11 Prisinformasjon
11.1 Bakgrunn og gjeldende rett
11.1.1 Bakgrunn
En forutsetning for fornuftige valg og for reell priskonkurranse er at forbrukeren kjenner eller enkelt kan gjøre seg kjent med prisen på aktuelle varer og tjenester hos ulike leverandører. Åpenhet om priser og forretningsvilkår er nødvendig for at forbrukerne skal kunne finne frem til de laveste prisene. God og tilgjengelig informasjon om priser og andre relevante forhold bidrar også til at priskonkurransen fungerer best mulig, noe som kan bidra til en effektiv bruk av samfunnets ressurser.
Prismerkings- og prisinformasjonsregler skal gjøre det enkelt for forbrukerne å foreta prissammenligninger. Dette betyr at reglene må sikre at opplysningene er lett tilgjengelige og oppgis når forbrukeren har behov for dette. Det er også viktig at det informeres om fullstendig salgspris, og enhetspris når dette er aktuelt, på salgsstedene og i markedsføringen. En forutsetning for prissammenligning er at prisene som oppgis ikke er utilstrekkelige eller villedende.
Markedsføringsloven regulerer bruk av priser i markedsføringen og har bestemmelser om prisopplysninger/prismerking. Loven er imidlertid avgrenset mot spørsmål om prisvilkår er rimelige, jf. lovforslaget § 22 og punkt 12.3 nedenfor.
11.1.2 Prismarkedsføring – villedende bruk av priser i markedsføringen
Gjeldende markedsføringslov § 2 forbyr villedende forretningsmetoder, herunder villedende prismarkedsføring. Ifølge bestemmelsen er det forbudt i næringsvirksomhet å anvende uriktig eller av annen grunn villedende fremstilling som er egnet til å påvirke etterspørselen etter eller tilbudet av varer, tjenester eller andre ytelser. Det fremgår dessuten av tredje ledd at meddelelser om utsalg, realisasjon eller annen form for salg i detaljhandelen til nedsatte priser kun må anvendes når prisene på de tilbudte varer virkelig er nedsatt.
Markedsføringsloven § 3 forbyr framstilling som ikke gir tilstrekkelig veiledning eller trekker inn uvedkommende forhold, og derfor må anses urimelig. Bestemmelsen kan ses som en påbygning til § 2. Lovens forbud mot det som kan virke villedende suppleres her med en viss veiledningsplikt.
I høringsnotatet redegjorde departementet nærmere for Forbrukerombudets og Markedsrådets praksis med hensyn til prismarkedsføring:
«Hovedregelen er at opplysninger om priser skal være klare og entydige. Den som lover spesielle prisfordeler må sannsynliggjøre at prisen er så fordelaktig som den kan virke. Begrensninger i tilbudet for så vidt gjelder antall produkter, varighet eller lignende skal fremgå.
Det skal tydelig fremgå hva prisen omfatter og være samsvar mellom illustrasjon og oppgitt pris i annonser. Opplyste priser skal i størst mulig grad være fullstendige slik at forbrukerne ikke trenger å foreta regneoperasjoner for å finne den totale prisen som skal betales for en vare eller tjeneste. Der pris opplyses til forbrukerne skal den inkludere merverdiavgift. Forutsetter et tilbud kjøp av flere delytelser, må også totalprisen for de samlede ytelsene oppgis. Der kjøp forutsetter at det inngås en abonnementsavtale med bindingstid, må minste samlede kostnad oppgis.
Ved prissammenligninger (typisk før- og nå-priser, priser hos konkurrenter og lignende), skal det opplyses hvilken pris det sammenlignes med. Produktene skal være sammenlignbare. Før-priser må kunne dokumenteres. Det skal gis korrekte opplysninger om hvor omfattende et salg er. Dersom det gis inntrykk av at priser er nedsatt, for eksempel ved bruk av ord som salg, tilbud og sesongsalg, må prisene reelt være nedsatt. Det skal opplyses om avslagets størrelse ved før- og nå-pris eller ved like tydelig angivelse.
Prisgarantier (når selger gir inntrykk av at den næringsdrivendes priser er lavere enn konkurrentenes og forbrukeren for eksempel får rett til prisavslag hvis det forekommer lavere priser i markedet) skal være reelle ved at flere selger samme produkt. Den næringsdrivende må selv jevnlig undersøke og umiddelbart nedjustere sine priser dersom det fremkommer lavere priser i markedet. Forbrukerne skal ikke måtte dokumentere at prisen er lavere et annet sted ut over å vise en annonse eller lignende.
Ved bruk av påstander som «faste lave priser» og lignende må det kunne sannsynliggjøres i tilstrekkelig grad at prisene er lave. Konkurssalg, fabrikkutsalg, feilvaresalg og så videre kan bare brukes dersom prisene er så lave som forbrukerne kan forvente ved denne typen salg. Billigst-påstander må kunne dokumenteres.
Forbrukerombudet har utarbeidet omfattende retningslinjer med hensyn til prismarkedsføring.»
Om forholdet mellom gjeldende rett og direktivet om urimelig handelspraksis het det i høringsnotatet:
«Villedningsaspektet er det sentrale både i direktivet og etter norsk praksis. For at et tiltak skal anses villedende stiller direktivet krav til at markedsføringen er egnet til å vesentlig endre forbrukernes transaksjonsbeslutning, mens markedsføringsloven krever at den er egnet til å påvirke tilbud eller etterspørsel.
Direktivets svarteliste inneholder elementer som også vil være ulovlige etter norsk rett:
forbud mot villedende lokketilbud (punkt 5 og 6)
forbud mot villedende bruk av konkurs- og flyttesalg (punkt 15)
forbud mot villedning mht «markedsvilkår» (må antas å omfatte prisnivå) (punkt 18)
forbud mot villedende bruk av «gratispåstander» (punkt 20)
Artikkel 6 nr. 1 d) omtaler spesielt prisen eller utregningsmåten og «eksistensen av en spesifikk prisfordel». Praksisen skal da vurderes ut fra om den «på noen måte, herunder i kraft av den generelle fremstillingen» er egnet til å villede forbrukeren.
Ved prissammenligninger i markedsføringen vil prinsippene om sammenlignende reklame som ligger i direktivet om villedende og sammenlignende reklame komme til anvendelse. Sammenligninger med andre næringsdrivende er lovlig så lenge det er sammenlignbare produkter, og sammenligningen skjer på objektivt grunnlag. Det er også et vilkår at sammenligningen ikke er villedende etter direktivet om urimelig handelspraksis.»
Departementet konkluderte med at det er vanskelig å forutsi om direktivet innebærer en standard for villedning som avviker fra den som er etablert etter markedsføringsloven. Departementet antok at hovedlinjene i praksis etter markedsføringsloven vil kunne opprettholdes.
11.1.3 Prismerking – å merke varer med pris på utsalgsstedet
Prismerkingsdirektivet (Direktiv 98/6/EF av 16. februar 1998 om forbrukerbeskyttelse i forbindelse med angivelse av priser på forbruksvarer) foreskriver at næringsdrivende opplyser om salgspris og enhetspris på alle produkter som tilbys forbrukere. Bakgrunnen er at et transparent marked og korrekte opplysninger er til fordel for forbrukerbeskyttelsen og sunn konkurranse mellom virksomheter og produkter, jf. punkt 1 i direktivets fortale. Produkter er i dette direktivet ensbetydende med varer. Formålet er å bedre informasjonen til forbrukerne og å gjøre det enklere å sammenligne priser. Informasjonen skal være utvetydig, klart leselig og lett identifiserbar. Hvis man i annonser/markedsføring nevner salgsprisen, må også enhetsprisen oppgis.
Prismerkingsdirektivet er gjennomført i forskrift om prisopplysning for varer (Forskrift 1999 – 12 – 06 nr. 1256). Forskriften er hjemlet i gjeldende lov § 3 a tredje ledd. Prismerkingsdirektivet er et minimumsdirektiv, og artikkel 10 åpner for at man har regelverk som er mer gunstig enn direktivet for så vidt angår forbrukeropplysning og sammenligning av priser.
11.1.4 Prisinformasjon for øvrig
Etter dagens markedsføringslov § 3 a første ledd har næringsdrivende plikt til å informere om pris slik at prisen lett kan ses av forbrukerne, såfremt det er praktisk mulig. Dette gjelder der varer eller tjenester tilbys forbrukerne. I annet ledd er det tatt inn en forskriftshjemmel. I forskrifter gitt i medhold av denne bestemmelsen er det gitt regler om prisopplysning for varer, tjenester, gravferdstjenester, overnattings- og serveringssteder, tannlegetjenester m.m. og ved transport og salg av elektrisk kraft.
Når det gjelder prisinformasjonsregelen i § 3 a, argumenterte departementet i høringsnotatet for at dagens regel videreføres med tilhørende forskrifter, selv om direktivet om urimelig handelspraksis også enkelte steder inneholder regler om prisopplysning. Departementet viste til at direktivet skal tilnærme regler om urimelig handelspraksis, med hovedvekt på villedning som påvirker forbrukernes økonomiske interesser. Departementet la til grunn at positive informasjonskrav som helt eller delvis har et annet formål enn å motvirke urimelig villedende praksis slik virkeområdet er fastsatt i direktivet, vil kunne videreføres.
Den type informasjonsplikt som finnes i markedsføringsloven § 3 a, er ikke ment å motvirke urimelig eller villedende praksis. Den er tvert imot ment å tydeliggjøre valgene, effektivisere konkurransen og øke etterspørrernes valgmuligheter, og er slik sett i tråd med formålet direktivet om urimelig handelspraksis skal ivareta. Både bestemmelsens ordlyd, forarbeider og forhistorie underbygger dette. Departementet konkluderte med at også reglene om prisinformasjon bør videreføres i den nye markedsføringsloven.
Departementet foreslo videre at det i bestemmelsene om håndheving av den nye loven tas inn en særlig henvisning til reglene om prisinformasjon. For å understreke at reglene ivaretar andre hensyn i tillegg til forbrukernes økonomiske interesser ble det foreslått en håndhevingsbestemmelse som lyder:
«Tilsynet med [prisinformasjonsreglene] skjer ut fra hensynet til at forbrukerne skal kunne orientere seg i markedet og enkelt sammenligne priser.»
11.2 Høringsnotatet
Departementet uttalte i høringsnotatet at de nye villedningsbestemmelsene ville regulere villedende bruk av priser i markedsføringen. Departementet foreslo videre at § 3 a i gjeldende markedsføringslov videreføres uendret.
11.3 Høringsinstansenes syn
Ingen høringsinstanser går imot departementets forslag på dette punktet.
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)ytrer ønske om en gjennomgang av praksis etter markedsføringsloven på prismarkedsføring opp mot direktivets regler, men har for øvrig ingen merknader til departementets forslag om videreføring. Coop Norge, Landsorganisasjonen i Norge og Norges Automobilforbundstøtter alle en videreføring. Det samme gjør Forbrukerombudetsom skriver.
«Jeg støtter departementets syn hva gjelder viktigheten av en tilfredsstillende regulering av prismarkedsføring og prismerking.
Ulike former for prismarkedsføring er hyppig brukt av de næringsdrivende. Det er derfor av sentral betydning at regelverket rundt prismarkedsføring er egnet til å sikre at den næringsdrivende gir prisopplysninger som er korrekte og fullstendige. I motsatt fall vil forbrukeren lett kunne treffe en beslutning om kjøp på uriktig grunnlag.
Forbrukerens bevissthet rundt pris avhenger av tydelig prisinformasjon. Uten en fullgod prisinformasjon for varer og tjenester, vil forbrukeren vanskelig kunne sammenligne tilbud.
Prismarkedsføring – villedende bruk av priser i markedsføringen
Hva gjelder videreføring av min og Markedsrådets praksis knyttet til prismarkedsføring, kan jeg ikke se at gjennomføringen av direktivet om urimelig handelspraksis i utgangspunket er til hinder for dette. Denne praksisen er basert på gjeldende markedsføringslov §§ 2 og 3, hvor villedningsaspektet er av sentral betydning, hvilket også er tilfellet for de foreslåtte bestemmelsene om prismarkedsføring som er basert på direktivet. Etter mitt syn vil derfor gjeldende praksis i overveiende grad kunne fortsette.
Regler om prisinformasjon
Jeg støtter departementets syn om at det er viktig at markedsføringslovens § 3a med tilhørende forskrifter opprettholdes.
I forhold til dagens regler om prisinformasjon for varer, er disse inntatt for å gjennomføre prismerkingsdirektivet (Direktiv 98/6/EF av 16. februar 1998 om forbrukerbeskyttelse i forbindelse med angivelse av priser på forbruksvarer). Det kan derfor ikke være noen tvil om at regelverket vedrørende prisinformasjon for varer skal videreføres.
Prismerkingsdirektivet gjelder ikke prisinformasjon for tjenester. Men som departementet påpeker, både bør og kan gjeldende bestemmelser om prisopplysninger for tjenester videreføres, ettersom reglene om prisinformasjon i utgangspunktet ivaretar også andre sentrale hensyn enn forbrukerens økonomiske interesser.
Lett tilgjengelig prisinformasjon er en nødvendig forutsetning for transparens i markedet og effektiv priskonkurranse. Dette er hensyn som bidrar til å sikre en effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser. Disse hensynene er ikke mindre viktige for tjenester enn for varer.»
11.4 Departementets vurderinger og forslag
Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet. Dette innebærer at de nye reglene om villedning i forslagets §§ 7 og 8 vil regulere villedende bruk eller utelatelse av prisopplysninger i markedsføring. Forslagets § 10 er en videreføring av gjeldende lov § 3 a. Det vises til merknadene til bestemmelsen.
Gjeldende bestemmelse inneholder en hjemmel for departementet til å gjøre unntak fra plikten til å gi prisopplysninger. Unntaksadgangen var ment som en sikkerhetsventil, men hjemmelen har ikke vært benyttet. Ettersom plikten til å opplyse om pris kun gjelder i den utstrekning det er praktisk mulig, vil spørsmålet sjelden komme på spissen. En slik unntakshjemmel passer også dårlig inn i markedsføringslovens håndhevingssystem. Departementet foreslår at denne unntakshjemmelen oppheves.
Når det gjelder HSHs merknad om at gjeldende praksis bør gjennomgås på nytt på bakgrunn av direktivets regler, legger departementet til grunn at en naturlig konsekvens av nytt regelverk vil være at ombudet må gjennomgå sin praksis og vurdere den i lys av nye regler. Det er tale om en omfattende praksis som bygger på konkrete vurderinger, og departementet ser det ikke som hensiktsmessig at en slik gjennomgang foretas i proposisjonen.
Særlig om tjenestedirektivet
Etter at høringen ble avsluttet er et nytt EF-direktiv om tjenester (Direktiv 2006/123/EF – tjenestedirektivet) vedtatt. Direktivet inneholder i artikkel 22 regler om opplysninger som skal gis av tjenesteyter, herunder når og hvordan det skal opplyses om prisen på tjenester. Det er slått fast i bestemmelsen at medlemslandene kan fastsette strengere regler for tjenesteytere etablert på deres territorium. Tjenesteytere skal i henhold til tjenestedirektivet på eget initiativ opplyse om blant annet prisen på en tjeneste dersom denne er fastsatt på forhånd. Dersom pris ikke er forhåndsfastsatt, kan tjenestemottaker be om å få opplyst om pris, eller, hvis det ikke er mulig, om hvordan prisen vil bli beregnet. Tjenesteytere kan selv bestemme hvordan de ønsker å opplyse om prisene – på hjemmesider, i annonser eller brosjyrer. Medlemsstatene skal sikre at forbrukerne får disse opplysningene før avtale blir inngått. Departementets foreløpige vurderinger er at de norske bestemmelsene helt eller i det vesentlige samsvarer med tjenestedirektivet. Hvordan bestemmelsene i artikkel 22 skal innføres i norsk rett vil bli vurdert i forbindelse med en eventuell gjennomføring av tjenestedirektivet i norsk rett.