17 Ulike spørsmål om vitner
17.1 Politiets bruk av kilder
Politiet får i stor grad opplysninger til bruk i etterforskning av straffesaker fra personer i eller utenfor det kriminelle miljø. Det gjelder få regler om hvordan politiet skal behandle sine kilder.
Metodeutvalget foreslår ingen generelle regler om politiets behandling av personlige kilder. Etter utvalgets mening er det vanskelig å foreslå felles detaljerte regler for kildebehandling. Derimot mener utvalget at det på det enkelte tjenestested bør utarbeides tilfredsstillende rutiner for kildebruk, blant annet for å sikre notoritet om hvem den enkelte kilde er og hvilken kontakt han eller hun har hatt med politiet. Ansvaret for at retningslinjene blir utarbeidet bør ligge på den enkelte politisjef. Justisdepartementet og overordnet påtalemyndighet bør kontrollere at arbeidet blir gjennomført.
Hordaland statsadvokatembeter, statsadvokaten i Trondheimog politimestrene i Narvikog på Romerike slutter seg til utvalgets synspunkter. Politimesteren i Rogalandog Hordaland statsadvokatembeter etterlyser nærmere retningslinjer om politiets behandling av personlige kilder. Hordaland statsadvokatembeter mener at riksadvokaten bør utarbeide generelle retningslinjer.
Politiets behandling av sine kilder egner seg ikke så godt for lovregulering. Det er ikke tale om regler av en slik art at demokratihensyn eller rettssikkerhetshensyn med tyngde taler for lovregulering. Departementet er etter dette enig i at politiets behandling av sine personlige kilder ikke er et tema som bør lovreguleres.
17.2 Vederlag til kilder
Politiet betaler i en viss utstrekning vederlag til informanter. I første rekke kan det være tale om å dekke utgifter som informanten har hatt. Som hovedregel betales det ikke vederlag for opplysninger. Riksadvokaten har gitt generelle retningslinjer om spørsmålet.
Utvalget foreslår en viss endring i den praksis som gjelder utbetaling av vederlag til politiets kilder. Etter utvalgets syn bør det kunne utbetales mindre pengebeløp (under kr 15 000) til kilder hvis politiet mener at det er nødvendig for å få informasjon eller at det er fortjent. En slik endring i praksis krever ikke lovendring.
Hordaland statsadvokatembeter etterlyser retningslinjer til politimestrene om dette spørsmålet. Den Norske Advokatforening mener at spørsmålet om vederlag til kilder bør tas opp i en bredere sammenheng.
Siden riksadvokaten tidligere har gitt enkelte retningslinjer om vederlag til kilder, er det nå først og fremst et spørsmål om disse bør endres eller suppleres. Departementet går derfor ikke nærmere inn på spørsmålet om vederlag til kilder her.
17.3 Annet vederlag enn penger
I USA har man en praksis hvor påtalemyndigheten kan gå med på en mindre alvorlig tiltale og/eller en mildere straffepåstand hvis tiltalte erklærer seg skyldig (plea bargaining). Vi har ikke noe slikt system i Norge. Men det er enkelte eksempler i praksis på kontakt mellom påtalemyndigheten og forsvareren som kan ha hatt betydning for subsumsjon eller straffepåstand. Det har også hendt at samarbeid med politiet har blitt tillagt vekt i formildende retning, se for eksempel Rt 1995 s 1975.
Metodeutvalget viser til at bruk av annet vederlag enn penger, for eksempel i form av plea bargaining, reiser en rekke prinsipielle spørsmål som må utredes bredt og nøye før ordningen eventuelt innføres i Norge. Utvalget kan vanskelig se at det i dagens situasjon finnes noe utbredt behov for en slik ordning her.
Den Norske Advokatforening mener at det - slik praksis har utviklet seg - er et behov for å utrede spørsmålet.
Høyesterett har i Rt 1995 s 1922 (på s 1925) antydet at spørsmål om plea bargaining bør vurderes nærmere. Det heter her:
«De nærmere grenser for påtalemyndighetens og eventuelt forsvarerens adgang til å kunne diskutere innholdet av et forelegg opp mot en alternativ tiltale, fortjener overveielse på et prinsipielt grunnlag.»
Etter departementets syn kan det være grunn til å se nærmere på spørsmål i tilknytning til plea bargaining. Metodeutvalgets utredning gir imidlertid ikke grunnlag for å vurdere spørsmålet nærmere. Dessuten kan det være nyttig å avvente praksis noe før en utredning starter. Departementet vil etter dette vurdere å se nærmere på spørsmålet på noe lengre sikt.
17.4 Bruk av anonyme vitner og annen vitnebeskyttelse
Høyesterett slo i Rt 1997 s 869 (skriksaken) fast at retten ikke har adgang til å ta imot forklaring fra anonyme vitner. Førstvoterende uttalte blant annet (s 876): «I hvilken utstrekning anonym vitneførsel bør tillates etter norsk rett hører det etter min mening under lovgiveren å ta stilling til.»
Metodeutvalget tar ikke stilling til spørsmålet om det bør være tillatt å bruke anonyme vitner, men anbefaler at man vurderer å utrede spørsmålet nærmere. Flere av høringsinstansene mener at spørsmålet om bruk av anonyme vitner bør utredes.
Stortinget har bedt regjeringen om å vurdere om «polititjenestemenn under gitte forutsetninger kan avgi vitneprov for retten uten å måtte oppgi sin fulle identitet», se Budsjett-innst S nr 4 (1998-99) s 13. Spørsmålet om bruk av anonyme vitner er også tatt opp i Dok nr 8: 8 (1998-99).
Departementet har i januar 1999 satt i gang en utredning av spørsmålet om bruk av anonyme vitner. Departementet går derfor ikke nærmere inn på dette spørsmålet.
Det kan også være behov for å sette i verk andre tiltak for å beskytte vitner mot represalier. I de tilfeller hvor dette har vært aktuelt i praksis, har man vurdert konkret hva som kan og bør gjøres. I det vesentlige er det snakk om tiltak som ikke krever lovhjemmel. Det er ikke utarbeidet noe generelt vitnebeskyttelsesprogram.
Metodeutvalget finner ikke grunnlag for å anbefale at det utarbeides særskilte rutiner eller programmer for vitnebeskyttelse, men reiser spørsmålet om visse problemer i tilknytning til fingerte personopplysninger bør lovreguleres.
Politimesteren i Rogaland og Næringslivets Hovedorganisasjon mener at spørsmålet om vitnebeskyttelse bør utredes nærmere, mens Den Norske Advokatforening mener at det ikke er behov for et vitnebeskyttelsesprogram.
Departementet er enig med Metodeutvalget i at det neppe er behov for et generelt vitnebeskyttelsesprogram, og at det på dette området i liten grad er nødvendig med lovendring. Men departementet ser ikke bort fra at det kan være behov for endringer i regelverket. Departementet vil derfor vurdere enkelte slike spørsmål i forbindelse med behandlingen av spørsmålet om bruk av anonyme vitner.