til kapittel 1 Alminnelige bestemmelser

til § 1 Lovens formål

Formålsbestemmelsen bygger i hovedsak på Samerettsutvalgets forslag til formålsbestemmelse, jf. § 1-1 i utvalgets lovforslag, jf. NOU 1997: 4 s. 547, men lovens formål er utvidet ved at det er tatt inn at ressursforvaltningen i fylket også skal skje til beste for allmennheten, jf. nedenfor.

Formålsbestemmelsen angir at loven skal legge til rette for at grunn og naturressurser forvaltes på en balansert og økologisk bærekraftig måte til beste for samisk kultur, reindrift, næringsutøvelse og samfunnsliv, samt til beste for innbyggerne i fylket og allmennheten for øvrig. «Samisk» knytter seg til begrepene «kultur, reindrift, næringsutøvelse og samfunnsliv». Et hovedformål med loven er at grunn og naturressurser i Finnmark fylke skal forvaltes på en slik måte at den samiske kultur kan bevares og videreutvikles. Samisk kultur har et særskilt vern gjennom Grunnloven § 110 a og folkerettslige regler om urfolk og minoriteter. Formålsbestemmelsen gir uttrykk for det vern som ligger i Grunnloven og folkeretten.

Ressursforvaltningen skal også skje til beste for øvrige innbyggere i fylket og allmennheten for øvrig. Det er en viktig målsetting at alle innbyggerne i fylket skal ha rettigheter til og nyte godt av de fornybare ressursene, i samsvar med det som gjelder i dag.

Uttrykket «samisk kultur» må forstås vidt og tolkes i samsvar med Grunnloven § 110 a og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) art. 27. Det omfatter for så vidt også reindrift, næringsutøvelse og samfunnsliv, men siden dette er særlig viktige elementer i kulturen er disse nevnt særskilt. Uttrykket er begrenset til den særegne samiske kulturen og det er dette særpreget som begrunner det særlige kulturvernet. I samisk kultur inngår en rekke lokale variasjoner og særegenheter og alle disse må anses som en selvstendig del av samekulturen. Kulturbegrepet er dynamisk og vil således også omfatte en videreutvikling og fornying av den samiske kulturen i tråd med utviklingen i samfunnet ellers.

Reindriften nevnes særskilt i formålsbestemmelsen for å markere dens sentrale betydning som samisk næringsvei og som et viktig element i samisk kultur.

«Samisk ... næringsutøvelse» sikter først og fremst til de tradisjonelle samiske næringer som er en viktig del av kulturen. Ut over reindrift, som er nevnt særskilt, vil det omfatte ulike næringer som utøves av samer og som er knyttet til bruk av naturen, f.eks. jordbruk, jakt, fiske, andre utmarksnæringer og duodji (husflid). Det omfatter bare næringsutøvelse som har et særlig samisk preg eller som inngår i grunnlaget for samisk kultur eller samfunnsliv, det vil stort sett si næringsutøvelse som er knyttet til utnyttelse av naturressursene.

Uttrykket «samfunnsliv» finnes også i Grunnloven § 110 a, og må forstås i samsvar med denne. Det vil ikke være noe skarpt skille mellom samfunnsliv og kultur, men uttrykket gir anvisning på man ved forvaltningen av grunn og naturressurser også skal ta hensyn til særpreg ved samisk samfunnsliv, herunder det kollektive preg det samiske samfunn tradisjonelt har hatt.

Formålsbestemmelsen inneholder ikke noen materiellrettslig regulering av bindende art, men den vil være retningsgivende ved tolkningen av lovens øvrige bestemmelser. Den vil også være retningsgivende for Finnmarkseiendommen, jf. §§ 6 og 20.

til § 2 Virkeområde

Loven gjelder fast eiendom og vassdrag med naturressurser i Finnmark fylke. Dette dekker både Finnmarkseiendommens grunn og annen grunn i offentlig eller privat eie. De nærmere avgrensninger av begrepet fast eiendom må foretas på bakgrunn av alminnelige tingsrettslige regler.

Begrepet vassdrag omfatter alt stillestående eller rennende ferskvann, så som elver, bekker, innsjøer, tjern og vann av alle størrelser. Dette er i samsvar med definisjonen av begrepet i vannressursloven § 2.Ved at lovens kapittel 2 og 3 bare får anvendelse på Finnmarkseiendommens eiendom, er den praktiske konsekvens av lovens virkeområde for de mindre deler av fylket som Finnmarkseiendommen ikke overtar, at de alminnelige bestemmelsene i lovens kapittel 1 kommer til anvendelse. Den viktigste følgen av dette er at retningslinjene gitt av Sametinget med hjemmel i § 4 også vil gjelde for offentlige myndigheter som behandler saker om endret bruk av utmarksområder som eies av andre private eller offentlige grunneiere. Loven inneholder ikke bestemmelser som innebærer plikter for andre private grunneiere.

Annet punktum angir lovens virkeområde ut i sjøen. Loven gjelder så langt den private eiendomsretten strekker seg. Den generelle hovedregelen er at eiendomsrettens grense går ved marbakken, eventuelt ved to meters dyp ved middels lav vannstand. Eiendomsbegrepet må imidlertid i denne sammenheng oppfattes som et relativt og funksjonelt begrep. Der grunneieren etter alminnelige regler i egenskap av grunneier har beføyelser lengre ut i sjøen enn marbakken eller ved to meters dyp, vil også disse beføyelsene falle inn under lovens virkeområde.

til § 3 Forholdet til folkeretten

Paragrafen fastsetter at Finnmarksloven skal anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter, samt i overensstemmelse med overenskomst med fremmed stat om regulering av fiske i grensetraktene. Om folkerettens regler om urfolk og minoriteter vises det til punkt 5. Disse reglene vil være sentrale ved tolking og utfylling av loven. Det følger også av § 3 at organer som loven tillegger myndighet, skal utøve denne myndigheten i samsvar med disse reglene.

Der loven etter sin ordlyd i utgangspunktet stiller organet fritt, vil derfor henvisningen til folkeretten i en del tilfeller legge begrensninger på hvordan myndigheten kan utøves.

Finnmarksloven gjelder et område hvor folkerettens regler om urfolk og minoriteter har sentral betydning, og formålet med bestemmelsen er å sikre at loven blir anvendt i overensstemmelse med disse reglene. Med folkerettens regler om urfolk og minoriteter siktes det først og fremst til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, men også til andre folkerettslige regler om urfolk og minoriteter som Norge er bundet av. Det samme gjelder folkerettslige regler som Norge vil ratifisere i fremtiden.

Uttrykket «overenskomster med fremmede stater om fisket i grensetraktene» dekker i dag bilaterale overenskomster med Finland om fisket i Tana og Neiden og bilaterale overenskomster med Russland om fisket i Pasvikelven og Grense Jakobselv. Også nye traktater vil være omfattet.

til § 4 Retningslinjer for forvaltningen av utmark

Første ledd gir Sametinget kompetanse til å fastsette retningslinjer for hvordan virkningen for samisk kultur, reindrift, næringsutøvelse og samfunnsliv av endret bruk av utmark skal bedømmes. Kompetansen til å gi retningslinjer er et viktig element i loven for å sikre Sametinget den praktiske innflytelsen på arealforvaltningen som samene etter folkeretten har krav på. Ved at bestemmelsen er plassert i lovens kapittel 1, vil retningslinjene gjelde for hele Finnmark, ikke bare for arealsaker som gjelder Finnmarkseiendommens grunn. Konsekvensen av dette er at offentlige myndigheter må ta hensyn til retningslinjene ved behandlingen av saker om endret bruk av utmark uavhengig av hvem som eier det aktuelle området.

Kompetansen til å gi retningslinjer er begrenset til hvordan virkningen av endret bruk av utmark skal vurderes i forhold til betydningen for samisk kultur mv. Uttrykket «endret bruk av utmark» er ment å favne vidt. Det er bestemmelsens forutsetning at Sametingets retningslinjer skal legges til grunn av myndighetene og Finnmarkseiendommen ved behandlingen av saker om endret bruk av utmark. Dersom Finnmarkseiendommen gir myndighet til å treffe avgjørelser om endret bruk av utmark til andre, vil retningslinjene også gjelde deres utøvelse av myndigheten.

Retningslinjene vil angi hvilke sentrale samiske hensyn som Finnmarkseiendommen og offentlige myndigheter må vurdere. De vil imidlertid ikke være avgjørende for avveiingen av samiske interesser mot andre interesser, og de vil ikke ha direkte betydning for privates rettigheter eller plikter. Retningslinjene vil trolig få stor betydning for den fremtidige arealforvaltningen i Finnmark. De vil bl.a. være et nyttig redskap for planmyndighetene som må ta hensyn til retningslinjene før det treffes vedtak om arealplaner og enkeltsaker etter plan- og bygningsloven. Også ved utarbeidelse av konsekvensutredninger etter reglene i plan- og bygningsloven kapittel VII-a vil Sametingets retningslinjer være et nyttig supplement til de særlige saksbehandlingsreglene som følger av regelverket i plan- og bygningsloven for å klargjøre tiltakets virkninger og konsekvenser for samisk kultur mv.

Ved saksbehandlingen i Finnmarkseiendommen er retningslinjene sikret virkning gjennom særlige saksbehandlingsregler i § 10 annet ledd, jf. merknadene til den bestemmelsen. I korthet kreves statlig godkjenning av vedtak om endret bruk av utmark mv. som er truffet med knappest mulig flertall (4 mot 2), dersom mindretallet på to mener at vedtaket er i strid med samiske interesser vurdert på bakgrunn av retningslinjene og oppnår støtte for dette fra Sametinget. De to styremedlemmene som utgjør mindretallet kan forelegge saken for Sametinget som uttaler seg om forholdet til retningslinjene og sender saken tilbake til styret. Støtter Sametinget mindretallet og styrets flertall likevel ønsker å opprettholde vedtaket etter en ny behandling, må de fire som utgjør flertallet oversende saken til Kongen for endelig godkjennelse. Kongen kan da godkjenne eller oppheve vedtaket.

Begrepet «utmark» må forstås på samme måte som i friluftsloven. Utgangspunktet er at all mark som ikke er å anse som innmark, er utmark, jf. friluftsloven § 1 a.

Hva som er «endret bruk» må avgjøres konkret i det enkelte tilfelle. Ikke enhver arealdisponering vil være å anse som endret bruk. Bl.a. vil etablering av nasjonalparker og andre verneområder ikke være «endret bruk av utmark» dersom bruksreglene for området ikke utelukker at den bruk som har vært utøvd, kan fortsette. Disponeringen må ha visse fysiske og praktiske konsekvenser og må være av en viss varighet. Midlertidige kortvarige inngrep, f.eks. eksempel bruk av områder til tidsavgrensede militærøvelser, vil etter omstendighetene ikke være å anse som «endret bruk». Lovforslaget tar ikke sikte på å svekke Forsvarets mulighet til å utøve den virksomhet som er nødvendig for å ivareta Norges sikkerhetsinteresser. Forsvaret vil imidlertid, som andre, måtte forholde seg til Finnmarkseiendommen som grunneier på lik linje med andre grunneiere. Midlertidige inngrep kan omfattes dersom de er av et slik omfang at det er naturlig å karakterisere det som «endret bruk». Under Sametingets utforming av retningslinjene og departementets stadfestelse av dem vil det kunne være naturlig å vurdere om retningslinjene bør angi mer presist hvilke endringer de gjelder for innenfor den rammen som ligger i lovens uttrykk «endret bruk av utmark».

Første ledd annet punktum fastsetter at departementet skal godkjenne retningslinjene og senere endringer i disse. Det er først når de er godkjent av departementet at de får de virkninger som loven tillegger dem. Departementets myndighet er avgrenset til å godkjenne eller avslå Sametingets forslag. Departementet kan ikke foreta realitetsendringer. Dersom retningslinjene ikke godtas må de sendes tilbake til Sametinget som må foreta nødvendige justeringer som oversendes for ny godkjennelse. Som ledd i utarbeidelsen av retningslinjene bør Sametinget sørge for at sentrale interessegrupper får anledning til å uttale seg. Dersom Sametinget ikke har gjort det, forutsettes departementet å gjøre det i forbindelse med godkjenningen.

Annet ledd fastsetter at statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter skal vurdere betydningen for samisk kultur mv. av den endrede utmarksbruken, og at denne vurderingen skal skje på bakgrunn av retningslinjene. Offentlige myndigheter har plikt til å foreta en slik vurdering, og dersom et offentlig organ unnlater å vurdere betydningen for samisk kultur mv. på bakgrunn av retningslinjene, vil dette være en saksbehandlingsfeil som kan få betydning for vedtakets gyldighet. Annet ledd regulerer ikke den skjønnsmessige avveiningen mellom hensynet til vern av samisk kultur mv. og andre hensyn.

Annet ledd omfatter ethvert organ som gjennom utøvelse av offentlig myndighet treffer vedtak om endret bruk av utmark. Bestemmelsen vil således også gjelde dersom et privat rettssubjekt unntaksvis treffer vedtak om endret bruk av utmark ved utøvelse av delegert, offentlig myndighet.

til § 5 Forholdet til bestående rettigheter

Første ledd slår fast at loven ikke gjør inngrep i private eller kollektive rettigheter som bygger på hevd eller alders tids bruk. Opparbeidede bruksrettigheter og eiendomsrettigheter vil således falle utenfor det forvaltningssystemet som det er lagt opp til i loven. Dersom noen har opparbeidet en bruksrett, vil det f.eks. ikke være nødvendig å få tildelt særskilt rett til utnyttelse etter § 24, jf. merknadene til den bestemmelsen. Fra statens side ble det tidligere undertiden hevdet at befolkningens utnyttelse av utmarksressursene var «tålt bruk» og derfor ikke kunne gi grunnlag for opparbeidede rettigheter gjennom hevd eller alders tids bruk. Bestemmelsen gjør det klart at et slikt synspunkt ikke kan opprettholdes, og at den bruk som har vært utøvd kan gi grunnlag for opparbeidelse av rettigheter.

Loven gjør heller ikke inngrep i bestående rettigheter som bygger på f.eks. avtaler med Statskog SF om festeretter eller bruksretter. Dette er det unødvendig å presisere i loven.

Annet ledd fastsetter at loven heller ikke gjør inngrep i de rettigheter som utøvere av samisk reindrift har på grunnlag av reindriftsloven eller på annet sedvanerettslig grunnlag. En tilsvarende bestemmelse ble foreslått av Samerettsutvalget i NOU 1997: 4, se § 1-4 i utvalgets forslag (s. 547). En presisering av forholdet til reindriftslovens regler er nødvendig fordi reindriftsloven inneholder regler som vil kunne skape et uklart forhold til bl.a. bestemmelsene i Finnmarksloven kapittel 3 om forvaltningen av fornybare ressurser. Ved at de rettigheter reindriftsutøvere har etter reindriftsloven ikke svekkes, vil Finnmarkseiendommen f.eks. ikke kunne pålegge reindriftsutøvere å betale avgift etter § 25 ved utnyttelse av utmarksressurser som de har rett til å utnytte etter reindriftsloven.

Formuleringen «rettigheter ... på grunnlag som nevnt i første ledd» er tatt inn for å markere at utøvelse av samisk reindrift har et selvstendig rettsgrunnlag i den bruk som har vært utøvd fra gammel tid i de områdene hvor næringen har vært utøvd. I hvilke områder reindriften har et selvstendig rettsgrunnlag, vil måtte bero på en konkret vurdering. Bestemmelsen i § 5 annet ledd følger allerede av ulovfestet rett og innebærer ingen realitetsendring i dagens rettstilstand. Det er like fullt ønskelig å lovfeste bestemmelsen som en klar anerkjennelse av at reindriften har et selvstendig rettslig grunnlag ved siden av reindriftsloven.

Samerettsutvalget foreslo at det ble inntatt en tilsvarende bestemmelse i reindriftsloven, som ny § 1 a, jf. NOU 1997: 4 punkt 6.2 (s. 327 flg.).

til kapittel 2 Finnmarkseiendommen

til § 6 Finnmarkseiendommens rettsstilling

Bestemmelsen danner det rettslige grunnlaget for opprettelsen av Finnmarkseiendommen og fastsetter at organet er et eget rettssubjekt innenfor rammene av loven. Dette innebærer at Finnmarkseiendommen har rettslig handleevne og selv er ansvarlig for økonomiske forpliktelser. Verken staten, fylkeskommunen, Sametinget eller andre er ansvarlige for Finnmarkseiendommens forpliktelser. Finnmarkseiendommen vil også være selvstendig skattesubjekt, jf. skatteloven § 2-2 første ledd bokstav h, og skal betale skatt av alminnelig inntekt. I forhold til offentlige myndigheter vil Finnmarkseiendommen ha samme stilling som andre private grunneiere, med mindre annet er fastsatt i loven. Finnmarkseiendommen vil kunne være part i saker som behandles av offentlige myndigheter etter forvaltningsloven. I saker for domstolene vil Finnmarkseiendommen ha alminnelig partsevne. Eventuelle søksmål skal reises mot Finnmarkseiendommen, ikke mot staten eller noen annen ved Finnmarkseiendommen. Ved at Finnmarkseiendommen er et eget rettssubjekt, vil offentlige myndigheter ikke kunne instruere organet i større utstrekning enn andre private rettssubjekter. Statlig og kommunal styring må skje gjennom den alminnelige reguleringslovgivningen som vil gjelde på vanlig måte, herunder reglene i plan- og bygningsloven, konsesjonslovgivningen og den nasjonale lovgivningen om forvaltning av naturressurser mv.

Finnmarkseiendommen har i de fleste henseender likhetstrekk med private grunneiere i alminnelighet, men loven inneholder også noen bestemmelser som innebærer at Finnmarkseiendommen står i en annen stilling. Bl.a. har Finnmarkseiendommen ikke vern mot at dens rettigheter endres, oppheves eller innskrenkes ved senere lovvedtak.

Finnmarkseiendommen skal forvalte grunn og naturressurser i samsvar med lovens formål og de øvrige bestemmelsene i loven, jf. særlig §§ 1 og 20 og merknadene til disse bestemmelsene.

Finnmarkseiendommen skal ha sete i Finnmark. I det ligger det at hovedkontoret hvor de sentrale ledelsesfunksjonene utøves, skal ligge i Finnmark.

til § 7 Finnmarkseiendommens styre

Paragrafen gir regler om Finnmarkseiendommens styre og sammensetningen av det. Første ledd slår fast at Finnmarkseiendommen skal ledes av et styre på syv personer. Finnmarkseiendommen kan ikke selv bestemme at styret skal har flere eller færre medlemmer.

Annet ledd første punktum fastsetter at Finnmark fylkesting og Sametinget skal velge tre medlemmer hver med personlige varamedlemmer. Fylkestinget og Sametinget har ikke anledning til å overlate oppnevnelsen til f.eks. fylkesutvalget eller Sametingsrådet, jf. ordet «selv». Dersom fylkeskommunen på sikt skulle forsvinne som forvaltningsnivå, må loven endres slik at valget av de medlemmer som Finnmark fylkesting etter loven skal velge gjennomføres på annen måte. En mulig løsning kan f.eks. være at ordførerne i fylket velger medlemmene i samlet møte.

Annet punktum fastsetter at både medlemmer og varamedlemmer skal være bosatt i Finnmark fylke. I dette ligger at vedkommende i folkeregisteret må være registrert med boligadresse i Finnmark. Dersom et styremedlem i løpet av styreperioden flytter ut av fylket, oppfyller vedkommende ikke lenger lovens krav og må tre ut av styret.

Etter tredje punktum skal minst ett av medlemmene valgt av Sametinget være en representant for reindriften. Også reindriftsrepresentantens personlige varamedlem skal være en representant for reindriften. Bakgrunnen for at Sametinget pålegges å velge en representant for reindriften, er den sentrale betydningen som reindriften har som bærer av samisk kultur. Reindriftsorganisasjonene bør gis mulighet til å foreslå kandidater i forkant av Sametingets valg. Det er etter loven ikke et krav at den som velges selv er aktiv reindriftsutøver, men dersom dette ikke er tilfellet må vedkommende ha en slik tilknytning til reindriften at det er naturlig å karakterisere vedkommende som en representant for næringen.

Fjerde punktum fastsetter at begge organene skal velge både kvinner og menn blant sine medlemmer og varamedlemmer. Dette innebærer at begge kjønn skal være representert både blant de tre medlemmene og blant de tre personlige varamedlemmene som hvert av organene velger. Dersom ikke kravene er oppfylt ved flertallsvalg, er valget ikke gyldig og det må foretas nytt valg. Er kravet om kjønnsrepresentasjon ikke oppfylt ved forholdsvalg, skal det skje opprykk i samsvar med bestemmelsen i § 8 annet ledd, jf. merknadene til den bestemmelsen.

Etter femte punktum skal begge organene velge medlemmer og varamedlemmer samlet. Bakgrunnen for kravet om at valget skal skje samlet, er å ivareta de prinsipper som ligger i adgangen for medlemmer av valgorganene til å kreve forholdsvalg. Bestemmelsen utelukker at valgorganet f.eks. velger styremedlemmene for treårsperioder der ett medlem velges hvert år. Ved en slik ordning ville et knepent flertall kunne hindre at mindretallet i det hele tatt fikk anledning til å utpeke noen styremedlemmer. Det følger også av femte punktum at organet må foreta et nytt, samlet valg av styremedlemmer og varamedlemmer dersom en av dem ikke lenger oppfyller valgbarhetsvilkårene, f.eks. fordi vedkommende har flyttet ut av fylket eller har blitt ansatt i Finnmarkseiendommen. Ved det nye valget er det ingenting i veien for at de øvrige fem medlemmene og varamedlemmene gjenvelges. Innenfor rammen av fjerde ledd fastsetter organet selv hvilken periode det nye valget skal gjelde for.

Sjette punktum fastsetter at ansatte i Finnmarkseiendommen, Finnmarkseiendommens revisor og medlemmer og varamedlemmer av kontrollkomiteen ikke kan velges som styremedlemmer eller varamedlemmer av styret. Finnmarkseiendommens revisor og medlemmer av kontrollkomiteen må ha en uavhengig stilling i forhold til styret for å kunne ivareta sine oppgaver. Styret bør også ha en uavhengig stilling i forhold til administrasjonen. Valgbarheten må vurderes på valgtidspunktet, men dersom det forligger oppsigelse eller erklæring om fratreden som innebærer at vedkommende ikke lenger vil inneha en stilling som nevnt i bestemmelsen når styret trer i funksjon, vil vedkommende likevel kunne velges. Det kan reises spørsmål om medlemmer av fylkestinget eller Sametinget bør kunne velges som styremedlemmer i Finnmarkseiendommen. Etter departementets mening bør ikke loven utelukke det, men fylkestinget og Sametinget må gjøre seg opp en mening om de ønsker en slik kombinasjon av funksjoner dersom det er aktuelt å velge et medlem av fylkestinget eller Sametinget.

Tredje ledd fastsetter at Kongen oppnevner ett styremedlem med personlig varamedlem. Det er ikke stilt særskilte krav til det styremedlemmet som Kongen skal oppnevne, men det vil være naturlig at Kongen oppnevner et styremedlem som vil kunne fylle plassen i styret til beste for organet som helhet. Ved oppnevningen bør det legges vekt på hvilken rolle statens representant i styret er ment å skulle utøve. Ved at vedkommende ikke skal ha stemmerett, vil en naturlig del av styrevervet være å forsøke å finne frem til omforente løsninger i saker styret ikke kan enes om, samt sikre dialogen mellom Finnmarkseiendommen og sentrale myndigheter.

Styremedlemmer og varamedlemmer oppnevnes etter fjerde ledd for en periode på inntil fire år. Organene kan velge medlemmer for en kortere periode dersom de ønsker det, f.eks. for to år. Ved at organene selv bestemmer funksjonsperioden, vil man ha mulighet for å ivareta hensynet til kontinuitet i styret, f.eks. ved at Sametingets og fylkestingets medlemmer ikke har samme funksjonsperiode. Funksjonsperioden regnes fra valget er gjennomført dersom ikke noe annet er bestemt og opphører når nytt valg har funnet sted. Selv om funksjonsperioden er utløpt, blir styremedlemmene stående i vervet til nye medlemmer er valgt. Dette er nødvendig av hensyn til at Finnmarkseiendommen til enhver tid skal ha et beslutningsdyktig styre. Annet punktum fastsetter at ingen kan være styremedlem i mer enn ti år i sammenheng. Bestemmelsen er ikke til hinder for at samlet tid som styremedlem overstiger ti år dersom det ikke er i sammenheng. Tid som varamedlem regnes ikke med.

Femte ledd gir Sametinget og Finnmark fylkesting kompetanse til å avsette styremedlemmer som vedkommende organ har oppnevnt. Det stilles ikke særskilte krav for å avsette et styremedlem, f.eks. krav om kritikkverdige forhold e.l. Hvert av organene kan avsette et styremedlem med alminnelig flertall, f.eks. fordi det har oppstått en politisk uenighet mellom styremedlemmet og det organet som har oppnevnt vedkommende. Avsettingsretten skal sikre de folkevalgte organene innflytelse over hvordan Finnmarkseiendommen styres. Organet kan velge å avsette ett eller flere styremedlemmer, men dersom noen blir avsatt, må organet imidlertid velge tre nye styremedlemmer samlet, jf. annet punktum. Dersom ett medlem er avsatt og man ønsker at de øvrige to skal fortsette, må disse gjenvelges. Også staten kan fritt avsette det styremedlemmet eller varamedlemmet som staten har oppnevnt.

Dersom det foreligger særlig grunn har et styremedlem etter sjette ledd rett til å fratre før tjenestetiden er ute. Hva som er særlig grunn må vurderes konkret, men uttrykket innebærer at det ikke er kurant å trekke seg fra styrevervet i perioden. Eksempler på hva som kan anses som særlig grunn kan nevnes alvorlig sykdom eller andre alvorlige personlige problemer som gjør at det ikke er rimelig å kreve at vedkommende fortsetter i styrevervet. Alvorlige motsetningsforhold internt i styret kan i visse tilfeller tenkes å utgjøre en særlig grunn, men i slike tilfeller skal det mye til. Etter annet punktum skal styret og det organ som har oppnevnt styremedlemmet som ønsker å fratre, gis rimelig forhåndsvarsel. Hva som ligger i rimelig forhåndsvarsel vil måtte bero på omstendighetene, men det sentrale er at oppnevningsorganet om mulig bør ha anledning til å foreta valg av nye styremedlemmer før vedkommende går ut. Den som fratrer må anses fritatt for styrevervet når nytt valg er foretatt. I perioden før valget er foretatt må varamedlemmet møte dersom styremedlemmet på bakgrunn av de forhold som medfører at vedkommende ønsker å fratre, ikke har mulighet til å møte. Dersom et styremedlem fratrer etter bestemmelsen her, må valgorganet velge nye medlemmer samlet, jf. tredje punktum.

Etter syvende ledd velger styret selv en leder og en nestleder blant medlemmene. Valget skjer ved vanlig flertallsvedtak. Dersom ingen oppnår flertall fastsetter annet punktum at statens representant i styret er å anse som styreleder. Statens representant kan for øvrig velges som styreleder på vanlig måte. Ved at styrelederen ikke har dobbeltstemme ved stemmelikhet, kan statens representant være styreleder selv om vedkommende ikke har stemmerett i styret. Dersom ingen oppnår flertall ved valget av nestleder, konstitueres styret uten nestleder. I leders fravær må styret da eventuelt velge møteleder for det aktuelle møtet.

til § 8 Nærmere om forholdsvalg

Første ledd fastsetter at valg av styremedlemmer og varamedlemmer skal skje ved forholdsvalg dersom minst ett medlem av valgorganet krever det. Det er tilstrekkelig at ett medlem krever forholdsvalg. Dette er i samsvar med kommuneloven. Krav om at valg skal skje ved forholdsvalg må fremsettes før valget er gjennomført på annen måte. Dersom ingen krever forholdsvalg, avgjør organene i prinsippet selv hvordan valget skal gjennomføres. En nærliggende mulighet er at valget da gjennomføres ved flertallsvalg, eventuelt ved flertallsvalg etter forholdsprinsipp. Det vises for øvrig til motivene til kommuneloven § 37 i Ot.prp. nr. 42 (1991-92) s. 133-137 og s. 286-287. Forholdsvalg skal gjennomføres etter den metode som kommuneloven § 37 gir anvisning på.

Annet og tredje ledd gir regler om opprykk dersom det ved forholdsvalg er nødvendig for å oppfylle lovens krav om kjønnsmessig balanse og kravet om at reindriften skal være representert i styret. Systemet bygger på systemet i kommuneloven og det vises i den forbindelse til Ot.prp. nr. 42 (1991-92) s. 136-137. Dersom det er nødvendig for å oppfylle kravet om kjønnsmessig balanse, fastsetter loven at det skal skje opprykk på den listen som har fått færrest stemmer av de listene som skal representeres. Dette vil f.eks. si at det dersom det er valgt tre kvinner fra tre ulike lister som styremedlemmer, skal den øverste mannen på den listen som har fått færrest stemmer, rykke opp foran den valgte kvinnen. På samme måte skal opprykk skje dersom det er nødvendig for å oppfylle kravet om at et medlem i styret skal være en representant for reindriften. Er det ikke representanter for reindriften på noen av listene som er valgt, tilfaller den siste styreplassen den listen som har fått flest stemmer og som har representanter for reindriften. Ved stemmelikhet skal det avgjøres ved loddtrekning på hvilken liste opprykk skal skje eller hvilken liste som skal anses å ha fått flest stemmer.

til § 9 Styrets oppgaver og saksbehandling

Bestemmelsen gir regler om saksbehandlingen i styret og hvilke oppgaver styret skal ivareta. For saksbehandlingen oppstiller bestemmelsen krav til møtebehandling og møteinnkalling, samt til hvor mange medlemmer som må være til stede før styret er vedtaksført. Bestemmelsen fastsetter også avstemningsregler. Reglene om styrets oppgaver og saksbehandling er for en stor del bygget opp i samsvar med aksjelovenes regler om styre. Der reglene i loven her har parallelle bestemmelser i aksjelovene, skal de som utgangspunkt også tolkes på samme måte med mindre det er særlige hensyn som tilsier en annen løsning.

Første ledd første og annet punktum fastsetter det grunnleggende utgangspunkt at styret har ansvaret for forvaltningen av Finnmarkseiendommen og skal sørge for en forsvarlig organisering av virksomheten. Det er styrets oppgave å sørge for at Finnmarkseiendommen drives i samsvar med forutsetningene i loven. Styret må som ledd i en forsvarlig organisering sørge for at Finnmarkseiendommen har en administrasjon som kan forestå den daglige forvaltningen på bakgrunn av retningslinjer og instrukser gitt av styret. Styret må påse at administrasjonen har tilstrekkelige midler til å løse de oppgaver den blir pålagt og for øvrig føre tilsyn med administrasjonen. Administrasjonen vil også kunne avgjøre saker etter fullmakt fra styret dersom styret ser seg tjent med dette. I saker om endret bruk av utmark begrenser § 10 tredje ledd adgangen til å gi administrasjonen fullmakt til å treffe vedtak, ved at slik fullmakt alltid krever tilslutning fra minst fire av samtlige styremedlemmer. Kravet til forsvarlig forvaltning av virksomheten retter seg både mot saksbehandlingen i styret og mot innholdet i de avgjørelser som styret treffer. Kravet til forsvarlig forvaltning innebærer også at styret har ansvar for at Finnmarkseiendommen til enhver tid har et økonomisk grunnlag som står i forhold til den virksomhet som drives. I tredje punktum er kravet til forsvarlig organisering av virksomheten presisert ved at styret i nødvendig utstrekning må fastsette planer, budsjetter, retningslinjer og instrukser. Hva som er nødvendig må avgjøres ut fra hva som kreves for at forvaltningen kan anses forsvarlig. Det vil alltid være nødvendig å fastsette budsjetter og planer for virksomheten som står i forhold til arten og omfanget av den virksomhet som drives. Retningslinjer og instrukser til administrasjonen gis i den utstrekning det finnes nødvendig.

Etter fjerde punktum kan styret iverksette undersøkelser som ledd i styrets overordnede ansvar for at virksomheten drives forsvarlig. Styret kan beslutte å iverksette undersøkelser ved vanlig flertallsvedtak, men i tillegg fremgår det av femte punktum at slike undersøkelser skal iverksettes av styret dersom ett styremedlem krever det. Det er styret som må iverksette undersøkelsene. Det enkelte styremedlem kan ikke på egen hånd foreta undersøkelser. I samsvar med det som gjelder for den tilsvarende bestemmelsen i aksjeloven, vil styret kunne avslå et krav om å iverksette undersøkelser dersom det forhold som ønskes undersøkt åpenbart er uten interesse for styrevervet, eller hvis kostnadene ved undersøkelsen vil stå i et klart misforhold til de forhold undersøkelsen kan tenkes å bringe på det rene.

Annet ledd fastsetter at styrelederen skal sørge for at aktuelle saker blir behandlet i styret. Hvilke saker som er av en slik betydning at de bør være gjenstand for styrebehandling, må avgjøres av styret selv. Bestemmelsen må forstås som et krav om styrebehandling i alle fall for visse saker. Det enkelte styremedlem kan også kreve at styret behandler bestemte saker. Bestemmelsen fastsetter videre at det skal innkalles til styremøter på hensiktsmessig måte med rimelig frist. I utgangspunktet må styremøtene fastsettes til tidspunkt som gjør at samtlige styremedlemmer har anledning til å delta. Dette kan tilsi at styret fastsetter periodevise møteplaner. Innkallingen bør skje skriftlig ved brev, telefaks, e-post e.l.

Tredje ledd slår fast at utgangspunktet er at styrets vedtak skal treffes i møte der styremedlemmene er fysisk samlet. Bestemmelsen åpner imidlertid for at styrets leder beslutter at saken skal behandles på annen betryggende måte. Hva som er betryggende behandling, må avgjøres på bakgrunn av den enkelte saks karakter. Bestemmelsen angir skriftlig foreleggelse som en mulig alternativ betryggende behandlingsform. I praksis kan en slik behandling bestå i at styrets medlemmer treffer vedtak ved sirkulasjon av saksdokumentene eller ved utveksling av saksdokumenter og synspunkter per e-post. Slik behandling egner seg imidlertid ikke i saker der det er viktig at styremedlemmene får uttrykke sitt syn muntlig, og dermed ha mulighet til å diskutere saken med de øvrige medlemmene, men kan være et praktisk alternativ ved avgjørelsen av mer kurante saker. En mulighet etter bestemmelsen er at ett eller flere styremedlemmer som f.eks. forhindres fra å delta på et bestemt møte i siste liten, deltar i behandlingen av en aktuell sak per telefon, mens de øvrige sitter samlet i møte. Da møtebehandling anses som den mest betryggende behandlingsformen, gir annet punktum det enkelte styremedlem rett til å kreve møtebehandling av saken.

Fjerde ledd fastsetter at styret i Finnmarkseiendommen er vedtaksført når minst fem stemmeberettigede medlemmer er til stede. Varamedlemmer som møter skal regnes med. Treffer styret vedtak i situasjoner der det ikke er vedtaksført, anses ikke vedtak for truffet. Dette gjelder selv om saken er kurant. Kravet om at minst fem medlemmer er til stede er oppfylt der fire medlemmer er tilstede i møte, og ett medlem deltar på annen måte, f.eks. per telefon. Det sentrale er at fem medlemmer deltar i avgjørelsen av saken. Annet punktum fastsetter at styret treffer vedtak med alminnelig flertall. En begrensning følger av § 10 annet ledd som fastsetter at vedtak om endret bruk av utmark alltid krever tilslutning fra minst fire styremedlemmer. Et slikt vedtak kan dermed ikke treffes med stemmetallene 3-2 selv om bare fem medlemmer er til stede.

Femte ledd fastslår at vedtak ikke anses truffet ved stemmelikhet. Det normale i mange styrer er at styreleders dobbeltstemme avgjør saker som ender med stemmelikhet ved avstemninger. Dersom styret i den nye forvaltningsordningen skal fungere etter intensjonene i loven, er det imidlertid en forutsetning at styret sammen klarer å finne frem til løsninger som styremedlemmene i stor grad kan enes om. Loven legger derfor opp til at vedtak i styret skal ha grunnlag i en bredere enighet blant styrets medlemmer og at både representanter oppnevnt av Sametinget og Finnmark fylkesting må stå bak et vedtak. Dersom styret ikke klarer å bli enige og for mange saker ender med stemmelikhet, vil styret på sikt kunne stille seg i en posisjon der det blir mer eller mindre handlingslammet. Etter annet punktum kan styremedlemmet oppnevnt av staten ved stemmelikhet i visse saker be om at departementet avgjør saken. Dette vil gjelde saker der 3 medlemmer stemmer for og 3 stemmer mot et vedtak, da styret ikke er vedtaksført dersom bare fire styremedlemmer er til stede. Bestemmelsen vil imidlertid også gjelde dersom det oppstår stemmelikhet fordi noen av medlemmene avstår fra å stemme eller avgir blank stemme enten det er fem eller seks styremedlemmer til stede.

Adgangen til å be om at departementet avgjør saken omfatter bare saker der styremedlemmet oppnevnt av staten anser det som nødvendig for driften av Finnmarkseiendommen at vedtak treffes. Bestemmelsen gir ikke noen generell hjemmel for statens representant i styret til å oversende saker til avgjørelse i departementet. Vilkåret om at vedtaket må være nødvendig for driften av Finnmarkseiendommen skal tolkes strengt, men det kreves ikke at driften av Finnmarkseiendommen vil opphøre dersom vedtaket ikke treffes. Hva som er nødvendig for driften, må bero på omstendighetene. Et eksempel kan være en ansettelsessak der styret deler seg i to like store leire i synet på hvem som bør ansettes, og ansettelsen er av stor betydning for driften av Finnmarkseiendommen, f.eks. ansettelse av direktør. Et annet eksempel er der det ikke oppnås enighet i styret om lokaliseringen av viktige driftsfunksjoner. Det er lovens forutsetning at departementet skal treffe endelig vedtak i saken, med virkning som styrevedtak, jf. tredje punktum. Dette innebærer at alle relevante dokumenter i saken må legges ved oversendelsen. Vedtak som departementet treffer er endelige og kan ikke påklages til Kongen, jf. fjerde punktum .

Etter sjette ledd skal styret avgi årsberetning til kontrollkomiteen, hvor det bl.a. skal gis en særskilt redegjørelse for endringer i bruken av utmark, og endringenes betydning for naturgrunnlaget for samisk kultur mv. Årsberetningen skal bl.a. danne grunnlag for kontrollkomiteens årlige rapport til Finnmark fylkesting, Sametinget og departementet og vil være et viktig element i dialogen med sentrale myndigheter.

Sjuende ledd angir at styret selv fastsetter sin godtgjørelse. Vedtak om styregodtgjørelse skal godkjennes av kontrollkomiteen i henhold til § 15 annet ledd bokstav d. Godtgjørelsen skal dekkes av Finnmarkseiendommen selv.

til § 10 Saker om endret bruk av utmark m.m.

Første ledd fastsetter at Finnmarkseiendommen ved behandlingen av saker om endret bruk av utmark skal foreta en vurdering av hvilke konsekvenser vedtaket om endret bruk vil ha for samisk kultur, reindrift, næringsutøvelse og samfunnsliv.

Ved vurderingen skal Sametingets retningslinjer legges til grunn. Retningslinjene er ikke direkte bindende, men det er en klar forutsetning at retningslinjene skal tillegges stor vekt ved vurderingen. Det vil imidlertid kunne tenkes saker hvor retningslinjene ikke tilsier noen bestemt løsning. I slike tilfeller må Finnmarkseiendommen vurdere betydningen av vedtaket for samisk kultur mv. på et friere grunnlag.

Annet ledd første punktum stiller krav om at vedtak om endret bruk av utmark alltid krever tilslutning fra minst fire styremedlemmer dersom hele mindretallet begrunner sitt standpunkt i Sametingets retningslinjer. Med «hele mindretallet» menes samtlige styremedlemmer som deltar i styrets behandling av saken og som ikke stemmer for vedtaket. Hele mindretallet må begrunne sitt avslag i Sametingets retningslinjer. Dersom alle seks styremedlemmene deltar i avstemningen og to styremedlemmer stemmer mot vedtaket, men bare ett av de to medlemmene begrunner avslaget i Sametingets retningslinjer, skal vedtak anses truffet. Det samme gjelder dersom ett medlem stemmer mot og begrunner dette i retningslinjene, mens ett medlem stemmer blankt eller avstår fra å stemme. Dersom det bare er fem styremedlemmer som deltar i avstemningen, og det medlemmet som stemmer mot vedtaket begrunner sitt standpunkt i retningslinjene, vil dette imidlertid utgjøre «hele mindretallet» i lovens forstand. Bakgrunnen for kravet om at hele mindretallet må begrunne sitt standpunkt i Sametingets retningslinjer, ligger i at en slik løsning vil sikre at et mindretall i styret som samtidig utgjør et flertall av medlemmene oppnevnt av Sametinget, ikke overkjøres i saker som gjelder arealdisponering der samiske interesser kan bli skadelidende. Ordningen vil sikre at Sametinget får reell innflytelse på arealforvaltningen selv om Sametinget ikke har rett til å oppnevne flertallet av styremedlemmene i Finnmarkseiendommen.

Annet punktum fastsetter at det samlede mindretallet i løpet av styremøtet kan kreve at saken forelegges Sametinget. Adgangen til å forelegge saken for Sametinget gjelder bare der flertallet ikke utgjør mer enn fire styremedlemmer. Dersom fem medlemmer har stemt for vedtaket, har et flertall av medlemmene oppnevnt av Sametinget støttet vedtaket og saken er dermed endelig avgjort. Uttrykket «det samlede mindretall» innebærer at begge de to styremedlemmene som har stemt mot vedtaket på bakgrunn av Sametingets retningslinjer (eller det ene styremedlemmet dersom styret er satt med fem medlemmer) også må være enige om å oversende saken til Sametinget. Dersom to har stemt mot vedtaket på grunn av retningslinjene, men bare ett av disse medlemmene ønsker å forelegge saken for Sametinget, er det ikke adgang til slik foreleggelse og flertallets standpunkt anses som vedtatt.

Kravet om at saken skal forelegges Sametinget, må fremsettes innen utgangen av møtets slutt, ellers anses vedtak truffet med stemmetallene 4-2 eller 4-1. Det er styret som sådan som må sørge for at saken forelegges Sametinget og at Sametinget får all den informasjon det trenger for å foreta en vurdering av saken. For å begrense den samlede saksbehandlingstiden, bør styret sørge for at saken oversendes så snart som mulig.

Sametingets rolle er å foreta en vurdering av vedtaket i forhold til retningslinjene. Dersom Sametinget på bakgrunn av sin vurdering ikke finner at vedtaket er i strid med retningslinjene, er styrets opprinnelige vedtak også Finnmarkseiendommens endelige vedtak. Støtter Sametinget mindretallet i styret og mener at vedtaket er i strid med retningslinjene, er i utgangspunktet vedtaket ikke truffet. Tredje punktum gir imidlertid et samlet flertall i styret som ønsker å opprettholde vedtaket, adgang til å kreve at saken forelegges for Kongen. Et samlet flertall kan også forelegge saken for Kongen dersom Sametinget unnlater å behandle saken innen rimelig tid. Dette innebærer at Sametinget må ta hensyn til saksbehandlingstiden, ved sin behandling av saken. Hva som vil være «innen rimelig tid», må vurderes konkret. Sentrale momenter vil være sakens kompleksitet, hvor grundig den er utredet på Finnmarkseiendommens hånd og på hvilken måte Sametinget finner å kunne behandle saken. Dersom saken reiser slike spørsmål at Sametinget finner det nødvendig å behandle saken i plenum, bør behandling skje på første plenumssamling etter at saken er mottatt, så fremt det er mulig. Det er Kongen som i siste instans må ta stilling til om Sametinget har fått rimelig tid til å behandle saken dersom flertallet beslutter at den skal forelegges for Kongen før Sametinget har ferdigbehandlet den.

Uttrykket «et samlet flertall» innebærer at alle de fire styremedlemmene som har stemt for vedtaket, må være enige om at saken skal forelegges for Kongen. Det er ikke tilstrekkelig at tre medlemmer ønsker saken avgjort slik. Dersom saken oversendes Kongen, skal Kongen avgjøre om vedtaket skal godkjennes eller oppheves med endelig virkning. Kongen kan bare godkjenne eller oppheve vedtaket, ikke foreta endringer i vedtakets innhold. Ved vurderingen av om vedtaket skal godkjennes, må det foretas en grundig vurdering av om vedtaket har slike negative konsekvenser for vern av samisk kultur, reindrift, næringsutøvelse eller samfunnsliv, at det ut fra en helhetsvurdering ikke bør godkjennes. Det er også statlige myndigheter som til sist har ansvaret for at de folkerettslige forpliktelsene blir overholdt og at en eventuell godkjennelse av et vedtak om endret bruk av utmark ikke vil komme i konflikt med det folkerettslige vernet. Kongens avgjørelse er endelig og har virkning som styrevedtak, jf. fjerde punktum.

Tredje ledd fastsetter at dersom styret skal gi andre myndighet til å treffe beslutning om endret bruk av utmark, vil vedtaket om bemyndigelse kreve fire stemmer. Bestemmelsen ivaretar de samme hensyn som ligger til grunn for annet ledd, og hindrer at betydningen av annet ledd blir redusert ved at avgjørelsene delegeres. Det kan være hensiktsmessig at styret gir forholdsvis detaljerte interne instrukser om hvilken myndighet som delegeres slik at det kan oppnås tilstrekkelig flertall for delegering i styret.

Fjerde ledd gir bestemmelsen tilsvarende anvendelse i saker om salg eller bortleie av utmark eller rettigheter i utmark. Slike saker gjelder ikke endret bruk av utmark direkte, men vil ofte kunne føre til det. Styret må derfor vurdere virkningen for samisk kultur mv. av den endringen som disposisjonen kan føre til. Dreier det seg f.eks. om salg av et større utmarksområde uten klausuler om fremtidig bruk, kan det lett tenkes at hensynet til samiske interesser taler imot. Vedtak om tildeling av særskilt rett etter § 24 og rett til lokal forvaltning av jakt og fiske ressurser etter § 26 vil kunne få konsekvenser for øvrige brukere på en måte som kan være til skade for samisk kultur mv. Bestemmelsen fastsetter derfor at § 10 også gjelder tilsvarende for slike saker. For andre saker etter kapittel 3 om forvaltningen av fornybare ressurser gjelder ikke særreglene i § 10 om endret bruk av utmark, jf. annet punktum.

til § 11 Representasjon

Første ledd angir at det er styret som representerer Finnmarkseiendommen utad og tegner dens firma. Dette innebærer at det i utgangspunktet er det samlede styret som kan representere Finnmarkseiendommen utad og som har rett til å underskrive avtaler for Finnmarkseiendommen.

Med «styret» siktes det til beslutningsdyktig styre. Siden styret kan treffe vedtak med alminnelig flertall, er det tilstrekkelig at styret med alminnelig flertall går inn for å inngå en bestemt avtale. I saker som innebærer disponering av utmark og disponeringen vil medføre endret bruk, vil den særskilte bestemmelsen i § 10 annet ledd også gjelde for retten til å inngå avtale mv. Dette innebærer at det i slike tilfeller kreves minst fire stemmeberettigede styremedlemmer for å representere Finnmarkseiendommen utad og tegne firma.

Annet ledd fastsetter at styret kan gi ett eller flere styremedlemmer eller andre navngitte personer rett til å tegne Finnmarkseiendommens firma. Tildeling av slik rett innebærer at vedkommende gis rett til å underskrive avtaler i Finnmarkseiendommens navn med egen underskrift, uten at det tilføyes «på vegne av», «for» e.l. Bruk av firmategningsretten forutsetter forutgående beslutning av kompetent organ. Firmategningsretten innebærer ikke at vedkommende tildeles myndighet til å treffe beslutninger på vegne av Finnmarkseiendommen. Vedtak om tildeling av firmategningsrett treffes av beslutningsdyktig styre med alminnelig flertall. Hvem som innehar firmategningsrett for Finnmarkseiendommen, skal registreres i foretaksregisteret i henhold til foretaksregisterloven § 3-6. Dette gjelder også dersom styret ikke har besluttet å tildele firmategningsrett og styret dermed utøver retten i fellesskap. Annet punktum fastsetter at rett til å tegne firma når som helst kan tilbakekalles. Tilbakekall skjer ved at styret treffer vedtak om å tilbakekalle retten. Tilbakekall må meldes til foretaksregisteret, og får legitimasjonsvirkning overfor tredjemann først når tilbakekallet er registrering, jf. foretaksregisterloven § 10-1.

Tredje ledd regulerer virkningen av at noen som representerer Finnmarkseiendommen utad har gått ut over sin myndighet. Bestemmelsen tilsvarer aksjeloven § 6-33 og skal tolkes på samme måte. Myndighetsoverskridelse kan f.eks. foreligge når en som er tildelt firmategningsrett inngår avtale uten at det er truffet forutgående beslutning av kompetent organ.

til § 12 Regnskap, revisjon og registrering

I første ledd fastsettes det at Finnmarkseiendommen har regnskapsplikt og skal føre regnskap i samsvar med reglene i regnskapsloven. Etter annet ledd skal regnskapet revideres av en statsautorisert revisor. Det er ikke tilstrekkelig for å oppfylle lovens krav at vedkommende revisor er registrert.

Tredje ledd fastsetter at Finnmarkseiendommen skal registreres i foretaksregisteret i samsvar med reglene i foretaksregisterloven. I forhold til reglene i foretaksregisterloven kapittel 3 vil § 3-6 være avgjørende for hvilke opplysninger som skal registreres. Loven pålegger ikke styret i Finnmarkseiendommen å utarbeide vedtekter. Mange av de viktigste elementene som vedtekter normalt inneholder, er for Finnmarkseiendommen regulert i loven. Bare dersom Finnmarkseiendommen likevel utarbeider et dokument kalt vedtekter, som regulerer slike spørsmål som det er normalt å regulere i vedtekter, vil det være aktuelt å registrere vedtekter for Finnmarkseiendommen i foretaksregisteret.

til § 13 Pantsettelse og gjeldsforfølgning

Bestemmelsen fastsetter at Finnmarkseiendommen ikke kan stille fast eiendom og begrensede rettigheter i fast eiendom som sikkerhet for gjeld eller andre forpliktelser. Disse formuesgodene kan heller ikke kan være gjenstand for kreditorbeslag. Finnmarkseiendommen kan dessuten ikke slås konkurs, og det kan ikke åpnes gjeldsforhandling. Bestemmelsen begrenser ikke Finnmarkseiendommens adgang til å ta opp lån. Dersom Finnmarkseiendommen skulle få betalingsvansker, er bestemmelsen til hinder for at det tas beslag i fast eiendom mv., og at verdier realiseres ved tvangssalg. Begrensningene i adgangen til gjeldsforfølgning og konkurs er i samsvar med lovens formål om at grunn og naturressurser skal forvaltes til beste for samiske interesser, innbyggerne i fylket og allmennheten for øvrig. Tvangsavståelser som følge av gjeldsforhandling og konkurs vil forrykke muligheten til å forvalte grunnen i samsvar med det formålet.

Unntatt fra pantsettelses- og beslagsforbudet er eiendommer som er fradelt ved offentlig delingsforretning og som er utlagt til byggeområde etter plan- og bygningsloven, eller fradelte tomter som er bebygd. Slike eiendommer og tomter kan pantsettes. Finnmarkseiendommen får på den måten en viss adgang til å stille sikkerhet for forpliktelser. «Fradelte tomter som er bebygd» sikter til eiendommer som er fradelt før delingsloven trådte i kraft. Uttrykket omfatter også enkelttomter som er fradelt og bebygd, men som ikke ligger i et byggeområde i henhold til en plan, jf. plan- og bygningsloven § 20-4 første ledd nr. 1, f.eks. spredt bebyggelse i landbruks-, natur- og friluftsområder, jf. plan- og bygningsloven § 20-4 første ledd nr. 2.

til § 14 Utdeling av overskudd

Finnmarkseiendommen skal drives i samsvar med lovens formål. Det er ikke et formål med virksomheten å opparbeide et overskudd som kan deles ut. Det kan imidlertid tenkes at Finnmarkseiendommen drives slik at det oppstår et overskudd. Loven må inneholde bestemmelser om hvordan et slikt overskudd kan disponeres. Bestemmelsen her regulerer adgangen til å dele ut et eventuelt overskudd og hvem det kan deles ut til.

Adgangen til å dele ut overskudd er meget snever. Den er ikke knyttet til regnskapsmessig overskudd, men til et overskudd av bankinnskudd, kontanter og lignende fratrukket gjeld og det som trengs av reserver for å sikre driften. Finnmarkseiendommens beholdning av bankinnskudd, kontanter o.l. kan leses direkte ut av balansen, jf. regnskapsloven § 6-2 punkt B IV. Med gjeld siktes det til alle formene for gjeld nevnt i regnskapsloven § 6-2 punkt D når en ser bort fra III nr. 7 (utbytte). Det må bero på en skjønnsmessig vurdering hvor store reserver som trengs for å sikre driften. Dette er et av de spørsmål kontrollkomiteen må vurdere når den skal ta stilling til et forslag fra styret om å dele ut overskudd.

Departementet ser det som en fordel at adgangen til å dele ut overskudd ikke baseres på en vurdering av verdien av andre eiendeler enn bankinnskudd mv., og at det ikke åpnes for utdeling av overskudd i en situasjon der Finnmarkseiendommen har et solid regnskapsmessig overskudd, men samtidig har gjeld som overstiger verdien av bankinnskudd mv. På den måten unngår man at Finnmarkseiendommen utbetaler overskudd i en situasjon der en drastisk forverring av driftsresultatet kan føre til at anleggsmidler må realiseres for å dekke eksisterende gjeld.

Som en sikring mot at Finnmarkseiendommens formue svekkes ved salg av fast eiendom og utdeling av overskudd, bestemmes det i annet punktum at det bare kan utbetales overskudd i den grad beholdningen av bankinnskudd mv. overstiger Finnmarkseiendommens salgsgevinster ved salg av fast eiendom. Det siktes til Finnmarkseiendommens samlede salgsgevinster regnet fra opprettelsen. Inngangsverdien ved beregningen av salgsgevinster vil i utgangpunktet være lik null siden Finnmarkseiendommen overtar eiendommene vederlagsfritt fra Statskog SF. Til fradrag i de samlede salgsgevinstene kommer Finnmarkseiendommens investeringer i fast eiendom. Hvis Finnmarkseiendommen f.eks. selger tomten til mange som har festetomt på Finnmarkseiendommens grunn, vil det medføre en salgsgevinst. Først dersom beholdningen av bankinnskudd mv. overstiger denne gevinsten, kan det bli spørsmål om utdeling av overskudd. Hvis Finnmarkseiendommen på den annen side f.eks. har ervervet eller oppført et kontorbygg, skal denne investeringen trekkes fra gevinsten før beholdningen av bankinnskudd mv. og de samlede salgsgevinstene sammenlignes. På den måten unngår en at eiendomstransaksjoner reduserer Finnmarkseiendommens formue ved å skape rom for overskuddsutbetalinger. Finnmarkseiendommens regnskaper må føres slik at en beholder oversikt over Finnmarkseiendommens samlede salgsgevinster og samlede investeringer i fast eiendom regnet fra den dag Finnmarkseiendommen overtar eiendommene fra Statskog SF.

Begrensingen i annet punktum gjelder ikke for annen aktivitet som «bringer penger i kassen». For aktiviteter som ikke reelt reduserer Finnmarkseiendommens formue, er det åpenbart at en ikke bør oppstille slike begrensinger. Det samme bør imidlertid etter departementets mening også gjelde for andre aktiviteter enn salg av fast eiendom selv om de for så vidt reduserer formuen. Finnmarkseiendommen bør f.eks. kunne dele ut overskudd som stammer fra royalties ved mineralvirksomhet på Finnmarkseiendommens grunn.

Utdeling av overskudd kan bare skje til fordel for Finnmark fylkesting, Sametinget eller allmennyttige formål som kommer innbyggerne i fylket til gode. Typiske allmennyttige formål som kommer innbyggerne i fylket til gode, er natur- og friluftstiltak, kulturtiltak o.l. Avgrensningen av mulige mottakere er satt for å sikre at et eventuell overskudd fra Finnmarkseiendommens virksomhet skal komme fylkets innbyggere til gode. Oppregningen er uttømmende slik at Finnmarkseiendommen ikke kan beslutte å utbetale overskudd til andre enn de bestemmelsen angir. Dersom utviklingen skulle vise at det er ønskelig at Finnmarkseiendommen deler ut overskudd til kommunene, kan det åpnes for det ved en senere lovendring.

Finnmarkseiendommen står fritt til å vurdere om et eventuelt overskudd skal utbetales, og hvem som i så fall skal tilstås midler. For utdelinger til Samtinget og fylkestinget som ikke har sammenheng med konkrete formål, kan det imidlertid være naturlig at det utdelingen skjer etter en forholdvis fast og omforent fordelingsnøkkel.

Hvis det utbetales overskudd i strid med § 14, vil det kunne medføre krav om tilbakebetaling og ansvar, i alle fall dersom mottakeren forsto eller burde ha forstått at utdelingen var i strid med loven.

Dersom Finnmarkseiendommen overlater deler av forvaltningen av fornybare ressurser til kommunene, vil tilskudd til kommunenes forvaltning ikke være utdeling av overskudd etter § 14. Det samme gjelder eventuelle tilskudd til kommunenes forvaltning av bestemmelsen i § 24 om særskilt rett til lokal utnyttelse der loven legger førsteinstansbehandlingen til kommunene. Utbetalinger til tiltak for å avbøte eventuelle skadevirkninger av Finnmarkseiendommens egen virksomhet vil heller ikke være å anse som utbetaling av overskudd. Dette gjelder selv om skadelidte ikke har rettskrav på erstatning. Det samme gjelder mer symbolske bidrag til innsamlingsaksjoner o.l. Aktiviteter som bidrar til å utvikle næringsvirksomhet på Finnmarkseiendommens grunn, kan støttes uavhengig av overskuddsreglene, f.eks. bidrag til aktiviteter som styrker turistlivet i Finnmark.

I situasjoner der Finnmarkseiendommen ikke har adgang til eller ikke ønsker å dele ut et regnskapsmessig overskudd, vil det regnskapsmessige overskuddet medføre en økning av egenkapitalen som må håndteres på en av de måter som regnskapsloven § 6-2 punkt C gir anvisning på.

til § 15 Kontrollkomiteen

Bestemmelsen gir regler om kontrollkomiteen for Finnmarkseiendommen. Første ledd fastsetter at en kontrollkomité bestående av tre medlemmer skal føre tilsyn med styrets virksomhet. Nærmere presisering av hva tilsynsplikten består i følger av bestemmelsens annet ledd som angir hvilke oppgaver kontrollkomiteen skal utføre. Annet punktum fastsetter at Finnmark fylkesting, Sametinget og Kongen skal oppnevne kontrollkomiteens medlemmer og varamedlemmer. Det er naturlig at de organer som oppnevner styremedlemmer også har ansvar for å oppnevne medlemmer til kontrollkomiteen, og dette er også i samsvar med ordningen for Sametinget og fylkestinget. Det er opp til organene selv å bestemme på hvilken måte oppnevning skal skje, men loven fastsetter av hensyn til å oppnå en kjønnsmessig balanse, at medlemmet og varamedlemmet ikke skal være av samme kjønn, jf. tredje punktum. Medlemmet og varamedlemmet oppnevnt av Kongen må i henhold til fjerde punktum, oppfylle domstollovens krav til høyesterettsdommere. De relevante bestemmelsene i domstolloven er §§ 53 og 54. Loven stiller ikke særskilte krav til medlemmene som skal oppnevnes av Finnmark fylkesting og Sametinget, men det er naturlig at organene oppnevner medlemmer som er godt egnet til å utføre de oppgaver som kontrollkomiteen er pålagt, på en tilfredsstillende måte. Oppnevningsperioden er den samme som for styremedlemmer, det vil si inntil fire år og ikke mer enn ti år i sammenheng, jf. femte og sjette punktum. Oppnevningsorganene står fritt til å oppnevne medlemmer for en kortere periode dersom de ønsker det. Begrensningen på ti år gjelder bare der vervet i kontrollkomiteen utøves i en sammenhengende periode bestående av flere gjenvalg. Etter sjuende punktum er medlemmet oppnevnt av Kongen kontrollkomiteens leder.

Annet ledd gir regler om kontrollkomiteens oppgaver. Oppregningen av oppgaver må saklig sett anses uttømmende. Kontrollkomiteen skal ikke vurdere andre sider av styrets virksomhet enn de bestemmelsen angir. Kontrollkomiteen må drive både legalitetskontroll og forsvarlighetskontroll. Kontrollkomiteen har ikke selv myndighet til å rette opp uheldige forhold, men skal påpeke forholdene til styret og i sin årlige rapport etter femte ledd. Der kontrollkomiteen skal godkjenne vedtak truffet av Finnmarkseiendommen, anses ikke vedtaket for endelig før slik godkjennelse er gitt. Dette gjelder vedtak om låneopptak og garantistillelser, utdeling av overskudd og styrets fastsettelse av egen godtgjørelse.

Etter bokstav a skal kontrollkomiteen kontrollere at Finnmarkseiendommen drives i samsvar med gjeldende lovgivning, herunder bestemmelsene i loven her. Bokstav b fastsetter at kontrollkomiteen skal godkjenne Finnmarkseiendommen årsregnskap, årsberetning og revisjonsberetning. De nevnte dokumentene må godkjennes før de sendes inn til foretaksregisteret. Dersom kontrollkomiteen nekter godkjenning, må styret sørge for å ordne opp i de forhold som ligger til grunn for at kontrollkomiteen ikke finner å kunne godkjenne dokumentene. Bokstav c fastsetter at kontrollkomiteen skal velge revisor til å revidere Finnmarkseiendommens regnskap. Revisoren skal være statsautorisert. Det er ikke tilstrekkelig at vedkommende er registrert som revisor. Styrets fastsettelse av godtgjørelse skal også godkjennes av kontrollkomiteen etter bokstav d. Det vil kunne være aktuelt å nekte godkjennelse dersom styregodtgjørelsen overstiger det som må anses som rimelig. Etter bokstav e og f skal kontrollkomiteen godkjenne låneopptak og garantistillelser samt utbetaling av overskudd. Dette er disposisjoner som kan få betydning for det økonomiske grunnlaget for virksomheten. Kravet om godkjennelse etter bokstav f gjelder ikke kredittytelser med vanlig løpetid som Finnmarkseiendommen mottar i forbindelse med forretningsavtaler, eller sedvanlige garantier som Finnmarkseiendommen avgir ved levering av tjenester mv. Kontrollkomiteen må foreta en langsiktig vurdering av hvilke økonomiske konsekvenser disposisjonen vil kunne få og om det ut fra forholdene vil være forsvarlig. Ved godkjenning av Finnmarkseiendommens vedtak om utbetaling av overskudd, skal kontrollkomiteen kontrollere at vilkårene for utbetaling av overskudd i § 14 er oppfylt. Det gjelder også kravet om at Finnmarkseiendommen skal beholde nok reserver til å sikre driften. Innenfor rammene av § 14 er imidlertid vurderingen av om utbetaling av overskudd skal skje og av hvordan utbetalingen skal fordeles, overlatt til styrets vurdering.

Tredje ledd fastsetter at kontrollkomiteens avgjørelser treffes med alminnelig flertall, dersom komiteens medlemmer ikke er enige. Kontrollkomiteen kan bare godkjenne regnskap og årsberetning, godkjenne styrevedtak mv. etter annet ledd dersom alle medlemmene er til stede. For godkjennelse av overskuddsutdeling, låneopptak og garantistillelser kreves det enstemmighet. Ved at det kreves enstemmighet for godkjennelse av slike disposisjoner, får hver av de tre medlemmene en selvstendig mulighet for å påse at slike disposisjoner ikke påfører Finnmarkseiendommen for stor risiko.

Fjerde ledd fastslår at kontrollkomiteen skal ha full tilgang til informasjon som er nødvendig for å utøve kontrollen eller utføre andre av de oppgaver som loven pålegger den. Dette vil også gjelde opplysninger som er underlagt taushetsplikt, men slik at kontrollkomiteen selv da får taushetsplikt, jf. § 17 og forvaltningsloven § 13. Retten til å innhente informasjon gjelder bare for opplysninger som er nødvendig for å utføre oppgavene etter loven.

Etter femte ledd skal kontrollkomiteen utarbeide en årlig rapport der den redegjør for kontrollvirksomheten og styrets arbeid. Bestemmelsen fastsetter også at kontrollkomiteen i sin redegjørelse skal gi en vurdering av hvordan loven virker, og om det er behov for å foreta endringer i loven. Det vil være viktig for sentrale myndigheter å få informasjon om hvordan loven fungerer i praksis, særlig i den første tiden etter at loven har trådt i kraft. Kontrollkomiteens rapport vil være et viktig element i dialogen med sentrale myndigheter. Departementet kan informere Stortinget f.eks. gjennom den årlige stortingsmeldingen om samepolitikken.

Etter sjette ledd skal Finnmarkseiendommen dekke kontrollkomiteens utgifter, mens oppnevningsorganene selv dekker medlemmenes godtgjørelse. Dette er nødvendig for å sikre en uavhengig kontroll.

til § 16 Straff- og erstatningsansvar for styremedlemmer mfl.

Bestemmelsen gir regler om straff- og erstatningsansvar for visse personer som er involvert i Finnmarkseiendommens virksomhet. Første ledd fastsetter en bestemmelse om straffansvar. Bestemmelsen er utarbeidet etter mønster fra straffebestemmelsen i aksjeloven § 19-1. Det vises således til motivene til aksjelovens bestemmelse med hensyn til tolkningen av de enkelte ord og uttrykk. Det er imidlertid ikke tatt inn medvirkningstillegg i bestemmelsen her.

Annet ledd fastsetter erstatningsansvar for styrets medlemmer for tap de påfører Finnmarkseiendommen under utføringen av styrevervet. Bestemmelsen er snevrere enn aksjelovens bestemmelser om erstatningsansvar ved at den bare retter seg mot styrets medlemmer. Krav om erstatning mot andre enn styrets medlemmer må reises med grunnlag i alminnelige erstatningsrettslige regler. Uttrykket medlem av styret omfatter både medlemmer og varamedlemmer. Avgjørende for om det kan reises krav i medhold av bestemmelsen er om vedkommende var styremedlem på det tidspunkt handlingen eller unnlatelsen som danner grunnlag for erstatningskravet, ble foretatt. Bestemmelsen utelukker således ikke at det reises krav mot et tidligere styremedlem som har påført Finnmarkseiendommen tap, men som senere har trådt ut av styret.

til § 17 Forholdet til offentlighetsloven og forvaltningsloven

Bestemmelsen regulerer forholdet til offentlighetsloven og forvaltningsloven, og gjelder så langt ikke annet følger direkte av lovens øvrige bestemmelser, jf. merknadene til § 24. Utgangspunktet er at Finnmarkseiendommen ikke er et organ for stat eller kommune, og at offentlighetsloven og forvaltningsloven derfor ikke kommer til anvendelse med mindre annet er fastsatt i Finnmarksloven.

Første ledd fastsetter at offentlighetsloven kommer til anvendelse for Finnmarkseiendommen. Dette innebærer at Finnmarkseiendommens saksdokumenter er offentlige med mindre det finnes en særskilt hjemmel i offentlighetsloven for å unnta et dokument fra offentlighet. Etter annet punktum er fylkesmannen klageinstans ved avslag på begjæring om innsyn, sml. offentlighetsloven § 9.

Annet ledd gir forvaltningslovens kapittel 2 og 3 om inhabilitet og om alminnelige saksbehandlingsregler og taushetsplikt anvendelse for Finnmarkseiendommen. For øvrig gjelder ikke forvaltningslovens regler om saksbehandling ved enkeltvedtak for Finnmarkseiendommen, med unntak av for vedtak om tildeling av særskilt rett til lokal utnyttelse av fornybare ressurser etter § 24, jf. merknadene til den bestemmelsen. Selv om forvaltningslovens regler om saksforberedelse ved enkeltvedtak ikke gjelder for Finnmarkseiendommens saksbehandling, ligger det visse krav til saksbehandlingen i det generelle utgangspunktet om at forvaltningen av Finnmarkseiendommen skal være forsvarlig.

til § 18 Nasjonalparker, ekspropriasjon

Første ledd fastslår at Finnmarkseiendommens grunn kan legges ut som nasjonalpark etter naturvernloven § 3 selv om grunnen ikke lenger er statsgrunn og uten at Finnmarkseiendommen vil ha krav på erstatning. Bestemmelsen omfatter bare vedtak etter naturvernloven § 3 om å legge ut et område som nasjonalpark. Dersom det treffes andre vernevedtak etter naturvernloven, vil Finnmarkseiendommen ha krav på erstatning etter naturvernloven kapittel VII og alminnelige erstatningsregler. Etter annet punktum skal det legges vekt på hensynet til tradisjonell bruk ved utformingen av bruksregler for nasjonalparken. Dette gjelder både tradisjonell samisk bruk, og annen tradisjonell bruk. I mange tilfeller vil utlegging som nasjonalpark i seg selv legge forholdene til rette for tradisjonell bruk, f.eks. reindrift, ved at området vernes mot andre inngrep.

Annet ledd gir regler om erstatning ved ekspropriasjon. Bestemmelsen gir ikke hjemmel for ekspropriasjonsvedtak. Slik hjemmel må foreligge i den øvrige lovgivningen. På bakgrunn av rimelighetshensyn er ikke Finnmarkseiendommen gitt erstatningsrettslig vern ved ekspropriasjon i samme utstrekning som andre private grunneiere. De særtrekk Finnmarkseiendommen har sammenlignet med andre private grunneiere, bl.a. de omfattende områdene Finnmarkseiendommen får overført, tilsier at kommuner og fylkeskommunen bør kunne ekspropriere områder vederlagsfritt for å ivareta offentlige behov. I forhold til ekspropriasjon til fordel for staten eller statlige foretak er utgangpunktet at Finnmarkseiendommen vil ha krav på erstatning, med unntak for de tilfeller hvor det eksproprieres til de spesifikke formål som angis i annet punktum. Med «foretak som staten eier alene» menes foretak organisert etter statsforetaksloven og heleide statlige særlovselskaper. Både regionale helseforetak og helseforetak i helseforetakslovens forstand regnes som statlige foretak etter bestemmelsen. De formål som er angitt i annet ledd, er formål som vil komme innbyggerne til gode, og som staten bør kunne benytte Finnmarkseiendommens grunn til uten å betale erstatning.

til § 19 Forholdet til fremtidig lovgivning

Bestemmelsen slår fast at Finnmarkseiendommen ikke har vern mot at dens rettsstilling endres, innskrenkes eller oppheves ved senere lovvedtak. Ved innskrenkninger mv. i Finnmarkseiendommens rettsstilling ved lov vil det således ikke kunne kreves erstatning med hjemmel i Grunnloven § 105. Bestemmelsen innebærer at Finnmarkseiendommens rettsstilling i forhold til staten skiller seg fra øvrige private grunneieres rettsstilling. Departementet har funnet det riktig å innta en slik bestemmelse som gir Stortinget adgang til å gjøre endringer i loven dersom det senere viser seg at forvaltningsordningen ikke fungerer i samsvar med forutsetningene. Bestemmelsen åpner for alt fra små justeringer av loven til en total nyordning for forvaltningen av Finnmarkseiendommens grunn. Ved en nyordning må man imidlertid ta hensyn til opparbeidede rettigheter og statens folkerettslige forpliktelser mv. § 19 utvider ikke lovgivers handlingsrom i forhold til disse rammene.

til kapittel 3 Fornybare ressurser på Finnmarkseiendommens grunn

til § 20 Hovedprinsipper for forvaltningen

Bestemmelsen slår fast at Finnmarkseiendommen skal forvalte de fornybare ressursene på Finnmarkseiendommens grunn i samsvar med lovens formål, innenfor rammen av annen lovgivning og på en slik måte at naturens mangfold og produktivitet bevares. Bestemmelsen angir de grunnleggende prinsippene for ressursforvaltningen. Den gir viktige retningslinjer for Finnmarkseiendommens forvaltning. Hovedprinsippene i § 20 vil dessuten kunne være viktige ved tolkningen av de øvrige bestemmelser i kapittel 3.

Første punktum er i første rekke en påminnelse om at Finnmarkseiendommens forvaltning av de fornybare ressursene skjer innenfor den rammen for private grunneieres forvaltning av fornybare ressurser som følger av nasjonal lovgivning. Innenfor denne rammen skal forvaltningen skje i samsvar med lovens formål, jf. § 1 og merknadene til den bestemmelsen.

Annet punktum fastsetter at forvaltningen må skje på en slik måte at naturens mangfold og produktivitet bevares. Dette er i tråd med Grunnloven § 110 b som fastslår at «Enhver har Ret ... til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares». Dette vil være det sentrale overordnede prinsipp for forvaltningen av ressursene i Finnmark, på samme måte som ellers i landet. Den samiske kulturen er i vesentlig grad knyttet til bruk av naturressursene. En bærekraftig forvaltning av naturressursene er derfor avgjørende for om den samiske kulturen vil overleve, og ha mulighet til å utvikle seg videre.

Ressursene skal ikke overbeskattes. Det finnes imidlertid tilfeller der for liten beskatning gir uønskede virkninger. F.eks. vil økt beskatning være et virkemiddel for å gjenopprette den økologiske balansen for et bærekraftig fiske i innsjøer bestandene av innlandsfisk har blitt for store.

Begrepet «fornybare ressurser» dekker alle biologiske naturressurser i utmark, det vil si alle naturressurser som fornyer seg selv over tid gjennom biologiske prosesser. Begrepet dekker således mer enn det de øvrige bestemmelsene i kapittel 3 gir regler om. F.eks. vil også sopp- og bærressurser omfattes. Hovedprinsippene for forvaltningen i § 20 gjelder også for forvaltningen av slike ressurser.

til § 21 Allmennhetens rettigheter

Bestemmelsen angir hvilke rettigheter til fornybare ressurser som tilligger allmennheten. I tillegg til de rettigheter som bestemmelsen omhandler, vil allmennheten ha de rettighetene som ligger i «allemannsrettene», f.eks. adgangen til å plukke sopp og bær i utmark.

Første ledd fastsetter at allmennheten skal ha rett til jakt og fangst av småvilt og rett til fiske i vassdrag med stang og håndsnøre i Finnmark, i samsvar med det som gjelder på statsgrunn ellers i landet. Disse rettighetene er viktige for allmennheten som en del av grunnlaget for å drive friluftsliv.

Rettighetene tilkommer alle som er bosatt i Norge og har vært bosatt i landet siste år. Bestemmelsen skiller ikke mellom utlendinger og norske statsborgere. Tilsvarende krav om bosted gjelder for fiske på statsgrunn, jf. lakse- og innlandsfiskloven § 22, og bestemmelsen her skal forstås på samme måte.

Rettighetene etter bestemmelsen må utøves i samsvar med de øvrige reglene i kapittel 3, samt innenfor annen reguleringslovgivning. Allmennhetens rettigheter etter § 21 kan begrenses av Finnmarkseiendommen ut fra ressurshensyn etter bestemmelsen i § 27. Ved innskrenkninger etter § 27 skal utnyttelsen fordeles mellom brukergruppene. Utøvelsen av rettighetene etter § 21 er videre avhengig av tillatelse fra Finnmarkseiendommen i samsvar med § 25 annet ledd, og Finnmarkseiendommen kan sette vilkår i tillatelsen etter § 25 første ledd.

Etter første ledd annet punktum kan Finnmarkseiendommen gi andre enn de som oppfyller bostedskravet adgang til å utnytte ressursene som nevnt i første ledd. Det vil være i samsvar med dagens praksis og kan være viktig for utviklingen av turistnæringen i Finnmark.

Etter annet ledd kan Finnmarkseiendommen gi både personer som oppfyller bostedskravet, og andre adgang til å utnytte fornybare ressurser som i utgangspunktet tilligger kommunens eller fylkets innbyggere etter §§ 22 og 23 dersom ressursgrunnlaget tillater det. Vurderingen av om ressursgrunnlaget tillater ytterligere bruk, må skje på bakgrunn av de prinsipper som er fastsatt i § 20.

Etter annet ledd annet punktum skal personer som søker om tillatelse til å plukke multer til egen husholdning normalt gis rett til dette. Bestemmelsen er en kodifisering av dagens praksis. Finnmarkseiendommen kan normalt bare avslå en slik søknad dersom hensynet til ressursgrunnlaget tilsier det, jf. § 27, eller noen er gitt en særskilt rett til å utnytte multeressursen i det området søknaden gjelder, jf. § 24. Tillatelse kan bare gis for plukking til «egen husholdning». I dette ligger en begrensning mot multeplukking i næringsøyemed, og plukking for videresalg. Finnmarkseiendommen kan sette vilkår for tillatelsen, f.eks. om når og hvor plukkingen kan finne sted, og begrense den til f.eks. et bestemt antall liter, jf §§ 25 og 27. Det følger av § 25 at det ikke kan kreves avgift for tillatelsen.

til § 22 Rettigheter for innbyggerne i Finnmark

Bestemmelsen angir hvilke rettigheter til fornybare ressurser som tilligger innbyggerne i Finnmark. Første ledd gir den som er bosatt i Finnmark rett til storviltjakt, multeplukking og uttak av trevirke til husflid. Retten til å utnytte disse ressursene gjelder på Finnmarkseiendommens grunn.

Hvem som er bosatt i Finnmark, vil normalt kunne avgjøres på bakgrunn av opplysninger i folkeregisteret. Der det ikke er samsvar mellom faktisk og registrert bosted, er det imidlertid det faktiske bostedet som er avgjørende. En person kan i prinsippet være bosatt flere steder. I forhold til bostedskravet er det tilstrekkelig at ett av bostedene er i Finnmark. Dette vil f.eks. gjelde vernepliktige som utfører militærtjeneste i Finnmark, og mange finnmarkinger som studerer utenfor fylket.

Rettighetene for fylkets innbyggere gjelder med de begrensninger som følger av de øvrige reglene i kapittel 3 samt av annen lovgivning. Dette innebærer bl.a. at rettighetshavere etter § 22 må respektere eventuelle lokale fortrinnsretter etter § 24 og eventuelle vilkår fastsatt av Finnmarkseiendommen etter § 25. Privatrettslig opparbeidede rettigheter må også respekteres, jf. § 5. Storviltjakt er betinget av tillatelse etter § 25 annet ledd. Når det gjelder plukking av multer og uttak av trevirke til husflid, er særskilt tillatelse ikke nødvendig med mindre Finnmarkseiendommen har fastsatt dette i medhold av i § 25 første ledd annet punktum.

Uttrykket «storvilt» omfatter elg og gaupe. Det kan drives jakt på gaupe i de områder fylkesmannen har fastsatt kvote for, og i de områder der det er tillatt å utøve kvotefri jakt. Retten til elgjakt tilligger fylkets innbyggere, og det er Finnmarkseiendommen som må foreta fordelingen av fellingstillatelsene. Loven åpner dermed for at adgangen til elgjakt kan bli noe endret i forhold til dagens praksis som bygger på reglene for elgjakt på statsgrunn. Erfaringene med dagens regler og praksis vil imidlertid være en viktig bakgrunn når Finnmarkseiendommen skal fordele tillatelser og fastsette rammer for jakten.

Uttrykket «husflid» omfatter både samisk doudji og tradisjonell norsk husflid. Det er uten betydning om husfliden drives som ledd i næringsvirksomhet.

Annet ledd inneholder en bestemmelse om rett til utmarksbeite. Bestemmelsen fastslår at det til jordbrukseiendom tilligger beiterett for så stor buskap som kan vinterføs på eiendommen. Forslaget er i samsvar med Samerettsutvalgets forslag, jf. § 3-2 annet ledd i lovforslaget i NOU 1997: 4 og merknadene til det forslaget på s. 479.

Tredje ledd slår fast at Finnmarkseiendommen kan gi innbyggerne i fylket adgang til å utnytte ressurser som etter § 23 tilligger kommunens innbyggere, i den grad ressursen tillater det. Vurderingen av om ressursgrunnlaget tillater ytterligere bruk, må skje på bakgrunn av prinsippene nedfelt i § 20.

til § 23 Rettigheter for innbyggerne i kommunen

Bestemmelsen fastsetter hvilke rettigheter innbyggerne i en kommune har til utnyttelse av fornybare ressurser. Rettighetene kan utøves på Finnmarkseiendommens grunn i bostedskommunen. Om forståelsen av bostedskravet vises det til merknadene til bostedskravet i § 22. Rettighetene må utøves i samsvar med de øvrige reglene i kapittel 3 og for øvrig innenfor rammen av annen lovgivning. Kommunens innbyggere må således respektere lokale fortrinnsretter tildelt etter § 24 og eventuelle vilkår fastsatt av Finnmarkseiendommen etter § 25 første ledd. Fiske som nevnt i første ledd bokstav a og b, er avhengig av tillatelse, jf. § 25 annet ledd. For utnyttelse av ressursene nevnt i bokstav c til f, er tillatelse bare nødvendig dersom Finnmarkseiendommen har fastsatt det i medhold av § 25 første ledd. Generelt har Finnmarkseiendommen kompetanse til å vedta innskrenkninger i adgangen til å utnytte ressursene dersom hensynet til ressursen tilsier det, jf. § 27.

Etter første ledd bokstav a og b har kommunens innbyggere rett til fiske etter innlandsfisk med garn og fiske etter anadrome laksefisk med faststående redskap i sjøen. Uttrykkene «innlandsfisk» og «anadrome laksefisk» skal forstås i samsvar med definisjonene i lakse- og innlandsfiskloven § 5. Et vilkår for slikt fiske er at vedkommende får tillatelse, jf. § 25 annet ledd i lovforslaget her. For fiske etter anadrome laksefisk med faststående redskap i sjøen gis tillatelsen i form av utvisning av fiskeplass, jf. § 25 fjerde ledd. Retten til fiske etter bokstav a og b vil for øvrig være underlagt de offentligrettslige begrensningene som følger av lakse- og innlandsfiskloven om bl.a. fisketider, fredningssoner, tillatte redskaper, bruk og merking av redskaper mv. Innenfor rammen av disse bestemmelsene kan Finnmarkseiendommen i medhold av §§ 25 og 27 sette vilkår for eller fastsette innskrenkninger i fisket. Bl.a. kan Finnmarkseiendommen gi bestemmelser om redskapsbruk og minste avstand mellom redskapene ved fiske som nevnt i bokstav b.

Etter første ledd bokstav c har kommunens innbyggere rett til sanking av egg og dun. Retten til sanking av egg og dun kan være begrenset av alminnelige regler om begrensninger i tid og område og med hensyn til hvilke arter retten omfatter, jf. viltloven § 44 første ledd. Det enkelte eggvær kan også være fredet. Forslaget viderefører tidligere praksis på dette området, jf. viltloven § 44 annet ledd, som erstattes av § 23 første ledd bokstav c i lovforslaget her.

Kommunens innbyggere har etter første ledd bokstav d og e rett til hogst av lauvskog til brensel for husbehov og rett til stikking av torv til brensel og annet husbehov. Retten til å utnytte disse fornybare ressursene følger i dag av lov om statens umatrikulerte grunn i Finnmark §§ 4 og 5. Rett til torv § 5 har i dag liten praktisk betydning, jf. NOU 1997: 4 punkt 5.2.4.4.11 (s. 219), men det kan ikke utelukkes at ressursen i fremtiden igjen vil få praktisk betydning. Rettighetene etter bokstav d og e kan bare utnyttes til «husbehov». Dette innebærer at ressursene ikke kan utnyttes med sikte på videresalg. Med «annet husbehov» i bokstav e menes f.eks. bruk av torv til takdekking og kledningsmateriale. Bestemmelsen i bokstav d gir ikke rett til å ta ut trevirke til andre husbehov enn brensel, f.eks. bygningsmaterialer. Retten er videre avgrenset til hogst av lauvskog og gir ikke rett til hogst av barskog. Rettighetene kan for øvrig være begrenset av vedtak om hel eller delvis fredning. I medhold av § 25 kan Finnmarkseiendommen fastsette at hogst krever tillatelse og eventuelt sette som vilkår i tillatelsen at hogsten skal skje etter utvisning. Det kan være viktig f.eks. for å ivareta det biologiske mangfoldet enkelte steder eller for å hindre avskoging i utsatte kystområder.

Rett til uttak av trevirke følger også av første ledd bokstav f, som fastsetter at kommunens innbyggere har rett til uttak av lauvskog til bruk som gjerdestolper og hesjestaur i reindrifts- og jordbruksnæring. Rett til uttak av lauvskog til disse formål er ikke lovfestet i dag, selv om slikt uttak i alle fall i en viss utstrekning har vært akseptert av offentlige myndigheter, jf. NOU 1997: 4 punkt 5.2.4.4.9 (s. 216). Bestemmelsen innebærer for så vidt en utvidelse av lovfestede rettigheter til utnyttelse av fornybare ressurser. Rett til uttak av trevirke til de nevnte formål må antas å få relativt begrenset betydning ressursmessig, og vil således ikke være betenkelig ut fra gjenveksthensyn. Retten til uttak etter første ledd bokstav f gjelder bare lauvskog. Bakgrunnen for dette er barskogens viktige jordsmonnsmessige og klimatiske funksjon, samt at det i praksis ikke synes å foreligge et reelt behov for uttak av barskog til de nevnte formål, bl.a. på bakgrunn av den beskjedne forekomsten. For reindriftsutøvere vil bestemmelsen i praksis ha liten selvstendig betydning ved siden av de rettighetene reindriftsutøvere har etter reindriftsloven § 13, jf. den foreslåtte endringen i den bestemmelsen.

Rett til å utnytte fornybare ressurser som nevnt i § 23 tilligger innbyggerne i en kommune på den del av Finnmarkseiendommens grunn som ligger innenfor kommunens grenser. Annet ledd gir en særbestemmelse om at reindriftsutøvere som ikke er bosatt i kommunen, skal ha samme rett som kommunens innbyggere til utmarksressursene i det tidsrom det utøves lovlig reindrift i kommunen. Retten vil gjelde både i kommuner der reindriften foregår som ledd i flytting, og kommuner der reindriftsutøverne har årstidsbolig. I den kommune hvor vedkommende reindriftsutøver er fast bosatt, vil vedkommende ha rettigheter på lik linje med de øvrige innbyggerne i kommunen hele året. Bestemmelsen er i samsvar med prinsippet nedfelt i reindriftsloven § 14 første ledd om at reindriftsutøvere har samme rett til jakt, fangst og fiske i områder hvor det drives lovlig reindrift, som det fastboende i området har. Prinsippet har til formål å sikre at reindriftsutøveres nomadiske livsform, som er et viktig element i samisk kultur, ikke svekker deres rett til utnyttelse av fornybare ressurser. Reindriftsutøvere vil være underlagt eventuelle innskrenkninger fastsatt av Finnmarkseiendommen etter § 27.

til § 24 Særskilt rett til lokal utnyttelse

Paragrafen inneholder en særskilt bestemmelse om rett til lokal utnyttelse ved at kommunene kan tildele enkeltpersoner eller grupper som har en betydelig del av livsgrunnlaget knyttet til utmarksressurser, en særskilt rett til å utnytte enkelte utmarksressurser. Hovedformålet med bestemmelsen er å opprettholde og styrke lokal utmarksbruk til husbehov og for videresalg. Lokal utmarkshøsting har lang tradisjon og er en utnyttelse av ressursene som det er ønskelig å legge til rette for. De formene for utnyttelse av fornybare ressurser som kan omfattes av slike tildelinger, er fangst av småvilt, plukking av multer, uttak av trevirke til husflid, beite for husdyr, fiske etter innlandsfisk med garn, sanking av egg og dun, hogst av lauvskog til brensel for husbehov, stikking av torv til brensel og annet husbehov og uttak av lauvskog til bruk som gjerdestolper og læsjestaur i reindrifts- og jordbruksnæring.

Finnmarksloven gjør ikke inngrep i privatrettslige rettigheter opparbeidet ved hevd eller alders tids bruk. Dersom personer eller grupper har opparbeidet slike rettigheter, vil det ikke være nødvendig for dem å søke om særskilt rett etter § 24. I tilfeller hvor det foreligger uenighet om hvorvidt vilkårene for hevd eller alders tids bruk er oppfylt, vil bestemmelsen kunne gi et alternativ for brukere som ikke ønsker å gå til søksmål for å få klarlagt sine rettigheter. Etter § 24 vil imidlertid behovet for å bli tildelt en særskilt rett bli vurdert i lys av vedkommendes samlede ressurstilgang etter §§ 21 til 23. Kommunen må dessuten påse at det ikke tildeles særskilte retter til navngitte personer eller snevert definerte grupper på en måte som fratar andre med samme behov og en like nær tilknytning til området, adgangen til samme utmarkshøsting.

Normalt vil den eller de får tildelt en rett til utnyttelse etter § 24, ha søkt kommunen om det. Loven oppstiller imidlertid ikke et krav om søknad. Kommunen vil f.eks. på bakgrunn av en eller flere enkeltsøknader eller en søknad fra flere i fellesskap kunne tildele rett til en gruppe som også omfatter personer som ikke har søkt, men som har bruksbehov i samme område.

Første ledd første punktum angir at hovedvilkåret for å få tildelt særskilt rett til utnyttelse av de fornybare ressursene som nevnes i bestemmelsen, er at vedkommende person eller gruppe har «en betydelig del av sitt livsgrunnlag knyttet til utnyttelsen av fornybare ressurser». Uttrykket «grupper av personer» omfatter både grupper bestående av navngitte personer og grupper bestående av de personer faller inn under generell beskrivelse. Begrepet livsgrunnlag skal forstås vidt og omfatter både de som har inntekter og de som får dekket husbehov ved utmarksbruk. Hva som ligger i at en «betydelig del» av livsgrunnlaget må være knyttet til utmarksbruk, vil bero på en konkret helhetsvurdering. Sentrale momenter vil være søkerens inntektsgrunnlag og omfanget av utmarksbruken. Det vil ikke nødvendigvis utelukke at en gruppe som sådan tildeles en særskilt rett at noen få av medlemmene i gruppen har sin hovedinntekt fra andre kilder enn utmarkshøsting. Det avgjørende er i utgangspunktet om gruppen som helhet har en vesentlig del av sitt livsgrunnlag knyttet til utmarksressursene, samtidig som gruppen utgjør en naturlig enhet i forhold til den tildelingen det er tale om. Ved utformingen av beskrivelsen av gruppen må det imidlertid utvises et skjønn i samsvar med intensjonen bak bestemmelsen. Kommunen må derfor legge vekt på å utforme gruppebeskrivelsen slik at den ikke unødig omfatter personer som har fast lønnsinntekt i full stilling eller tilsvarende inntekt fra næringsvirksomhet som ikke har tilknytning til utmarksressursene.

Det er «utnyttelsen av fornybare ressurser» generelt som må utgjøre en betydelig del av livsgrunnlaget. Det kreves ikke at en betydelig del av livsgrunnlaget er knyttet til utnyttelsen av den eller de ressursene som det eventuelt skal tildeles særskilt rett til. Det er heller ikke et vilkår at vedkommende tidligere har hatt eksklusiv utnyttelse av ressursen. Dersom utmarksbruken samlet sett utgjør en betydelig del av livsgrunnlaget, er bestemmelsen ikke til hinder for at det kan tildeles særskilt rett til å utnytte bare enkelte av de ressursene som inngår i personens eller gruppens utmarksbruk.

Tildeling av særskilt rett til lokal utnyttelse er lagt til kommunen, som kan tildele slik rett på områder innenfor kommunens grenser. Kommunene forutsettes at ha tilstrekkelig lokalkunnskap til å behandle slike saker i samsvar med intensjonen om å styrke det lokale livsgrunnlaget. Tildelingen skal skje «på nærmere angitte områder i kommunen». Kommunen må ved tildelingen fastsette hvilket område retten omfatter. Søkeren kan også tildeles rett til utnyttelse innenfor flere angitte områder. Området må avgrenses geografisk. Det vil ikke være i samsvar med bestemmelsen om kommunen tildeler en person eller gruppe særskilt rett innenfor hele sitt område. Tildelingen kan skje for inntil 10 år, og kan fornyes etter dette. I tilfeller der det er aktuelt å tildele en særskilt rett på et område som strekker seg ut over flere kommuner må hver av kommunene behandle spørsmålet for den delen av området som ligger i den enkelte kommune.

En særskilt rett vil være en personlig rett for personen eller gruppen som har den. Retten kan ikke overdras, men særskilte retter som er tildelt en gruppe, kan gå over på nye medlemmer som en følge av andre disposisjoner. F.eks. vil den som slår seg ned på et gårdsbruk i en bygd, bli omfattet av særskilte retter som er tildelt bygdens gårdbrukere som gruppe.

Første ledd annet punktum fastsetter at det ikke kan tildeles særskilt rett til jakt på storvilt, jakt på småvilt, fiske i vassdrag med stang og håndsnøre og fiske etter anadrome laksefisk i sjøen med faststående redskap. Unntakene er begrunnet i at kommunens og fylkets øvrige befolkning og allmennheten ikke bør kunne utelukkes fra disse formene for utmarkshøsting ved at noen tildeles en særskilt rett til det.

Annet ledd fastsetter at Finnmarkseiendommen er overordnet organ i forhold til kommunen i saker om tildeling etter § 24. Finnmarkseiendommen kan gi generelle bestemmelser om kommunenes behandling og vurdering av sakene. Dette innebærer at Finnmarkseiendommen kan gi bestemmelser om saksbehandlingen og om den skjønnsmessige vurderingen av sakene. Innenfor de ytre rammer for kommunenes kompetanse som ligger i § 24, kan Finnmarkseiendommen f.eks. gi generelle bestemmelser om det nærmere innholdet i forskjellige former for særskilte retter, om hvor nøyaktig bruksområdene skal være angitt og hvor store de kan være, om hvilke former for gruppebeskrivelser som kan godtas, og om samordning mellom kommuner i tilfeller der en søknad gjelder et område som strekker seg over flere kommuner. Finnmarkseiendommen kan også fastsette begrensninger i adgangen til å tildele særskilte retter dersom det er påkrevd av hensyn til de aktuelle ressursene. Det kan være naturlig at Finnmarkseiendommen gir generelle bestemmelser om slike forhold allerede fra ikrafttredelsen av loven slik at den beholder oversikt og kontroll over utviklingen.

Forvaltningsloven gjelder for saksbehandlingen både i kommunen og i Finnmarkseiendommen, og Finnmarkseiendommen er klageorgan for vedtak truffet av kommunen. Tildeling av særskilt rett etter § 24 vil være enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2, og saken må derfor behandles etter saksbehandlingsreglene i forvaltningslovens kapittel IV til VI. Finnmarkseiendommen vil også som overordnet organ kunne omgjøre kommunens vedtak i samsvar med reglene i forvaltningsloven § 35 selv om det ikke er påklaget.

Kommunen kan stille vilkår i tildelingsvedtakene i samsvar med ulovfestede forvaltningsrettslige prinsipper, f.eks. vilkår som er nødvendige ut fra ressurshensyn. Finnmarkseiendommen kan for øvrig fastsette innskrenkninger i utnyttelsen, jf. § 27. Det kan ikke kreves avgift ved tildeling av særskilt rett etter § 24, jf. § 25 tredje ledd. Dette gjelder både for kommunen og Finnmarkseiendommen.

til § 25 Nærmere vilkår for utnyttelse av fornybare ressurser

Som grunneier vil Finnmarkseiendommen i utgangspunktet kunne regulere utnyttelsen innenfor rammen av den offentligrettslige reguleringen. §§ 21 til 23 gir imidlertid andre rett til å utnytte mange av ressursene. Finnmarkseiendommen trenger derfor en særskilt hjemmel for å regulere utøvelsen av disse rettighetene.

Etter første ledd kan Finnmarkseiendommen gi generelle bestemmelser om utnyttelsen av de fornybare ressursene nevnt i §§ 21 til 23 og kan fastsette at utnyttelse av ressursene krever tillatelse. Finnmarkseiendommen kan sette vilkår i tillatelsene som gis. Dette gjelder både tillatelser som Finnmarkseiendommen selv krever etter § 25 første ledd annet punktum, og tillatelser som alltid er nødvendige etter annet ledd. Da Finnmarkseiendommen ikke er et forvaltningsorgan, vil ikke de alminnelige forvaltningsrettslige prinsippene om vilkårsstillelse komme direkte til anvendelse, men det vil uansett ikke være adgang til å stille vilkår i strid med lov, eller vilkår som ikke har noen saklig sammenheng med tillatelsen og lovens formål. Dette kan for så vidt sies å følge av rettighetskonstruksjonen i §§ 21 til 23. I enkelte tilfeller åpner lovutkastet for utnyttelse av fornybare ressurser uten tillatelse og uten utvisning der det i dag kreves utvisning. Dersom det viser seg at utvisning fortsatt skulle være nødvendig, kan Finnmarkseiendommen bestemme at det skal kreves tillatelse og i tillatelsene stille vilkår om utvisning. Første ledd gir også Finnmarkseiendommen adgang til å fastsette meldeplikt. Det kan være aktuelt dersom det er ønskelig å få oversikt over utnyttelsen uten at det er nødvendig å innføre et krav om tillatelse.

Etter annet ledd skal den som får tillatelse til jakt fangst og fiske motta kort som viser at vedkommende har fått tillatelse. Ved krav om tillatelse for all slik utmarksbruk vil Statens naturoppsyn og Finnmarkseiendommen kunne føre kontroll med utnyttelsen av disse ressursene. For jakt er det også visse krav etter viltlovgivningen som må være oppfylt før tillatelse kan gis. Bl.a. må vedkommende som gis tillatelse være registrert i jegerregisteret, ha betalt jegeravgift og ha bestått jegerprøven.

Finnmarkseiendommen kan etter tredje ledd kreve avgift for tillatelse til jakt fangst og fiske. Vurderingen av om det skal kreves avgift eller ikke, samt fastsettelse av avgiftsnivå tilligger Finnmarkseiendommen. En begrensning følger av annet punktum, jf. nedenfor. Det kan ikke kreves avgift for reindriftsutøveres jakt, fangst og fiske etter reindriftsloven § 14, jf. Finnmarksloven § 5 annet ledd. Etter lakse- og innlandsfiskloven kan det som hovedregel heller ikke kreves avgift fra personer under 16 år som fisker etter innlandsfisk med stang eller håndsnøre i perioden 1. januar til 20. august, jf. § 18 første ledd. De må likevel få tillatelse fra Finnmarkseiendommen og et kort som viser dette. Bestemmelsen i lakse- og innlandsfiskloven § 18 annet ledd vil ikke være aktuell på Finnmarkseiendommens grunn fordi fiske alltid krever tillatelse. For øvrig gjelder bestemmelsene om fiskeravgift i lakse- og innlandsfiskloven § 30, der hovedregelen er at alle over 16 år må betale fiskeravgift.

Av hensyn til innbyggere som ikke er bosatt i den kommunen der ressursene finnes, kan avgiften for innbyggere i Finnmark ikke overstige det dobbelte av avgiften for innbyggere i den kommunen der ressursen finnes, jf. tredje ledd annet punktum. Dette gjelder for alle avgifter for jakt, fangst og fiske uavhengig av om det er tale om jakt, fangst eller fiske nevnt i § 21, § 22 eller § 23. For utøvere som ikke er bosatt i Finnmark, har Finnmarkseiendommen stor frihet i avgiftsfastsettingen og kan foreta differensiering i avgiften i forhold til ulike brukergrupper innenfor de samme rammer som andre, private grunneiere. De praktiske ordningene bør utformes slik at alle brukergrupper sikres god adgang.

Fjerde ledd fastsetter at fiske etter anadrome laksefisk med faststående redskap i sjøen bare kan foregå etter utvisning av fiskeplass fra Finnmarkseiendommen. Utvisning innebærer at fiskeren får tildelt en bestemt plass hvor fisket skal skje. Bestemmelsen er begrunnet i biologiske forhold. Ved utvisning av fiskeplass er det viktig å ivareta hensynet til bestanden og bestandsutviklingen og vurdere om fisket er forsvarlig ut fra biologiske forhold. Ved utvisningen må Finnmarkseiendommen bl.a. ta hensyn til offentligrettslige regler om minste avstand mellom slike redskaper og eventuelle lokale forhold som tilsier større avstand enn påbudt.

til § 26 Lokal forvaltning av jakt og fiske

Bestemmelsen gir Finnmarkseiendommen adgang til å gi lokale organisasjoner med formål å fremme allment jakt, fangst og fiske rett til å forvalte utøvelse av disse ressursene på nærmere angitte områder på Finnmarkseiendommens grunn. Vurderingen tilligger Finnmarkseiendommen. Retten kan gis for en periode på inntil 10 år og kan fornyes etter dette. Tildeling av rett til forvaltning vil i praksis skje ved at det inngås avtale med den aktuelle organisasjonen om forvaltning av en bestemt ressurs i et område. Det kan være naturlig å innta bestemmelser i avtalen om hvordan utnyttelsen av ressursen skal fordeles, og om hvordan organisasjonens overskudd av forvaltningen skal anvendes.

Bestemmelsen gjør det klart at dagens praksis med lokal forvaltning av fiske i vassdrag med stang og håndsnøre kan videreføres. Bestemmelsen åpner imidlertid også for lokal forvaltning av andre former for jakt, fangst og fiske. En organisasjon som tildeles rett til lokal forvaltning, må fremme allmenn adgang til utmarkshøsting og holde seg innenfor rammene i Finnmarksloven og annen lovgivning. Organisasjonen vil kunne stille vilkår etter § 25 og bestemme innskrenkninger etter § 27. Forvaltningen må utøves i samsvar med hovedprinsippene i § 20.

til § 27 Innskrenkninger i utnyttelsen

Første ledd første punktum gir Finnmarkseiendommen adgang til å bestemme innskrenkninger i utnyttelsen av de fornybare ressursene nevnt i §§ 21 til 23 dersom hensynet til ressursen tilsier det. Typiske innskrenkninger vil være vedtak om hel eller delvis fredning, bestemmelser om høstingstider, høstingsvolum, redskapsbruk osv. Det er hensynet til ressursen som må ligge til grunn for vedtaket om innskrenkning. Fordi innskrenkningen av adgangen til å utnytte en fornybar ressurs kan ha stor betydning for brukerne, fastsetter annet punktum at kommuner, myndigheter for vilt og fiske mv., samt organisasjoner for brukere som berøres skal høres før det treffes vedtak om innskrenkning. Bestemmelsen utelukker ikke at Finnmarkseiendommen også hører andre instanser, enkeltbrukere eller brukergrupper, men dette er ingen plikt etter loven. Det sentrale er at Finnmarkseiendommen sikrer et forsvarlig ressursfaglig grunnlag for avgjørelsen.

Annet ledd inneholder en bestemmelse om at innskrenkning i utnyttelsen av enkelte ressurser skal skje «forholdsmessig mellom brukerne nevnt i §§ 21 til 24». Dette innebærer f.eks. at dersom hensynet til utviklingen av bestanden tilsier at det må treffes vedtak om innskrenkning i adgangen til storviltjakt, f.eks. ved at antallet fellingstillatelser reduseres med 30 %, skal denne reduksjonen bæres likt av de brukergrupper som utnytter ressursen på tidspunktet for vedtaket om innskrenkning. Innskrenkninger i tidsrommet ressursen kan utnyttes, må også skje slik at de enkelte brukergrupper ikke forfordeles. Bestemmelsen gjelder uavhengig av om det dreier seg om ressursutnyttelse som nevnt i § 21, § 22 eller § 23 dersom ressursen først utnyttes av andre brukergrupper enn de rettigheten i utgangspunktet tilligger.

til § 28 Fisket i Alta-, Tana- og Neiden-vassdragene

Bestemmelsen fastsetter at Finnmarkslovens bestemmelser om forvaltningen av fornybare ressurser ikke griper inn i de særlige rettighetsforholdene og den særlige reguleringen som gjelder for fisket i vassdragene Alta, Tana og Neiden. For fisket i disse vassdragene gjelder det særlige ordninger, jf. NOU 1997: 4 punkt 5.5 og 7.7.3 (s. 277 flg. og s. 372 flg.).

til kapittel 4 Sluttbestemmelser

til § 29 Ikrafttredelse

Etter første ledd første punktum fastsetter Kongen når loven skal tre i kraft. Det vil være en rekke praktiske forhold som må avklares før samtlige av lovens bestemmelser kan settes i kraft. Annet punktum fastsetter derfor at de enkelte bestemmelser kan settes i kraft til ulik tid. På grunn av sammenhengen i reglene vil det imidlertid være begrenset i hvilken utstrekning ikrafttredelsen kan splittes opp. F.eks. må kapittel 2 settes i kraft som en samlet pakke.

til § 30 Overgangsregler

Første ledd fastsetter at Finnmarkseiendommen ved ikrafttredelsen av kapittel 2 overtar de faste eiendommer og begrensede rettigheter i fast eiendom i Finnmark som Statskog SF er eier av. Dette gjelder i første rekke faste eiendommer som Statskog er registrert som eier av, men vil også omfatte eventuelle eiendommer som Statskog eier, men ikke er registrert som eier av. Overføringen forutsetter at Finnmarkseiendommen "er på plass" for å overta eiendommene. Derfor er tidspunktet for overføringen lagt til ikrafttredelsen av kapittel 2. Frem til tidspunktet for overføringen forvalter Statskog grunn og ressurser som i dag. Frem til overføringstidspunktet er det derfor Statskog som bl.a. må ta stilling til om nye medarbeidere skal rekrutteres ved avgang, om avtaler som løper ut, skal fornyes mv. Omregistreringen i grunnboken skal etter tredje punktum skje ved navneendring. Loven krever således ikke at det foretas en formell overskjøting av Statskog SFs eiendommer og rettigheter. En konsekvens av dette er at det ved omregistreringen ikke påløper tinglysningsgebyr og dokumentavgift. Fordringshavere og øvrige rettighetshavere kan ikke motsette seg overføringen. Fjerde punktum fastslår at overføringen ikke utløser skatteplikt for Statskog SF etter skatteloven § 5-2 om skatt på fordel ved uttak til gaveoverføring. Finnmarkseiendommen overtar derfor Statskogs skattemessige inngangsverdier på de overførte eiendommene og rettighetene.

Etter annet ledd overtar Finnmarkseiendommen det personlige ansvaret for pantheftelser og andre heftelser for pengeforpliktelser i de eiendommer eller rettigheter som Finnmarkseiendommen overtar. Overdragelsen har frigjørende virkning for Statskog SF. Det ligger i uttrykket "overtar". Uttrykket "andre heftelser for pengeforpliktelser" omfatter f.eks. bruksretter, servitutter, grunnbyrder, løsningsretter mv. Finnmarkseiendommen må dessuten respektere og oppfylle de løpende avtaler Statskog SF har inngått om bruksretter og leieretter mv. til de eiendommene og rettighetene som overføres fra Statskog til Finnmarkseiendommen. Finnmarkseiendommen overtar også konsesjoner og bevillinger mv. som Statskog har i tilknytning til de eiendommer og rettigheter som overtas. Disse overgangsbestemmelsene skal sikre en smidig overgang til den nye forvaltningsordningen.

Etter tredje ledd har Finnmarkseiendommen etter avtale med Statskog SF rett til å overta avtaler som Statskog SF har inngått i forbindelse med sin virksomhet i Finnmark. Bestemmelsen omfatter alle avtaler som Statskog har med offentlige og private rettssubjekter. Den eller de som har rettigheter i medhold av avtaler med Statskog, kan ikke motsette seg at Finnmarkseiendommen trer inn som ny avtalepart og blir forpliktet etter avtalen. Statskog SF trer ut av avtalen, og den annen part i avtalen kan ikke lenger holde Statskog ansvarlig for at avtalen oppfylles. Adgang til å tre inn i en avtale kan imidlertid være avskåret etter ulovfestede regler om personlige avtaleforhold eller bristende forutsetninger. Når f.eks. Statens naturoppsyn selv skal utføre det offentligrettslige utmarksoppsynet i Finnmark, jf. merknaden til § 31 nr. 6, er det klart at Finnmarkseiendommen ikke kan tre inn i avtalen mellom Statskog SF og Statens naturoppsyn om dette oppsynet.

Fjerde ledd inneholder overgangsbestemmelser for de som er ansatt i Statskog SF i Finnmark. Det er tvilsomt om arbeidsmiljølovens regler om virksomhetsoverdragelse kommer til anvendelse ved en slik lovbestemt overføring av fast eiendom som loven innebærer. Forholdet til de ansatte er derfor uttrykkelig regulert. Det legges til grunn at denne reguleringen er uttømmende i forhold til reglene om virksomhetsoverdragelse. De ansatte som ønsker det, anses fra ikrafttredelsen som ansatt i Finnmarkseiendommen med samme lønns- og arbeidsvilkår som vedkommende hadde hos Statskog. Det siktes både til individuelt fastsatte vilkår og vilkår som følger av tariffavtale. I «samme lønns- og arbeidsvilkår» ligger det at de ansatte har krav på samme lønn, stillingstittel, arbeidstid mv. Den enkelte ansatte vil imidlertid måtte finne seg i at arbeidsoppgavene i noen grad kan bli endret. Fra det tidspunkt de ansatte regnes som ansatt i Finnmarkseiendommen, anses arbeidsforholdet til Statskog SF for opphørt, med mindre den enkelte ansatte har inngått særskilt avtale om fortsatt ansettelse i Statskog.

Bestemmelsen er ikke til hinder for at Finnmarkseiendommen beslutter å omorganisere virksomheten eller flytte den fra dagens lokalisering. I slike spørsmål har Finnmarkseiendommen samme grad av frihet som private arbeidsgivere generelt. Personalkostnadene ved slike omstillinger må bæres av Finnmarkseiendommen.

Overgangsordningen for de ansatte i Statskog SF vil ivareta hensynet til de ansatte på en rimelig måte, og samtidig sikre at Finnmarkseiendommen får overført kvalifisert personell som vil danne et grunnlag i oppbyggingen av den nye grunnforvaltningsordningen.

Femte ledd fastsetter at styremedlemmet oppnevnt av staten har ansvaret for å innkalle til første styremøte i Finnmarkseiendommen. På første møte vil styret konstituere seg og velge styreleder som får ansvar for innkalling til styremøter. I oppstartsfasen vil styret ha ansvaret for at Finnmarkseiendommen er parat til å overta forvaltningen av de eiendommer den overtar fra Statskog SF fra den dagen overføringen finner sted, det vil si fra ikrafttredelsen av kapittel 2. Styrets kompetanse til å foreta disposisjoner i tiden forut for ikrafttredelsen vil bli regulert i nærmere overgangsbestemmelser etter sjette ledd.

Styret må etter annet punktum sørge for å registrere Finnmarkseiendommen i foretaksregisteret. Registreringen må foretas senest seks måneder etter ikrafttredelsen av kapittel 2 og dermed opprettelsen av Finnmarkseiendommen, jf. foretaksregisterloven § 4-1 første ledd.

Sjette ledd gir Kongen adgang til å fastsette nærmere overgangsregler f.eks. om styrets kompetanse og Finnmarkseiendommens forvaltning for øvrig i overgangsfasen frem til ikrafttredelsestidspunktet for kapittel 2, det vil si tidspunktet for Finnmarkseiendommens overtakelse av eiendommene.

Til § 31 Endringer i annen lovgivning

Bestemmelsen gir regler om endringer i andre lover som følge av forslaget om ny lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke. Lovforslaget nødvendiggjør en del tekniske endringer i andre lover som følge av at statens umatrikulerte grunn i Finnmark nå overføres til Finnmarkseiendommen slik at en del henvisninger til statens umatrikulerte grunn i enkelte lovbestemmelser dermed må endres. I bergverksloven er det behov for mer omfattende endringer for å sikre samisk innflytelse i mineralsaker.

til nr. 1 (opphevelse av lov om statens umatrikulerte grunn i Finnmark)

Bestemmelsen fastslår at lov 12. mars 1965 om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke oppheves. Det vil forutsetningsvis medføre at også bestemmelser gitt i medhold av denne loven blir opphevet.

til nr. 2 (endringer i bergverksloven)

Bestemmelsen foreslår endringer i lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk. Bakgrunnen for endringene i bergverksloven er å sikre samisk innflytelse i mineralsaker i Finnmark. ILO-konvensjonen art. 15 stiller spesifikke krav til urfolks innflytelse ved utnyttelse av mineralressurser jf. punkt 5.6.4. Bestemmelsen fastsetter at myndighetene ikke skal sette i gang eller tillate tiltak for utforskning eller utnyttelse av mineralressurser mv. i urfolks landområder før det er etablert særlige rådføringsordninger for å fastslå i hvilken utstrekning deres interesser kan bli skadelidende som følge av tiltakene.

Endringene som foreslås innebærer at samiske interesser skal tas hensyn til og tilgodeses gjennom dagens ervervssystem i bergverksloven ved at det gis særlige regler for bergverkssaker i Finnmark. Endringene i bergverksloven skal ha virkning for hele fylket ikke bare ved skjerping, muting og utmål på Finnmarkseiendommens grunn. Virkeområdet for de nye reglene i bergverksloven vil dermed være det samme som det alminnelige virkeområdet for Finnmarksloven, jf. Finnmarksloven § 2. Endringene vil innebære at prinsippet i bergverksloven § 2 om at enhver har rett til på de vilkår loven oppstiller, å skjerpe, mute og få utmål på forekomster av mutbare mineraler på egen eller andres grunn (bergfrihetens prinsipp), ikke fullt ut vil få anvendelse i Finnmark.

I bergverksloven kapittel 2 foreslås det en ny § 7 a, som gir særregler om skjerping i Finnmark. Første ledd første punktum fastsetter at skjerperen skal varsle Sametinget, grunneieren og det aktuelle områdestyret og distriktsstyret for reindriften skriftlig senest en uke før skjerpingen begynner. Grunneieren vil i de fleste tilfeller være Finnmarkseiendommen, men bestemmelsen kommer også til anvendelse ved skjerping på annen privat grunn i Finnmark. Annet punktum fastsetter videre at dersom skjerperen tar sikte på inngrep i grunnen, skal også stedet for inngrepet angis i det skriftlige varslet. Bestemmelsen gir ikke de organene som skal varsles, noen rett til å nekte at skjerpingen utføres.

I bergverksloven kapittel 3 foreslås det en ny § 22 a om særregler om muting i Finnmark. Første ledd fastsetter at søknader om muting i Finnmark kan avslås dersom allmenne hensyn taler i mot at søknaden innvilges. Det fremgår av annet punktum at det ved vurderingen skal legges vesentlig vekt på hensynet til samisk kultur, reindrift, næringsutøvelse og samfunnsliv. Dette innebærer at hensynet til samiske interesser skal tillegges vesentlig vekt i vurderingen av om søknaden skal innvilges. I tilfeller der samiske interesser tar imot at søknaden innvilges, mens andre allmenne interesser taler i motsatt retning, må det foretas en avveining mellom på den ene siden i hvilket omfang samiske interesser vil bli skadelidende, og på den andre siden i hvilken utstrekning andre hensyn vil bli ivaretatt av tiltaket. I avveiningen skal samiske interesser tillegges vesentlig vekt, men ikke avgjørende betydning dersom de hensynene som trekker i motsatt retning, er vesentlig mer tungtveiende enn hensynet til de samiske interessene.

Tredje punktum fastsetter at det dersom søknad om muting innvilges, kan kun settes vilkår for å ivareta hensyn som nevnt, det vil si allmenne hensyn generelt og hensynet til samisk kultur, reindrift, næringsutøvelse og samfunnsliv spesielt.

Etter annet ledd skal bergmesteren ved behandlingen av søknaden gi grunneieren, Sametinget, fylkesmannen, fylkeskommunen, kommunen og det aktuelle områdestyret og distriktsstyret for reindriften anledning til å uttale seg. Dette vil være de viktigste interessene som kan tenkes berørt av avgjørelsen, og som vil kunne uttale seg om forhold av betydning for om muting skal tillates. Bergmesteren kan også gi andre anledning til å uttale seg, f.eks. aktuelle utmarksbrukere i det området søknaden gjelder. Bergmesteren kan sette frist for uttalelse.

Tredje ledd fastsetter at dersom Sametinget eller Finnmarkseiendommen som grunneier går imot at søknaden innvilges, skal søknaden avgjøres av departementet. Det er bare i tilfeller der Finnmarkseiendommen har uttalt seg som grunneier, at uttalelsen skal tillegges slik virkning. Dersom Finnmarkseiendommen har uttalt seg i saker om muting på andres grunn, får uttalelsen ikke slik virkning. Saken skal da bare behandles av departementet dersom Sametinget går imot at søknaden innvilges.

Saker der Sametinget eller Finnmarkseiendommen går imot at det gis tillatelse til muting på bakgrunn av hensynet til samisk kultur mv., vil kreve en bred vurdering av de ulike hensyn som gjør seg gjeldende, og om tiltaket får slike konsekvenser for naturgrunnlaget for samisk kultur mv. at det ikke bør tillates. En slik vurdering må foretas av departementet. Dersom uttalelsen i en konkret sak viser at Sametinget eller Finnmarkseiendommen som grunneier går imot at tillatelse gis, skal bergmesteren oversende saken til avgjørelse i departementet når uttalelsene er mottatt.

Vedtak om innvilgelse av søknad truffet av departementet kan påklages til Kongen i samsvar med reglene i forvaltningsloven kapittel VI. Klageretten tilkommer parter og andre med rettslig klageinteresse, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd. Fjerde ledd fastsetter at klage fra Sametinget og Finnmarkseiendommen som grunneier uten videre skal gis oppsettende virkning. Vedtaket om tillatelse kan således ikke anses endelig før klagefristen er ute eller klagesaken er endelig avgjort. Påklages vedtaket av andre enn Sametinget og Finnmarkseiendommen som grunneier, må spørsmålet om oppsettende virkning avgjøres på vanlig måte etter forvaltningsloven § 42.

I kapittel 4 i bergverksloven foreslås det en ny § 39 b om utmål i Finnmark. Første ledd første punktum fastsetter at bestemmelsene i § 22 a gjelder tilsvarende for søknader om utmål. Det vises til merknadene til den bestemmelsen.

Annet punktum fastslår at i saker som etter § 22 a tredje ledd skal avgjøres av departementet, skal departementet også avgjøre om utmålsforretning skal holdes før eller etter at departementet har behandlet søknaden. Dersom departementet behandler søknaden før det er holdt utmålsforretning, vil vedtak om innvilgelse av søknaden måtte gis med forbehold om at utmålsforretningen gjennomføres med tilfredsstillende resultat for søkeren. Holdes utmålsforretningen før departementet har behandlet søknaden, må utmålsforretningen eventuelt avsluttes med forbehold om departementets senere innvilgelse av søknaden.

Saker om utmål vil ofte være saker om «endret bruk av utmark» slik uttrykket brukes i Finnmarksloven. Det medfører for det første at bergverksmyndighetene må ta utgangspunkt i Sametingets retningslinjer ved vurderingen av sakens betydning for samisk kultur mv. For det annet medfører det at de særlige saksbehandlingreglene i Finnmarksloven § 10 annet ledd vil gjelde for Finnmarkseiendommens behandling av saken. Det kan i enkelte tilfeller medføre at Finnmarkseiendommen ikke rekker å avgi en uttalelse etter den prosedyren § 10 annet ledd anviser, innenfor den fristen bergverksmyndighetene har fastsatt. Det er for så vidt intet problem siden utmålssøknaden også skal forelegges for Sametinget, som kan ivareta de samiske interessene direkte.

Det foreslås også en ny bestemmelse i bergverksloven § 42 første ledd annet punktum som fastsetter at Kongen ved forskrift kan fastsette høyere avgift til grunneieren for gruver på Finnmarkseiendommens grunn. Bestemmelsen har et snevrere virkeområde enn de øvrige endringene i bergverksloven ved at den bare gir adgang til å fastsette høyere avgift for gruver på Finnmarkseiendommens grunn. Bestemmelsen er begrunnet i ILO-konvensjonen art. 15 nr. 2 som fastsetter at vedkommende urfolk, der det er mulig, skal ha del i utbyttet av mineralvirksomhet mv. Den folkerettslige begrunnelsen medfører at det ikke er grunn til å gi bestemmelsen anvendelse for andre grunneiere i Finnmark enn Finnmarkseiendommen.

til nr. 3 (endringer i reindriftsloven)

Endringene i §§ 13 og 14 er nødvendige for å opprettholde reindriftsutøvernes rettigheter på Finnmarkseiendommens grunn selv om grunnen nå vil være privat grunn og ikke statsgrunn.

til nr. 4 (endringer i viltloven)

Særreglen i viltloven § 44 annet ledd om retten til egg og dun på statens grunn i Finnmark oppheves. Retten til egg og dun vil reguleres av Finnmarksloven, jf. § 23 første ledd bokstav c.

til nr. 5 (endringer i lakse- og innlandsfiskloven)

I lakse- og innlandsfiskloven er de endringene som foreslås, nødvendige som følge av at Finnmarkseiendommen overtar grunn og ressurser som Statskog SF eier, med den følge at dette ikke lenger vil være statsgrunn.

I § 19 tredje ledd erstattes uttrykket «salg av statens jord i Finnmark med «salg av fast eiendom i Finnmark fra staten eller Finnmarkseiendommen». Endringen innebærer at det vil være adgang til å holde tilbake fiskerett ved salg innenfor det samme området som før ikrafttredelsen av Finnmarksloven.

Lakse- og innlandsfiskloven § 22 fjerde og femte ledd oppheves som følge av at fiske i Finnmark på Finnmarkseiendommens grunn heretter vil reguleres av Finnmarksloven. Femte ledd oppheves som følge av at fjerde ledd oppheves og som følge av at første ledd ikke lenger får betydning for fisket i de nevnte vassdragene da de ikke lenger vil være statsgrunn.

til nr. 6 (endringer i naturoppsynsloven)

Statskogs fjelltjeneste utfører i dag Statens naturoppsyn (SNO) sine oppgaver i Finnmark på vegne av SNO samtidig som fjelltjenesten utfører det utmarksoppsynet som Statskog som grunneier har behov for. Det er forutsetningen at SNO etter overføringen av eiendommene til Finnmarkseiendommen selv skal utføre dette tilsynet. Det vil imidlertid være lite rasjonelt om både SNO og FE bygger opp et eget, fullverdig tilsynsapparat. Det foreslås derfor som ny bestemmelse i § 2 nytt fjerde ledd, at Statens naturoppsyn på Finnmarkseiendommens grunn skal føre kontroll ut over det som er fastsatt i naturoppsynsloven § 2 første ledd dersom det inngås avtale om dette mellom departementet og Finnmarkseiendommen. Både departementet og Finnmarkseiendommen står fritt i spørsmålet om det skal inngås en slik avtale. En avtale vil derfor måtte være i begges interesse. Omleggingen har den prinsipielle fordelen at det ikke lenger er grunneieren som utfører offentligrettslig tilsyn etter avtale med myndighetene, men eventuelt det offentlige som selger tilsynstjenester til grunneieren.