Del 2
Lovtekniske justeringer og klargjøring av praksis
12 Klargjøring av reglene for beregning av sykepenger i arbeidsgiverperioden for timelønnede arbeidstakere i skift- eller turnusarbeid - folketrygdloven § 8-28
12.1 Innledning
I NOU 1990:20 Forenklet folketrygdlov foreslo Trygdelovutvalget at det tas inn en egen bestemmelse om hvordan den beregnede ukeinntekten skal omregnes til et sykepengegrunnlag per dag i arbeidsgiverperioden, se side 219. Forslaget ble ikke fulgt opp i Ot prp nr 29 (1995-96) Om ny lov om folketrygdlov, bl a fordi dette ikke tidligere hadde voldt problemer i praksis, og fordi det kunne føre til et dårligere resultat for månedslønnede.
Den 31. mars 1998 ble det avsagt en byrettsdom som gjelder spørsmålet om beregning av sykepenger i arbeidsgiverperioden for timelønnede skiftarbeidere. Dommen er avsagt etter folketrygdloven av 17. juni 1966 nr 12, men belyser problemene med å beregne sykepenger i arbeidsgiverperioden i slike tilfeller også etter den nye folketrygdloven av 28. februar 1997. Dommen er anket.
På bakgrunn av dette er departementet kommet til at det er hensiktsmessig å foreslå en klargjøring av reglene for beregning av sykepenger i arbeidsgiverperioden for timelønnede arbeidstakere som har skift- eller turnusarbeid. Endringsforslaget er i samsvar med Rikstrygdeverkets retningslinjer og kjennelser avsagt av Ankenemda for sykepenger i arbeidsgiverperioden, se folketrygdloven § 21-13.
12.2 Bakgrunn. Gjeldende rett
Bestemmelsene om arbeidsgiverperiode ble innført i 1977. I de generelle merknadene til inntektsgrunnlaget i Ot prp nr 68 (1976-77) side 15, uttales det:
«Departementets forslag om full kompensasjon for tap av inntekt under sykdom gjør at en må ofre beregningsgrunnlaget betydelig oppmerksomhet. Arbeidsgiverperiodeutvalget har pekt på at full lønnskompensasjon krever et meget nøyaktig kjennskap til inntektsgrunnlaget dersom en ønsker å unngå at sykepengene kan komme til å overstige arbeidsinntekten... I forbindelse med den omleggingen av sykepengeordningen som en nå foreslår, har en lagt vekt på at det blir gitt full kompensasjon for inntektstapet, men en anser det også viktig at kompensasjonen ikke overstiger det faktiske inntektstapet.»
En arbeidstaker som er borte fra arbeidet på grunn av sykdom, har som regel rett til sykepenger fra arbeidsgiver i et tidsrom på opptil 16 dager (arbeidsgiverperioden). Folketrygdloven § 8-19 gir regler om beregning av arbeidsgiverperioden.
Sykepenger fra arbeidsgiveren ytes bare for dager som det skulle ha vært utbetalt lønn for, se folketrygdloven § 8-18 fjerde ledd. I arbeidsgiverperioden er det med andre ord samsvar mellom lønnsdager og sykepengedager. Når arbeidstakeren blir syk i en periode han ikke skal arbeide (friperiode), regnes arbeidsgiverperioden først fra den dag arbeidet skulle ha vært gjenopptatt, og rett til sykepenger fra arbeidsgiver inntrer først fra dette tidspunkt. Etter at arbeidsgiverperioden har begynt å løpe, regnes den fortløpende i et tidsrom på 16 dager, uansett om det er fridager eller ikke i perioden.
Både i arbeidsgiverperioden og resten av sykepengeperioden ytes det sykepenger til arbeidstakere med 100 prosent av inntektsgrunnlaget opp til seks ganger grunnbeløpet (§§ 8-10 og 8-16).
Sykepengegrunnlaget er den inntekt sykepengene skal beregnes etter, se folketrygdloven § 8-10. Sykepengegrunnlaget fastsettes i arbeidsgiverperioden etter en beregnet aktuell ukeinntekt. Den aktuelle ukeinntekten skal beregnes etter den gjennomsnittlige arbeidsinntekten per uke som arbeidstakeren har hatt i arbeidsforholdet i en nærmere bestemt periode før han eller hun ble arbeidsufør (beregningsperioden), se folketrygdloven § 8-28. Sykepengegrunnlaget fastsettes vanligvis etter den gjennomsnittlige ukeinntekten i tiden umiddelbart før arbeidstakeren ble sykmeldt. Det er ulike regler for fastsetting av beregningsperioden tilpasset ulike typer arbeidsforhold. I et arbeidsforhold med fast arbeidstid og timelønn legges de siste fire ukene til grunn. I et arbeidsforhold med skiftende arbeidsperioder eller inntekter skal et lengre og mer representativt tidsrom enn fire uker legges til grunn. Hensikten er å komme fram til en ukeinntekt som mest mulig svarer til den ukeinntekten arbeidstakeren hadde da vedkommende ble sykmeldt.
Når trygden yter sykepenger, utgjør sykepengegrunnlaget per dag 1/260 av sykepengegrunnlaget per år, og sykepenger utbetales for alle dager i uken unntatt lørdag og søndag, se folketrygdloven §§ 8-10 og 8-11.
12.3 Departementets vurdering og forslag
12.3.1 Kompensasjonsnivået for sykepenger
Etter folketrygdloven § 8-16 første ledd skal det ytes sykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget til arbeidstakere i arbeidsgiverperioden. I Ot prp nr 68 (1976-77) side 32 uttales det:
«Opplegget i proposisjonen her går ut på at sykepengene skal være lik lønnen, de skal være skattbar inntekt på samme måte som lønn...»
Sykepengegrunnlaget fastsettes etter inntekten i en forutgåendeperiode. Dette innebærer at det kan bli avvik mellom lønnen og sykepengene for samme tidsrom. Bestemmelsen om fastsetting av sykepengegrunnlaget medfører med andre ord at et kompensasjonsnivå på 100 prosent ikke alltid svarer til «full lønn», se NOU 1990:20 side 205.
I en overgangsperiode rett etter at trygden har begynt å yte sykepenger, kan enkelte få over- eller underkompensasjon i forhold til det de ellers ville fått utbetalt i lønn fra arbeidsgiver. Dette vil skje når arbeidstakeren har varierende arbeidstid. Spesielt for skiftarbeidere med konsentrerte arbeids- og friperioder kan størrelsen på sykepengene fra trygden avvike betydelig fra det faktiske inntektstapet.
I utgangspunktet er det hensikten og ønskelig at sykepengene i størst mulig grad svarer til den inntekt arbeidstakeren ville ha hatt dersom vedkommende ikke hadde vært syk. Av administrative årsaker er det umulig å innføre et beregningssystem for sykepenger fra trygden som fullt ut svarer til de forskjellige beregningsmåter for lønn, se NOU 1990:20 side 201.
Departementet bemerker at hverken gjeldende regler eller forslaget her innebærer at arbeidstakeren i alle tilfeller vil få utbetalt det samme beløp i sykepenger som han ellers ville hatt i inntekt, fordi sykepengene skal utbetales på grunnlag av en beregnet fortidig inntekt. Med 100 prosent kompensasjonsnivå menes med andre ord ikke at fremtidig inntektstap skal erstattes krone for krone. Dette gjelder både i arbeidsgiverperioden og for sykepenger fra trygden i resten av sykepengeperioden.
12.3.2 Beregning av sykepengegrunnlaget i arbeidsgiverperioden
Folketrygdloven § 8-28 gir regler om hvordan sykepengegrunnlaget skal fastsettes i arbeidsgiverperioden. Disse reglene innebærer at man skal komme fram til en gjennomsnittlig ukentlig arbeidsinntekt i en nærmere bestemt periode forut for sykemeldingstidspunktet. Folketrygdloven regulerer ikke direkte hvordan man skal komme fram til størrelsen på sykepengene den enkelte dag i arbeidsgiverperioden, i motsetning til når trygden yter sykepenger, se § 8-10 tredje ledd.
I arbeidsforhold hvor arbeidstakeren har månedslønn og fast arbeidstid er dette normalt ikke problematisk. Det er vanlig at arbeidsgiver fortsetter å betale lønn i arbeidsgiverperioden som om arbeidstakeren ikke var fraværende. I slike tilfeller vil sykepengene i arbeidsgiverperioden oftest tilsvare lønnen som skulle vært utbetalt i samme periode.
Det har vist seg at gjeldende regler i enkelte tilfeller medfører at det er uklart hvordan man skal beregne sykepengegrunnlaget i arbeidsgiverperioden for timelønnede arbeidstakere med skiftende arbeidsperioder, f eks offshore-arbeidere.
Folketrygdloven gir anvisning på at man i arbeidsforhold med skiftende arbeidsperioder eller inntekter, skal legge et lengre og mer representativt tidsrom til grunn enn de fire ukene som vanligvis utgjør beregningsperioden. Dette løser ikke problemet med hvordan sykepengebeløpet for den enkelte dag skal fastsettes, selv om sykepengegrunnlaget på denne måten blir mer representativt for den gjennomsnittlige inntekten. Forarbeidene omtaler heller ikke hvordan gjennomsnittlig arbeidsinntekt skal fastsettes i arbeidsgiverperioden for timelønnede arbeidstakere med skift- eller turnusarbeid. Det vises i den forbindelse til Ot prp nr 68 (1976-77) side 34 hvor det uttales:
«Utvalget har anført at det som hovedregel må gjelde at arbeidsgiveren bare plikter å betale sykepenger for dager hvor lønn faktisk skulle vært utbetalt. ... For skiftarbeidere, turnusarbeidere m v må det utformes spesielle regler.»
Det ble ikke gitt særskilte regler for skift- og turnusarbeidere. På bakgrunn av kjennelser avsagt av Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden, har Rikstrygdeverket gitt retningslinjer for sykepengegrunnlaget i arbeidsgiverperioden i offshorevirksomhet. Det er disse retningslinjene byretten har sett bort fra i nevnte dom.
Departementet er av den oppfatning at det er behov for å endre reglene i tråd med forslaget i NOU 1990:20 Forenklet folketrygdlov. Departementet mener at det er hensiktsmessig å gi mulighet for å beregne en dagsats for alle som ikke har månedslønn.
Departementet foreslår at gjennomsnittsinntekten i en forutgående beregningsperiode deles på antall arbeidsdager i den samme forutgående periode. Dette er i samsvar med gjeldende praksis. I tilfeller hvor arbeidstakeren i denne perioden f eks har jobbet få timer enkelte dager og mange timer andre dager, vil sykepengegrunnlaget per dag ikke være overensstemmende med den lønn vedkommende ellers ville ha fått utbetalt for den enkelte arbeidsdag. Departementet mener likevel at en slik regel i de fleste tilfeller vil gi en sykepengeutbetaling som er mer lik den lønn vedkommende normalt ville fått utbetalt, enn en beregning på grunnlag av aktuell ukeinntekt etter hovedregelen i § 8-28.
Det vises til lovforslaget folketrygdloven § 8-28nytt fjerde ledd.
12.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser
Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks.
Departementet antar at presiseringen vil gjelde et relativt lite antall personer, fordi de fleste skiftarbeidere har månedslønn og er omfattet av tariffavtaler som regulerer dette. Endringen vil derfor ikke få økonomiske eller administrative konsekvenser.
13 Klargjøring av begrepet «arbeidsforholdet avbrytes» - folketrygdloven § 8-15 andre ledd
13.1 Innledning
Departementet har erfart at det er ulik praksis med hensyn til fortolkningen av begrepet «arbeidsforholdet avbrytes» i folketrygdloven § 8-15 andre ledd. Dette synes særlig å være tilfelle for arbeidstakere som arbeider i en turnusordning med faste vakter, og som har mer enn 14 dagers opphold mellom to arbeidsdager.
Departementet ønsker å presisere rekkevidden av bestemmelsen for å oppnå en enhetlig praksis.
13.2 Bakgrunn. Gjeldende rett
For å få rett til sykepenger må et medlem ha vært i arbeid i minst to uker umiddelbart før han eller hun ble arbeidsufør (opptjeningstid), se folketrygdloven § 8-2. Likestilt med forutgående arbeid er perioder da medlemmet har mottatt dagpenger, sykepenger, stønad ved barns sykdom eller fødselspenger.
En arbeidstaker har rett til sykepenger etter bestemmelsene i folketrygdloven §§ 8-15 til 8-33. Retten til å få sykepenger som arbeidstaker gjelder bare så lenge man er i et arbeidsforhold, og bortfaller blant annet ved arbeidsforholdets opphør på grunn av avskjed eller oppsigelse.
Retten til sykepenger som arbeidstaker faller bort også når arbeidsforholdet avbrytes i mer enn 14 dager, se folketrygdloven § 8-15 andre ledd. I Ot. prp. nr 19 (1989-90) uttales det at et arbeidsforhold etter langvarig og sikker praksis anses for opphørt i relasjon til reglene om sykepenger ved midlertidige avbrudd i arbeidsforholdet på mer enn 14 dager. Formålet med å lovfeste denne praksis var å presisere hva som menes med «å arbeide i annens tjeneste» (§ 1-8), og å unngå tvil med hensyn til om arbeidsforholdet må anses for å være helt eller midlertidig opphørt.
Ferieavvikling og avspasering av opparbeidet fritid i et løpende arbeidsforhold avbryter ikke arbeidsforholdet. Retten til sykepenger faller heller ikke bort dersom det foreligger rett til f eks dagpenger, fødselspenger eller stønad ved barns sykdom. Forarbeidene nevner skoft og ulegitimert fravær, bedriftspermittering, lov- eller avtalebestemt permisjon og militærtjeneste som eksempler på hva som menes med avbrutt arbeidsforhold. Det følger av langvarig praksis at permisjoner over 14 dager med eller uten lønn avbryter arbeidsforholdet.
Dersom et arbeidsforhold avbrytes i mer enn 14 dager, vil det likevel kunne foreligge rett til sykepenger etter særreglene for yrkesaktive medlemmer som midlertidig har vært ute av inntektsgivende arbeid i mindre enn tre måneder, se folketrygdloven § 8-47. Hovedregelen er at det da ytes sykepenger med en kompensasjonsgrad på 65 prosent av sykepengegrunnlaget tidligst fra og med 15. sykedag.
13.3 Departementets vurdering og forslag
Problemstillingen gjelder fortolkning av «arbeidsforholdet avbrytes» i folketrygdloven § 8-15 andre ledd. Problemene knytter seg hovedsakelig til deltidsarbeid, hvor medlemmet har mer enn 14 dagers opphold mellom to arbeidsdager.
Departementet er informert om at enkelte arbeidstakere har fått avslag på sykepenger som arbeidstakere, fordi § 8-15 andre ledd fortolkes slik at retten til sykepenger bortfaller hvis det går mer enn 14 dager mellom to faktiske arbeidsdager, og dette ikke skyldes ferie eller avspasering av opptjent fritid. Det er eksempler på at en arbeidstaker som f eks har vakter hver tredje helg, ikke får utbetalt sykepenger for fremtidige arbeidsdager som vedkommende skulle ha arbeidet i henhold til oppsatt turnusordning. (Vedkommende kan likevel ha rett til sykepenger etter folketrygdloven § 8-47.)
En arbeidsgiver har plikt til å betale sykepenger i arbeidsgiverperioden etter at arbeidsforholdet har vart i 14 dager, se folketrygdloven § 8-18. Departementet påpeker at arbeidsgiveransvaret bortfaller kun i helt spesielle tilfeller.
Forholdet til deltidsarbeidende er ikke vurdert i forarbeidene. Etter departementets oppfatning gir heller ikke bestemmelsens ordlyd den nødvendige avklaring. Å fortolke «arbeidsforholdet avbrytes» som ethvert faktisk opphold i arbeidsplikten på mer enn 14 dager, kan etter departementets oppfatning føre til urimelige resultater som er i strid med bestemmelsens formål og lovgivers intensjoner .
Lovgivers intensjoner var ikke å frata deltidsarbeidende rettigheter de ville hatt som heltidsarbeidende, eller å skape et mer eller mindre tilfeldig skille mellom deltidsarbeidende som arbeider hver 14. dag og de som f eks arbeider hver tredje uke. En arbeidstaker kan i ulike perioder av livet ha varierende tilknytning til en og samme arbeidsgiver. Særlig innen helsesektoren synes det å være vanlig med ulike typer arbeidstidsordninger.
Folketrygdloven skiller ikke mellom arbeidstakere som arbeider heltid og deltid, se folketrygdloven § 1-8. Dersom kravet om minsteinntekt i folketrygdloven § 8-3 andre ledd er oppfylt, har arbeidstidens omfang bare betydning for utmåling av sykepenger, ikke for retten til sykepenger. I arbeidsgiverperioden gjelder heller ikke kravet om minsteinntekt.
Bestemmelsen i folketrygdloven § 8-15 andre ledd sier noe om hvilke krav som stilles til arbeidstakers tilknytning til arbeidsgiver. Det kan ikke være tvil om at det er forskjell i tilknytningen til arbeidsgiver mellom deltidsarbeidende med faste arbeidsavtaler hver tredje helg og arbeidstakere som f eks er permittert eller som tilkalles ved behov.
Departementet er av den oppfatning at et arbeidsforhold ikke avbrytes i forhold til folketrygdloven § 8-15 andre ledd, dersom et medlem har fast avtale i henhold til en turnusordning e l om å arbeide for en arbeidsgiver. Kravet om tilknytning til arbeidsgiver kan være oppfylt selv om det går mer enn 14 dager mellom to arbeidsdager. Dette vil for eksempel være tilfelle for medlem som har faste vakter hver tredje helg innen helsesektoren.
Departementet mener at dette bør legges til grunn også for et medlem som har begynt i turnusordningen kort tid før tidspunktet for sykemeldingen, dersom vilkåret om at arbeidsforholdet må ha vart i 14 dager er oppfylt. Departementet mener det må legges avgjørende vekt på om arbeidsforholdet forutsetningsvis er av varig karakter. Dette kan være tilfelle f eks når vedkommende har arbeidet én helg, og blir syk før vedkommende i henhold til turnusordningen har vakt tre uker senere.
Hvis arbeidsgiveren mener det er hensiktsmessig å ha en turnusordning der medlemmet har faste vakter f eks hver fjerde eller femte helg, mener departementet at medlemmet bør ha en tilsvarende rett til sykepenger. Rett til sykepenger fra folketrygden vil være avhengig av at arbeidstakeren i et slikt arbeidsforhold har en arbeidsinntekt som svarer til minste inntektsgrunnlaget for rett til sykepenger i § 8-3.
Departementet anser det med andre ord ikke for å være en gjenansettelse i tilfeller hvor det foreligger en fast avtale i henhold til en turnusordning om å arbeide f eks hver tredje helg. Dette kan ikke likestilles med medlem som har ekstravakter, hvor forholdet til arbeidsgiver er mer perifert. Hvis et medlem inngår avtale med arbeidsgiver for hvert enkelt arbeidsoppdrag, og jobber som f eks lærervikar eller for et vikarbyrå med mer enn 14 dagers avbrudd, er tilknytningen til arbeidsgiver ikke lenger opprettholdt. Forholdet til arbeidsgiver er i slike tilfeller mer perifert. Dette reguleres etter reglene om gjenansettelse i § 8-18 andre ledd.
Departementet ser at det er behov for å presisere ovennevnte fortolkning i bestemmelsen for å oppnå en enhetlig praksis, og foreslår derfor en tilføyelse i folketrygdloven § 8-15 andre ledd.
Det vises til lovforslaget § 8-15.
13.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser
Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks.
Endringen har ikke økonomiske eller administrative konsekvenser.
14 Klargjøring av arbeidsgivers plikt til å yte sykepenger etter at streik eller lockout er avsluttet - folketrygdloven § 8-31
14.1 Innledning
Departementet legger med dette fram forslag til klargjøring av lovteksten i folketrygdloven § 8-31 angående beregning av arbeidsgiverperioden ved streik eller lockout. Forslaget tar sikte på å presisere at de dagene som trygden yter sykepenger for under arbeidsstans, ikke skal medregnes i arbeidsgiverperioden.
14.2 Bakgrunn
Folketrygdloven § 8-31 regulerer arbeidstakers rett til sykepenger under streik og lockout. Til en arbeidstaker som er erklært arbeidsufør av lege før en arbeidsstans på grunn av streik eller lockout, ytes det sykepenger fra trygden under arbeidsstansen, se første ledd. Arbeidsgiverens plikt til å yte sykepenger opphører under arbeidsstansen. I de tilfeller hvor arbeidsstansen inntreffer i løpet av arbeidsgiverperioden, har det oppstått spørsmål om hvorvidt arbeidsgiverperioden fortsetter å løpe under arbeidsstansen til tross for at arbeidsgiver ikke plikter å yte sykepenger. I henhold til § 8-19 andre ledd regnes arbeidsgiverperioden fra og med første hele fraværsdag som skyldes arbeidsuførhet, og som arbeidsgiveren plikter å betale sykepenger for. Paragraf 8-31 inneholder ikke uttrykkelige regler om hvordan arbeidsgiverperioden skal beregnes under arbeidsstans. I forarbeidene ble det uttalt at bestemmelsen svarte til tidligere forskrift vedrørende rett til sykepenger under streik og lockout. Nevnte forskrift § 1 regulerte situasjonen hvor arbeidstaker var sykmeldt før arbeidsstansen. Forskriften § 1 andre ledd lød:
«Under slik arbeidsstans bortfaller arbeidsgiverens plikt etter lovens § 3-5 nr. 2 til å yte sykepenger. Plikten gjenoppstår når arbeidsstansen opphører.»
14.3 Departementets vurdering og forslag
Departementet viser til at nevnte forskrift § 1 andre ledd siste punktum ikke tar forbehold om at arbeidsstansen har vart kortere enn det som gjensto av arbeidsgiverperioden. Det har vært forutsatt at arbeidsgiverperioden «fryses» under arbeidsstansen for så å løpe videre ved arbeidsstansens opphør. Departementet finner det ikke rimelig at arbeidsgiverperioden skal løpe i en periode hvor arbeidsgiveren er fritatt for plikten til å betale sykepenger, og trygden yter sykepenger til arbeidstakeren.
På bakgrunn av at det har vært tvil om fortolkningen, foreslås det at reglene presiseres i § 8-31 første ledd.
Det vises til § 8-31 første ledd nytt tredje punktum i lovforslaget.
14.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser
Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks.
Endringen er i samsvar med tidligere regler, og har derfor ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.
15 Presisering av kravet om forutgående medlemskap for etterlattepensjon og barnepensjon - folketrygdloven §§ 17-3 og 18-2
15.1 Innledning
Etter folketrygdloven §§ 17-3 og 18-2 gis pensjon til gjenlevende ektefelle eller barn bare dersom avdøde var medlem av folketrygden eller hadde pensjon fra folketrygden i de siste tre årene fram til dødsfallet. Departementet foreslår at perioder med avtalefestet pensjon eller sjømannspensjon m. v. i denne sammenhengen skal være likestilt med perioder med pensjon fra folketrygden. Endringen er i samsvar med praksis.
15.2 Bakgrunn. Gjeldende rett
Hovedkravet i §§ 17-3 og 18-2 er at avdøde var medlem av folketrygden i de siste tre årene fram til dødsfallet. Medlemskapet må omfatte opptjening av pensjonsrett, jf folketrygdloven § 2-10. I en rekke tilfelle velger alders- eller uførepensjonister å bosette seg i utlandet etter pensjonsuttaket sammen med ektefelle/barn. Oftest er ingen av ektefellene yrkesaktive under slike utenlandsopphold. Familien vil i denne situasjonen kunne bli frivillige medlemmer i folketrygden, men medlemskapet vil være begrenset til stønad ved helsetjenester. Dette medlemskapet vil derfor ikke være tilstrekkelig til å oppfylle kravet om medlemskap i folketrygdloven §§ 17-3 og 18-2.
For å unngå at de etterlatte står uten pensjonsrett dersom «utenlandspensjonisten» dør, ble det ved en lovendring i 1989 tatt inn i den gamle folketrygdloven av 12. juni 1966 at mottak av pensjon fra folketrygden skal være likestilt med medlemskap når det gjelder å åpne rett til etterlattepensjon m. v. Løsningen ble ansett som rimelig tatt i betraktning at pensjonisten hadde sitt yrkesaktive liv i Norge, og at familien generelt har sterk tilknytning til riket. Regelen er videreført i den nye folketrygdloven.
Etter en utvidende tolkning av de aktuelle bestemmelsene i folketrygdloven blir i praksis også tidsrom med andre norske pensjoner likestilt med perioder med pensjon fra folketrygden. I hovedsak gjelder dette perioder med avtalefestet pensjon med statstilskott eller med sjømannspensjon. Disse ytelsene er begge tilpasset folketrygdens pensjonsalder. Avtalefestet pensjon opphører ved fylte 67 år, og utbetalingene fra Pensjonstrygden for sjømenn faller bort eller reduseres til et meget beskjedent beløp. Ingen av ordningene gir barnepensjon eller vanlig etterlattepensjon, men Pensjonstrygden kan alt etter omstendighetene gi en minimal utbetaling til gjenlevende ektefelle (rettighetene for etterlatte er falt bort/innskrenket som følge av innføringen av folketrygden). Den utvidende tolkningen sikrer også etterlatte etter personer med avtalefestet pensjon, sjømannspensjon eller tilsvarende lovfestede pensjonsordninger tilfredsstillende ytelser dersom pensjonisten skulle falle fra. Derimot omfattes ikke tilfelle der en pensjonsordning selv sikrer de gjenlevende ordinære rettigheter, slik f eks Statens Pensjonskasse gjør.
15.3 Departementets vurdering og forslag
Den utvidende tolkningen av folketrygdloven §§ 17-3 og 18-2 gjelder et svært beskjedent antall saker per år (fem til syv saker). Det synes likevel hensiktsmessig at tolkningen kommer til uttrykk i lovteksten. Departementet foreslår derfor at de to paragrafene gis et nytt siste ledd om at tidsrom med avtalefestet pensjon med statstilskott skal være likestilt med tidsrom med pensjon fra folketrygden. Det samme skal gjelde tidsrom med pensjon fra en lovfestet pensjonsordning som er tilpasset folketrygden, ved at det ikke gis ordinær pensjon til gjenlevende ektefelle eller barn.Når det gjelder det siste alternativet, er det utformet generelt og vil dekke også andre pensjonsordninger enn Pensjonstrygden for sjømenn, som per i dag er det praktiske eksemplet. Tilsvarende tilpasninger til folketrygden har man imidlertid i pensjonstrygdene for skogsarbeidere (under avvikling) og fiskere, og det vil kunne forekomme saker også i forhold til disse ordningene.
Det vises til lovforslaget folketrygdloven §§ 17-3 og 18-2.
15.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser
Endringene foreslås å tre i kraft straks.
De er i samsvar med tolkningen av bestemmelsene i praksis og vil derfor ikke ha administrative eller økonomiske konsekvenser.
16 Lovfesting av beviskrav for å utelukke en samboer som barnets far ved krav om stønad som enslig forsørger - folketrygdloven § 15-5 fjerde ledd
16.1 Innledning
Departementet legger her fram forslag til endringer i folketrygdloven § 15-5. Etter bestemmelsens fjerde ledd kan en enslig mor miste retten til stønad dersom hun lever sammen med en mann som ikke kan utelukkes å være faren. Et vilkår for å få stønad er da at moren sannsynliggjør at samboeren ikke er far til barnet. Beviskravet er dermed snudd. Dette står i dag i forskrift med hjemmel i § 15-5 femte ledd. Beviskravet foreslås tatt inn i loven.
Forslaget følges opp budsjettmessig ved at trygden skal dekke utgiftene til blodprøveanalyser (DNA-analyser). I dag må den enslige moren betale utgiftene til blodprøveanalyser selv.
16.2 Bakgrunn. Gjeldende rett
Etter folketrygdloven § 15-5 fjerde ledd kan en enslig mor miste retten til stønad hvis barnets far ikke er kjent, og hun lever sammen med en mann som ikke kan utelukkes å være faren. Etter § 15-5 femte ledd kan departementet gi forskrifter om anvendelsen av bestemmelsene i paragrafen. Departementet har gitt forskrift av 11. mars 1997 om rett til stønad når barnets far ikke er kjent.
En del ugifte mødre vil av ulike grunner ikke opplyse navnet på barnets far. Dersom moren har en samboer, og han ikke er utelukket som far etter den nevnte forskriften § 1 andre ledd, må hun sannsynliggjøre at han ikke er far til barnet. Hvis hun ikke oppfyller dette kravet, mister hun retten til stønad.
Blodprøver er i praksis det eneste som godtas. Det er nærmest umulig å få dokumentert at samboeren ikke er far til barnet på en annen måte. Innføringen av kostbar DNA-typing ved Rettsmedisinsk Institutt fører til at søkerne likevel forsøker andre muligheter for å gjøre sannsynlig at samboeren ikke er barnets far.
16.3 Departementets vurdering og forslag
Departementet mener beviskravet må komme klarere fram enn det gjør i dag. Det vil det gjøre ved en lovfesting av kravet til at moren må sannsynliggjøre at samboeren ikke er far til barnet. Departementet foreslår derfor at kravet til sannsynliggjøring tas inn i loven.
Siden det nærmest er umulig på annen måte enn ved DNA-analyser å få dokumentert at samboeren ikke er far til barnet, går departementet inn for at trygdeetaten kan sette dette som vilkår for rett til stønad. Dette gjøres ved en endring av forskriften av 11. mars 1997.
Da konsekvensen av ikke å sørge for nødvendig blodprøveanalyse er at stønaden stanses, kan stønadsmottakeren oppfatte dette som tvang, selv om det ikke er slik rent juridisk. Rikstrygdeverket har imidlertid ikke inntrykk av at stønadsmottakerne eller samboerne har noe imot «kravet» til blodprøveanalyser.
Stønadsmottakerne opplever det imidlertid som urimelig å måtte dekke utgiftene til blodprøveanalyser selv. På denne bakgrunn vil vi foreslå at trygdeetaten gis hjemmel til å dekke utgiftene. Dette fastsettes i forskriften av 11. mars 1997.
Hvis barnets far ikke er kjent, kan en mor altså miste retten til stønad dersom hun bor sammen med en mann som ikke kan utelukkes å være faren. Etter departementets forslag i punkt 6 foran, vil retten til stønad falle bort i alle stabile samboerforhold uten hensyn til om samboeren er barnets far eller ikke. Spørsmålet om behovet for blodprøveanalyser for å bevise at samboeren ikke er far til barnet, blir således aktuelt i færre tilfelle enn i dag, men er fortsatt relevant for mer kortvarige forhold og før samboerforholdet har vart i 12 av de siste 18 månedene.
Se lovforslaget, folketrygdloven § 15-5fjerde ledd.
16.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser
Departementet foreslår at lovforslaget trer i kraft straks. Lovendringen vil ikke medføre administrative konsekvenser.
Utredningen ved Rettsmedisinsk Institutt koster per i dag kr 5 400 totalt. Rikstrygdeverket antar det gjelder maksimalt 100 saker per år. Dette innebærer at kostnadene for trygdeetaten maksimalt vil bli på kr 540 000 per år.
Behovet for å bevise at samboeren ikke er far til barnet ved blodprøveanalyser blir mindre enn i dag på grunn av forslaget i punkt 6 om å likestille stabile samboerforhold med ekteskap. Det antas derfor at kostnadene for trygdeetaten ved å dekke utgiftene til blodprøveanalyser vil bli redusert over tid.