3 Oversikt over domstolordningen i Norge

3.1 Innledning

Hovedtyngden av den dømmende virksomhet i Norge utøves av de alminnelige domstolene som er nevnt i domstolloven § 1: Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutvalg, lagmannsrettene og herreds- og byrettene. Også forliksrådene hører med blant de alminnelige domstolene, men skiller seg klart ut fra de øvrige både i sammensetning og funksjon. Det er de alminnelige domstolene som behandler de fleste og den store bredden av rettslige tvister, uansett om partene er privatpersoner, foretak eller offentlige organer. Idømmelse av straff kan bare foretas av de alminnelige domstolene.

I tillegg til de alminnelige domstolene har vi særdomstolene. Disse er opprettet for å behandle spesielle, avgrensede sakstyper. Til særdomstolene hører bl.a. vergemålsrettene, jordskifterettene, Arbeidsretten og Riksretten, jf. domstolloven § 2.

De alminnelige domstolene og særdomstolene utgjør de formelle domstolene i Norge.

I tillegg finnes det domstollignende organer som har dømmende funksjoner i materiell forstand, men som likevel ikke formelt regnes som domstoler. Eksempler på dette er Trygderetten, Utlendingsnemnda og fylkesnemndene for sosiale saker.

3.2 De alminnelige domstolene

3.2.1 Instansordningen

De alminnelige domstolene er

• Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutvalg

• seks lagmannsretter, én i hvert lagdømme

• 92 herreds- og byretter (også domstoler som betegnes som sorenskriverembete, byfogd, byskriver eller skifterett hører med til denne gruppen), fordelt på 87 distrikter - «domssogn» - som landet er delt inn i

• ca. 440 forliksråd, vanligvis ett i hver kommune

Med Høyesterett øverst og forliksrådene nederst er det egentlig fire nivåer i det norske domstolshierarkiet. Siden forliksrådene ikke behandler straffesaker, og det også er en rekke unntak fra hovedregelen om at sivile saker skal starte i forliksrådet, er det likevel vanlig bare å snakke om tre instanser i domstolsystemet: Herreds- og byrettene som første instans, lagmannsrettene som annen instans og Høyesterett som siste instans.

Som hovedregel kan en høyere instans ikke gi instrukser til en lavere instans om den faglige behandlingen av en konkret sak. Den høyere instansen har heller ingen administrativ instruksjonsrett overfor den lavere instansen. Med få unntak er den administrative instruksjonsretten forbeholdt domstoladministrasjonen i Justisdepartementet. Det viktigste unntaket er at lagmannsrettens leder kan tilkalle dommere fra førsteinstansdomstoler til å gjøre tjeneste i enkeltsaker.

Svært mange sivile saker starter i forliksrådet med obligatorisk mekling. Hvis meklingen ikke fører frem, har forliksrådet relativt omfattende mulighet til å avsi dom i saken. Alle saker som er pådømt i forliksrådet, kan ankes inn for herreds- og byretten. For å anke til lagmannsretten må saken gjelde spørsmål av en viss verdi. Det samme gjelder for anker til Høyesterett. Anker til Høyesterett må dessuten først behandles av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålsutvalget har vid adgang til å nekte å fremme anker for Høyesterett, for eksempel hvis det er klart at anken ikke vil føre frem eller hvis verken avgjørelsens betydning utenfor den foreliggende sak eller andre forhold tilsier at saken tas under behandling.

Alle straffesaker starter i herreds- og byrettene. Skyldspørsmålet kan bare prøves i to instanser. Bare straffutmåling, saksbehandling og lovanvendelse kan bringes inn for Høyesterett som siste instans. Kjæremålsutvalget kan dessuten nekte å fremme en anke til Høyesterett hvis den ikke gjelder spørsmål av prinsipiell interesse eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvet i Høyesterett.

En dom er en avgjørelse av realiteten i saken. Når en domstol behandler en sak, treffes det ofte også en del prosessuelle avgjørelser underveis i behandlingen av saken. Slike avgjørelser kalles kjennelser. Også disse kan bringes inn for - påkjæres til - en overordnet domstol. Dette gjelder for eksempel kjennelser om varetektsfengsling.

3.2.2 Nærmere om organiseringen innen den enkelte instans

Forliksrådene

Forliksrådene består av lekfolk valgt av kommunestyret for fire år om gangen. Vanligvis har verken forliksrådsmedlemmene eller forliksrådets sekretariat noen formell juridisk kompetanse.

Forliksrådene behandler et meget stort antall saker, og saksmengden har vært stigende de siste årene. I 1999 behandlet forliksrådene ca. 140.000 saker. Ca. 68 % ble avgjort ved uteblivelsesdom, som avsies når en av partene ikke inngir tilsvar eller lar være å møte opp i forliksrådet. 14 % ble løst ved dom eller forlik.

Hovedvekten av sakene er kurante gjeldskrav hvor det egentlig ikke er noen uenighet om at gjelden består. Det er likevel med dagens regler ofte nødvendig å få kravet fastsatt i dom for å få mulighet til å tvangsinndrive gjelden.

I NOU 1992:35 Effektivisering av betalingsinnfordring m.v. er det foreslått at uimotsagte gjeldskrav kan tvangsinndrives med faktura og lignende som tvangsgrunnlag. Hvis dette forslaget gjennomføres, vil forliksrådenes saksmengde reduseres betydelig.

Herreds- og byrettene

Vi har 87 domssogn for herreds- og byrett. I 83 av disse er det én herreds- eller byrett. Disse domstolene er fullfaglige og behandler alle typer saker. I de fire største byene er organiseringen på herreds- og byrettsnivået litt annerledes. Hver enkelt by utgjør bare ett domssogn, men har likevel flere domstoler. Domstolene har ulike oppgaver som til sammen utgjør ansvarsområdet til en fullfaglig domstol. I Oslo er det således et byfogdembete for namssaker, en nyopprettet skifterett og byskriverembete for skiftesaker og tinglysing (frem til 1. januar 2000 var dette to separate domstoler), og en byrett som behandler de øvrige sivile sakene og straffesakene. I Bergen, Trondheim og Stavanger er oppgavene delt mellom to domstoler; byrett og byfogdembete.

Domstolene på herreds- og byrettsnivå varierer sterkt i størrelse, fra fem til over 160 ansatte. Dette har først og fremst sammenheng med befolkningsmengden i domssognet. På landsbasis var herreds- og byrettene 1. januar 2000 bemannet med 315 ordinære dommere, 162 dommerfullmektiger og 874 stillinger uten dømmende oppgaver (kontorstillinger, saksbehandlerstillinger, administrative lederstillinger).

Når det gjelder den interne organiseringen av den enkelte herreds- eller byrett, er strukturen gjennomgående flat. En dommer er alltid domstolens leder. Oslo byrett, Asker og Bærum herredsrett og Bergen byrett er organisert i flere avdelinger som hver ledes av en dommer, som er underordnet domstolens leder. Ellers finnes det ingen form for mellomlederstillinger, bortsett fra en prøveordning ved én herredsrett med en dommer som formell nestleder. Videre er noen saksbehandlerstillinger tillagt enkelte arbeidslederoppgaver, og kontorsjef/administrasjonssjefstillinger er opprettet ved de aller største domstolene.

Domstolens leder (eller avdelingslederen) fordeler sakene mellom dommerne, men har ingen instruksjonsmyndighet i forhold til de enkelte dommere med hensyn til hvordan de skal behandle og pådømme sakene sine. Prinsippet om domstolenes og dommernes uavhengighet gjelder altså ikke bare påvirkning utenfra, men innebærer også at den enkelte dommer skal være uavhengig i forhold til sin domstolleder og sine kolleger.

Derimot har domstolens leder en tilsynsplikt når det gjelder dommernes saksavvikling, samt administrativt ansvar for ferieavvikling, tilstrekkelig tilstedeværelse på kontoret mv.

Heller ikke overfor dommerfullmektigene, som med ett unntak finnes ved alle domstoler i første instans, har domstolleder noen instruksjonsrett med hensyn til hvordan den enkelte sak skal avgjøres. Derimot har domstolleder en opplærings- og veiledningsplikt. Fordeling av saker til dommerfullmektiger skal skje under hensyn til fullmektigens erfaring, faglige dyktighet, modenhet osv.

Det har vært atskillig diskusjon innad i domstolene om hvilken myndighet domstolleder har - og bør ha - overfor dommerne. Utviklingen synes å gå i retning av at domstollederens rolle får flere elementer av den tradisjonelle lederrollen. Spørsmålet vil bli gjort til gjenstand for videre utredninger i tiden som kommer.

Overfor funksjonærene har domstolleder vanlig instruksjonsmyndighet og tilsynsplikt.

Av tabell 3.1 fremgår nøkkeltall (avrundet) for de viktigste typer saker og andre arbeidsoppgaver ved herreds- og byrettene i 2000. For å illustrere endringene i saksmengden over tid, er også tallene for 1980 og 1990 gjengitt.

Lagmannsrettene

Landet er delt i seks lagdømmer, med en lagmannsrett i hvert lagdømme. Lagmannsrettene har en rent dømmende funksjon. De ikke-dømmende delene av herreds- og byrettens arbeid som vigsler, registrering, skiftearbeidet mv. finner vi således ikke igjen i lagmannsrettene.

I størrelse er det ikke så stor variasjon mellom lagmannsrettene som mellom domstolene i første instans, men det er forskjeller også her. Pr. 1. januar 2000 hadde Borgarting lagmannsrett 50 dommere, dvs. dobbelt så mange som Gulating med 26 dommere og mer enn tre ganger så mange som Eidsivating, Agder, Frostating og Hålogaland med mellom 10 og 16 dommere hver.

Lagmannsrettene har ikke dommerfullmektiger, men enkelte lagmannsretter har periodevis hatt midlertidige dommerstillinger for å nedarbeide restanser.

I tillegg til 127 lagdommerstillinger hadde lagmannsrettene pr. 1. januar 2000 88 funksjonærstillinger. At det er færre funksjonærstillinger pr. dommerstilling ved lagmannsrettene enn ved herreds- og byrettene, skyldes at lagmannsrettene har mindre omfattende funksjonæroppgaver.

Også lagmannsrettene har tradisjonelt hatt en flat intern organisasjonsstruktur. Førstelagmannen er lagmannsrettens leder. I tillegg er det opprettet lagmannsstillinger. Opprinnelig hadde ikke lagmennene lederfunksjoner, men i de senere år har førstelagmennene i varierende grad delegert enkelte administrative oppgaver til lagmennene. På det administrative plan har samtlige lagmannsretter en administrasjonssjef.

Borgarting lagmannsrett ble i 1997 inndelt i tre avdelinger, hver ledet av en lagmann, etter mønster av avdelingsinndelingen i Oslo byrett, Asker og Bærum herredsrett og Bergen byrett. I juli 2000 ble det besluttet at Gulating lagmannsrett skal deles i to avdelinger.

Forholdet mellom førstelagmannen og de øvrige dommerne når det gjelder saksfordeling mv., tilsvarer det som er beskrevet foran for herreds- og byrettene.

I tabell 3.2 gis en oversikt over de viktigste sakstypene og antall saker (avrundet) ved lagmannsrettene.

Høyesterett

Høyesterett dømmer i siste instans og er ankeinstans for avgjørelser truffet i lavere instanser.

Høyesterett hadde pr. 1. januar 2001 20 dommere inkludert justitiarius. Høyesterett har videre en direktør og et juridisk sekretariat med 15 stillinger for utredere, samt 22 kontor- og funksjonærstillinger.

Av tabellene 3.3 og 3.4 fremgår antall innkomne saker ved Høyesteretts kjæremålsutvalg og Høyesterett.

3.3 Særdomstolene

I motsetning til en del andre land, bl.a. Sverige, spiller særdomstolene en beskjeden rolle i den norske rettspleien. De fleste særdomstolene er nevnt i domstolloven § 2. Særdomstolene omfatter svært ulike organer; fra vergemålsrettene som i praksis er en del av herreds- og byrettene, til konsulrettene som foretar bevisopptak i utlandet og ikke har dømmende oppgaver i egentlig forstand. Arbeidsretten, Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms og jordskifterettene er de viktigste særdomstolene i praksis. Arbeidsretten er opprettet i medhold av arbeidstvistloven og behandler saker som gjelder kollektiv arbeidsrett, bl.a. tarifftvister. Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms fastsetter om staten er eier av arealer i de to fylkene, fastsetter eiendomsgrenser mellom statlig og annen eiendom og avgjør om noen har bruksrettigheter på statens grunn. Det finnes 41 jordskifteretter og fem jordskifteoverretter. Deres hovedoppgave er å løse uhensiktsmessige eiendoms- og bruksforhold.

Typisk for særdomstolene er at de har sterke innslag av lekdommere. Bortsett fra jordskifterettene, jordskifteoverrettene og konsulrettene, ledes alle særdomstolene av en jurist.

3.4 Domstollignende forvaltningsorganer

Enkelte forvaltningsorganer karakteriseres som domstollignende fordi de har særtrekk som minner om domstolene. Trygderetten, Utlendingsnemnda og fylkesnemndene for sosiale saker er eksempler på slike organer.

De domstollignende forvaltningsorganene har bl.a. som hovedoppgave å løse rettslige tvister, deres avgjørelser er rettslig bindende og de er i sin faglige virksomhet i betydelig grad uavhengige i forhold til andre (overordnede) forvaltningsorganer. Avgjørelsene som de domstollignende forvaltningsorganene treffer, kan imidlertid overprøves av de alminnelige domstoler, vanligvis med herreds- og byretten som første instans. For saksbehandlingen ved disse organene gjelder forvaltningsloven, i motsetning til domstolenes saksbehandling som er regulert gjennom prosesslovgivningen.

3.5 Dommere

3.5.1 Innledning

Etter domstolloven § 52 omfatter dommerbegrepet personer som har dømmende myndighet i en domstol. Det er vanlig å skille mellom fagdommere og lekdommere, selv om domstolloven ikke definerer noen grense mellom disse. Fagdommere i de alminnelige domstoler vil alltid være jurister. I særdomstolene finnes dommere med annen faglig bakgrunn enn den juridiske, men som det likevel er naturlig å regne med som fagdommere. Ofte vil man kunne regne alle fast tilsatte eller utnevnte dommere som fagdommere, mens de som trekkes eller oppnevnes for begrenset tid eller for en bestemt sak, er lekdommere. Men det finnes også fagdommere som er oppnevnt for en begrenset tid.

Felles for fagdommere og lekdommere gjelder domstollovens regler om habilitet, om taushetsplikt og om rettergangsansvar. Det er likevel til dels betydelige forskjeller mellom fagdommere og lekdommere i funksjon, måten de utpekes på mv.

3.5.2 Fagdommere

Hovedgruppen av fagdommere er de som utnevnes av Kongen i statsråd i fast, heldags dommerstilling. De får status som embetsmenn og nyter godt av vernet i Grunnloven § 22 mot oppsigelse og forflytning mot sin vilje, og av vernet mot avskjed på annen måte enn etter rettergang og dom. Disse rettighetene utgjør det viktigste formelle vernet for dommernes uavhengighet av den utøvende makt. De utnevnte fagdommerne gjør tjeneste i herreds- og byrett, lagmannsrett og Høyesterett.

Det er også en gruppe heldags fagdommere som ikke er utnevnt i statsråd. For det første finner man i de alminnelige domstoler dommere som er konstituert i statsråd for en begrenset periode, for eksempel som vikarer for faste dommere pga. sykdom, eller som ekstra dommere pga. topper i arbeidsbelastningen eller ønske om nedarbeiding av restanser. Disse dommerne har status som embetsmenn etter tjenestemannsloven og antas å ha fullt stillingsvern i perioden de er konstituert for. I de alminnelige domstoler er det for det andre dommere som er konstituert av Justisdepartementet eller av fylkesmannen for en begrenset periode, og som derfor har status som tjenestemenn og ikke embetsmenn. For det tredje er det i særdomstolene heldags dommere som er oppnevnt i statsråd for en begrenset periode (Arbeidsretten) eller tilsatt i statsråd i fast stilling (jordskifterettene). Disse har ikke status som embetsmenn og det er tvilsomt om de har det spesielle stillingsvern som tilkommer utnevnte og statsrådskonstituerte dommere.

En siste gruppe dommere i heldags stilling er dommerfullmektigene. De skiller seg fra andre dommere i herreds- og byrettene både ved at de tilsettes av vedkommende domstolleder, at tilsettingen er tidsbegrenset og at det stilles vesentlig mindre krav til yrkeserfaring og livserfaring. Dommerfullmektigene har intet stillingsvern utover det ordinære vern for statens arbeidstakere etter tjenestemannsloven.

I tillegg til heldags dommere finnes det fagdommere som gjør tjeneste i enkeltsaker og/eller ved behov. Det finnes ekstraordinære lagdommere, dvs. pensjonerte dommere som oppnevnes av Justisdepartementet for ett år av gangen. Disse gjør tjeneste i en lagmannsrett i de saker som førstelagmannen bestemmer. Dertil kommer fagdommere oppnevnt av Kongen i statsråd, som gjør tjeneste for Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. Denne domstolen har en saksportefølje som innebærer at den trer sammen etter behov.

Felles for de fleste fagdommere gjelder at de arbeidsrettslig er statstilsatte. Arbeidsgiveransvaret ligger dels i Justisdepartementet og dels i andre fagdepartementer.

3.5.3 Lekdommere

I de alminnelige domstolene er det et betydelig lekdommerinnslag. Forliksrådet består utelukkende av lekdommere. I sivile saker for by- og herredsrettene og lagmannsrettene, er hovedregelen at lekdommere deltar som meddommere der partene krever det eller retten finner det ønskelig. Det finnes både ordinære meddommere fra de alminnelige meddommerutvalgene, og fagkyndige meddommere fra egne utvalg med særlig kompetanse innenfor spesielle fagområder.

Ved behandling av ordinære straffesaker (dvs. saker som ikke behandles i forhørsretten) i by- og herredsrettene deltar alltid meddommere. Meddommere deltar også i de fleste straffesaker som behandles i lagmannsretten. Meddommerne er alltid i flertall.

I visse alvorlige straffesaker settes lagmannsrett med ti lagrettemedlemmer i tillegg til fagdommerne, og disse lagrettemedlemmene avgjør skyldspørsmålet alene. Fire av de ti lagrettemedlemmene gjør deretter tjeneste som ordinære meddommere ved straffutmålingen. Formelt er ikke lagrettemedlemmene dommere etter domstolloven, men i praksis regnes også disse som lekdommere. Lekdommere finnes også i særdomstolene og som skjønnsmenn. I Høyesterett behandles ingen saker med lekdommere.

Felles for lekdommere ved de alminnelige domstoler er at de vanligvis er folkevalgte. Forliksrådsmedlemmer, meddommere og lagrettemedlemmer velges av kommunestyret, mens fylkestinget velger skjønnsmenn. Valgperioden er fire år.

Meddommere, lagrettemedlemmer og skjønnsmenn trekkes eller oppnevnes for hver enkelt sak. Forliksrådsmedlemmene er derimot faste gjennom hele funksjonsperioden.

Fordi lekdommere er folkevalgte, og ikke tilsatte, har de ikke samme stillingsvern som fagdommere. Siden vervet er et ombud, har lekdommere i utgangspunktet både rett og plikt til å fungere i vervet ut den periode de er valgt for. Dette innebærer både at de ikke lenger kan fungere hvis de for eksempel taper et av valgbarhetsvilkårene, og at de - i motsetning til fagdommere - ikke kan si opp.

Særdomstolene har også et betydelig innslag av lekdommere. Med visse unntak er deres rettslige stilling i hovedsak den samme som for lekdommere ved de alminnelige domstoler.

3.6 Den sentrale administrasjonen av domstolene

3.6.1 Administrasjon av de alminnelige domstolene

Ansvaret for den sentrale administrasjon av de alminnelige domstolene er lagt til Justisdepartementet. I 1996 ble det opprettet en egen avdeling i departementet, Domstolavdelingen, for å ta seg av disse oppgavene. Avdelingen er organisert som en ordinær avdeling i departementet, noe som bl.a. innebærer at prinsipielt viktige saker avgjøres av departementsråd eller politisk ledelse.

Den sentrale administrasjon av domstolene har følgende hovedelementer:

Økonomiforvaltning

Den vanlige budsjettprosessen i staten følges, og domstolenes budsjett inngår i forslaget til samlet statsbudsjett i St. prp. nr. 1. De bevilgede midler fordeles til de enkelte domstoler. Regnskapsrapporter fra domstolene behandles to ganger i budsjettåret. I noen utstrekning foretas justeringer eller tilleggsbevilgninger.

Statistikk

Statistikk for saksmengden og saksavviklingen i domstolene innhentes og bearbeides. Dette er viktige data bl.a. for vurderingen av ressursbruk og ressursfordeling (for eksempel stillinger) ved domstolene, og for den administrative styringen generelt.

Lokaler

Domstolene leier lokaler av Statsbygg eller andre utleiere og står for den daglige driften av lokalene sammen med utleier. Departementet har ansvaret for reforhandling av eksisterende leieavtaler og inngåelse av nye. Departementet avgjør hvilke domstoler som skal få utvide og rehabilitere de gamle lokalene eller få nye lokaler.

Informasjonsteknologi

Det er organisert en egen forvaltningsenhet utenfor departementet, Rettsvesenets IT- og fagtjeneste (RIFT), som har det operative ansvaret når det gjelder anskaffelser, installasjoner, systemutvikling, brukerstøttetjenester mv. Den sentrale grunnboksdatabasen drives av et eget statseid selskap, Norsk Eiendomsinformasjon as.

Personalforvaltning

Departementet arbeider dels med generelle oppgaver som utvikling av personalpolitikk mv., og dels med enkeltsaksbehandling. Departementet behandler tilsettingssaker for dommerstillinger, mens tilsetting i andre stillinger skjer lokalt. Lønnsforhandlinger gjennomføres sentralt for alle arbeidstakergrupper for de aller fleste domstolers vedkommende.

Organisasjonsutvikling og kompetanseutvikling

Departementet tar initiativ til og sørger for oppfølging av organisasjonsutvikling ved enkeltdomstoler og utvikling av organisasjon, geografisk struktur og arbeidsområde for domstolene. To egne råd, Etterutdanningsrådet for dommere og Opplæringsrådet for funksjonærer i domstolene, med medlemmer både fra domstolene/organisasjonene og fra departementet, har hovedansvaret for kompetanseutvikling hos dommere og funksjonærer. Det er også opprettet et eget Studiepermisjonsutvalg for dommere.

Målstyring, planlegging og effektivisering

Økonomireglementets krav om virksomhetsplanlegging gjelder også for domstolene, men Justisdepartementet har for disse lagt opp til en noe forenklet form. Stortinget har selv vurdert og sluttet seg til de overordnede mål for saksavviklingen i domstolene, og følger dem opp i den årlige behandlingen av budsjettet. I et samarbeid mellom domstolene og Justisdepartementet er det i tillegg fastsatt mer generelle målsettinger for kvalitet, rettssikkerhet mv. For Høyesterett gjelder Høyesteretts eget hovedmål: Å arbeide for rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling. Det slås fast i de årlige tildelingsbrev at Høyesterett selv formulerer mål og resultatkrav, og planlegger driften innenfor de gitte budsjettrammer.

De siste 10-15 årene har det skjedd en omfattende delegering av administrative oppgaver og myndighet til den enkelte domstolleder. Fra 1990 er det domstolleder alene som tilsetter dommerfullmektiger, og funksjonærer tilsettes i regionale tilsettingsråd etter innstilling fra domstolleder. Etter budsjettreformen i staten i 1986 har domstolleder fått betydelig frihet til å disponere tildelingen etter eget skjønn, i samarbeid med tillitsvalgte. Avgjørelser etter ferieloven, innvilgelse av permisjon til andre enn dommere m.m. er også delegert. Sikkerhetsklarering av dommere skjer innenfor domstolene, med justitiarius i Høyesterett som øverste klareringsmyndighet.

3.6.2 Administrasjon av særdomstolene

Det administrative ansvaret for særdomstolene følger ingen enhetlig modell. Vergemålsrettene og Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms administreres av Justisdepartementet. Jordskifterettene administreres av Landbruksdepartementet. Arbeidsretten administreres av Kommunal- og regionaldepartementet. Det samme gjelder skjønnsrettene, selv om det i praksis også er et lokalt, kommunalt ansvar for disse, og de juridiske fagdommerne oppnevnes av Justisdepartementet. Konsulrettenes bevisopptak utføres av ordinære ledd i utenrikstjenesten, underlagt Utenriksdepartementets administrative myndighet.