3 Norsk natur – hovedtrekk, utvikling og verdier

3.1 Hovedtrekk

Norsk natur karakteriseres av stor variasjon over korte avstander, selv om antallet naturtyper og arter ikke er stort i et globalt perspektiv. Variasjonen i norsk natur kan i første rekke tilskrives landets naturlige beskaffenhet, men også menneskets påvirkning gjennom noen tusen år.

Norge strekker seg over 13 breddegrader (fra 58° til 71° N) og 27 lengdegrader (fra 40° til 31° Ø), har en betydelig variasjon i klimaet fra kyst- til innlandsstrøk, stor geologisk og landskapsmessig variasjon, samt en forskjell i høyde over havet på nær 2500 meter fra lavland til høyfjell. Kombinasjonen av variert topografi, skarpe klimagradienter, nordlig beliggenhet og påvirkning fra varme havområder gir opphav til en variasjon i planter og dyr som er unik i europeisk sammenheng.

Norge har 26 vegetasjonsgeografiske regioner. Til sammenligning har Danmark 2, Finland 10 og Sverige 17 (A Moen 1998 Nasjonalatlas for Norge). I Norge finner vi både Europas sydligste forekomst av arktisk natur og verdens nordligste edelløvskoger og furuskoger. I vestlandsnaturen gjenspeiles disse kontrastene ved at løvskog og isbreer opptrer side om side. Norge har også noen av Europas høyeste fossefall.

Norge har også en unik, og ikke minst variert natur knyttet til havet, og det er langs kysten og på kontinentalsokkelen vi finner de mest produktive marine økosystemene. Det er grunn til å regne med at de marine økosystemene i nordområdene omfatter ukjente arter og tilpasninger i større utstrekning enn de terrestriske områdene.

3.2 Preg av menneskers bruk gjennom tidene

Det har bodd mennesker i Norge i ti tusen år, og sporene etter menneskers virksomhet i norsk natur er mange. De finnes i form av både kulturminner og kulturpåvirket landskap og biologisk mangfold.

Enhver menneskelig aktivitet har ikke nødvendigvis medført endringer i naturens mangfold. Det er likevel ingen tvil om at menneskers fremferd i terrenget gjennom tusener av år har påvirket naturen i Norge. I før-industriell tid var denne preget av kontinuitet i ulike bruksformer, først og fremt knyttet til landbruk og fiske. Nyere tiders mennesker har satt helt andre og varige spor, f.eks. gjennom store tekniske inngrep og intensive driftsformer i landbruket.

Da menneskene tok til å dyrke jorden og holde husdyr, ble grunnlaget lagt for varig omforming av både landskap og biologisk mangfold i et helt annet omfang enn tidligere. I dag er naturen mange steder sterkt omformet i forhold til det som var utgangspunktet. Dette har bidratt til at jordbrukets kulturlandskap er mer variert i Norge enn i de fleste andre land i Nord-Europa. Det henger sammen med den store variasjonen vi har i naturgitte forhold, i variert bruksstruktur og arealanvendelse til matproduksjon, samt ulike metoder for høsting og beitebruk. I mange deler av landet har tradisjonell jordbruksdrift funnet sted helt opp mot vår tid. Derfor har vi fortsatt levende kunnskap om gamle driftsformer og rester etter mange forskjellige kulturmarkstyper. I nyere tid er denne påvirkningen dramatisk endret og opphørt, noe som i dag bidrar til endringer i naturens mangfold.

Reindriften har en lang historie i store deler av landet. Særlig gjelder dette Finnmark, der reindriften har benyttet nesten hele arealet gjennom hundrevis av år. Ifølge NOU 1997: 4 Naturgrunnlaget for samisk kultur antas det at overgangen til en drift med mer spesialisering og innføring av større flokker skjedde i løpet av 1600-årene, og at denne utviklingen fortsatte i det påfølgende hundreåret. Reinen er en naturlig forekommende art på hele Nordkalotten, og dens påvirkning på vegetasjon og landskap er i utgangspunktet en del av økosystemet. Samene betegner likevel reinbeiteområder som «kulturlandskap» og begrunner dette med den menneskelige virksomheten ved reindriften, herunder jakt og fiske, som har funnet sted på vidda i århundrer.

De naturpregete og de kulturpåvirkete områdene danner en mosaikk som samlet fremstår som det norske landskapet vi i dag kjenner – variert og særegent.

3.3 Utvikling

Samfunnsutviklingen særlig det siste århundre har ført til at arts- og naturtypemangfoldet både globalt og i Norge er satt under stadig økende press. Arter og naturtyper har forsvunnet eller er i ferd med å forsvinne. FNs tusenårsutredning, den såkalte Milennium Ecosystem Assessment (2005), anslår at tapet av biologisk mangfold er opptil 1000 ganger høyere enn normalt. Tusenårsutredningen stiller opp de viktigste påvirkningsfaktorene i forhold til forskjellige hovednaturtyper. Ifølge tusenårsutredningen har alle påvirkningsfaktorer, det vil si habitatendring, klimaendring, fremmede arter, overutnyttelse og forurensning (avhengig av hvilken forurensing en snakker om og tidsperspektivet, f.eks. har jo svovelforurensing avtatt vesentlig siden midten av 80-tallet), økt – i større eller mindre grad – i alle typer økosystemene. Eneste unntaket fra dette er habitatendring i temperert skog, som fremdeles er høy, men synkende i global sammenheng (se tabell 6.1 i St.meld. nr. 26 (2006 – 2007).

Vi mangler i dag en god del kunnskap om hvilket mangfold som vi allerede har, hva vi har tapt eller hva vi er i ferd med å tape. Sammenhengene i naturen er kompliserte, og det er svært tids- og kostnadskrevende å få gode data. F.eks. er det påvist ca. 40 000 arter i Norge, men man regner med at det finnes ca. 20 000 flere enn dette, det vil si totalt rundt 60 000 arter. Bakterier og virus er da ikke medregnet. På den annen side øker kunnskapen om både tilstanden for og utviklingen i naturmangfoldet vårt.

Til Norsk Rødliste 2006 1 ble 18482 arter vurdert. Av disse regnes 1988 arter som truet, dvs. at de faller i kategoriene kritisk truet, sterkt truet eller sårbar. Det er vanskelig å si om dette generelt er en nedgang eller oppgang i forhold til rødlisten av 1998, da kategoriene og kriteriene er endret siden den gangen. Også økt kunnskap har ført til endringer i artslistene. For noen arter har det betydd at de er tatt ut av rødlisten fordi de har vist seg å være vanligere enn først antatt. Andre arter har kommet til eller endret kategori til å være mer truet enn antatt.

85 % av rødlisteartene trues av ulike arealendringer, mens forurensing og klimaendringer hver representerer en negativ påvirkning for 6 % av rødlisteartene. Mer enn ŧ av rødlisteartene trues av opphørt, endret eller holdt i for liten hevd i jordbruksområder, både i inn- og utmark (957 arter). Nærmere 20 % av rødlisteartene (746 arter) trues av intensivt drevet jordbruk.

Det er ennå ikke utarbeidet en rødliste for naturtyper i Norge. Men i vedlegg 5 til NOU 2004: 28 er det gitt en anbefaling om (ytterligere) vern av naturtyper. I anbefalingene bygges det bl.a. på en inndeling av truete vegetasjonstyper laget i 2001 (E. Fremstad og A. Moen 2001). Artsdatabanken vil etter planen komme med en første rødliste for truede naturtyper i Norge innen 1. desember 2009.

Økt påvirkning fra mennesker har ført til at de villmarkspregete områdene, dvs. områder mer enn fem km fra tyngre tekniske inngrep, reduseres i antall og størrelse. Fra 1900 til 2003 ble andelen av slike områder redusert fra ca. 48 % til ca. 11,7 % av fastlands-Norges areal. Reduksjonstakten ser ut til å ha vært størst i perioden 1940 til 1988, men reduksjonen av villmarkspreget areal fortsetter fremdeles. Ser vi på såkalte inngrepsfrie områder, dvs. områder som ligger mer enn 1 km fra inngrep, ble slike områder redusert med i snitt rundt 400 km² pr. år i perioden 1988 til 1998, mens reduksjonen i snitt var i overkant av 300 km² pr. år i perioden 1998 til 2003. Det er flere årsaker til at tapsraten har avtatt. Det har vært færre større vassdrags­utbygginger og antall kilometer nybygde traktor- og skogsbilveier har gått ned siden 1992. Selv kartleggingen av inngrepsfrie områder og fokusering på temaet har også medført en større forsiktighet med hensyn til inngrep i slike områder hos planleggende myndigheter.

Utviklingen og påvirkningsfaktorer i de forskjellige hovednaturtypene er beskrevet i St.meld. nr. 26 (2006 – 2007) Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand kap. 6, NOU 2004: 28 kap. 7 (jf. kap. 5 og 6) og kapitlet om påvirkningsfaktorer og miljøtilstand i Rødlista (Ødegaard, F. Norsk rødliste 2006 – Norwegian Red List, s. 61 – 94). Departementet viser til disse dokumenter for ytterlige bakgrunnsstoff.

3.4 Verdier

I NOU 2004: 28, kap. 8 er det gitt en grundig beskrivelse av de verdier som mennesker gjennom historien har knyttet til naturen. Noen av høringsinstansene har kommentert dette særskilt. En del instanser mener at utvalget ikke i tilstrekkelig grad har understreket naturens nytteverdi for mennesker. Andre mener at utvalget har lagt for stor vekt på nytten for mennesker, på bekostning av verdien av naturlige økologiske prosesser i seg selv. Noen tar også opp problematikken med verdisetting av mangfoldet.

Departementet mener at utvalget i kap. 8.5 redegjør for et nyansert og balansert verdisyn.

Som utvalget vil departementet understreke at mennesket ikke vil kunne overleve uten å kunne bruke av og høste fra naturen. Både menneskers og andre arters eksistens er imidlertid avhengig av at menneskenes bruk av naturen er bærekraftig. Tilstanden og utviklingen i naturmangfoldet har vist at det i tiden som kommer er behov for klare rammer og prioriteringer innenfor bruk og vern av mangfoldet.

Departementets verdimessige utgangspunkt er at naturens mangfold og økologiske funksjoner må ivaretas på lang sikt. Dette følger også av Grunnloven § 110 b om retten til et godt miljø og en natur med produksjonsevnen og mangfoldet i behold, også for kommende generasjoner. Dette kan begrunnes ut fra både nytteverdi, opplevelsesverdi, økologisk verdi og egenverdi. Hvilken konkret nytte den enkelte knytter til naturen, er ikke avgjørende i så måte. Sentralt er at valgfriheten for både nåværende og fremtidige generasjoner er i behold.

Det ligger en utvikling på mange millioner år til grunn for det naturmangfoldet vi har på jorda. Tap av mangfold er normalt irreversibelt, i hvert fall i et overskuelig tidsperspektiv. At mangfoldet ivaretas er derfor etter departementets mening en grunnleggende premiss for samfunnsutviklingen.

Et rikt naturmangfold og intakte økologiske funksjoner er med på å bygge opp under naturens potensielle verdi. I fremtiden vil dette mangfoldet kunne bli gjenstand for nye, i dag ukjente, utnyttelsesmåter. Arter vi i dag ikke nyttiggjør oss, kan komme til nytte ved utvikling av nye produkter og ny teknologi, og uutnyttede genetiske ressurser kan vise seg å ha potensial for bruk både i tradisjonell foredling av planter og dyr og innenfor genteknologi. Vår manglende kunnskap i så måte, er et argument for å ivareta representative utvalg av arter og naturtyper, for å sikre også de verdiene vi ennå ikke kjenner til.

Å ta vare på naturens mangfold er viktig også for menneskers naturopplevelse, tilhørighet og identitet. Samspillet mellom menneske og natur er en grunnleggende forutsetning for videreutvikling av vår kultur og identitet. Dette gjelder både på nasjonalt nivå, i lokalsamfunn, og for samisk kulturutøving. I tillegg legger friluftsliv og opplevelse av natur som i liten grad er påvirket av vesentlige inngrep, eller av vakre eller særegne landskap, grunnlaget for forståelse av menneskets tilhørighet til naturen. Naturen er en forutsetning for menneskets velbefinnende og helse samtidig som den setter grenser for den bruken vi bør tillate og de politiske prioriteringer vi foretar.

Departementet har gjennomgående i lovutkastet søkt å synliggjøre aspektet av samfunnsmessige behov og nytteverdien for menneske noe mer enn utvalget gjorde. Departementet mener imidlertid at dette heller innebærer en konkretisering enn et vesentlig avvik fra utvalgets forslag.