Ot.prp. nr. 4 (1998-99)

Om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover (samleproposisjon høsten 1998)

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Materielle endringer som i hovedsak er knyttet til budsjettforslaget for 1999

2 Utvidelse av arbeidsgiverperioden for sykepenger - folketrygdloven § 8-19 m. fl.

2.1 Innledning

Departementet legger med dette fram forslag om å utvide arbeidsgiverens ansvar for sykepenger til arbeidstakere ved at arbeidsgiverperioden utvides fra 16 kalenderdager til tre uker (21 dager), med virkning fra 1. april 1999.

Regjeringen legger i 1999 opp til en viss generell, økonomisk innstramming som alle må ta sin del av. Utvidelsen av arbeidsgiverperioden må sees i sammenheng med Regjeringens forslag om å omgjøre en bevegelig fridag til virkedag. Forslaget innebærer at deler av den fordelen arbeidsgiverne på sikt får ved at ferien reduseres, trekkes inn for å bidra til et tilstrekkelig stramt finanspolitisk opplegg.

Budsjettmessig innsparing ved dette tiltaket er anslått til om lag 680 mill. kroner i 1999. Om lag 600 millioner kroner kommer som en innsparing på folketrygdens budsjett.

Forslaget forventes også å stimulere arbeidsgiverne til økt innsats for å forebygge sykefravær.

2.2 Bakgrunn for forslaget

Ved sykepengereformen i 1978, fikk arbeidsgiverne ansvaret for sykefraværet inntil 14 dager.

På 1980-tallet økte sykefraværet betydelig. Dette førte til at det ble oppnevnt et utvalg for å utrede sykepengeordningen. Utvalget skulle vurdere behovet for endringer i regelverket og fremme forslag om tiltak for å redusere sykefraværet og sykepengeutgiftene, se nærmere NOU 1990:23 Sykelønnsordningen. Utvalget uttalte at sykefraværet og sykepengeutgiftene kan reduseres ved å påvirke bedriftene til å sette i gang et systematisk arbeidsmiljø- og sikkerhetsarbeid.

Arbeidsmiljøutvalget avgav innstilling sommeren 1992, NOU 1992:20 Det gode arbeidsmiljø er lønnsomt for alle. Dette utvalget skulle bl. a. vurdere hvordan virksomhetene kan ansvarliggjøres i rehabiliterings- og attføringsarbeidet, bl. a. gjennom en annen fordeling av kostnadene. Konklusjonen i innstillingen var at arbeidsmiljøloven ikke kan sikre arbeidsmiljøet alene. Utvalget mente at arbeidsmiljøinnsatsen er avhengig av at virksomhetene selv ser nytten av å forbedre arbeidsmiljøet. Flertallet i utvalget gikk inn for å legge om sykepengeordningen ved at arbeidsgiverne gis et økt økonomisk ansvar, for å gi virksomhetene en økonomisk stimulans til å forbedre arbeidsmiljøet og dermed redusere sykefraværet.

Fra 1. april 1998 ble arbeidsgiverperioden utvidet til 16 kalenderdager, se Ot prp nr 24 (1997-98) og Innst O nr 7 (1997-98). Regjeringen Jagland hadde forut i sitt budsjettforslag for 1998 foreslått en utvidelse av arbeidsgiverperioden fra to til tre uker.

På bakgrunn av utviklingen i sykefraværet og økningen i folketrygdens utgifter til sykepenger m.v., fremmet Regjeringen forslag i Revidert budsjett for 1998 om å utvide arbeidsgiverperioden med tre dager til tre uker. Forslaget fikk ikke tilslutning i Stortinget, fordi man ikke ønsket å påføre arbeidsgiverne merutgifter.

2.3 Gjeldende rett

Fra 1. april 1998 ytes sykepenger fra trygden som hovedregel fra 17. sykepengedag og deretter i en periode på inntil 248 dager, se folketrygdloven § 8-12. Arbeidstakere har rett til sykepenger fra arbeidsgiver i de første 16 dagene. Dette tidsrommet kalles arbeidsgiverperioden, se § 8-19. Arbeidsgiveransvar for sykepenger i de første to ukene ble innført i 1978. Kompensasjonsnivået for sykepenger ble samtidig hevet til 100 prosent og de tre karensdagene fra folketrygden ble fjernet.

I stedet for sykepenger kan det ytes reisetilskott fra trygden for å dekke ekstra transportutgifter til og fra arbeidsstedet. På grunn av arbeidsgiverperioden, og det forhold at selvstendig næringsdrivende, oppdragstakere og inaktive m. fl. først får sykepenger etter to uker, ytes det reisetilskott til arbeidstakere først fra den 17. dagen, se § 8-14.

Arbeidstakere som lider av en langvarig eller kronisk sykdom som medfører risiko for et særlig stort samlet sykefravær, kan etter vedtak av trygdekontoret unntas fra bestemmelsene om arbeidsgiveransvar, se § 8-20. Det samme gjelder for arbeidstakere med en sykdom som medfører risiko for gjentatte sykefravær i en begrenset periode. Som særlig stort fravær regnes ca 35 dager i året. Når sykefraværet bare faller innenfor arbeidsgiverperioden, regnes 25 dager fordelt på minst fem fraværstilfeller som særlig stort. Arbeidsgiver skal i disse tilfellene forskottere sykepenger i et tidsrom tilsvarende arbeidsgiverperioden, og kan kreve sykepengene refundert fra trygdekontoret.

Arbeidsgivere som har få ansatte, kan mot særskilt avgift delvis forsikre sitt ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperioden, se folketrygdloven § 8-21. For å komme inn under forsikringsordningen må arbeidsgivers samlede lønnsutgifter i kalenderåret forut for forsikringsåret ikke overstige 40 ganger grunnbeløpet (G), 1 814 800 kroner per 1. mai 1998. Forsikringsåret løper fra 1. juli til 30. juni og beløpet reguleres per 1. juli hvert år. Premien er i dag på 1,2 prosent av lønnsutgiftene. Forsikringen dekker 100 prosent av utgiftene til sykepenger og arbeidsgiveravgift av sykepengene fra og med fjerde sykefraværsdag i hvert enkelt sykdomstilfelle.

Både i arbeidsgiverperioden og sykepengeperioden fra trygden ytes det sykepenger med 100 prosent av inntektsgrunnlaget. Det ytes ikke sykepenger fra folketrygden dersom inntekten per år utgjør mindre enn 50 prosent av folketrygdens grunnbeløp, se § 8-3. Det ytes heller ikke sykepenger fra folketrygden for inntekt som overstiger seks ganger grunnbeløpet. Noen regel om minimumsinntekt gjelder ikke for arbeidsgiverperioden.

Etter den tidligere ferieloven av 14. november 1947 var arbeidsgiver pålagt ansvaret for feriepenger for en periode på 12 uker. Ferieloven av 6. mai 1988 bygger på et kildeprinsipp, slik at den som utbetaler sykepenger også skal utbetale feriepenger av dette. Som en følge av dette betaler trygden feriepenger av sykepenger i inntil 48 dager hvert opptjeningsår.

2.4 Departementets vurdering og forslag

2.4.1 Utvidelse av arbeidsgiverperioden

I samsvar med Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av langtidsprogrammet 1998-2001, vil departementet ikke foreslå noen endringer som begrenser arbeidstakeres rett til sykepenger fra første dag og med 100 prosent av sykepengegrunnlaget.

Både forrige regjering og denne Regjeringen har tidligere foreslått å utvide arbeidsgiverperioden til tre uker, men forslagene har fått ikke fått tilslutning i Stortinget. Man ønsket ikke å påføre arbeidsgiverne merutgifter.

Regjeringen mener at utviklingen ytterligere har understreket behovet for en innstramming, og fremmer på ny forslag om å utvide arbeidsgiverperioden. Det foreslås å utvide arbeidsgiverperioden fra 16 kalenderdager til tre uker (21 dager) fra 1. april 1999. Begrunnelsen for forslaget må sees i sammenheng med Regjeringens forslag om å redusere ferien med en dag, se Ot prp nr 2 (1998-99). Forslaget innebærer at deler av den fordelen arbeidsgiverne på sikt får ved at ferien reduseres, trekkes inn vesentlig for å bidra til finansieringen av arbeidsgiverperioden med tre ytterligere dager.

Dette vil kunne bidra til å tydeliggjøre bedriftenes ansvar og stimulere ytterligere til å sette i verk arbeidsmiljøtiltak og til å følge opp den sykmeldte. Arbeidsmiljøtiltak vil kunne forebygge og redusere sykefravær som skyldes forhold på arbeidsplassen. Bedre kontakt med og oppfølging av den sykmeldte tidlig i sykmeldingsperioden vil også bidra til å forhindre langvarig fravær og utstøtning fra arbeidsmarkedet.

En utvidelse av arbeidsgiverperioden vil i noen grad også frigjøre ressurser i trygdeetaten som kan brukes til å bedre oppfølgingen av sykmeldte.

Det vises til lovforslaget § 8-17første ledd bokstav b og § 8-19 første ledd.

2.4.2 Særregler for arbeidstakere med langvarig eller kronisk sykdom

En utvidelse av arbeidsgiverperioden vil kunne bidra til at arbeidstakere med svakere helse får problemer på arbeidsmarkedet fordi arbeidsgivere fokuserer på «friske» arbeidstakere. Arbeidsmiljøutvalget uttalte at det bør treffes tiltak slik at disse gruppene ikke blir skadelidende.

Departementet foreslår derfor en utvidelse av unntaksordningen for langvarig og kronisk syke arbeidstakere som har risiko for særlig stort sykefravær, for derved å unngå negative følger av utvidelsen av arbeidsgiverperioden.

Departementet går inn for at unntaksordningen for langvarig og kronisk syke skal gjelde hele den foreslåtte arbeidsgiverperioden på tre uker. Arbeidsgiverperiodens lengde reguleres i § 8-19. Det er derfor ikke behov for lovendring i § 8-20, selv om arbeidsgiverperioden utvides.

2.4.3 Forsikring mot ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperioden

Departementet foreslår at forsikringsordningen for arbeidsgivere med få ansatte skal omfatte hele arbeidsgiverperioden på tre uker, fra og med fjerde fraværsdag. Arbeidsgiverperiodens lengde reguleres i § 8-19.

En utvidelse av arbeidsgiverperioden kan få negative konsekvenser for små og mellomstore bedrifter, fordi risikoen for sykefravær er mindre stabil i slike bedrifter. Departementet ønsker å motvirke uheldige virkninger av forslaget ved å utvide forsikringsordningen til å omfatte en videre krets av arbeidsgivere. Etter gjeldende regler er det et vilkår for å falle inn under forsikringsordningen at arbeidsgivers samlede lønnsutgifter i foregående kalenderår ikke overstiger 40 ganger grunnbeløpet. Det foreslås at ordningen utvides slik at lønnsutgiftene kan utgjøre opptil 50 ganger grunnbeløpet for den enkelte arbeidsgiver, eller en utvidelse fra 1 814 800 kroner til 2 268 500 kroner med dagens grunnbeløp.

Forsikringsordningen er selvfinansierende og en utvidelse av arbeidsgiverperioden vil derfor måtte finansieres ved en premieøkning. Premiesatsen som i dag er 1,2 prosent av lønnsutgiftene, foreslås derfor forhøyet til 1,7 prosent.

Det vises til lovforslaget § 8-21 første ledd.

2.4.4 Nærmere om beregning av sykepengeperioden

I tillegg til 16 dagers arbeidsgiverperiode ytes det i dag sykepenger fra folketrygden i inntil 248 dager. Når arbeidsgiverperioden foreslås utvidet til tre uker, må maksimaltiden for sykepenger fra trygden reduseres tilsvarende slik at den settes ned til 245 dager/49 uker. Arbeidstakeren vil da fortsatt være sikret sykepenger i til sammen 52 uker.

Det vises til lovforslaget § 8-12.

En alderspensjonist som mottar gradert pensjon, har rett til sykepenger i den vanlige arbeidsgiverperioden, men stønadstiden for sykepenger fra trygden er begrenset til 90 dager. Det vises til folketrygdloven § 8-51, om begrensning og opphør av sykepenger for trygdet som mottar uførepensjon eller alderspensjon etter folketrygdloven, eller avtalefestet pensjon etter lov om statstilskott. Departementet vil ikke foreslå noen endring av stønadstiden for sykepenger fra trygden for alderspensjonister med gradert pensjon. Utvidelsen av arbeidsgiverperioden medfører således at eldre arbeidstakere med gradert pensjon får rett til sykepenger i en tilsvarende lengre periode.

2.4.5 Feriepenger av sykepenger

Forslaget om tre ukers arbeidsgiverperiode fører til at arbeidsgiverne får et utvidet ansvar også for feriepenger. Trygdens ansvar for feriepenger foreslås derfor redusert til ni uker.

Det vises til lovforslaget folketrygdloven § 8-33 og ferieloven § 10 nr 4 andre ledd bokstav a.

2.4.6 Ordningen med reisetilskott

Forslaget om tre uker arbeidsgiverperiode fører til at reisetilskott fra trygden først kan ytes til arbeidstakere etter utløpet av arbeidsgiverperioden, dvs fra den 22. dagen. For andre grupper blir det ingen endringer når det gjelder reisetilskott fra og med den 15. dagen.

Det vises til § 8-14 i lovforslaget.

2.4.7 Tilbakefall

Dersom en arbeidstaker blir arbeidsufør på ny innen 16 dager etter et fravær på grunn av sykdom, skal den tidligere fraværsperioden regnes med ved beregningen av arbeidsgiverperioden. Det skal heller ikke regnes ny arbeidsgiverperiode før det er gått mer enn 16 dager etter et sykefravær som arbeidsgiveren har betalt sykepenger for i en full arbeidsgiverperiode.

Lengden av tilbakefallsfristene har nær sammenheng med lengden av arbeidsgiverperioden. Tilbakefallsfristene foreslås derfor utvidet til tre uker i samsvar med utvidelsen av arbeidsgiverperioden.

Det vises til lovforslaget § 8-19 tredje og fjerde ledd og § 8-24.

2.4.8 Sykepenger ved yrkesskade

Når en trygdet har mottatt sykepenger i maksimal stønadstid, må det gå 26 uker før ny stønadsperiode begynner å løpe. Ved yrkesskade er det ingen slik begrensning.

Det foreslås at ordlyden i bestemmelsen om yrkesskade endres i samsvar med utvidelsen av arbeidsgiverperioden.

Det vises til lovforslaget § 8-55 bokstav f.

2.5 Rehabiliteringspenger etter utløp av sykepengeperioden - folketrygdloven § 10-8

Folketrygdloven § 10-8 regulerer vilkårene for rett til rehabiliteringspenger. Rett til rehabiliteringspenger for yrkesaktive inntrer etter utløpet av sykepengeperioden.

Ved lov 19. desember 1997 nr 99 ble arbeidsgiverens plikt til å betale sykepenger (arbeidsgiverperioden) utvidet fra opptil to uker til opptil 16 kalenderdager, se folketrygdloven § 8-19. Samtidig ble antall sykepengedager fra folketrygden redusert fra 250 til 248 dager, se folketrygdloven § 8-12. Endringene trådte i kraft 1. april 1998.

I denne forbindelse skulle antall sykepengedager i § 10-8 ha blitt endret, slik at rehabiliteringspenger kan ytes dersom trygden har gitt sykepenger i til sammen 248 sykepengedager. Bestemmelsen i § 10-8 ble ved en feiltakelse utelatt ved utvidelsen av arbeidsgiverperioden fra 1. april, se Ot prp nr 24 (1997-98).

Bestemmelsen ble foreslått oppdatert i Ot prp nr 59 (1997-98). Denne proposisjonen ble ikke behandlet som forutsatt i vårsemesteret 1998.

Som følge av utvidelsen av arbeidsgiverperioden i proposisjonen her må antall sykepengedager i § 10-8 tredje ledd endres til 245 for arbeidstakere. Andre medlemmer kan ha rett til sykepenger i 250 eller 260 dager, se § 8-12 første ledd. Det foreslås at dette tilføyes i § 10-8.

Departementet ber derfor om at det blir sett bort fra forslaget om endring av folketrygdloven § 10-8 ved behandlingen av Ot prp nr 59 (1997-98) i Stortinget høsten 1998.

Det vises til lovforslaget § 10-8.

2.6 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Økonomiske og administrative konsekvenser

Utvidelsen av arbeidsgiverperioden foreslås gjennomført fra 1. april 1999, og gis virkning for tilfeller hvor arbeidsuførheten oppstår etter 31. mars 1999.

Med uendret sykefravær vil utvidelsen av arbeidsgiverperioden føre til en innsparing for staten på om lag 680 millioner kroner i 1999. Helårsvirkningen vil være omlag 1 050 millioner kroner.

Kommunesektoren vil i 1999 få merutgifter på om lag 185 millioner kroner. Helårsvirkningen for kommunene vil være om lag 290 millioner kroner.

En utvidet arbeidsgiverperiode vil bety en viss administrativ avlastning for trygdeetaten. De frigjorte ressursene vil bli brukt til å intensivere arbeidet med å følge opp sykmeldte. Trygdekontorene registrerer alle sykmeldingsblanketter som gjelder arbeidsgiverperioden, noe som er en forutsetning for å kunne gi statistikk for denne perioden. Det er vesentlig utbetalingsdelen for de dagene arbeidsgiverperioden er utvidet med som blir en avlastning for trygdeetaten.

En utvidelse av forsikringsordningen for arbeidsgivere med få ansatte, slik at den omfatter bedrifter med samlede lønnsutgifter i foregående kalenderår på opptil 50 ganger grunnbeløpet, vil kunne føre til en viss administrativ merbelastning for trygdeetaten. Utvidelsen av forsikringsordningen til å gjelde hele arbeidsgiverperioden på tre uker vil bli finansiert ved en økning av premien, se pkt 2.4.3.

3 Heving av minste inntektsgrunnlag for rett til sykepenger fra 50 til 125 prosent av grunnbeløpet - folketrygdloven §§ 8-3, 8-47 og 9-3

3.1 Innledning

Departementet foreslår å heve den nedre inntektsgrensen for rett til sykepenger fra 50 til 125 prosent av grunnbeløpet (G). Grunnbeløpet utgjør kr 45 370 fra 1. mai 1998. Hensikten er å innrette sykepengeordningen mer mot yrkesaktive med en arbeidsinntekt som vesentlig bidrar til selvforsørgelse. Med dette forslaget blir også kravene til minsteinntekt i sykepenge- og dagpengeordningen under arbeidsløshet på tilnærmet samme nivå.

3.2 Bakgrunn. Gjeldende rett

Sykepenger ytes for å kompensere inntektstap hos yrkesaktive som er arbeidsuføre på grunn av sykdom eller skade, se folketrygdloven § 8-3.

Det er et vilkår for å få rett til sykepenger fra folketrygden at inntektsgrunnlaget for sykepenger (sykepengegrunnlaget) utgjør minst 50 prosent av grunnbeløpet, se folketrygdloven § 8-3 andre ledd. Det er ingen nedre inntektsgrense for rett til sykepenger fra arbeidsgiveren i de første 16 dagene av sykmeldingsperioden (arbeidsgiverperioden).

For yrkesaktive som midlertidig har vært ute av inntektsgivende arbeid, kreves det at medlemmet kan godtgjøre et inntektstap og har et sykepengegrunnlag som minst svarer til grunnbeløpet, se folketrygdloven § 8-47 fjerde ledd. For personer som på sykmeldingstidspunktet ikke er i arbeid, er kravet til minsteinntekt således dobbelt så høyt som den generelle minstegrensen i § 8-3 andre ledd.

Sykepengegrunnlaget er den inntekten som sykepengene skal beregnes etter, se folketrygdloven § 8-10. Det ytes ikke sykepenger av inntekt som overstiger seks ganger grunnbeløpet.

For arbeidstakere fastsettes sykepengegrunnlaget etter en beregnet aktuell ukeinntekt, se folketrygdloven §§ 8-28 flg. I arbeidsgiverperioden beregnes ukeinntekten etter den gjennomsnittlige arbeidsinntekten per uke som arbeidstakeren har hatt i en nærmere bestemt periode før vedkommende ble arbeidsufør (beregningsperioden). Hvordan beregningsperioden skal fastsettes, avhenger av hvordan arbeidsforholdet er organisert m. v. I et arbeidsforhold med fast arbeidstid og månedslønn skal den siste måneden legges til grunn. Når trygden yter sykepenger, omregnes den beregnede ukeinntekten til årsinntekt, og sykepengegrunnlaget per dag utgjør 1/260 av sykepengegrunnlaget per år.

Til selvstendig næringsdrivende ytes det sykepenger med 65 prosent av sykepengegrunnlaget, med mindre de har tegnet tilleggstrygd, se folketrygdloven §§ 8-34 flg. Sykepengegrunnlaget skal svare til den pensjonsgivende årsinntekten som beregnes på grunnlag av gjennomsnittsinntekten de siste tre årene.

Det er et vilkår også for rett til stønad ved barns og barnepassers sykdom at inntektsgrunnlaget utgjør minst 50 prosent av grunnbeløpet. Denne inntektsgrensen gjelder ikke for omsorgspenger fra arbeidsgiveren, se folketrygdloven § 9-3. Omsorgs-, pleie- og opplæringspenger etter folketrygdloven kapittel 9 beregnes på samme måte som sykepenger etter kapittel 8.

3.3 Departementets vurdering og forslag

En person med en årlig inntekt på minst 22 685 kroner (1/2 G) har etter gjeldende regler rett til sykepenger fra trygden. Departementet legger til grunn at en såvidt lav inntekt ikke kan sies å bidra vesentlig til medlemmets selvforsørgelse. Dette gjelder hovedsakelig personer som arbeider i mindre deltidsstillinger eller i kortere perioder, blant annet studenter og skoleelever som har sommer-, helge- eller kveldsarbeid.

Departementet mener at kravene til minsteinntekt i sykepenge- og dagpengeordningen under arbeidsløshet bør være på tilnærmet samme nivå. Kravet til minsteinntekt for dagpenger var tidligere 0,75 ganger grunnbeløpet, men ble hevet i 1996. For å få rett til dagpenger, må medlemmet ha hatt en arbeidsinntekt som minst svarer til 1,25 ganger grunnbeløpet i det siste avsluttede kalenderåret før det søkes om stønad, eller i løpet av de siste tre avsluttede kalenderårene ha hatt en arbeidsinntekt på minst tre ganger grunnbeløpet, se folketrygdloven § 4-4.

En minsteinntektsgrense på 125 prosent av grunnbeløpet (G) tilsvarer kravet til minsteinntekt for dagpenger i siste kalenderår.

Departementet er av den oppfatning at utviklingen i sykepengeutgiftene den senere tid, taler for at det er nødvendig å skjerpe vilkårene for rett til sykepenger noe.

På denne bakgrunn foreslår departementet å heve det minste inntektsgrunnlaget for rett til sykepenger fra trygden fra 50 til 125 prosent av grunnbeløpet.Det er tilsvarende vilkår om minsteinntekt for rett til stønad ved barns og barnepassers sykdom etter folketrygdloven kapittel 9 som for sykepenger ved egen sykdom. Endringen vil derfor også gjelde for rett til omsorgspenger, pleiepenger, og opplæringspenger fra folketrygden.

En arbeidstaker vil fortsatt ha rett til sykepenger fra arbeidsgiveren i arbeidsgiverperioden, uavhengig av størrelsen på sykepengegrunnlaget. Dette gjelder også for omsorgspenger fra arbeidsgiveren ved barns sykdom.

Se lovforslaget §§ 8-3, 8-47 og 9-3.

3.4 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. januar 1999, og gis virkning for sykepengetilfeller som oppstår etter dette tidspunkt.

Forslaget er anslått å gi en innsparing for folketrygden på om lag 265 mill. kroner som helårsvirkning i 1999.

4 Heving av aldersgrensen for rett til omsorgspenger og pleiepenger når barnet har en funksjonshemming eller kronisk sykdom m. v. - folketrygdloven §§ 9-5, 9-10 og 9-11

4.1 Innledning

Folketrygdloven kapittel 9 gir regler om rett til økonomisk kompensasjon for yrkesaktive foreldre når de har inntektstap som følge av fravær ved barns sykdom. Departementet foreslår å heve aldersgrensen for rett til stønad fra 16 til 18 år for:

  • omsorgspenger når barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet,

  • pleiepenger når et kronisk sykt eller funksjonshemmet barn er innlagt på sykehus på grunn av mindre alvorlig sykdom, eller blir pleiet i hjemmet etter at det er utskrevet og

  • pleiepenger når barnet er innlagt på sykehus eller blir pleiet i hjemmet ved svært alvorlig eller livstruende sykdom eller skade.

Hensikten er å gi slike ytelser fram til den grensen på 18 år som folketrygden definerer som barn, se folketrygdloven § 1-6.

Det er ingen aldersgrense for opplæringspenger og disse omfattes derfor ikke av departementets forslag.

4.2 Bakgrunn. Gjeldende rett

4.2.1 Omsorgspenger

Det ytes omsorgspenger i inntil 10 dager i året til en arbeidstaker som er borte fra arbeidet på grunn av nødvendig tilsyn med sykt barn, eller fordi den som har det daglige barnetilsynet er syk, se folketrygdloven § 9-5. Hvis familien har mer enn to barn, har hver av foreldrene rett til inntil 15 stønadsdager. Har barnet en kronisk sykdom eller funksjonshemming, øker rettighetene for hver av foreldrene til 20 dager i året. Når en av foreldrene har omsorgen alene, har vedkommende rett til stønad i henholdsvis 20, 30 eller 40 dager. Omsorgspenger ytes til og med det kalenderåret barnet fyller 12 år. Aldersgrensen ble hevet fra 10 til 12 år i 1993, se Ot prp nr 6 (1992-93). Når barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet, er aldersgrensen 16 år. Omsorgspenger ytes med 100 prosent av inntektsgrunnlaget opp til seks ganger grunnbeløpet til arbeidstakere. Omsorgspenger ytes ikke til selvstendig næringsdrivende.

4.2.2 Pleiepenger og opplæringspenger

Fra 1. januar 1998 ytes det pleiepenger fra åttende dag ved innleggelse på sykehus som skyldes mindre alvorlig sykdom hos barn under 12 år, se folketrygdloven § 9-10. Det kan ytes pleiepenger også etter at barnet er utskrevet dersom det trenger kontinuerlig tilsyn og pleie fra en av foreldrene. Også andre enn barnets foreldre kan få pleiepenger dersom det er nødvendig av hensyn til barnet. Dersom barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet, er aldersgrensen 16 år.

Pleiepenger ytes ved innleggelse på sykehus på grunn av svært alvorlig eller livstruende sykdom eller skade, se folketrygdloven § 9-11. Det ytes pleiepenger ved pleie av alvorlig syke barn i hjemmet dersom barnet trenger kontinuerlig tilsyn og pleie fra en av foreldrene. Aldersgrensen er 16 år. Før 1. januar 1998 ble det gitt pleiepenger ved pleie i hjemmet kun i kritiske perioder. Når et psykisk utviklingshemmet barn er alvorlig sykt, ytes det pleiepenger uten hensyn til denne aldersgrensen så lenge barnet bor hjemme.

Til personer med omsorg for et langvarig sykt eller funksjonshemmet barn, ytes det opplæringspenger ved opplæring på godkjent helseinstitusjon eller deltagelse på foreldrekurs ved et offentlig spesialpedagogisk kompetansesenter, se folketrygdloven § 9-13. Det er et vilkår at opplæringen er nødvendig for at medlemmet skal kunne ta seg av og behandle barnet. Det er ingen aldersgrense for opplæringspenger. Opplæringspenger kan ytes så lenge medlemmet har den faktiske omsorgen for den funksjonshemmede eller langvarig syke, selv om vedkommende er over 18 år.

Pleiepengeretter folketrygdloven §§ 9-10 og 9-11 ytes så lenge det er nødvendig for behandlingen og rehabiliteringen av det enkelte barn, se folketrygdloven § 9-15 første ledd. Pleiepenger skal ikke ytes for å dekke inntektstap som følge av et varig pleiebehov hos barnet. Ved pleie av varig funksjonshemmede barn, ytes det forhøyet hjelpestønad, se folketrygdloven § 6-5. Opplæringspenger ytes så lenge det er nødvendig for det enkelte barn. Fram til 1. januar 1998 var det en øvre grense på 780 dager med rett til pleiepenger og opplæringspenger for det enkelte barn.

Pleiepenger og opplæringspenger fra trygden ytes med den prosent av sykepengegrunnlaget som gjelder ved egen sykdom i hele perioden, se folketrygdloven § 9-16. Fram til 1. januar 1998 ble stønaden avkortet til 65 prosent av inntektsgrunnlaget etter 260 stønadsdager.

Arbeidstakere får pleie- og opplæringspenger med 100 prosent av inntektsgrunnlaget opp til seks ganger grunnbeløpet. Til selvstendig næringsdrivende ytes det pleiepenger med en kompensasjonsgrad på 65 prosent etter den obligatoriske ordningen, og med 100 prosent av inntektsgrunnlaget til dem som har tegnet tilleggstrygd. Fra 1. mai 1997 ytes det pleiepenger og opplæringspenger til selvstendig næringsdrivende fra første dag selv om de ikke har tegnet tilleggstrygd.

For øvrig kan det ytes grunn- og hjelpestønad til foreldre med syke barn over 16 år, som kompensasjon for ekstrautgifter eller ved behov for særskilt tilsyn eller pleie som følge av sykdom.

4.3 Departementets vurdering og forslag

I folketrygdloven § 1-6 er det bestemt at man med barn i denne loven mener en person under 18 år. Dette innebærer at gjeldende regler opererer med et generelt skille mellom barn og voksne ved 18 år, mens det for omsorgs- og pleiepenger er en øvre aldersgrense på 16 år.

Departementet mener det er behov for å harmonisere aldersgrensene i folketrygdloven på dette området, slik at man får et entydig skille mellom barn og voksne. Departementet mener at dette skillet bør gå ved myndighetsalderen.

Departementet legger vekt på at barn i visse tilfeller kan ha behov for tilsyn og pleie fra foreldrene også etter fylte 16 år. Dette behovet er antagelig størst ved svært alvorlige diagnoser, f eks kreft.

I forskrift om barn på sykehus av 7. september 1988 er barn fra 1. januar 1998 definert som person under 18 år. Forskriften slår bl a fast at barn har rett til å ha minst en av foreldrene hos seg under hele sykehusoppholdet. Foreldres rettigheter etter folketrygdloven kapittel 9 bør ses i sammenheng med denne forskriften.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at aldersgrensen for rett til omsorgspenger og pleiepenger heves fra 16 til 18 år. Dette foreslås å gjelde for omsorgspenger når barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet, pleiepenger når et kronisk sykt eller funksjonshemmet barn er innlagt på sykehus på grunn av mindre alvorlig sykdom, og pleiepenger når barnet er innlagt på sykehus eller blir pleiet i hjemmet ved svært alvorlig eller livstruende sykdom eller skade.

Departementet mener at den generelle aldersgrensen fortsatt bør være 12 år for omsorgspenger etter folketrygdloven § 9-5 og for pleiepenger ved innleggelse på sykehus på grunn av mindre alvorlig sykdom etter folketrygdloven § 9-10.

Det vises til lovforslaget §§ 9-5, 9-10 og 9-11.

4.4 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. mars 1999, og gis virkning også for tilfeller hvor barnet ble sykt før dette tidspunktet.

Forslaget vil gi merutgifter på om lag 10-12 mill kroner for 1999. Endringen vil omfatte et begrenset antall foreldre. Forslaget vil innebære noe merarbeid for trygdeetaten.

5 Reisetilskott for mottakere av rehabiliteringspenger under aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiver m. v. - folketrygdloven § 10-7

5.1 Innledning

Departementet legger her fram forslag om endringer i folketrygdlovens kapittel 10 om ytelser under medisinsk rehabilitering. Av § 10-7 følger hvilke former for stønad man kan få under medisinsk rehabilitering. Departementet foreslår at denne bestemmelsen utvides. Hensikten er å motivere personer under rehabilitering til å forsøke seg i arbeid. Det foreslås følgende:

  • Det skal kunne gis tilskott til dekning av nødvendige reiseutgifter frem og tilbake fra arbeidsstedet når medlemmet mottar rehabiliteringspenger under tidsbegrenset aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiveren

  • Det skal kunne gis tilskott til dekning av arbeidsreiser som alternativ til rehabiliteringspenger

5.2 Bakgrunn. Gjeldende rett

5.2.1 Tilskott til dekning av nødvendige reiseutgifter for mottakere av rehabiliteringspenger under tidsbegrenset aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiveren

Rett til rehabiliteringspenger under tidsbegrenset aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiveren ble innført ved lovendring av 6. juni 1997 nr. 36, se Ot prp nr. 32 (1996-97). Bakgrunnen for å likestille aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiver med medisinsk behandling eller rehabilitering, var at trygdekontoret i sykepengeperioden kan yte sykepenger til en person som er under aktivisering og arbeidstrening hos sin arbeidsgiver, se folketrygdloven § 8-6. En tilsvarende bestemmelse hadde man ikke i folketrygdloven kapittel 10 om ytelser under medisinsk rehabilitering. Dersom et medlem under eller etter en rehabiliteringsperiode skulle forsøkes tilbakeført til arbeidslivet gjennom et arbeidstreningstiltak hos tidligere arbeidsgiver, måtte trygdekontoret overføre saken til arbeidskontoret.

Til personer som gjennomgår yrkesrettet attføring, for eksempel arbeidstrening, ytes det i henhold til forskrift gitt med hjemmel i folketrygdloven § 11-7 tredje ledd, stønad til dekning av nødvendige utgifter til daglige reiser i forbindelse med attføringstiltaket. Tilsvarende bestemmelse finnes ikke i forbindelse med tidsbegrenset aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiveren etter folketrygdloven § 10-8 andre ledd.

5.2.2 Tilskott til dekning av arbeidsreiser som alternativ til rehabiliteringspenger

I henhold til folketrygdloven § 8-14 kan det ytes reisetilskott i stedet for sykepenger dersom en person midlertidig ikke kan reise på sin vanlige måte til og fra arbeidsstedet på grunn av sykdom eller skade i støtte- og bevegelsesorganene. Reisetilskottet skal dekke nødvendige ekstra transportutgifter og begrenses til det beløp personen ville ha fått utbetalt i sykepenger for samme tidsrom. Bestemmelsen er en videreføring av tidligere regler. Tilsvarende ordning finnes ikke som alternativ til rehabiliteringspenger.

5.3 Departementets vurdering og forslag

5.3.1 Tilskott til dekning av nødvendige reiseutgifter for mottaker av rehabiliteringspenger under tidsbegrenset aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiveren

Rikstrygdeverket har tatt opp med departementet spørsmålet om å innføre en stønadsordning for å dekke reiseutgifter under arbeidstrening. Bakgrunnen for forslaget er at rehabiliteringspenger er betydelig lavere enn tidligere lønn og sykepenger. De ekstrautgifter som vedkommende får ved å delta i et arbeidstreningsopplegg kan derfor virke demotiverende, spesielt ved lange avstander til og fra arbeidsplassen. Ofte vil medlemmet allerede være under aktivisering/arbeidstrening ved aktiv sykemelding. Det vil være uheldig om den arbeidstreningen som pågår må avbrytes på grunn av at den enkelte ved overgang til rehabiliteringspenger ikke lenger kan få dekket reiseutgiftene. Departementet mener det er viktig for resultatet av rehabiliteringen at den enkelte opprettholder kontakten med arbeidslivet. Man bør legge forholdene til rette for at en allerede påbegynt arbeidstrening og aktivisering kan fullføres, eventuelt at slike tiltak kan iverksettes så tidlig som mulig uten å belaste medlemmets økonomi.

Departementets oppfatning er at en stønadsordning for reiseutgifter vil være et positivt tiltak for å fremme tilbakevending til arbeidslivet. Videre anser man det uheldig at stønadsordningen for reiseutgifter er forskjellig for henholdsvis yrkesrettet attføring etter folketrygdloven kap. 11 og arbeidstrening/aktivisering under rehabilitering etter kap. 10. Sistnevnte tiltak er et attføringstiltak som tar sikte på restitusjon av medlemmets inntektsevne, og dekker de samme formål som attføring i henhold til kap. 11. Medlemmer som gjennomgår arbeidstrening i henhold til § 10-8, bør derfor ikke stilles i en dårligere økonomisk situasjon enn medlemmer som gjennomgår yrkesrettet attføring etter § 11-8. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det skal kunne ytes reisetilskott til mottaker av rehabiliteringspenger under aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiver.

Det vises til lovforslaget § 10- 7 fjerde ledd.

Departementet foreslår samtidig at det gis forskrift om stønad til dekning av nødvendige utgifter til daglige reiser i forbindelse med aktivisering og arbeidstrening. Stønaden ytes på grunnlag av billigste reisemåte med rutegående transportmiddel. Det kan ytes høyere stønad dersom den trygdede på grunn av funksjonshemmingen ikke kan benytte rutegående transportmiddel.

5.3.2 Tilskott til dekning av arbeidsreiser som alternativ til rehabiliteringspenger

I forbindelse med forslaget under punkt 5.3.1 har Rikstrygdeverket også tatt opp spørsmålet om å kunne yte tilskott til dekning av arbeidsreiser som alternativ til rehabiliteringspenger. For medlemmer med sykepengerettigheter finnes en slik ordning for at medlemmet skal kunne være i arbeid, se ovenfor under punkt. 5.2.2. Rikstrygdeverket anser det uheldig at tilsvarende alternativ ikke finnes for medlemmer som har rett til rehabiliteringspenger. En rett til å velge reisetilskott som alternativ der dette er aktuelt, vil bidra til å opprettholde medlemmets inntektsevne.

På denne bakgrunn foreslår departementet at det skal kunne ytes tilskott til dekning av arbeidsreiser som alternativ til rehabiliteringspenger. På samme måte som i sykepengeordningen skal ordningen bare gjelde ekstra transportutgifter p.g.a. bevegelseshemning. Reisetilskott foreslås begrenset til det beløp medlemmet ville ha fått utbetalt i rehabiliteringspenger for samme tidsrom.

Det vises til lovforslaget § 10-7 femte ledd.

5.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Endringene foreslås å tre i kraft 1. januar 1999 og gi virkning også for løpende tilfeller.

5.4.1 Tilskott til dekning av nødvendige reiseutgifter for mottaker av rehabiliteringspenger under tidsbegrenset aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiveren

Utgiftene ved dekning av reiseutgiftene anslås isolert sett til ca kr 3 mill. per år. Departementet forutsetter at økt bruk av arbeidstrening vil føre til at rehabiliteringspengeperioden kortes ned. Dermed antas endringen ikke å gi merutgifter, men kan derimot føre til en viss innsparing.

5.4.2 Tilskott til dekning av arbeidsreiser som alternativ til rehabiliteringspenger

Endringen har ikke økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

6 Stønadsordningen for enslige forsørgere i folketrygden begrenses til forsørgere som lever alene med barnet/barna - folketrygdloven § 15-5 tredje ledd

6.1 Innledning

Departementet foreslår at folketrygdens stønader til enslige forsørgere ikke skal kunne gis når den enslige forsørgeren lever i et samboerforhold som har vart i minst 12 av de siste 18 månedene. Dermed blir det like vilkår for rett til ytelser som enslig forsørger både i folketrygden og i barnetrygden. Et stabilt samboerforhold får da samme virkning som ekteskap med særkullsbarn i forhold til stønadsordningen for enslige forsørgere.

6.2 Bakgrunn. Gjeldende rett

Etter folketrygdloven kapittel 15 Stønad til enslig mor eller far, kan enslige forsørgere få overgangsstønad til livsopphold, stønad til barnetilsyn, utdanningsstønad og tilskudd til flytting for å komme i arbeid.

For å få rett til stønad fra folketrygdenmå den enslige moren eller faren være ugift, separert eller skilt, se folketrygdloven § 15-4. Vedkommende må være alene om omsorgen for barnet. Det gis således ikke stønad dersom vedkommende lever sammen med en person hun eller han har barn med eller er skilt eller separert fra, se § 15-5.

Når det gjelder samboerforhold, kan en mor eller far i dag få stønad som enslig forsørger, selv om vedkommende inngår et stabilt samboerforhold, så lenge de ikke har felles barn eller gifter seg.

Ved lov 17. desember 1993 nr 130, som trådte i kraft 1. januar 1994, ble det innført en generell bestemmelse i folketrygdloven, som trygderettslig likestiller visse grupper samboerpar med ektepar, se folketrygdloven § 1-5 tredje og fjerde ledd. Det gjelder samboerpar som tidligere har vært gift med hverandre eller har felles barn. Bestemmelsen svarer i hovedsak til nevnte bestemmelser i § 15-5 som spesielt gjelder enslige forsørgere. Ved lov 28. februar 1997 nr. 20 ble folketrygdloven endret, slik at i tillegg til de personene som er likestilt med ektefeller etter § 1-5, skal bestemmelsene om redusert grunnpensjon (75 prosent) til gifte pensjonister, også gjelde samboerpar som har levd sammen i 12 av de siste 18 månedene, se § 3-2 femte ledd.

Den som er alene om omsorgen for barn, har også rett til tilleggsytelser fra barnetrygden, se lov 24. oktober 1946 nr. 2 § 2. Før 1994 var vilkårene for å få tilleggsytelser fra barnetrygden de samme som i folketrygdloven. Ved lov 17. desember 1993 nr. 119 ble dette endret slik at retten til tilleggsytelser etter lovens § 2 andre og tredje ledd faller bort dersom stønadsmottakeren

  1. inngår ekteskap,

  2. lever i ekteskapslignende forhold i en felles husholdning og har levd slik i minst 12 av de siste 18 måneder,

  3. lever i ekteskapslignede forhold i en felles husholdning og har felles barn.

Materielt sett var det bestemmelsene i § 2 bokstav b og c som er nye fra 1994, og som likestiller et stabilt samboerskap med ekteskap i forhold til ytelser fra barnetrygden. Det innebærer at en mor eller far med særkullsbarn i et stabilt samboerforhold, er i samme situasjon som ektepar med hensyn til rett til barnetrygd. Ordningen bygger på egenerklæring, dvs at trygdeetaten en gang årlig krever bekreftelse fra stønadsmottakere om at vedkommende ikke lever i et samboerforhold som nevnt.

Etter dette er et samboerforhold som har vart i mer enn 12 av de siste 18 månedene, likestilt med ekteskap i forhold til barnetrygdloven og når det gjelder reduksjon av grunnpensjon i folketrygdloven. Et slikt samboerforhold er som nevnt ikke i dag til hinder for at det gis stønad til en enslig forsørger.

6.3 Departementets vurdering og forslag

Forannevnte regelendringer som bl.a. i forhold til tilleggsytelser fra barnetrygden likestiller et stabilt samboerforhold med ekteskap, er begrunnet i at det stadig blir flere som velger samboerforhold som familiemønster. Etter hvert har det derfor blitt mer vanlig å betrakte stabile samboerforhold som en privatøkonomisk enhet, slik som ekteskap.

Folketrygdens ytelser som enslig mor eller far, gis derimot fortsatt til en enslig forelder med særkullsbarn som har et stabilt samboerforhold uten felles barn, se folketrygdloven § 15-5. Når det gjelder ytelser etter folketrygdloven kapittel 15, kan det i dag være fordelaktig for en familie med særkullsbarn uten felles barn, at man etablerer et samboerforhold og ikke inngår ekteskap.

Etter departementets oppfatning er det ikke lenger rimelig med en slik ulikhet. Stønadsordningen for enslige forsørgere ble innført i en tid da man enten var gift eller levde alene, og samboerformen var lite benyttet. Det var også mer vanlig at moren var hjemmearbeidende.

I dag er samboerforhold så utbredt og allment akseptert, at det synes mer naturlig å tilpasse stønadsordninger til faktisk familie- og samlivsmønster enn formelt ekteskap. Valget av samlivsform bør ikke påvirkes av at den ene formen gir bedre tilgang til offentlige stønadsordninger enn den andre. I dag er dessuten de fleste småbarnsmødre helt eller delvis i inntektsgivende arbeid.

En vesentlig forskjell mellom samboerforhold og ekteskap er likevel at ektefeller har en gjensidig forsørgingsplikt, noe samboere ikke har.

Forsørgeransvaret for barnet er imidlertid delt mellom de biologiske foreldrene slik at den som ikke har den daglige omsorgen for barnet, betaler bidrag. Verken en ektefelle eller samboer har noe direkte forsørgeransvar for den andres særkullsbarn.

Hensikten med stønadsordningen for enslig mor eller far er å sette en reelt enslig forelder i stand til å forsørge seg selv etter en rimelig overgangstid. Stønaden er relatert til den enslige forsørgerens situasjon og behov for inntekt til livsopphold og eventuell utdanning i en omstillingstid.

Den som har en samboer til å dele boutgifter og andre husholdsutgifter med, har ikke samme behov for stønad.

På denne bakgrunn foreslår departementet at stønadsordningen for enslig mor eller far begrenses til en forelder som lever alene med barnet/barna.

En del samboerforhold er kortvarige og bør derfor ikke tillegges vekt. Departementet finner det rimelig at endringen bare skal gjelde stabile ekteskapslignende forhold slik det gjelder for bortfall av tilleggsytelser etter barnetrygdloven. Forslaget innebærer at retten til stønad etter folketrygdlovens kapittel 15 faller bort for personer med særkullsbarn som har levd i et samboerforhold i mer enn 12 av de siste 18 månedene.

Departementet legger til grunn at lovendringen følges opp på samme måte som tilsvarende bestemmelser i lov om barnetrygd. Dette innebærer at

  • de som har hatt samboer i 12 av de siste 18 månedene når kravet settes fram, får avslag,

  • forsørgeren hvert år avgir en egenerklæring per 1. november, og

  • at en eventuell stans av stønaden gis virkning fra 1. januar året etter.

For at lovendringen skal få full virkning fra ikrafttredelsestidspunktet 1. juli 1999, forutsetter departementet at den aktuelle gruppen stønadsmottakerne i 1999 også avgir egenerklæring per 1. mai.

Se lovforslaget § 15-5tredje ledd.

6.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Det foreslås at endringen trer i kraft 1. juli 1999og gis virkning for alle stønadsmottakere.

På grunn av nødvendige oppfølgingsrutiner er det grunn til å regne med en del merarbeid for trygdeetaten. Trygdekontorene må ved innføringen revidere og omregne minst 4 700 saker.

De kommende år vil ikke arbeidet med de årlige omregningene medføre så stor ekstrabelastning, idet dette vil være en del av den egenerklæringsrutinen som allerede er etablert.

Mindreutgiftene for folketrygden anslås til 170 mill. kroner på årsbasis og 85 mill. kroner i 1999.

7 Innskjerpet krav til forventet yrkesaktivitet for gjenlevende ektefelle med etterlattepensjon eller overgangsstønad fra folketrygden - folketrygdloven § 17-8

7.1 Innledning

Departementet foreslår å innskjerpe kravet til forventet yrkesaktivitet for personer med pensjon eller overgangsstønad som gjenlevende ektefelle fra folketrygden. Dette gjøres ved at en i loven legger til grunn at etterlatte under 55 år må forventes å skaffe seg en arbeidsinntekt på to ganger grunnbeløpet hvis vedkommende ikke har rimelig grunn til å la dette være. Med gjeldende grunnbeløp på 45 370 kroner, blir forventet minsteinntekt på årsbasis 90 740 kroner.

Det forutsettes at etterlatte som ikke er i arbeid ved dødsfallet, får en omstillingstid slik som i dag.

7.2 Bakgrunn. Gjeldende rett

En gjenlevende ektefelle under 67 år har i dag rett til etterlattepensjon basert på den avdødes opptjening. I folketrygdloven § 17-5 stilles det som vilkår at den gjenlevende

  1. var gift med den avdøde i minst fem år

  2. har eller har hatt barn med den avdøde, eller

  3. hadde omsorgen for den avdødes barn på dødsfallstidspunktet. Ekteskapet og omsorgen for barnet etter dødsfallet må til sammen ha vart i minst fem år.

Pensjonen består av en grunnpensjon og 55 prosent av den avdødes tilleggspensjon og/eller særtillegg.

Hvis den gjenlevende ikke har rett til pensjon, kan det gis overgangsstønad som vanligvis er begrenset til ett år, se folketrygdloven § 17-6. Overgangsstønaden beregnes etter de samme regler som pensjonen.

Formålet med å gi etterlattepensjon eller overgangsstønad er å sikre inntekt når forsørgeren dør, dersom den gjenlevende ikke er i stand til å forsørge seg selv. Både pensjon og overgangsstønad blir derfor redusert på grunnlag av arbeidsinntekt som den gjenlevende har (faktisk inntekt) eller kan forventes å få (forventet inntekt), se folketrygdloven § 17-8. Ytelsene reduseres med 40 prosent av inntekt over halvparten av grunnbeløpet.

Etter dagens retningslinjer skal det ikke fastsettes en forventet inntekt som er større enn den faktiske når den gjenlevende

  • er i en omstillingstid etter dødsfallet (vanligvis ett år)

  • har fylt 55 år og har vært hjemmeværende i mange år når ektefellen dør

  • har omsorg for barn under ti år

  • har nødvendig tilsyn med og pleie av en nærstående person

  • ikke kan få arbeid som passer på grunn av omsorg for barn i skolepliktig alder eller den gjenlevendes alder og helsetilstand

  • er under nødvendig utdanning, eller

  • ikke har noe reelt arbeidstilbud.

Vanligvis blir det ikke krevd at den gjenlevende skal flytte fra hjemstedet for å skaffe seg arbeid. Det forventes imidlertid at den gjenlevende melder seg som arbeidssøker eller tar nødvendig utdanning for å bedre sine arbeidsmuligheter.

Antallet etterlattepensjonister har i perioden fra 1988 til 1997 blitt redusert med vel 8 000 fra om lag 38 000 til knapt 30 000, dvs en reduksjon på vel 20 prosent.

Av dem som mottar etterlattepensjon er ca 63 prosent 55 år eller eldre, ca 32 prosent i alderen 40 til 54 år og ca fem prosent under 40 år. Fradrag i pensjonen for arbeidsinntekt gjøres for 68 prosent i aldersgruppen 55 til 59 år, for 73 prosent i aldersgruppen 40 til 54 år og for 55 prosent i aldersgruppen under 40 år.

I Velferdsmeldingen ble det stilt spørsmål om etterlattepensjonen i tilstrekkelig grad stimulerer til å bli selvforsørget ved inntektsgivende arbeid, særlig for etterlatte i yngre årsklasser. Sosialkomiteens flertall gikk inn for en form for aldersgradering slik at de som har mulighet til å arbeide, ikke kan leve av etterlattepensjon i lang tid.

7.3 Departementets vurdering og forslag

I praksis har det i for liten grad vært fastsatt «forventet inntekt» ut over den faktiske inntekten, slik at mange etterlatte som ikke ønsker å arbeide, får beholde pensjonen uavkortet. Enkelte får så bra pensjon at det ikke er interessant eller lønnsomt å være i inntektsgivende arbeid. Det kan derfor være behov for å stille større krav til yrkesaktivitet ved endringer i regelverket.

Erfaringsmessig vil enker som får etterlattepensjon før fylte 30 år, og ikke har kommet i arbeid før fylte 40 år, ofte bli avhengig av etterlattepensjonen resten av livet.

Sosialkomiteens flertall uttalte i Innst. S. nr. 180 for 1995-96 blant annet følgende:

«Flertallet viser til at situasjonen for etterlatte normalt vil være svært forskjellig avhengig av alder og derigjennom tidligere samlivsform. Middelaldrende og eldre kvinner, som har tilpasset seg en tradisjonell samlivsform som hjemmearbeidende, vil ofte ha dårligere mulighet til inntektsgivende enn yngre kvinner og menn som mister sin ektefelle. På denne bakgrunn mener flertallet det bør vurderes en form for aldersgradering av etterlattepensjonen slik at etterlattepensjon til yngre etterlatte kun kan ytes i et tidsbegrenset antall år.»

Departementet er enig i at en aldersgradering av etterlattepensjonen eller en tidsbegrensning vil kunne være hensiktsmessig for å motivere yngre etterlatte til selvforsørging ved inntektsgivende arbeid. Som aldersgraderingkunne man f eks tenke seg en ordning hvor den etterlatte

  1. før fylte 30 år får 20 prosent av avdødes tilleggspensjon,

  2. mellom fylte 30 og 39 år får 30 prosent,

  3. mellom fylte 40 og 49 år får 40 prosent, og

  4. mellom fylte 50 og 67 år får 55 prosent

Et annet alternativ kan være å tidsbegrensepensjonen, f eks slik at etterlattepensjonen bare kan gis i maksimum 20 år. Alle som blir etterlatte før fylte 47 år, må da regne med å forsørge seg selv ved eget arbeid i noen år. Ved en begrensning på f eks 10 år, må alle under 57 år regne med å forsørge seg selv noen år.

Departementet har vurdert dette i samråd med Rikstrygdeverket, men har kommet til at aldersgradering og tidsbegrensning kan gi uheldige resultater. Middelaldrende og eldre kvinner kan ha svært ulike arbeidsmuligheter, og yngre kvinner kan ha ulike omsorgsforpliktelser. Slike varierende og ulike forhold hos hver enkelt etterlatt gjør at en overgang til aldersgradering eller tidsbegrensning etter fastlåste satser kan føre til et mer «stivbent» system som ikke tar hensyn til den enkeltes livssituasjon. Ved å fastsette en forventet inntekt ut fra en vurdering av den gjenlevendes situasjon, vil regelverket fremstå som mer smidig, og i større grad ivareta behovet for etterlattepensjon hos den gjenlevende.

Departementet mener derfor at utgangspunktet fortsatt bør være at forventet inntekt fastsettes etter en rimelighetsvurdering ut fra den gjenlevendes situasjon. Det vil si at det fortsatt skal legges vekt på alder, evner, utdanning, yrkeserfaring, arbeidsmuligheter, arbeidets art og omfang, helse og omsorg og pleie av nærstående.

Departementet mener imidlertid at det bør stilles større krav til forventet inntekt, spesielt for yngre etterlatte enn etter dagens praksis. Etter departementets oppfatning bør regelverket dessuten innskjerpes på en slik måte at det blir enklere å praktisere enhetlig.

Departementet foreslår derfor en hovedregel om at pensjonen for etterlatte under 55 år skal reduseres ut fra en forventet inntekt som minst svarer til to ganger grunnbeløpet hvis ikke den etterlatte har rimelig grunn til å ha en mindre inntekt.Det vil si at det blir fastsatt en forventet årsinntekt på 90 740 kroner med det gjeldende grunnbeløp på 45 370 kroner. Pensjonen vil dermed bli redusert med 40 prosent av det som overstiger halvparten av grunnbeløpet, dvs med 27 222 kroner i året, uten hensyn til om vedkommende faktisk har en slik arbeidsinntekt.

Departementet foreslår at det gjøres unntak for etterlatte som fyller vilkårene for overgangsstønad til enslige forsørgere. Når det yngste barnet er under tre år, vil det da bli utbetalt full pensjon. Er barnet i aldersgruppen tre til åtte år, må den etterlatte være under utdanning eller i arbeid på minst halv tid eller stå tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker.

Den foreslåtte lovendringen får også virkning for etterlattepensjon fra Statens Pensjonskasse (lov 28. juli 1949 nr 26 § 34 a andre ledd), Pensjonsordningen for apoteketaten (lov 26. juni 1953 nr 11 § 21 andre ledd) og Pensjonsordningen for sykepleiere (lov 22. juni 1962 nr 12 § 20 første ledd bokstav a andre ledd). Forventet inntekt skal etter disse bestemmelsene settes til samme nivå som i folketrygden.

I en omstillingstid (vanligvis ett år) etter dødsfallet blir det i dag ikke fastsatt en forventet inntekt som er høyere enn den faktiske. Departementet legger til grunn at denne praksisen blir videreført.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 17-8.

7.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Det foreslås at lovendringen trer i kraft 1. mai 1999. I utgangspunktet gjelder nyordningen alle stønadsmottakere, da ordningen for så vidt allerede følger av dagens regelverk, men medfører en innskjerping av praksis. Det gis således ikke overgangsregler.

Fastsettelse av en forventet arbeidsinntekt på to ganger grunnbeløpet også i tilfeller hvor den faktiske inntekten er mindre, skal bare gjelder tilfeller hvor den gjenlevende ektefelle «ikke har rimelig grunn til å ha en mindre inntekt». Dette innebærer at personer som før 1. mai 1999 ikke har ønsket å være i arbeid selv om de har mulighet til det, bør gis en rimeligomstillingstid til å komme i arbeid. Det forventes således ikke full virkning i 1999.

Innsparingen i 1999 anslås til om lag 5 mill. kroner. Helårsvirkning ved full effekt anslås til 15 mill. kroner.

Endringen gir en viss administrativ merbelastning spesielt ved gjennomføringen.

8 Likestilling av avtalefestet pensjon i offentlig og privat sektor når det gjelder retten til etterlattepensjon - folketrygdloven §§ 16-10 og 17-11

8.1 Innledning

Departementet foreslår at det ikke skal kunne gis etterlattepensjon fra folketrygden til pensjonister som mellom 65 og 67 år mottar avtalefestet pensjon (AFP) i offentlig sektor. Dermed blir reglene for rett til etterlattepensjon fra folketrygden like for AFP-pensjonister i privat og offentlig sektor.

8.2 Bakgrunn. Gjeldende rett

I tilknytning til inntektsoppgjøret for 1988 ble det innført en ordning med avtalefestet pensjon. Hovedinnholdet i denne ordningen er at yrkesaktive på visse vilkår får adgang til å gå av med tidligpensjon.

Lov 23. desember 1988 nr 110 om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon regulerer hvilke tidligpensjonsordninger som kan få tilskott fra staten. Loven trådte i kraft 1. januar 1989.

Et av vilkårene for å få statstilskott er at det ikke kan ytes pensjon fra AFP-ordningen for samme tidsrom som det ytes etterlattepensjon fra folketrygden. Etterlattepensjon betyr i hovedsak pensjon som gjenlevende ektefelle mottar før fylte 67 år, men omfatter også pensjon til tidligere familiepleiere. Bestemmelser om dette er tatt inn i tilskottsloven § 2 første ledd bokstav f og folketrygdloven §§ 16-10 første ledd bokstav c og 17-11 første ledd bokstav c.

En tilsvarende adgang til å gå av med tidligpensjon ble også avtalt i offentlig sektor, men vilkårene har ikke vært tilpasset tilskottsloven. Personer mellom fylte 65 og 67 år får den avtalefestede pensjonen beregnet på den samme måten som en tjenestepensjon etter fylte 67 år, mens pensjonister under 65 år får den avtalefestede pensjonen beregnet etter reglene som gjelder i privat sektor.

Bestemmelsene i folketrygdloven om at etterlattepensjon ikke kan gis samtidig med avtalefestet pensjon, var fram til 1. oktober 1997 begrenset til pensjon fra AFP-ordninger i privat sektor. Avtalefestet pensjon i offentlig sektor førte ikke til at etterlattepensjon fra folketrygden falt bort. Pensjonene ble imidlertid samordnet etter samordningsloven, men pensjonisten fikk allikevel en betydelig økt samlet pensjon i disse to årene. Dette gjelder fortsatt for pensjonister som mellom fylte 65 og 67 år får en offentlig avtalefestet pensjon beregnet som tjenestepensjon.

Inntektsoppgjøret i 1997 førte til at pensjonsalderen ble senket til 62 år både i privat og offentlig sektor. Samtidig ble folketrygdloven endret slik at det ble åpnet adgang til å godskrive pensjonspoeng også for pensjonister som mottar AFP fra en offentlig pensjonsordning. Forutsetningen for slik godskriving er at vilkårene i tilskottsloven er oppfylt. Det vil blant annet si at det ikke gis etterlattepensjon fra folketrygden for tidsrom pensjonisten mottar slik avtalefestet pensjon.

I offentlig sektor er det bare avtalefestet pensjon før fylte 65 år som er tilpasset disse vilkårene i tilskottsloven. Mellom fylte 65 og 67 år gis det fortsatt avtalefestet pensjon og etterlattepensjon fra folketrygden samtidig, men det blir ikke godskrevet pensjonspoeng i folketrygden.

For en gjenlevende ektefelle med rett til avtalefestet pensjon fra offentlig sektor, blir forholdet mellom etterlattepensjon fra folketrygden og avtalefestet pensjon dette:

  • Før uttak av avtalefestet pensjon i offentlig sektor, har gjenlevende ektefelle rett til etterlattepensjon som avkortes i forhold til forventet arbeidsinntekt.

  • Ved uttak av avtalefestet pensjon mellom fylte 62 og 65 år faller etterlattepensjonen fra folketrygden helt bort.

  • For 65- og 66-åringer med avtalefestet pensjon, utbetales etterlattepensjon fra folketrygden igjen, men den samordnes med den avtalefestede pensjonen.

  • Etter fylte 67 år faller etterlattepensjonen bort, og det gis egen alderspensjon fra folketrygden som samordnes med egen tjenestepensjon.

Dette innebærer altså at en gjenlevende ektefelle som tar ut avtalefestet pensjon fra fylte 62 år, først mister etterlattepensjon i tre år, deretter får den igjen i to år med økt samlet pensjon, hvoretter den faller bort ved overgang til alderspensjon ved fylte 67 år og samlet pensjon reduseres.

I privat sektor faller retten til etterlattepensjon fra folketrygden helt bort ved uttak av avtalefestet pensjon.

8.3 Departementets vurdering og forslag

I utgangspunktet bør folketrygden behandle like tilfeller likt og ikke forskjellsbehandle persongrupper uten god grunn.

Departementet kan ikke se at det er noen rimelig grunn til at enkelte pensjonister som mottar AFP, får etterlattepensjon fra folketrygden og andre ikke.

Det er ingen prinsipiell forskjell på en offentlig avtalefestet pensjon mellom fylte 65 år og 67 år og andre avtalefestede pensjoner, selv om pensjonene beregnes ulikt. De avtalefestede pensjonene er basert på tariffavtaler som kan endres ved neste tariffoppgjør. Dessuten er yrkesaktivitet fram til pensjoneringen en forutsetning.

Da avtalefestet pensjon ble innført, ble det bestemt at det ikke samtidig kunne ytes AFP og etterlattepensjon fra folketrygden. Grunnen var at en ønsket å unngå at det offentlige skulle bidra til en dobbel dekning av det samme pensjonsbehovet.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det ikke samtidig skal kunne gis etterlattepensjon fra folketrygden til pensjonister som mottar AFP i offentlig sektor. Dette er i best samsvar med hensynet til likebehandling og de prinsipper som opprinnelig ble lagt til grunn da avtalefestet pensjon ble innført.

Endringene gjelder ytelser til både gjenlevende ektefeller og tidligere familiepleiere.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven §§ 16-10 og 17-11.

8.4 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Økonomiske og administrative konsekvenser

Det foreslås at lovendringene trer i kraft 1. mai 1999 og gis virkning for nye tilfeller. Endringene gjøres ikke gjeldende for pensjonister som før 1. mai 1999 har fylt 65 år, og dessuten har krevd og fyller vilkårene både for avtalefestet pensjon og etterlattepensjon fra folketrygden.

Endringene fører til administrative forenklinger både for trygdeetaten og de offentlige pensjonsordningene.

For folketrygden vil lovendringene føre til mindreutgifter på 14 mill. kroner på årsbasis ved full virkning og 4 mill. kroner i 1999.

De offentlige pensjonsordningene får merutgifter fordi pensjonsytelsene for personer med avtalefestet pensjon (AFP) ikke lenger blir samordnet med en etterlattepensjon fra folketrygden. Merutgiftene på årsbasis blir ca 3,4 mill. kroner for Statens Pensjonskasse og ca 3,9 mill. kroner for kommunesektoren. Merutgiftene i 1999 blir for Statens Pensjonskasse ca 800 000 kroner og for kommunesektoren ca 1 mill. kroner.

9 Endringer i reglene om krigspensjonering - likhet og forenkling. - Lover om krigspensjonering av 13. desember 1946 nr 21 og 22 og midlertidig tilleggslov av 29. juni 1951 nr 34

9.1 Innledning

Departementet foreslår at krigspensjonister med pensjonsgrunnlag fastsatt etter lov om krigspensjonering for militærpersoner eller etter gruppe 1 i lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner, det vil si innsats- og overgrepspersoner, føres opp i høyeste inntektsgruppe slik at alle disse pensjonistene får likt grunnlag. Innsats- og overgrepspersoner er i hovedsak krigsdeltakere, krigsseilere og personer som satt i fiendtlig politisk fangenskap under den annen verdenskrig.

Samtidig foreslår departementet at visse særordninger for krigspensjonister avvikles for nye tilfeller. Dette gjelder særordningene med stønad til hjelp i huset, hjelpeløshetsbidrag og kapitalutløsning av krigspensjon.

Hensikten med forslagene er å oppnå større likhet og forenkling i krigspensjoneringen.

9.2 Bakgrunn. Gjeldende rett

9.2.1 Pensjonsgrunnlag i krigspensjoneringen

Hovedlovene om krigspensjonering er av 13. desember 1946 - en for militærpersoner (militærloven) og en for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner (sivilloven). Ved tilleggslov av 22. mars 1968 ble krigspensjoneringen betydelig utvidet.

Krigspensjoneringslovene gir rett til invalidepensjon til den som har fått men eller nedsatt arbeidsevne som følge av krigsskade eller påkjenninger under krigen 1939 - 1945. Lovene omfatter også etterlatte.

Våre krigspensjoneringslover gir ikke rett til veteranpensjon.

Etter forslag fra Krigsskadekomiteen, bygger lovene om krigspensjon på et inntektsgradert pensjonsgrunnlag. Pensjonsgrunnlaget er et beløp som danner grunnlag for beregningen av selve krigspensjonen.

Etter gjeldende regler fastsettes pensjonsgrunnlaget for innsats- og overgrepspersoner skjønnsmessig i forhold til den årsinntekten som den skadde eller avdøde forventes å ha hatt per 1. juli 1946 hvis skaden eller ulykken ikke hadde inntruffet.

Det var opprinnelig en rekke pensjonsgrunnlag for krigspensjon til innsats- og overgrepspersoner. De laveste pensjonsgrunnlagene er etterhvert blitt avviklet. Våren 1985 behandlet Stortinget forslag til endringer i krigspensjoneringslovene. I den forbindelse uttalte Stortingets sosialkomite bl.a (Innst. O nr. 69 (1984-85):

«Komiteen forutsetter at det må skje en gradvis avvikling av de ulike pensjonstrinn for innsats- og overgrepsfolk. Målet må være å stå tilbake med ett pensjonsgrunnlag - det høyeste.»

I 1995 tok man et krafttak for krigspensjonistene. Da ble daværende laveste grunnlag økt til 9 000 kroner. I den forbindelse uttalte Sosialkomiteen (Innst. O. nr. 7 for 1994-95):

«Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at laveste pensjonsgrunnlag øker til 9 000 kroner, som innebærer en årlig pensjonsøkning på kr. 3 768 for pensjonister som i dag er i laveste gruppe. Komiteen har merket seg at Krigsinvalideforbundet ved flere anledninger har anmodet om et mer likt grunnlag. Komiteen merker seg at endringen vil gi ¾ av krigspensjonistene likt grunnlag, mens ¼ fortsatt har et noe høyere grunnbeløp.»

Etter endringen i 1995 gjenstår nå to grunnlag, dvs. kr 10 000 og kr 9 000.

Høyeste grunnlag gir i dag kr 201 120 i årlig pensjon ved full uførhet, mens nest høyeste gir kr 191 808 i pensjon.

Våren 1998 foreslo Fremskrittspartiet i Dok. nr. 8:69 (1997-98) at det laveste grunnlaget ble avviklet, slik at alle får samme pensjonsgrunnlag. I Innst. S. nr. 143 (1997-98) peker Sosialkomiteen på at målet om et felles grunnlag fortsatt ikke er nådd. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, uttaler at flertallet finner det uheldig å behandle en del av budsjettet særskilt uten at inndekningen er avklart.

9.2.2 Særordningen med stønad til hjelp i huset for krigspensjonister

Dersom krigspensjonistens ektefelle er varig arbeidsudyktig og ikke er i stand til å utføre husarbeid, kan pensjonisten innvilges et tillegg til hjelp i huset. Tillegg til hjelp i huset kan også gis hvis pensjonisten er enkemann (enke) eller fraskilt med omsorg for barn under 18 år, se militærloven § 6 og sivilloven § 12..

Bestemmelsene om tillegg til hjelp i huset kom inn i lovverket allerede i 1941. Ordningen skal være et alternativ til hustrutillegg. I forarbeidene til forordning om krigspensjonering for militærpersoner av 9. desember 1941 uttalte krigspensjonsutvalget:

«Utvalget har vært inne på tanken om et alminnelig hustrutillegg til invalidepensjonen, men fant ikke å burde foreslå dette. Utvalget så det slik at en invalid som har en frisk og arbeidsfør hustru har en verdifull støtte i henne som setter ham i en bedre stilling enn mange ungkarer.

Annerledes stiller saken seg hvis invalidens hustru er syk og varig arbeidsufør. Det samme gjelder hvis invaliden er enkemann eller fraskilt og har omsorgen for mindreårige barn. I slike tilfelle er det rimelig at invaliden får et særskilt tillegg som han kan skaffe seg nødvendig hjelp i huset for.»

Fullt tillegg til hjelp i huset utgjør per 1. mai 1998 kr 36 576 i året.

9.2.3 Særordningen med hjelpeløshetsbidrag

Trenger krigsinvaliden særskilt tilsyn og pleie på grunn av krigsskade, kan det gis et hjelpeløshetsbidrag, se militærloven § 7 og sivilloven § 13. For at bidrag skal kunne innvilges, må pensjonisten være så hjelpeløs at han er avhengig av kontinuerlig tilsyn eller har behov for pleie store deler av døgnet. Bidraget har ulike satser avhengig av hvor stort behovet for tilsyn og pleie er. Fullt hjelpeløshetsbidrag utgjør per 1. mai 1998 kr 91 428 per år.

9.2.4 Særordningen med kapitalutløsning av pensjonen

I henhold til militærloven § 10 andre ledd og sivilloven § 15 andre ledd kan en krigsinvalid som av helsemessige eller andre grunner trenger ny bolig eller trenger å utbedre den boligen han har, få hjelp til finansiering ved en kapitalutløsning (kontanterstatning) av pensjonen. Kapitalutløsning kan etter de samme bestemmelsene også gis for å bidra til å skaffe den invalide et varig inntektsgivende arbeid. Kapitalutløsningen medfører en livsvarig reduksjon i pensjonen, og den må være økonomisk forsvarlig. Også enker kan få kapitalutløsning, se militærloven § 14 og sivilloven § 18.

9.3 Departementets vurdering og forslag

9.3.1 Økning av laveste pensjonsgrunnlag i krigspensjoneringen

Invalidepensjon gis ved tap av ervervsevnen. Fordi hensikten med krigspensjon primært er å dekke tapt arbeidsinntekt på grunn av uførhet, ble våre krigspensjoneringslover av 1946 utformet slik at de inneholdt bestemmelser om differensiert pensjonsgrunnlag for ulike grupper, etter antatt inntekt i 1946.

Krigsinvalideforbundet går inn for at pensjonsgrunnlaget for innsats- og overgrepspersoner skal være likt for alle. Forbundet har prioritert en forbedring på dette området framfor andre krav som har vært reist.

Det er forståelig at krigspensjonistene nå mer enn 50 år etter krigens slutt - og etter at de fleste er kommet i vanlig pensjonsalder - ønsker et likt pensjonsgrunnlag. Etter departementets oppfatning er det ønskelig at sosialkomiteens uttalelse i 1985 om en gradvis avvikling av de laveste pensjonsgrunnlagene for innsats- og overgrepspersoner, nå fullføres slik at man står igjen med det høyeste grunnlaget, dvs 10 000 kroner (forventet årsinntekt i 1946). En slik endring vil medføre større økonomisk likhet for krigspensjonistene. Det vil også medføre at 75 prosent av pensjonistene får høyere ytelser fra krigspensjoneringen enn de nå har.

Departementet foreslår at ordningen med likt grunnlag gjennomføres fra 1. september 1999.

Det vises til lovforslaget, militærloven §§ 17 første ledd og 36 nr 3, sivilloven §§ 21 og 46 nr 3, og midlertidig tilleggslov av 29. juni 1951 kap III nr 1 første ledd.

9.3.2 Avvikling av særordningen med tillegg til hjelp i huset for krigspensjonister for nye tilfeller

Grunnlaget for ytelser etter disse bestemmelsene er at den invalides ektefelle er varig arbeidsufør eller at invaliden er enkemann (enke) eller fraskilt og har omsorg for barn under 18 år. Reglene om tillegg til hjelp i huset kom inn i lovverket istedenfor hustrutillegg, og faller således bort når ektefellen faller fra eller er varig innlagt i institusjon. Ordningen med tillegg til hjelp i huset var tidligere lite benyttet, da det var få krigsinvalider som hadde en ufør hustru. I dag gis tillegget vesentlig pga. svekket helse i forbindelse med høy alder hos ektefellen til krigspensjonisten.

Reglene oppfattes som urettferdige for mange krigspensjonister. Det kan være vanskelig for mange krigspensjonister å forstå hvorfor tillegget til hjelp i huset faller bort når hustruen har falt fra. Det kan også være vanskelig å forstå hvorfor enslige pensjonister av begge kjønn som pga. alder og sykelighet er avhengig av hjelp i huset, ikke får tillegg til hjelp i huset etter krigspensjoneringslovene.

Departementet antar at de grupper som ordningen med tillegg til hjelp i huset tok sikte på, nå har fått slik hjelp. Departementet har forståelse for at også mange andre trenger hjelp i huset, men vil her vise til de kommunale hjemmebaserte tjenestene som skal gi nødvendig hjelp til personer som bor hjemme - både hjemmehjelp og hjemmesykepleie. Disse tjenestene vil også komme krigspensjonistene til gode. På denne bakgrunn foreslår departementet at særordningen med tillegg til hjelp i huset blir avviklet for nye tilfeller.

Det vises til lovforslaget, militærloven §§ 6 og 36 nr 1 og sivilloven §§ 12 og 46 nr 1.

9.3.3 Avvikling av særordningen med hjelpeløshetsbidrag for nye tilfeller

En krigsinvalid som er hjelpeløs på grunn av krigsskade og trenger særlig tilsyn og pleie, kan ha rett til hjelpeløshetsbidrag. Etter hovedlovene av 1946 kreves det årsakssammenheng mellom krigsskade og behovet for tilsyn og pleie. Dersom krigsinvaliden oppebærer pensjon etter tilleggsloven av 1968, går man i praksis ut fra at alle lidelser som den invalide har, er godkjent som krigsskade med mindre det anses utelukket at de kan ha sammenheng med krigspåkjenningene. Dette har sin årsak i at tilleggsloven er grunnet på formodningen om at «usedvanlig hard påkjenning» medfører helseskader. Således vil dette innebære at krigspensjonister som har pensjon etter tilleggsloven, i praksis vil kunne få hjelpeløshetstillegg på grunn av alderssvekkelse uten at det er klar sammenheng mellom krigsskade og nåværende sykdom. De som har pensjon etter hovedlovene, vil derimot ikke få hjelpeløshetsbidrag med mindre det er klar årsakssammenheng mellom krigsskaden og behovet for tilsyn og pleie. Denne ulikheten er vanskelig å forklare og forsvare overfor den enkelte krigsinvalid. Mange krigsinvalider føler at dette er urettferdig og uforståelig.

Departementet antar at de som har behov for hjelpeløshetsbidrag på grunn av krigsskade, har fått dette nå. De fleste som heretter blir hjelpeløse, blir det trolig på grunn av alderdom og ikke på grunn av krigsskade.

På denne bakgrunn foreslår departementet at særordningen med hjelpeløshetsbidrag blir avviklet for nye tilfeller.

Det vises til lovforslaget, militærloven §§ 7 og 36 nr 1 og sivilloven §§ 13 og 46 nr 1.

9.3.4 Avvikling av særordningen med kapitalutløsning av pensjonen for nye tilfeller

Formålet med kapitalutløsning er å gi hjelp til finansiering av bedre bolig, eller bidra til å skaffe den invalide et varig inntektsgivende arbeid. Det er nå i liten grad behov for en slik ordning. Departementet foreslår derfor at også denne ordningen blir avviklet for nye tilfeller.

Det vises til lovforslaget, militærloven §§ 10 andre ledd, 14 og 36 nr 2 og sivilloven §§ 15 andre ledd, 18 og 46 nr 2.

9.4 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. september 1999.

Endringene gjelder ikke for den som fyller vilkårene for tillegg til hjelp i huset, hjelpeløshetsbidrag eller kapitalutløsning, og som har satt fram krav om slik stønad eller kapitalutløsning før 1. september 1999.

Økning av laveste pensjonsgrunnlag for innsats- og overgrepspersoner til grunnlaget på 10 000 kroner fører til merutgifter for krigspensjoneringen med ca 50 mill. kroner i året. En endring fra 1. september 1999 innebærer utgifter på vel 16 mill. kroner i 1999.

Avvikling av særordningene med tillegg til hjelp i huset, hjelpeløshetsbidrag og kapitalutløsning for nye tilfeller vil skape større likhet og være en administrativ forenkling. Mindreutgiftene ved full virkning anslås til 7 mill. kroner på årsbasis. Avviklingen vil ikke ha økonomiske konsekvenser av betydning i 1999.

10 Utbetalingsmåten for ytelser fra folketrygden m.m. - folketrygdloven ny § 22-18 m.fl.

10.1 Bakgrunn. Gjeldende rett

Folketrygdloven har ikke bestemmelser om hvordan ytelser skal utbetales. Derimot regulerer loven kapittel 22 hvilke utbetalingsterminer som gjelder for de ulike ytelsene, på hvilket tidspunkt utbetaling skal skje og til hvem en ytelse skal utbetales.

Praksis har vært at den enkelte stønadsmottaker selv kan velge hvordan ytelsene skal utbetales. En stor del av dem velger å få pengene sine via direkteutbetalingskort. Rikstrygdeverket anslår at man i 1998 vil sende ut om lag 3,3 millioner slike kort. Etter dagens praksis betales overføringsutgiftene av trygdeetaten, uansett hvilken betalingsmåte som er valgt.

Trygdeetaten forvalter en rekke andre ordninger i tillegg til folketrygden (barnetrygden, ordningene for krigspensjonering, pensjonstrygdene for skogsarbeidere og fiskere, yrkesskadetrygden for skader som inntraff før 1. januar 1971, loven om kontantstøtte til småbarnsforeldre). Videre foretar trygdeetaten utbetalinger for andre ordninger (Pensjonstrygden for sjømenn, Statens Pensjonskasse). Når det gjelder avtalefestet pensjon med statstilskott (AFP), foretas også utbetalingene av trygdeetaten, i tillegg til at etaten foretar en stor del av saksbehandlingen. Heller ikke på disse områdene finnes det direkte regulering av utbetalingsmåten. Barnetrygdloven § 11 tredje ledd og yrkesskadetrygdloven av 12. desember 1958 § 36 nr 1 gir imidlertid trygdeetaten hjemmel til å bestemme hvordan ytelsene skal utbetales.

Visse utbetalinger foretas ikke av folketrygdens organer, men av Trygdeetatens Innkrevingssentral for bidrag. Dette gjelder videreformidling av underholdsbidrag som er innkrevd fra bidragspliktige og utbetaling av bidragsforskott etter forskotteringsloven.

Også på de øvrige stønadsområdene m.m. er det i praksis opp til mottakerne å velge utbetalingsmåte, og utgiftene ved utbetalingene belastes trygdeetaten.

Rikstrygdeverket ønsker å foreta flest mulig av utbetalingene fra trygdeetaten som overføringer til mottakernes konto. Dette vil redusere utbetalingsutgiftene med betydelige beløp.

10.2 Departementets vurdering og forslag

Utbetaling ved overføring til konto er i dag det normale, f eks ved lønnsutbetalinger. Slik overføring må generelt betraktes som fordelaktig også for dem som skal ha pengene. Mottakerne av utbetalingene fra trygdeetaten vil derfor ordinært ikke ha grunn til å motsette seg at trygdeutbetalinger skjer ved overføring til konto. En betydelig del av stønadsmottakerne har en slik utbetalingsmåte allerede i dag. Særlig blant de eldste pensjonistene vil det likevel forekomme personer som er lite fortrolige med moderne betalingsmåter, og som eventuelt kan få praktiske problemer og føle utrygghet ved å tvinges inn i et nytt system.

Det antas at den rasjonaliseringsgevinsten man er ute etter, i alt vesentlig kan oppnås gjennom en bestemmelse om at utbetaling skal skje ved overføring til bankkonto her i landet som vedkommende allerede har, eller som opprettes frivillig. Dette vil i de fleste sakene ikke skape nevneverdige problemer. Departementet foreslår at overføring til en bankkonto i Norge etableres som den normale betalingsmåten ved utbetalinger fra trygdeetaten.

For personer som ikke har eller oppretter en bankkonto i Norge, bør mottakerens ønske som hittil normalt ha avgjørende vekt ved valg av betalingsmåte. Vedkommende bør likevel ikke kunne velge en utbetalingsform som er urimelig belastende, med mindre det påvises en særskilt grunn til dette. Trygdeetaten bør derfor ha det avgjørende ordet.

Dersom det velges en annen utbetalingsmåte enn overføring til en bankkonto her, kan det reises spørsmål om merkostnadene ved dette bør bæres av trygdeetaten eller av mottakeren. Departementet antar at merkostnadene når det gjelder stønadsmottakere i Norge vil bli så vidt begrensede at det ikke er tilstrekkelig grunn til å belaste disse mottakerne.

Når det gjelder stønadsmottakere i utlandet, nyttes det i dag en rekke utbetalingsmåter. Kostnadene varierer betydelig. Maksimal utgift per utbetaling er ca kr 50 (utbetaling per sjekk sendt rekommandert). Det antas at disse utbetalingene bør følge det som ovenfor er foreslått som hovedregelen, dvs utbetaling til bankkonto her i landet. Dersom stønadsmottakeren ønsker annen utbetalingsmåte, bør vedkommende her dekke eventuelle merkostnader, som avregnes i de enkelte utbetalingene. Det kan imidlertid i enkelte tilfelle eller situasjoner være grunnlag for unntak, f eks dersom spesielle problemer knyttet til betalingsformidlingen i vedkommende land skulle tilsi det. Når det gjelder underholdsbidrag til utlandet, skjer utbetalingen under ett til mottakerorganet der, slik det i praksis vil være vanskelig å belaste den enkelte. Det bør derfor være adgang til å bestemme at utgiftene også ved utbetaling utenlands skal dekkes av trygdeetaten.

Opplysninger om den enkeltes kontonummer vil trygdeetaten kunne få ved overføring fra Skattedirektoratet. Av administrative grunner vil en slik overføring av data være ønskelig og klart hensiktsmessig. Nåværende hjemmel for å kreve opplysninger til bruk for trygdeetatens saksbehandling (folketrygdloven § 21-4), dekker imidlertid ikke opplysninger som utelukkende er nødvendige av hensyn til utbetalingene. Det vil derfor være behov for å supplere denne hjemmelen. Det antas imidlertid at mottakerne bør ha adgang til å velge en annen konto enn den som opplyses fra Skattedirektoratet. Det kan være forhold knyttet til bruken av denne kontoen som tilsier en slik valgadgang, f eks begrensede muligheter for uttak, kontoen kan disponeres av andre osv. Slike forhold kan også tilsi at annen utbetalingsmåte enn overføring til konto bør kunne velges (dersom vedkommende ikke har en vanlig brukskonto og heller ikke vil opprette en slik).

Tatt i betraktning den tidligere liberale praksis på området, synes det hensiktsmessig at omleggingen av betalingsmåten skjer gjennom en lovendring. En lovendring vil også være nødvendig for å gi trygdeetaten adgang til de nødvendige opplysninger om kontonummer, jf foregående avsnitt. Det vil videre være hensiktsmessig at man har en klar hjemmel for å pålegge mottakerne i utlandet merkostnadene ved andre betalingsmåter enn overføring til en bankkonto her i landet. Det foreslås på denne bakgrunn at det tas inn en ny § 22-18 i folketrygdloven med de nødvendige bestemmelser. Paragrafen foreslås gjort gjeldende for utbetalinger på de øvrige stønadsområder som forvaltes av folketrygdens organer og for utbetalinger som folketrygdens organer foretar for andre.

Trygdeetatens Innkrevingssentral er en del av trygdeetaten, men er ikke et av folketrygdens organer. Sentralen er formelt opprettet ved bestemmelse i bidragsinnkrevingsloven § 1. Foruten å utbetale bidragsforskott, har Innkrevingssentralen som en av sine oppgaver å videreformidle de bidragsbeløp som er innkrevd. For å gjøre det klart at de nye reglene om utbetalingsmåten skal gjelde også for Innkrevingssentralens utbetalinger, foreslås det tatt inn i en ny § 19 i bidragsinnkrevingsloven bestemmelser tilsvarende den foreslåtte nye § 22-18 i folketrygdloven.

Som nevnt innledningsvis, inneholder barnetrygdloven og den gamle yrkesskadetrygdloven hjemler til å bestemme hvordan ytelsene skal utbetales. Det vil i og for seg ikke være motstrid mellom disse bestemmelsene og den foreslåtte nye § 22-18 i folketrygdloven. Departementet finner likevel at disse hjemlene bør utgå av rene ryddighetshensyn. Det foreslås derfor endringer i barnetrygdloven § 11 og i yrkesskadetrygdloven § 36 nr 1 med sikte på dette.

Det vises ellers til merknadene til paragrafene og til lovforslaget.

10.3 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Økonomiske og administrative konsekvenser

Endringene i folketrygdloven ny § 22-18, bidragsinnkrevingsloven ny § 19, barnetrygdloven § 11 og i yrkesskadetrygdloven § 36 nr 1 foreslås å tre i kraft 1. april 1999. Rikstrygdeverket antar at de nye reglene vil kunne gis virkning fra samme dato når det gjelder utbetalinger til utlandet, mens den praktiske gjennomføringen av de nye utbetalingsreglene for tilfellene i Norge vil kreve noe lengre tid og bør skje per 1. juli 1999. Det foreslås bestemmelser i samsvar med dette.

Under forutsetning av at samtlige utbetalinger skjer ved overføring til konto i Norge, har Rikstrygdeverket anslått at man vil kunne spare om lag 53 mill. kr i utbetalingsutgifter for stønadsmottakere i Norge og ca 2 mill. kr for stønadsmottakere i utlandet. Det må imidlertid regnes med at en viss del av utbetalingene også i framtida vil skje på annen måte enn ved overføring til konto. Med de foreslåtte bestemmelsene om ikrafttredelse og virkningstidspunkt for de nye reglene, anslås det at innsparingene i 1999 vil utgjøre 26 mill kr. Helårsvirkningen vil utgjøre ca 50 mill. kr. De økonomiske konsekvensene er innarbeidet i budsjettforslaget for 1999.

Betydningen av de nye reglene ligger først og fremst i besparelsene når det gjelder utbetalingsutgifter. Reglene vil imidlertid føre til mer ensartede utbetalingsprosedyrer og i noen grad redusert arbeidsmessig belastning.

11 Redusert vederlagsfri periode ved opphold i kommunal institusjon - lov om helsetjenesten i kommunene § 2-3 andre ledd

11.1 Innledning

Departementet foreslår å endre egenbetalingsreglene for langtidsopphold i kommunale sykehjem m v. ved å sette den vederlagsfri perioden til en måned regnet fra innflyttingsdato. Endringene vil gi lik vederlagsfri periode for alle beboere ved innflytting, samtidig som inntektene fra brukerbetalingen øker.

11.2 Bakgrunn. Gjeldende rett

Sosial- og helsedepartementets budsjettforslag innebærer en betydelig styrking av det offentlige tjenestetilbudet innen sosial- og helsesektoren. For å skaffe budsjettmessig rom for denne satsingen, er det nødvendig å foreta visse økninger av egenbetalingsreglene for 1999. I henhold til budsjettprp. 1998-99 er et av tiltakene å sette den vederlagsfri perioden for langtidsopphold til en måned regnet fra innflyttingsdatoen.

Vederlag for opphold i institusjon kan etter gjeldende rett tidligst kreves «fra og med den andre kalendermåned etter innflytting fant sted», jf lov om helsetjenesten i kommunene § 2-3 andre ledd. Lovbestemmelsen er i henhold til forarbeidene bygget direkte på reglene om avkorting av trygdeytelser i folketrygdloven. Det er derfor lagt til grunn at beboere ved innflytting i institusjon har rett til en vederlagsfri kalendermånedved innflytting. Beboeren har følgelig vært fritatt for betaling av vederlag i innflyttingsmåneden og den påfølgende kalendermåneden. Dette innebærer at det er nødvendig å forandre loven for å følge opp forslaget i statsbudsjettet.

Utvalget som utredet brukerbetaling for pleie- og omsorgstjenester (NOU 1997:17), har foreslått en endring i reglene om vederlagsfri periode lik ordningen departementet her foreslår. Utvalgets forslag var enstemmig.

11.3 Departementets vurdering og forslag

Etter dagens regler for vederlagsberegning vil den vederlagsfri perioden variere i forhold til hvilket tidspunkt innflytting i institusjonen skjer. En beboer som flytter inn den 2. januar, vil få en lenger vederlagsfri periode enn beboeren som flytter inn den 30. samme måned. Vederlaget skal for begges vedkommende i dette tilfellet beregnes fra den 1. mars. Dette gir en vederlagsfri periode som varierer fra nesten to måneder til noe over en måned. En konsekvens av dette er at enkeltbeboere gis en tilfeldig gevinst avhengig av innflyttingstidspunktet. En innstramming i forhold til denne regelen vil øke beboernes egenbetaling, samtidig som ordningen medfører større likhet i forhold til vederlagsberegningen beboerne imellom.

Departementet foreslår derfor å endre bestemmelsen til å gi beboeren rett til en måneds betalingsfrihet regnet fra innflyttingsdato.

For øvrig vises det til forslag til lov om helsetjenesten i kommunene § 2-3 andre ledd.

11.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at endringen trer i kraft fra 1. januar 1999, og gis virkning for innflyttinger i institusjon m v. etter dette tidspunkt. Lovendringen medfører at forskrift om vederlag for opphold i institusjon m. v. må endres tilsvarende, og vil dermed også omfatte institusjoner etter sosialtjenesteloven.

Forslaget er anslått å gi en økning av kommunenes inntekter på om lag 30 mill. kroner i 1999. Dette gir grunnlag for tilsvarende reduksjon i kommunerammen. Det vises for øvrig til forutsetningene for anslagene i budsjettprp. 1998-99.

Endringen medfører at kommunene må endre noe på beregningsmåten for vederlagsbetalingen ved innflytting i institusjon.

Til dokumentets forside