7 Forholdet til forvaltningsloven

7.1 Innledning

Etter gjeldende sysselsettingslov gjelder forvaltningsloven med de særlige bestemmelser som er gitt i sysselsettingsloven. I tilfeller hvor det treffes enkeltvedtak, får saksbehandlingsreglene i forvaltningslovens kapitler IV-VI anvendelse.

En betydelig del av Aetats virksomhet i dag går ut på å treffe vedtak om folketrygdytelsene dagpenger under arbeidsløshet og ytelser under yrkesrettet attføring. Slike vedtak er i regelen enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand og avgjøres etter saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven og enkelte særskilte bestemmelser i folketrygdloven og sysselsettingsloven. Videre er vedtak knyttet til stønader i forbindelse med tiltaksdeltakelse vanligvis å anse som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Annerledes er det med avgjørelser og aktiviteter knyttet til bruken av arbeidsmarkedstiltakene. Slike aktiviteter og avgjørelser har tidligere i liten utstrekning vært betraktet som enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand.

Det har imidlertid skjedd en bevisstgjøring vedrørende innholdet i enkeltvedtaksbegrepet, herunder i juridisk teori og praksis, som viser at begrepet er mer omfattende enn tidligere lagt til grunn. Videre har nye oppgaver og ansvarsområder blitt lagt til Aetat gjennom 1990-tallet uten at det har vært fokus på forvaltningslovens anvendelsesområde.

Endel av de avgjørelser etaten tar i forbindelse med tjenester som ytes til arbeidsledige, er nok i dag å anse som enkeltvedtak i henhold til forvaltningsloven. For eksempel vil avgjørelser om inntak på arbeidsmarkedstiltak ofte være å anse som enkeltvedtak.

Den faktiske og rettslige situasjonen på dette feltet er imidlertid ikke tilstrekkelig avklart slik departementet ser det. I arbeidet med forslaget til ny lov har departementet derfor sett nærmere på de ulike virkemidlene i arbeidsmarkedspolitikken i forhold til forvaltningslovens regler om enkeltvedtak.

I det følgende gjøres det nærmere rede for en del typer avgjørelser Aetat tar og i hvilken utstrekning forvaltningslovens saksbehandlingsregler kommer til anvendelse før det gås nærmere inn på behovene for presiseringer og innsnevringer av rekkevidden av forvaltningslovens regler.

7.2 Ulike avgjørelser i Aetat - forholdet til forvaltningsloven

Som nevnt er vedtak Aetat treffer i saker om dagpenger og om ytelser til yrkesrettet attføring i all hovedsak enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Det er for enkelte av de øvrige avgjørelser og aktiviteter det har hersket uklarhet om forholdet til forvaltningslovens saksbehandlingsregler. Departementet vil nedenfor peke på ulike typer avgjørelser det her er snakk om.

Avgjørelser knyttet til ren formidling av arbeid er etter departementets vurdering vanligvis ikke å anse som enkeltvedtak. Aetats formidlingstjeneste innebærer i all hovedsak at man gjennom Aetats edb-program søker etter kvalifikasjoner hos arbeidssøkere eller søker etter hvilke kvalifikasjoner som er etterspurt fra arbeidsgivere. Aetats formidlingstjeneste virker i dag sammen med og i tillegg til Aetats IT baserte selvhjelpsystemer og andre private møteplasser og formidlingstjenester som arbeidssøkere og arbeidsgivere oppfordres til og står fritt til å benytte seg av. Aetats aktiviteter knyttet til formidling innebærer vanligvis ikke en utøvelse av offentlig myndighet og vil ofte ikke anses som direkte bindende for arbeidssøkers eller arbeidsgiveres rettigheter eller plikter.

Vurderinger knyttet til hvilke personer som skal komme inn på arbeidsmarkedstiltak, eller om en person kan ha behov for spesielle typer tiltak vil imidlertid i mange tilfeller være å anse som enkeltvedtak.

Et par tiltak har en avklart rettslig status i forhold til forvaltningsloven. For vedtak om tiltaket bedriftsintern opplæring (BIO) er reglene for forvaltningslovens enkeltvedtaksbegrep gjennomført i de interne rutinene, og det er klagerett på vedtakene. Dette tiltaket bygger på søknad fra arbeidsgiverne om midler til henholdsvis opplæring og attføring. Tiltaksmidlene som ytes, går oftest til bedriftsinterne prosesser hvor målgruppen er arbeidstakere som ikke er registrerte arbeidsledige eller yrkeshemmede. Tiltaket skiller seg dermed ut fra de øvrige tiltakene Aetat forvalter og vil ikke inngå i den videre drøftelsen om arbeidsmarkedstiltakene og forholdet til forvaltningsloven.

Videre er forvaltningslovens anvendelse på vedtak knyttet til arbeidsmarkedsopplæringskurs (AMO) avklart. I forskrift av 19. februar 1993 er det fastsatt unntak fra klageadgangen og begrunnelsesplikten. Unntaket ble først og fremst begrunnet i at avgjørelser om AMO er masseavgjørelser på bakgrunn av mange vedtak per år.

For de øvrige avgjørelsene Aetat tar, er den rettslige situasjonen ikke fullt ut avklart.

Med hjemmel i gjeldende sysselsettingslov §§ 15-17 er det gitt forskrifter om arbeidsmarkedstiltak, både for ordinære arbeidssøkere og for yrkeshemmede. (forskrift av 20. desember 2001 nr. 1544). Målgruppene for de ulike tiltakene er vidt definert, med unntak av enkelte tiltak som fortsatt er forbeholdt yrkeshemmede.

Nivået på arbeidsmarkedstiltakene (kap. 1594) er styrt av rammebevilgninger. Dette innebærer at det ikke er knyttet rettigheter til deltakelse på ordinære arbeidsmarkedstiltak. Bevilgningen til arbeidsmarkedstiltakene er tilpasset situasjonen på arbeidsmarkedet og innretningen i arbeidsmarkedspolitikken. Tiltaksomfanget er normalt høyere i perioder med høy arbeidsledighet enn i perioder med lav ledighet. Tiltakene er også utformet for i størst mulig grad å ivareta individuelle behov, men arbeidssøkere kan risikere å ikke få tilbud om tiltak dersom den totale rammen ikke tillater det. Attføringsytelsene (kap. 2543) er derimot styrt av rettigheter etter attføringsregelverket, det vil si at midler automatisk blir utløst dersom en person har rett til attføring.

Overfor ordinære arbeidssøkere er praksis i Aetat at en den første tiden normalt nøyer seg med å gi informasjon og veiledning, i tillegg til eventuelle dagpengeutbetalinger. Det legges normalt ikke opp til at personer med korte ledighetsperioder skal tilbys tiltak. Begrunnelsen er i første rekke at det er uhensiktsmessig å bruke offentlige midler på den tilpasning som skjer mellom tilbud og etterspørsel i en tidlig ledighetsfase. Også for personer med lengre ledighetsperioder kan en finne de samme begrunnelser. Aetat skal foreta en løpende vurdering av hensynet til individenes behov for bistand og muligheten for at bistanden kan lykkes i form av overgang til arbeid samtidig som det legges vekt på arbeidsmarkedspolitikkens prioritering av ulike grupper, hensyn til det lokale arbeidsliv og arbeidskraftsbehov.

Tiltakene er på denne bakgrunn ikke organisert slik at plassene fylles opp etter en søknadsordning. Tiltaksdeltakerne blir i stedet anvist av Aetat lokal til passende tiltaksplasser. Det er således opp til det enkelte arbeidskontor å vurdere om den enkelte arbeidsledige bør få tiltak og i så fall hvilke tiltak som er aktuelle.

De fleste arbeidsmarkedstiltakene forutsetter at det finnes en tiltaksarrangør som er interessert i og villig til å ta inn arbeidssøkeren. Den endelige avgjørelsen av hvem som skal komme med på de ulike tiltakene ligger derfor ikke utelukkende hos Aetat, men tas ofte i samråd mellom Aetat, arbeidssøkeren selv og en aktuell tiltaksarrangør (evt. arbeidsgiver). Aetat kan for eksempel ikke pålegge arbeidsgiver å ansette en arbeidssøker med lønnstilskudd.

Praksis gjenspeiler at arbeidsmarkedstiltak er et knapphetsgode. Ut fra de gitte politiske prioriteringene vurderes det hvem som skal få de tilgjengelige tilbudene. Som nevnt benyttes ikke en generell søknadsordning før inntak på tiltak, blant annet fordi dette ville kunne gå på bekostning av de markedsvurderinger som er nødvendige for å kunne føre en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Forvaltningen av arbeidsmarkedstiltakene og tiltaksmidlene er et viktig virkemiddel både overfor enkeltindivider og i forhold til utviklingen på arbeidsmarkedet i et større perspektiv.

Forvaltningslovens saksbehandlingsregler vil kunne bidra til en grundig saksforberedelse og et rettferdig resultat. Partsstatus etter forvaltningsloven sikrer en viss merinnflytelse over egen sak og innsyn i det avgjørelsesgrunnlag og skjønn som har vært utøvet.

På den annen side kan det være spørsmål om en ved anvendelsen av forvaltningslovens saksbehandlingsregler for alle avgjørelser oppnår det som er hensikten ved reglene. I noen tilfeller kan det også være spørsmål om de administrative og praktiske konsekvenser kommer i konflikt med gjennomføringshensyn i arbeidsmarkedspolitikken.

Departementet vil derfor i det følgende se nærmere på ulike typer avgjørelser for å kartlegge eventuelle behov for presiseringer og innsnevringer i virkeområdet for forvaltningslovens saksbehandlingsregler. Vi vil se nærmere på enkelte spørsmål knyttet til å anses som part under punkt 7.3, og spørsmål knyttet til at avgjørelser anses som enkeltvedtak under punktene 7.4, 7.5 og 7.6.

7.3 Partsbegrepet, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e)

7.3.1 Departementets forslag

Det er ikke uten videre gitt hvem som er part eller parter i henhold til en avgjørelse om tiltaksplass og som derfor har partsrettigheter etter forvaltningsloven. Spørsmålet kommer på spissen for registrerte arbeidsledige som ikke blir søkt inn på aktuelle arbeidsmarkedstiltak. Fordi forvaltningen av arbeidsmarkedstiltak ikke foretas etter søknadsordninger, treffes det i dag ikke noe vedtak om avslag overfor registrerte arbeidsledige som ikke får tilbud om plass på tiltak.

En part i forvaltningslovens forstand er en person som en avgjørelse retter seg mot eller som en sak ellers direkte gjelder. Hvorvidt en avgjørelse om en tiltaksplass direkte gjelder alle de arbeidssøkere som ved en slik avgjørelse ikke kommer i betraktning, vil blant annet ha sammenheng med om arbeidssøkeren er i en reell konkurransesituasjon i forhold til tiltaksplassen.

En korrekt anvendelse av partsbegrepet innebærer antakelig at det må foretas en individuell vurdering av hvem som er å anse som parter i den enkelte avgjørelse om bruken av arbeidsmarkedstiltak. Etter det departementet kan forstå vil en ofte kunne få vedtak med et stort og til dels uhåndterlig antall parter. Det er dessuten spørsmål om det er en hensiktsmessig bruk av etatens ressurser å måtte vurdere om det foreligger et enkeltvedtak for alle registrerte arbeidsledige hver gang det skal tas en avgjørelse om en tiltaksplass.

Også dersom en skulle komme til at det ikke anses påkrevet å foreta en individuell vurdering av hvem som anses som parter, men forstår partsbegrepet slik at det for eksempel omfatter alle arbeidssøkere ved et arbeidskontor eller i distriktet, vil en få vedtak med et stort antall parter.

Departementet har på denne bakgrunn vurdert om det bør foretas en avgrensning av forvaltningslovens partsbegrep i saker etter den nye loven om arbeidsmarkedstjenester. Blant annet har vi sett på i hvilken grad de ulike partsrettighetene gir en reell rettssikkerhet og virkninger på etatens ressursbruk.

Partsstatus etter forvaltningsloven medfører en viss rett til å gjøre seg kjent med forhold som gjelder andre parter, jf. forvaltningsloven §§ 18 og 19. Opplysninger om andre parter - særlig den part som har fått tilbud om en tiltaksplass - kan også tenkes å være en nødvendig del av en begrunnelse for vedtaket. De forhold det legges vekt på i disse sakene er ofte av en slik art at de ikke bør meddeles videre. Yrkeshemmede kan ha en diagnose og/eller være vurdert som yrkeshemmet på bakgrunn av for eksempel sosiale mistilpasninger. Etter departementets vurdering gir ikke forvaltningsloven § 19 tilfredsstillende vern i slike situasjoner. Også når det gjelder mindre følsomme opplysninger mener departementet at det ikke er ønskelig å legge til rette for situasjoner der parter argumenterer mot hverandre om riktigheten av personlige opplysninger og disses relevans i forhold til vedkommendes muligheter i arbeidsmarkedet.

En part som ikke allerede ved søknad eller på annen måte har uttalt seg i en sak, skal i henhold til forvaltningsloven § 16 varsles før vedtak treffes. Varsel skal som hovedregel gis skriftlig. Er dette særlig byrdefullt eller dersom saken haster, kan varsel gis muntlig eller på annen måte. Forhåndsvarsel kan blant annet unnlates dersom varsel ikke er praktisk mulig eller dersom parten på forhånd har hatt rimelig foranledning til å uttale seg, jf. § 16 tredje ledd.

Partsbegrepet i forvaltningsloven vil, uten noen form for avgrensning, som nevnt kunne gi et stort antall parter i en sak om tiltaksplass. Selv om en kunne nøye seg med å gi varsel muntlig eller på annen måte i henhold til § 16 andre ledd, er det tvilsomt om også denne form for forhåndsvarsel innebærer en hensiktsmessig bruk av etatens ressurser i forhold til det en kan oppnå ved varslingen.

I dag kunngjøres de ulike opplæringstiltakene via Aetats informasjonskanaler, slik som for eksempel aetat.no eller ved informasjon i Aetats lokaler. Dette kan etter omstendighetene innebære en form for varsel i henhold til § 16 andre ledd. Tilsvarende kunngjøring av de øvrige arbeidsmarkedstiltakene ville imidlertid være praktisk vanskelig ettersom hovedparten av tiltakene er individuelt tilpasset og også til dels individuelt opprettet.

Partsstatus etter forvaltningsloven gir videre en klagerett. En praktisk viktig konsekvens av å skulle anse andre enn dem som har fått tilbud om en tiltaksplass som parter, vil være at den eller de som mener seg forbigått kan klage over vedtaket. En slik klagerett ville imidlertid i mange tilfeller ha liten verdi for klageren. Selv om klageren gis medhold, vil det etter departementets vurdering bare helt unntaksvis være aktuelt å omgjøre vedtaket slik at den begunstigede må tas ut av en tiltaksplass til fordel for klageren. Dette gjelder selv om en tenker seg en ordning der en i forbindelse med tilbud om tiltaksplass rutinemessig tar det forbehold at plassen tildeles under forutsetning av at andre interesserte ikke får medhold i en klage. Et vidt partsbegrep og en vid tolkning av begrepet rettslig klageinteresse kan derfor innebære at det settes inn mye ressurser, i mange tilfeller til liten nytte.

Departementet mener på denne bakgrunn at det bør foretas en avgrensning av hvem som er å anse som parter ved avgjørelser knyttet til arbeidsmarkedstiltak. Dette kan gjøres på ulike måter.

En mulighet er å avgrense partsbegrepet til å bare gjelde målgruppen/personkretsen for det aktuelle tiltaket. Dette vil imidlertid i begrenset grad løse de ovenfor nevnte problemene. Målgruppene for de enkelte arbeidsmarkedstiltak er i hovedsak definert meget vidt og omfatter ofte et meget stort antall registerte arbeidsledige. En annen mulighet kan være å avgrense partsbegrepet geografisk. Da antallet registrerte ledige kan være stort innenfor små geografiske områder, er det også tvilsomt om dette vil være hensiktsmessig og gi et praktisk håndterbart antall parter. De praktiske problemene knyttet til dette forsterkes av at igangsetting av tiltak og tildeling av tiltaksplasser skjer løpende gjennom hele året og at det ofte er og bør være kort tid mellom etablering og oppstart av et tiltak eller en tiltaksplass.

Departementet har kommet til at forvaltningslovens partsbegrep bør avgrenses slik at det fremgår klart av loven at dersom det er flere som har behov for eller ønsker den samme tjenesten, skal de likevel ikke regnes som parter i samme sak, og herunder ikke ha rett til å klage over at en annen har fått tjenesten.

7.3.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansenes merknader til punkt 7.3 er delvis gitt både til dette punktet og til punktene 7.4, 7.5 og 7.6, se under punkt 7.6.2. Kommunenes Sentralforbund og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon støtter forslaget til en presisering og innsnevring av forvaltningslovens partsbegrep. Justisdepartementet har ingen materielle innvendinger til forslaget om særregler i forhold til forvaltningslovens enkeltvedtaks- og partsbegrep. Innvandrernes landsorganisasjon er imot at forvaltningslovens partsbegrep blir innsnevret. Datatilsynet finner det lite tilfredsstillende at det ikke er laget konkrete merknader til særreglene i forhold til forvaltningsloven.

7.3.3 Departementets vurderinger

Når det gjelder begrunnelsen for forslaget til presiseringer og innsnevringer i hvem som skal anses som parter etter forvaltningsloven, vises det til beskrivelsen av dette under punkt 7.3. Som det fremgår der er forslaget blant annet begrunnet i at de personer/den gruppen som unntas fra partsbegrepet normalt ikke ville ha noe stort behov for å bli behandlet som parter i forvaltningslovens forstand. Et partsbegrep uten begrensninger ville innebære at Aetat måtte bruke relativt store ressurser på å gi de nevnte personene formelle rettigheter etter forvaltningsloven. Forslaget om presiseringer og innsnevringer i partsbegrepet, bør dessuten ses i sammenheng med forslaget om å innføre en rett til behovsvurdering, som innfører nye brukerrettigheter som i større grad treffer brukernes behov enn de rettigheter etter forvaltningsloven som det foreslås å gjøre unntak fra.

7.4 Særlige hensyn ved tiltak der det foretas en ansettelse eller arbeidsgiver avgjør hvem som skal få en tiltaksplass

For visse arbeidsmarkedstiltak er det en arbeidsgiver som har det avgjørende ordet for om en person får plass på tiltaket. Slik departementet ser det, er dette for noen tiltak nødvendig for at det i det hele tatt skal kunne etableres tiltaksplasser. De aktuelle arbeidsgivere kan ofte ha liten interesse av å samarbeide med Aetat for å etablere tiltaksplasser dersom de ikke skulle få ta den endelige avgjørelsen av hvem som gis tiltaksplass.

I de tiltakene der det skjer en ansettelse, må det vurderes i det enkelte tilfellet om denne er å anse som utøvelse av offentlig myndighet og dermed eventuelt være et enkeltvedtak. Hensyn som kan tale for å betrakte ansettelsen som et enkeltvedtak, er for eksempel at en tiltaksplass skal ivareta et offentlig formål; å bidra til at folk kommer i arbeid. Hensyn som kan tale mot dette er for eksempel at Aetat ikke kan instruere en bedrift om at en bestemt person skal ansettes. Andre relevante hensyn kan være i hvilken grad ansettelsen ligner en vanlig ansettelsessituasjon og hvordan støtten til arbeidsgiver er utformet. De ovenfor nevnte hensyn gjøre seg gjeldende i ulik grad i forhold til ulike tiltak.

Vurderingen av om ansettelsen må betraktes som et enkeltvedtak vil kunne variere med hva slags tiltak det er snakk om. Ved ansettelse i en privat bedrift mot en kompensasjon i form av lønnstilskudd til bedriften vil en nok sjelden kunne si at bedriften treffer et vedtak på vegne av forvaltningen på en slik måte at det anses som utøvelse av offentlig myndighet. På den annen side vil ansettelse i en arbeidsmarkedsbedrift for yrkeshemmede antakelig ofte være å anse som utøvelse av offentlig myndighet.

Det fremgår av forvaltningsloven § 3 andre ledd at vedtak i ansettelsessaker er unntatt fra reglene om begrunnelse, klage, samt reglene om omgjøring i § 35 tredje ledd. De øvrige reglene for enkeltvedtak kommer likevel til anvendelse, for eksempel reglene om forhåndsvarsel, partsinnsyn og underretning om vedtaket.

I den grad en arbeidsgivers avgjørelse om ansettelse er å anse som et enkeltvedtak, er det etter departementets syn ikke hensiktsmessig at arbeidsgiveren i disse sakene må følge forvaltningslovens regler om forhåndsvarsel, underretningsplikt mv. Faren er stor for at et slikt system fra arbeidsgivers side vil oppleves som tungvint og byråkratisk og dermed svekke motivasjonen for et samarbeid med Aetat ved senere anledninger. Det samme gjelder de tiltak som er lagt til en arbeidsplass uten at det foretas en ansettelse, men der det likevel er arbeidsgiver som har den endelige avgjørelsen av hvem som skal tildeles plass.

På denne bakgrunn bør det etter departementets mening presiseres at avgjørelser som arbeidsgiver tar i saker om ansettelse, oppsigelse eller avskjed når det gjelder arbeidsmarkedstiltak ikke skal anses som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

7.5 Aetats utvelgelse av hvem som er aktuelle for en konkret tiltaksplass

Før en tildeling av en tiltaksplass, også der dette skjer ved at en arbeidsgiver foretar en ansettelse, velger Aetat normalt ut en eller flere kandidater som kan være aktuelle. Arbeidsgivere forholder seg normalt til den personen eller det utvalget de får presentert. Aetats utvelgelse vil derfor oftest være avgjørende for å komme i betraktning. Disse avgjørelsene har dermed også vedtakskarakter og vil ofte være å anse som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Selv om den enkelte arbeidssøker normalt vil være tilfreds med å ha blitt valgt ut som aktuell for en tiltaksplass, kan vedkommende ha reelt behov for rett til innsyn og mulighet til å overprøve Aetats avgjørelse. Sammenhengen mellom tiltaksforvaltningen og dagpengeregelverket er slik at en arbeidsledig med rett til dagpenger kan få et tidsbegrenset bortfall av dagpengene dersom vedkommende uten rimelig grunn nekter å delta på arbeidsmarkedstiltak, jf. folketrygdloven § 4-20. Selv om avgjørelser om tidsbegrenset bortfall av dagpenger følger forvaltningslovens regler for enkeltvedtak, kan det også være behov for å få overprøvd avgjørelsen om å være aktuell for en konkret tiltaksarrangør. Sammen med den foreslåtte retten til behovsvurdering gir rettighetene etter forvaltningsloven arbeidssøkeren en mulighet til innflytelse i egen sak.

Praktiske konsekvenser av at avgjørelsen om å bli plukket ut som aktuell for en konkret tiltaksplass anses som et enkeltvedtak, er at vedkommende skal få skriftlig beskjed om at han eller hun er plukket ut. Videre vil vedkommende ha krav på en etterfølgende begrunnelse og kan eventuelt klage dersom han eller hun ikke er interessert i den aktuelle tiltaksplassen.

For å kunne opprettholde et visst tempo og unngå situasjoner der arbeidsgiver ansetter en person som senere får medhold i en klage om at vedkommende ikke har plikt til å delta på tiltaket, bør klagefristen settes til tre uker som er den alminnelige frist i forvaltningsloven. Fristen vil dermed bli kortere enn etter spesialregelen i sysselsettingsloven om 6 ukers klagefrist, se lovforslagets § 17.

7.6 Avgjørelser rettet mot tiltaksarrangører

7.6.1 Departementets forslag

Også avgjørelser overfor tiltaksarrangør/arbeidsgiver kan i flere tilfeller være å anse som enkeltvedtak. Et unntak er arbeidsmarkedsopplæringskurs som anses som kjøp av tjenester. Her følges regelverket for offentlige anskaffelser ved valg av kurstilbyder.

Arbeidsmarkedstiltakenes mål og begrunnelse er å styrke den enkelte arbeidssøkers stilling på arbeidsmarkedet. De ulike arbeidsmarkedstiltakene er ikke opprettet av hensynet til bedriftene eller deres ansatte. (Dette gjelder med unntak av tiltaket BIO, der det er etablert en søknadsordning. For dette tiltaket er det etablert interne rutiner som slår fast at forvaltningslovens regler for enkeltvedtak skal følges.) Den økonomiske støtten til arbeidsgiver bør kompensere for de utgifter tiltaket medfører. Også av hensyn til EØS-avtalens regler om statsstøtte er det ønskelig å videreføre denne praksis. Enten tilskuddet er utformet som en utgiftsdekning eller et lønnssubsidium, er formålet å kompensere for ulempen ved å ta inn personer som ellers ikke ville blitt ansatt eller tatt inn i bedriften.

Også for mulige enkeltvedtak overfor arbeidsgivere har departementet vurdert om det er rimelig og hensiktsmessig at forvaltningslovens saksbehandlingsregler skal komme til anvendelse fullt ut.

De aktuelle arbeidsgivere er sentrale samarbeidspartnere for Aetat, og deres vurderinger og prioriteringer er viktige i denne sammenheng. Ettersom den økonomiske støtten skal være kompenserende, er det imidlertid vanskelig å se at en arbeidsgiver i kraft av å være tiltaksarrangør i en konkret sak har et reelt behov for å få styrket sin rettssikkerhet gjennom en anvendelse av forvaltningslovens regler om forhåndsvarsel, dokumentinnsyn, begrunnelse og klage. Arbeidsgivers egeninteresse i denne støtten er ikke nødvendigvis et hensyn som bør gi grunnlag for for eksempel klagerett.

Når Aetat tar initiativ overfor det lokale næringsliv for å opprette en tiltaksplass, tas det utgangspunkt i kunnskaper om de ulike arbeidsgivere, lediges ønsker og behov mv. På den bakgrunn rettes konkrete forespørsler til arbeidsgivere. I de tilfeller arbeidssøker selv får kontakt med en potensiell arbeidsgiver, vil Aetat sjelden ha praktisk mulighet til å finne fram til andre arbeidsgivere som eventuelt ville kunne ha interesse i å være tiltaksarrangør. Dette taler mot å anvende regelen om forhåndsvarsel.

Etter departementets vurdering taler de ovenfor nevnte grunner for at en unntar avgjørelser overfor tiltaksarrangører fra forvaltningslovens enkeltvedtaksbegrep, og departementet foreslår et slikt unntak i forslaget til ny lovs § 16. Videre bør partsbegrepet, etter departementets vurdering, også i forhold til tiltaksarrangører/arbeidsgivere avgrenses slik som omtalt under 7.3. Det vil si at i saker om tildeling av tiltaksmidler bør partsstatus i alle fall begrenses til tiltaksarrangører som har søkt om tiltaksmidler eller godkjenning, samt tiltaksarrangører som på initiativ fra Aetat lokal har sagt ja til å stå som tiltaksarrangør, mot at de ytes en økonomisk kompensasjon.

7.6.2 Høringsinstansenes syn til punktene 7.4, 7.5 og 7.6

Merknadene til punktene 7.4, 7.5 og 7.6 er delvis gitt felles med merknader til punkt 7.3, se under punkt 7.3.2. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Kommunenes Sentralforbund støtter eller har ingen merknader til forslagene om presiseringer og innsnevringer av forvaltningslovens enkeltvedtaks- og partsbegrep. Justisdepartementet har ingen materielle innvendinger til forslaget om særregler i forhold til forvaltningslovens enkeltvedtaks- og partsbegrep. Datatilsynet finner det lite tilfredsstillende at det ikke er laget konkrete merknader til særreglene i forhold til forvaltningsloven.

7.6.3 Departementets vurderinger

Når det gjelder begrunnelsen for forslaget til presiseringer og innsnevringer av forvaltningslovens enkeltvedtaksbegrep, vises det til beskrivelsen under punktene 7.4, 7.5 og 7.6. Forslaget bør også ses i sammenheng med forslaget om å innføre en rett til behovsvurdering, som innfører nye brukerrettigheter som i større grad treffer brukernes behov enn de rettigheter etter forvaltningsloven som det foreslås å gjøre unntak fra.