Ot.prp. nr. 54 (2001-2002)

Om lov om endringer i lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og i enkelte andre lover (forenkling av statlig regelverk rettet mot kommunesektoren m.v.)

Til innholdsfortegnelse

4 Forslag til opphevelse av lov om planlegging av helse- og sosialtjenesten i kommunene, samt endringer i kommunehelsetjenesteloven, tannhelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven

Arbeidet med regjeringens prosjekt om gjennomgang av statlig regelverk rettet mot kommunesektoren har skjedd som et samarbeid mellom departementene med Kommunal- og regionaldepartementet som sekretariat. Det er imidlertid forutsatt at oppfølging og gjennomføring skal skje fra de enkelte fagdepartementer. På Helsedepartementets område gjelder forslagene i hovedsak opphevelse av en del regler om plankrav, kompetanse- og opplæringskrav, intern organisering og ledelse. I tillegg fremmes det forslag om en del mindre endringer som innebærer ulike typer forenklinger. I samråd med Sosialdepartementet foreslås det også endringer av tilsvarende karakter i sosialtjenesteloven.

I St.meld. nr. 31 (2000-2001) Kommune, fylke, stat - en bedre oppgavefordeling er det forutsatt at egne planleggingshjemler i særlover fjernes slik at samfunns- og arealplanleggingen i kommuene og fylkene heretter skjer med utgangspunkt i plan- og bygningslovens system.

4.1 Lov om planlegging av helse- og sosialtjenesten i kommunene og planbestemmelser i enkelte andre lover

4.1.1 Gjeldende rett

Det fremgår av formålsbestemmelsen i lov 19. november 1982 nr. 68 om planlegging av helse- og sosialtjenesten i kommunene (planleggingsloven) § 2 at:

«For å sikre befolkningen en best mulig sosialtjeneste og helsetjeneste innen rammen av de foreliggende og påregnelige ressurser, skal det i enhver kommune utarbeides en plan for sosiale tjenester og helsetjenesten.»

4.1.2 Forslag i høringsnotatet

Sosial- og helsedepartementet foreslo i høringsnotatet å oppheve planleggingsloven. Den har ikke lenger noen selvstendig betydning på bakgrunn av den utviklingen som har skjedd i kommunene og i styringssystemet mellom staten og kommunene. Kommunal planlegging skjer uavhengig av denne loven og fortrinnsvis med hjemmel i plan- og bygningsloven. Det er derfor unødvendig å opprettholde et statlig pålegg om slik planlegging i særlovgivningen.

Departementet foreslo også å oppheve de fleste bestemmelser i andre lover innen sosial- og helsesektoren hvor kommunene pålegges plikt til å planlegge.

Det antas å følge direkte av ansvaret for en tjeneste at den ansvarlige også må stå for nødvendig planlegging. Departementet ønsket likevel å beholde ordet «planlegge» i kommunehelsetjenesteloven § 1-3a og i den tilsvarende bestemmelsen i tannhelsetjenesteloven § 1-3a. Departementet fremhevet at det ikke har til hensikt å fastsette generelle forskriftsbestemmelser om hvordan kommunen skal planlegge helsetjenesten, jf. forskriftshjemmelen i § 1-3 annet punktum, men det kan være aktuelt å fastsette regler for spesielle områder. Også planbestemmelsen i smittevernloven § 7-1 ble foreslått opprettholdt da den kan kobles til § 1-3a i kommunehelsetjenesteloven.

4.1.3 Høringsuttalelsene

Det har kommet enkelte innsigelser mot forslagene om å oppheve de fleste reglene om planlegging. Fylkeslegen i Nordland er sterkt uenig i at planleggingsloven skal oppheves . Fylkeslegen i Buskerud har i prinsippet ingen innvendinger mot å oppheve planleggingsloven, men slutter seg ikke til forslaget til endringer i planleggingsreglene i de andre lovene, idet dagens regler kan bidra til å tydeliggjøre og presisere den plikt som følger av ansvaret for tjenestetilbudet. For øvrig har forslagene stort sett fått oppslutning, også fra de andre fylkeslegene som har uttalt seg. Fylkeslegen i Nord-Trøndelag ser ingen grunn til å opprettholde § 1-3a i kommunehelsetjenesteloven og § 1-3a i tannhelsetjenesteloven når plankravene for øvrig faller bort.

4.1.4 Departementets vurdering og forslag

Departementet opprettholder forslaget om å oppheve planleggingsloven. Videre opprettholdes forslaget om å ikke oppheve bestemmelsene i kommunehelsetjenesteloven § 1-3a og tannhelsetjenesteloven § 1-3a da det kan være aktuelt å benytte bestemmelsene for spesielle områder.

At planleggingsloven oppheves, medfører at også de forskriftene som er gitt med hjemmel i loven faller bort. En del av forskriftene som i Norges Lover står oppført med hjemmel i denne loven er plassert her ved en feil, andre har dobbelt hjemmel og atter andre er foreldet og uten betydning i dag. Departementet vil komme tilbake til en opprydding i forskriftene med hjemmel i denne loven etter at lovendringen eventuelt er vedtatt, med mindre dette allerede tidligere blir gjort som ledd i arbeidet med forenkling av forskriftsverket.

4.2 Andre planbestemmelser i kommunehelsetjenesteloven

4.2.1 Helsetjeneste ved primærnæring i kommunen

4.2.1.1 Gjeldende rett

Det følger av kommunehelsetjenesteloven § 1-4 første ledd at «Kommunen skal planlegge sin helsetjeneste, herunder helsetjeneste ved bedrifter og ved primærnæring i kommunen,....»

4.2.1.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å oppheve kommunehelsetjenesteloven § 1-4 første ledd som en konsekvens av at lov om planlegging av helse- og sosialtjenesten i kommunene ble foreslått opphevet. Det ble vist til at kommunene likevel skal planlegge helsetjenestene og sørge for at planene er tilgjengelige for innbyggerne, selv om nærmere regler for hvordan planleggingen skal foregå oppheves.

4.2.1.3 Høringsrunden

Forslaget om å oppheve kommunehelsetjenesteloven § 1-4 første ledd har fått gjennomgående oppslutning i høringsrunden. Statens helsetilsyn har påpekt at opphevelsen vil medføre at helsetjeneste ved primærnæring ikke vil være nevnt andre steder i loven enn i § 5-1, og har således foreslått en tilføyelse om helsetjeneste for primærnæring i § 1-3 fjerde ledd.

4.2.1.4 Departementets vurderinger og forslag

Ved opphevelse av § 1-4 første ledd vil helsetjeneste ved primærnæring kun være omtalt i § 5-1 annet ledd. Denne bestemmelsen presiserer at utgifter til helsetjeneste ved bedrifter og ved primærnæringene ikke dekkes av kommunen. Det er en forutsetning for bestemmelsen i § 5-1 at kommunen kan organisere slike tjenester, og for bedriftshelsetjenester er dette også presisert i § 1-3 fjerde ledd. Departementet er enige med Helsetilsynet i at § 5-1 ikke vil bli konsistent m.h.t. helsetjenester ved primærnæringene ettersom § 1-4 første ledd foreslås opphevet, og § 1-3 ikke omfatter organisering av denne tjenesten. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det gjøres endringer i § 1-3 fjerde ledd slik at også helsetjeneste ved primærnæring i kommunen omfattes.

4.2.2 Planlegging av sykehjem m.m.

Etter kommunehelsetjenesteloven § 1-3 femte ledd kan departementet gi forskrifter om blant annet «.....planlegging, oppføring, innredning og drift av og tilsyn med sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie.»

I høringsnotatet ble ordet «planlegging» foreslått sløyfet. Departementet anså ikke at det var behov for dette i opplistingen av hva en eventuell forskrift om sykehjem kan inneholde. Utbygging av sykehjem vil uansett forutsette en planlegging.

Forslaget har fått gjennomgående oppslutning av høringsinstansene. Departementet opprettholder forslaget.

4.3 Andre planbestemmelser i tannhelsetjenesteloven

Generelt gjelder at de fleste av endringsforslagene i høringsnotatet var tekniske endringer som følge av at planbestemmelsene ble foreslått opphevet. Det har ikke kommet innvendinger i høringsrunden, bortsett fra når det gjelder plankravet i § 1-4 og kapittel 3 om organisasjon m.v. Kommunenes Sentralforbund ber dessuten om at forholdet til forvaltningsloven omtales.

I flere bestemmelser i forslagene nedenfor endres formuleringer som: «i samsvar med godkjent plan», «som det er fattet vedtak om i godkjent plan», «når dette følger av .... godkjent plan», «som er bestemt i .... godkjent plan». Selv om lovbestemmelsene endres, vil det som er bestemt i planene etter omstendighetene fortsatt gjelde for den perioden planen gjelder eller inntil annet bestemmes.

Noen av fylkeskommunens avgjørelser etter de foreslåtte endrede bestemmelser vil være vedtak av en slik art at de faller inn under forvaltningslovens regler om forskrifter, jf. lovens § 2 og kapittel VII. Når fylkeskommunen skal endre de bestemmelser som nå fremgår av plan eller fastsette nye regler på området, må saksbehandlingsreglene i forvaltningslovens kapittel VII følges når det gjelder de avgjørelsene som må anses som forskrifter. Dette er klart for så vidt gjelder bestemmelser om vederlag etter § 2-2 første ledd og skyssutgifter etter § 5-1 tredje ledd, men kan etter forholdene også gjelde andre av fylkeskommunens vedtak eller bestemmelser.

4.3.1 Planlegging av tannhelsetjenesten

4.3.1.1 Gjeldende rett

Fylkeskommunen har i følge tannhelsetjenesteloven § 1-4 første ledd ansvar for «....planlegging og samordning av Den offentlige tannhelsetjenesten og privatpraksis.». Det følger videre av annet ledd at fylkeskommunen har plikt til å utarbeide en tannhelseplan for hele befolkningen i fylket. Planen skal vedtas av fylkestinget og godtas av departementet.

4.3.1.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo å endre § 1-4 første ledd slik at bestemmelsen kun omhandler samordning av Den offentlige tannhelsetjenesten og privat sektor. At fylkeskommunen har ansvar for planlegging, følger som en naturlig forutsetning av at den har ansvaret for tannhelsetjenesten, jf. § 1-1, og behøver derfor ikke reguleres i § 1-4.

Annet ledd ble foreslått opphevet, med samme begrunnelse som for plankravene rettet mot primærkommunene, jf. ovenfor om planleggingsloven og kommunehelsetjenesteloven § 1-4 første ledd i punkt 4.1 og 4.2.1.

Ettersom det ble foreslått å oppheve krav om tannhelseplan i annet ledd, måtte det som en konsekvens av dette også foreslås endringer i en del andre bestemmelser i tannhelsetjenesteloven. Dette gjelder endringer i § 1-3 første ledd bokstav e) og annet ledd hvor plankravet oppheves, jf. de generelle kommentarene i punkt 4.3 over. Av samme grunn må § 2-2 første ledd om vederlag for tannpleie i Den offentlige tannhelsetjenesten endres. Departementet har fastsatt forskrift som delvis regulerer vederlagsbetalingen, men deler av reguleringen er overlatt til fylkeskommunene. Tilsvarende ble plankravet foreslått opphevet i § 2-3 første ledd første punktum. Bestemmelsen regulerer klageadgangen og hvilke avgjørelser det kan klages over. Endringen vil ikke innebære noen realitetsendring. Også etter en eventuell lovendring kan det klages over at hjelp ikke ytes slik det er bestemt i plan som er fastsatt etter loven, dersom planen fortsatt gjelder. Dessuten kan det klages dersom hjelp ikke ytes som bestemt i loven eller i forskrifter gitt i medhold av loven.

4.3.1.3 Høringsuttalelsene

Fylkeslegen i Oslo vil beholde plankravet i tannhelsetjenesteloven § 1-4 og viser til at en plan vil bidra til en bedre fordeling av tannhelsetjenestene i fylket og sikre at de prioriterte gruppene får de tjenestene de har krav på. En plan for hele fylket er etter fylkeslegens oppfatning mer forutsigbar og helhetlig enn de endringer som er foreslått.

4.3.1.4 Departementets vurdering og forslag

Departementet viser til at det bare er plikten til å planlegge på den måten som er bestemt i § 1-4 annet ledd som faller bort. Dersom fylkeskommunen i fremtiden finner det mest hensiktsmessig å planlegge på samme måten som i dag, kan den fortsette med det. Det vises også til departementets rundskriv I-19/94 som viser at man allerede i 1994 gikk bort fra ordninger med statlig godkjenning av tannhelseplaner. Forslaget opprettholdes.

Endringen i § 1-4 medfører også at overskriften må endres, slik Statens helsetilsyn har påpekt.

4.4 Planbestemmelser i sosialtjenesteloven

4.4.1 Kommunens ansvar for boliger med heldøgns omsorg

Det fremgår av sosialtjenesteloven § 7-5 først ledd at kommunen har ansvar for planlegging, etablering og drift av boliger med heldøgns omsorgstjenester. Planleggingen skal skje i henhold til lov av 19. november 1982 nr. 68 om planlegging av helse- og sosialtjenesten i kommunene.

4.4.2 Høringsnotatet og høringsrunden

Departementet foreslo i høringsnotatet å oppheve § 7-5 første ledd annet punktum. Dette er en konsekvens av at planleggingsloven foreslås opphevet, se punkt 4.1 over. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot forslaget i høringsrunden.

4.4.3 Departementets forslag

Departementet opprettholde forslaget.

4.5 Organisatoriske bestemmelser m.v. i kommunehelsetjenesten og tannhelsetjenesten

4.5.1 Organisasjon og ledelse for kommunehelsetjenesten

4.5.1.1 Gjeldende rett

Det følger av kommunehelsetjenesteloven § 3-1 at kommunestyret skal fastsette organisasjonsform og ledelse for helsetjenesten i samsvar med lov og helseplan.

4.5.1.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å oppheve bestemmelsen. Innholdet følger av alminnelige regler, og det har ingen selvstendig betydning at slike regler også er fastsatt i kommunehelsetjenesteloven.

4.5.1.3 Høringsuttalelsene

Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot forslaget.

4.5.1.4 Departementets forslag

Departementet opprettholder forslaget.

4.5.2 Organisasjon og ledelse for tannhelsetjenesten

4.5.2.1 Gjeldende rett

Tannhelsetjenesteloven kapittel 3 omfatter bestemmelser om organisering, ledelse og administrering av Den offentlige tannhelsetjenesten. I dette inngår også krav om blant annet ansettelse av fylkestannlege, om kvalifikasjoner for personell som ansettes i tannhelsetjenesten, om utlysning av stillinger og om antall klinikker i hvert tannhelsedistrikt.

4.5.2.2 Forslag i høringsnotatet

Kapittel 3 i tannhelsetjenesteloven ble foreslått opphevet i høringsnotatet, fordi departementet ikke fant grunn til å opprettholde bestemmelser av ren organisatorisk art.

4.5.2.3 Høringsuttalelser

Statens helsetilsyn anbefaler i sin høringsuttalelse at det ikke foretas endringer i dette kapitlet før spørsmålet om framtidig forankring av tannhelsetjenesten er avklart. Helsetilsynet viser til at ansvaret for sykehusene overføres fra fylkeskommunene til staten, og at større strukturelle endringer kan medføre risiko for at tjenester i en overgangsfase drives uforsvarlig, og at denne risikoen kan reduseres ved å ha krav til organisering. Helsetilsynet mener at statliggjøring av sykehusene kan føre til et kritisk ansvarsvakum i tannhelsetjenesten i en overgangsfase. Kravet om fylkestannlege og distriktstannlege bør derfor ikke oppheves før etter at den framtidige forankringen av tannhelsetjenesten er avklart.

4.5.2.4 Departementets vurdering og forslag

Samarbeidsregjeringen har besluttet at den offentlige tannhelsetjenesten skal videreføres som en fylkeskommunal tjeneste. Spørsmålet om fremtidig forankring er dermed avklart. Departementet opprettholder forslaget om å oppheve kapittel 3 fordi bestemmelser om intern organisering, ledelse og administrering anses overflødige også ved en fortsatt fylkeskommunal offentlig tannhelsetjeneste.

Departementet foreslår å opprettholde bestemmelsen i § 3-4, som ble tilføyd ved helsepersonelloven som trådte i kraft 1. januar 2001. Bestemmelsen ble dessuten vedtatt endret i forbindelse med helseregisterloven, med virkning fra 1. januar 2002. Det foreslås å videreføre bestemmelsen slik den nå lyder som ny § 1-5.

4.6 Bestemmelser om opplæring, etter- og videreutdanning

4.6.1 Gjeldende rett

Det er gitt bestemmelser i sosialtjenesteloven § 2-3 første punktum om at kommunen har ansvar for nødvendig opplæring av sosialtjenestens personell.

Med hensyn til helsepersonell plikter kommunen å medvirke til at helsepersonell får undervisning og praktisk opplæring, herunder videre- og etterutdanning. Kommunen skal også sørge for at ansatt helsepersonell får påkrevet videre- og etterutdanning. Dette fremgår av kommunehelsetjenesteloven § 6-1 og § 6-2 første ledd. Tilsvarende bestemmelser gjelder for fylkeskommunen med hensyn til tannhelsepersonell, jf. tannhelsetjenesteloven § 6-1 første og annet ledd.

4.6.2 Forslag i høringsnotatet

Sosial- og helsedepartementet foreslo å endre bestemmelser om opplæring i sosialtjenesteloven, jf. § 2-3 første punktum, og om etter- og videreutdanning i kommunehelsetjenesteloven, jf. § 6-1 og § 6-2 første ledd og tannhelsetjenesteloven, jf. § 6-1 første og annet ledd. Bestemmelsen i kommunehelsetjenesteloven § 6-1 om kommunens plikt til å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av helsepersonell var ikke foreslått opphevet, da den gir hjemmel for kommunenes plikt til deltakelse i blant annet turnusordningen for leger og fysioterapeuter.

Departementets begrunnelse for forslaget om opphevelse av ovennevnte bestemmelser var at det er unødvendig å ha slike lovbestemmelser ettersom det er et arbeidsgiveransvar å sørge for nødvendig opplæring, videre- og etterutdanning slik at kommunene/fylkeskommunene blir i stand til å tilby forsvarlige helse- og sosialtjenester.

4.6.3 Høringsuttalelsene

Til disse forslagene er det kommet mange innvendinger. De fleste fremholder at det er nødvendig å presisere opplæringsplikten i særlovene, herunder også om etter- og videreutdanning, se f.eks. uttalelsen fra Norsk kommuneforbund. Fylkeslegen i Telemark, med tilslutning fra en rekke andre fylkesleger, viser også til at disse bestemmelsene er til nytte i tilsynsarbeidet. Et gjennomgående argument hos dem som er mot å oppheve reglene, er at reglene er pedagogisk nyttige, markerer og/eller presiserer plikten, kan medvirke til at kommunene som arbeidsgiver gjør mer på området o.l. En del instanser, som fylkesmennenei sin fellesuttalelse og Statens eldreråd, viser dessuten til at det er en del andre bestemmelser om opplæring, videre- og etterutdanning som ikke foreslås opphevet, og at dette strider mot hensynet til harmoni og sammenheng i regelverket. Dette gjelder blant annet regler i barnevernloven. Dersom reglene refererer til samme forvaltningsnivå, kan slike ulikheter også føre til ressursvridning, noe som vil være i strid med hensynene bak forenklingsarbeidet.

4.6.4 Departementets vurdering og forslag

Helsedepartementet er enig i at regler om opplæring m.v. kan ha en pedagogisk verdi ved å løfte frem og tydeliggjøre kommunenes plikter. Departementet er fortsatt av den oppfatning at ansvar for opplæring, videre- og etterutdanning er en del av arbeidsgiveransvaret og opplæringsplanene i medhold av Hovedavtalen § 15. Så lenge det ikke er foretatt en helhetlig gjennomgang av slike regler, finner Helsedepartementet i samråd med Sosialdepartementet at det på bakgrunn av høringsuttalelsene er hensiktsmessig å opprettholde reglene i kommunehelsetjenesteloven § 6-1 og § 6-2 første ledd, tannhelsetjenesteloven § 6-1 første og annet ledd og sosialtjenesteloven § 2-3 første punktum. Det samme gjelder for regelen i sosialtjenesteloven § 7-8, som har en parallell i barnevernloven § 5-10, jf. uttalelsen fra fylkesmennene. Departementet vil imidlertid følge utviklingen nøye med tanke på å eventuelt komme tilbake med forslag om opphevelse av nevnte bestemmelser.

4.7 Kvalifikasjonskrav for personell m.m.

Kommunehelsetjenesteloven § 3-3 og tannhelsetjenesteloven § 3-3 tredje og fjerde ledd gir bestemmelser om at den som ansettes skal ha nødvendige kvalifikasjoner. Det er gitt forskriftshjemmel til departementet til å regulere nærmere krav til kvalifikasjoner, utlysning av stilling og fremgangsmåte ved ansettelse.

4.7.1 Forslag i høringsnotatet

Tannhelsetjenesteloven § 3-3 foreslås opphevet som følge av at hele lovens kapittel 3 foreslås opphevet, og det henvises derfor til omtalen av dette i punkt 4.5.2 ovenfor. I de følgende underpunkter til punkt 4.7 er det derfor kun forslag om opphevelse av kommunehelsetjenesteloven § 3-3 som omtales.

Bestemmelsen i kommunehelsetjenesteloven § 3-3 ble foreslått opphevet fordi det ikke ble ansett nødvendig med lovregulering av at den som ansettes skal ha nødvendige kvalifikasjoner, jf. første ledd. Departementet fant heller ikke grunn til å opprettholde forskriftshjemmelen i annet ledd. I de snart 20 årene som er gått siden bestemmelsen ble gitt, er den ikke benyttet. Den regulerer dessuten forhold som kommunene plikter å håndtere i kraft av arbeidsgiveransvaret. Det antas i dag at det ikke er behov for at departementet skal gi forskrifter om dette.

4.7.2 Høringsuttalelsene

Landsorganisasjonen i Norge går mot å oppheve denne bestemmelsen, og uttaler at det fortsatt bør lovreguleres at helsepersonell har de nødvendige kvalifikasjoner til å arbeide i helsetjenesten og i administrasjonen av helsetjenesten. Lovregulering markerer kommunenes ansvar for personellets kompetanse på dette viktige området. Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere mener det er viktig å ha lovbestemte krav om at det skal ansettes personell med de nødvendige kvalifikasjoner for å sikre brukerne kvalifisert hjelp. Lærerforbundet er også imot å oppheve § 3-3.

4.7.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet viser til at det som ligger i bestemmelsen er et ansvar som følger av kommunenes og fylkeskommunenes arbeidsgiveransvar. Kommunene vises tillit ved at de tillegges ansvar for viktige saksområder, og etter departementets vurdering er det derfor ikke behov for å regulere ved lov at det skal ansettes kvalifisert personell. Et av målene med forenklingsarbeidet er å ikke benytte lovs form for bestemmelser som er unødvendig å regulere ved lov selv om de kan ha en viss symbolsk effekt, markere ansvar, gjøre forhold tydelige o.l. Departementet opprettholder forslaget om å oppheve bestemmelsen.

4.8 Klageorgan/folkevalgt organ - antall medlemmer

4.8.1 Gjeldende rett

Det fremgå av kommunehelsetjenesteloven § 2-4 første ledd at det organ som behandler klage på helsehjelp etter § 2-1 skal ha fem medlemmer. Tilsvarende antall medlemmer skal organ som behandler klientsaker i henhold til sosialtjenesteloven ha, jf. sosialtjenesteloven § 8-5a.

4.8.2 Forslag i høringsnotatet

Bestemmelsene ble i høringsnotatet foreslått endret til at det maksimalt skal være fem medlemmer i organene. Hensynet bak begrensningsregelen er oppnådd så lenge det er en snever krets som deltar i saksbehandlingen. Med en endring til maksimalt fem medlemmer ville dette ivaretas, samtidig som kommunene ville få en større frihet til å velge det endelige tallet på medlemmer i klageorganet.

4.8.3 Høringsuttalelsene

Statens helsetilsyn og Suldal kommune viser til at det heller ikke bør være for medlemmer i en klagenemnd, og Helsetilsynet foreslår at regelen skal lyde «.... fra 3 til 5 medlemmer». Suldal kommune viser til at barnevernloven har en tilsvarende regel som ikke blir foreslått endret, jf. barnevernloven § 2-1 annet ledd.

4.8.4 Departementets vurdering og forslag

Departementet er enig i at det også bør være en nedre grense for antall medlemmer, og foreslår «fra tre til fem medlemmer» i samsvar med forslaget fra Statens helsetilsyn.

4.9 Klagefristens lengde

4.9.1 Gjeldende rett

Det følger både av kommunehelsetjenesteloven § 2-4 tredje ledd første punktum og tannhelsetjenesteloven § 2-3 annet ledd første punktum at fristen for å klage over avgjørelser om rett til nødvendig (tann)helsehjelp er fire uker.

4.9.2 Forslag i høringsnotatet

Det ble i høringsnotatet foreslått å endre klagefristen fra 4 til 3 uker for å bringe fristen i samsvar med den alminnelige klagefristen i forvaltningsloven, jf. forvaltningsloven § 29.

4.9.3 Høringsuttalelsene

Landsforeningen for hjerte- og lungesyke går sterkt mot dette forslaget og anser det som et angrep på rettssikkerheten. Dersom det skal skje en harmonisering, foreslår foreningen i stedet å forlenge klagefristen til 6 uker, under henvisning til trygdereglene. Det uttrykkes også engstelse for at endringen vil føre til strengere håndtering av klager som kommer etter fristen. Alle andre instanser som uttaler seg om dette endringsforslaget er positive, således også Norsk forbund for utviklingshemmede,som imøteser en slik samordning av regelverket. Trondheim kommune uttaler at det vil bidra til å forenkle regelverket.

4.9.4 Departementets vurdering og forslag

Departementet mener at den foreslåtte endringen bidrar til forenkling. Det er i seg selv et framskritt at det er mest mulig enhetlige regler om frister og liknende. Departementet kan ikke se at det er særtrekk ved denne typen vedtak som tilsier en lengre klagefrist enn den som følger av forvaltningslovens alminnelige regel. Departementet kan heller ikke se at det er grunnlag for å tro at endringen vil medføre en strengere praktisering av regelen om at en klage kan tas under behandling selv om den kommer etter fristen, jf. kommunehelsetjenesteloven § 2-4 tredje ledd annet punktum og tannhelsetjenesteloven § 2-3 annet ledd annet punktum. Departementet opprettholder forslaget.

4.10 Andre forhold

4.10.1 Harmonisering av klageregler i sosial- og helselovgivningen

Enkelte høringsinstanser, som Kommunenes Sentralforbund, Fylkeslegen i Sogn og Fjordane, Fylkeslegen i Buskerudog Askim kommune, har tatt opp spørsmålet om det bør gjennomføres en harmonisering av klagereglene i sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven. Forslag til slike endringer var ikke med i høringsnotatet. Spørsmålet er imidlertid til behandling i Sosialdepartementet i forbindelse med oppfølgingen av Stortingets romertallsvedtak IX i Innst. S. nr. 294 (1996-97) jf. behandlingen av St.meld. nr. 50 (1996-97). Regjeringen ble bedt om å

«... fremme forslag om en harmonisering av regelverket i lov om sosiale tjenester og lov om helsetjenestene i kommunene med henblikk på et felles regelverk for de som har behov for pleie og omsorg.»

Helsedepartementet vil derfor ikke gå nærmere inn på dette i herværende proposisjon.

4.10.2 Annet forenklingsarbeid

Departementet arbeider også med andre forslag til endringer i regelverk rettet mot kommunesektoren, særlig når det gjelder forskriftsverket. I tillegg gjennomgås tilskuddsordninger og handlingsplaner. Disse delene av forenklingsarbeidet omtales ikke nærmere her.

Det er ikke foreslått endringer i nytt lovverk, som for eksempel de nye helselovene som trådte i kraft 1. januar 2001. Heller ikke lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi (bioteknologiloven) er omfattet av denne gjennomgangen. Bioteknologiloven inneholder en rekke godkjenningsordninger som vil bli vurdert i forbindelse med evalueringen av loven. Resultatet av evalueringen vil bli fremmet for Stortinget i form av en stortingsmelding i løpet av mars 2002. På bakgrunn av Stortingets behandling av denne stortingsmeldingen, vil det bli utarbeidet en odelstingsproposisjon med forslag til endringer i bioteknologiloven.

4.10.3 Videresending av dødsmeldinger

Ved lov 2. juli 1999 nr. 64 ble det i kommunehelsetjenesteloven § 3-5 innført en bestemmelse om at kommunelegen skal videresende dødsmeldinger mottatt fra leger i kommunen etter lov om helsepersonell § 36 til Dødsårsaksregisteret. Bestemmelsen ble tatt inn som nytt fjerde ledd i § 3-5. Ved en inkuriere falt dette leddet bort etter endring ved lov 23. juli 2000 nr. 56.

Helsedepartementetforeslår at bestemmelsen igjen tas inn i § 3-5 som fjerde ledd.

Til dokumentets forside