13 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til domstolloven

Til § 4

Dagens bestemmelse gir Kongen adgang til å dele Høyesterett i flere avdelinger når saksmengden gjør dette påkrevd. Endringen foreslår å overføre denne myndigheten til domstoladministrasjonen. Endringen er en følge av ny organisasjonsmessig struktur og fordeling av arbeidsoppgaver mellom Justisdepartementet og ny sentral domstoladministrasjon. Se også forslag til endring av §§ 11 og 19 for henholdsvis lagmannsrettene og herreds- og byrettene.

Til § 10

Annet ledd foreslås opphevet og avløst av ny § 55 e første ledd nr. 3 og ny § 55 f første ledd som skal gi hjemmel til henholdsvis å konstituere faste dommere i en sideordnet domstol og andre som ikke er faste dommere ved en slik domstol, ved behov for ekstra dommerbistand ved en domstol. §§ 55 e og 55 f gjelder generelt og ikke bare for konstitusjon til lagmannsretten. I medhold av § 55 f vil det være adgang til å konstituere pensjonerte jurister slik det er lang praksis for ved lagmannsrettene. I forhold til spørsmålet om en aldersgrense for slike dommere, vises til merknaden til § 55 f.

Nytt annet leddgjelder ordningen med tilkalte dommere fra herreds- og byretten til lagmannsretten. Adgangen til tilkalling av dommere fra herreds- og byretten administreres etter gjeldende rett innenfor domstolene, og Justisdepartementet og fylkesmannen har ingen rolle i denne ordningen. Det foreslås at det fortsatt bør være adgang til å tilkalle herreds- og byrettsdommere for tjeneste i lagmannsretten slik gjeldende rett gir uttrykk for. Ordningen må sees i sammenheng med adgangen til å konstituere pensjonister i lagmannsretten, jf. § 55 f. Bruken av disse to ordningene bør reduseres i forhold til rettens sammensetning ved behandlingen av både sivile saker og straffesaker. Det foreslås derfor at lagmannsretten ikke kan settes med mer enn enten en tilkalt dommer etter bestemmelsen her eller en konstituert pensjonist, såkalt «ekstraordinær lagdommer». Bestemmelsen regulerer ikke sammensetningen av lagmannsretten ved bruk av øvrige konstituerte dommere som ikke er pensjonister, det vil si bruk av konstituerte dommere som ikke er ekstraordinære lagdommere. Forslaget er kommet til uttrykk ved endringen i tredje punktum.

Se for øvrig NOU 1999: 19 punkt 8.4.4.7.2 og punkt 9.4.8 og 9.6.8 ovenfor.

Til § 11

Dagens bestemmelse gir Kongen adgang til å dele lagmannsretten i flere avdelinger når saksmengden gjør dette påkrevd. Endringen i fjerde ledd første punktumforeslår å overføre denne myndigheten til domstoladministrasjonen. Endringen er en følge av ny organisasjonsmessig struktur og fordeling av arbeidsoppgaver mellom Justisdepartementet og ny domstoladministrasjonen. Se også forslag til endring av §§ 4 og 19 for henholdsvis Høyesterett og herreds- og byrettene.

Til § 18

Myndigheten til å fastsette rettssted for hvert lagsogn er etter gjeldende rett delegert til Justisdepartementet ved resolusjon 28. juni 1946. Endringen foreslår å overføre denne myndigheten til domstoladministrasjonen. Endringen er en følge av ny organisasjonsmessig struktur og fordeling av arbeidsoppgaver mellom Justisdepartementet og ny domstoladministrasjon.

Til § 19

Dagens bestemmelse gir Kongen adgang til å dele herreds- og byrettene i flere avdelinger når saksmengden gjør dette påkrevd. Endringen i fjerde leddforeslår å overføre denne myndigheten til domstoladministrasjonen. Endringen er en følge av ny organisasjonsmessig struktur og fordeling av arbeidsoppgaver mellom Justisdepartementet og ny domstoladministrasjon. Se også forslag til endring av §§ 4 og 11 for henholdsvis Høyesterett og lagmannsrettene.

Til § 20

Annet ledd foreslås opphevet og avløst av ny § 55 e første ledd nr. 3 og ny § 55 f første ledd som skal gi hjemmel til å konstituere faste dommere eller andre på grunnlag av behov for ekstra dommere. §§ 55 e og 55 f gjelder generelt og ikke bare for konstitusjon til herreds- og byretten. Se for øvrig forslag til endring av § 10 annet ledd. Gjeldende tredje ledd blir nytt annet leddsom legger myndighet til å oppnevne en særskilt dommer for visse nærmere angitte type saker til Kongen. Endringen foreslår å overføre denne myndigheten til domstoladministrasjonen. Endringen er en følge av ny organisasjonsmessig struktur og fordeling av arbeidsoppgaver mellom Justisdepartementet og ny domstoladministrasjon. I tillegg foreslås å legge myndighet til å oppnevne særskilt varadommer som skal følge forhandlingene og tre inn om rettens formann får forfall, til domstoladministrasjonen.

Til § 23

Endringen i første ledd foreslår å flytte myndighet til å opprette dommerfullmektigstillinger i det enkelte domssogn til domstoladministrasjonen. Endringen er en naturlig følge av at domstoladministrasjonen fastsetter antall faste dommerstillinger for den enkelte domstol, jf. forslag til ny § 33 c.

Endringene i annet ledd knytter seg til hvem som kan bemyndige dommerfullmektiger. På grunnlag av ny organisasjonsmessig struktur mellom Justisdepartementet og domstoladministrasjonen, foreslås myndighet til å bemyndige dommerfullmektiger lagt til domstoladministrasjonen, men slik at myndigheten kan delegeres til domstollederen etter nærmere bestemmelser gitt av domstoladministrasjonen.

Til § 25

Myndigheten til å fastsette rettssted for herreds- og byrettene er etter gjeldende rett lagt til fylkesmannen. Endringen i første leddforeslår å overføre denne myndigheten til domstoladministrasjonen. Endringen er en følge av ny organisasjonsmessig struktur og fordeling av arbeidsoppgaver i forhold til ny domstoladministrasjon.

Annet ledd gjelder myndighet til å fordele kostnader til rettslokaler mellom ulike kommuner. Denne myndigheten foreslås også lagt til domstoladministrasjonen.

Tredje ledduttrykker at rettslokalene må være godkjent av domstoladministrasjonen i stedet for av departementet. Det vises til begrunnelsen som gjelder for endringen av første ledd.

Til § 33

Den nye organiseringen av domstolene forutsetter at det opprettes en domstoladministrasjon som ledes av et styre. Første ledduttrykker at styret skal sørge for at den sentrale administrasjonen skjer på en forsvarlig og hensiktsmessig måte. I dette ligger at styret skal lede administrasjonen av domstolene på en slik måte at det er egnet til å styrke allmennhetens tillit til domstolene. Videre skal domstolene ledes på en slik måte at ressursutnyttelsen og saksbehandlingen blir effektiv samtidig som grunnleggende hensyn til den enkelte borgerens rettssikkerhet ivaretas. Styret er øverste myndighet for domstoladministrasjonen, og i egenskap av dette vil styret gi administrasjonen i den sentrale domstoladministrasjon retningslinjer for virksomheten. Dette gjelder for det første instrukser for hvilke saker som må forelegges styret eller avgjøres av styret. Styret bør også behandle alle hovedlinjer med hensyn til budsjett, planlegging og utvikling av domstoladministrasjonen.

Annet leddforeslår en ordning for hvordan domstoladministrasjonen gjennom Stortingets behandling av budsjettproposisjonen kan gis generelle retningslinjer for sin virksomhet. Dette kan dreie seg om målsettinger for domstoladministrasjonens virksomhet, vurderinger av domstoladministrasjonens praksis, behov for eventuelt å endre praksis mv. Det legges til grunn at domstoladministrasjonen skal kunne gis retningslinjer gjennom budsjettproposisjonen som legges frem for Stortinget. Bestemmelsen innebærer at domstoladministrasjonen bør ha en fri stilling i forhold til regjeringen og gis langsiktige mål for sitt arbeid. Dersom det er nødvendig med korrektiver ut over dette, forutsettes disse gitt ved konkret beslutning etter tredje ledd. I tillegg til denne instruksjonsadgangen vil domstoladministrasjonen kunne styres gjennom lover og forskrifter som berører domstoladministrasjonens ansvarsoppgaver. Det vises for øvrig til punkt 7.10.3 og 7.10.4 ovenfor.

Tredje leddforeslår en ordning etter mønster av det som gjelder for regjeringens styring av Norges Bank ved at Kongen i statsråd kan treffe vedtak om domstoladministrasjonens virksomhet. Vedtaket kan bare treffes av Kongen i statsråd. Det betyr at instruksjonsmyndigheten ikke kan delegeres til departementet. I samsvar med det som gjelder for vedtak overfor Norges Bank, skal domstoladministrasjonen gis anledning til å uttale seg før vedtak treffes. Dette vil gi domstoladministrasjonen mulighet til å vurdere saken på nytt før regjeringen gir en konkret instruksjon.

Videre skal underretning om vedtaket sendes Stortinget etter at det er truffet. Instruksjonsmyndighet vil i motsetning til det som følger av annet ledd, dreie seg om pålegg i administrative enkeltsaker. Det vil være tilstrekkelig at vedtaket sendes i forbindelse med den ordinære budsjettbehandling som gjøres hvert år.

Bestemmelsen må sees som en sikkerhetsventil som forutsettes brukt kun i unntakstilfeller. Den vil ikke kunne anvendes for å gi regjeringen en generell myndighet til å overprøve domstoladministrasjonens beslutninger. Det vises for øvrig til punkt 7.10.5 og 7.10.6 ovenfor.

Til § 33 a

Første ledd første punktumforeslår at styret for domstoladministrasjonen skal ha sju medlemmer. I tillegg skal hvert av medlemmene ha personlige varamedlemmer. Varamedlemmene trer i funksjon der et fast medlem har forfall av ulik art.

Annet punktumangir styrets sammensetning. Det foreslås at styret for domstoladministrasjonen settes sammen av tre dommere, to advokater og to medlemmer som representanter for allmennheten. Dommerne kan være fra hvilken som helst av de tre alminnelige rettsinstanser og være en hvilken som helst type dommer innenfor den enkelte rettsinstansen. Det er ikke noe pålegg om at en domstolleder skal sitte i utvalget. Det avgjørende for oppnevning av dommerrepresentantene, bør være at dommerne har et høyt og bredt kompetansenivå. De bør ha erfaring fra dommerrollen og bør ha innsikt i og være engasjert i administrative spørsmål. Videre bør bare faste dommere kunne utnevnes til styret i domstoladministrasjonen.

Styret skal også ha to advokater. Det kan være privatpraktiserende advokater, advokater som er ansatt i næringslivet eller advokater fra offentlig forvaltning. Til denne gruppen kan også regnes påtalemyndighetens aktorer og advokater fra Regjeringsadvokaten.

Det skal også være to medlemmer som representerer allmennheten. Disse bør nyte allmenn tillit og ha en integritet og personlige egenskaper som kan gjøre dem skikket til å delta i styret for domstoladministrasjonen. Disse medlemmene skal ikke være jurister.

Kongen oppnevner dommer- og advokatmedlemmene i styret. Kongen står helt fritt ved vurderingen av hvem som skal oppnevnes. Det er imidlertid ikke noe i veien for at domstolene og ulike yrkesorganisasjoner, for eksempel Den norske Dommerforening og Den Norske Advokatforening, kan fremme forslag overfor Kongen. Stortinget velger representantene for allmennheten. Sammensetningen av utvalget må gjøres på grunnlag av de krav likestillingsloven § 21 setter til representasjon av begge kjønn.

Det åpnes i tredje punktum for at Kongen kan erstatte ett av de tre dommermedlemmene med en annen særlig kvalifisert representant for domstolene. En slik representant skal i så fall være en ansatt i domstolene som ikke er dommer, men som forutsettes å kunne tilføre styret for domstoladministrasjonen verdifulle impulser i forhold til administrasjon av domstolene generelt. Kongen vil i forbindelse med den enkelte oppnevning stå fritt til å velge om det skal oppnevnes tre dommere i styret, eller om ett av de tre medlemmene skal være en annen representant for domstolene.

Fjerde punktumbestemmer at Kongen avgjør hvilket av medlemmene som skal være leder for styret. Denne avgjørelsen tas fritt ut fra de enkelte medlemmers konkrete lederegenskaper. Det vises for øvrig til punkt 7.11.4 ovenfor.

Annet leddangir at valg eller oppnevning bør gjelde for en periode på fire år med adgang til gjenvalg eller gjenoppnevning for inntil en periode.

Tredje ledduttrykker at en oppnevning eller et valg kan trekkes tilbake dersom et medlem ikke er i stand til eller ikke er villig til å utføre vervet på en forsvarlig måte. Ordningen skal fungere som en sikkerhetsventil slik at en person som enten ikke ønsker å være i styret eller som ikke kan utføre sine oppgaver der, skal kunne fristilles fra oppnevningen. Selve fristillingen skjer ved at den myndighet som oppnevnte eller valgte medlemmet, enten Kongen eller Stortinget, trekker oppnevningen eller valget for dette medlemmet tilbake. Det vises for øvrig til punkt 7.11.5 ovenfor.

Fjerde leddforeslår å gi Kongen adgang til å avsette styret for domstoladministrasjonen. Bestemmelsen gir Kongen hjemmel til å avsette styret samlet i motsetning til tredje ledd som bare gir adgang til å trekke tilbake oppnevning eller valg for et enkelt medlem. Første punktumbestemmer at Kongen kan avsette styret dersom det ikke følger opp kritikk fra Riksrevisjonen. En slik forgåelse vil være klanderverdig og bør i seg selv kunne lede til at styret kan avsettes. Dette vil først og fremst være kritikk knyttet til driften av domstoladministrasjonen. Styret for domstoladministrasjonen vil imidlertid også være ansvarlig for å legge til rette for at domstolene etterlever gjeldende instrukser og bestemmelser. Kritikk fra Riksrevisjonen om driften av den enkelte domstol eller domstolene samlet sett, må derfor også følges opp av domstoladministrasjonen. Annet punktumbestemmer at styret kan avsettes hvis det ikke følger opp retningslinjer eller vedtak gitt av Kongen i statsråd etter § 33 annet og tredje ledd. Vilkåret er at den manglende oppfølging kan bebreides styret. På denne måten vil det også for slike typer forgåelser stilles opp visse krav til omfang og grad knyttet til spørsmålet om skyld. Tredje punktumgir Kongen adgang til å avsette styret dersom styret opptrer i strid med de lover og forskrifter som gjelder for styrets virksomhet og andre lovpålagte krav. Også for slike forhold kreves det at styret kan bebreides uavhengig av hvilket skyldkrav og hvilken aktsomhetsnorm som oppstilles i de lovpålagte kravene til styrets virksomhet. Dette alternativet omfatter også tilfeller der domstoladministrasjonen har brutt bestemmelser for styring av statlige midler. For eksempel vil omfattende budsjettoverskridelser omfattes av dette alternativet. Ved slike forhold kan styret avsettes uten å avvente Riksrevisjonens reaksjon etter første punktum. Fjerde punktumkrever at Kongen straks underretter Stortinget om at styret er avsatt. Beslutning om å avsette styret vil være en alvorlig sanksjonsmulighet for Kongen, og det bør være slik at Stortinget eventuelt kan reagere overfor regjeringen dersom det er uenig i beslutningen. Det er derfor avgjørende at Stortinget blir underrettet omgående. Se for øvrig punkt 7.11.5 ovenfor.

Femte leddåpner for at direktøren for domstoladminsitrasjonen har møterett i styret. Dette skal sikre god kommunikasjon mellom styret og administrasjonen. Det er også åpnet uttrykkelig for at direktøren kan delegere til en annen, for eksempel nestleder, å møte i styret. Unntak fra møteretten gjelder bare der styret er klageinstans, dvs. behandler klager over domstoladministrasjonens administrative vedtak, jf. § 33 b første ledd.

Til § 33 b

Første ledd første punktumangir at forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder for domstoladministrasjonens virksomhet. Saksbehandlingen i domstoladministrasjonen vil med dette følge de samme prinsipper for saksbehandling som har vært ført i Justisdepartementet. Det samme gjelder for allmennhetens rett til innsyn etter offentlighetsloven. § 33 d gir adgang til å fastsette nærmere forskrifter om domstoladministrasjonens virksomhet. Annet punktumbestemmer at direktørens vedtak kan påklages til styret og at styrets vedtak kan påklages til Kongen i statsråd. Reglene for klagerett og klagebehandlingen følger av forvaltningsloven. På grunnlag av domstoladministrasjonens selvstendige stilling bør Kongen i statsråd vise varsomhet med å omgjøre eller sette vedtak fra domstoladministrasjonens styre til side. Også administrasjonens vedtak skal kunne påklages til styret. Ordlyden som er brukt, er at «direktørens vedtak» kan påklages. Med «direktøren» siktes det også til andre ansatte i domstoladministrasjonen som treffer vedtak i henhold til intern delegasjon. Begrunnelsen for en slik regel er at det bør unngås at klager må avgjøres av Kongen i statsråd. Dette medfører at blant annet klager over avgjørelser om dokumentinnsyn i henhold til forvaltningsloven § 21 og offentlighetsloven § 9 kan behandles av styret. Det følger imidlertid av forvaltningslovens alminnelige regler om klagerett at et slikt vedtak av styret ikke igjen kan påklages til Kongen i statsråd, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd annet punktum. Det vises for øvrig til NOU 1999: 19 punkt 6.7.2.

Annet ledd første punktumforeslår at styret i domstoladministrasjonen skal ha tilsettingsmyndighet for stillinger i domstoladministrasjonen. Annet punktumangir at direktøren for domstoladministrasjonen skal gi forslag til styret i forbindelse med ansettelse av ledere. Tredje punktumlegger til grunn at andre innstillinger skal gjøres av et innstillingsråd etter tjenestemannsloven. Fjerde punktumbestemmer at styret kan delegere til direktøren å foreta ansettelser. Spesielt vil dette kunne være aktuelt ved ansettelse av saksbehandlere og kontorpersonale.

Tredje ledd første punktumbestemmer at to representanter for de ansatte i domstoladministrasjonen skal tiltre styret i forbindelse med ansettelsessaker. Annet punktumbestemmer at det samme skal gjelde ved behandling av saker etter tjenestemannsloven §§ 8 til 10 og 12 til 17 nr. 3. Dette kravet til styrets sammensetning i særlige saker der styret ikke har tjenestemannsrepresentasjon, følger av tjenestemannsloven § 5 nr. 2 annet ledd.

Fjerde leddforeslår at styret kan fastsette stillingsinstruks og instruks for saksbehandlingen i domstoladministrasjonen.

Det vises for øvrig til punkt 7.10.9 og 7.11.6 ovenfor.

Til § 33 c

Første leddforeslår at domstoladministrasjonen gis adgang til å fremme forslag til budsjett for domstolene for departementet. Det skal imidlertid bare fremmes et budsjettforslag til Stortinget, og dette budsjettet er det departementet som har avgjørende myndighet til å utforme. Departementet står derfor fritt til å vurdere hvordan forslaget fra domstoladministrasjonen skal behandles. Det forutsettes imidlertid at domstoladministrasjonen selv skal kunne oversende sitt budsjettforslag til Stortinget, men det innføres ikke noe krav om at budsjettforslaget skal ligge ved selve budsjettproposisjonen fra regjeringen. Det vises for øvrig til punkt 7.12.2 ovenfor.

Annet ledd første punktumgir domstoladministrasjonen myndighet til å fastsette antall dommerstillinger for den enkelte domstol. I tillegg til å opprette dommerstillinger for en enkelt domstol, kan domstoladministrasjonen etter annet punktum opprette faste dommerstillinger som skal være felles for flere domstoler. Dommere som innehar slik stilling vil kunne virke ved flere domstoler som ligger i geografisk nærhet samtidig som de har fast tilknytning til en konkret domstol. Tredje punktum gir domstoladministrasjonen hjemmel til å gi forskrifter om organiseringen av tjenesten for dommere som er felles for flere domstoler.

Til § 33 d

Bestemmelsen gir hjemmel til å gi forskrifter om domstoladministrasjonens virksomhet. Det åpnes med dette for å gi særlige regler for saksbehandlingen i domstoladministrasjonen og regler om hvilke ansvarsområder som omfattes av domstoladministrasjonens virksomhet. Bestemmelsen forutsettes brukt med forsiktighet sett i lys av domstoladministrasjonens spesielle stilling. Det bør imidlertid kunne gis regler som for eksempel åpner for større innsyn i domstoladministrasjonens beslutninger eller pålegg og retningslinjer som gis av styret for domstoladministrasjonen til selve embetsverket i administrasjonen. I stor utstrekning forutsettes likevel at retningslinjer for arbeidet i domstoladministrasjonen utarbeides av administrasjonen selv innenfor de rammer som forvaltningsloven og offentlighetsloven gir.

Til § 55

Bestemmelsens første ledd foreslår å erstatte gjeldende § 55 første ledd og fastslår prinsippet i Grunnloven § 21 om at dommere skal utnevnes av Kongen. Bestemmelsen gjelder dommere i Høyesterett, lagmannsrettene og herreds- og byrettene. Dommere i forliksrådet omfattes ikke. Utnevnelsen gjøres av Kongen i statsråd. Det fremgår også uttrykkelig av bestemmelsen at dommere er embetsmenn. Dette er bare en videreføring av det som fremgår av gjeldende første ledd. Bestemmelsen gjelder selve utnevnelsen. I de følgende paragrafer er det gitt nærmere regler om fremgangsmåten og saksbehandlingen ved utnevnelse av dommere. Viktige oppgaver og vurderinger er i den forbindelse lagt til Innstillingsrådet. Dette endrer ikke det faktum at det er Kongen som utnevner dommere. Det forutsetter at regjeringen etter forberedelse i departementet fortsatt skal foreta en vurdering av hvem som skal utnevnes til dommer. Det medfører at regjeringen har det parlamentariske og konstitusjonelle ansvaret for utnevnelse av dommere.

Annet ledd første punktum foreslår lovfestet ytterligere krav til en dommers kvalifikasjoner enn de faktiske krav som følger av gjeldende §§ 53 og 54. Bestemmelsen uttrykker at en dommer bør ha høye faglig kvalifikasjoner. Dette innebærer at en dommer bør ha god juridisk innsikt, et godt skjønn og særlige personlige egenskaper. De personlige kvalifikasjonene innebærer for det første at en dommer bør være interessert i og opptatt av mennesker og ha evne til å sette seg inn i andre personers livssituasjon. Videre må dommeren utad fremstå som nøytral og bør ha stor integritet og mulighet til å nyte allmenn tillit. Det vises for øvrig til NOU 1999: 19 punkt 7.3.1.4 og 7.3.1.5. Annet punktumfastslår uttrykkelig prinsippet om at dommere bør rekrutteres fra ulike yrker. Dette er et viktig signal for å sikre en bred dommerrekruttering. Det vises for øvrig til NOU 1999: 19 punkt 7.3.1.3.

Tredje ledd første punktumfastslår at en dommer er uavhengig i sin dømmende stilling. Dette prinsippet følger av sikker grunnlovsfortolkning selv om Grunnloven ikke uttrykker dette konkret. Prinsippet er derfor ikke nytt, men en lovfesting av gjeldende rett. Det vises i denne sammenheng til kap. 6 ovenfor der spørsmålet om grunnlovsfesting av domstolenes uavhengighet er behandlet. For øvrig vises til NOU 1999: 19 punkt 5.4.2. Annet punktum gir uttrykk for at dommeren skal utføre sin gjerning upartisk og på en måte som inngir alminnelig tillit og respekt. Dette innebærer for det første at det settes krav til en dommer som samsvarer med kravene til hvem som skal utnevnes som dommere, jf. annet ledd. For det annet sendes det signal om hvordan en dommer som er utnevnt, bør utøve sin dommergjerning. Nøytralitet, innsikt og verdighet bør blant annet være stikkord som kjennetegner en dommers fremferd.

Fjerde ledd foreslår en lovfesting av dommeres oppsigelsesvern etter Grunnloven § 22 annet ledd. Det følger av stillingsvernet i Grunnloven at en dommer ikke kan sies opp, men bare avskjediges etter dom. Grunnloven sier ikke noe om hvilke avskjedsgrunner som kan føre til avskjedsdom, men det er lagt til grunn at det er de samme avskjedsgrunner som gjelder for andre embetsmenn og for statstjenestemenn. Stillingsvernet innebærer videre at en dommer ikke kan forflyttes mot sin vilje. Reglene i Grunnloven foreslås gjentatt i domstolloven. Det kan innebære en fordel å lovfeste stillingsvernet for utnevnte dommere i og med at det samme stillingsvernet foreslås uttrykt for midlertidige dommere i ny § 55 h. På denne måten oppstår heller ikke noen uklarhet i hva som skal gjelde for den enkelte type dommer. Det vises for øvrig til punkt 11.5.1 ovenfor.

Til § 55 a

Første ledd første punktum foreslår at det opprettes et Innstillingsråd for dommere som skal avgi innstilling i forbindelse med dommerutnevnelser og som skal foreta enkelte konstitusjoner etter nærmere bestemmelser i §§ 55 e og 55 f. Det presiseres at denne ordningen er spesiell for utnevnelse av dommere. Uttrykket «innstilling» kan i denne sammenheng ikke likestilles med tilsvarende begrep i tjenestemannslovgivningen. Annet punktum bestemmer at Kongen oppnevner medlemmene til Innstillingsrådet. Det skal være sju medlemmer. I tillegg oppnevnes personlige varamedlemmer for hvert av medlemmene. Varamedlemmene trer i funksjon der et fast medlem har forfall av ulik art, er inhabil eller av andre grunner er avskåret fra å delta i rådets møter. Tredje punktum angir sammensetningen av Innstillingsrådet. Innstillingsrådet skal for det første bestå av tre dommere. Det er ikke noe krav til hvilke type dommere som bør utnevnes eller vilkår om at bare domstolledere skal delta. Det er ikke innført noen lovbestemt plikt til at alle tre rettsinstanser er representert i Innstillingsrådet. Det betyr at Kongen velger fritt hvilke dommere som skal oppnevnes ut fra kvalifikasjon og ikke ut fra hvilken type domstol de representerer. Det bør tilstrebes at det oppnevnes medlemmer med domstolfaglig kompetanse og kunnskap om og interesse for rekrutteringsarbeid og personalutvelgelse. Videre skal det oppnevnes en advokat og en jurist ansatt i offentlig sektor. Advokaten bør helst være privatpraktiserende, ansatt i næringsvirksomhet eller lignende, og det bør legges vekt på å oppnevne advokater som faktisk prosederer i retten. Representanten for offentlig sektor skal være en jurist som ikke er advokat, men en som er ansatt i offentlig administrasjon på kommunalt, fylkeskommunalt eller statlig nivå. Det skal også oppnevnes to medlemmer som ikke er jurister. De skal representere allmennheten. Disse medlemmene kan komme fra ulike grupper og må vurderes konkret. Det er naturlig å velge personer med god innsikt og engasjement i samfunnsmessige forhold til disse vervene. I og med at de også skal være et korrektiv til juristene i rådet, bør det velges medlemmer som nyter allmenn tillit og har en bakgrunn som gir nødvendig autoritet og integritet. Det må likevel understrekes at Kongen står helt fritt til å oppnevne disse medlemmene. Det eneste kravet er at de ikke er jurister og på denne måten representerer andre grupper av befolkningen enn de førstnevnte kategorier. Fjerde punktum bestemmer at Kongen fastsetter hvilket av de oppnevnte medlemmene som skal være leder av Innstillingsrådet. Kongen står også fritt i denne vurderingen, og avgjørelsen bør tas på grunnlag av en konkret vurdering av det enkelte råd sammenholdt med hvilket av rådets medlemmer som har gode lederegenskaper.

Valg av medlemmer til Innstillingsrådet bør generelt gjøres ut fra den enkeltes evner og erfaring med personalutvelgelse. Det er også ønskelig at medlemmene av Innstillingsrådet holder et høyt faglig nivå. Kongen står helt fritt ved vurderingen av hvem som skal oppnevnes. Det er imidlertid ikke noe i veien for at domstolene og ulike yrkesorganisasjoner, for eksempel Den norske Dommerforening og Den Norske Advokatforening, kan fremme forslag overfor Kongen. Det legges videre til grunn at Innstillingsrådet settes sammen på grunnlag av de krav likestillingsloven § 21 setter til representasjon av begge kjønn.

Annet leddbestemmer at oppnevning skal skje for en periode på fire år som er vanlig for offentlige råd og utvalg. Det åpnes for at det er mulig å bli gjenoppnevnt for inntil én periode. Dette bidrar til å sikre kontinuitet i rådet.

Tredje ledduttrykker at en oppnevning kan trekkes tilbake dersom et medlem ikke er i stand til eller ikke er villig til å utføre vervet på en forsvarlig måte. Formuleringen innebærer at regjeringen ikke kan trekke tilbake en oppnevning av et medlem fordi den er uenig i den vurderingen som medlemmet eller rådet legger til grunn. Ordningen skal imidlertid fungere som en sikkerhetsventil slik at en person som enten ikke ønsker å være i rådet eller som ikke kan utføre sine oppgaver der, skal kunne fristilles fra oppnevningen. Selve fristillingen skjer ved at Kongen trekker oppnevningen for dette medlemmet tilbake.

Fjerde leddfastslår at direktøren for domstoladministrasjonen har møterett i Innstillingsrådet. På denne måten knyttes nødvendig kontakt mellom domstoladministrasjonen og Innstillingsrådet slik at det kan foregå en utveksling av informasjon, og slik at direktøren for domstoladministrasjonen holdes orientert om synspunkter i forbindelse med dommerutnevnelser. Direktørens møterett forutsettes å bidra til verdifull utveksling av impulser og kunnskap om aktuelle administrative og personalmessige spørsmål. Dette vil være verdifull informasjon i tilknytning til de vurderinger som skal gjøres både av domstoladministrasjonen og Innstillingsrådet. Det er også åpnet uttrykkelig for at direktøren kan delegere til en annen, for eksempel nestleder, å møte i Innstillingsrådet.

Det vises for øvrig til punkt 8.9.4 og 8.9.5 ovenfor.

Til § 55 b

Første ledduttrykker at Kongen skal innhente innstilling fra Innstillingsrådet før utnevnelse av dommere finner sted. I motsetning til dagens praksis fra Det rådgivende organ for dommerutnevnelser der uttalelser bare innhentes ved utnevnelser av herreds- eller byrettsdommere og dommere i lagmannsretten, foreslås at denne prosedyren skal følges ved alle dommerutnevnelser som omfattes av bestemmelsen. Det vil si at Innstillingsrådet også skal avgi uttalelse ved utnevnelser av høyesterettsdommere. Unntak gjelder bare for utnevning av høyesterettsjustitiarius, jf. sjuende ledd.

Annet ledd første punktumbestemmer at Innstillingsrådet skal innhente de opplysninger som er nødvendig for å foreta innstilling til embetet som dommer. Det forutsettes at Innstillingsrådet foretar intervjuer av aktuelle kandidater til dommerembetet. I tillegg innhentes referanser og annet materiale som rådet kan bygge sin avgjørelse på. Domstollederen for den domstol der dommeren som utnevnes, skal virke, bør delta i intervjuene. Videre bestemmer annet punktumat domstollederen skal avgi skriftlig uttalelse til innstillingen. Denne må innhentes før rådet har tatt stilling til innstillingen. På denne måten sikres domstollederens innflytelse i utnevnelsesprosessen. Unntak fra kravet om at domstolleren skal avgi skriftlig uttalelse gjelder bare innstillinger til embetet som høyesterettsdommer. Det vil si at høyesterettsjustitiarius ikke skal avgi skriftlig uttalelse før innstillingen foreligger, jf. fjerde ledd nedenfor.

Tredje ledd første punktum fastslår at Innstillingsrådet skal gi en begrunnet innstilling av tre kvalifiserte søkere til ledige dommerembeter. I uttrykket «innstilling» ligger også at det skal gjøres en rangering av de innstilte søkerne. Hensynet er at regjeringen på denne bakgrunn kan vurdere det arbeidet som er nedlagt av rådet og den innstilling som er foretatt. Begrunnelsen bør være avveiet slik at argumenter både for og mot den innstilling som er gjort, kommer frem og slik at vekten av de ulike argumenter tydeliggjøres. Det skal normalt gis en innstilling av tre kvalifiserte søkere. Dette henger sammen med at regjeringen skal gis en reell mulighet for å velge mellom de innstilte søkerne. Videre må bestemmelsen sees i sammenheng med § 55 c som pålegger Kongen å innhente ny uttalelse dersom det er aktuelt å utnevne en søker som ikke er innstilt. For å unngå at dette skjer for ofte, bør det innstilles et visst antall søkere slik at regjeringen skal slippe å innhente uttalelser unødig. Dersom flere stillinger skal besettes ved samme embete, bør det innstilles så mange søkere at regjeringen har minst tre søkere å velge mellom ved besettelsen av det siste dommerembetet. Det følger av annet punktumat Innstillingsrådet skal begrunne de tilfeller der tre søkere ikke innstilles.

Fjerde ledd gjelder særlig for utnevning av høyesterettsdommere. Innstillingsrådet skal behandle slike utnevnelser på lik linje med øvrige dommerutnevnelser, jf. annet ledd første punktum. Det forutsettes imidlertid at Innstillingsrådet skal avgi sin innstilling og at denne skal gjøres kjent for Høyesterett, før justitiarius avgir uttalelse. Uttalelsen skal gis direkte til departementet. Justitiarius avgjør om uttalelsen skal ha karakter av en anbefaling av en eller flere søkere eller bare være en orientering til justisministeren om den kjennskap som justitiarius har til søkerne og til andre forhold av betydning for avgjørelsen. Uttalelsen kan gis muntlig eller skriftlig.

Femte ledduttrykker at domstolloven §§ 106 og 108 om habilitet får tilsvarende anvendelse for medlemmene av Innstillingsrådet. Selv om forvaltningsloven er gitt anvendelse for utnevning av dommere etter § 55 i, er habilitetsreglene som følger av domstolloven strengere.

Sjette leddgir Kongen hjemmel til å gi forskrifter om behandlingen av innstillingssaker. Når det gjelder opprettelse av sekretariat for Innstillingsrådet, forutsettes dette organisert av Innstillingsrådet selv uten nærmere formalisering. Det samme gjelder forholdet mellom Innstillingsrådet og sekretariatet. Det legges til grunn at sekretariatsoppgavene skal utføres av domstoladministrasjonen.

Sjuende ledd fastslår at paragrafen ikke gjelder ved utnevning av høyesterettsjustitiarius. I slike saker er det vanlig at regjeringen konsulterer Stortinget før utnevnelsen finner sted. Denne praksis bør fortsette. I tillegg tilsier hensyn til stillingens karakter og funksjon, at regjeringen bør kunne stå friere i slike saker enn ved andre dommerutnevnelser uten at dette kommer i strid med prinsippet om Høyesteretts uavhengighet.

Det vises for øvrig til punkt 8.9.6 til 8.9.12 ovenfor.

Til § 55 c:

Selv om det er forutsetningen at Innstillingsrådets innstilling skal tillegges betydelig vekt, skal den behandling som videre er forutsatt å skulle skje fra regjeringens side, være reell. Det er nødvendig å gi regjeringen tilstrekkelig frihet i forhold til dommerutnevnelser. Kongen kan derfor ikke pålegges å utnevne en av de tre som Innstillingsrådet har innstilt. På den annen side bør Innstillingsrådet høres i forbindelse med enhver dommerutnevnelse for å kunne ha en reell betydning for valg av dommere. For å sikre Innstillingsrådets innflytelse, pålegger første punktum regjeringen å innhente uttalelse fra Innstillingsrådet, dersom det vurderes å utnevne en søker som ikke er innstilt. Annet punktumbestemmer at en søker skal regnes som innstilt, dersom et mindretall av Innstillingsrådet har innstilt denne. Dersom det foreligger dissens i Innstillingsrådet, og et mindretall har avgitt innstilling i forhold til en søker, behøver ikke regjeringen gå tilbake til Innstillingsrådet for å få denne søkeren vurdert på nytt. Det vises for øvrig til NOU 1999: 19 punkt 7.5.3.3 og punkt 8.9.8 ovenfor.

Til § 55 d

Bestemmelsen foreslår at midlertidige dommere bare kan konstitueres eller tilsettes i de tilfeller som fremgår av §§ 55 e til 55 g. Bestemmelsen viser til forslaget til regler for konstitusjoner av faste dommere ved en annen sideordnet domstol etter § 55 e, konstitusjoner av andre i § 55 f og tilsetting av dommerfullmektiger i § 55 g. Etter gjeldende rett finnes en rekke ordninger for bruk av midlertidige dommere. Det finnes også en rekke ulike ordninger for å ansette dommere i midlertidige stillinger. Blant annet har det i praksis vært operert både med konstitusjoner, oppnevninger og fungeringer. Det vises til beskrivelse i NOU 1999: 19 punkt 8.2.2 til 8.2.5. Heretter skal det gjelde en ensartet praksis med hensyn til oppnevnelse av midlertidige dommere, og det skal kun benyttes den fremgangsmåte som §§ 55 e til 55 g gir anvisning på. Det vi si at midlertidige dommere skal konstitueres. Det vil fortsatt finnes enkelte bestemmelser i lovverket som kan gi mulighet til bruk av midlertidige dommere i andre tilfeller enn de som er nevnt i §§ 55 e til 55 g. Det vises blant annet til § 10 annet ledd og § 20 annet ledd. Dette vil i hovedsak dreie seg om ekstraordinære situasjoner der særlig hensyn gjør seg gjeldende og må betraktes som unntakstilfeller.

Det vises for øvrig til kapittel 9 ovenfor, spesielt punkt 9.6.

Til § 55 e:

Bestemmelsen gjelder i hovedsak konstitusjon av en fast dommer ved en annen sideordnet domstol. På grunnlag av denne avgrensningen vil bestemmelsen bare ha praktisk betydning for konstitusjoner i herreds- eller byretten og i lagmannsretten. Bestemmelsen forutsetter at dommeren som konstitueres, ikke behøver gis permisjon fra sin faste stilling. Det er i hovedsak domstollederne ved de to domstolene som må bli enige om en praktisk ordning for dommerens behandling av saker i konstitusjonsperioden. Første leddfastslår at en dommer i tillegg til sin faste stilling, kan konstitueres i tilfeller som nevnt i nr. 1 til nr. 4. På denne måten gjelder konstitusjon etter første ledd ikke for dommerfullmektiger. Det bestemmes videre at en enkelt konstitusjon ikke skal ha lengre varighet enn to år.

Nr. 1gjelder konstituering som vikar for en dommer som har fravær på grunn av sykdom eller permisjon og andre tilfeller der et dommerembete står ledig, for eksempel i påvente av at en fast dommer skal tiltre etter en utnevnelse. Slike konstitusjoner er etter gjeldende rett regulert av domstolloven § 55 og blir foretatt av Kongen, men det er delegert til Justisdepartementet ved kgl. res. 8. juli 1954 å foreta konstitusjoner med varighet for inntil ett år.

Nr. 2omfatter tilfeller der konstitusjon er nødvendig på grunn av inhabilitet. Etter gjeldende rett løses slike tilfeller normalt ved at det oppnevnes en settedommer av fylkesmannen. Denne ordningen bygger ikke på eget lovgrunnlag, men er behandlet som en undergruppe av konstitusjoner etter gjeldende § 55. I motsetning til gjeldende rett, foreslås at slike konstitusjoner skal gjøres for en bestemt periode. På denne måten står domstollederen fritt til å velge hvilken dommer som skal behandle den saken som det knytter seg inhabilitetsgrunner til. Dersom alle dommerne ved domstolen er inhabile, og det således ikke blir noen valgmulighet med hensyn til hvilken dommer som skal utføre oppgaven, bør saken i stedet overføres til en annen domstol etter bestemmelsene i domstolloven §§ 38 og 119. Selv om saken i slike tilfeller overføres til behandling i en annen rett, kan rettsmøter holdes i det distrikt hvor saken opprinnelig er anlagt. Det vises for øvrig til NOU 1999: 19 punkt 8.4.4.7.3.

Nr. 3 gjelder tilfeller der det av ulike grunner er behov for en ekstra dommer. Det kan være fordi restanser skal nedarbeides eller for å ta unna en topp i sakstilgangen. Etter gjeldende rett er slik konstitusjon regulert i domstolloven §§ 10 annet ledd og 20 annet ledd for henholdsvis konstitusjoner av dommere i lagmannsretten og herreds- og byrettsdommere. Bruk av konstitusjon ved behov for ekstra dommere må sees i sammenheng med muligheten til å benytte dommere med tilknytning til flere rettskretser etter § 33 c annet ledd. Det vises for øvrig til NOU 1999: 19 punkt 8.4.4.3.

Nr. 4gjelder konstitusjoner som er begrunnet ut fra omorganisering av domstoler. Det foregår stadig, i større og mindre omfang, en omorganisering av domstolene, enten når det gjelder spørsmålet om sammenslåing av flere embeter eller overgang fra enedommerembeter til embeter med flere dommere. Slike omorganiseringer vil kunne endre behovet for ulike typer dommerstillinger. I slike tilfeller kan det være aktuelt å besette stillinger midlertidig. Det vises for øvrig til NOU 1999: 19 punkt 8.4.4.2.

Annet ledd første punktumer et unntak fra første ledd og fastslår at en dommer alltid kan konstitueres ved en annet domstol for å foreta vigsler. Dette unntaket vil kunne anvendes generelt uten å være knyttet til vilkårene i første ledd om at det bare gjelder faste dommere ved en sideordnet domstol. Unntaket gjelder i forhold til alle dommere, både for dommere i en annen rettsinstans, dommerfullmektiger og andre midlertidige dommere. På denne måten vil dommere i Høyesterett og i lagmannsretten, konstituerte dommere og dommerfullmektiger kunne konstitueres til å foreta vigsler. I tillegg kan pensjonerte dommere konstitueres til å foreta vigsler etter denne bestemmelsen. Med pensjonerte dommere menes dommere som har sittet i stillingen som dommer da de gikk av med alderspensjon. Endringen er i samsvar med den praksis som i dag gjelder for slike konstitusjoner. Annet punktum bestemmer at konstitusjonen foretas av domstollederen der vigselen skal finne sted.

Tredje ledd første punktumforeslår at konstitusjoner som nevnt i første ledd, kan foretas av Innstillingsrådet for dommere. Konstitusjoner etter denne bestemmelsen omfatter bare de som allerede er utnevnt til faste dommere og konstitusjonen skal gjelde ved siden av dommerens faste stilling. Det kan derfor ikke anses betenkelig at Innstillingsrådet foretar disse konstitusjonene til tross for at rådet er frittstående og ikke undergitt Justisdepartementets instruksjonsmyndighet. Annet punktumgir Innstillingsrådet adgang til å delegere kompetanse til å konstituere etter denne paragraf til domstoladministrasjonen. Dette vil være en sideordnet form for delegasjon som krever lovhjemmel. Bestemmelsen forutsettes brukt med varsomhet ettersom Innstillingsrådet vil være den instans som sitter med den store kunnskapsmengden omkring dommere og som har særlig gode forutsetninger for å oppnevne midlertidige dommere i slike tilfeller som paragrafen gjelder. Tredje punktumforeslår at konstitusjoner med varighet inntil tre måneder skal foretas av domstollederen. Dette vil i praksis være konstitusjoner knyttet til feriefravær og kortvarig sykdom, og domstollederen vil også kunne konstituere egen stedfortreder etter denne bestemmelsen.

Det vises for øvrig til punkt 9.6.1 til 9.6.4 og 9.6.6 ovenfor.

Til § 55 f

Første ledd uttrykker at hovedregelen for dommerkonstitusjoner skal følge av § 55 e. På denne måten signaliseres at bruk av konstitusjoner i første omgang bør gjøres blant de dommere som har fast stilling i en sideordnet domstol. Betenkelighetene som er fremkommet i NOU 1999: 19 for dommerkonstitusjoner, vil dermed imøtekommes og reduseres. Det vises til NOU 1999: 19 punkt 8.4.1 og 8.4.3. I tillegg til konstitusjoner etter § 55 e skal også bruk av flyttbare dommere etter § 33 c annet ledd vurderes, før konstitusjon etter § 55 f er aktuelt. Bestemmelsen gjelder etter dette konstitusjoner som ikke omfattes av § 55 e. Det vil si konstitusjon av alle som ikke er fast dommer i en sideordnet domstol. På denne måten vil konstitusjoner av personer som er utnevnt til fast dommer i en lavere eller høyere domstol, falle inn under denne paragrafen. Det samme gjelder konstitusjon av pensjonerte dommere og personer som ikke i utgangspunktet er eller har vært faste dommere, herunder dommerfullmektiger og pensjonerte jurister. Dommere som konstitueres etter paragrafen her, må søke om permisjon så lenge konstitusjonen varer. Konstitusjoner kan skje for å oppfylle ett av de formål som er beskrevet i § 55 e nr. 1 til 4. Det vises i den forbindelse til merknadene til denne bestemmelsen. Konstitusjon kan gjøres for inntil to år. Det fastsettes ingen lovbestemt aldersgrense for konstitusjoner etter paragrafen her. Det vil være opptil den myndighet som konstituerer, å avgjøre om alder i det enkelte tilfellet bør ha betydning for avgjørelsen om å konstituere eller ikke. Det legges imidlertid til grunn at det bør gjelde en absolutt aldersgrense på 73 år for konstitusjoner etter denne bestemmelsen. Aldersgrensen forutsettes praktisert slik at ingen konstitusjon skal løpe ut over den måned dommeren fyller 73 år. Den myndighet som konstituerer, må sørge for at dette kravet er oppfylt i forbindelse med konstitusjonen.

Annet ledd første punktum foreslår at beslutning om konstitusjon gjøres av Innstillingsrådet dersom konstitusjonen gjelder for inntil ett år. For konstitusjoner med varighet fra ett til to år eller for konstitusjon til Høyesterett, skal konstitusjonen gjøres av Kongen.

Annet punktumgir Innstillingsrådet adgang til å delegere kompetanse til å konstituere etter denne paragraf til domstoladministrasjonen. Det vil si kortvarige konstitusjoner som ikke omfatter dommere i Høyesterett. Dette vil være en sideordnet form for delegasjon som krever lovhjemmel. Bestemmelsen forutsettes brukt med varsomhet ettersom Innstillingsrådet vil være den instans som sitter med betydelig kunnskapsmengde omkring dommere og som har særlig gode forutsetninger til å oppnevne midlertidige dommere i slike tilfeller som paragrafen gjelder. Men for konstitusjon av ekstraordinære lagdommere, det vil si konstitusjon av pensjonister, vil det være praktisk for Innstillingsrådet å kunne delegere kompetanse til domstoladministrasjonen. Det vises for øvrig til NOU 1999: 19 s. 233.

Tredje punktumbestemmer at dersom Kongen skal konstituere etter denne bestemmelsen, må det innhentes innstilling fra Innstillingsrådet. Innstillingen innhentes i samsvar med det som gjelder etter § 55 b. Unntak gjelder bare konstitusjon av høyesterettsdommere. Konstitusjon av høyesterettsdommere vil ofte bare gjelde for en kort periode som sjelden vil være lengre enn seks måneder. Ved behov for konstitusjon av høyesterettsdommere av lengre varighet, bør det vurderes å utnevne en ny, fast dommer. Dette er i samsvar med gjeldende praksis. Videre vil en konstituert høyesterettsdommer normalt være utnevnt dommer ved en annen domstol slik at regjeringen er kjent med Innstillingsrådets vurdering av denne personen. En konstitusjon av en høyesterettsdommer vil normalt heller ikke gå over i en fast stilling slik at det er mindre behov for Innstillingsrådets vurdering i forbindelse med en så kortvarig stilling.

Fjerde punktumbestemmer at Kongen innhenter skriftlig eller muntlig uttalelse fra høyesterettsjustitiarius dersom konstitusjonen gjelder en dommer til Høyesterett. Dette er også i samsvar med kravene i § 55 b. Forskjellen vil bare bestå i at det ikke kreves innstilling for denne typen konstitusjon.

Det vises for øvrig til punkt 9.6.1 til 9.6.4 ovenfor.

Til § 55 g

Bestemmelsen gjelder tilsetting av dommerfullmektiger. Etter gjeldende rett tilsettes dommerfullmektiger av domstollederen med hjemmel i domstolloven § 55 tredje ledd og rundskriv G-46/99 fra Justisdepartementet. I første leddforeslås ordningen med at domstollederen tilsetter dommerfullmektiger, lovfestet. Tilsettingstiden bør være to år i samsvar med dagens regler.

Det følger av annet ledd første punktum at domstolens leder kan forlenge dommerfullmektigens tjeneste, men samlet tjenestetid kan ikke overstige tre år. Departementet er i annet punktum gitt myndighet til å fastsette unntak for varigheten av dommerfullmektigens funksjonstid. Unntak kan gjelde der en dommerfullmektig har vært ute i permisjon for en lengre periode, typisk i sammenheng med svangerskapspermisjon. I tillegg kan det gjøres særlig unntak for dommerfullmektig som tilsettes i såkalte «dommerfullmektig I» stillinger. Det vil si dommerfullmektigstillinger ved de større kollegiale domstoler som krever tidligere erfaring som dommerfullmektig ved fullfaglig embete. I dag finnes ordningen med slike dommerfullmektigstillinger bare ved Oslo byrett. Dette er regulert i rundskriv G-46/99.

Tredje leddgir departementet hjemmel for å gi nærmere bestemmelser om ansettelse av dommerfullmektiger. De vises i hovedsak til at departementet har samlet vilkår for dommerfullmektigers ansettelsesforhold i rundskriv G-46/99 som i stor hovedsak bør kunne legges til grunn.

Det vises for øvrig til punkt 9.6.5 ovenfor.

Til § 55 h:

Bestemmelsen gir alle midlertidige dommere samme stillingsvern i tilsettingstiden som det som gjelder for faste dommere, jf. § 55 fjerde ledd. I første punktumsies det uttrykkelig at alle midlertidige dommere herunder dommerfullmektiger ikke kan sies opp eller forflyttes mot sin vilje. De kan heller ikke avskjediges uten etter rettergang og dom i den perioden som konstitusjonen eller tilsettingen gjelder for. Dette vil styrke stillingsvernet til de midlertidige dommere. Annet punktum gir en varslingsregel som krever at en dommer som er konstituert eller en dommerfullmektig som er tilsatt for mer enn ett år, skal ha varsel med minst en måneds frist før stillingen opphører. Tredje punktumer en presisering om at midlertidige dommere fratrer sin stilling uten oppsigelse eller avskjed når konstitusjonen eller tilsettingsperioden er utløpt.

Det vises for øvrig til punkt 9.6.7 ovenfor.

Til § 55 i

Første leddgir forvaltningsloven og offentlighetsloven anvendelse for utnevning av faste og midlertidige dommere. Dette er i samsvar med gjeldende praksis ved utnevning av dommere. På denne måten sikres blant annet allmennhetens og partenes offentlighet og saksbehandlingsreglene for ansettelsessaker. Reglene om taushetsplikt kommer også til anvendelse. Det er derfor ikke gjort noen særlig henvisning til disse saksbehandlingsreglene. Se for øvrig NOU 1999: 19 punkt 7.2.

Allmennhetens rett til innsyn i tilsettingssaker er etter offentlighetsloven begrenset. Det foreslås derfor en bestemmelse i annet ledd som sikrer utvidet offentlighet i forhold til søkerlister. Bestemmelsen foreslår at søkerlister til dommerstillinger er offentlige og skal inneholde samtlige søkeres navn og alder og alle opplysninger om deres utdannelse og praksis fra arbeidslivet. Men fordi offentlighetsloven er gitt generell anvendelse etter første ledd, vil bestemmelsen i offentlighetsloven § 6 første ledd nr. 4 fjerde og femte punktum kunne begrense allmennhetens kunnskap om søkerlisten. Dette er en endring i offentlighetsloven som er foreslått i Ot. prp. nr. 56 (1999-2000) om lov om endringer i offentlighetsloven og enkelte andre lover og som er vedtatt ved lov 15. desember 2000 nr. 98. Det vises for øvrig til punkt 8.9.10 ovenfor.

Videre foreslår tredje ledd første punktumat Innstillingsrådets innstilling skal være offentlig. Offentligheten er begrenset til selve innstillingen og ikke begrunnelsen for innstillingen. Annet punktumgir uttrykk for at anmodningen fra Justisdepartementet om tilleggsvurdering av en søker som ikke er innstilt, skal være offentlig. Offentliggjøring av anmodningen skal likevel ikke navngi den søker som det bes om tilleggsvurdering av. I tillegg skal Innstillingsrådets nye innstilling være offentlig i samsvar med det som gjelder etter første punktum. Offentlighet etter denne bestemmelsen vil inntre straks opplysningen eller dokumentet foreligger. Det vises for øvrig til NOU 1999: 19 punkt 7.5.3.4.

Til § 55 j

Bestemmelsen foreslår at myndighet til å behandle og avgjøre søknader om permisjoner for dommere, legges til domstoladministrasjonen. Oversikt over permisjoner vil kunne gi domstoladministrasjonen kunnskap om behov for konstitusjoner av midlertidige dommere. Permisjoner inntil tre måneder kan imidlertid avgjøres av domstollederen. Denne adgangen må sees i sammenheng med domstollederens myndighet til å konstituere for inntil tre måneder, jf. § 55 e tredje ledd tredje punktum. Domstollederens egen permisjon vil avgjøres av domstoladministrasjonen uansett lengde.

Til § 60

Bestemmelsen gjelder dommerforsikringer. Endringen innebærer for det første at forsikring skal sendes til domstoladministrasjonen. Dette er en naturlig følge av den nye funksjonsfordelingen mellom domstoladministrasjonen og Justisdepartementet. I annet punktum foreslås at forsikringer for så vidt gjelder forliksrådsdommere, skal sendes fylkesmannen. Dette er en videreføring av gjeldende praksis for dommere i forliksrådet. Det foreslås i denne omgang ingen endringer av bestemmelsene knyttet til forliksråd, og det er derfor ønskelig at fylkesmannens rolle beholdes i forhold til dommerforsikringer for forliksrådsmedlemmer.

Til § 62

Bestemmelsen gjelder adgang til å oppnevne stedfortredere for domstolens tjenestemenn. Endringen i annet leddlegger myndighet til å gi bestemmelser om oppnevnelse av slike stedfortredere til domstoladministrasjonen. Endringen er en naturlig følge av den nye funksjonsfordelingen mellom domstoladministrasjonen og Justisdepartementet.

Til § 63

Bestemmelsen regulerer ulike forhold vedrørende stevnevitner. Det foreslås at domstoladministrasjonen får myndighet som tidligere har ligget til Kongen. Endringen i første og fjerde ledder en følge av den nye funksjonsfordelingen mellom domstoladministrasjonen og Justisdepartementet. Tredje og sjuende ledd er ikke foreslått endret slik at myndighet til å gi forskrifter om godtgjørelse og hvordan forsikringen for stevnevitner skal lyde fortsatt skal gis av Kongen.

Til § 72

Bestemmelsen gjelder opprettelse av særskilt utvalg av fagkyndige meddommere. Det foreslås endringer i første, annetog tredje leddslik at domstoladministrasjonen gis myndighet til å bestemme hvilke bedrifter og hvilket antall meddommere utvalget skal omfatte. Endringene er en følge av den nye funksjonsfordelingen mellom domstoladministrasjonen og Justisdepartementet.

Til § 84

Endringen er en følge av den nye funksjonsfordelingen mellom domstoladministrasjonen og Justisdepartementet og gir domstoladministrasjonen myndighet til å gi forskrifter om fortegnelser over meddommere og lagrettemedlemmer.

Til § 84 a

Bestemmelsen gjelder blant annet nyvalg av lagrettemedlemmer og meddommere i tilknytning til deling av en valgkrets i løpet av en valgperiode. Endringene i annet ledd annet punktum er en følge av den nye funksjonsfordelingen mellom domstoladministrasjonen og Justisdepartementet og gir domstoladministrasjonen myndighet til å gi forskrifter om valg som skal gjøres der et lagsogn eller domssogn deles i løpet av valgperioden.

Til § 86 a

Endringen i første ledder en følge av den nye funksjonsfordelingen mellom domstoladministrasjonen og Justisdepartementet og gir domstoladministrasjonen myndighet til å gi forskrifter om deling av lagsogn eller domssogn i loddtrekningskretser.

Til § 89

Endringen er en følge av den nye funksjonsfordelingen mellom domstoladministrasjonen og Justisdepartementet og gir domstoladministrasjonen myndighet til å gi forskrifter om uttaking av meddommere til rettsmøter under de store havfiskerier.

Til § 121 a

Bestemmelsen definerer hva som forstås med sidegjøremål. Dommeres sidegjøremål er dommeres deltakelse i eller for virksomheter som har et visst formalisert preg. Uformelle samlinger eller virksomheter av mer privat, personlig karakter, omfattes ikke av begrepet. Det vil si at venneklubber, enkeltarrangement som jubileumsfester og lignende, og sporadiske fritidsaktiviteter ikke anses som sidegjøremål. På den annen side vil alle medlemsskap og verv i foreninger, organisasjoner, herunder politisk virksomhet, og lignende omfattes. Alle verv i private eller offentlige virksomheter eller organ omfattes også. I tillegg omfattes investeringer av uttrykket «engasjement for foretak». Det foreslås imidlertid en sondring mellom investeringer som gjelder selve driften av den virksomhet det er investert i og rene kapitalplasseringer. Forholdet som omfatter investeringer, er nærmere regulert i §§ 121 c første ledd nr. 4 og 121 e fjerde ledd. Det vises for øvrig til punkt 10.1 ovenfor og NOU 1999: 19 punkt 9.1.2.

Til § 121 b

I denne paragrafen foreslås regulert forbud mot dommeres sidegjøremål. De dommere som er omfattet av reguleringen, er dommere i Høyesterett, lagmannsrettene og herreds- og byrettene, herunder dommerfullmektiger. Bestemmelsen omfatter både faste og midlertidige dommere. Bestemmelsen fastslår at dommere ikke kan utøve rettshjelp ervervsmessig eller stadig. Bestemmelsen må sees i sammenheng med de øvrige begrensninger i gjeldende rett om dommeres sidegjøremål. For det første kan dommere ikke utøve advokatvirksomhet, jf. domstolloven § 229. Videre kan dommere ikke være medlemmer av forliksrådet, jf. § 56, og heller ikke lagrettemedlemmer eller meddommere, jf. § 66. Dommere som behandler skiftesaker, er skifteforvaltere, og de kan av den grunn ikke være overformyndere, jf. vergemålsloven § 21. Hensynet med å forby dommere å utøve rettshjelpsvirksomhet er at det er stor likhet mellom denne typen virksomhet og advokatvirksomhet, og at slike virksomheter av den grunn bør behandles likt. Det vil være ervervsmessig eller stadig utøvelse av rettshjelpsvirksomhet som forbys. Forbudet omfatter med dette tilfeller der en dommer til stadighet yter bistand i rettsspørsmål. Mer enkeltstående former for rettshjelp, typisk bistand til familie og venner, omfattes ikke. Videre vil det være forbudt å yte rettshjelpsvirksomhet mot vederlag. Det innebærer at en dommer ikke kan ta seg betalt for slik bistand. Det vil imidlertid være akseptabelt å motta f.eks. blomster eller lignende innenfor rimelighetens grenser som påskjønnelse for enkeltstående rettshjelp fra en dommer.

Det vises for øvrig til punkt 10.6.4 ovenfor.

Til § 121 c

Bestemmelsen foreslår å regulere sidegjøremål som krever godkjenning. Bestemmelsen omfatter dommere i Høyesterett, lagmannsrettene, og herreds- og byrettene, herunder dommerfullmektiger. Sidegjøremål som krever godkjenning, er listet opp i nr. 1 til 6. Disse er omtalt generelt nedenfor. Bestemmelsen må sees i sammenheng med de øvrige regler om unntak fra godkjenning. Det vises også til nærmere omtale i NOU 1999: 19 punkt 9.7.8 og punkt 10.6.3 til 10.6.14 ovenfor.

Nr. 1 gjelder sidegjøremål som mer enn leilighetsvis kan føre til inhabilitet. Typisk vil det kunne omfatte verv og engasjement knyttet til lokal næringsvirksomhet, for eksempel styreleder i en bank eller styremedlem i et firma. Dette er behandlet nedenfor i nr. 4. Som et mer generelt eksempel på slike gjøremål, kan nevnes verv i ideelle foreninger og interesseorganisasjoner. Deltakelse i private og offentlige tvisteløsningsnemnder kan også medføre inhabilitet avhengig av om avgjørelsene normalt blir overprøvd eller ikke.

Nr. 2 uttrykker at sidegjøremål som kan medføre at arbeidet i dommerstillingen hemmes eller sinkes, krever godkjenning. Slike sidegjøremål må være av et visst omfang for å omfattes av dette alternativet. Det kan tenkes en rekke verv som trenger godkjenning på dette grunnlag. For eksempel vil deltakelse i offentlig eller privat næringsvirksomhet, statlige nemnder som for eksempel granskningskommisjoner, deltakelse og verv i ideelle foreninger, private eller offentlige tvisteløsningsorganer og annen juridisk virksomhet, omfattes. Vurderingen etter dette alternativet knytter seg i første rekke til omfanget og ikke arten av virksomheten som utøves.

Nr. 3 nevner deltakelse i kollegiale forvaltningsorganer hvor det er sannsynlig at nemndas avgjørelse kan bli overprøvd ved domstolene. Det avgjørende for om deltakelse i statlige eller kommunale nemnder omfattes av godkjenningsordningen, vil være hvor stor sannsynlighet det erfaringsmessig er for at avgjørelser fra disse organene, kan være gjenstand for overprøving av domstolene. Dersom avgjørelsen er av en slik type at en kan regne med at den overprøves av de alminnelige domstoler, vil deltakelse kreve godkjenning. For det enkelte forvaltningsorgan vil det i utgangspunktet nokså enkelt kunne vurderes om dette er en avgjørelse som vanligvis pleier å bli overprøvd eller om overprøving hører til sjeldenhetene.

Nr. 4gjelder sidegjøremål i offentlig eller privat næringsvirksomhet. Med næringsvirksomhet forstås virksomhet som drives ut fra forretningsmessige formål. Bestemmelsen gjelder direkte deltakelse i selve driften, for eksempel ved verv som leder, styremedlem og lignende. Rene investeringer omfattes ikke av denne bestemmelsen.

Nr. 5krever godkjenning ved deltakelse i private tvisteløsningsnemnder. Det kan være nemnder som er opprettet av private selskaper, organisasjoner og lignende som skal løse tvister mellom private parter i ulike relasjoner. Det kan for eksempel være tvisteløsningsnemnder mellom kunder og bedrifter eller bransjeorganisasjoner.

Nr. 6gjelder oppnevning som medlem av voldgiftsretten. Godkjenningskravet gjelder for ethvert medlem av voldgiftsretten, både for de partsoppnevnte medlemmene og for lederen.

Annet ledd gjelder unntak fra kravet om godkjenning etter første ledd. Disse unntakene er beskrevet i nr. 1 til 3. Unntaket i nr. 1 gjelder valg eller oppnevning som foretas av Stortinget eller Kongen i statsråd. Det legges i slike tilfeller til grunn at hensynet til dommeres uavhengighet er veiet i forhold til behovet for dommerdeltakelse i forbindelse med den konkrete oppnevningen. Unntaket i nr. 2 gjelder valg som stortingsrepresentant, medlem av Sametinget og medlem av folkevalgte organer i kommuner eller fylkeskommuner, herunder kommunestyre, fylkesting, formannskap, fylkesutvalg, kommuneråd, fylkesråd og visse kommunale eller fylkeskommunale nemnder. Det vises til at enhver har plikt til å ta imot valg til slike folkevalgte organer etter valgloven og kommuneloven. Etter nr. 3 er også medlemsskap i politiske partier unntatt. Det foreligger ikke noen allmenn innsynsrett i et partis medlemslister, og den enkeltes tilknytning til et parti bør vurderes som et privat anliggende dersom medlemsskapet ikke gir seg utslag i mer formelle posisjoner i partiet. Det vises i denne forbindelse til at medlemsskap i politiske partier er unntatt fra registreringsplikt etter § 121 e annet ledd nr. 1.

Tredje leddbestemmer at der Kongen i statsråd foretar oppnevning etter første jf. annet ledd nr. 1, skal det innhentes uttalelse fra domstoladministrasjonen hvis det ikke gjelder oppnevning til granskningskommisjoner eller til medlem av styret i domstoladministrasjonen, Tilsynsutvalget eller Innstillingsrådet. Begrunnelsen er at domstoladministrasjonen som godkjenningsmyndighet etter § 121 d, bør gis adgang til å uttale seg om oppnevningen slik at denne uttalelsen kan utgjøre en del av beslutningsgrunnlaget for regjeringen når selve oppnevningen skal foretas. Dersom det er sterke motforestillinger mot oppnevningen, bør dette kommer frem for oppnevningsmyndigheten. Det stilles ikke krav om at uttalelse skal innhentes dersom oppnevningen foretas av Stortinget. Det vises for øvrig til NOU 1999: 19 punkt 9.7.8.9.

Til § 121 d

Første ledd første punktum foreslår å legge godkjenningsmyndigheten etter § 121 c til domstoladministrasjonen. Begrunnelsen er at dette skal føre til mest mulig ensartet praksis omkring godkjenningen. Av hensyn til den enkelte dommer er det viktig at vurderingen blir mest mulig lik i ulike deler av landet. Dette har betydning for dommerens mulighet for å ha ulike sidegjøremål, noe som i enkelte tilfeller vil kunne bety en ikke ubetydelig ekstrainntekt eller andre fordeler for dommerne. Annet punktum bestemmer at godkjenningsmyndigheten kan delegeres til domstollederen. Denne delegasjonsadgangen kan det bli aktuelt å benytte dersom omfanget av søknader om godkjenninger blir stort eller dersom det er mindre viktige eller lite prinsipielle saker som skal vurderes.

Annet leddfastslår at forvaltningslovens regler om enkeltvedtak kommer til anvendelse. Forvaltningslovens regler for enkeltvedtak vil etter dette gjelde med unntak for retten til å klage der vedtaket er truffet av domstoladministrasjonen. Det betyr at klageretten avskjæres selv om dette normalt gjelder administrative vedtak. Begrunnelsen for en slik begrensning i klageretten er at styret ellers ville bli tvunget til å behandle et stort antall slike klager. Styret bør i stedet kunne gi veiledning til administrasjonen gjennom retningslinjer for hvordan praksis bør være. Dersom vedtaket er truffet av domstollederen, har dommeren full klagerett.

Det vises for øvrig til punkt 10.6.15 ovenfor.

Til § 121 e

Første ledd første punktum foreslår å pålegge dommere registreringsplikt for alle sidegjøremål. Registreringsplikten vil i utgangspunktet omfatte alle typer sidegjøremål, herunder sidegjøremål som trenger godkjenning etter § 121 c. Bestemmelsen gjelder dommere i Høyesterett, lagmannsrettene og herreds- og byrettene, herunder dommerfullmektiger. Sidegjøremål er definert i § 121 a. Annet punktum bestemmer at opplysning om en dommers siste stilling før utnevnelse eller tilsetting som dommer, også skal registreres i det samme registeret.

Annet ledd foreslår enkelte unntak fra registreringsplikten. Disse følger av nr. 1 til 3. Etter nr. 1 er medlemsskap i alle politiske parti, trossamfunn, interesseorganisasjoner og ideelle foreninger unntatt. Interesseorganisasjoner er private sammenslutninger som har et mer eller mindre definert økonomisk siktemål, men som i hovedsak er organisert på en annen måte enn ordinær næringsvirksomhet. Typiske eksempler på interesseorganisasjoner er yrkes- og bransjeforeninger som Norges Juristforbund, men også mer allmenne eller lokale organisasjoner vil omfattes. For eksempel vil medlemsskap i Norges Automobil Forbund eller i et grunneierlag falle utenfor registreringsplikten. Ideelle foreninger er private sammenslutninger som i utgangspunktet ikke har noe erklært formål om å ivareta medlemmenes økonomiske interesser, men der hovedformålet er av mer ideell karakter. Typiske eksempler på dette vil være idrettsforeninger, fritidsorganisasjoner, miljøvernorganisasjoner, saksorienterte organisasjoner som for eksempel Nei til EU, brorskaps- og søsterforbund, og religiøse foreninger. Unntaket fra registreringsplikt gjelder medlemsskap. Verv i slike organisasjoner eller foreninger vil som hovedregel omfattes. Nr. 2 oppstiller imidlertid unntak for verv i ideelle foreninger som har færre enn 100 medlemmer. Hensynet med denne avgrensingen er å fange opp verv i foreninger som vil kunne ha betydning for en dommers habilitet, og gjennom registreringen skal det sikres at opplysninger av betydning for vurderingen av dommerens uavhengighet, blir kjent. Antallet medlemmer må fastsettes ut fra det faktiske medlemstall som fremgår av foreningens regnskap. Videre skal medlemstallet vurderes ut fra om foreningen er lokalt forankret eller om den er den del av en større enhet. Dersom foreningen er en del av en større enhet, vil medlemstallet i den lokale foreningen være uten betydning for om vervet er registreringspliktig. Dette gjelder typisk for landsomfattende foreninger og organisasjoner som Røde Kors, Amnesty International og lignende. Etter nr. 3 omfattes heller ikke enkeltstående sidegjøremål som forelesninger, foredrag og andre lignende oppdrag av registreringsplikten.

Det følger av tredje ledd at unntaket fra registeringsplikt i nr. 1 og 2 ikke gjelder medlemsskap eller verv eller annen tilknytning til brorskaps- og søsterforbund. Det er av særlig betydning at opplysninger om slike medlemsskap kommer frem av hensyn til vurderingen av en dommers habilitet.

Fjerde ledd gjelder investeringer. Det bestemmes at investeringer som representerer eierinteresser i et selskap, skal registreres dersom de overstiger nærmere fastsatte grenser. Investeringer har i motsetning til deltakelse i næringsvirksomhet, til formål å være en ren pengeplassering hvor siktemålet er fortjeneste. Registreringsplikten foreslås begrenset til eierinteresser i selskaper. På denne måten avgrenses registreringsplikten i forhold til bankinnskudd, investeringer i aksjefond og lignende. Behovet for slike registreringen er mindre fordi det sjelden vil kunne knytte seg inhabilitetsgrunner eller andre særinteresser til denne type investeringer. Kongen gis hjemmel til å fastsette regler for registrering av investeringer, jf. § 121 k, herunder grensen for verdien av investeringen som medfører registreringsplikt. Det antydes at grensen bør ligge på ca. kr 50.000.

Til § 121 f

Bestemmelsen foreslår at domstoladministrasjonen skal føre registeret over dommeres sidegjøremål. Det foreslås at nærmere regler for selve registreringsordningen gis av Kongen, jf. § 121 k.

Til § 121 g

Bestemmelsen foreslår regler om hvordan registreringsplikten skal gjennomføres. Registreringen vil omfatte direkte sidegjøremål, men også investeringer faller inn under denne bestemmelsen. Første ledd første punktum foreslår å pålegge en dommer å melde fra om sidegjøremålet til registerføreren snarest mulig og senest innen en måned etter at dommeren påtok seg sidegjøremålet. Av annet punktum nr. 1 til 5 fremgår hvilke opplysninger som skal gis. Etter nr. 1 skal dommerens tittel, navn og domstoltilknytning registreres for å kunne identifisere dommeren. Videre skal sidegjøremålet beskrives, jf. nr. 2. Det samme gjelder hvem som er oppdragsgiver, jf. nr. 3. Etter nr. 4skal tidspunktet og varigheten av sidegjøremålet registreres. Dersom varigheten ikke er fastlagt før gjøremålet tar til, må det gis melding til registerfører når gjøremålet avsluttes. Nr. 5 krever at det skal oppgis om det ytes godtgjørelse for sidegjøremålet. Størrelsen av godtgjørelsen skal ikke registreres.

Det følger av annet ledd at registrerte opplysninger om et sidegjøremål skal slettes tre år etter at sidegjøremålet ble avsluttet. Denne regelen knytter seg til avslutningen av sidegjøremålet og ikke til når sidegjøremålet ble registrert. Det vil av den grunn være tilstrekkelig at sidegjøremålet ble avsluttet for tre år siden for vurderingen av om registreringen skal slettes. Nærmere regler om hvordan slettingen skal gjøres, foreslås fastsatt i forskrift i medhold av § 121 k. Det må blant annet gis regler som sikrer at registreringen gjøres korrekt. Videre må det gis regler om at sletting skal gjøres av eget tiltak av domstoladministrasjonen, og det må etableres et system som sikrer at slik sletting finner sted.

Tredje ledd gjelder registrering av investeringer. For investeringer skal selskapets navn og adresse oppgis. Den enkelte investeringens nøyaktige størrelse skal ikke registreres. Spørsmål om slike størrelser bør eventuelt besvares av den enkelte dommeren selv i forbindelse med en konkret sak der investeringens størrelse kan ha betydning for dommerens habilitet. Nærmere regler om når melding skal gis og når sletting av opplysninger skal gjøres, foreslås fastsatt i forskrift, jf. § 121 k.

Til § 121 h

Første punktum foreslår at enhver har rett til innsyn i registeret over dommeres sidegjøremål. På denne måten sikres allmennheten rett til kunnskap om forhold som kan virke inn på den enkelte dommerens uavhengighet og upartiskhet i den enkelte sak. Annet punktum bestemmer at domstoladministrasjonen skal fastsette nærmere regler for hvordan opplysningene skal gjøres tilgjengelige for den som ønsker innsyn i registeret.

Til § 121 i

Bestemmelsen foreslår at en dommer ikke kan motta lønn eller annen godtgjøring fra tidligere eller fremtidig arbeidsgiver eller arbeidssted. Bestemmelsen vil ha størst betydning for midlertidige dommere herunder dommerfullmektiger fordi faste dommere ikke kan ha permisjon fra annen stilling utenfor domstolen etter § 121 j. I overgangsfaser vil det likevel kunne være aktuelt for en fast dommer å motta slik form for lønn eller godtgjøring, typisk fra en fremtidig arbeidsgiver utenfor domstolene. Også disse tilfellene vil være omfattet av forbudet. Forbudet vil gjelde for hele perioden en dommer er ansatt i sin stilling, og brudd på forbudet vil kunne medføre disiplinærreaksjon etter nytt kapittel 12.

Det vises for øvrig til punkt 10.6.5 ovenfor.

Til § 121 j

Bestemmelsen foreslår at den som utnevnes i fast dommerstilling, ikke kan ha permisjon fra annen stilling utenfor domstolene. Bestemmelsen omfatter bare faste og ikke midlertidige dommere. Det er også gjort unntak for permisjon fra stilling i domstolene. Det innebærer at en dommer kan ha permisjon fra en fast stilling i domstolen selv om dommeren blir utnevnt i en annen fast stilling. Bestemmelsen forbyr heller ikke en dommer å ha permisjon fra sin faste stilling som dommer for å utføre andre gjøremål. Dette kan for eksempel være aktuelt i tilknytning til oppdrag en dommer har for en granskningskommisjon, et offentlig utvalg, stilling i den sentrale domstoladministrasjonen eller lignende.

Det vises for øvrig til punkt 10.6.5 ovenfor.

Til § 121 k

Bestemmelsen foreslår at Kongen gis myndighet til å gi utfyllende regler om dommeres sidegjøremål. Slike regler vil være nødvendig i forhold til hvordan registrering av sidegjøremål faktisk skal foregå etter §§ 121 e, 121 f og 121 g. Det kan i medhold av denne bestemmelsen gjøres unntak fra registreringsplikten for dommere som er tilsatt for svært kort tid, for eksempel under en måned. Det kan også gjøres unntak fra registreringsplikten der dette vil medføre brudd på tunge personvernhensyn. Disse unntakene kan eventuelt komme som ett tillegg til det som følger av § 121 e. Slike forhold må vurderes nærmere i forbindelse med selve ikrafttredelsen av registreringsordningen.

Til § 142:

Endringen er en følge av den nye funksjonsfordelingen mellom domstoladministrasjonen og Justisdepartementet og gir domstoladmininstrasjonen myndighet til å gi forskrifter om bruk av kapper og annet antrekk i rettsmøter.

Til § 235

Første ledd første punktum foreslår at det opprettes et Tilsynsutvalg for dommere som skal behandle klager og vurdere disiplinærtiltak mot dommere. Grunnlaget for vurderingen av om det skal treffes vedtak om disiplinærtiltak mot en dommer, finnes i § 236. Regler om hvem som har klagerett, foreslås i § 237, saksbehandlingsregler følger av § 238 og regler om overprøving fremgår av § 239. Annet punktum bestemmer at Kongen oppnevner medlemmene til Tilsynsutvalget. Det skal være fem medlemmer i utvalget. I tillegg skal hvert av medlemmene ha personlige varamedlemmer. Varamedlemmene trer i funksjon der et fast medlem har forfall av ulik art, er inhabil eller av andre grunner er avskåret fra å delta i behandlingen av en sak. Tredje punktum angir utvalgets sammensetning. Det foreslås at Tilsynsutvalget settes sammen av to dommere, en advokat og to representanter for allmennheten. Dommerrepresentantene kan være fra hvilken som helst rettsinstans og være hvilken som helst type dommer innenfor denne rettsinstansen. Det er ikke noe pålegg om at bare domstolledere skal sitte i utvalget. Videre skal det være en advokat i utvalget. Dette bør være en privatpraktiserende advokat, en advokat ansatt i næringsvirksomhet eller lignende, og det bør legges vekt på å oppnevne en person som faktisk prosederer i retten. I tillegg skal utvalget ha to medlemmer som representere allmennheten. Disse bør ha en viss erfaring med håndtering av personalsaker og være engasjert i profesjonsetiske spørsmål, men det stilles ingen formelle krav til deres kvalifikasjon. Disse medlemmene skal ikke være jurister. Kongen står helt fritt ved vurderingen av hvem som skal oppnevnes. Det er imidlertid ikke noe i veien for at domstolene og ulike yrkesorganisasjoner, for eksempel Den norske Dommerforening og Den Norske Advokatforening, kan fremme forslag overfor Kongen. Sammensetningen av utvalget må gjøres på grunnlag av kravene i likestillingsloven § 21 om representasjon av begge kjønn. Utvalget må etter dette ha minst to kvinner og to menn. Fjerde punktum bestemmer at Kongen fastsetter hvilket av medlemmene som skal være leder av Tilsynsutvalget. Kongen står fritt i denne vurderingen, og avgjørelsen bør tas ut fra det enkelte utvalgs sammensetning og medlemmenes lederegenskaper.

Annet leddbestemmer at oppnevningen eller valget skjer for en periode på fire år som er vanlig for offentlige, oppnevnte organer. Det åpnes for adgang til gjenoppnevning eller gjenvalg for inntil en ny periode på fire år.

Tredje ledd uttrykker at en oppnevning eller et valg kan trekkes tilbake dersom et medlem ikke er i stand til eller villig til å utføre vervet på en forsvarlig måte. Denne ordningen skal være en sikkerhetsventil slik at en person som enten ikke ønsker å være med i utvalget, eller som ikke utfører sine oppgaver der, skal kunne fristilles fra ytterligere deltakelse i utvalgets arbeid. Selve fristillingen skjer ved at Kongen trekker oppnevningen for dette medlemmet tilbake.

Det vises for øvrig til NOU 1999: 19 punkt 10.6.3.8 og punkt 11.5.13 ovenfor.

Til § 236

Første ledd foreslår at Tilsynsutvalget kan treffe vedtak om disiplinærtiltak overfor en dommer fra de alminnelige domstoler, det vil si Høyesterett, lagmannsrettene og herreds- og byrettene. Med denne oppregningen omfattes også dommerfullmektiger av klage- og disiplinærordningen. Det vises for øvrig til punkt 11.5.17 ovenfor.

Disiplinærtiltaket kan utløses av to forhold. For det første vil det kunne settes i verk disiplinærtiltak dersom dommeren overtrer de plikter som stillingen medfører. En dommer har ulike plikter etter prosesslovgivningen i egenskap av å være dommer. Men også andre plikter som innehaver av en stilling, typisk arbeidsrettslige plikter, vil omfattes. Også overtredelse av reglene om sidegjøremål rammes av forbudet. For det annet vil disiplinærtiltak kunne anvendes dersom en dommer opptrer i strid med god dommerskikk. Dette vil innebære at disiplinærtiltak kan settes i verk mot omfattende forhold som gjelder en dommers opptreden og handlinger. God dommerskikk har å gjøre med hvordan en dommer utfører sine oppgaver. God dommerskikk er knyttet til en rekke forhold. For det første vil dommerens opptreden i retten være gjenstand for vurdering. I den forbindelse kan spørsmål om møteledelse, opptreden overfor parter, vitner og andre aktører være av betydning. Videre vil spørsmålet om brudd på god dommerskikk kunne komme inn i forbindelse med vurdering av hvordan saksbehandlingen utføres, herunder om dommeren opptrer sendrektig, er dårlig forberedt til møter og mangler organisering av forberedelsen til rettsmøter osv. Det har også betydning hvordan dommeren opptrer utenfor retten i møte med sakens parter og andre som er berørt av dommerens gjøremål på det enkelte området. En dommers opptreden utenfor tjenesten kan også i særlige tilfeller være i strid med god dommerskikk, men for slike forhold bør bare særlig ekstraordinære situasjoner og begivenheter kunne trekkes inn. Se nærmere om begrensninger i klageadgangen for slike tilfeller i § 237 annet ledd. Generelt bør det i forbindelse med vurderingen av god dommerskikk kunne reageres overfor alle forhold som er egnet til å svekke tilliten til domstolene og dommerne. Skyldkravet som legges til grunn, er forsett eller uaktsomhet. Det er således tilstrekkelig at en dommer har utvist uaktsomhet ved de handlinger eller forhold som er begått. Det vises for øvrig til NOU 1999: 19 punkt 10.6.3.2 og punkt 11.5.5 og 11.5.6 ovenfor.

Annet ledd fastslår at reaksjonene eller disiplinærtiltakene som kan gjøres gjeldende mot dommeren, er kritikk eller advarsel. Begrepet kritikk innebærer at Tilsynsutvalget har vurdert dommerens adferd og funnet at denne er et brudd på de plikter som første ledd oppstiller. I uttrykket advarsel ligger en kvalifisert form for kritikk som resulterer i en skarpere reaksjon. Dette innebærer en mer betydelig forgåelse enn en handling som medfører kritikk fra Tilsynsutvalget. En advarsel vil være av betydning for om en dommer kan straffes etter straffeloven § 324 for forsømmelse i tjenesten. Det vises for øvrig til NOU 1999: 19 punkt 10.6.3.4 og punkt 11.5.7 ovenfor.

Tredje ledd fastslår at Tilsynsutvalget kan gi uttalelse om hva som er god dommerskikk uten at en dommer gis kritikk eller en advarsel. En slik regel vil kunne bidra til å styrke fokus på hva som er god dommerskikk også i saker der det ikke foreligger brudd på pliktene etter første ledd. Dette kan også bidra til å gi et større omfang av praksis og vurderinger fra utvalget.

Fjerde ledd uttrykker at Tilsynsutvalget ikke kan vurdere forhold som kan overprøves etter reglene i prosesslovgivningen. Dette innebærer at Tilsynsutvalget kan vurdere dommerens forhold omkring hvordan avgjørelsen er tatt, men selve avgjørelsen kan ikke overprøves. Det vises for øvrig til NOU 1999: 19 punkt 10.6.3.3 og punkt 11.5.8 og 11.5.9 ovenfor.

Til § 237

Første ledd regulerer hvem som har rett til å klage en dommer inn for Tilsynsutvalget. Etter nr. 1 har for det første rettens aktører rett til å klage over en dommer etter § 236. Dette omfatter partene, prosessfullmektiger herunder advokater, sakkyndige og vitner. Videre har enhver som selv er blitt direkte berørt av en dommerens opptreden i sin stilling, rett til å klage. Dette vil omfatte meddommere, lagrettemedlemmer, skjønnsmenn, og partenes lovlige stedfortredere, men også en journalist eller alminnelig tilhører som er til stede i retten, vil ha rett til å klage etter nr. 1. Videre vil personer som ikke er knyttet direkte til en sak for retten, men som likevel er berørt av forhold som inngår i dommerens øvrige arbeidsoppgaver, være omfattet av nr. 1. Etter nr. 2 har departementet rett til å klage. Domstoladministrasjonen har slik rett etter nr. 3 fordi det forutsettes at dette organet skal ha en arbeidsgiverfunksjon overfor dommerne og utføre det overordende tilsynet med domstolene og dommernes virke. Domstollederen har personalansvar for dommerne ved domstolen og bør i egenskap av dette gis rett til å klage etter nr. 4. Domstollederen vil også på grunnlag av sin styring med domstolen ha særlig gode forutsetninger for å kunne reagere overfor kritikkverdige forhold hos den enkelte dommer og bør av den grunn gis rett til å klage. Det kan i konkrete tilfeller være slik at enten Justisdepartementet, domstoladministrasjonen eller domstollederen bør ta belastningen med å klage der det er kommet frem forhold som kan tyde på at en dommer har brutt sine plikter etter § 236, men ingen øvrige klageberettigede formelt har klaget over forholdet. Til siste fremgår det av nr. 5 at Den Norske Advokatforening eller andre som har en særlig interesse i å få Tilsynsutvalgets vurdering, gis rett til å klage. Det er åpenbart at Advokatforeningen vil ha generell interesse av å kunne reagere overfor en dommers brudd på god dommerskikk uavhengig av om den enkelte advokat som har vært utsatt for dommerens adferd, velger å bruke sin klagerett eller ikke. En tilsvarende interesse vil andre organisasjoner som for eksempel Norsk Presseforbund, ha. Den konkrete interesse som den enkelte organisasjon har i å overprøve en dommers handling og adferd, vil regulere retten til å klage etter nr. 5. Det vises for øvrig til punkt 11.5.10 og 11.5.12 ovenfor.

Annet ledd begrenser kretsen av klageberettigede for de tilfeller klagen gjelder forhold utenfor dommerens tjeneste. Forsømmelser som gjelder forhold utenfor tjenesten, vil bare departementet, domstoladministrasjonen og domstollederen ved den domstol som dommeren er tilknyttet, ha en overordnet interesse av å påklage. Klageretten er på denne måten avgrenset til disse konkrete instansene.

Tredje ledd foreslår at Tilsynsutvalget kan ta en sak til behandling etter henvendelse fra noen som ikke har klagerett. I slike tilfeller trengs det ikke fremsettes en formell klage. Videre gis Tilsynsutvalget adgang til å ta opp en sak av eget tiltak. Disse to alternativene må sees i sammenheng slik at Tilsynsutvalget for det første står fritt til å vurdere en sak der det ikke foreligger klagerett. Videre vil det bli et glidende spørsmål om saken er tatt opp etter henvendelse fra noen som ikke har klagerett eller om Tilsynsutvalget har behandlet saken av eget tiltak etter å ha fått kunnskap om forholdet.

Fjerde ledd gjelder fristen for å fremsette en klage til Tilsynsutvalget. Utgangspunktet for fristberegningen etter første punktum er det tidspunkt forholdet som er grunnlag for klagen, fant sted. Dersom forholdet har pågått over et lengre tidsrom, må det tidspunkt da forholdet opphørte, legges til grunn for fristberegningen. I en del tilfeller vil de som er berørt av forholdet som er grunnlag for en eventuell klage, ikke være kjent med dette. I slike tilfeller vil fristen først begynne å løpe fra det tidspunkt den klageberettigede fikk eller burde fått kunnskap om forholdet. Fristen for å fremsette en klage er tre måneder. Selv om fristen etter første punktum er utløpt, gir annet punktum Tilsynsutvalget adgang til å ta opp en sak av eget tiltak. Dersom fristen for å klage er oversittet, vil Tilsynsutvalget ikke ha plikt til å behandle klagen, men kan ta saken opp til vurdering av eget tiltak. Det fastsettes imidlertid en frist på ett år etter at forholdet fant sted for å ta saken opp til behandling. Denne fristen er absolutt. Det kan likevel finnes tilfeller der fristberegningen etter første punktum skaper uheldige situasjoner fordi en klageberettiget avventer at behandlingen i domstolen skal avsluttes før klagen fremsettes og fristen på denne måten løper ut. I slike tilfeller kan det være grunnlag for å vurdere en annen fristberegning. Kongen gis derfor etter tredje punktum adgang til å gi regler om et annet utgangspunkt for fristeberegningen.

Femte ledd bestemmer at Tilsynsutvalget ikke har kompetanse til å behandle et forhold en dommer er straffedømt for. Begrunnelsen er at en dommer ikke skal utsettes for en dobbelt reaksjon. I slike tilfeller skal saken avvises av Tilsynsutvalget. Tilsynsutvalget kan imidlertid behandle saken dersom dommeren er utsatt for strafforfølgning, men er frifunnet. Bestemmelsen hindrer ikke at det kan settes i verk strafferettslig forfølgning mot en dommer for forhold som tidligere har vært behandlet av Tilsynsutvalget. Se for øvrig NOU 1999: 19 punkt 10.6.3.2 og punkt 11.5.8 ovenfor.

Til § 238

Første ledd første punktum foreslår at avgjørelse fra Tilsynsutvalget er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Videre foreslår annet punktum at forvaltningsloven og offentlighetsloven får anvendelse ved behandling av klage- og disiplinærsaker i Tilsynsutvalget. Unntak følger imidlertid av annet til femte ledd og § 239.

Annet ledd første punktum uttrykker at en part i utgangspunktet har rett til å forklare seg muntlig for Tilsynsutvalget. Begrunnelsen vil i første rekke være at en dommer som er innklaget i Tilsynsutvalget, vil kunne føle det som en styrke å få møte utvalget personlig og få forklare seg direkte overfor dets medlemmer. Det antas også at denne fremgangsmåten vil kunne virke klargjørende for saksbehandlingen. Det er videre av betydning at partene gjennom en muntlig fremstilling gis adgang til å nyansere sine synspunkter og svare på spørsmål direkte overfor utvalget. Annet punktum gjør unntak fra forklaringsretten der utvalget finner partens muntlige forklaring åpenbart unødvendig. Hva som vil være åpenbart unødvendig, må vurderes konkret i den enkelte sak. Utvalget bør likevel vise tilbakeholdenhet med å nekte en dommer å forklare seg muntlig, dersom det er sannsynlig at saken resulterer i et vedtak der dommeren gis kritikk eller en advarsel. Tredje punktum pålegger en part forklaringsplikt i de tilfeller der denne ikke ønsker å benytte seg av sin forklaringsrett etter første punktum, og utvalget finner at en muntlig forklaring har vesentlig betydning for sakens opplysning. Fjerde punktum åpner for adgang til å benytte fjernavhør ved partsforklaringer. Bestemmelsen bør likevel ikke være til hinder for at en part som ønske å komme personlig til utvalget for å forklare seg, gis adgang til dette. Spesielt kan dette være aktuelt for den innklagede dommeren.

Tredje ledd første punktum fastslår at Tilsynsutvalget kan avhøre vitner. Med dette pålegges vitner møte- og forklaringsplikt for utvalget. Utvalget kan fastsette at vitneforklaring skal skje ved fjernavhør. Det antas at domstolloven § 43 annet ledd gir Tilsynsutvalget adgang til å begjære bevisopptak ved en domstol der dette finnes påkrevet. Annet punktum gir bestemmelsene i tvistemålsloven om vitneplikt og vitneførsel tilsvarende anvendelse så langt de passer. På denne måten kommer regelene om hvem som har vitneplikt og hvordan vitner skal føres for Tilsynsutvalget, til anvendelse.

Fjerde ledd første punktum uttrykker at Tilsynsutvalget må ta sine avgjørelser i møter. Det innebærer at utvalget må være samlet når avgjørelser treffes. Videre bestemmer annet punktum at utvalget må være fulltallig når det skal tas avgjørelser. Dette innebærer at alle utvalgets medlemmer, eventuelt varamedlemmer for utvalgsmedlemmer som har forfall, er til stede i møtet. Selv om det ikke sies uttrykkelig, innebærer kravet om at utvalget skal være fulltallig, at samtlige medlemmer har vært til stede under alle forhandlingene som ligger til grunn for avgjørelsen. Tredje punktum fastsetter at møtene i Tilsynsutvalget skal holdes for lukkede dører. Dette omfatter både forhandlingene der parter og vitner forklarer seg og møter der avgjørelser tas. Fjerde punktum gir likevel utvalget adgang til å beslutte at forhandlingene kan skje i åpne møter. Dette vil bare omfatte de møter der parter og vitner forklarer seg. Møter der avgjørelser treffes, vil alltid foregå for lukkede dører. Vilkåret for å holde åpne forhandlinger er at dette er forsvarlig av hensyn til sakens parter. Utvalget vil imidlertid alltid stå fritt i sin avgjørelse om å åpne dørene for publikum. Selv om det er forsvarlig å holde åpne møter av hensyn til sakens parter, kan likevel utvalget bestemme at forhandlingene skal skje for lukkede dører. Femte punktum fastslår at utvalget i særlige tilfeller kan beslutte å behandle en sak skriftlig. Dette innebærer at saken sirkuleres blant medlemmene før avgjørelsen treffes. Slik fremgangsmåte kan bare benyttes dersom saken er svært enkel og oversiktlig. Det bør også vises tilbakeholdenhet med denne behandlingsformen der avgjørelsen resulterer i at det reises kritikk eller en advarsel mot en dommer.

Femte ledd gir reglene i domstolloven kapittel 6 om habilitet tilsvarende anvendelse for medlemmene av Tilsynsutvalget. Disse bestemmelsene er noe strengere enn inhabilitetsreglene etter forvaltningsloven.

Sjette ledd åpner for adgang til å delegere til utvalgets leder eller et annet av utvalgets medlemmer å ta visse type avgjørelser. Hvilke avgjørelser et samlet utvalg kan overlate til lederen eller et enkelt medlem, følger av nr. 1 og 2. Etter nr. 1 kan utvalgets leder eller et av utvalgets medlemmer avvise en klage når det ikke foreligger klageadgang etter loven. En klage kan avvises etter denne bestemmelsen der klageren ikke har klagerett etter § 237 eller klagefristen i § 238 er oversittet. Videre kan avgjørelsesmyndigheten delegeres etter nr. 2 der saken avvises fordi klagen er åpenbart grunnløs. Det vises for øvrig til punkt 11.5.15 ovenfor.

Sjuende ledd fastslår at Tilsynsutvalgets vedtak i disiplinærsaker kan offentliggjøres dersom de blir anonymisert.

Det vises for øvrig til NOU 1999: 19 punkt 10.6.3.9 og punkt 11.5.14 ovenfor.

Til § 239

Første ledd uttrykker at et vedtak i Tilsynsutvalget ikke kan påklages etter forvaltningslovens regler. Dette innebærer et viktig unntak fra hovedregelen om at forvaltningslovens bestemmelser får anvendelse for klager som behandles av Tilsynsutvalget. Annet ledd bestemmer at vedtaket i stedet kan bringes inn for de alminnelige domstoler ved søksmål til herreds- og byretten. Søksmålsfristen er to måneder fra partene fikk underretning om vedtaket. Tredje ledd angir hva som domstolene kan prøve i forhold til vedtaket fra Tilsynsutvalget. Domstolen kan bare prøve lovligheten av vedtaket, om saksbehandlingsreglene er fulgt og det faktiske grunnlaget for vedtaket. Ved prøving av lovligheten vil domstolen både kunne prøve lovtolkningen og subsumsjonen. Det innebærer at domstolen kan prøve om dommeren i det enkelte tilfellet har overtrådt plikter som stillingen medfører eller om dommeren har opptrådt i strid med god forvaltningsskikk, jf. § 236 første ledd. Det som domstolen ikke kan prøve, er skjønnsutøvelsen eller hensiktsmessigheten som gjelder om bruddet skal medføre en sanksjon eller ikke. Reglene i tvistemålsloven får anvendelse for behandlingen av saken. Unntak er imidlertid gjort for tvistemålsloven § 438. Ved behandling av slike saker skal rett settes med meddommere for at allmennhetens vurdering skal komme til uttrykk og avgjørelsen ikke skal få preg av selvdømme innenfor dommerstanden.

Det vises for øvrig til punkt 11.5.16 ovenfor.

Til § 240

Det foreslås at Kongen gis hjemmel til å gi utfyllende forskrifter om organiseringen og behandling av saker i Tilsynsutvalget. Når det gjelder sekretariat for Tilsynsutvalget forutsettes dette organisert innenfor retningslinjer som gis av Tilsynsutvalget selv. Det legges i den sammenheng til grunn at sekretariatet skal ligge i domstoladministrasjonen.

Til skjønnsprosessloven § 5

Endringene i annet ledd knytter seg til hvem som kan bemyndige dommerfullmektiger i skjønnssaker. På grunnlag av ny organisasjonsmessig struktur mellom Justisdepartementet og domstoladministrasjonen, foreslås myndighet til å bemyndige dommerfullmektiger i slike saker lagt til domstoladministrasjonen, men slik at myndigheten kan delegeres til domstollederen etter nærmere bestemmelser gitt av domstoladministrasjonen.

Til ikrafttredelses- og overgangsbestemmelsene:

Departementet ønsker at endringene kan settes i kraft så hurtig som det er praktisk mulig. Opprettelsen av ny domstoladministrasjon, reglene for utnevning av nye dommere og midlertidige dommere, ny disiplinærordning og regulering av dommeres sidegjøremål krever imidlertid opprettelse av en rekke nye organer som det kan ta tid å få på plass. Som et utgangspunkt vil departementet arbeide for at lovendringene i hovedsak skal tre i kraft i løpet av 2002. Dette gjelder spesielt organiseringen av den nye domstoladministrasjonen. Det er imidlertid behov for å ha mulighet for å sette de ulike endringer i kraft til forskjellig tid. Spesielt kan det nevnes at ny disiplinærordning og regulering av dommeres sidegjøremål, ikke nødvendigvis trenger være på plass selv om den nye domstoladministrasjonen starter sitt virke. Samtidig er det ønskelig at bestemmelsene om utnevning av faste og midlertidige dommere skjer i sammenheng med opprettelsen av ny domstoladministrasjon.

Det kan nevnes at en rekke av endringene i domstolloven overfører myndighet til å fastsette forskrifter fra Kongen til domstoladministrasjonen. Dette medfører imidlertid ikke at de forskrifter som er gitt på et område der forskriftsmyndighet er overført til domstoladministrasjonen, opphører å gjelde. Disse vil fortsatt komme til anvendelse inntil domstoladministrasjonen enten foreslår å gi nye forskrifter eller opphever eller endrer de eksisterende forskriftene.