Ot.prp. nr. 66 (1996-97)

Om lov om endringer i lov 4. juli 1991 nr 47 om ekteskap

Til innholdsfortegnelse

3 Innføring av en kompensasjonsbestemmelse i ekteskapsloven § 61 bokstav b

3.1 Gjeldende rett

Når ektefellene har felleseie, er hovedregelen at ektefellenes nettoformuer skal likedeles ved skilsmisse eller separasjon, så sant verdiene er skapt under ekteskapet, jf ekteskapsloven § 58 første ledd og § 59 første ledd. Tanken bak bestemmelsene er at ekteskapet er et samvirke og et fellesskap - verdier som er skapt under ekteskapet bør derfor komme begge ektefellene til gode ved en skilsmisse.

Det finnes enkelte unntak fra denne hovedregelen. Visse eiendeler og rettigheter er ansett for så personlige eller lite omsettelige at de beholdes udelt ved skilsmissen. Reglene om særskilte unntak fra delingen står i ekteskapsloven § 61. I medhold av § 61 bokstav b kan en ektefelle holde utenfor delingen rettigheter i offentlige trygdeordninger, offentlige eller private pensjonsordninger, og krav etter en livrente eller livsforsikring som ikke har gjenkjøpsverdi som ektefellen eller ektefellene i fellesskap kan realisere.

Etter den tidligere ektefelleloven 20. mai 1927 nr 1 § 11 annet ledd annet punktum kunne det ved skiftet gis kompensasjon for rettigheter som «etter sin art» var unntatt fra deling:

«Har en ektefelle rettigheter som etter sin art er unntatt fra deling, kan, når særlige grunner taler for det, den annen ektefelle ved deling av felleseiet tilkjennes et beløp for å sikre at han ikke blir urimelig dårlig stillet.»

Det var på det rene at denne bestemmelsen også omfattet pensjons- og forsikringsrettigheter.

I den nye ekteskapsloven er denne kompensasjonsbestemmelsen videreført i § 61 bokstav c om «andre eiendeler og rettigheter», men ikke i bokstav b om pensjonsrettigheter. I forarbeidene til § 61 drøftes ikke spørsmålet om hvorfor man på denne måten svekker en ektefelles mulighet til å få økonomisk kompensasjon når den andre tar ut pensjonsrettigheter udelt. Selv om det ikke synes å ha vært meningen å gjøre realitetsendringer på dette området, fremstår det med utgangspunkt i den klare ordlyden som tvilsomt om bestemmelsen i § 61 bokstav c kan anvendes analogisk for rettigheter som er unntatt fra deling etter bokstav b.

Etter ekteskapsloven § 63 kan en ektefelle kreve vederlag på skiftet dersom den andre ektefellen har brukt felleseiemidler til å erverve rettigheter som nevnt i § 61 bokstav b i den utstrekning utgiftene overstiger det som må anses som rimelig. Bestemmelsen rammer den aktive omplassering av midler, og vil i praksis først og fremst få betydning for erverv av private forsikrings- og pensjonsrettigheter. Det kan ikke tilkjennes vederlag etter denne regelen for opptjente rettigheter til tilleggspensjon i folketrygden eller andre offentlige pensjons- og trygdeordninger. Bestemmelsene i § 63 antas heller ikke å åpne for vederlagskrav for private tjenestepensjoner fra arbeidsgiver. Vederlagskrav etter § 63 kan bare gjøres gjeldende så langt det er midler i boet på skiftetidspunktet.

3.2 Departementets forslag

Som understreket i Velferdsmeldingen er det behov for i sterkere grad å ivareta hensynet til de kvinner som skilles etter et langvarig ekteskap i godt voksen alder og som har dårlig poengopptjening i folketrygden. Departementet ønsker derfor å gjeninnføre en kompensasjonsregel for pensjonsrettigheter som kan unntas fra deling etter ekteskapsloven § 61 bokstav b. Forslaget innebærer at den ene ektefellen etter en konkret rimelighetsvurdering vil kunne få kompensasjon når den andre ektefellen har opparbeidet rettigheter som i medhold av § 61 bokstav b kan holdes utenfor delingen på skiftet. Det fremheves i lovforslaget at man ved den konkrete vurderingen skal legge vekt på om ekteskapet har vært langvarig. Kompensasjonsregelen vil i motsetning til vederlagsregelen i § 63 omfatte alle de rettigheter som det etter § 61 bokstav b er adgang til å holde utenfor delingen, og forutsetter ikke at det er midler på skiftet.

Forslaget om å innføre en kompensasjonsregel i ekteskapsloven § 61 bokstav b fikk tilslutning fra flertallet i stortinget under behandlingen av Velferdsmeldingen (jf Innst S nr 180 (1995-96) punkt 7.2.5).