Kapittel 1 Formål og virkeområde

Til § 1

Formålet med loven er å bidra til at arbeidsmarkedet skal fungere best mulig ved at sysselsettingen i befolkningen er høy og arbeidsledigheten holdes på et lavt nivå, og gjennom dette også bidra til et inkluderende arbeidsliv. Med et inkluderende arbeidsliv menes et arbeidsliv som i størst mulig grad gir alle mennesker med en viss arbeidsevne mulighet til å skaffe seg lønnet arbeid. Loven skal herunder bidra til at arbeidssøkere får jobb og at arbeidsgivere får arbeidskraft og at skadevirkninger av arbeidsledighet forebygges og dempes.

Til § 2

Loven legger grunnlaget for gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken i Norge. Det er i utgangspunktet ikke aktuelt at de rettigheter og plikter som loven oppstiller skal gjelde for andre enn de som har lovlig opphold i Norge og de som driver lovlig virksomhet her. I første ledd, andre punktum foreslås det imidlertid at Aetat i tillegg skal yte tjenester til andre rettssubjekter når dette følger av internasjonale forpliktelser. De tjenester en særlig tenker på er Aetats forpliktelser i henhold til det såkalte EURES-samarbeidet. EURES (European Employment Sevices network) er et forpliktende samarbeid mellom EØS-landenes arbeidsformidlinger, der Aetat blant annet skal gi informasjon og bistand til arbeidssøkere og arbeidsgivere i andre EØS-land.

Bestemmelsene i loven foreslås i utgangspunktet å gjelde for Svalbard og Jan Mayen, men slik at Kongen kan fastsette særlige tilpasningsregler. I perioder med økt behov for arbeidskraft, har det vært hensiktsmessig å benytte ulike arbeidsmarkedspolitiske virkemidler utenfor landets grenser for å styrke tilgangen på arbeidskraft i Norge. Tredje ledd i forslaget gir departementet en klarere hjemmel til dette når det finnes hensiktsmessig for å bidra til å nå lovens målsetting. Forskrift av 22. desember 1997 om stønad under opplæring i norsk og samfunnskunnskap av helsepersonell i utlandet med sikte på formidling til Norge, er i dag fastsatt med hjemmel i den alminnelige tiltakshjemmel i § 17.

Kapittel 2 Aetat

Til § 3

Forslaget til ny § 3 svarer i stor grad til gjeldende § 6. Gjeldende bestemmelse om at det skal være særlige tjenester for yrkesrettleiing og for attføring av yrkeshemmede arbeidssøkere ved de Aetat lokal som Aetat Arbeidsdirektoratet bestemmer, foreslås ikke videreført fordi attføringsarbeidet i dag er organisert som en integrert del av Aetats øvrige virksomhet.

Til § 4

Bestemmelsen er en oppfølging av Stortingets pålegg i Innst. O. nr. 77 (2001-2002) om å legge fram et forslag som sikrer brukermedvirkning i Aetat. For den nærmere bakgrunnen for bestemmelsen, vises det til omtalen under punkt 6.5.

Til § 5

Bestemmelsen innebærer en videreføring av gjeldende lovs § 1 og § 6 første ledd. Beskrivelsen av Aetats oppgaver er forenklet. Dette skyldes i første rekke at dagens beskrivelse anses som unødvendig detaljert. I stedet for å liste opp en rekke både generelle og konkrete oppgaver, er hensikten med bestemmelsen å angi målene for Aetats arbeid, samt de sentrale oppgavene som Aetat har ansvaret for. Bestemmelsen i nest siste ledd innebærer at gjeldende § 11, første ledd videreføres.

Til § 6

Det finnes ingen tilsvarende bestemmelse i gjeldende sysselsettingslov. Forslaget stadfester dagens vektlegging av Aetats samarbeid med andre offentlige etater og private aktører. Samarbeidet med andre offentlige instanser er i dag dels regulert ved avtaler og dels ved rundskriv fra de ansvarlige departementene. I forbindelse med moderniseringen av sysselsettingsloven er det naturlig å ta inn en egen bestemmelse om samarbeid i loven. Aetat skal samarbeide med andre både om generell oppgaveløsning og i konkrete enkeltsaker når dette er nødvendig for å ivareta etatens oppgaver. Det vises for øvrig til utkastet til ny lovs § 21, folketrygdloven § 25-10 og sosialtjenesteloven § 3-2 som pålegger etatene å gi gjensidig bistand i klientsaker.

Eksempler på offentlige samarbeidspartnere for Aetat er trygdeetaten, sosialtjenesten, helsetjenesten, innvandringsmyndighetene, utdanningsmyndighetene og kriminalomsorgen. I tillegg kommer kommunene som både er samarbeidspartnere som arbeidsgivere og i forbindelse med utarbeidelse og gjennomføring av introduksjonsprogram i henhold til lov om introduksjonsordning. De hyppigst forekommende private samarbeidspartnere er arbeidsgivere.

Kapittel 3 Arbeidsgivers meldeplikt

Til § 7

Bestemmelsen er i samsvar med gjeldende sysselsettingslov § 12. Det er gjort enkelte språklige endringer som ikke er ment å ha betydning for innholdet.

Til § 8

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 14, men det er gjort enkelte endringer blant annet for å oppnå en bedre samordning med arbeidsmiljøloven § 56 A. Når bestemmelsen benytter begrepet arbeidsgiver, er dette ment ha samme innhold som begrepet arbeidsgiver etter arbeidsmiljøloven. Som det fremgår av første ledd skal arbeidsgiver sende tilsvarende melding til Aetat som arbeidsgiver skal sende til arbeidstakernes tillitsvalgte etter arbeidsmiljøloven § 56 A nr. 3. Fristen for å sende melding er den samme som etter denne bestemmelsen, det vil si tidligst mulig og senest samtidig med at arbeidsgiver innkaller til drøftinger med arbeidstakernes tillitsvalgte. Meldeplikten etter loven om arbeidsmarkedstjenester går imidlertid på et par punkter lenger enn meldeplikten etter arbeidsmiljøloven. For det første skal melding til Aetat også gis dersom arbeidstakerne vil bli permittert uten lønn. Videre skal Aetat gis melding ved masseoppsigelser eller permitteringer av arbeidstakere som omfattes av tjenestemannsloven. Av andre ledd fremgår at meldingen skal gis til Aetat i det distriktet virksomheten ligger. Dersom virksomheten er spredt i flere distrikter, med flere lokale enheter av Aetat, er det tilstrekkelig at melding gis til Aetat i det distriktet der virksomheten har sitt hovedsete. Det vil deretter være opp til Aetat å gi de nødvendige opplysninger til eventuelle andre lokale enheter av Aetat. I bestemmelsens tredje og fjerde ledd foreslås tatt inn hovedparten av reglene i arbeidsmiljøloven § 56 A nr. 6 og 7. Gjeldende § 14 siste ledd om at slik melding som omtalt i paragrafen ikke fritar arbeidsgiveren fra annen varslingsplikt, foreslås ikke videreført. Sistnevnte forhold må anses som så åpenbart at verken informasjonshensyn eller andre hensyn tilsier at en tilsvarende bestemmelse videreføres i ny lov. Gjeldende bestemmelse om meldeplikt dersom arbeidstakeren «i mer enn 4 uker vil få sin ukentlige arbeidstid innskrenket til under 30 timer» foreslås endret slik at meldeplikt inntrer når ukentlig arbeidstid er innskrenket med mer enn 50 %.

Kapittel 4 Informasjon, registrering og behovsvurdering

Til § 9

Det foreslås en ny bestemmelse som presiserer at Aetat skal gi publikum som henvender seg, generell informasjon om de tjenester Aetat kan tilby.

Til § 10

Den foreslåtte bestemmelsen er ny, men fastsetter langt på vei det som i dag er Aetats praksis. Registreringen vil omfatte nødvendig og relevant kompetanse i henhold til søkerens jobbønsker. Hensikten med registreringen er å raskt kunne finne fram til konkrete og aktuelle stillinger arbeidssøkeren kan søke på. De registrerte opplysningene skal også tilrettelegge for at Aetat skal kunne finne fram til aktuelle arbeidssøkere når en arbeidsgiver etterspør arbeidskraft.

Til § 11

Den foreslåtte retten til behovsvurdering er ikke avgrenset til helt eller delvis ledige, men gjelder i prinsippet for alle som har registrert seg som arbeidssøkere. Det dreier seg om en rett, ikke en plikt for den enkelte. Innholdet i behovsvurderingen vil etter omstendighetene kunne variere sterkt. I noen tilfeller vil behovsvurderingen være svært enkel og konkludere med at det for tiden ikke anses nødvendig eller hensiktsmessig å ta i bruk spesielle tiltak eller virkemidler overfor vedkommende arbeidssøker. For en person som allerede er i lønnet arbeid vil det normalt ikke anses nødvendig og hensiktsmessig med Aetats tjenester ut over det å stå registrert som arbeidssøker. Dersom spesielle forhold gjør seg gjeldende vil det imidlertid, på samme måte som i dag, kunne være riktig at Aetat gir bistand også til personer som helt eller delvis er i lønnet arbeid. For en person som har store vansker med å få lønnet arbeid og har lite hensiktsmessig kompetanse, kan behovsvurderingen bli mer omfattende og konkludere med at det bør settes i verk flere virkemidler. Det kan for eksempel være aktuelt å utarbeide en kvalifiseringsplan som inneholder konkrete tiltak med formål å bringe vedkommende i arbeid.

Også yrkeshemmede som har rett til yrkesrettet attføring etter folketrygdloven kapittel 11, kan registrere seg som arbeidssøkere og dermed ha rett til behovsvurdering. For denne gruppen antas det at retten til skriftlig behovsvurdering har liten selvstendig betydning. Det følger av folketrygdloven § 11-6 om nødvendig og hensiktsmessig attføringstiltak, at det skal foretas en vurdering av vedkommendes behov for tjenester.

En ønsker ikke å innføre bestemte krav til en viss prosent ledighet. Dette har sammenheng med at Aetats skjønn bør være fritt når det gjelder hvilke virkemidler som bør settes inn overfor den enkelte for å bidra til at arbeidsmarkedet fungerer best mulig.

Bakgrunnen for plikten til å gi informasjon om når og hvordan de aktuelle virkemidlene kan bli iverksatt, er å bidra til å gi brukerne realistiske forventninger om hva vedkommende kan forvente fra Aetats side.

«Vesentlige endringer» som gir rett til ny behovsvurdering etter siste ledd kan være knyttet til at vedkommende arbeidssøker blir langtidsledig eller får helsemessige problemer.

For øvrig vises til omtalen av bestemmelsen under punkt 6.3.

Kapittel 5 Arbeidsmarkedstiltak

Til § 12

§§12 og 13 tilsvarer gjeldende sysselsettingslov §§ 15, 16 og 17.

Til § 13

§§ 12 og 13 tilsvarer gjeldende sysselsettingslov §§ 15, 16 og 17.

Kapittel 6 Saksbehandlingsregler

Til § 14

Den foreslåtte § 14 er en ren informasjonsbestemmelse og er dermed strengt tatt unødvendig. Pedagogisk sett kan det være heldig at en for sakene som avgjøres etter denne loven, slår fast utgangspunktet om at bestemmelsene i forvaltningsloven gjelder med mindre annet er bestemt. Ettersom Aetat også behandler mange saker etter folketrygdloven, og en del av de innarbeidete saksbehandlingsreglene etter forslaget er plassert i en annen lov enn tidligere, foreslås det at den likevel tas med.

Til § 15

Bestemmelsen svarer til deler av gjeldende § 30 i sysselsettingsloven. Bestemmelsen om hvor krav om dagpenger under arbeidsløshet og ytelser under yrkesrettet attføring skal settes fram, reguleres i folketrygdloven §§ 21-14 og 21-15.

Til § 16

De foreslåtte unntakene fra forvaltningsloven er nye. Om bakgrunnen og begrunnelsen for bestemmelsen, vises det til omtalen under punkt 7.3, 7.5 og 7.6.

Til § 17

Det foreslås at fristen for klage settes til 6 uker for alle vedtak Aetat fatter etter loven. For å unngå forsinkelser ved igangsetting av tiltak foreslås det likevel at den alminnelige klagefristen etter forvaltningsloven skal gjelde for vedtak om utplukking av aktuelle kandidater for en tiltaksplass hos en arbeidsgiver.

Til § 18

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lovs § 32 andre ledd.

Til § 19

Denne bestemmelsen innsnevrer Aetats rett til å innhente informasjon i forhold til gjeldende lovs § 37 i den forstand at opplysningene bare kan innhentes fra nærmere angitte kilder. Taushetsplikt er et grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp. Unntakene fra taushetsplikt bør derfor etter departementets syn ikke gjøres videre enn nødvendig. Unntaket bør også være så klart som mulig avgrenset slik at det dekkes av unntaket i personopplysningsloven § 20 om at den som det registreres opplysninger om, ikke har krav på varsel når innsamlingen eller formidlingen av opplysningene er uttrykkelig fastsatt i lov. Folketrygdloven har heller ikke noen generelt utformet opplysningspliktbestemmelse. Bestemmelsen omfatter alle de informasjonskildene som det kan innhentes opplysninger fra etter folketrygdloven § 21-4. For at Aetat skal kunne ivareta alle sine oppgaver etter lov om arbeidsmarkedstjenester må de i tillegg kunne innhente opplysninger fra arbeidssøkere og arbeidstakere. Det foreslås i tillegg at det skal kunne innhentes opplysninger fra private tiltaks- og formidlingsaktører.

Formuleringen «utføre sine oppgaver etter denne loven» inkluderer etatens statistikkarbeid. «Arbeidssøker» omfatter så vel nåværende som tidligere arbeidssøkere slik at opplysningsplikten også omfatter misbrukssaker.

Til § 20

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lovs § 38, med unntak av mindre språklige justeringer, samt endring av hjemmelshenvisningen for administrasjon av ordningen dagpenger under arbeidsløshet for fiskere og fangstmenn.

Til § 21

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lovs § 39, men er endret noe språklig for å harmonere med ordlyden i den parallelle bestemmelsen i folketrygdloven § 25-10 om trygdens organers plikt til å gi opplysninger til sosialtjenesten.

Kapittel 7 Tilbakekreving mv.

Til § 22

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende sysselsettingslov § 35 med enkelte endringer. Ordlyden er noe endret og er nå mer i tråd med bestemmelsen i folketrygdloven § 22-15 om tilbakekreving etter feilaktig utbetaling. Begrepet «stønad» dekker i gjeldende bestemmelse om tilbakekreving både ytelser under yrkesrettet attføring, dagpenger og tilskudd i forbindelse med arbeidsmarkedstiltak. Begrepet foreslås erstattet med «ytelse», som er mer dekkende etter dagens terminologi.

Siste ledd i forslaget gjelder fradrag for merskatt. Bestemmelsen tilsvarer gjeldende § 35 tredje ledd. Rekkefølgen i dagens bestemmelse gir imidlertid en ubegrunnet forskjell mellom ulike tilbakebetalingskrav. Ved å plassere bestemmelsen til sist i paragrafen gjøres det klart at tilbakebetalingskrav som er hjemlet i første, andre og tredje ledd i forslaget til ny lovtekst skal behandles likt med hensyn til fradrag for merskatt.

Adgangen til forskuttering ved jul/nyttår og påske er i dag regulert i forskrifter (forskrift om dagpenger under arbeidsløshet, forskrift om ytelser under yrkesrettet attføring og forskrift om arbeidsmarkedstiltak). Lovforslaget innebærer at bestemmelsene om tilbakekreving i disse forskriftene vil være unødvendige.

Bestemmelsene om innkreving og tvangsgrunnlag er skilt ut i en egen bestemmelse, jf. forslaget til § 23.

Bestemmelsen om renter er en videreføring av gjeldende § 35 første ledd siste punktum, med noen språklige justeringer. Rentefoten foreslås ikke endret, og er for øvrig lik rentefoten i henhold til folketrygdloven § 22-17. Renter ved etterbetaling av ytelser etter folketrygdloven kapittel 4 og 11, reguleres i § 22-17 første ledd. Renter ved feilutbetalinger for begge grupper reguleres etter denne bestemmelsen.

Til § 23

Vedtak om tilbakebetaling av feilutbetalte dagpenger og attføringsytelser vil i de aller fleste tilfellene fattes med hjemmel i § 22 første ledd. Slike krav har i dag tvangsgrunnlag og dette foreslås videreført. I tillegg foreslås det at krav om tilbakebetaling etter tredje ledd også skal ha tvangsgrunnlag. Dette omfatter tilfeller hvor det etterbetales lønn, eller erstatning for lønn, for tidsrom det allerede er utbetalt dagpenger for, som for eksempel der dagpenger er forskuttert i forbindelse med konkurs. Også tilbakekreving av for mye utbetalt forskuddsbetaling av dagpenger, attføringsytelser og ytelser som er utbetalt etter denne lov omfattes av tvangsgrunnlaget, se § 22 tredje ledd. Etter gjeldende praksis vil dette være aktuelt for tilbakebetalingskrav ved forskuttering av dagpenger, attføringspenger eller kursstønad som er forskuttert i forbindelse med jul og påske. Krav etter lovforslagets § 22 andre ledd foreslås ikke å gis tvangsgrunnlag. Dagens adgang til å innfordre krav i form av motregning videreføres. For den nærmere bakgrunnen og begrunnelsen for bestemmelsen, vises til punkt 13.

Statens innkrevningssentral gis kompetanse som særnamsmann for raskt å kunne avbryte en løpende foreldelsesfrist ved å kunne avholde utleggsforretning i krav som har direkte tvangsgrunnlag etter lov om arbeidsmarkedstjenester.

Til § 24

Forslaget til bestemmelsen om statens partsstilling gjelder både saker etter denne loven og etter folketrygdloven. Spørsmålene om hvem som representerer Aetat ved inndriving og sikring av krav bør reguleres samlet i ny lov om arbeidsmarkedstjenester, og ikke deles opp mellom denne loven og folketrygdloven.

Av andre ledd fremgår det at i saker om inndriving og sikring av krav utøver Aetat lokal eller Statens innkrevingssentral statens partsstilling. Dette vil etter lovforslaget i praksis særlig omfatte saker om tvangsinndrivelse for namsmannen eller namsretten. Også i saker der det ikke foreligger tvangsgrunnlag for kravet, og der saken bringes inn for Forliksrådet for å skaffe slikt tvangsgrunnlag, vil Aetat lokal utøve statens partsstilling.

Siste ledd slår fast det som i dag også er utgangspunktet, nemlig at departementet opptrer på vegne av staten ved alminnelige søksmål. Dette leddet passer derfor strengt tatt ikke inn under overskriften til bestemmelsen, men foreslås likevel tatt inn for å gi informasjon og for å unngå eventuelle uklarheter.

Kapittel 8 Privat arbeidsformidling og utleie av arbeidstakere

Til § 25

Det er i gjeldende lovtekst ikke gitt definisjoner av begrepene privat arbeidsformidling og utleie av arbeidstakere. Med grunnlag i forarbeider, tidligere lovtekst og praksis er det imidlertid mulig å angi kjernen av disse begrepene. Av hensyn til informasjon og brukervennlighet foreslår departementet å ta inn definisjonene i lovteksten. Departementet foreslår dessuten at det gis forskriftshjemmel i bestemmelsen slik at det om nødvendig kan gis en ytterligere presisering av definisjonen. For øvrig vises til omtalen under punkt 9.2.

Virkeområdet for bestemmelsene i kapittel 8 er all virksomhet som drives i Norge. Det er etter departementets oppfatning nødvendig med en egen bestemmelse om virkeområdet for dette kapittelet da lovens generelle virkeområde i § 2 kun gjelder virksomheter som driver lovlig virksomhet i Norge. Virksomheter som driver i strid med bestemmelsene om privat arbeidsformidling og utleie av arbeidstakere, for eksempel krever betaling fra arbeidssøkere, kan ikke sies å drive lovlig virksomhet. Ved å angi virkeområdet til å være alle virksomheter som drives i Norge, vil bestemmelsene gjelde for virksomheter som opptrer i strid med disse.

Til § 26

Første og andre ledd tilsvarer gjeldende bestemmelser i sysselsettingsloven § 26 tredje og fjerde ledd. De øvrige bestemmelsene i gjeldende § 26 foreslås opphevet. Det vises til den nærmere omtalen av bakgrunnen for forslaget under punkt 9.3.

I tredje ledd foreslås en hjemmel til i forskrift å fastsette spesielle regler for formidling av sjøfolk. Det vises til den nærmere omtalen av dette under punkt 9.5.

Til § 27

Innholdet svarer til gjeldende bestemmelser i sysselsettingsloven § 27 andre og tredje ledd. Det er imidlertid gjort enkelte mindre språklige endringer. I første ledd nr. 1 er det gjort mer omfattende språklige endringer i teksten for å tydeliggjøre innholdet i bestemmelsen. Det vises til punkt 9.4 hvor det er redegjort for disse endringene.

Bestemmelsen i gjeldende § 27 første ledd foreslås opphevet, og i denne forbindelse vises det til den nærmere omtalen av dette under punkt 9.3.

Kapittel 9 Straff

Til § 28

Forslaget til straffebestemmelse i § 28 viderefører deler av gjeldende § 40. Det foreslås at en eventuell straff bare skal kunne gis som bøtestraff. Bestemmelsen er delvis formulert likt med folketrygdloven § 25-12. Sistnevnte bestemmelse vil gjelde for saker om dagpenger og attføringsytelser etter folketrygdloven. Av folketrygdloven § 25-12 andre ledd fremgår det at den som forsettlig eller uaktsomt forsømmer å gi opplysning eller melding som vedkommende «er pålagt» etter loven, straffes. Etter den tilsvarende bestemmelsen i lov om arbeidsmarkedstjenester i første ledd bokstav a) kan straff idømmes den som «etter bestemmelse eller pålegg» forsettlig eller uaktsomt forsømmer å gi opplysning eller melding. Dette innebærer at brudd på meldeplikten i lovforslagets §§ 7 og 8 omfattes av straffebestemmelsen. Etter første ledd bokstav b) kan straff idømmes den som mot bedre vitende gir uriktige opplysninger eller den som mot bedre vitende holder tilbake opplysninger som er viktige for rettigheter eller plikter etter lov om arbeidsmarkedstjenester. Påtalekompetansen foreslås som i dag lagt til Aetat Arbeidsdirektoratet.

Til § 29

Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 10.4.

Kapittel 10 Sluttbestemmelser

Til § 30

Det foreslås at Kongen gis myndighet til å bestemme når loven skal tre i kraft.

Departementet har gjennomgått gjeldende forskriftsbestemmelser og kommet til at disse ligger innenfor forskriftshjemlene i den nye loven. Meningen er at gjeldende forskrifter skal videreføres og ikke skal måtte vedtas på nytt.