14 Teknisk sporing
14.1 Gjeldende rett
Teknisk sporing vil si at politiet plasserer elektronisk peileutstyr på et objekt for å lokalisere hvor objektet befinner seg. Peileutstyret overfører ikke lyd eller bilde. Metodeutvalget beskriver den nærmere bruken slik (utredningen s 79):
«Teknisk sporing innebærer at det festes en elektronisk signalsender til det objekt man ønsker å kontrollere. Signalene registreres hos en mottaker som bl a viser hvor lang avstand det er til senderen og om senderen beveger seg. Senderne er små og kan f eks festes til en bil, båt eller kolli under transport, med liten sjanse for at senderen blir oppdaget. Teknisk sett kan en sender også festes på en persons håndbagasje eller i hans klær. Politiet kan således ved å peile apparatets posisjon til enhver tid løpende følge det objektet senderen er plassert på.
(...) Det avgrenses her mot den sporing politiet kan foreta av elektronisk utstyr den mistenkte selv besitter, som f eks ved peiling av GSM-telefoner.»
Bruk av teknisk sporing under etterforskningen reguleres i dag av instruks fra riksadvokaten 30 januar 1990. Instruksen er ikke offentlig. Om det nærmere innholdet i instruksen opplyser Metodeutvalget (utredningen s 79):
«Det kreves konkret mistanke om en alvorlig forbrytelse. I narkotikasaker må det minst være mistanke om overtredelse av straffeloven § 162 annet ledd.
Utstyret kan ikke anbringes eller benyttes på noen måte som er i strid med gjeldende lovgivning. Det vil f eks medføre at utstyret ikke kan anbringes i en bil på en måte som vil innebære innbrudd eller skadeverk og at utstyret ikke kan koples på bilens elektrisitetsanlegg. Peileutstyret skal ikke festes til person eller håndbagasje og det forutsettes at det er tale om signaler som ikke overfører lyd eller bilde. Beslutningen om å iverksette slik peiling skal tas av politimester. Riksadvokaten har dog bestemt at slik avgjørelse ved Oslo politikammer kan treffes av kriminalsjef, sjef for retts- og påtaleseksjonen og sjefen for narkotikaseksjonen, under forutsetning av at vedkommende har påtalemyndighet.»
Etter gjeldende rett er det uklart i hvilken grad politiet trenger lovhjemmel for å foreta hemmelig teknisk sporing. Det er antatt at legalitetsprinsippet og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon setter visse skranker for bruken, men at metoden i dag brukes slik at den ikke kommer i konflikt verken med dette prinsippet eller med EMK artikkel 8. Så vidt departementet vet, har spørsmålet om peiling ikke vært drøftet av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Trolig må spørsmålet om forholdet til EMK løses på samme måte som ved blant annet hemmelig ransaking, se 13.2.4.
14.2 Lovregulering av metoden?
14.2.1 Metodeutvalgets forslag
Etter Metodeutvalgets syn bør det fortsatt være adgang til å foreta teknisk sporing. Utvalget beskriver fordelene med metoden slik (utredningen s 113):
«Hovedbegrunnelsen for at politiet i sin tid ønsket å ta i bruk denne metoden, var at det i forbindelse med narkotikainnførsel og annen alvorlig kriminalitet viste seg stadig vanskeligere å benytte tradisjonell spaning ved at man fysisk fulgte involverte kjøretøy mv. En stor del av de som ble skygget innrettet sin atferd som om de uansett var skygget. I organiserte og avanserte kriminelle miljø er sikkerhetsbevisstheten svært høy, med aktive mottiltak for å hindre avsløring, som f eks kontraspaning. Dette ga seg bl a utslag i kjøring med svært høye hastigheter, kjøring mot rødt lys, brudd på vikepliktsregler, og hvor det var vanskelig for politiet å følge etter, særlig uten å bli oppdaget.
En tett skygging vil under slike forhold være meget ressurskrevende, men også farefull for den alminnelige ferdsel, for politiet og selvsagt for de som er gjenstand for skygging. I tillegg vil utvalget i samsvar med kriminalitetsbeskrivelsen i kapittel 3, peke på at kriminalitetsutviklingen har gitt større innslag av kriminelle som er i besittelse av skytevåpen. Reelt sett øker dette faren for politispanere som må befinne seg i fysisk nærhet av spaningsobjektene, ofte uten kolleger i nærheten. I dag anvendes teknisk sporing i en del tilfeller hvor ivaretakelsen av egen og andres sikkerhet ville innebære at tradisjonell spaning ikke kunne iverksettes eller måtte innstilles. Teknisk sporing benyttes imidlertid også for å følge båter og for å spore gods, f eks et narkotikaparti.»
Metodeutvalget foreslår at peiling ved hjelp av senderutstyr lovreguleres, jf utkastet § 202b. En lovregulering øker borgernes tilgang til regelsettet. I dag er metoden godt kjent blant de kriminelle. Offentliggjøring av vilkårene for bruken av metoden vil derfor ikke lenger redusere nytteeffekten.
Etter utvalgets syn er det liten fare for at en lovregulering gjør regelverket for lite fleksibelt i forhold til endringer i den tekniske utviklingen eller i kriminalitetsutviklingen.
Metodens art tilsier også at vilkårene lovreguleres. Peileutstyret blir stadig mer effektivt, slik at «peileobjektet» kan følges på lengre avstand. Utvalget mener at det bør skje en viss utvidelse av adgangen til å foreta teknisk sporing og at i alle fall denne utvidelsen bør lovreguleres. Da bør også de øvrige delene av metodens anvendelsesområde lovfestes.
14.2.2 Høringsinstansenes syn
ØKOKRIM, politimestrene i Narvik, Oslo, Rogaland og Romerike, Den Norske Advokatforeningog Politiembetsmennenes Landsforeninganser det som en fordel at adgangen til å foreta teknisk sporing blir lovfestet.
Politimesteren i Trondheimsynes ikke at lovregulering er nødvendig.
14.2.3 Departementets syn
Politiet har fortsatt behov for å kunne foreta teknisk sporing. Metoden kan være til stor nytte under etterforskningen. Særlig er metoden et godt alternativ til spaning. Departementet legger vekt på at bruk av teknisk sporing vil kunne forhindre en del farlige situasjoner som ellers kunne oppstå ved spaning.
Også teknisk sporing innebærer krenkelse av den personlige integritet. Hvor stort inngrepet er, vil avhenge av hvor peileutstyret plasseres og de nærmere omstendigheter omkring plasseringen (for eksempel om politiet må begå innbrudd for å få plassert peileutstyret). Metoden vil likevel ikke være mer inngripende enn andre metoder som departementet foreslår, for eksempel kommunikasjonskontroll og hemmelig ransaking. Metoden vil også i mindre grad enn disse tvangsmidlene ramme helt utenforstående tredjepersoner, som den mistenktes familie. Men også ved teknisk sporing kan tredjepersoner bli berørt. Politiet fester for eksempel en peilesender til den mistenktes familiebil.
Skal teknisk sporing ha noen betydning, må sporingen skje uten at den mistenkte blir gjort kjent med den. Den mistenkte kan derfor ikke ivareta sine rettigheter på samme måte som i en kontradiktorisk prosess. Dette kan imidlertid til en viss grad avhjelpes ved at det oppnevnes forsvarer for den mistenkte når spørsmålet om bruk av teknisk sporing skal vurderes av retten.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at politiet fortsatt skal ha adgang til å foreta teknisk sporing. Fremdeles bør det være en forutsetning at peileutstyret ikke overfører lyd eller bilde.
Bruken av teknisk sporing bør lovreguleres. Den tekniske utvikling har gjort at metoden i dag er av en slik art at lovgiver bør ta stilling til vilkårene for å bruke metoden. En lovregulering vil dessuten medføre at reglene om metoden blir offentlig tilgjengelig.
14.3 Vilkårene for å foreta teknisk sporing
14.3.1 Metodeutvalgets forslag
Metodeutvalget mener at teknisk sporing er et mindre inngripende tvangsmiddel enn telefonavlytting. Metoden bør fortsatt forbeholdes alvorlig kriminalitet, men adgangen bør utvides noe i forhold til de gjeldende retningslinjene. Metoden bør i alle fall kunne brukes ved etterforskning av grov vinningskriminalitet. Teknisk sporing er en meget ressurskrevende etterforskningsmetode. Dette vil begrense bruken av metoden.
Utvalget omtaler til sammenligning rettstilstanden i Danmark, Sverige og Finland (utredningen s 114):
«Metoden er i bruk i Danmark og i Sverige uten å være lovregulert, og uten at det er satt bestemte krav til lovbruddets alvor eller karakter. I Finland er metoden lovregulert i Tvångsmedelslagen § 4 tredje ledd, hvor det er angitt at mistanken må gjelde lovbrudd med høyere strafferamme enn 6 måneders fengsel. Senderutstyret kan da festes på kjøretøy eller på det «varuparti som utgör föremålet för brottet.»»
Utvalget foreslår som hovedregel å knytte bruken av teknisk sporing til lovbrudd med en strafferamme på fengsel i mer enn 3 år, jf utkastet § 202b første ledd. I tillegg bør narkotikalovbrudd og overtredelser av straffeloven kapittel 8 og 9 omfattes uavhengig av strafferammen. Utvalget foreslår altså den samme strafferammebegrensningen som ved kontroll av trafikkdata og utleveringspålegg fremover i tid.
Etter de gjeldende retningslinjene er det ikke adgang til å feste peilesenderen til en person eller håndbagasje som noen bærer med seg. Hovedbegrunnelsen er at slik teknisk sporing vil være et så inngripende virkemiddel at det trenger hjemmel i lov. Skal metoden lovreguleres, går utvalget inn for at peileutstyret også skal kunne plasseres på den mistenktes klær eller håndbagasje. Peileutstyret bør derimot ikke kunne festes på personen. Utvalget begrunner forslaget slik (utredningen s 114-115):
«Rett nok vil det være slik at peiling av hvor en person befinner seg er en langt mer inngripende form for etterforsking enn der hvor kjøretøy spores.
Utvalget mener likevel at opplysninger om en persons lokalisering er mindre sensitive i sin karakter enn de detaljopplysninger som kan fremkomme gjennom kameraovervåking og teknisk avlytting. Utvalget er av den oppfatning at det bør gis hjemmel for å plassere senderutstyret i bagasje som mistenkte bærer med seg, eksempelvis en håndveske.
Den tekniske utvikling har medført at det aktuelle utstyr stadig blir mindre og lettere å skjule. Dette er en utvikling som må forventes å fortsette. Utvalget antar at dette innebærer at spørsmålet om det bør være anledning til å plassere senderutstyr på person kan bli mer aktuelt enn det er i dag. Plassering av senderutstyr på person vil reise vanskelige spørsmål, og utvalget foreslår at dagens praksis om at peileutstyr ikke kan plasseres på person opprettholdes.
Plassering av senderutstyr i klesplagg er på mange vis en mellomting mellom plassering i gjenstander vedkommende bærer med seg som håndvesker, og plassering på person. Klær skiftes og plassering i et klesplagg vil derfor i hvert fall ikke over tid medføre noen kontinuerlig overvåking. På den annen side antas det at plassering i klær i en del tilfeller kan være et særlig effektivt (virkemiddel), over kortere tid. Eksempelvis at man plasserer en sender i mistenktes ytterjakke som henger i restaurantgarderoben for å finne ut hvor han tar veien etterpå. Hvor inngripende teknisk sporing er vil i hovedsak bero på en avveining av peilingens intensitet og varighet. Det må antas at en sender som er plassert i et klesplagg ikke vil kunne sende kontinuerlig over lengre tid. Utvalgets oppfatning er at slik plassering bør kunne tillates på nærmere angitte vilkår.»
I slike tilfeller bør vilkårene skjerpes: Det bør gjelde lovbrudd med en strafferamme på fengsel i mer enn 6 år, jf utkastet § 202b annet ledd. Dessuten bør det kreves at den tekniske sporingen er strengt nødvendig av hensyn til den videre etterforskning. De samme vilkårene bør gjelde når politiet ved plasseringen av peilesenderen må begå innbrudd.
14.3.2 Høringsinstansenes syn
ØKOKRIM, politimestrene i Narvik, Oslo, Romerikeog Trondheim, Politiembetsmennenes Landsforeningog NMCU er enige i forslaget.
ØKOKRIM, politimestrene i Narvik, Oslo og Romerikeog Politiembetsmennenes Landsforening støtter forslaget om å knytte bruken av teknisk sporing til lovbrudd med en strafferamme på fengsel i mer enn 3 år. Uttrykket «håndbagasje» er uklart. ØKOKRIMog politimesteren i Oslomener at det er for strengt med en 6 års strafferamme når utstyret festes på klær/bagasje. ØKOKRIM savner en presisering av forholdet til gjentagelse og konkurrens.
Også Hordaland statsadvokatembeterstøtter forslaget, men er uenig i at peileutstyret ikke skal kunne plasseres på person.
Den Norske Advokatforeninguttaler blant annet:
«Utvalgene påpeker at også teknisk sporing reiser alvorlige personvernproblemer. Ved teknisk sporing vil politiet til enhver tid vite hvor mistenkte er, herunder hvem han besøker. Dette vil kunne medføre at utenforstående uforskyldt trekkes inn i politiets søkelys og registre. Disse aspektene ved teknisk sporing er ikke nærmere vurdert av Metodeutvalget, og bør utredes nærmere. Det bør også innhentes opplysninger om rettstilstanden i andre land. Under enhver omstendighet er teknisk sporing et så alvorlig integritetsinngrep at adgangen bør begrenses til de tilfelle det er anledning til telefonkontroll.»
14.3.3 Departementets syn
Departementet er enig med Metodeutvalget i at teknisk sporing er omtrent like inngripende som kontroll av kommunikasjonsanlegg (utkastet § 216b) og utleveringspålegg fremover i tid - så lenge peileutstyret ikke festes til klær eller håndbagasje. Hensynet til inngrepets styrke og konsekvenshensyn tilsier derfor at det innføres den samme strafferammebegrensning for teknisk sporing som for de nevnte tvangsmidlene. Departementet har foreslått en begrensning på fengsel i 5 år eller mer for kontroll av kommunikasjonsanlegg og fremtidig utleveringspålegg og foreslår den samme grensen for teknisk sporing.
Det bør presiseres i lovutkastet at gjentagelse og konkurrens ikke har betydning ved vurderingen av strafferammen. Videre bør betydningen av at gjerningspersonen er utilregnelig, reguleres på samme måte som ved kommunikasjonskontroll (8.3.4).
Utvalget foreslår at narkotikalovbrudd og overtredelser av straffeloven kapittel 8 og 9 skal omfattes uavhengig av strafferammen. Et tilsvarende unntak er både av utvalget og departementet foreslått for kontroll av trafikkdata. En hovedgrunn til dette er at adgangen til kontroll av trafikkdata ikke bør snevres inn i forhold til gjeldende rett. Teknisk sporing kan derimot i dag bare brukes ved mer alvorlige former for narkotikalovbrudd. Det vil dermed ikke være tale om en tilsvarende innsnevring her. Departementet foreslår etter dette ikke slike unntak som utvalget har gått inn for.
Metodeutvalget går inn for at det også skal være adgang til å feste peileutstyr direkte på klær eller på håndbagasje, men vilkårene skal da være strengere. Etter departementets syn er det behov for å kunne foreta slik sporing. Politiet vil på den måten kunne få informasjon som ikke kan skaffes på annen måte. Riktignok vil den samme informasjonen i en del tilfeller kunne skaffes ved å feste peileutstyr til gods eller kjøretøy. Men da vil en mer inngripende teknisk sporing fort komme i strid med forholdsmessighetsprinsippet, slik at slik sporing uansett ikke kan foretas.
Peileutstyret festet på klær eller håndbagasje er indirekte teknisk sporing på en person. En slik sporing representerer et inngrep i den private sfære. Denne formen for teknisk sporing vil gi politiet kontinuerlig informasjon om en persons bevegelser hvis den blir brukt over en viss tid. Men som utvalget fremhever, vil det ofte ikke være mulig å foreta teknisk sporing med peileutstyr festet i klær over lengre tid fordi den mistenkte ofte vil skifte klær. Sporingen har dessuten flere likhetstrekk med den sporing som kan foretas gjennom omfattende kontroll av trafikkdata og løpende utleveringspålegg. Departementet finner det etter dette forsvarlig å åpne for at peileutstyr festes på klær og håndbagasje.
Departementet er enig med utvalget i at vilkårene bør være strengere enn ellers ved slik teknisk sporing, og at grensen bør være den samme som ved kommunikasjonsavlytting og hemmelig ransaking. Strafferammebegrensningen bør derfor settes ved fengsel i 10 år eller mer. Som ved annen teknisk sporing mener departementet at det ikke bør gjøres særlige unntak for narkotikalovbrudd og forbrytelser mot rikets sikkerhet med en lavere strafferamme. I tillegg bør det kreves at den tekniske sporingen er strengt nødvendig av hensyn til den videre etterforskning, slik utvalget går inn for. Departementet foreslår av konsekvenshensyn en noe annen formulering enn utvalget, slik at ordlyden blir den samme som i § 216c om kommunikasjonskontroll.
Uten en mulighet til å begå innbrudd for å feste peileutstyret vil adgangen til å foreta teknisk sporing kunne bli vesentlig begrenset. Hvis det er nødvendig å bryte seg inn, vil det på den annen side øke graden av integritetskrenkelse. Departementet viser her til den tilsvarende drøftelsen i forbindelse med spørsmålet om hemmelig ransaking (13.2.5). Krenkelsen vil likevel kunne være mindre enn ved hemmelig ransaking fordi det ofte ikke vil være nødvendig å forta så omfattende undersøkelser for å finne det politiet søker etter. Departementet er etter dette enig med utvalget i at det bør gis hjemmel for politiet til å foreta innbrudd for å feste peileutstyret. Også i slike situasjoner bør strafferammeberensningen være fengsel i minst 10 år - uavhengig av om senderen skal festet på klær eller håndbagasje eller på andre ting.
14.4 Kompetansen
14.4.1 Metodeutvalgets forslag
Metodeutvalget mener at påtalemyndigheten fortsatt som hovedregel bør kunne beslutte teknisk sporing, jf utkastet § 202b første ledd. Gjelder det beslutning om å plassere peileutstyr på klær eller håndbagasje, foreslår utvalget likevel at kompetansen legges til retten, jf utkastet § 202b annet ledd. Men påtalemyndigheten bør ha kompetanse hvis det er fare for at formålet med undersøkelsen ellers forspilles, jf utkastet § 202 b fjerde ledd.
Teknisk sporing er en form for tvangsmiddel som ikke kan meddeles den mistenkte uten skade for etterforskingen. Forut for rettens avgjørelse om teknisk sporing skal det derfor etter forslaget oppnevnes advokat på tilsvarende måte som for telefonkontroll m v.
14.4.2 Høringsinstansenes syn
ØKOKRIM, politimestrene i Oslo, Romerikeog Trondheimog Trondheim byrett er i utgangspunktet enig i forslaget.
Politimesteren i Trondheim mener imidlertid at domstolskontroll ikke er nødvendig her. Politiembetsmennenes Landsforening viser til at grensen for når rettens kjennelse kreves kan være vanskelig å trekke. Trondheim byrett uttaler at det kan være betenkelig å trekke retten inn i etterforskningen på denne måten, og at påtalemyndigheten derfor bør ha kompetanse til å beslutte teknisk sporing også når peileutstyret festes på klær eller håndbagasje.
14.4.3 Departementets syn
Påtalemyndigheten har tradisjonelt selv besluttet bruk av peileutstyr. Etter departementets syn er en slik ordning i utgangspunktet både forsvarlig og praktisk. Innføres det en adgang til å feste peileutstyr til klær eller håndbagasje, tilsier derimot rettssikkerhetshensyn at samtykke fra retten må innhentes. Det samme gjelder hvis det er nødvendig å begå innbrudd for å feste peileutstyr.
Etter departementets syn er det et praktisk behov for hastekompetanse for påtalemyndigheten i slike tilfeller. Avgjørelsen bør i tilfelle bringes inn for retten så snart som mulig. Dermed er det etter departementets mening også forsvarlig med en hastekompetanse for påtalemyndigheten.
Departementet har vurdert om kompetansen i hastesakene bør legges til statsadvokaten, men fremmer ikke forslag om dette. Departementet viser til en tilsvarende drøftelse i 8.6 om kommunikasjonskontroll.
Etter departementets syn bør reglene om hastekompetanse av konsekvenshensyn utformes på samme måte som ved kommunikasjonskontroll. De foreslåtte reglene avviker derfor noe fra utvalgets forslag på dette punktet.
Rettens kjennelse kan først meddeles den mistenkte etter at sporingen har opphørt. Det bør derfor oppnevnes forsvarer for den mistenkte i de tilfeller hvor retten behandler spørsmålet om teknisk sporing.
14.5 Tillatelsens varighet
Innenfor de rammene teknisk sporing brukes i dag, finnes det ingen fastsatte tidsbegrensninger.
Metodeutvalget mener at det ikke bør settes noen tidsbegrensning for teknisk sporing. Utvalget foreslår likevel et unntak når peileutstyret festes på klær eller håndbagasje. Her skal retten som hovedregel ikke gi tillatelse for mer enn 4 uker om gangen. Unntak skal likevel gjelde hvis etterforskningens art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter 4 uker vil være uten betydning. Utvalget presiserer at denne fristen gjelder aktiv bruk av peileutstyret og at fristen ikke er til hinder for at det først senere lar seg gjøre å fjerne det utstyret man har plassert.
Underretning om tillatelsen kan ikke gis før den tekniske sporingen er avsluttet. Utvalget foreslår dessuten en bestemmelse om utsatt underretning. Utsatt underretning skal kunne besluttes for inntil 2 måneder om gangen. I saker om straffeloven kapittel 8 og 9 bør underretning helt kunne unnlates.
Ingen av høringsinstansene har kommentert forslaget på dette punktet.
Departementet er enig med utvalget i at det i de saker hvor avgjørelsen treffes av retten, bør gjelde en tidsfrist på 4 uker. Når peileutstyret er festet på klær eller håndbagasje, er det tale om et såpass inngripende tvangsmiddel at retten med jevne mellomrom bør ta stilling til spørsmålet om fortsatt teknisk sporing. Departementet antar at langvarig bruk av peileutstyr på klær og håndbagasje er lite praktisk (jf 14.3.3). Derfor er behovet lite for en unntaksregel som utvalget foreslår. Departementet foreslår ingen slik regel.
Retten må også gi samtykke til å feste peileutstyr på annet enn klær og håndbagasje hvis politiet må bryte seg inn for å få festet peileutstyret. I slike tilfeller er det imidlertid ikke det samme behovet som ellers for at retten med jevne mellomrom prøver om fortsatt teknisk sporing skal kunne finne sted. Det er bare selve innbruddet som foranlediger at saken bør bringes inn for retten, og dette er ikke noen varig tilstand. Departementet foreslår derfor ingen tidsbegrensning her. Men hvis politiet igjen må bryte seg inn for å feste peileutstyret, må retten på nytt behandle spørsmålet.
Også påtalemyndigheten bør - i tilfellene hvor den selv kan beslutte peiling - fastsette en grense for hvor lenge den teknisk sporingen kan pågå. Dette vil sikre en jevnlig, intern prøving av om vilkårene for etterforskningsmetoden fortsatt er oppfylt. Men etter departementets syn kan det overlates til den høyere påtalemyndighet å gi retningslinjer om dette. Departementet foreslår derfor ikke noen egen lovbestemmelse om spørsmålet.
Det kan også være behov for utsatt underretning etter at bruken av sporeutstyret har opphørt. Departementet er enig med utvalget i at utsatt underretning bør kunne besluttes for inntil 2 måneder (8 uker) om gangen. Departementet viser her til de argumenter som er anført foran for å innføre ordninger med utsatt underretning om andre tvangsmidler.
Departementet er enig i at særlige hensyn gjør seg gjeldende i saker om rikets sikkerhet siden etterforskningen i disse sakene ofte tar lang tid. Departementet slutter seg derfor til forslaget om at underretning helt bør kunne unnlates i disse sakene. Etter departementets syn er en slik ordning forsvarlig siden påtalemyndighetens avgjørelse vil være gjenstand for kontroll av kontrollutvalget.