10 Innføring og registrering i et verdipapirregister

10.1 Gjeldende rett

Innledningsvis er det behov for en begrepsavklaring. I det følgende vil begrepet «innføring» benyttes om den initiale innføringen i et register av en gruppe finansielle instrumenter. Slik innføring (eller «utstedelse»/»opptak til registrering» som utvalget kaller det) må skilles fra den påfølgende registrering av rettigheter i tilknytning til det enkelte finansielle instrument. Etter departementets vurdering er det hensiktsmessig å foreta en slik sondring mellom de to situasjonene, bl.a. fordi det er ulike regler om hvem som har personell kompetanse til å beslutte hhv. innføring og registrering. Sondringen er innarbeidet i lovteksten.

Etter gjeldende rett er det gitt detaljerte regler om innføring og registrering i verdipapirsentralloven kapittel 4 og forskrift 22. mai 1986 nr. 1157 om registrering i Verdipapirsentralen (registreringsforskriften). Dessuten er flere sider av registreringsvirksomheten regulert i VPS' tilknytningsavtale for verdipapirforetak og kontoførere.

Når det gjelder innføring i registret, er det etter gjeldende rett ingen eksplisitte lovregler om hvem som har ansvaret for å beslutte at de aktuelle finansielle instrumentene skal innføres i et verdipapirregister. Utvalget legger til grunn at ansvaret påhviler utsteder, og viser i den forbindelse bl.a. til vpsl. § 4-8. Etter gjeldende rett har VPS et rettslig monopol, og det har ikke vært reist spørsmål i praksis ved om VPS dermed har kontraheringsplikt overfor utsteder ut over det som følger av alminnelige rettsgrunnsetninger. For øvrig er det gitt nærmere regler om innføring i vpsl. § 4-8 og i registreringsforskriften. For aksjeselskap er det gitt detaljerte regler om registrering og sletting i VPS i asl. § 4-11.

Når det gjelder registerets innhold, bygger gjeldende rett på et skille mellom investorkonto og utstederkonto. På en investorkonto skal investors beholdning av registrerte instrumenter fremgå. Det følger av vpsl. § 4-1 at investorer kan ha konto hos en eller flere kontoførere. Det er gitt nærmere regler om hvilke opplysninger som skal registreres på investorkonti i vpsl. § 4-1 til § 4-4 og i registreringsforskriften. Utsteder av registrerte instrumenter må opprette en utstederkonto, hvor det totale antall instrumenter av vedkommende utsteder skal fremgå, jf. vpsl. § 4-8. Utstederkontoen sikrer bl.a. samsvar mellom antall utstedte og antall registrerte instrumenter. Videre gir utstederkontoen informasjon om viktige selskapshendelser, slik som fusjoner, emisjoner og utbytteutbetalinger.

De nærmere reglene om registreringsvirksomheten regulerer en rekke forhold. For det første inneholder gjeldende lov en plikt til å benytte kontoførere. Dette er foretak som på vegne av investorer eller utstedere av fondsaktiver fører konti i VPS. Det er gitt nærmere regler om hvem som kan være kontofører i vpsl. § 3-1 annet ledd. All kontakt mellom den enkelte investor og VPS skal skje gjennom en kontofører, med mindre annet følger av lov, forskrift eller VPS' vedtekter. Det er adgang til å gi andre kontoførere eller verdipapirforetak fullmakt til å registrere transaksjoner på den aktuelle konto, jf. vpsl. § 4-3. Videre vil store investorer kunne innhente opplysninger om egne konto direkte fra VPS, og enkelte offentlige myndigheter (skifteretten, namsmyndighetene og vergemålsretten) vil kunne foreta nærmere angitte registreringer direkte inn på den aktuelle konto, jf. vpsl. § 3-5 og § 3-6. Det vises for øvrig til utvalgets fremstilling av kontoførernes oppgaver (hhv. kontofører investor og kontofører utsteder) etter gjeldende rett i NOU 2000: 10 s. 102-103. Det vises også til utvalgets fremstilling av svensk og dansk rett i NOU 2000: 10 s. 103-104.

Når det gjelder reglene om hvem som kan foreta en registrering, følger det av vpsl. § 4-2 at dette i utgangspunktet er den som etter registeret framstår som berettiget, eller som godtgjør at rettigheten er gått over til seg ved rettighetshavers død. Det er gitt særlige regler om registrering av pant og andre begrensede rettigheter i vpsl. § 4-2. Begjæring om registrering kan for øvrig skje ved fullmektig. Videre følger av vpsl. § 4-3 at det kan registreres fullmakter som gir verdipapirforetak og kontoførere en viss rett til å disponere over finansielle instrumenter på en konto de ikke selv fører.

Et annet spørsmål er om VPS har kontraheringsplikt overfor investor. Det er etter gjeldende rett kontofører som er bindeleddet mellom registeret og investor, og det har således ikke vært behov for regler om en slik plikt. Det skal imidlertid bemerkes at kontofører etter gjeldende rett ikke kan nekte å åpne en konto for en investor for registrering av finansielle instrumenter dersom vedkommende kontofører fører utstederkontoen for de aktuelle instrumentene, jf. vpsl. § 3-1 fjerde ledd.

Det er gitt nærmere regler om nektelse av registrering i vpsl. § 4-5. Dersom grunnlaget for et krav om registrering er utilstrekkelig, skal registreringen nektes av kontofører. Grunnen til nektelsen skal opplyses til den som fremsatte registreringskravet. Kan feilen eller mangelen avhjelpes, foretar kontofører en foreløpig registrering hvor nektelsen anmerkes, og Verdipapirsentralen skal samtidig sette en frist for å rette feilen eller mangelen. Dersom feilen eller mangelen rettes innen fristen, får rettigheten prioritet fra den foreløpige registreringen. Blir feilen eller mangelen ikke rettet, skal registreringen slettes, med mindre nektelsen er brakt inn for Verdipapirsentralens klagenemnd. Kongen kan gi nærmere forskrifter om nektelse av registrering.

Utvalget legger for øvrig til grunn at det ikke er gitt regler om VPS' adgang til å rette uriktige opplysninger, men det antas at forarbeidene og reelle hensyn taler for at kontofører etter eget initiativ kan rette uriktige opplysinger. Det finnes heller ingen lovregler om VPS' rett til å slette opplysninger fra registeret. I praksis er det imidlertid vanlig at VPS sletter finansielle instrumenter som ikke lenger skal bestå.

Det er gitt nærmere regler om informasjon til rettighetshaverne i vpsl. §§ 4-6 og 4-7. Det følger av vpsl. § 4-6 at registrert rettighetshaver skal sendes endringsmelding som viser enhver endring som blir registrert på kontoen, med mindre annet er avtalt med rettighetshaver. Meldingen skal utferdiges av Verdipapirsentralen. Videre følger av vpsl. § 4-7 at det skal sendes periodiske beholdningsoversikter til alle registrerte rettighetshavere i en konto minst én gang hvert år. Kontofører plikter å utferdige beholdningsoversikter etter begjæring fra registrert rettighetshaver. Kontohaver kan i enkelttilfeller kreve oversikt som viser registrerte transaksjoner. Det er gitt nærmere regler om endringsmeldinger og beholdningsoversikter i registreringsforskriften.

Utvalget gjør nærmere rede for gjeldende rett mht fremgangsmåten ved registrering i NOU 2000: 10. Utvalget gjør også nærmere rede for dansk og svensk rett.

10.2 Generell tilnærming

Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at verdipapirregistere i større grad enn i dag bør kunne fastsette de nærmere regler om registreringsvirksomheten, og at loven kun bør angi de mest grunnleggende regler. Det foreslås imidlertid at registerets regler skal godkjennes av Kredittilsynet, jf. lovutkastet § 1-2.

Utvalget begrunner sin generelle tilnærming ut fra hensynet til konkurransen i markedet for registertjenester, og uttaler bl.a. (NOU 2000: 10 s. 108):

«De nasjonale verdipapirregistrene møter i langt større grad enn tidligere konkurranse fra øvrige lands verdipapirregistre og fra de internasjonale institusjonene for oppgjør og registrering av finansielle instrumenter, Euroclear og Clearstream. Utvalget anser det således som viktig at de rettslige rammene for de norske verdipapirregistrene gjør det mulig for dem å delta på like vilkår i den internasjonale konkurransen. En konsekvens av dette er at verdipapirregistrene i utgangspunktet må kunne innrette registreringsvirksomheten slik de finner det mest tjenlig. Utvalget foreslår i kapittel 16 at registrene selv skal fastsette hvem som skal kunne foreta hvilke typer registreringer. Verdipapirregistrene bør imidlertid også i størst mulig grad kunne bestemme innretningen av selve registrene og framgangsmåten ved registrering. Dermed gis rettighetsregistrene tilstrekkelig fleksibilitet til å kunne utnytte de teknologiske muligheter som måtte komme, og til å følge den internasjonale utviklingen på området. Det er nærliggende å anta at denne løsningen vil gi rettighetsregistrene et incitament til å velge de løsninger for registrering som til enhver tid er mest hensiktsmessig for investorer, utstedere og andre markedsaktører. Innretningen av registeret vil dermed kunne bli et konkurransemoment både dersom det skulle stiftes flere norske rettighetsregistre enn Verdipapirsentralen, og i forhold til utenlandske rettighetsregistre.»

Utvalgets forslag er nærmere omtalt i NOU 2000: 10 s. 108.

Høringsinstansenes merknader

Verdipapirsentralen (VPS) støtter utvalgets synspunkt om at verdipapirregistrene i størst mulig grad bør kunne bestemme innretningen av registrene og fremgangsmåten ved registrering, og at bare de mest grunnleggende reglene bør lovfestes. VPS uttaler videre:

«Dette vil gi registrene størst mulighet og incitament til å benytte de løsninger som til enhver tid er mest praktiske og kostnadseffektive for aktørene i det norske verdipapirmarkedet. Dessuten vil det etter vår mening være et viktig bidrag til å gjøre de norske verdipapirregistrene konkurransedyktige også i den internasjonale konkurransen. Verdipapirregistrene vil dessuten være nærmest til å se hvilke regler som er nødvendige og praktikable. Kravet om at reglene fastsatt av registrene skal godkjennes av Kredittilsynet vil etter vår mening være tilstrekkelig til å sikre myndighetenes kontroll med at de relevante hensynene tas i betraktning ved utformingen av reglene».

Ingen andre høringsinstanser har hatt merknader til utvalgets forslag på dette punktet.

Departementets vurdering

Departementet kan i det vesentlige slutte seg til utvalgets generelle utgangspunkt. Den nærmere utforming av regelverket for innføring og registrering vil i stor grad avhenge av tekniske løsninger og de til enhver tid gjeldende strukturer i markedet. Dette er forhold som vil være i kontinuerlig utvikling, bl.a. som følge av økt konkurranse i markedet for registertjenester. Det er derfor viktig å legge til rette for fleksible løsninger. Etter departementets syn bør derfor registeret i stor grad kunne fastsette de nærmere regler for hvordan innføring og registrering bør skje.

Det vil imidlertid foreligge en offentlig interesse i at registeret fungerer hensiktsmessig. Dette hensynet vil etter departementets syn ivaretas ved at Kredittilsynet etter forslaget skal godkjenne registerets regelverk, og ved at Kredittilsynet i den forbindelse vil kunne sette vilkår om regelverkets innhold.

Enkelte forhold bør imidlertid fortsatt nedfelles direkte i lov eller forskrift. Dette vil drøftes nærmere nedenfor under de enkelte endringsforslag.

I det følgende vil departementet drøfte enkelte problemstillinger i relasjon til innføring av finansielle instrumenter i et verdipapirregister (se innledningsvis om dette begrepet). Deretter vil de nærmere reglene om registerets innhold og reglene for registreringsvirksomheten (herunder om kontoførerrollen) bli vurdert.

10.3 Innføring av finansielle instrumenter

10.3.1 Beslutning om innføring av et finansielt instrument gjennom et verdipapirregister

Utvalgets forslag

Utvalget mener det bør være utsteder som beslutter om det aktuelle instrumentet skal registeres, og at utsteder pålegges ansvaret for å sørge for registrering i de tilfeller det gjelder registreringsplikt, jf. lovutkastet § 2-2 første ledd. Utsteder vil videre beslutte hvilket register instrumentet i tilfelle skal registreres i.

Når det gjelder hvem som skal regnes som utsteder, uttaler utvalget (NOU 2000: 10 s. 111):

«For aksjer er det vedkommende aksjeselskap som er utsteder, mens det for obligasjoner og andre låneinstrumenter er låntakeren som er utsteder. For andeler i verdipapirfond er det vedkommende forvaltningsselskap som forestår utstedelsen av nye andeler. For andre norske finansielle instrumenter inneholder ikke lovforslaget bestemmelser om hvem som skal beslutte registrering i et verdipapirregister. Utvalget antar at dette for derivaters del vil være en børs eller en oppgjørssentral, ev. den forpliktede etter derivatkontrakten.»

Utvalget legger til grunn at et finansielt instrument bare skal kunne innføres («utstedes») i ett verdipapirregister. Utvalget uttaler i den sammenheng (NOU 2000: 10 s. 111):

«Et finansielt instrument kan bare utstedes via ett verdipapirregister. Med finansielt instrument menes her f.eks. én obligasjonsserie eller én derivatserie. De enkelte finansielle instrumentene innen disse seriene vil ha samme ISIN 1. Utsteder kan utstede en annen serie finansielle instrumenter via et annet register. Aksjer, tegningsrettigheter etc. i aksjeselskap/allmennaksjeselskap bør etter utvalgets syn bare kunne utstedes via ett verdipapirregister. Det vil si at alle selskapets aksjeklasser må utstedes via det samme registeret, selv om de forskjellige aksjeklassene har ulike ISIN. Utvalget antar at dette vil være nødvendig for på en enkel måte å få dannet et aksjeeierregister som fyller kravene i asal. § 4-4 og et tegningsrettsregister som fyller kravene i asal. § 4-11. Dette bør tas i betraktning ved utformingen av ny lovtekst i aksjelovgivningen for å tilpasse denne til en situasjon med flere mulige registre enn VPS.»

Utvalgets forslag er nærmere omtalt i NOU 2000: 10 s. 111 og s. 170-171.

Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynet viser til at utvalget ikke har identifisert en utsteder for alle typer finansielle instrumenter. Kredittilsynet mener det kan reises tvil om hva som vil være rett prosedyre for slike instrumenter, og det foreslås derfor at registeret skal fastsette nærmere regler om hvem som kan beslutte utstedelse (innføring) av andre finansielle instrumenter.

Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at utsteder skal treffe beslutningen om de aktuelle instrumentene skal innføres i et norsk verdipapirregister, og eventuelt beslutningen om hvilket register som skal benyttes. I enkelte tilfeller vil det være tvil om hvem som skal anses som utsteder, bl.a. i relasjon til derivater. I likhet med Kredittilsynet, foreslår departementet at registeret bør fastsette regler om hvem som skal anses som utsteder i relasjon til beslutning om innføring i et verdipapirregister. I relasjon til enkelte instrumenter (som aksjer og obligasjoner), vil registerets regler måtte ta hensyn til særlovene for slike instrumenter ved utpekelsen av utsteder.

For ordens skyld vil departementet presisere at utsteders valgfrihet vil kunne være vesentlig begrenset, og i enkelte tilfelle vil det foreligge en plikt til å beslutte at innføring i et norsk register skal skje. Det vises i den forbindelse til omtalen i avsnitt 8.3 om registreringsplikt. En annen begrensning i valgfriheten vil følge av reglene som begrenser adgangen til å innføre instrumenter i ett register når instrumentet allerede er registrert i et annet register, eller når instrumentet allerede er utstedt i form av et dokument. Disse reglene er nærmere omtalt i avsnitt 8.2.

10.3.2 Registerets kontraheringsplikt overfor utsteder

Utvalgets forslag

Utvalget drøfter hvorvidt verdipapirregistre skal ha plikt til å registrere alle typer finansielle instrumenter, jf. lovutkastet § 2-2 annet ledd. Utvalget peker på at en plikt for registeret til å foreta registreringer kan medføre fordeler og ulemper, og uttaler:

«En slik plikt vil kunne hindre en spesialisering blant verdipapirregistrene. Dessuten vil en slik plikt kunne være negativ dersom det skulle vise seg at de aktuelle instrumentene etter verdipapirregisterets syn egner seg dårlig for registrering, for eksempel pga. instrumentenes kompleksitet. Registrering av visse typer finansielle instrumenter vil for øvrig kunne betinge endringer i de eksisterende systemer, noe som vil kunne medføre til dels betydelige kostnader. Utvalget nevner i denne henseende at det kan bli økt fokus på behovet for å drive registreringsvirksomheten på en forretningsmessig lønnsom måte ettersom verdipapirregistrene vil være konkurranseutsatte. Konkurransen vil finne sted innad i Norge, dersom det skulle bli etablert konkurrerende verdipapirregistre til VPS. I og med at plikten til å registrere finansielle instrumenter i et norsk verdipapirregister foreslås opphevet, vil det også bli konkurranse på tvers av landegrensene. Blant annet i Sverige og Danmark har verdipapirregistrene adgang til selv å velge hvilke finansielle instrumenter de ønsker å registrere. En manglende valgfrihet angående hvilke finansielle instrumenter verdipapirregisteret anser det forretningsmessig ønskelig å registrere, vil derfor kunne være en konkurranseulempe for norske registre.

På den annen side vil en adgang for registeret til å nekte registrering kunne medføre at det ikke blir mulig å få registrert alle typer instrumenter i et norsk verdipapirregister. Dette vil kunne vise seg uheldig for det norske verdipapirmarkedet, ettersom registrering av finansielle instrumenter er nødvendig for å sikre et effektivt og sikkert oppgjør av handler i finansielle instrumenter, og også letter forvaltningen av dem. Alternativet for utsteder er å utstede de finansielle instrumentene gjennom et utenlandsk verdipapirregister eller i fysisk form. Dette vil neppe være tjenlig for alle utstedere. På generelt grunnlag anser utvalget det heller ikke hensiktsmessig med utstedelse av fysiske dokumenter. Utvalget antar for øvrig, som nevnt i pkt. 14.3.2, at det ikke lenger bør være anledning til å utstede negotiable ihendehaverobligasjoner i dokumentform. Utvalget har dessuten ikke foreslått opphevelse av den registreringsplikt som følger av asal. § 4-4, slik at det vil foreligge en begrenset registreringsplikt.»

Etter en samlet vurdering kommer utvalget til at et verdipapirregister bør ha anledning til å fastsette begrensninger mht hvilke instrumenter det ønsker å registrere, jf. lovutkastet § 2-2 annet ledd. Det kreves imidlertid at slike begrensninger inntas i registerets vedtekter.

Et annet spørsmål utvalget drøfter er om et verdipapirregister kan avslå å foreta en registrering av et finansielt instrument som det ikke er avgrenset mot i vedtektene. Utvalget uttaler i den forbindelse (NOU 2000: 10 s. 114-115):

«Utgangspunktet etter norsk rett er kontraktsfrihet, herunder frihet til å nekte å inngå kontrakter. En naturlig konsekvens av at verdipapirregistrene skal drive i konkurranse med norske og utenlandske verdipapirregistre, er at de bør kunne drives på kommersielle vilkår og herunder velge sine egne kunder. I de svenske forarbeidene, jf. prp. 1997/98:160 side 107 ble det således nevnt at en følge av avviklingen av monopolet burde være at kontraheringsplikten ble avskaffet, ettersom denne ikke kan opprettholdes i et system med fri konkurranse. Det ble vurdert om prinsippene om fri tilgang og om nøytralitet burde legges til grunn. Ettersom disse prinsippene ikke gjelder ved børsnotering eller ved clearing av et finansielt instrument, ble dette imidlertid ikke fulgt opp. Dessuten ble dette ansett å være en hindring for etablering av konkurrerende verdipapirregistre, ettersom disse i en oppstartsfase kan ønske å drive registreringsvirksomhet i mindre skala. Konkurranselovgivningen inneholder for øvrig forbud mot å utnytte en dominerende stilling i det svenske markedet, og dette ble ansett å gi tilstrekkelig vern mot at VPC uberettiget vegrer å slutte avtale om registrering.

Utgangspunktet etter norsk rett om at den enkelte står fritt til å nekte å inngå en kontrakt gjelder ikke unntaksfritt. Det er i kontraktsretten antatt at det gjelder en viss kontraheringsplikt.

Det er imidlertid et spørsmål om kontraheringsplikten bør være absolutt når det gjelder registreringstjenester. En nektelse fra et verdipapirregisters side av å utstede et finansielt instrument vil kunne ha negative konsekvenser for en utsteder. Dette gjelder særlig fordi det er trolig at VPS i hvert fall i en periode får faktisk monopol. Utsteder vil i så tilfelle ikke ha alternative registreringsmuligheter. De samme hensynene som ble nevnt ved vurderingen av om et verdipapirregister skal ha plikt til å registrere alle typer finansielle instrumenter gjør seg gjeldende også her. Etter utvalgets syn er imidlertid hensynene mot en kontraheringsplikt mindre tungtveiende her. Det kan imidlertid tenkes unntak, eksempelvis at det finansielle instrumentet som ønskes utstedt via registeret er så særpreget, selv om det i og for seg faller inn under de kategorier som verdipapirregisteret etter sine utfyllende regler skal registrere, at dette ikke er en heldig løsning.»

Utvalget foreslår således at det bør være en kontraheringsplikt for registeret, med mindre det foreligger en saklig grunn for nektelse, jf. lovutkastet § 2-2 annet ledd. Når det gjelder hva som utgjør en saklig grunn, uttaler utvalget (NOU 2000: 10 s. 115):

«Det skal imidlertid svært mye til for at det anses å foreligge en saklig grunn for nektelse av å inngå forretningsforbindelse. Dette er dermed beregnet på de mer ekstraordinære situasjoner, særlig når det er snakk om å slette et finansielt instrument som allerede er utstedt via det aktuelle verdipapirregisteret. I det siste tilfellet vil særlig investorer og øvrige rettighetshavere i det finansielle instrumentet bli skadelidende. Et verdipapirregister vil derfor som hovedregel ikke kunne stryke et allerede utstedt ISIN fra sine registre. Imidlertid bør verdipapirregistrene ha adgang til å nekte å yte tjenester til utstederne, utover selve opprettholdelsen av utstedelsen, dersom de ikke betaler. Dette vil for eksempel gjelde uthenting av eieroversikter og gjennomføringen av selskapshendelser.»

Utvalget presiserer at uvanlig tyngende forretningsvilkår fra registerets side vil kunne anses sin en nektelse i strid med kontraheringsplikten.

Høringsinstansenes merknader

Justisdepartementet støtter utvalgets forslag om at registeret bør ha begrenset adgang til å nekte registrering. Det bes imidlertid om en vurdering av om bestemmelsen bør suppleres med en regel om at verdipapirregisteret ikke uten saklig grunn kan forskjellsbehandle utstedere ved fastsettelsen av pris for tjenestene eller andre avtalevilkår.

Finansnæringens Hovedorganisasjon(FNH) støtter utvalgets forslag om at registeret normalt bør ha en kontraheringsplikt i forhold til utsteder, i den grad registeret registrerer den aktuelle instrumenttypen. Det antas imidlertid at registeret vil kunne nekte registrering dersom det er åpenbart at utsteder ikke vil kunne dekke de utgifter som slik registrering medfører. FNH viser for øvrig til at registreringsplikt for enkelte instrumenter må korrespondere med en tilsvarende plikt for et register til å foreta registreringer i instrumentet. Det foreslås at et register som har startet med registrering i et registreringspliktig instrument, ikke kan opphøre med slik registrering med mindre registreringen av instrumentet kan overføres til et annet register. Norges Fondsmeglerforbund gir uttrykk for tilsvarende synspunkter.

Kredittilsynet støtter utvalgets forslag om at kontraheringsplikten i ekstraordinære situasjoner skal kunne begrenses i registerets vedtekter. Det legges til grunn at vedtektene skal godkjennes av Kredittilsynet, slik at offentlige hensyn vil kunne ivaretas.

Verdipapirsentralen(VPS) støtter også utvalgets forslag.

Departementets vurdering

Departementet foreslår i likhet med utvalget at registeret bør kunne begrense sitt virksomhetsområde i vedtektene. Dersom det opprettes registre for spesielle typer finansielle instrumenter (som f.eks. ulike typer varederivater), bør ikke slike registre ha plikt til å registrere alle typer finansielle instrumenter. Videre kan det ikke utelukkes at de mer generelle registrene vil kunne ønske å nekte registrering av spesielle typer finansielle instrumenter. Det vises til utvalgets vurdering, som departementet i det vesentligste slutter seg til. Utvalget foreslår at departementet skal godkjenne registerets vedtekter. Departementet tar sikte på å følge opp dette forslaget. Ved vurderingen av om godkjennelse skal gis, vil departementet kunne vurdere om eventuelle begrensninger i registerets virksomhetsområde fremstår som nødvendige og saklige. Det legges også til grunn at departementet vil kunne stille vilkår for en slik godkjennelse. Når det gjelder forholdet til registreringspliktige instrumenter, kan ikke departementet se at det er nødvendig med en særskilt lovbestemmelse som sørger for en registreringsmulighet for slike. Departementet vil kunne nekte å godkjenne en vedtektsendring som innebærer at registreringspliktige instrumenter ikke lenger skal kunne registreres.

I den grad registeret ikke har inntatt virksomhetsbegrensninger i sine vedtekter, bør registeret etter departementets vurdering i utgangspunktet ha en kontraheringsplikt. Denne plikten bør imidlertid ikke være absolutt, og i likhet med utvalget foreslår departementet at registeret bør kunne nekte innføring dersom det foreligger saklig grunn. Når det gjelder hva som vil være saklig grunn, vises det til utvalgets drøftelse som departementet i det vesentligste slutter seg til.

Når det gjelder Justisdepartementets høringsuttalelse om usaklig forskjellsbehandling ved fastsettelse av pris mv., vises til omtalen i avsnitt 10.5.8 hvor det foreslås en generell hjemmel for departementet til å fastsette nærmere regler om det vederlaget verdipapirregisteret skal kunne kreve for sine tjenester.

10.3.3 Nærmere regler om innføring i et register

Utvalgets forslag

Utvalget legger til grunn at verdipapirregisteret selv bør kunne utforme hensiktsmessige regler om innføring («utstedelse») av finansielle instrumenter i et register. Det foreslås å lovfeste at verdipapirregisteret skal sikre eksisterende eiere og eventuelle rettighetshavere mot å «lide rettstap» ved konvertering av de finansielle instrumentene inn i et verdipapirregister, herunder ved flytting av instrumentene fra et register til et annet, jf. lovutkastet § 2-3. Det uttales i den sammenheng (NOU 2000: 10 s. 113):

«Dette vil være særlig viktig i forhold til investorer som ikke har konto i det aktuelle verdipapirregisteret. Det må imidlertid være opp til det enkelte verdipapirregister å fastsette på hvilken måte selve utstedelsen skal skje og hvordan rettighetshaverne skal sikres. Investorene og rettighetshaverne må dessuten få beskjed om at deres rettigheter er registrert i det aktuelle verdipapirregisteret. Utvalget foreslår ikke endringer i asl. § 4-11. 2 Framgangsmåten i denne bestemmelsen må derfor følges ved konverteringen av aksjeselskaper.»

Dersom et finansielt instrument ikke lenger skal være registrert i verdipapirregisteret, forutsetter utvalget at registret samarbeider lojalt med utsteder. Utvalget uttaler bl.a. (NOU 2000: 10 s. 113):

«Dette gjelder også dersom de finansielle instrumentene skal utstedes via et annet verdipapirregister, norsk eller utenlandsk. Herunder må verdipapirregisteret utlevere de registrerte opplysningene til det andre verdipapirregisteret. Dette må skje raskt, og uten urimelige kostnader eller andre byrder for utsteder. Dette vil være nødvendig for å sikre en virksom konkurranse på registreringstjenester. Kontohaverne og de registrerte rettighetshaverne må i god tid få melding om opphøret av registreringen, slik at de får tid til å områ seg. Utvalget finner at framgangsmåten og verdipapirregisterets plikter i forbindelse med utregistreringen av et finansielt instrument bør nedfelles i verdipapirregisterets egne regler. Disse skal godkjennes av Kredittilsynet, og utvalget antar at dette, sammen med konkurranserettslige regler, vil gi tilstrekkelig sikkerhet for at reglene utformes i samsvar med de ovennevnte forutsetninger.»

Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynet finner det noe uklart hva som ligger i verdipapirregisterets plikt til å «samarbeide lojalt med utsteder» i de tilfeller instrumentet ikke lenger skal være registrert i registeret. Det vises imidlertid til at de nærmere reglene om konvertering skal godkjennes av Kredittilsynet, som antas å kunne gi nærmere føringer for samarbeidsplikten.

Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at registeret bør fastsette nærmere regler om innføring i og slettelse fra registeret. Etter departementets vurdering er det imidlertid ikke nødvendig med en lovregel om at reglene skal sikre mot rettighetstap, siden slike regler uansett skal godkjennes av Kredittilsynet, jf. utkastet § 1-2. Det vises for øvrig til utvalgets vurderinger, som departementet i det vesentligste slutter seg til.

10.4 Registerets innhold

Utvalgets forslag

Utvalget foreslår å regulere hvilke opplysninger som skal fremgå av registeret, uten at det som i dag skilles mellom investorkonti og utstederkonti, jf. lovutkastet § 8-1 og § 8-2.

Utvalget foreslår ikke å videreføre begrepet «utstederkonto». Det understrekes imidlertid at registeret fortsatt må ha oversikt over visse faste opplysninger om de enkelte instrumentene som er innført i registeret. Det uttales i den sammenheng (NOU 2000: 10 s. 110):

«Oversikten må være innrettet på en slik måte at det kan søkes på de finansielle instrumentenes ISIN eller eventuelle andre entydige angivelser av de enkelte finansielle instrumentene. Oversikten må dessuten være slik ordnet at den muliggjør sammenstilling av eier- eller kreditorregistre for den enkelte utsteder. Eksempelvis må det kunne dannes aksjeeierregistre som tilfredsstiller kravene i asal. § 4-4 annet ledd. Et viktig punkt for utvalget er dessuten at verdipapirregistrene må kunne tilby betryggende rutiner for at det ikke er avvik mellom det antallet finansielle instrumenter med samme ISIN som er utstedt via verdipapirregisteret eller som ev. er registrert i registeret via en link til et annet verdipapirregister, og det antallet som er registrert på investorkonti i det samme registeret. Utvalget kan vanskelig se at det kan gis tilstrekkelig sikkerhet for at det ikke foreligger avvik uten at det i hvert verdipapirregister finnes en oversikt over antallet enheter som registeret har utstedt eller som er registrert i registeret via link til et annet register. Denne oversikten må løpende kontrolleres mot det antallet enheter av ISIN»et som er registrert på investorkontoene i registeret. Utvalget nevner for øvrig at det vil være viktig at en del faste opplysninger om de enkelte ISIN»enes egenskaper er tilgjengelige for markedsaktørene. Slik informasjon er i dag gjort tilgjengelig for alle som er knyttet direkte opp mot VPS' systemer.»

Etter lovutkastet skal registeret inneholde opplysninger om mengde og innhold av de ulike registrerte instrumentene. Registeret skal selv fastsette nærmere krav til opplysninger som skal være registrert om de enkelte typer finansielle instrumenter, jf. lovutkastet § 8-2.

Utvalget foreslår nærmere regler om hvilke opplysninger som skal fremgå av registeret om den enkelte investor mv. i lovutkastet § 8-1 første ledd nr. 2 til 8. Utvalget gir en nærmere beskrivelse av innholdet i de foreslåtte bestemmelsene (NOU 2000: 10 s. 177):

«Etter nr. 2 skal registeret kunne opplyse om hvem som er innehavere av hvert enkelt finansielt instrument som er utstedt i registeret. Opplysninger av denne typen vil bl.a. danne grunnlag for aksjeeierregistrene i allmennaksjeselskaper. Etter nr. 3 og 4 skal registeret kunne gi opplysninger om beholdninger av finansielle instrumenter systematisert etter hhv. innehavere og konti. Nr. 5 gjelder opplysninger om panterettigheter mv. registrert på den enkelte konto, og nr. 6 gjelder opplysninger om registrerte fullmakter mv. Etter nr. 7 skal det fremgå om kontoen er en samlekonto og hvem som i så fall er forvalter. Nr. 8 gjelder eventuelle andre opplysninger som registeret skal inneholde etter bestemmelser gitt i eller i medhold av lov.»

Utvalgets forslag er nærmere omtalt i NOU 2000: 10 s. 108-110 og s. 177.

Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynet støtter utvalgets forslag til regulering av hvilke opplysninger som skal fremgå av registeret. Kredittilsynet foreslår imidlertid at registeret pålegges en plikt til å fastsette nærmere regler om hvilke opplysninger som skal være registrert om de enkelte typer finansielle instrumenter, jf. utkastet § 8-2.

Statistisk sentralbyrå(SSB) mener at skatte-, tilsyns- og statistikkorganer bør forespørres om hvilke opplysninger som bør fremgå av registeret. Verdipapirsentralen(VPS) mener utvalgets forslag er noe vanskelig tilgjengelig, og foreslår at utkastet forenkles. VPS uttaler videre:

«Etter vår mening bør det for oversiktens skyld lov- eller forskriftsfestes visse minimumskrav til hvilke opplysninger registrert må registrere om investorer og rettighetshavere, slik som navn, adresse og fødselsnummer. Det bør sådeles ikke bare gis en nærmere regulering av hvilke opplysninger som skal registreres om kontoforholdet og rettighetsforholdet, slik det later til å være tilfelle etter utvalgets forslag. På samme måte bør de mest fundamentale krav til hvilke opplysninger skal registreres om det enkelte ISIN lov- eller forskriftsfestes. Registrene bør, dersom dette skulle vise seg nødvendig, kunne fastsette i sine regler at også andre opplysninger skal registreres. Dessuten må registreringene kunne registrere andre typer opplysninger etter avtale med utsteder eller investor, som f.eks. e-postadresser eller telefonnumre.

Regler om hvilke opplysninger som- skal registreres om hvert enkelt ISIN bør etter vår mening tas inn i en egen bestemmelse, f.eks. § 8-2, framfor at de spres på §§ 8-1 og 8-2.»

Ingen andre høringsinstanser har hatt merknader til utvalgets forslag.

Departementets vurdering

Etter departementets syn bør ikke lovgivningen legge spesielle føringer på hvordan informasjonen i registeret organiseres, f.eks. ved å kreve opprettelse av utsteder- og investorkonti. Det sentrale offentlige hensyn er å sørge for at registeret inneholder nødvendig informasjon, og at denne informasjonen gjøres tilgjengelig og sammenstilles på en hensiktsmessig måte.

Departementet slutter seg i hovedsak til innholdet i reglene som er foreslått av utvalget. Etter departementets syn er imidlertid utvalgets utkast til lovbestemmelser noe vanskelig tilgjengelig. En lovregel om registerets innhold bør etter departementets vurdering inneholde tre elementer. For det første bør det kreves nærmere angitte opplysninger om de finansielle instrumentene. For det andre bør det kreves nærmere angitte opplysninger om innehaverne av rettigheter til de finansielle instrumentene. Skillet mellom opplysninger om instrumentene og om rettighetshaverne er relevant bl.a. i relasjon til allmennhetens innsynsrett, jf. utkastet § 10-2 sjette ledd. For det tredje bør departementet kunne gi nærmere regler om hva slags informasjon som skal fremgå av registeret, og hvordan denne informasjonen skal sammenstilles. Det anses nødvendig med en forskriftshjemmel om dette, siden det er vesentlige offentlige interesser forbundet med utformingen av de nærmere krav til informasjon som må foreligge i registeret. Videre antas en forskriftshjemmel å ivareta behovet for fleksibilitet mht fremtidige tekniske løsninger for hvordan informasjon skal gjøres tilgjengelig og sammenstilles. Det foreslås en lovregel i tråd med det ovennevnte, se lovforslaget § 6-8.

10.5 Registreringsvirksomheten

10.5.1 Kontoførerrollen

Utvalgets forslag

Utvalgets flertall mener det ikke lenger er nødvendig at lovgivningen legger bindinger på organiseringen av verdipapirregistrenes virksomhet, jf. lovutkastet § 7-5. Det foreslås at registeret selv fastsetter regler om virksomheten, og at disse reglene skal godkjennes av Kredittilsynet, jf. utkastet § 1-2. Flertallet mener bl.a. at den teknologiske utviklingen reduserer vekten av de hensyn som gjorde seg gjeldende ved vedtakelsen av gjeldende vps-lov. Flertallet uttaler videre (NOU 2000: 10 s. 105):

«Et annet argument for at verdipapirregistrene bør kunne organisere sin virksomhet på den måten som til enhver tid oppfattes som mest hensiktsmessig av markedsaktørene, er økende konkurranse mellom verdipapirmarkedene. Dette gjør det viktig at infrastrukturen i det norske verdipapirmarkedet er så velfungerende som mulig. Flertallet viser i denne henseende til uttalelsene i de svenske forarbeidene, referert under pkt. 16.4.2, om at plikt til å benytte kontoførere kan begrense konkurransemulighetene og innebære et hinder for nye strukturer på området.

Flertallet mener således at selv om kontoførerordningen gjennomgående har fungert godt, bør verdipapirregistrene for framtiden selv kunne organisere registreringsvirksomheten slik de til enhver tid finner mest tjenlig. I den grad investorenes og utstedernes kostnader ved kontohold, registrering av transaksjoner og gjennomføring av selskapshendelser kan reduseres uten bruk av de tradisjonelle kontoførerne, kan ikke flertallet se noen grunn til at lovverket skal forhindre dette. Det bør derfor ikke være obligatorisk for verdipapirregistrene å benytte seg av representanter til å foreta registreringene.

Verdipapirregistrene vil etter flertallets forslag kunne velge om de ønsker en løsning der de selv foretar alle oppgaver knyttet til registrering, eller om det er mest hensiktsmessig at andre institusjoner utfører registreringstjenester overfor utstedere og investorer på vegne av registeret. Registrene bør dessuten kunne velge kombinasjoner av disse to modellene. Utvalgets flertall nevner her at det er verdipapirregisteret som er nærmest til å bedømme om investorer bør kunne gis mulighet til å på egne vegne foreta ulike typer registreringer direkte i registeret.

Innretningen av registrene skal etter flertallets forslag nedfelles i regler som fastsettes av de enkelte verdipapirregistrene. Reglene skal etter forslaget godkjennes av Kredittilsynet, jf. utkastet § 1-2. Reglene skal fastsette hvem som skal kunne foreta hvilke typer registreringer, og om det skal skje på egne vegne, eller eventuelt også på vegne av andre. Det ledende hensynet ved utarbeidelsen av de aktuelle reglene, bør være å sikre at registrering kan foretas på en måte som er praktisk, sikker og kostnadseffektiv for investorene og utstederne. Herunder bør verdipapirregistrene kunne sikre investorene at det er enkelt å foreta registreringer, eksempelvis ved at institusjoner i deres nærmiljø tilbyr registreringstjenester.

Et verdipapirregister kan således velge å la andre institusjoner foreta alle registreringstjenester for investorene, samtidig som det selv foretar registreringer for utstederne, eller omvendt. Et annet eksempel er at eksterne institusjoner åpner og stenger konti, mens andre typer registreringer foretas av verdipapirregisteret selv eller av investor. Dette siste kan f.eks. være aktuelt ved etableringen av en internettløsning som tillater investor å melde inn registreringer direkte til registeret. VPS har allerede etablert et system der investor via internettsidene til forvaltningsselskap for verdipapirfond kan få oversikt over faste opplysninger på konto og over egen beholdning av verdipapirfondsandeler. Investor kan dessuten tegne fondsandeler via internett. Det vil kunne være aktuelt å utvide denne internettløsningen til også å gjelde andre finansielle instrumenter, og til å muliggjøre flere typer registreringer, slik at investor sammen med verdipapirregisteret kan fylle den tradisjonelle kontoførerrollen. Det kan f.eks. tenkes at investor selv kan registrere konto-til-konto-transaksjoner og fullmakter. Utvalget nevner at det finnes i hvert fall én kontofører i VPS som har etablert en internettbasert tjeneste der investor etter forutgående avtale over internett kan få oversikt over de finansielle instrumentene som er registrert på vedkommendes konto. Investor kan også etter spesiell autorisasjon melde inn f.eks. handelsfullmakter og frigivelser, jf. vpsl. § 4-3, via telebank til denne kontoføreren.»

Flertallet legger for øvrig til grunn at Finansdepartementet vurderer om verdipapirregistre bør underlegges reglene om tiltak mot hvitvasking av penger, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2-17.

Et mindretall i utvalget (Økland) mener gjeldende ordning med kontoførere fortsatt bør være lovfestet, særlig fordi det antas at VPS vil kunne misbruke sin dominerende stilling som verdipapirregister i markedet for kontoføring. Mindretallet uttaler bl.a.:

«Utgangspunktet for lovrevisjonen er å tilpasse loven til en situasjon med økt konkurranse på alle ledd i verdipapirkjeden. Dette mindretallet mener derfor at det vil være galt om en ny lov gir et register anledning til å plassere seg selv i en monopolsituasjon i forhold til å tilby tjenester til investorer. VPS vil, dersom denne får en helt dominerende stilling, få anledning til å monopolisere også betjening av utstedersiden.

Dette mindretallet vil videre peke på at i en situasjon med flere registre vil eksterne kontoførere være den eneste muligheten investor har til å kunne forholde seg til én institusjon for alle sine verdipapirer. Uten eksterne kontoførere vil investors sammensetning av verdipapirporteføljen være avgjørende for hvor mange registre investor må forholde seg til.

Verdipapirer inngår som en del av investorens totale finansielle aktiviteter/sparing. Dette mindretallet mener det må være mulig for publikum å kunne velge én finansinstitusjon som i konkurranse med andre kan ivareta og levere hele spekteret av finansielle tjenester. Dette blir umulig dersom et verdipapirregister kan velge bort ordningen med eksterne kontoførere.

Kontoførerne er mer enn bare et mellomledd mellom registreringssentralen og investor/utsteder. Sentralens registreringsfunksjoner blir videreforedlet av kontoførerne og utformet slik at markedets ulike behov og ønsker blir ivaretatt. Kontoførerne innehar videre kompetanse til både å besvare spørsmål og veilede investorer og utstedere. Ikke minst på utstedersiden er denne kompetanse av stor betydning i forbindelse med emisjoner, tilrettelegging etc. Konkurransen mellom kontoførerne sørger for at disse til enhver tid bestreber seg på å levere de beste tjenester til rimeligste priser. Det vil ikke nødvendigvis være tilfellet dersom registreringssentralen monopoliserer disse tjenester til seg selv ved å utelukke eksterne kontoførere.

Ny teknologi (internett) gir større bredde i mulige distribusjonskanaler. Det gir institusjoner uten fysisk distribusjonsnett langt bedre forutsetninger for å kunne tilby tjenester. Investorer/utstedere må imidlertid få anledning til selv å velge i hvilken form de ønsker å kommunisere. Dette mindretallet kan ikke se at en sentral registreringsenhet vil kunne bygge ut et apparat som kan være tilstrekkelig til å kunne betjene alle ulike kommunikasjonsformer for alle investorer/utstedere. Det synes heller ikke å være rasjonelt å unnlate å benytte det distribusjonsapparat som kontoførerne har. Det kan også være grunn til å peke på at kontoførernes kontornett også er et viktig salgsnett som overfor utstederne markedsfører registrering i verdipapirregisteret. Et stort antall av de selskaper som i dag er registrert i VPS er da også et resultat av slik markedsføring.

Verdipapirregistre vil - som nevnt ovenfor - være en helt sentral del av infrastrukturen for verdipapirmarkedet. Etter dette mindretallets syn må det å kunne tilby tjenester til investorer og utstedere basert på denne infrastrukturen være åpent for alle aktører som tilfredsstiller objektivt fastsatte kriterier. Det bør ikke være opp til registeret å kunne plukke ut hvem de ønsker å levere registreringstjenester til - og gjennom dette utelukke noen fra å kunne tilby sine kunder tjenester basert på sentralens virksomhet. I praksis vil en ordning der registeret kan velge hvem som kan få være kontoførere, innebære at det blir registeret som avgjør hvilke aktører som skal kunne tilby verdipapirrelaterte tjenester i det norske markedet. Etter dette mindretallets syn vil en slik modell kunne reise problemstillinger også i forhold til EØS-reglene.

Det vil være uheldig om et register som vil ha monopol på registreringsfunksjonen på investorsiden samtidig skal kunne utøve kontoførervirksomhet i konkurranse med andre. All erfaring tilsier at en slik sammenblanding vil lede til overprising av monopolområder for å subsidiere den konkurranseutsatte virksomheten. Slik kryssubsidiering vil være til skade for effektiviteten i verdipapirmarkedet. Bestemmelsene i dagens vpslov mht. virksomhetsbegrensninger i VPS er nettopp utformet med sikte på å unngå en slik sammenblanding. Det bør også i en ny lov inntas bestemmelser som kan forhindre kryssubsidiering mellom monopol- og konkurranseområdet. Som et minimum mener dette mindretallet at et verdipapirregister ikke bør kunne drive registreringsvirksomheten og kontoførerfunksjonen i samme selskap.»

Et annet mindretall (L'Abbée Lund) synes å støtte flertallets forslag om at virksomhetsorganiseringen ikke lovfestes, men dette medlemmet understreker betydningen av at konsesjonsmyndighetene legger rette for effektiv konkurranse slik at verdipapirregisteret ikke vil kunne misbruke eventuell markedsmakt.

Et tredje mindretall (Krokeide) tiltrer de to andre mindretall, uten at det presiseres om det foretrekkes lovregulering eller ikke.

Flertallets og mindretallets vurderinger er nærmere omtalt i NOU 2000: 10 s. 104-107.

Høringsinstansenes merknader

Verdipapirsentralen(VPS) slutter seg til flertallets vurdering av at loven ikke bør legge begrensninger på hvordan registeret organiserer sin virksomhet, og uttaler:

«Vårt standpunkt er først og fremst begrunnet i at denne løsningen vil gi verdipapirregistrene mulighet til å utnytte de måter å få gjennomført registreringer på som til enhver tid er mest hensiktsmessige. Det at dette blir en konkurransefaktor både i forhold til andre norske registre og utenlandske registre, vil bidra til å skape de mest optimale løsningene og således være til gode for det norske verdipapirmarkedet. Konkurransen medfører at registrene har et incitament til å sikre at registreningsvirksomheten fortløpende innrettes slik det er best mulig for dets kunder. Hvilke registreringsprinsipper som det vil være mest nærliggende å benytte, avhenger bl.a. av hvilke teknologiske muligheter som foreligger på det aktuelle tidspunkt, og det vil også være naturlig å se hen til den internasjonale utviklingen på området. Vi nevner her at svenske registre kan velge om de ønsker å benytte en ordning med kontoførere eller ikke.

For ordens skyld nevner vi at mindretallets synspunkt om at en videreføring av kontoførerinstituttet er nødvendig for å sikre investor at vedkommende kan forholde seg til en institusjon for alle sine finansielle instrumenter i en situasjon der det er flere norske verdipapirregistre, ikke vil slå til dersom det etableres linker mellom verdipapirregistrene, jf. våre kommentarer til kap. 9 om enerett. Ved etableringen av slike vil også de konkurransemessige aspekter som fremheves av mindretallet som en begrunnelse for en vidreføring av kontoførerinstituttet miste en del av sin betydning, ettersom investor vil kunne velge mellom verdipapirregistrene uavhengig av i hvilket register de finansielle instrumenter er utstedt.

VPS nevner at det for vår del vil være naturlig å benytte kontoførere også i framtiden. Dette er begrunnet i at vi har en betydelig kontohavermasse med en stor grad av geografiske spredning og ulike teknologiske forutsetninger, og ikke minst i at vi har gode erfaringer med kontoførerordningen. Vi antar at dette vil være tilfelle for alle registre av noen størrelse. For andre registre kan imidlertid andre løsninger være mer effektive.»

Norges Bank gir uttrykk for lignende synspunkter, og uttaler:

«Norges Bank støtter i utgangspunktet utvalgets flertall i at verdipapirregistre selv bør bestemme hvordan registervirksomheten skal organiseres. Loven bør i større grad enn i dag være en rammelov. Valgmuligheter er viktig for raskt å kunne tilpasse seg endrede rammebetingelser med sikte på økt kostnadseffektivitet. Det er nødvendig for virksomheter som sannsynligvis vil møte økt internasjonal konkurranse. Økt konkurranse er også et insitament til å utvikle bedre tjenester. Et registers beslutning om selv å overta kontoførerrollen kan som påpekt av mindretallet innebære et dårligere tilbud av denne type tjenester for investorer og utstedere. Dette vil i særlig grad kunne gjøre seg gjeldene om ett register får en dominerende rolle. I betingelsene for konsesjon bør det derfor tas hensyn til konkurranseforholdene slik at man i størst mulig grad sikrer et tilbud av tjenester som er vel så godt som i dag».

Fondsmeglerforbudet slutter seg også til flertallets vurdering, og uttaler:

«Forbundet er enig med utvalget i at verdipapirregistrene i størst mulig grad bør kunne innrette registervirksomheten slik de finner det mest tjenlig og at de i denne sammenheng selv må kunne vurdere hvorvidt man vil benytte kontoførere eller ikke. Den teknologiske utviklingen vil nå kunne gjøre det mulig for så vel investorer og utstedere å operere direkte mot VPS - på samme måte som en bankkunde kan foreta direkte disposisjoner på sine pengekonti via internettbaserte løsninger. Vi kan ikke se at det foreligger noen grunn til - fra lovgivers side - å behandle verdipapirkonti annerledes enn pengekonti i bank. Når det gjelder utstederselskapene tør det være rimelig åpenbart at de selv bør kunne føre sine registre direkte i f.eks.VPS, dersom institusjonen selv ikke ønsker en annen løsning. Det kan meget vel være slik at en rekke selskaper og investorer vil la seg representere av banker eller andre kontoførere. Forbundet er derfor av den oppfatning at lovgivning må være åpen for at kunder kan operere mot verdipapirregistrene via en fullmektig, se kommentarene nedenfor til § 7-1. Vi tror en avvikling av eneretten for kontoførere ikke svekker sikkerheten knyttet til registrene og de registrerte selskaper og investorer. Samtidig er vi av den oppfatning at man vil kunne få en konkurranse på tjenestekvalitet, herunder verdiøkende tjenester.»

Sparebankforeningen legger til grunn at gjeldende ordning basert på sentralt register og desentral registrering har fungert så godt at ordningen vil videreføres i fremtiden. Sparebankforeningen mener imidlertid at det ikke bør lovfestes en plikt til å benytte denne modellen, og uttaler:

«Det avgjørende hensyn må være at vedipapirregistre kan drives på den mest rasjonelle og sikre måten til enhver tid. Skulle et register mot vår formodning mene at en helsentralisert modell er like sikker og mer resjonell, er det uheldig om lovgivningen hindrer registeret i å velge denne.

Sparebankforeningen er enig med utvalgets mindretall L»Abèe-Lund om at VPS likevel ikke bør tillates å velge en helsentralisert modell så lenge VPS er i faktisk monopolsituasjon. I en slik situasjon vil en omstrukterering ikke nødvendigvis være motivert ut fra hva som er mest bedriftsøkonomisk lønnsom utvidelse av virksomheten.

Et enstemmig utvalg foreslår å oppheve det subsidiære ansvar for VPS' forpliktelser som kontoførerne har i dag. Sparebankforeningen slutter seg til dette. Et slikt sikkerhetsnett kan ha vært nødvendig da VPS ble etablert, men i dag foreligger det ingen grunn til å la kontoførerne bære denne risikoen.»

Norsk Oppgjørssentral(NOS), Oslo Børs, Verdipapirfondenes Forening støtter også flertallets vurdering av at loven ikke bør regulere organiseringen av registervirksomheten.

Finansnæringens Hovedorganisasjon(FNH) slutter seg til mindretallets forslag om at det bør lovfestes et system basert på eksterne kontoførere. FNH legger imidlertid til grunn at verdipapirregisteret selv vil kunne tilby kontoførertjenester, og uttaler:

«At et register skal benytte eksterne registerførere bør likevel ikke være til hinder for at registeret også kan velge å tilby tjenester direkte til investorer og utstedere som ønsker slik tilknytning. Et verdipapirregister bør derfor også selv kunne utøve virksomhet som registerfører direkte overfor investorer og utstedere (direkte registreringsvirksomhet).

Et register som velger å utføre direkte registreringsvirksomhet vil gjøre dette i konkurranse med øvrige eksterne registerførere. På basis av at VPS i praksis trolig vil inneha en monopolposisjon, også etter at ny vprl er trådt i kraft, bør det nedfelles rammer for organiseringen av registerets direkte registreringsvirksomhet som forhindrer uheldig kryssubsidiering mellom monopoldelen og den konkurranseutsatte virksomheten knyttet til direkte registreringsvirksomhet. FNH slutter seg til forslaget fra utvalgets mindretall (Økland) om at et verdipapirregister ikke kan drive registreringsvirksomheten (rettsvernregistreringen) og direkte registreringsvirksomhet (kontoførerfunksjonen) i samme selskap.»

Kredittilsynet knytter noen generelle merknader til flertallets forslag om at registerets regler skal godkjennes av Kredittilsynet, og uttaler:

«Kredittilsynet er generelt av den oppfatning at det vil være i tråd med de hesyn som bør ligge til grunn for utarbeidelsen av regler på dette området at de foretak som er underlagt offentlig regulering i størst mulig grad tar ansvaret for hvordan virksomheten skal innrettes og drives. Dette vil sikre den nødvendige fleksibilitet i forbindelse med skiftende rammebetingelser i verdipapirhandelsektoren. En ordning der foretaket i stor grad må fremlegge denne typen endringer til godkjennelse hos offentlig myndighet, kan på den andre side medvirke til at det verdipapirregisters sentrale plassering i verdipapirkjeden og den betydning for verdipapirtransaksjoner enkelte av registerets utfyllende regler kan ha, anser Kredittilsynet at det er naturlig at denne type endringer forelegges tilsynsmyndigheten for godkjennelse. Bestemmelsen om at reglene skal godkjennes av Kredittilsynet sikrer at man vil kunne ivareta overordnede hensyn til verdipapirmarkedenes funksjon der det eventuelt vil være motstrid mellom disse og det enkelte verdipapirregisters interesser.»

Departementets vurdering

Gjeldende regler om kontoførerrollen er et resultat av den organisasjonsmodell som ble valgt for registreringsvirksomheten i VPS. En sto den gang overfor tre ulike alternativer: et sentralt register der alle registreringer ble foretatt av registeret selv, et fullstendig desentralt register (bare lokale registre) eller et sentralt register hvor registreringen ble foretatt lokalt av kontoførerne. Det første alternativet (sentralt register) ble ansett som uhensiktsmessig, siden «...meldinger må sendes til registreringsstedet for registrering, og med dagens omsetningsvolum vil det være svært vanskelig å behandle alle slike registreringer på ett sted.», jf. Ot.prp. nr. 83 (1984-85) s. 26. Den andre løsningen (lokale registre) ble ansett som problematisk siden lokale registre ville svekke oversikten i systemet, noe som igjen ville kunne svekke omsetningen, jf. Ot.prp. nr. 83 (1984-85) s. 26. På denne bakgrunn ble det valgt et system basert på et sentralt register og desentral saksbehandling (tredje alternativ).

Det synes å være enighet i utvalget og blant høringsinstansene om at gjeldende organisering av virksomheten i VPS basert på et sentralt register med desentralisert registrering har fungert hensiktsmessig. Departementet slutter seg til denne vurderingen.

Det sentrale spørsmålet i denne sammenheng er imidlertid om gjeldende ordning fortsatt bør være nedfelt i lov. Lovregulering vil motvirke at registeret velger en annen løsning i fremtiden, selv om utviklingen i verdipapirmarkedet skulle medføre at en slik alternativ løsning er mer hensiktsmessig. Sett på bakgrunn av den raske teknologiske utviklingen og de betydelige endringer som vil kunne inntre i den finansielle infrastruktur, er det vanskelig å utelukke at alternative løsninger for organiseringen av registervirksomheten vil kunne bli aktuelle. Etter departementets syn bør det derfor foreligge særlige hensyn av offentligrettslig art for å innskrenke registerets valgfrihet på dette punkt.

Utvalgets mindretall og enkelte høringsinstanser har anført at alternative ordninger vil redusere kvaliteten på registerets tjenester i forhold til investorer. Departementet legger til grunn at kvaliteten på eventuelle alternative systemer er et av de sentrale parametere som vil avgjøre hvorvidt det vil være aktuelt å gjøre endringer i dagens ordning. Departementet kan derfor ikke se at dette hensynet i seg selv skulle tilsi at gjeldende ordning lovfestes. Etter lovforslaget § 6-5 skal verdipapirregisteret fastsette regler om bruk av eksterne registerførere. Slike regler skal godkjennes av Kredittilsynet, jf. lovforslaget § 1-2. Det vil således skje en offentlig kontroll av eventuelle alternative ordninger, som bl.a. vil måtte sikre at organiseringen synes hensiktsmessig og forsvarlig ut fra de offentlige hensyn som gjør seg gjeldende. For så vidt gjelder anførselen om at alternative løsninger vanskeliggjør investors adgang til å holde oversikt over beholdninger i ulike registre, viser departementet til at de ulike registrene etter forslaget vil kunne ivareta dette hensynet ved å opprette forvalterkonti hos hverandre. Det vises for øvrig til VPS' høringsuttalelse på dette punkt.

De konkurranserettslige anførsler mot alternative løsninger synes å være knyttet til muligheten for at registeret selv skal kunne utføre kontoførertjenester. Det er anført at registeret vil kunne misbruke sin markedsmakt i markedet for registertjenester for å oppnå særlige fordeler i markedet for kontoførertjenester. Departementet går i kapittel 4 inn for å oppheve det rettslige monopolet for registreringsvirksomhet i Norge. Det vil dermed være muligheter for nye aktører å tre inn på dette markedet dersom en etablert aktør søker å høste monopolfordeler. Dette reduserer faren for at et etablert register vil kunne misbruke sin markedsmakt i markedet for registertjenester i markedet for kontoførertjenester. Etter departementets vurdering bør eventuelle konkurranseulemper knyttet til alternative løsninger finne sin løsning i henhold til konkurranselovgivningen, og ikke ved et lovfestet forbud mot at registeret organiserer sin virksomhet på en annen måte enn i dag.

Departementet kan således ikke se at det foreligger offentlige hensyn av en slik art som tilsier at loven skal angi hvordan registervirksomheten skal organiseres. Departementet vil derfor ikke foreslå å videreføre en lovfestet plikt til å benytte kontoføreren.

Den nærmere utforming av reglene for virksomhetens organisering bør imidlertid være underlagt offentlig kontroll. Departementet slutter seg derfor til flertallets forslag om at Kredittilsynet skal godkjenne de nærmere reglene for virksomheten. I forbindelse med en slik godkjennelse, vil Kredittilsynet kunne sette særskilte vilkår om reglenes utforming. Det antas at en slik adgang til å sette vilkår følger av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper, og at det således er overflødig å lovfeste dette. Reglene vil bl.a. måtte sikre en tilstrekkelig kvalitet på registerets tjenester, og tjenestene må være allment tilgjengelige. Videre må reglene utformes og praktiseres på en objektiv og ikke-diskriminerende måte. Som nevnt ovenfor, vil også konkurransehensyn kunne være relevant i den sammenheng. Departementet antar for eksempel at forsøk på å utforme reglene slik at det skapes et monopol i tilgrensende produktmarkeder ikke vil godkjennes av Kredittilsynet.

Flertallet i utvalget legger til grunn at departementet skal vurdere hvorvidt hvitvaskingsbestemmelsene i finansvl. § 2-17 skal gjøres gjeldende overfor verdipapirregistre. Etter gjeldende regler er ikke VPS underlagt reglene om tiltak mot hvitvasking av penger. Bakgrunnen for dette er at all kontakt mellom den enkelte investor og VPS skjer gjennom en kontofører. Dersom et verdipapirregister eventuelt skulle ha direkte kontakt med investorer er det departementets foreløpige vurdering at hvitvaskingsreglene bør gjelde.

10.5.2 Registreringsberettigede

Utvalgets forslag

Etter utvalgets vurdering bør loven inneholde de nærmere reglene om hvem som er berettiget til å anmelde registreringer og slettinger på konti i registeret, jf. lovutkastet § 7-1. Det antas at slike regler er avgjørende for tilliten til registersystemet og for at registeret skal virke etter sin hensikt.

Utvalget foreslår at den som i følge registeret fremstår som berettiget skal anses som berettiget til å anmelde registreringer. Slettelse av heftelser (som f.eks panterett) skal kunne foretas av den som er berettiget etter heftelsen. Heftelser skal videre kunne slettes dersom det legges frem bevis for at heftelsen har falt bort. Utsteder vil etter forslaget være berettiget til å anmelde slettelse av et finansielt instrument fra registeret, dersom det legges frem bevis for at instrumentet har opphørt å eksistere. For øvrig foreslås at enhver som kan stifte eller overføre rettigheter i eller til finansielle instrumenter uten samtykke av den berettigede, skal kunne anmelde registreringer. Utvalget drøfter nærmere hvem som vil kunne foreta slike anmeldelser uten samtykke (NOU 2000: 10 s. 173-174):

«Dette omfatter namsmyndigheter, skifteretter, vergemålsretter, organer for konkursboer osv. Det er utvalgets forutsetning at bestemmelsen også skal omfatte registrering av konkurs og umyndiggjøring.

Registeret kan etter § 7-5 utarbeide nærmere bestemmelser om hvordan anmeldelser fra de forskjellige myndigheter og organer mv. skal kunne skje, herunder om adgang til å foreta registrering direkte i registeret.

Regelen i fjerde ledd vil også kunne komme til anvendelse ved tvungen overføring av aksjer i datterselskap mv. etter allmennaksjelovens § 4-25. Ved tvist om det materielle grunnlag for tvungen overføring er til stede, gjelder § 7-5. Spørsmål om erstatningsansvar for registeret for å ha godtatt eller ikke godtatt en anmeldelse om tvungen overføring vil etter utvalgets forutsetning reguleres av § 11-1 fjerde ledd om skyldansvar.»

Utvalgets forslag er omtalt nærmere i NOU 2000: 10 s. 173-174.

Høringsinstansenes merknader

Norges Fondsmeglerforbund mener at kretsen av andre berettigede enn den som utpekes av registeret bør utvides. Fondsmeglerforbundet viser til at det foretas andre skifter enn dødsboskifter, herunder skifter mellom ektefeller og mellom foreldre og barn. Videre vises til at andre enn den registrerte vil kunne være berettiget, bl.a. som følge av selskapsendringer. Fondsmeglerforbundet mener videre det bør presiseres i utkastets siste ledd at avtale kan gi andre enn den berettigede rett til å anmelde registreringer, slik at meglere, kontoførere og forvaltere fortsatt skal kunne foreta krediteringer og debiteringer av konto.

Ingen andre høringsinstanser har merknader til utvalgets forslag.

Departementets vurdering

Kretsen av de som er berettigede til å anmelde registreringer bør etter departementets syn fremgå av loven, sett i lys av den betydning slike regler har for forskjellige rettighetshaveres rettsstilling.

Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets forslag. I likhet med Fondsmeglerforbundet, mener imidlertid departementet at kretsen av registreringsberettigede også bør omfatte de som godtgjør at retten er gått over til seg på annen måte enn ved opprinnelig rettighetshavers død. Registeret vil måtte fastsette nærmere regler til dokumentasjon, jf. utkastet § 7-5.

10.5.3 Investors rett til å få opprettet en konto

Utvalgets forslag

Utvalget mener verdipapirregistre bør ha en absolutt plikt til å åpne konto for en investor eller godkjent forvalter, jf. lovutkastet § 7-2 første ledd tredje punktum. Utvalget viser til at «en nektelse av å inngå forretningsforbindelse ville medføre at vedkommende investor ikke kan investere i finansielle instrumenter utstedt i det aktuelle verdipapirregisteret.» Utvalget antar videre at registeret ikke bør kunne stenge en konto uten investors samtykke.

Høringsinstansenes merknader

Finansnæringens Hovedorganisasjon(FNH) mener det som et minimum bør gjelde en kontraheringsplikt for registerfører i forhold til investor dersom vedkommende også er registerfører for utsteder.

Verdipapirsentralen(VPS) mener utvalgets forslag går for langt i å pålegge registeret en plikt til å åpne en investor- eller forvalterkonto. VPS uttaler i den forbindelse:

«Et register bør avslå å åpne en konto der det tidligere har hatt spesielt uheldige erfaringer med vedkommende f.eks. pga. betalingsvergring, eller det foreligger andre særlige forhold. Dette vil vanskelig kunne sies å være urimelig overfor investoren, særlig fordi virkningen av en nektelse av å åpne konto bare vil være at vedkommende forhindres fra å investere i finansielle instrumenter registrert i det aktuelle registeret. En investor vel dessuten i mange tilfeller ha mulighet til å velge forvalterregistrering. Vi foreslår således at det tas inn en bestemmelse i loven om at registrene kan nekte å åpne investor- eller forvalterkonto dersom det foreligger saklig grunn for dette, med en nærmere presisering i motivene av at det skal mye til for at det kan sies å foreligge saklig grunn til nektelse.»

Departementets vurdering

Investor vil være avhengig av å kunne opprette konto eller et annet kundeforhold i registeret for å kunne erverve finansielle instrumenter innført i registeret. Utgangspunktet bør derfor være at registeret pålegges en kontraheringsplikt i forhold til investor, jf. lovforslaget § 6-2 første ledd annet punktum. Etter departementets syn foreligger det ikke tilstrekkelige grunner til å fravike dette utgangspunktet. Dersom investor ikke gjør opp for seg, bør registeret søke å inndrive kravet på normal måte.

10.5.4 Tvist om registrering

Utvalgets forslag

Utvalget legger til grunn at verdipapirregistrene må ha en høy troverdighet, og at de registreringer som foretas derfor må være så korrekte som mulig. Det foreslås særskilte regler dersom det oppstår tvist om hvorvidt vilkårene for registrering er til stede, jf. lovutkastet § 7-6. Utvalget gjør nærmere rede for innholdet i lovutkastet § 7-6, og uttaler (NOU 2000: 10 s. 116):

«Dersom det er tvist om vilkårene for registrering er til stede, foreslår utvalget at registeret kan beslutte å utsette registreringen til tvisten er løst, jf. lovforslaget § 7-6. Det foreslås videre at registeret gis adgang til å sperre den aktuelle kontoen for registreringer som er i strid med den omtvistede registreringen. Dette vil sikre at rettighetshaveren etter den omtvistede rettigheten får sin rett dersom det viser seg at vilkårene for registreringsbegjæringen var til stede. Adgangen til å sperre kontoen bør imidlertid benyttes med forsiktighet, ettersom en sperring kan medføre betydelige ulemper for kontohaver. Bestemmelsen er nærmere kommentert i de spesielle merknadene til § 7-6.

I den grad det er tvist om vilkårene for registrering er tilstede, foreslår utvalget at verdipapirregistrene skal kunne kreve at den som begjærer registrering, ev. som ikke ønsker at en registrering foretas, stiller sikkerhet for det tap som eventuelt måtte følge av at kravet tas til følge, dersom det viser seg at dette ikke var berettiget. Det foreslås at verdipapirregistrene fastsetter sikkerhetens form og omfang i det enkelte tilfellet, jf. lovforslaget § 7-6 annet ledd.

De ovennevnte beslutningene fra verdipapirregisteret, eller ev. fra en institusjon som yter registreringstjenester på dets vegne, vil etter utvalgets forslag kunne påklages til en klagenemnd, jf. nærmere omtale i kapittel 21.»

Utvalgets forslag er nærmere omtalt i NOU 2000: 10 s. 175.

Høringsinstansenes merknader

Justisdepartementet reiser spørsmål ved om utvalgets forslag går for langt i å gi registeret plikt og kompetanse til å vurdere om en registrering er rettmessig. Det uttales i den sammenheng bl.a.:

«Etter Justisdepartementets syn er det åpenbart at registeret må ha en viss vurderingsplikt m.h.t. om et krav om registrering er rettmessig. Hensynet til effektivitet i registerføringen og rettsikkerhet for de involverte parter tilsier imidlertid at registerets kompetanse og plikt i denne sammenheng bør være begrenset. For eksempel bør registeret neppe ha plikt til å vurdere om en transaksjon er ugyldig dersom dette innebærer at registeret må foreta en nærmere vurdering av omstendigheter i det underliggende avtaleforholdet, f.eks. for å kontrollere om en aksjehandel er i strid med avtaleloven § 36. I slike tilfeller er vi for øvrig i tvil om registeret bør ha adgang til å utsette registrering, slik utkastet til ny verdipapirregisterlov § 7-6 første ledd synes å åpne for. I stedet kan det være naturlig at en som mener at registreringen er i strid med sin rett, henvises til å reise søksmål ved de alminnelige domstoler og eventuelt kreve at den aktuelle transaksjonen stoppes gjennom midlertidig forføyning fra namsretten. Vi foreslår at det i loven og/eller kommentarene til denne avklares nærmere hvilken kontroll registeret skal foreta av dokumenter som kreves registrering, og hvilke feil registeret kan rette opp i ettertid. Spørsmålet om registerets plikt til å vurdere feil må for øvrig samordnes med reglene om registerets erstatningsansvar for feil.»

Norges Fondsmeglerforbund er også i tvil om det er hensiktsmessig å gi registeret adgang til å avgjøre om registrering skal skje ved tvist om vilkårene er oppfylt. Fondsmeglerforbundet uttaler bl.a.:

«Vi er sterkt i tvil om dette er en hensiktsmessig løsning. I de tilfeller der slike tvister oppstår vil det ofte kunne dreie seg om vanskelig juridiske problemstillinger som det til dels kan være urimelig å pålegge et register å ta stilling til - ikke minst dersom en beslutning som senere viste seg å være uriktig - kan medføre erstatningsansvar. Vi tror at det vil være langt mer praktisk dersom man la til grunn en regel om at nektelse av registrering eller sperring av konto mv skal skje dersom det foreligger et rettslig grunnlag, f eks i form av en midlertidig forføyning fra domstolene. Den person eller det foretak som ønsker å forhindre en registrering eller sperre en konti må kunne benytte muligheten for midlertidig sikring, jfr tvangslovens tredje del, noe som også sikrer at partene kan komme til orde og at en domstol tar stilling til kravet. Det er lite heldig at et register skal måtte ta prejudisiell stilling til kompliserte juridiske problemstillinger, samtidig som man har rettsmidler som f eks midlertidig forføyning som godt ivaretar partenes interesser.»

Verdipapirsentralen(VPS) peker på at tvister om rettmessigheten av registreringer er særlig problematiske ved registreringer som gjelder forholdet mellom utstedere og investor. VPS uttaler i den sammenheng:

«Rettmessigheten av slike registreringer vil som oftest avhenge av andre lovregler enn de som styrer verdipapirregistrenes virksomhet. Etter VPS´s syn vil det være lite rimelig dersom et verdipapirregister skulle være ertatningsansvarlig på objektivt grunnlag dersom det i ettertid viser seg at en registrering var urettmessig på grunn av prejudisielle forhold som er perifere i forhold til selve registreringshandlingen. VPS har nylig vært i en situasjon der denne problemstillingen var aktuell. Det aktuelle tilfellet gjaldt spørsmålet om det at et aksjekjøp var meldepliktig eller ervervsloven medførte at minoritetsaksjonærene under behandlingen av erverssaken ikke lovlig kunne innløses etter asal. § 4-25. Utgangspunktet etter aksjelovene er at innløsningen skal skje umiddelbart dersom vilkårene i dette tilfellet var oppfylt.

Den løsningen som er foreslått i § 7-6 vil bare i begrenset grad bidra til å unngå en slik problemstilling. En mulighet til å utsette registreringen, sperre de berørte konti, eller kreve stilt sikkerhet vil ikke være tilstrekkelig til å unngå at verdipapirregistrene settes i en vanskelig situasjon. Det vil ikke minst kunne være problematisk å kreve at det stilles til dels svært store sikkerheter ettersom dette vil kunne medføre store kostnader, for eksempel i form av kapitalbinding. Bestemmelsene i § 7-6 vil for øvrig ofte reise nye problemer, for eksempel om registeret er erstatningsansvarlig dersom de har stilt slike krav når det i ettertid viser seg at vilkårene for registrering var til stede.»

På denne bakgrunn foreslår VPS at problemstillingen tas hensyn til ved utformingen av erstatningsreglene, og uttaler:

«I tilfeller hvor det er usikkerhet om vilkårene for en registrering er til stede bør et register kun være erstatningsansvarlig dersom det har opptrådt uaktsomt. Dersom registeret har opptrådt med normal aktsomhet bør det ikke være erstatningspliktig på bakgrunn av spesielle forhold registeret ikke kunne ventes å kjenne til - for eksempel at aksjeervervet som ligger til grunn for innløsningsbegjæringen er konsesjonspliktig etter ervervsloven.»

Ingen andre høringsinstanser har hatt merknader til utvalgets forslag.

Departementets vurdering

Etter departementets vurdering bør registerets rolle være begrenset til å sørge for en effektiv og forsvarlig registrering av finansielle instrumenter. Dette forutsetter bl.a. at registeret eller den som handler på vegne av registeret kontrollerer at overføringer og registrering av heftelser blir foretatt av registreringsberettigede, og at de nærmere krav til identifikasjon mv. i den aktuelle transaksjonen er oppfylt. På den annen side vil kontroll av det underliggende rettsforhold som initierer transaksjonen etter departementets syn falle utenfor de oppgaver som naturlig hører under registeret. Dette er en oppgave som det i siste instans tilligger domstolene å prøve. Departementet slutter seg derfor ikke til utvalgets forslag om å gi registeret anledning til å utsette registreringer, sperre konti eller stille krav om sikkerhet dersom det oppstår tvist om det underliggende rettsforhold. Det vises i den forbindelse til Justisdepartementets, Fondsmeglerforbundets og Verdipapirsentralens høringsuttalelser som departementet i det vesentligste slutter seg til.

10.5.5 Retting av registrerte opplysninger

Utvalgets forslag

Utvalget legger til grunn at verdipapirregisteret bør kunne rette feil i det som er registrert, jf. lovutkastet § 7-6 siste ledd. Utvalget uttaler i den sammenheng (NOU 2000: 10 s. 119):

«Utvalget legger stor vekt på at verdipapirregistrene har en høy troverdighet. En konsekvens av dette er at verdipapirregisteret bør rette feil i det som er registrert. Dette gjelder uavhengig av om feilen består i at finansielle instrumenter er innført på feil konto, at en registrering som skulle vært foretatt ikke har skjedd, eller at feil opplysninger av andre årsaker er registrert. Utvalget foreslår etter dette at registeret skal gjøre om en registrering dersom det finner at registreringen er uriktig, jf. lovforslaget § 7-6 tredje ledd.

Utvalget finner det viktig at de som er berørt av at feil rettes, så langt som mulig får underretning om rettingen. Dette er viktig både fordi vedkommende kan ha innrettet seg etter det som er registrert, og fordi vedkommende bør ha mulighet til å komme med innsigelser mot rettingen. Utvalget har vurdert om de berørte bør underrettes før rettingen foretas, i likhet med det som følger av dansk rett, eller om det holder at det gis melding i ettertid, f.eks. ved endringsmelding, slik det er tilfelle bl.a. etter finansavtaleloven § 33. Utvalget har ved denne vurderingen lagt vekt på at det kan ta noe tid å få underrettet de berørte og å få deres uttalelser til spørsmålet om retting. Det må anses uheldig om det er feil i registrene over lengre tid. Utvalget har i lys av dette kommet til at det er tilstrekkelig at melding gis umiddelbart etter at rettingen er foretatt.

Utvalget har ikke funnet grunn til å fastsette krav om hvor sannsynlig det må være at det foreligger en feil for at verdipapirregisteret skal ha plikt til å rette den. Det foreslås derfor ingen regel om at det bare er åpenbare feil som skal rettes, slik det er etter svensk rett. Verdipapirregisteret kan etter utvalgets forslag bli erstatningsansvarlig for feil i registeret, jf. lovforslaget § 11-1. Utvalget legger til grunn at dette vil gi tilstrekkelig sikkerhet for at verdipapirregisteret følger forsvarlige rutiner i forbindelse med omgjøring.»

Høringsinstansenes merknader

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til utvalgets forslag.

Departementets vurdering

Departementet foreslår i likhet med utvalget at registeret bør kunne rette feil i registeret, og at de som blir berørt av rettingen gis melding om dette umiddelbart etter at rettingen har skjedd. Verdipapirregisteret er etter lovforslaget erstatningsansvarlig for feil i registeret. Dersom registeret foretar en feilaktig retting, vil dette kunne utløse erstatningsansvar. Likeledes vil en unnlatelse av å rette etter omstendighetene kunne utløse erstatningsansvar for registeret.

10.5.6 Sletting av registrerte opplysninger

Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at registeret skal kunne slette opplysninger dersom de åpenbart er uten betydning, jf. lovutkastet § 7-7 første ledd. Det foreslås imidlertid en viss oppbevaringsplikt for slike slettede opplysninger. Utvalget uttaler bl.a. (NOU 2000: 10 s. 120):

«En slik regel er i samsvar med de prinsipper som har blitt fulgt i praksis, og som er lovfestet i gjeldsbrevloven § 21 og vpfl. § 6-8 fjerde ledd. Denne slettingen bør kunne gjøres uoppfordret av verdipapirregistrene dersom de forestår innfrielsen. I andre tilfeller skjer sletting etter krav fra utsteder.

Utvalget mener at verdipapirregisteret bør plikte å oppbevare opplysninger slettet fra registrene så lenge det kan tenkes å være et reelt behov for disse opplysningene. Utvalget nevner i denne henseende at VPS i flere tilfeller har fått forespørsler fra investorene om å få opplysninger om konti som ikke lenger eksisterer. Opplysningene vil også kunne ha betydning for etterforskning av straffbare handlinger og for statistiske formål. Utvalget antar at etter 10 år vil det ikke være et reelt behov for de aktuelle opplysningene. En 10-års grense, som foreslått i lovforslaget § 7-7 annet ledd, er også i samsvar med bl.a. børsl. § 4-6, vphl. § 2-2 tredje ledd og regnskapsloven § 2-2. Dessuten fastsetter asl. § 4-7 tredje ledd at et aksjeselskap skal oppbevare opplysninger om tidligere aksjeeiere i 10 år.»

Utvalgets forslag er nærmere omtalt i NOU 2000: 10 s. 120 og s. 175-176.

Høringsinstansenes merknader

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til utvalgets forslag.

Departementets vurdering

Departementet foreslår i likhet med utvalget at registeret bør kunne slette opplysninger dersom de åpenbart er uten betydning. Det vises til utvalgets begrunnelse som departementet i det vesentligste slutter seg til.

10.5.7 Informasjon til rettighetshaverne

Utvalgets forslag

Utvalget legger til grunn at det i et dokumentløst system er viktig at kontohaveren og andre rettighetshavere har mulighet til å følge med på egne rettighetsposisjoner.

Utvalget foreslår at verdipapirregistre i utgangspunktet skal ha plikt til å sende melding til kontohavere og andre registrerte rettighetshavere ved enhver endring i registeret som kan ha betydning for deres rettigheter, jf. lovutkastet § 7-8 første ledd. Andre som har anmeldt en registrering skal etter forslaget også ha melding om at registrering er foretatt eller slettet. Utvalget foreslår imidlertid en vid adgang for den som har krav på melding til å frafalle denne retten helt eller delvis ved avtale, jf. nærmere omtale i NOU 2000: 10 s. 122-123. Det foreslås videre at verdipapirregistrene selv fastsetter nærmere regler om endringsmeldinger, og utvalget uttaler i den sammenheng (NOU 2000: 10 s. 123):

«Etter utvalgets mening vil den beste løsningen være at verdipapirregistrene i sine egne regler fastsetter nærmere bestemmelser om endringsmeldinger, jf. lovutkastet § 7-8 annet ledd. Denne løsningen åpner for individuelle forskjeller mellom registrene og vil gi den mest smidige løsningen. Typiske bestemmelser i disse reglene er på hvilken måte endringsmeldingene sendes ut, det vil si om de skal sendes med brev, faks eller e-post. Det bør også reguleres hvor lang tidsfrist som skal settes fra en endring er foretatt og til meldingen skal sendes ut. Det er også naturlig å regulere meldingenes form og innhold.»

Videre foreslår utvalget at verdipapirregistrene skal kunne kreve vederlag for utsendelse av slike endringsmeldinger, jf. utkastet § 10-3. Utvalget uttaler bl.a. (NOU 2000: 10 s. 123).

«Verdipapirregistrene bør kunne kreve vederlag for utlevering av informasjon, herunder for meldinger om endringer. Dette kan for eksempel gjøres ved at vederlaget inkluderes i transaksjonsprisen eller ved at det kreves separat vederlag for endringsmeldingene. Utvalget ser det prinsipielt uheldige i at enkelte investorer av økonomiske grunner frasier seg denne kontrollmuligheten dersom de ikke har mulighet til å kontrollere hva som skjer med kontoen på annen måte enn ved beholdningsoversikten. Utvalget ser det likevel som mer rimelig at kostnadene ved utsendelsen av endringsmeldinger bæres av den som ønsker slike meldinger enn at de bæres av investorfellesskapet. Dette gjelder særlig fordi endringsmeldingene er en direkte konsekvens av den enkeltes bruk av verdipapirregisteret. Adgangen til å kreve separat vederlag for endringsmeldinger gjør det også mulig å differensiere kostnadene for investorene etter hvilken utsendelsesmåte de foretrekker. For eksempel må det legges til grunn at utsendelse via e-post blir betydelig rimeligere enn utsendelse pr. brev.»

Uavhengig av reglene om endringsmeldinger, legger utvalget til grunn at kontohaverne og øvrige registrerte rettighetshavere har behov en årlig beholdningsoversikt for å få oversikt over formuen, jf. lovutkatset § 7-9. Utvalget foreslår at registeret selv bør kunne fastsette nærmere regler om slike beholdningsoversikter, og uttaler i den sammenheng (NOU 2000: 10 s. 123):

«Utvalget nevner at det bl.a. kan være naturlig å regulere tidspunktet for utsendelsen av beholdningsoversiktene og deres innhold og form. Utvalget finner at det bør kunne kreves separat vederlag også for den årlige beholdningsoversikten, men antar at dette i praksis vil beregnes som en del av et eventuelt kontoholdsgebyr. Beholdningsoversikter bør fortsatt kunne sendes ut som årsoppgaver. I så tilfelle vil det gjelde bestemte krav til innhold og tidspunkt for utsendelse, jf. ligningsloven § 6-17 nr. 3, som pålegger Verdipapirsentralen å gi skattyter kopi av de oppgaver den sender ligningsmyndighetene etter samme lovs § 6-5.»

Høringsinstansenes merknader

Justisdepartementet understreker betydningen av at loven bør være teknologinøytral, og det bes derfor om en vurdering av om endringsmeldinger mv. bør kunne sendes elektronisk i den grad dette gir betryggende behandling.

Verdipapirsentralen støtter utvalgets forslag om at verdipapirregisteret skal kunne kreve vederlag for utlevering av opplysninger, og uttaler:

«Vi nevner at behovet for å kunne kreve vederlag er spesielt stort når det gjelder forespørsler om uthenting av opplysninger om tidligere registreringer. Dette er ofte ressurskrevende, og det vil kunne virke urimelig om de må utlignes på hele kontohaverfellesskapet. Disse har for øvrig investorer og rettighetshavere mottatt tidligere i form av en endringsmelding.»

Kredittilsynet går i mot forslaget om at verdipapirregisteret skal kunne kreve vederlag for utsendelse av beholdningsoversikten til kontohaver og andre registrerte rettighetshavere. Etter Kredittilsynets oppfatning bør denne oversikten være vederlagsfri.

Ingen andre høringsinstanser har hatt merknader til utvalgets forslag.

Departementets vurdering

For å legge til rette for tillit til et dokumentløst rettighetsregister, er det av stor betydning at eiere og rettighetshavere mottar relevant informasjon om foretatte transaksjoner på en effektiv og hensiktsmessig måte. Registeret bør derfor etter departementets syn pålegges en lovbestemt plikt til å sende ut endringsmeldinger. Det reelle behovet for slik informasjon vil imidlertid variere for de ulike investorene og rettighetshaverne. Det synes derfor uhensiktsmessig å lovfeste en ordning som skal gjelde i alle tilfeller. Departementet slutter seg derfor til utvalgets tilnærming om å lovfeste en vidtgående plikt til å sende ut endringsmeldinger, kombinert med en adgang for partene til å avtalefeste en avvikende ordning. Registeret bør kunne fastsette de nærmere reglene for utsendelse av endringsmeldinger, herunder legge til rette for elektronisk utsendelse, jf. Justisdepartementets uttalelse om dette.

Videre slutter departementet seg til utvalgets forslag om at registeret skal sende ut en årlig beholdningsoversikt, uavhengig av om det har skjedd endringer i den aktuelle kontoen. Registeret bør selv kunne fastsette nærmere regler om slike utsendelser.

Etter forslaget vil konto- og rettighetshavere selv kunne påvirke hvor mye informasjon de skal motta og i hvilken form informasjonen skal gis. Kostnadene knyttet til de ulike løsningene vil kunne variere. Etter departementets syn er det derfor rimelig at den enkelte konto- og rettighetshaver betaler et vederlag til registeret for utsendelse av slik informasjon, fremfor at kostnadene fordeles på samtlige brukere. Etter departementets syn bør registeret også kunne kreve et rimelig vederlag for å sende ut en årlig beholdningsoversikt.

Ovennevnte vederlag bør begrenses til registerets faktiske kostnader knyttet til utsendelse. Departementet legger til grunn at vederlaget vil kunne vurderes av Kredittilsynet i forbindelse med godkjennelsen av registerets regler om utsendelse av hhv. endringsmeldinger og beholdningsoversikter.

10.5.8 Vederlag for registreringstjenester

Utvalget har foreslått enkelte bestemmelser som i visse tilfeller gir myndighetene mulighet til å kontrollere det vederlaget verdipapirregistre skal kunne kreve for tjenester, jf. ovenfor om utsendelse av endringsmeldinger og beholdningsoversikt.

Etter departementets vurdering bør dette lovteknisk heller utformes som en generell hjemmel for kontroll med de priser verdipapirregistre krever for sine tjenester. Registeret vil etter forslaget ha en kontraheringsplikt i forhold til den enkelte investor. En slik kontraheringsplikt vil undergraves dersom registeret setter et prisnivå som er prohibitivt. Videre må det tas i betraktning at registeret, ihvertfall i en overgangsperiode, vil kunne ha en meget sterk markedsposisjon. I den grad registeret søker å høste monopolfordeler i form av høyere priser, bør myndighetene kunne ha eksplisitt hjemmel til å gripe inn. Det foreslås derfor at departementet gis hjemmel til å fastsette nærmere regler om det vederlag verdipapirregisteret skal kunne kreve for sine tjenester, jf. lovforslaget § 6-9.