5 Undersøkelse av sjøulykker i fremmed rett

5.1 Oversikt

Sjølovkomiteen omhandler undersøkelse av sjøulykker i fremmed rett i kapittel 5 i NOU 1999:30. Her skal bare gjengis noen av hovedpunktene for så vidt gjelder rettstilstanden i de øvrige nordiske land. For øvrig vises til Sjølovkomiteens utredning.

5.2 Danmark

I Danmark opprettet man i 1990 en særskilt enhet til å foreta oppklaring av ulykker til sjøs, Søfartsstyrelsens Opklarings- og kontrolenhed. Opklarings- og kontrolenheden er direkte underlagt Søfartsstyrelsens direktør. Sjølovkomiteen beskriver Opklarings- og kontrolenheden slik i NOU 1999:30 side 29:

«Den har - som navnet tilsier - et todelt ansvarsområde. Oppklaringsfunksjonen går ut på å undersøke ulykker til sjøs med sikte på å finne ut hva som har skjedd, hvordan og hvorfor det har skjedd. På grunnlag av den informasjon man kommer frem til, skal Opklaringsenheden foreta en vurdering av hvordan risikoen for lignende ulykker kan reduseres for fremtiden, noe som kan munne ut i forslag til nye regler, konkrete anbefalinger til Søfartsstyrelsen og rederiet, eller advarsler. Kontrollfunksjonen dreier seg også om å foreta undersøkelser, men her er det Søfartssyrelsens egen virksomhet som er gjenstand for kontroll; ansvaret for internkontroll med egen administrasjon gjennomføres med andre ord av Opklaringsenheden.

Opklaringsenheden er administrativt underlagt Søfartsstyrelsen og de er lokalisert på samme sted. Den står også under Søfartsdirektørens instruksjonsmyndighet. Faglig sett arbeider imidlertid Opklaringsenheden selvstendig og uavhengig fra øvrige deler av Søfartsstyrelsen. Kontakten går gjennom personer utvalgt som kontaktpersoner på grunn av deres faglige innsikt.

Opklaringsenheden foretar undersøkelser etter sjøulykker, havari, alvorlige personulykker, dykkerulykker og forurensing. Selv om dette i utgangspunktet omfatter alle typer skip, er arbeidet i praksis konsentrert til ulykker med handels- og fiskefartøy. Undersøkelse etter ulykker med fritidsfartøyer anses primært som en politioppgave. Opklaringsenheden undersøker likevel disse ulykkene dersom den finner grunn til det. Tall for 1997 viser at Opklaringsenheden det året undersøkte i alt 144 ulykker, fordelt på 47 handelsskip og 97 fiskebåter.»

Danmark har beholdt sjøforklaringsinstituttet i den danske sølov, lov nr. 170 av 16. mars 1994 kapittel 18. Frem til 1. juli 2001 var reglene om sjøforklaring i store trekk de samme som i Norge. Ved lov nr. 106 av 13. februar 2001, som trådte i kraft 1. juli 2002, vedtok imidlertid Danmark endringer i sin sjølov som innebærer at det ikke lenger er sjøforklaring som er det viktigste instituttet for undersøkelse av sjøulykker, men Søfartsstyrelsens Opklarings- og kontrolenhed, jf. over. I dag skiller de danske reglene om sjøforklaring seg derfor vesentlig fra reglene i den norske sjøloven.

Før lov nr. 106 af 13.2.2001 var det i Danmark, på samme måte som i den gjeldende norske sjøloven, regler om at sjøforklaring skulle være obligatorisk ved nærmere bestemte typer sjøulykker. Regelen er nå at sjøforklaring kanholdes etter begjæring, men bare hvis den som begjærer sjøforklaring «har væsentlig retlig interesse deri». Om bakgrunnen for de danske endringene sies i Forslag til Lov om ændring av søloven og retsplejeloven fremsat den 25. oktober 2000, i avsnittet «Bemærkninger til lovforslaget» punkt 1.2:

«Over en fireårig periode fra 1996 til 1999 har det årlig antal søforklaringer gennemsnittligt været ca. 55, heraf har ca. 10 været afholdt i utlandet. Tendensen har været faldende i den omtalte periode, hvilket kan skyldes, at Søfartstyrelsens opklaringsenhed i stigende udstrækning har iværksat egne undersøgelser. Disse undersøgelser har i de givne tilfælde været tilstrækkelige, og Søfartstyrelsen har derfor kunnet meddele fritagelse fra den obligatoriske søforklaring.

Efter lovforslaget får den ret, hvor søforklaring begæres afholdt, mulighed for at afvise en sådan begæring, hvis anvendelsen af den særlige bevisoptagelsesmåde, som en søforklaring er, ikke er nødvendig. Dette kan for eksempel være tilfældet i mindre væsentlige sager. Endvidere vil det kun blive afholdt søforklaring, hvor en person eller det offentlige har en væsentlig interesse deri. Selv om lovforslaget åbner mulighed for, at en større krets af personer end tidligere kan begære søforklaring, vil kravet om den væsentlige retlige interesse formentlig medføre, at der vil blive afholdt færre søforklaringer enn under de hidtidige regler. Det er Sølovsudvalgets opfattelse, at forslaget vil medføre en mindre nedgang i antallet søforklaringer...»

5.3 Finland og Sverige

Både den finske og den svenske sjøloven har regler om sjøforklaring som stort sett tilsvarer den norske ordningen. På samme måte som i Norge er det obligatorisk med sjøforklaring ved nærmere bestemte typer sjøulykker. Svensk og finsk sjølov har på noen punkter enkelte avvikende regler fra den norske sjøloven, bl.a. når det gjelder reglene om hvilke ulykker det skal holdes sjøforklaring for, og hvem som kan begjære sjøforklaring. Det vises nærmere til NOU 1999:30 side 30. Det pågår for tiden ikke noen revisjon av reglene om sjøforklaring i Sverige og Finland.

Både Sverige og Finland har også etablert faste undersøkelseskommisjoner som også omfatter visse sjøulykker.

I Finland er det opprettet en særskilt administrativ enhet innenfor Justitieministeriet, «Centralen för Undersökning av olyckor» (»Centralen»), jf. lag om undersökning av olyckor 13. september 1985 nr.759. Sjølovkomiteen beskriver dens oppgaver slik (NOU 1999:30 side 31):

«Centralen har kompetanse til å etterforske alle storulykker samt ulykker innen luftfarten, sjøfarten og jernbanetrafikken. Den skal også undersøke hendelser der risikoen for en ulykke som nevnt var overhengende. Statsråden kan likevel ved behov oppnevne en særskilt undersøkelseskommisjon til å forestå undersøkelse av en enkelte ulykke. Der det dreier seg om undersøkelser etter en hendelse som nevnt, skal Centralen foreta oppnevnelsen av en ulykkeskommisjon.»

I Sverige er det etablert et eget forvaltningsorgan, «Statens Haverikommission» (»Haverikommissionen») til å foreta undersøkelser etter alle alvorlige luftfartsulykker, jernbaneulykker og sjøfartsulykker, jf. lag (1990:712) om undersökning av olyckor § 2. Kommisjonens mandat er begrenset til de mest alvorlige ulykkene, ulykker der flere mennesker har blitt alvorlig skadet eller drept, der det er inntruffet omfattende tingskade eller miljøskade, eller der skip er forsvunnet eller forlatt i sjøen. Andre alvorlige ulykker skal undersøkes i den grad det er nødvendig fra et sikkerhetshensyn. Det samme gjelder ved hendelser der det har vært alvorlig fare for en slik ulykke, samt hendelser som har avslørt vesentlige svakheter vedrørende sikkerheten. Om formålet med undersøkelsene i både den finske Centralen og den svenske Haverikommissionen sier Sjølovkomiteen (NOU 1999:30 side 31):

«Formålet med undersøkelsene skal være å klarlegge omstendigheter omkring og årsakene til den enkelte ulykken med sikte på å bedre sikkerheten slik at lignende ulykker/hendelser kan unngås for fremtiden. Undersøkelsene skal også gi grunnlag for en vurdering av redningstjenestens innsats.»

Om den svenske Haverikommissionen og den finske Centralen vises for øvrig til Sjølovkomiteens utredning side 30 - 32.