19 Lovens virkeområde i tid

19.1 Gjeldende rett

19.1.1 Naturvernloven

Gjeldende naturvernlov av 1970 avløste naturvernloven av 1954. Denne loven avløste i sin tid den første naturvernloven fra 1910. Det er fremdeles en rekke vernevedtak som er truffet etter naturvernlovene av 1910 og 1954 som ikke er opphevet eller avløst av vedtak etter gjeldende naturvernlov.

Bestemmelsen i gjeldende naturvernlov er utgangspunktet for å avgjøre om eldre vernevedtak er i kraft. Det følger av § 25 tredje ledd at «Vedtak truffet i medhold av lov om naturvern av 1 desember 1954 skal fortsatt gjelde så langt de ikke strider mot bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov.» Det innebærer at vedtak truffet i medhold av naturvernloven av 1954 fortsatt gjelder, dersom de ikke er opphevet eller avløst av nye vedtak. Loven er imidlertid taus om vernevedtak truffet etter loven av 1910. Heller ikke ikrafttredelsesbestemmelsen i 1954-loven (§ 9) har bestemmelser om dette. I praksis har man lagt til grunn at disse vedtakene fortsatt gjelder. I følge Backer er dette i samsvar med vanlig oppfatning i teori og praksis så langt de eldre vernevedtak kunne vært truffet med hjemmel i gjeldende naturvernlov 1.

19.1.2 Viltloven

Gjeldende viltlov av 1981 avløste viltloven av 1951. Det følger av gjeldende viltlov § 57 tredje punktum at «Reglene og bestemmelsene gitt i medhold av sistnevnte lov fortsetter å gjelde inntil de blir opphevet eller endret, såfremt det er hjemmel for reglene og bestemmelsene også i denne lov». Det viser at forskrifter gitt i medhold av loven av 1951 fortsatt gjelder såfremt det er hjemmel for dem også i gjeldende viltlov, såfremt de ikke er opphevet eller avløst av nyere forskrifter.

19.1.3 Lakse- og innlandsfiskloven

Gjeldende lakse- og innlandsfisklov er av 1992. Loven erstattet tidligere lakse- og innlandsfisklov av 1964. I gjeldende lov § 50 nr. 2 står følgende:

«Bestemmelser gitt i medhold av lov av 6. mars 1964 om laksefisket og innlandsfisket og eldre lover gjelder fortsatt i den utstrekning de fortsatt har hjemmel i eller i bestemmelser gitt i medhold av loven her.»

Bestemmelsen har samme virkning som viltloven. Det innebærer at eldre bestemmelser gjelder dersom det er hjemmel for dem i gjeldende lakse- og innlandsfisklov, og de ikke er opphevet eller endret av nyere bestemmelser.

19.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår en egen overgangsbestemmelse i naturmangfoldloven, jf. utk. § 75. Utvalget foreslår at forskrifter og enkeltvedtak som er gitt etter bestemmelser i lover som oppheves eller endres som følge av naturmangfoldloven, fortsatt skal gjelde inntil myndigheten bestemmer noe annet. Eksempler på slike lover er lakse- og innlandsfiskloven, naturvernloven og viltloven. Videre foreslås at det kan gis forskrifter med overgangsbestemmelser som skal sikre tilpasninger fra tidligere lov til naturmangfoldloven. F.eks. spørsmålet om tilbakevirkende kraft for naturmangfoldlovens regler om kompensasjon for vern (utk. §§ 47 og 48).

19.3 Høringen

Det er få instanser som direkte kommenterer utvalgets forslag til overgangsbestemmelse i utk. § 75.

Regjeringsadvokaten antar at departementet også bør lage overgangsbestemmelser for erstatning slik at

«nye regler skal gis virkning for nasjonalparker og landskapsverneområder som er etablert på et slikt tidspunkt at den forlengede fristen for å melde krav får anvendelse. Det er imidlertid noen erstatningskrav som har blitt domstolsbehandlet selv om grunneierne har kunnet velge å vente på de nye reglene. Det må i overgangsreglene tas stilling til om nye erstatningsregler også skal gis anvendelse for verserende rettssaker, eventuelt om det bør oppstilles en grense der det er avholdt skjønn i første instans selv om dette ennå ikke er rettskraftig.

For eldre nasjonalparker og landskapsverneområder, kan det muligens være aktuelt å gi nye verneforskrifter som er mer tilpasset dagens forhold og for så vidt også de nye regler som er foreslått i naturmangfoldloven. Dersom et slikt nytt vernevedtak ikke i vesentlig grad endrer restriksjonsnivået i området, synes det svakt begrunnet at man skal åpne for ny erstatningssak etter eventuelle nye regler. Også dette forhold kan være grunn til å omtale særskilt i forarbeidene til en eventuell overgangsbestemmelse».

Karlsøy kommune uttaler:

«Forholdet til eksisterende lovverk når det gjelder vedtatte verneområder i henhold til eldre lovverk må avklares på en slik måte at den nye loven ikke «annullerer» de kompromisser som er inngått når disse områdene ble vedtatt vernet (jf. eks. Kystverneplan).»

19.4 Departementets vurdering

Departementet støtter utvalgets forslag om at forskrifter og enkeltvedtak som er gitt etter bestemmelser i lover (eller tidligere lover) som oppheves eller endres som følge av naturmangfoldloven, fortsatt skal gjelde inntil myndigheten bestemmer noe annet, jf. § 77 første punktum. Dette vil særlig gjelde arts- og områdefredning etter naturvernloven av 1970, 1954 og 1910 og forskrifter, enkeltvedtak og bestemmelser om jakt, fangst og fiske fattet etter lakse- og innlandsfiskloven av 1992 og 1964 og viltloven av 1981 og 1951. Departementet mener tilsvarende også bør gjelde for «beslutninger om delegering av myndighet» og har tatt inn en formulering om det i første punktum.

Når det gjelder hvilken betydning ny naturmangfoldlov skal ha for eldre vedtak, primært vedtak om områdevern etter tidligere naturvernlover, støtter departementet utvalgets forslag om at dette kan reguleres i forskrift. På to punkter foreslår imidlertid departementet at rettsvirkningen i forhold til eldre vernevedtak skal fremgå direkte av loven.

For det første gjelder dette dispensasjonsbestemmelsen i § 48. Departementet mener det er et særlig behov for klare regler om forholdet mellom dispensasjonsbestemmelsen i naturmangfoldloven og gjeldende dispensasjonsregler i verneforskriften. Departementet viser til at dispensasjonsbestemmelsen langt på vei er en kodifisering av gjeldende rett og forvaltningspraksis. Ut fra dette og hensynet til en klar og effektiv regel foreslår departementet at dispensasjonsbestemmelsen i § 48 gjøres gjeldende også for vernevedtak fattet etter naturvernlovene av 1970, 1954 og 1910, jf. § 77 annet punktum.

For det andre vil det være behov for å ha regler om tilbakevirkende kraft for naturmangfoldlovens regler om erstatning ved områdevern direkte i loven, jf. §§ 50 og 51. Departementet viser til St.prp. nr 1 (2003 – 2004) for Miljøverndepartementet (s. 47), som Stortinget i sin behandling ikke hadde merknader til, der det står følgende om en eventuell overgangsordning dersom det innføres en ny erstatning for nasjonalparker og landskapsvernområder:

«Når det gjeld juridiske verkemiddel er eit lovutval nedsett for å vurdere lovverk om biologisk mangfald og relevant sektorlovgiving (Biomangfaldlovutvalet). Utvalet vil òg vurdere erstatningsordningar for vern etter naturvernlova. Ei eventuell innføring av ny erstatningsordning for nasjonalparkar og landskapsvernområde vil òg gjelde for område der vernevedtak allereie er fatta, men der fristen for krav om erstatning enno ikkje har gått ut. Dette vil i så fall innebere at ei slik overgangsordning òg vil omfatte område der fristen ikkje er gått ut 1. januar 2002. Innstillinga frå Biomangfaldslovutvalet blir lagt fram i 2004.»

I lys av dette har Miljøverndepartementet siden 2004 gitt alle grunneiere og rettighetshavere som hadde fått områder vernet som nasjonalparker eller landskapsvernområder og der den ordinære fristen for å framsette krav om erstatning ikke var gått ut 1. januar 2002, fristutsettelse til ev. nye regler om erstatning vil tre i kraft.

Det innebærer at alle grunneiere og rettighetshavere som har fått sine områder vernet etter den nevnte fristen bør omfattes av erstatningsreglene i §§ 50 og 51, jf. § 77 tredje punktum. Dette gjelder dog ikke for grunneiere/rettighetshavere som, til tross for at de har fått fristutsettelse, likevel har tatt ut skjønnsbegjæring før naturmangfoldlovens ikrafttredelse.

Dersom det viser seg å være behov for å endre eksisterende verneforskrifter for å tilpasse dem mer til dagens forhold, jf. uttalelsen fra regjeringsadvokaten, vil spørsmålet om forholdet til de nye erstatningsreglene kunne komme opp. Dette gjelder særlig dersom et slikt nytt vernevedtak i vesentlig grad endrer restriksjonsnivået i området. Departementet foreslår at dette er et forhold som bør reguleres i forskrift, jf. § 77 siste punktum. I tillegg, bør det også være anledning til å gi forskrifter med overgangsbestemmelser for å sikre nødvendige tilpasninger fra tidligere lov til naturmangfoldloven, jf. § 77 siste punktum.