Ot.prp. nr. 4 (1998-99)

Om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover (samleproposisjon høsten 1998)

Til innholdsfortegnelse

Del 4

18 Merknader til de enkelte paragrafene i lovforslaget

18.1 Endringer i folketrygdloven

Til § 8-3

Paragrafen gir regler om tap av pensjonsgivende inntekt og minsteinntekt for rett til sykepenger.

Andre ledd endres slik at det blir et vilkår for å få rett til sykepenger at inntektsgrunnlaget for sykepenger (sykepengegrunnlaget) utgjør minst 125 prosent av grunnbeløpet (G). Grunnbeløpet er per 1. mai 1998 kr 45 370. Denne inntektsgrensen gjelder ikke for sykepenger fra arbeidsgiveren i de første 16 dagene av sykmeldingsperioden (arbeidsgiverperioden). For nærmere omtale se punkt 3.

Til § 8-12

Paragrafen gir regler om antall sykepengedager som dekkes av trygden.

Første ledd endres slik at stønadstiden for arbeidstakere reduseres i samsvar med utvidelsen av arbeidsgiverperioden. Stønadstiden fra trygden endres ikke for andre medlemmer.

Andre ledd regulerer når ny stønadstid begynner å løpe, og endres i samsvar med utvidelsen av arbeidsgiverperioden. Se punkt 2.

Til § 8-14

Etter § 8-14 kan det ytes reisetilskott i stedet for sykepenger.

Etter andre ledd kan trygden yte reisetilskott etter arbeidsgiverperioden eller ventetiden. Bestemmelsen endres i samsvar med utvidelsen av arbeidsgiverperioden, slik at det kan ytes reisetilskott til arbeidstakere etter tre uker. Til andre ytes reisetilskottet fortsatt etter to uker. Se punkt 2.

Til § 8-15 andre ledd

Endringen innebærer en presisering av hva som menes med «arbeidsforholdet avbrytes». Et arbeidsforhold avbrytes ikke i forhold til folketrygdloven §§ 8-15 flg i tilfeller hvor medlemmet har en fast turnusordning, selv om det er mer enn 14 dager mellom to arbeidsdager. Se punkt 13.

Til § 8-17

Paragrafen gir en oversikt over når sykepenger skal ytes av trygden.

Første ledd bokstav b endres slik at trygden yter sykepenger i de første tre ukene av sykefraværet i samsvar med utvidelsen av arbeidsgiverperioden. Se punkt 2.

Til § 8-19

Paragrafen regulerer arbeidsgiverens ansvar for sykepenger til arbeidstakeren.

Første ledd endres slik at arbeidsgiver betaler sykepenger til arbeidstakeren i de tre første ukene av sykefraværet.

Tredje og fjerde ledd endres i samsvar med utvidelsen av arbeidsgiverperioden. Se punkt 2.

Til § 8-21

Paragrafen regulerer arbeidsgiveres muligheter til å forsikre seg mot ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperioden, og omfatter virksomheter med samlede lønnsutbetalinger opp til 40 ganger grunnbeløpet.

Første ledd endres slik at forsikringsordningen utvides til å omfatte virksomheter som ikke har hatt samlede lønnsutbetalinger på over 50 ganger grunnbeløpet foregående år. Endringen skal ivareta hensynet til små og mellomstore bedrifter og motvirke at utvidelsen av arbeidsgiverperioden til tre uker skal få negative konsekvenser for slike bedrifter. Se punkt 2.

Til § 8-24

Paragrafen regulerer arbeidstakeres rett til å nytte egenmelding.

Fjerde leddendres slik at tidligere fraværsdager uten legeerklæring regnes med ved nytt sykefravær innen tre uker, i samsvar med utvidelsen av arbeidsgiverperioden. Se punkt 2.

Til § 8-28

Endringen tas inn som nytt fjerde ledd i folketrygdloven § 8-28. Endringen gir mulighet for å omgjøre den beregnede ukeinntekten til et sykepengegrunnlag per dag i arbeidsgiverperioden. Dette vil særlig være aktuelt for timelønnede arbeidstakere i skift- eller turnusarbeid, når sykepenger utbetalt på grunnlag av en beregnet gjennomsnittlig ukeinntekt ikke gir et representativt sykepengegrunnlag. Se nærmere punkt 12.

Til § 8-31

Bestemmelsen gir regler om sykepenger under streik og lockout.

Til en arbeidstaker som er erklært arbeidsufør av lege før en arbeidsstans på grunn av streik eller lockout, ytes det sykepenger fra trygden under arbeidsstansen. Arbeidsgiverens plikt til å yte sykepenger opphører under arbeidsstansen.

I første ledd nytt tredje punktum tas det inn en bestemmelse som presiserer at arbeidsgiverperioden ikke løper når trygden yter sykepenger under arbeidsstansen. Se punkt 14.

Til § 8-33

Paragrafen regulerer trygdens ansvar for feriepenger av sykepenger.

I første ledd reduseres trygdens ansvar for feriepenger fra 10 til ni uker i samsvar med den foreslåtte utvidelsen av arbeidsgivers ansvar for sykepenger. Se punkt 2.

Til § 8-47

Paragrafen regulerer rett til sykepenger til yrkesaktive medlemmer som på sykmeldingstidspunktet midlertidig har vært ute av inntektsgivende arbeid.

Som en følge av endringen i § 8-3 andre ledd, må også § 8-47 fjerde leddendres. Da det ikke skal kreves et høyere inntektsgrunnlag for denne gruppen enn for andre yrkesaktive, kan annen halvdel av setningen utgå.

Til § 8-55

Paragrafen gir særregler for sykepenger ved yrkesskade.

Bokstav f bestemmer at begrensningene i stønadstiden for sykepenger fra trygden i § 8-12 ikke gjelder ved yrkesskade. Stønadstidens lengde for arbeidstakere reduseres i samsvar med utvidelsen av arbeidsgiverperioden til tre uker. Se punkt 2.

Til § 9-3

Bestemmelsen gir regler om tap av pensjonsgivende inntekt og minsteinntekt som vilkår for rett til stønad ved barns sykdom.

Andre ledd endres tilsvarende § 8-3 andre ledd, slik at det blir et vilkår for å få rett til omsorgspenger, pleiepenger og opplæringspenger at inntektsgrunnlaget for sykepenger (sykepengegrunnlaget) utgjør minst 125 prosent av grunnbeløpet. Denne inntektsgrensen gjelder ikke for omsorgspenger fra arbeidsgiveren. Se punkt 4.

Til § 9-5 andre ledd

Aldersgrensen for rett til omsorgspenger når foreldrene har omsorg for et kronisk sykt eller funksjonshemmet barn, utvides fra 16 til 18 år. Se punkt 4.

Til § 9-10 andre ledd

Aldersgrensen for rett til pleiepenger fra åttende dag når barnet er innlagt på sykehus for mindre alvorlig sykdom, utvides fra 16 til 18 år når barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet. Se punkt 4.

Til § 9-11 første ledd første punktum og andre ledd

Aldersgrensen for rett til pleiepenger ved svært alvorlig sykdom forhøyes fra 16 til 18 år. Henvisningen til aldersgrensen i andre ledd endres tilsvarende. Se punkt 4.

Til § 10-7

Folketrygdloven § 10-7 gir hjemmel til å yte ulike stønadsformer til medlemmets bedring av funksjonsevnen i arbeids- og dagliglivet.

I et nytt fjerde leddtas inn bestemmelse om at medlem som gjennomfører tidsbegrenset aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiveren i henhold til § 10-8 andre ledd, kan gis stønad til dekning av nødvendige utgifter til daglige reiser i forbindelse med tiltaket.

I et nytt femte ledd tas inn bestemmelse om at det kan ytes reisetilskott i stedet for rehabiliteringspenger dersom et medlem midlertidig ikke kan reise på sin vanlige måte til og fra arbeidsstedet på grunn av sykdom eller skade i støtte- og bevegelsesorganene. Reisetilskottet skal dekke nødvendige ekstrautgifter.

Nåværende fjerde ledd blir nytt sjette ledd.

Det vises til omtale under punkt 5.

Til § 10-8

Paragrafen regulerer bl a hvem som har rett til rehabiliteringspenger.

Tredje ledd bokstav a og b viser til stønadstiden for sykepenger i § 8-12, og må endres som følge av utvidelsen av arbeidsgiverperioden. Videre presiseres at andre medlemmer enn arbeidstakere har rett til rehabiliteringspenger etter utløpet av sykepengeperioden på henholdsvis 250 og 260 dager, se § 8-12.

Se nærmere omtale i punkt 2.

Til § 15-5

Bestemmelsen regulerer hvem som kan regnes som enslig mor eller far (enslig forsørger).

I tredje ledd er det gjort en tilføyelse som gjør det klart at en person som har vært samboer i minst 12 av de siste 18 månedene ikke har rett til stønad som enslig forsørger. Fordi tredje ledd nå får flere kriterier, foreslås det en omredigering, dvs at kriteriene settes opp i punkter.

Det vises til omtale under punkt 6.

Til § 15-5 fjerde ledd

Endringen innebærer en lovfesting av beviskravet som i dag står i forskrift av 11. mars 1997 § 1 første ledd. Det vises til nærmere omtale i punkt 16.

Til §§ 16-10 og 17-11

Paragrafene inneholder bestemmelser om bortfall av ytelser til gjenlevende ektefelle og tidligere familiepleiere.

Første ledd bokstav c endres slik at ordlyden også omfatter avtalefestet pensjon i offentlig sektor etter fylte 65 år. Det vil si den avtalefestede pensjonen som etter fylte 65 år kan gis etter lov 28. juli 1949 nr 26 om Statens Pensjonskasse § 21 andre ledd eller fra en annen statlig eller kommunal pensjonsordning.

Hensikten er at bortfallsbestemmelsen i bokstav c som før skal omfatte privat og offentlig avtalefestet pensjon som det godskrives pensjonspoeng for. I tillegg skal ordlyden også omfatte den nevnte offentlige avtalefestede pensjonen etter fylte 65 år.

At betegnelsen avtalefestet pensjon og forkortelsen AFP beskriver en pensjonsavtale som har grunnlag i en tariffavtale, er nå så kjent at ordlyden neppe fører til tvil om innholdet.

Det vises til omtale under punkt 8.

Til § 17-3 nytt sjette ledd

Bestemmelsen innebærer at mottak av avtalefestet pensjon eller pensjon fra Pensjonstrygden for sjømenn blir likestilt med mottak av pensjon fra folketrygden ved vurderingen av om det foreligger rett til etterlattepensjon når en pensjonist dør i utlandet. Også mottak av pensjon fra andre lovfestede pensjonsordninger enn Pensjonstrygden for sjømenn vil bli omfattet av bestemmelsen, forutsatt at ordningen på tilsvarende måte er tilpasset folketrygden. Dette antas i dag å være lite praktiske tilfelle. Det vises ellers til punkt 15.

Til § 17-8

Paragrafen inneholder bestemmelser om reduksjon av pensjon og overgangsstønad til gjenlevende ektefelle.

Det tas inn et nytt andre ledd som fastslår at det vanligvis ikke kan fastsettes en lavere forventet inntekt enn to ganger grunnbeløpet. Det gjøres imidlertid unntak for etterlatte som fyller vilkårene for rett til overgangsstønad til enslig forsørgere i § 15-6, jf § 15-8.

Nåværende andre, tredje og fjerde ledd blir nye tredje, fjerde og femte ledd.

Det vises til omtale under punkt 7.

Til § 18-2 nytt sjette ledd

Bestemmelsen innebærer at mottak av avtalefestet pensjon eller pensjon fra Pensjonstrygden for sjømenn blir likestilt med mottak av pensjon fra folketrygden ved vurderingen av om det foreligger rett til barnepensjon når en pensjonist dør i utlandet. Også mottak av pensjon fra andre lovfestede pensjonsordninger enn Pensjonstrygden for sjømenn vil bli omfattet av bestemmelsen, forutsatt at ordningen på tilsvarende måte er tilpasset folketrygden. Dette antas i dag å være lite praktiske tilfelle. Det vises ellers til punkt 15.

Til ny § 22-18

Paragrafen er ny og tar sikte på å gi regler om utbetalingsmåten for utbetalinger som foretas av folketrygdens organer. Bestemmelsen begrenser seg ikke til utbetalinger etter folketrygdloven, men vil gjelde også utbetalinger etter øvrige stønadsordninger som forvaltes av trygdeorganene og utbetalinger som foretas på vegne av andre (f eks utbetalingene for Statens Pensjonskasse). Også utbetalinger som ikke gjelder rettigheter etter stønadslovene, f eks utbetaling av erstatning etter de alminnelige erstatningsreglene, omfattes. Paragrafen er bygd opp som følger:

I første leddslås fast hovedregelen når det gjelder utbetalingsmåte. Utbetaling skal skje ved overføring til konto i en bank som mottakeren har eller oppretter (første punktum). Dette kan være en konto så vel i Postbanken som i øvrige banker. Leddet inneholder videre hjemmelen for å kreve opplysninger om kontonummer fra annet offentlig organ, i praksis Skattedirektoratet (andre punktum).

I andre ledd angis at valg av utbetalingsmåte for dem som ikke har konto i en bank, skal skje under hensyn til mottakerens ønske (første punktum). Normalt skal dette ønsket imøtekommes, med mindre det dreier seg om en ubegrunnet og urimelig byrdefull betalingsmåte. I andre og tredje punktum fastslås at mottaker i utlandet skal dekke merkostnadene i forhold til overføring til en bank her i landet, og at merkostnadene avregnes i utbetalingene.

I tredje ledd angis paragrafens virkeområde, som er alle utbetalinger som foretas av folketrygdens organer, uansett årsaken til at utbetalingen foretas.

Etter fjerde ledd kan departementet gi forskrifter om gjennomføringen av bestemmelsene i paragrafen. Departementet kan videre bestemme at visse saker eller typer av saker skal unntas fra reglene om utbetalingsmåten. Slike unntak kan være situasjonsbestemte, f eks dersom situasjonen i et land er slik at man ikke med rimelighet kan forlange at utbetalingen skal gå via en bank her i landet eller at vedkommende skal bekoste en særskilt byrdefull utbetalingsmåte selv. Det kan også gjøres generelt unntak for visse sakstyper ut fra en hensiktsmessighetsvurdering. Underholdsbidrag til utlandet utbetales f eks under ett til mottakerorganet der, slik at det i praksis vil være vanskelig å belaste den enkelte mottaker.

Det vises ellers til punkt 10.

18.2 Endringer i lov 24. oktober 1946 nr 2 om barnetrygd

Til § 11 tredje ledd andre punktum

Endringen innebærer at den tidligere adgang for trygdekontorene til å bestemme utbetalingsmåten for barnetrygd tas ut av loven. Utbetalingsmåten vil etter dette helt ut være regulert i folketrygdloven ny § 22-18 (se merknadene til denne paragrafen).

Det vises til punkt 10.

18.3 Endringer i lovene om krigspensjonering av 13. desember 1946 nr 21 og 22 og midlertidig tilleggslov av 29. juni 1951

Til lov om krigspensjonering for militærpersoner §§ 6, 7, 10 andre ledd, 14 og 36 nr 1 og 2 og lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner §§ 12, 13, 15 andre ledd, 18 og 46 nr 1 og 2

Det foreslås at særordningene med stønad til hjelp i huset, hjelpeløshetsbidrag og kapitalutløsning for krigspensjonister avvikles for nye tilfeller fra 1. september 1999. Det vises til punkt 9 foran.

Til lov om krigspensjonering for militærpersoner §§17 og 36 nr 3, lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner §§ 21 og 46 nr 3 og midlertidig tilleggslov av 1951 kap III nr 1 første ledd

Størrelsen på pensjonene i krigspensjoneringen er fastsatt i midlertidig tilleggslov av 29. juni 1951 kap III nr 1 første ledd. Når disse grunnlag skal anvendes, er fastsatt i lov om krigspensjonering for militærpersoner av 13. desember 1946 nr 21 §§ 17 og 36 nr 3 og i lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner av 13. desember 1946 nr 22 §§ 21 og 46 nr 3.

Det foreslås en økning av det laveste pensjonsgrunnlag i krigspensjoneringen for innsats- og overgrepspersoner slik at det bare blir ett pensjonsgrunnlag på 10 000 kroner. Se punkt 9.

18.4 Endringer i lov 9. desember 1955 nr 5 om innkreving av underholdsbidrag m. v.

Til ny § 19

Paragrafen inneholder bestemmelser om utbetalingsmåten for utbetalinger fra Trygdeetatens Innkrevingssentral for bidrag. Bestemmelsen svarer til de bestemmelser som er foreslått i folketrygdloven § 22-18:

Første ledd tilsvarer folketrygdloven § 22-18 første ledd, med den forskjell at bidragsinnkrevingsloven § 19 første ledd også angir virkeområdet for paragrafen som «utbetalinger som foretas av Innkrevingssentralen». Virkeområdet kan angis enklere enn i folketrygdloven, idet det her neppe er mulighet for misforståelser.

Andre ledd er identisk med folketrygdloven § 22-18 andre ledd.

Tredje ledd er identisk med folketrygdloven § 22-18 fjerde ledd.

Det vises ellers til punkt 10 og til merknadene til folketrygdloven § 22-18.

18.5 Endringer i lov 12. desember 1958 nr 10 om yrkesskadetrygd

Til § 36 nr 1

Endringen innebærer at den tidligere adgang for Rikstrygdeverket til å bestemme utbetalingsmåten for pensjon og overgangsstønad etter lov om yrkesskadetrygd tas ut. Utbetalingsmåten vil etter dette helt ut være regulert i folketrygdloven ny § 22-18 (se merknadene til denne paragrafen).

Det vises til punkt 10.

18.6 Endringer i lov 19. juni 1969 nr 57 om sykehus m. v.

Til § 19 b

Første ledd

Bestemmelsen i § 19 b er ny i forhold til gjeldende rett og må sees i sammenheng med tilsvarende bestemmelse i lov om helsetjenesten i kommunene § 1-1 a om legefordeling til kommunehelsetjenesten.

Etter denne bestemmelsen kan departementet hvert år fastsette hvor mange nye spesialistlegestillinger innen de ulike medisinske spesialiteter som kan opprettes i påløpende år, innen hver enkelt helseregion. Rammene gjelder for opprettelse av nye stillinger i de institusjoner og tjenester som inngår i den enkelte regionale helseplan, jf en ny bestemmelse i sykehusloven § 2 a tredje ledd. I henhold til endringer i sykehusloven og lov om psykisk helsevern som Stortinget vedtok 9. juni d å (og som skal tre i kraft fra 1. januar 1999.), skal de fylkeskommuner som utgjør en helseregion, etablere et regionalt helseutvalg. De regionale helseutvalgene skal på vegne av fylkeskommunene i regionen utarbeide en regional helseplan, jf § 2 a. De regionale planene vil avløse dagens fylkeskommunale helseplaner etter sykehusloven § 2 tredje ledd.

Rammene til den enkelte helseregion omfatter i tillegg til nye stillinger også nye hjemler for avtale om drift av privat spesialistpraksis som kan opprettes innen hver enkelt helseregion, jf § 2 a første ledd.

Rammene omfatter også nye stillinger som kan opprettes ved statlige helseinstitusjoner og helsetjenester innen regionen som omfattes av sykehuslovens bestemmelser. Dette punktet er tatt med i lovteksten for å gi et mer helhetlig bilde av den foreslåtte ordningen.

Andre ledd

Antall nye stillinger og nye avtalehjemler som nevnt i første ledd nr 1 og 2 skal angis i form av en samlet ramme for den enkelte helseregion fordelt på de ulike spesialiteter. Departementet skal ikke foreta fordelingen mellom stillinger og avtalehjemler. Antall nye stillinger innen statlige institusjoner og tjenester skal angis som en del av rammen til den respektive helseregion.

Tredje ledd

De regionale helseutvalg er etter denne bestemmelsen gitt myndighet til å foreta den videre fordelingen av stillinger og avtalehjemler som nevnt i første ledd. Dette gjelder også fordeling av nye stillinger til de statlige institusjoner og tjenester.

Fjerde ledd

Departementet kan etter denne bestemmelsen gi nærmere forskrifter om innholdet i og gjennomføringen av denne bestemmelsen. Det er f eks behov for nærmere regler om hva som skal ansees som en ny spesialistlegestilling.

Det vises til punkt 17.

18.7 Endringer i lov 19. november 1982 nr 66 om helsetjenesten i kommunene

Til § 1-1 a

Bestemmelsen i § 1-1 a er ny i forhold til gjeldende rett, og må sees i sammenheng med tilsvarende forslag til bestemmelse i lov om sykehus m.v. av 19. juni 1969 nr. 57 § 19 b om fordeling av legestillinger innen spesialisthelsetjenesten.

Den foreslåtte hjemmel for legefordeling til kommunehelsetjenesten er en bestemmelse av administrativ karakter, men som kan få konsekvenser for kommunenes tilrettelegging av helsetjenesten. Departementet har derfor funnet det mest hensiktsmessig å plassere hjemmelen for legefordeling til kommunehelsetjenesten i lovens kapittel 1 Alminnelige bestemmelser. Dette kapittelet omhandler blant annet reguleringer av kommunens ansvar for og oppgaver innen helsetjenesten, samt kommunens planlegging, informasjon og samordning av helsetjenesten.

Første ledd

Etter denne bestemmelsen kan departementet hvert år fastsette hvor mange nye legestillinger som kan fordeles til kommunehelsetjenesten.

Rammefordelingen til kommunehelsetjenesten må sees i sammenheng med sykehusloven § 19 b om rammefordelingen til spesialisthelsetjenesten. Departementets fordeling av rammene for henholdsvis kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten baseres på helsepolitiske vurderinger. Rammefordelingen til kommunehelsetjenesten skal baseres på objektive kriterier i tråd med prinsippene i fastlegereformen. Det presiseres at departementet fastsetter en samlet ramme til kommunehelsetjenesten. Dette innebærer at den enkelte kommune selv avgjør om den ønsker å fordele tildelte ramme på faste stillingshjemler eller avtalehjemler for privatpraktiserende leger.

Hva som ligger i begrepet «nye stillinger,» «legestillinger» og «avtaler for privat allmenlegevirksomhet» vil bli presisert nærmere i forskrift, jf andre ledd.

Andre ledd

I kommunehelsetjenesteloven § 6-9 har departementet en generell hjemmel til å gi nærmere forskrifter om utfylling og gjennomføring av loven. Departementet har likevel funnet grunn til å gi en konkret hjemmel til å gi nærmere forskrifter om innhold og gjennomføring av legefordeling til kommunehelsesektoren.

Med hjemmel i andre ledd kan det gis bestemmelser om de administrative prosesser og de ulike instansers kompetanse knyttet til legefordeling til kommunehelsetjenesten.

Etter departementets vurdering gir ny § 1-1 a tredje ledd sammenholdt med gjeldende § 6-9 tilstrekkelig hjemmel for å gi forskrifter som også er tilpasset fastlegeordningen.

Det vises til punkt 17.

Til § 2-3 andre ledd

Bestemmelsen gir regler for pasientbetaling ved opphold i sykehjem og boform med heldøgns omsorg og pleie m v. Sjette punktum endres slik at kommunen gis adgang til å kreve vederlag for oppholdet tidligst en måned etter innflyttingsdatoen. Perioden beregnes på samme måte som bestemmelsene om fristberegning i domstolloven § 148. Dersom påfølgende måned har færre dager enn innflyttingsmåneden, ender den betalingsfrie perioden på den siste dagen i måneden.

Det vises til punkt 11.

18.8 Endringer i lov 29. april 1988 nr 21 om ferie

Til § 10 nr 4 andre ledd

Bokstav a regulerer retten til feriepenger av ytelser fra folketrygden.

Det vises til merknad til folketrygdloven § 8-33 første ledd. Det er foretatt mindre språklige rettelser i forhold til lovutkastet i Ot prp nr 24 (1997-98).

Se punkt 2.

Til dokumentets forside