Kapittel 1 Innledende bestemmelser

§ 1-1 Lovens formål og virkemidler

Formålet med loven er å verne befolkningens liv og helse og bidra til at nødvendig helsehjelp og sosiale tjenester kan tilbys befolkningen under krig og ved kriser og katastrofer i fredstid.

For å ivareta lovens formål, skal virksomheter loven omfatter kunne fortsette og om nødvendig legge om og utvide driften under krig og ved kriser og katastrofer i fredstid, på basis av den daglige tjeneste, oppdaterte planverk og regelmessige øvelser, slik det er bestemt i eller i medhold av loven.

Til § 1-1

Bestemmelsen i første ledd angir formålet med loven. Utgangspunktet er at helse- og sosialforvaltningens virksomhet er samfunnsmessig viktig, både av hensyn til det sivile samfunn og det enkelte individ, og av hensyn til totalforsvaret. Det kan ha avgjørende betydning for totalforsvarets evne til å fungere å ha en godt fungerende helse- og sosialberedskap. Dette gjelder også i forhold til hvordan samfunnet møter de økte omsorgsbehov som vil oppstå, f.eks. der de som blir innkalt ved mobilisering samtidig har omsorgsforpliktelser hjemme. Lovens formål er blant annet på denne bakgrunn utvidet i forhold til lov om helsemessig beredskap av 2. desember 1955, ved at den også omfatter beredskap i sosialtjenesten. Videre er formålet utvidet til å gjelde for kriser eller katastrofer i fredstid. Det antas at en slik utvidelse vil bidra til bedre samordning av freds- og krigsberedskapen, og på sikt gi effektiviseringsgevinster.

Med vern av befolkningens liv og helse menes både akutt medisinsk beredskap og andre sykdomsforebyggende og skadereduserende tiltak og miljørettet helsevern. Miljørettet helsevern omfatter de faktorer i miljøet som til enhver tid direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen, jf khl kap 4a. For hva som omfattes av nødvendig helsehjelp og sosiale tjenester, vises til den alminnelige helse- og sosiallovgivningen og praksis og retningslinjer i henhold til disse lover.

Annet ledd uttrykker hvilke virkemidler virksomheter loven omfatter skal benytte seg av for å nå formålet. Lovforslaget har som utgangspunkt at planlegging og forberedende tiltak er nødvendig dersom virksomheter skal kunne opprettholde driften og, om nødvendig, legge om, utvide eller flytte driften ved kriser og katastrofer. Oppgavene som skal løses i kriser og katastrofer er for store og viktige til å skulle bli overlatt til improvisasjoner. Det er derfor nødvendig å lovfeste plankrav og forberedende tiltak på helse- og sosialforvaltningens område. Utarbeidelse av planer er i seg selv kompetansegivende. Det er derfor viktig at planleggingen integreres i den ordinære virksomheten, og ikke foregår atskilt fra denne ved å settes bort eksternt. Videre må planene øves regelmessig og revideres. Regelmessige øvelser er viktig både fordi det vil gi grunnlag for forbedringer av planene ved revisjon og øke kompetansen til deltakerne. Enn videre er det viktig at planene gjøres kjent for de ansatte i virksomheten. Dersom deler av planverket er beskyttet i henhold til Sikkerhetsinstruksen, bør denne del kunne skilles fra det øvrige planverk og oppbevares separat.

§ 1-2 Lovens stedlige virkeområde

Kongen kan gi forskrift om lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen og fastsette særlige regler under hensyn til de stedlige forhold. Kongen kan gi forskrift om og i hvilken utstrekning loven skal gjelde på norske skip i utenriksfart, i norske sivile luftfartøyer i internasjonal trafikk, og på installasjoner og fartøy i arbeid på norsk kontinentalsokkel.

Til § 1-2

Loven gjelder generelt i riket, men Kongen kan bestemme at loven skal få anvendelse på Svalbard og Jan Mayen. Kongen kan foreta tilpasninger som følge av den særlige organisering av helse- og sosialtjenestene der. Kongen kan også bestemme at loven skal få anvendelse på norske skip i utenriksfart, i norske sivile luftfartøyer i internasjonal luftfart, samt på installasjoner og fartøy i arbeid på norsk kontinentalsokkel. Loven bør i utgangspunktet ha det samme virkeområde som den øvrige lovgivning på helse- og sosialområdet.

§ 1-3 Virksomheter loven gjelder for

Denne lov gjelder for:

1. den offentlige helse- og sosialtjeneste,

2. private som i henhold til lov eller avtale tilbyr helse- og sosialtjenester til befolkningen,

3. private som uten formell tilknytning til kommune, fylkeskommune eller staten tilbyr helse- og sosialtjenester,

4. næringsmiddelkontrollen, herunder offentlige og private laboratorier,

5. vannverk,

6. apotek, grossister og tilvirkere av legemidler.

Departementet kan i forskrift bestemme at også andre virksomheter som tilbyr materiell, utstyr og tjenester av betydning for helse- og sosialtjenesten, skal omfattes av loven.

Til § 1-3

Første ledd bokstav a omfatter for det første all helsetjeneste som kommunene har ansvaret for å yte, dvs. allmennhelsetjeneste eller primærhelsetjeneste, herunder miljørettet helsevern. Videre omfatter loven den fylkeskommunale helsetjeneste, dvs. sykehustjenesten, ambulansetjenesten, medisinsk laboratorie- og røntgenvirksomhet, tannhelsetjenesten og andre spesialisthelsetjenester. Hvilke tjenester som hører til kommunehelsetjenesten, respektive fylkeskommunens helsetjeneste, må søkes i de respektive særlover. I tillegg er den statlige helsetjenestevirksomhet omfattet.

Videre fremgår at loven gjelder for den offentlige sosialtjeneste som tilbys i riket. Dette gjelder først og fremst tjenester som gis av kommuner og fylkeskommuner med hjemmel i lov av 13. desember 1991 nr 81 om sosiale tjenester mv (sosialtjenesteloven). Loven gjelder ikke for tjenester etter lov av 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester eller andre kommunale eller fylkeskommunale tjenester utenfor Sosial- og helsedepartementets styringsområde, selv om disse i den enkelte kommune er organisert i integrerte enheter sammen med helse- og/eller sosialtjenesten.

Bokstav b slår fast at loven også gjelder for private som i henhold til lov eller avtale tilbyr helse- og sosialtjenester til befolkningen. Bakgrunnen for bestemmelsen er blant annet lov av 19. november 1982 om helsetjenesten i kommunene (kommunehelsetjenesteloven) §§ 4-1 og 4-2 og sykehusloven §§ 4 og 23 (lov om spesialisthelsetjensten m m § 2-1 tredje ledd), som gir kommuner og fylkeskommuner adgang til å la private utføre de oppgaver kommunen, respektive fylkeskommunen, er pålagt i lov.

For å sikre at landets totale helse- og sosialressurser kan nyttes til innsats i krisehåndteringen, fremgår det av bokstav c at loven også skal gjelde for private som uten formell tilknytning til kommune, fylkeskommune eller staten tilbyr slike tjenester til befolkningen. Dette kan f eks gjelde privatpraktiserende legespesialister, herunder medisinsk laboratorie- og røntgenvirksomhet, som driver uten tilskudd fra vedkommende kommune eller fylkeskommune. Videre kan det omfatte omsorgsboliger eller sykehus som ikke er inntatt i vedkommende kommunes eller fylkeskommunes helse- og/eller sosialplan.

Bokstav d bestemmer at næringsmiddelkontrollen er omfattet av loven. Dette refererer seg både til næringsmiddelkontrollen som administrativt organ og til laboratoriene disse benytter. Bestemmelsen omfatter både kommunal og statlig næringsmiddelkontroll.

Vannverk er omfattet etter bokstav e. Med vannverk menes den del av et vannforsyningssystem som utgjøres av tekniske anlegg inkludert ledningsanlegg og tilhørende driftsorganisasjon. Det vises til forskrift av 1. januar 1995 om vannforsyning og drikkevann mm. Bestemmelsen omfatter privat og offentlig eide vannverk.

Bokstav f bestemmer at loven omfatter apotek, grossister og tilvirkere av legemidler. Den utvidelse dette innebærer i forhold til helseberedskapsloven av 2. desember 1955, er begrunnet i at eneretten for Norsk Medisinaldepot AS (NMD) til import og engrossalg av legemidler er opphørt som ledd i Norges tilknytning til EØS. For at landets beredskapsevne på legemiddelområdet ikke skal svekkes, må de samme beredskapsplikter som tidligere kunne pålegges NMD AS, nå også kunne pålegges andre virksomheter som gis rett til import og engrosomsetning av legemidler. Med legemiddelgrossister menes også importører og eksportører av legemidler. Med tilvirkere av legemidler menes det samme som etter lov av 4. desember 1992 nr 132 om legemidler § 12. Bestemmelsen omfatter både offentlig og privat eide virksomheter.

I henhold til annet ledd kan departementet i forskrift bestemme at også andre virksomheter, som tilbyr materiell, utstyr og tjenester av betydning for helse- og sosialtjenesten, skal omfattes av loven. Etter denne bestemmelse kan f.eks. virksomheter som driver med renovasjon og avfallshåndtering samt virksomheter som produserer medisinsk-teknisk utstyr, pålegges plikter etter loven.

Pliktbestemmelsene i loven får anvendelse for alle virksomheter nevnt i bokstav a til og med f med mindre annet er bestemt i den enkelte pliktbestemmelse.

§ 1-4 Personell loven gjelder for

Denne lov gjelder for personell som tjenestegjør i virksomheter loven omfatter. Departementet kan i forskrift bestemme at personell som har tjenestegjort i slike virksomheter, og særskilt kvalifisert personell, skal omfattes av loven.

Til § 1-4

Bestemmelsen regulerer hvilket personell loven gjelder for, og som kan pålegges tjeneste og beordres etter loven. Bestemmelsen er en konsekvens av lovforslaget § 1-3, som angir hvilke virksomheter loven gjelder for. Alt personell som tjenestegjør i de virksomheter loven omfatter kan i prinsippet pålegges tjenesteplikt.

Loven gjelder både for personell som tradisjonelt er blitt regnet som helsepersonell, og personell som ikke er omfattet av dette begrepet. Loven gjelder også for personell i sosialtjenesten. Den gjelder både for faglig utdannet eller opplært personell, og personell uten særskilt fagutdannelse. Det avgjørende er om de har et arbeidsforhold til en virksomhet loven omfatter.

Når det gjelder personell som det kan være behov for i en krisesituasjon, men som ikke er i et tjenesteforhold, er det nødvendig med en egen bestemmelse. Etter annet punktum kan departementet bestemme at også personell som har tjenestegjort i virksomheter som loven omfatter, samt særskilt kvalifisert personell, også skal omfattes av loven. Eksempel på personell som har tjenestegjort i virksomheter som loven omfatter er personell som nylig er gått over i annen virksomhet, eller som har gått ut av arbeidslivet, men som fortsatt har særlige kvalifikasjoner som kan brukes i helse- og sosialtjenesten. Eksempel på særskilt kvalifisert personell er studenter/elever som utdannes med sikte på å kunne arbeide i virksomheter loven omfatter, og som har gjennomført et minimum av sin utdannelse. Aldersgrensen på beordringspliktig personell etter loven, jf § 4-1 tredje ledd, gjelder også for denne gruppen personell.

Det vil være opp til den lokale planmyndighet å avgjøre konkret hvilke personer som er aktuelle for å pålegges tjenesteplikt. Det må foretas en skjønnsmessig vurdering av kunnskapene til vedkommende personell, sett i forhold til den standard virksomheten setter for utførelsen av det arbeid vedkommende skal utføre.

Beordringsbestemmelsene gjelder ikke for personell i sektorer som ikke omfattes av loven, f eks personell ansatt i barnevernet. Dette gjelder selv om disse tjenestene i den enkelte kommune er organisert i integrerte enheter sammen med helse- og/eller sosialtjenesten.

§ 1-5 Når fullmaktsbestemmelsene i loven gjelder

§§ 3-1, 4-1, 5-1 og 5-2 får anvendelse:

1. når riket er i krig eller når krig truer,

2. ved kriser eller katastrofer i fredstid etter beslutning av Kongen. Dersom det er nødvendig for å sikre liv og helse, kan departementet treffe en foreløpig beslutning om anvendelse. En slik beslutning skal bekreftes av Kongen så snart som mulig. En beslutning om anvendelse gis for et begrenset tidsrom og maksimalt for 1 måned. Beslutningen kan gjentas for inntil 1 måned av gangen.

Til § 1-5

De fleste av bestemmelsene i loven gjelder i sin alminnelighet, uavhengig av om en står overfor en krise eller katastrofesituasjon eller ikke. Fullmaktsbestemmelsene §§ 3-1, 4-1, 5-1 og 5-2 skal bare gjelde i helt spesielle situasjoner. Denne paragrafen bestemmer når disse sistnevnte bestemmelsene skal gjelde.

Etter § 1-5 nr 1 vil fullmaktsbestemmelsene i §§ 3-1, 4-1, 5-1 og 5-2 for det første gjelde ved de samme hendelser som lov om helsemessig beredskap tar sikte på, dvs. i situasjon der riket er i krig eller når krig truer.

Forarbeidene til lov om helsemessig beredskap drøfter ikke nærmere begrepene krig eller når krig truer. Tilsvarende begreper drøftes imidlertid i forarbeidene til lov av 15. desember 1950 nr 7 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og lignende forhold (beredskapsloven). NOU 1995:31, som drøfter beredskapslovgivningen i lys av endrede forsvars- og sikkerhetspolitiske rammebetingelser, uttaler at andre beredskapslover hvis utløsningskriterium er krig eller når krig truer, trolig må sies å ha det samme virkeområdet som beredskapsloven.

I oppsummeringen av beredskapslovens virkeområde sier utvalget:

«Utvalget bemerker at selv om virkeområdereglene til dels er uklare, kan det likevel slås fast at beredskapsloven ikke kan anvendes ved kriser som ikke har internasjonale dimensjoner. Utelukkende nasjonale krisesituasjoner faller utenfor.»

Situasjoner hvor fullmaktsbestemmelsene ikke kan benyttes etter punkt 1 i bestemmelsen, vil blant annet være i forbindelse med isolerte tilfelle av alminnelig terrorisme eller annen kriminalitet, humanitære katastrofer, naturkatastrofer, storulykker (f.eks. atomulykker), massetilstrømming av flyktninger mv. En bruk av loven i slike tilfelle må vurderes i lys av bestemmelsens nr 2.

En krise eller katastrofe i fredstid kan beskrives på følgende måte:

• En krise eller katastrofe er en situasjon av ekstraordinær karakter der det akutte hjelpebehov ikke kan dekkes av tilgjengelige ressurser, og ordinære ansvarsforhold og kommandoforhold ikke strekker til, og omlegging eller ekstra tilførsel av ressurser er nødvendig.

Beskrivelsen av en krise eller katastrofe er ikke tatt inn i loven som legaldefinisjon. Utgangspunktet må være at fullmaktsbestemmelsene i loven skal være et praktisk verktøy, og de må kunne brukes når det er behov for dem. Det er situasjonen, hendelsens omfang og konsekvenser for liv, helse og velferd som er avgjørende.

Slike hendelser kan være:

• massiv pasientpågang eller massetilstrømming av flyktninger til kommune pga. atomulykke, naturkatastrofe, utstrakte terrorhandlinger eller bortfall av infrastruktur

• evakuering av innbyggere i kommune(r), f eks på grunn av store mengder radioaktivt nedfall/krig

• når flere lokalsykehus, hele eller store deler av fylkessykehus, sentral- eller regionsykehus blir satt ut av drift i uker/måneder

• masseskadesituasjoner

• store epidemier og masseforgiftningssituasjoner

Det er ikke nødvendig for å anvende loven at krisen eller katastrofen allerede er inntrådt. Loven kan også anvendes når det er stor sannsynlighet for at en ekstraordinær krise eller katastrofesituasjon vil oppstå i nærmeste fremtid, og konsekvensene for befolkningens liv og helse er meget alvorlige om situasjonen oppstår.

En beslutning om at bestemmelsene i §§ 3-1, 4-1, 5-1 og 5-2 kan anvendes tas av Kongen. Dersom liv og helse avhenger av at en slik beslutning treffes raskt kan departementet treffe en foreløpig beslutning om at bestemmelsene skal få anvendelse. En foreløpig beslutning truffet av departementet må bekreftes av Kongen så snart som mulig. Beslutningen innebærer at fullmaktsbestemmelsene får anvendelse og at det dermed kan treffes beslutninger med hjemmel i disse. Om det skal iverksettes tiltak etter de ulike fullmaktsbestemmelsene og hva tiltakene eventuelt skal gå ut på bestemmes av departementet, eller den som har fått delegert slik myndighet.

En beslutning om at fullmaktsbestemmelsene skal få anvendelse gis for et begrenset tidsrom og kan maksimalt gis for 1 måned. Beslutningen kan imidlertid gjentas for inntil 1 måned. Det er ikke satt noen begrensninger i antall ganger beslutningen kan gjentas.

Kapittel 2 Ansvar for forberedelser og gjennomføring

§ 2-1 Ansvarsprinsippet

Den som har ansvaret for en tjeneste, har også ansvaret for nødvendige beredskapsforberedelser og for den utøvende tjeneste, herunder finansiering, under krig og ved kriser og katastrofer i fredstid, med mindre noe annet er bestemt i eller i medhold av lov. Tilsvarende skal den som fører tilsyn med en virksomhet, også føre tilsyn med virksomhetens beredskap.

Til § 2-1

Bestemmelsen understreker at den myndighet som har ansvaret for en sektor, også har ansvaret for nødvendige beredskapsforberedelser og for den utøvende myndighet i den samme sektor, i en beredskaps- eller krigssituasjon. En krise eller katastrofe eller krigsforhold medfører i utgangspunktet ingen endringer i de ordinære oppgave- og ansvarsforhold. Dette kalles ansvarsprinsippet. Ansvarsprinsippet omfatter alle deler, herunder ansvaret for finansiering av beredskapsarbeid og beredskapsforberedelser. Ansvarsprinsippet omfatter også tilsynsvirksomheten. Dersom noe annet skal gjelde, må det særskilt bestemmes. Det kan f eks gjøres i medhold av § 6-2 annet ledd i denne lov.

§ 2-2 Planlegging og krav til beredskapsforberedelser og beredskapsarbeid

Kommuner, fylkeskommuner og staten plikter å utarbeide en beredskapsplan for de helse- og sosialtjenester de skal sørge for et tilbud av eller er ansvarlige for. Beredskapsplanen skal også omfatte tjenester som etter lov eller avtale tilbys av private virksomheter som en del av de respektive tjenester. Det skal også i nødvendig utstrekning utarbeides delplaner for aktuelle institusjoner og tjenesteområder.

Sykehus som omfattes av § 1-3 første ledd bokstavene a og b, og virksomheter nevnt i bokstavene d og e, plikter å utarbeide beredskapsplan for virksomheten.

Departementet kan gi forskrift om at virksomheter nevnt i § 1-3 første ledd bokstavene c og f, samt virksomheter omfattet av loven etter § 1-3 annet ledd, skal ha plikt til å utarbeide beredskapsplan for virksomheten. Departementet kan bestemme at virksomheter som nevnt skal inngå i beredskapsplan som nevnt i første ledd.

Departementet kan gi forskrift om krav til beredskapsforberedelsene og beredskapsarbeidet, herunder sette krav til driftssikkerhet, lagring av materiell og utstyr, og til øvelser og opplæring av personell.

Departementet kan gi forskrift om plikt for virksomheter etter loven til å kvalitetssikre beredskapsforberedelsene og beredskapsarbeidet.

Til § 2-2

Første ledd bestemmer at staten, kommuner og fylkeskommuner har plikt til å utarbeide beredskapsplaner for sine respektive deler av helse- og sosialsektoren, som reguleres av sykehusloven og lov om psykisk helsevern (lov om spesialisthelsetjensten m m), lov om tannhelsetjenesten, kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven. For staten vil dette omfatte luftambulansen i tillegg til statssykehusene etter annet ledd. En rekke tjenester ytes av private etter lov, eller etter avtale som en del av det offentlige tilbudet. Beredskapsplanene skal også omfatte slike virksomheter. Staten, kommunen, eller fylkeskommunen avgjør om virksomheter eller tjenester de har ansvaret for skal utarbeide egen plan for virksomheten som skal inngå som en delplan i planer etter første punktum. I nødvendig grad må det derfor tas med i avtalen dersom virksomheter nevnt i annet punktum skal pålegges selvstendig planleggingsplikt av kommunen, fylkeskommunen eller staten.

Annet ledd bestemmer at sykehus har selvstendig planleggingsplikt. Dette gjelder både offentlig eide sykehus og private sykehus som driver etter avtale med stat, kommune eller fylkeskommune. Næringsmiddelkontrollen og vannverk har også selvstendig planleggingsplikt. Dette gjelder både kommunal og statlig næringsmiddelkontroll. Med vannverk menes den del av et vannforsyningssystem som utgjøres av tekniske anlegg inkludert ledningsanlegg og tilhørende driftsorganisasjon. Det vises til forskrift av 1. januar 1995 om vannforsyning og drikkevann mm.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om at private som tilbyr helse- og sosialtjenester uten formell tilknytning til det offentlige skal ha planleggingsplikt. Det samme gjelder virksomheter som tilbyr materiell, utstyr og tjenester av betydning for helse- og sosialtjenesten, og som departementet har bestemt skal omfattes av loven etter § 1-3 annet ledd. Departementet kan bestemme at de nevnte virksomheter skal omfattes av beredskapsplan etter første ledd. Forskriften kan regulere alle deler av forholdet mellom pliktsubjektene og staten, herunder finansiering. Ved utarbeidelse av forskrift om innføring av planplikt for private virksomheter omfattet av loven legges til grunn at planleggingsbehov for disse virksomheter søkes løst ved frivillig avtale før det vurderes å pålegge planleggingsplikt.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å fastsette krav til beredskapsforberedelsene og beredskapsarbeidet. Det kan settes minimumskrav til hva en beredskapsplan skal inneholde, herunder plan for informasjon til publikum. Det kan også fastsettes mønster for hvordan ulike planer skal utarbeides blant annet av hensyn til ensartethet og lesbarhet. Det kan også fastsettes forskrift om krav til driftssikkerhet, lagring av materiell og utstyr og øvelser og opplæring av personell.

Femte ledd gir departementet hjemmel til å bestemme at pliktsubjektene skal innføre kvalitetssikring og kontroll etter internkontrollmetoden i beredskapsforberedelsene og beredskapsarbeidet, og at det skal anvendes systemrettet tilsyn. Det kan videre fastsettes regler for gjennomføringen av dette.

§ 2-3 Varsel og rapportering

Virksomheter loven omfatter, plikter å varsle om forhold innen helse- og sosialtjenesten som kan gi grunnlag for tiltak etter denne lov. Varsel gis til departementet eller den myndighet departementet bestemmer.

Departementet kan pålegge virksomheter som nevnt i første ledd formell rapportering om forhold av betydning for helse- og sosialtjenesten. Departementet kan gi forskrift om rapporteringsplikten.

Til § 2-3

Første ledd første punktum gir virksomheter loven omfatter plikt til å varsle om forhold innen helse- og sosialtjenesten som kan gi grunnlag for tiltak etter denne lov. Bakgrunnen for bestemmelsen er at kriser og katastrofer i fredstid ofte starter lokalt, likesom det er på lokalt nivå den primære krisehåndteringen må foretas. For at sentrale myndigheter skal kunne vurdere situasjonen og iverksette støttende tiltak, herunder bestemme om fullmaktsbestemmelsene i denne lov skal gjelde, må de få pålitelig informasjon om situasjonen lokalt. I slike situasjoner kan det ikke antas at fylkeslegens tilsynsfunksjon og andre eksisterende meldings- og rapporteringsrutiner er tilstrekkelig. Det vises til merknadene til § 1-5 hvor det fremgår at tiden kan spille en avgjørende rolle for en effektiv krisehåndtering. Det er derfor meget viktig at relevante myndigheter så snart som mulig blir klar over at en situasjon er i ferd med å inntre som kan føre til at det er aktuelt å anvende fullmaktsbestemmelsene.

Etter annet punktum skal varslet gis til departementet eller den myndighet departementet bestemmer. Avhengig av hvilke sektorer som særlig er påvirket av situasjonen, kan det være aktuelt for departementet å bestemme at varslet først skal gå til en av departementets institusjoner på nivå 2. Inntil slike bestemmelser er gitt eller gis, formidles varslet direkte til departementet.

Annet ledd første punktum i bestemmelsen gir departementet hjemmel til å pålegge virksomheter loven omfatter rapporteringsplikt om forhold av betydning for helse- og sosialtjenesten. Etter at sentrale helse- og sosialmyndigheter har mottatt varsel etter første ledd, kan det være behov for supplerende opplysninger. Det antas at det lett vil oppstå behov for informasjon som går ut over det det direkte er varslet om eller det som er direkte tilgjengelig i de ordinære meldings- og rapporteringssystemer. Videre vil det under selve krisehåndteringen være behov for kontinuerlig informasjon, dels for å tilpasse tiltakene etter situasjonen, dels for å evaluere igangsatte tiltak. Videre vil særskilt informasjon være nødvendig som grunnlag for å beslutte at fullmaktsbestemmelser i denne lov ikke lenger skal gjelde. Innenfor helse- og sosialtjenesten vil en slik rapporteringsplikt være en ekstra plikt, utenom den ordinære fagrapporteringsplikten. I forhold til samarbeidende organer utenfor helse- og sosialtjenesten vil en slik rapporteringsplikt være en del av fagrapporteringen.

Etter annet punktum gir departementet nærmere bestemmelser om rapporteringsplikten. Etter denne bestemmelse kan det både gis bestemmelser om innholdet i rapporteringsplikten, mal for rapportene, hvilke prosedyrer en skal følge og hvem rapporteringen skal gå til. For departementet vil det være viktig at informasjonen er sammenfattet og koordinert når den kommer til departementet.

Kapittel 3 Rekvisisjon av fast eiendom, rettigheter og løsøre

§ 3-1 Rekvisisjon

Når betingelsene i § 1-5 er oppfylt, kan departementet med de begrensninger som følger av annet ledd mot erstatning kreve avstått til staten til eie, bruk eller annen særlig rådighet fast eiendom, rettigheter og løsøre av ethvert slag som trengs til bruk for helse- og sosialtjenester, til bolig for personell eller lagring av materiell og utstyr. Avståelse til bruk omfatter rett til å foreta de endringer ved gjenstanden eller den faste eiendom som anses nødvendig.

Eiendomsrett til fast eiendom kan bare kreves avstått i medhold av denne lov når riket er i krig eller når krig truer, og avståelsens formål ikke kan oppnås gjennom tidsbegrenset bruksrett eller annen særlig rådighet over eiendommen.

Departementet kan gi tillatelse til at også andre kan kreve slik avståelse som nevnt i første ledd. Annet ledd gjelder i så fall tilsvarende. Departementet kan bestemme at den som får tillatelse som nevnt i første punktum, skal dekke utgiftene ved avståelsen helt eller delvis.

Departementet kan gi eier eller bruker av løsøre pålegg om at tingen skal stilles til rådighet på angitt sted.

Avståelsen kan kreves gjennomført straks, selv om erstatning ikke er betalt eller fastsatt. Rekvirerende myndighet skal i så fall sørge for å innhente de beskrivelser og opplysninger som er nødvendig for fastsetting av erstatning. Skjønn etter § 3-3 skal holdes så snart som mulig. Når det er nødvendig, kan avståelsen gjennomføres ved politiets hjelp.

Krav om avståelse skal fremsettes skriftlig. Når avståelse har funnet sted, skal det utstedes skriftlig kvittering med nøyaktig angivelse av det som er avstått, samt tid og sted for avståelsen.

Til § 3-1

Bestemmelsen i første leddgir departementet adgang til, mot erstatning, å kreve avstått til staten til eie, bruk eller annen særlig rådighet fast eiendom, rettigheter og løsøre av ethvert slag som trengs til bruk for helse- og sosialtjenester, til bolig for personell eller lagring av materiell og utstyr. Bestemmelsen er en videreføring og utbygging av lov om helsemessig beredskap § 6 første ledd, som er formet etter mønster av sivilforsvarsloven § 30.

Anvendelsesområdet for bestemmelsen er utvidet til også å gjelde ved kriser eller katastrofer i fredstid, med den begrensning som følger av annet ledd. En forutsetning for at bestemmelsen skal gjelde i fredstid er imidlertid at Kongen først treffer en beslutning om det etter § 1-5 nr 2.

Formålet ekspropriasjonen må tjene er utvidet i forhold til lov om helsemessig beredskap til også å omfatte formål sosialtjenesten etter lov om sosiale tjenester skal ivareta.

Rekvisisjon uten forhåndsplanlegging, jf § 3-2, bør først nyttes når alle andre muligheter for anskaffelse av aktuelle varer og tjenester er søkt utnyttet, da slik rekvisisjon gir liten grad av leveringssikkerhet og kan innebære uklare konsekvenser for andre potensielle rekvirenter og berørte parter ellers.

Første ledd siste punktum om at avståelse til bruk omfatter rett til å foreta de endringer med gjenstanden som er nødvendig, er tatt med for å hindre eventuell tvil, selv om det også forutsetningsvis kan sies å følge av loven § 3-2, se nedenfor.

Annet leddførste punktum begrenser rekvisisjonsadgangen når det gjelder fast eiendom ved kriser og katastrofer i fredstid. Bestemmelsen er en naturlig konsekvens av at rekvisisjonsadgangen i fredstid er tidsbegrenset. Den samme begrensningen gjelder også for rekvisisjon etter lov om militære rekvisisjoner, endog ved krig, jf lov om militære rekvisisjoner § 2. Når riket er i krig eller når krig truer kan fast eiendom ikke uten samtykke av eieren kreves avstått til eie, dersom avståelsens formål kan oppnås gjennom tidsbegrenset bruksrett eller annen særlig rådighet over eiendommen.

Etter tredje ledd kan departementet gi tillatelse til at også andre kan kreve avståelse som nevnt i første ledd. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett, og må ses på bakgrunn av at en rekvisisjon etter første ledd skjer til staten. Først og fremst vil det være naturlig å gi kommuner og fylkeskommuner rekvisisjonsadgang. I tillegg kan det vise seg nødvendig å gi private virksomheter loven omfatter adgang til å rekvirere. Dette gjelder særlig dersom privat virksomhet trekkes med i krisehåndteringen og pålegges plikter etter loven. Når kommuner, fylkeskommuner eller private gis adgang til å rekvirere, gjelder selvfølgelig de samme begrensninger for disse som for departementet. Departementet kan bestemme at den som får en slik tillatelse helt eller delvis skal dekke utgiftene til rekvisisjonen. Dette vil kunne være aktuelt dersom rekvirenten vil ha fordel av rekvisisjonen.

Fjerde ledd gir departementet myndighet til å gi eier eller bruker av løsøre pålegg om at tingen skal stilles til rådighet på angitt sted. Eiere vil ofte bare ha ubetydelige utgifter som følge av slike pålegg. Det følger likevel av første ledd sett i forhold til § 3-3, at eventuelle utgifter eieren har som følge av slike pålegg skal erstattes. Bestemmelsen er i tråd med lov om militære rekvisisjoner § 5.

Bestemmelsen i femte ledd er en videreføring av lov om helsemessig beredskap § 6 tredje ledd. Nytt er kravet om at rekvirerende myndighet skal sørge for å innhente de beskrivelser og opplysninger som er nødvendig for fastsetting av erstatning dersom dette ikke er gjort. Skjønn skal forlanges holdt så snart som mulig.

Bestemmelsen i sjette ledd svarer innholdsmessig til lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold (beredskapsloven) av 15. desember 1950 nr 7 § 15 tredje ledd, og lov av 29. juni 1951 nr 19 om militære rekvisisjoner § 9 og § 11 første ledd. Et krav om avståelse skal fremsettes skriftlig. Det skal gis skriftlig kvittering når avståelsen har funnet sted. Kvitteringen skal angi det som er avstått, samt tid og sted for avståelsen.

§ 3-2 Forberedende tiltak med sikte på rekvisisjon

Som ledd i forberedende tiltak kan de myndigheter som Kongen bestemmer, peke ut fast eiendom og løsøre som skal avstås etter § 3-1, og gi eier og bruker av løsøre pålegg om at tingen i nærmere angitte tilfelle skal stilles til rådighet på angitt sted.

Eier og bruker av fast eiendom eller løsøre plikter etter krav fra myndighetene å erkjenne mottakelse av melding om tiltak eller pålegg som nevnt, samt å gi opplysninger og å gi adgang til inspeksjon. Løsøre kan om nødvendig pålegges brakt til bestemt sted for inspeksjon. Slike pålegg skal oppfylles uten erstatning, med mindre annet er bestemt av Kongen.

Fast eiendom og løsøre kan etter avgjørelse av de myndigheter Kongen bestemmer, utbedres eller på annen måte forandres for å gjøres tjenlig for det påtenkte formål.

Til § 3-2

Tiltak etter denne bestemmelsen kan utføres før en krise eller katastrofe er inntrådt og før Kongen har bestemt at fullmaktsbestemmelsene i loven skal gjelde. Bestemmelsen er en videreføring av lov om helsemessig beredskap § 6 fjerde ledd første punktum, samt § 6 femte og sjette ledd. Den tilsvarende generelle bestemmelse for sivil sektor er forsynings- og beredskapstiltaksloven § 29 og for militær sektor lov om militære rekvisisjoner § 5. Forberedende tiltak bestemmelsen hjemler er etter første ledd utpekelse av ting som er planlagt rekvirert etter § 3-1, utstedelse av varsel til eier eller bruker om at tingen er utpekt for eventuell senere avståelse ved kriser eller katastrofer i fredstid eller krig, og pålegg til eier eller bruker av tingen om at den ved kriser eller katastrofer i fredstid eller under krig i nærmere angitte tilfelle skal stilles til rådighet på angitt sted.

Det følger av § 3-1 første ledd sammenholdt med § 3-3 at staten skal yte erstatning for utgifter og tap ved å stille gjenstander som er forberedt rekvirert til rådighet for rekvirenten.

Etter annet ledd plikter eier eller bruker å erkjenne mottakelse av melding om forberedt rekvisisjon. Det kan gis pålegg til eier eller bruker om å gi opplysninger om tingen og adgang til inspeksjon, om nødvendig kan tingen kreves transportert til angitt sted. For denne transporten skal det i utgangspunktet ikke betales erstatning. Dette er i samsvar med lov om helsemessig beredskap § 6 femte ledd, lov om militære rekvisisjoner § 5 annet ledd, sivilforsvarsloven § 30 tredje ledd og forsynings- og beredskapstiltaksloven § 29.

Den manglende erstatningshjemmelen ved inspeksjon av løsøre begrunnes i Ot prp nr 16 (1965-66) om endringer i forsyningsloven, med ønsket om å unngå organisering av et uforholdsmessig stort administrasjonsapparat til behandling av de gjennomgående ubetydelige erstatningskrav dette gjelder. Videre uttales at dersom utgiftene eller ulempene er uvesentlige, er det ikke urimelig at en må finne seg i dem uten erstatning. Dessuten anføres at det også i disse tilfelle vil bli ytt erstatning når det er rimelig. Medfører pålegget reiser for eksempel, er det rimelig at det ytes godtgjøring etter statens regulativ for reiser, eventuelt lignende regler. Tilsvarende argumenter gjør seg også gjeldende i dette tilfelle. Dertil er det viktig at rekvisisjonsbestemmelsene, blant annet av samordningshensyn, er mest mulig likt utformet.

Etter tredje leddkan det foretas utbedringer og forandringer i rekvisisjonsgjenstanden som er nødvendig for at gjenstanden skal kunne brukes som planlagt. Det er en tilsvarende bestemmelse i lov om militære rekvisisjoner § 5 tredje ledd. Det følger av § 3-1 første ledd sammenholdt med § 3-3 at staten skal yte erstatning for utgifter og tap ved utbedringsarbeider eller andre ting myndighetene foretar etter bestemmelsen.

§ 3-3 Erstatningsutmåling

Erstatning for avståelse etter § 3-1 og for tap og utgifter ved å etterkomme pålegg etter § 3-2 fastsettes i mangel av minnelig overenskomst ved skjønn etter lov om skjønn og ekspropriasjonssaker 1. juni 1917 nr 1, med mindre noe annet bestemmes i eller i medhold av denne lov.

Kongen kan bestemme at skjønn skal avgis av de nemnder som oppnevnes etter lov 29. juni 1951 nr 19 om militære rekvisisjoner § 13, jf § 14.

Til § 3-3

Etter første ledd skal erstatning for tap og utgifter for å etterkomme pålegg etter § 3-2, i mangel av minnelig overenskomst, fastsettes ved skjønn etter skjønnslovens regler, med mindre noe annet bestemmes i eller i medhold av denne lov. Noe annet kan bestemmes i medhold av paragrafens annet ledd samt etter § 3-4.

Bestemmelsen i annet ledd viderefører lov om helsemessig beredskap § 8 annet ledd. Denne bestemmelsen, sammen med bestemmelsen i sivilforsvarsloven § 36, muliggjør den ordning at det er de samme myndigheter som fastsetter erstatningen ved helse- og sosialtjenestens, Sivilforsvarets og Forsvarets rekvisisjoner.

§ 3-4 Om fastsettelse av takster

Departementet kan fastsette takster for bruk av husrom, lagerrom og løsøre og for utgifter ved å etterkomme pålegg etter § 3-1 og § 3-2 første ledd. Takstene kan fastsettes for hele riket eller for deler av det.

Til § 3-4

Bestemmelsen er en videreføring av lov om helsemessig beredskap § 8 første punktum. Det er en tilsvarende bestemmelse i sivilforsvarsloven § 32. Når erstatningen fastsettes etter skjønn etter bestemmelsene i skjønnsprosessloven av 1. juni 1917, vil bestemmelsene om anke og overskjønn mv i den loven gjelde. Gis erstatningen etter fastsatte takster, vil det ikke være adgang til å anke over erstatningens størrelse. Lovligheten av rekvisisjonen vil imidlertid kunne bringes inn for domstolene. Det samme gjelder spørsmålet om takstene utgjør full erstatning i henhold til Grunnloven § 105.

§ 3-5 Samordning av rekvisisjoner

Når militære myndigheter har rekvisisjonsrett etter lov 29. juni 1951 nr 19 om militære rekvisisjoner, får § 8 i samme lov tilsvarende anvendelse ved krav om avståelse etter loven her i den utstrekning Kongen bestemmer.

Til § 3-5

Bestemmelsen er en videreføring av lov om helsemessig beredskap § 7. Bestemmelsen er satt av hensyn til koordinering av rekvisisjonskravene fra ulike rekvisisjonsmyndigheter.

Kapittel 4 Tjenesteplikt, beordring og registrering

§ 4-1 Tjenesteplikt og beordring

Når betingelsene i § 1-5 er oppfylt, kan personell som er beordringspliktig etter § 1-4 pålegges av arbeidsgiver å forbli i tjeneste ut over ordinær arbeidstid. På samme vilkår kan departementet pålegge personell som nevnt å møte frem på nærmere angitt sted og utføre nærmere tilvist arbeid innen virksomheter loven omfatter.

Den som gir pålegg etter første ledd annet punktum, har instruksjonsmyndighet over den som får pålegget. Pålegg etter første ledd skal ikke ha andre virkninger i forholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Lov 4. februar 1977 nr 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv § 65A gjelder tilsvarende for fravær på grunn av bestemmelser i denne loven.

Pålegg etter første ledd kan ikke gis til gravide eller til personer under 18 eller over 65 år.

Ved kriser eller katastrofer i fredstid kan pålegg etter første ledd ikke gis til personer som alene har omsorgen for barn under 16 år eller for funksjonshemmede. I krig eller når krig truer bør de samme personer så langt det er mulig fritas for pålegg som nevnt. Dersom pålegg likevel gis, er den som gir pålegget ansvarlig for å skaffe nødvendig omsorgsavlastning.

Tjenesteplikt etter paragrafen her gjelder bare i den utstrekning mobiliseringsdisponering i Forsvaret ikke er til hinder, med mindre noe annet er bestemt i lov.

Plikten etter første ledd gjelder uavhengig av bestemmelsene om arbeidstid i lov 4. februar 1977 nr 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv.

Til § 4-1

Første ledd første punktum gir hjemmel til å pålegge personell utvidet tjenesteplikt. Bestemmelsen innebærer en videreføring av gjeldende rett, men utvidet til også å gjelde personell i sosialtjenestene. Beordringspliktig personell kan pålegges arbeidsplikt og også pålegges å ta arbeid der det blir tilvist. I tillegg kan arbeidsgiver pålegge beordringspliktig personell å forbli i tjeneste utover ordinær arbeidstid. Arbeidsgiver har rett til å utferdige slike pålegg også etter andre bestemmelser. Det som skiller bestemmelsen i § 4-1 fra andre er imidlertid at arbeidsgiverens pålegg kan bli straffesanksjonert.

Et konkret pålegg om utvidet tjenesteplikt etter § 4-1 krever at det er fattet beslutning på flere nivåer. Ved kriser og katastrofer i fredstid kreves først en beslutning om at bestemmelsen skal gjelde, jf § 1-5. Når det er bestemt, kan arbeidsgiver etter bestemmelsens første punktum pålegge beordringspliktig personell å forbli i tjeneste utover ordinær arbeidstid, dvs pålegge utvidet tjenesteplikt. Med ordinær arbeidstid menes avtalt arbeidstid etter oppsatt tjenesteplan eller turnus.

Første ledd annet punktum gir i tillegg departementet hjemmel til å pålegge personell plikt til å møte frem på nærmere angitt sted og utføre nærmere tilvist arbeid innen virksomheter loven omfatter. Bestemmelsen tar først og fremst sikte på å dekke behovet for omdisponeringer av personell på tvers av virksomheter, kommuner og fylkeskommuner. Personell som beordres til arbeid på annet arbeidssted bør primært settes til samme type arbeid som de i henhold til sin arbeidskontrakt skal utføre. Tilvist arbeid må videre stå i forhold til vedkommende persons utdannelse, eventuelt spesialisering og relevant erfaring.

I bestemmelsens annet ledd fremgår det at forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker skal bestå selv om arbeidstakeren blir beordret til tjeneste utenfor arbeidsgiverens kontroll. Den som beordrer har instruksjonsmyndighet over vedkommende arbeidstaker. Dette kan være departementet, eller andre som har fått delegert myndighet. Ut over dette skal arbeidsgiver fortsatt utbetale lønn og andre tillegg, samt foreta trekk i lønn mv. Hensikten er å unngå at det blir avbrudd i arbeidsforholdet og å unngå rettighetstap som følge av dette. Arbeidsgivers utgifter vil bli dekket etter § 6-1. Bestemmelsen i annet ledd tredje punktum sier at det skal være det samme oppsigelsevern for fravær på grunn av bestemmelser i denne lov, som for militærtjeneste mv etter arbeidsmiljøloven § 65A. Dette omfatter også fravær på grunn av øvelser mv.

I bestemmelsen i tredje ledd slås det for det første fast at gravide ikke kan pålegges utvidet tjenesteplikt eller beordres. Dette er nytt i forhold til gjeldende rett. Bestemmelsen er satt av hensyn til mor og det ufødte barn. For det annet slår bestemmelsen fast at personer ikke kan pålegges tjenesteplikt eller beordres før de fyller 18 år eller etter de har fylt 65 år. Dette er en endring i forhold til gjeldende rett, som har 17 år og 70 år som aldersgrense. Endringen er blant annet foretatt for å harmonere med sivilforsvarsloven. Aldersgrensen gjelder også for personell som omfattes av loven etter § 1-4 annet punktum.

Fjerde ledd første punktum modifiserer den utvidede tjenesteplikt og beordring etter første ledd ved kriser eller katastrofer i fredstid. Bestemmelsen fritar personer som alene har omsorgen for barn under 16 år eller for funksjonshemmede fra å kunne pålegges utvidet tjenesteplikt eller beordring ved kriser eller katastrofer i fredstid. Med barn under 16 år menes person som ikke har fylt 16 år. En avgrensning av hvilket personell som er fritatt på grunn av dette unntaket i fjerde ledd bør derfor ikke medføre tolkningsproblemer. Spørsmål om en person kan sies alene å ha omsorgen for en funksjonshemmet eller ikke, er ikke like entydig. Formålet med bestemmelsen er at funksjonshemmede som er helt avhengig av personlig assistanse og tilrettelegging ikke skal fratas dette og etterlates i hjelpeløs tilstand. Begrepet omfatter alle former for funksjonshemninger, både bevegelseshemmede, hørselshemmede, synshemmede, psykisk funksjonshemmede og personer med eventuelle skjulte funksjonshemninger.

Dersom begge foreldrene har omsorgsansvar som omfattes av fjerde ledd, skal bare en av dem kunne pålegges utvidet tjenesteplikt eller beordres.

Fjerde ledd annet og tredje punktum modifiserer den utvidede tjenesteplikt og beordring etter første ledd i krig og når krig truer. Bestemmelsen sier at man i krig eller når krig truer så langt som mulig bør søke å unngå å pålegge den som alene har omsorgen for barn under 16 år eller funksjonshemmede utvidet tjeneste eller beordring. Dersom en av foreldrene pålegges tjenesteplikt i Forsvaret, anses den annen forelder, etter denne bestemmelse, å være alene om omsorgen. Dersom pålegg likevel gis, er den som gir pålegget ansvarlig for å skaffe nødvendig omsorgsavlastning. Utgiftene ved nødvendig omsorgsavlastning etter denne bestemmelse er i utgangspunktet staten ansvarlig for å utrede. Departementet kan imidlertid pålegge kommuner og fylkeskommuner å yte hel eller delvis refusjon av utgiftene.

Bestemmelsen i femte ledd bestemmer at tjenesteplikten etter loven bare gjelder i den utstrekning mobiliseringsdisponering i Forsvaret ikke er til hinder. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett. Det betyr at verneplikt i det militære forsvar går foran tjeneste- og beordringsplikt etter denne lov. Bestemmelsen er i tråd med totalforsvarsprinsippet og ansvarsfordelingen for sanitet/helsetjenesten ved beredskap/krig.

Tjenesteplikt etter denne lov går foran tjenesteplikt i Sivilforsvaret. Dette er en endring i forhold til gjeldende rett. Dette er i tråd med den ansvarsfordeling som foreslås for den sivile sanitet/helsetjeneste ved beredskap/krig, der det antas at Sivilforsvarets sanitetsstyrker bør inngå som en ressurs og støtte for det sivile helsevesen når det gjelder prehospital behandling og transport

Arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid får etter bestemmelsen i sjette ledd ikke anvendelse ved pålegg etter bestemmelsens første ledd. Tjenesteplikten gjelder uavhengig av tidligere utført overtidsarbeid og begrenses ikke av de alminnelige bestemmelser om lengden av overtidsarbeid. Pålagt overtid bør ikke desto mindre søkes begrenset til et minimum, både av hensyn til den enkelte arbeidstaker og av hensyn til krisehåndteringsevnen.

§ 4-2 Forberedende tiltak, registrerings- og øvelsesplikt

Personell som er beordringspliktig etter § 1-4 plikter å la seg registrere, samt å stille seg til disposisjon for gjennomføring av tiltak etter loven. Vedkommende personell plikter å medvirke til at nødvendige opplysninger for registrering og disponering kan skaffes til veie. Personell som ikke er mobiliseringsdisponert i Forsvaret, kan i fredstid pålegges å delta på kurs og øvelser av inntil 3 ukers varighet.

Bestemmelsene i § 4-1 annet ledd annet og tredje punktum gjelder tilsvarende for deltakelse på kurs og øvelser etter denne paragraf. Det samme gjelder bestemmelsen i lov 4. februar 1977 nr 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv § 33C.

Departementet kan gi forskrift om gjennomføringen av registreringen.

Til § 4-2

For raskt å kunne gjennomføre et pålegg om utvidet tjenesteplikt og beordring må arbeidsgiver ha oversikt over aktuelt personell. Personellet på sin side må være mest mulig forberedt og ha den nødvendige kompetanse for oppgaven. Dette må forberedes i fredstid, dvs. før en krise eller katastrofe er inntrådt, og før Kongen har bestemt at fullmaktsbestemmelsene i loven skal gjelde. Forberedende tiltak bestemmelsens første ledd hjemler er:

• registrering av personell loven omfatter

• forhåndsdisponering av personell til et bestemt sted og/eller til et bestemt arbeid

• plikt til å medvirke til at nødvendige opplysninger for registrering og disponering kan skaffes til veie

• plikt til å delta i kortvarige kurs og øvelser

Bestemmelsen i annet ledd skal beskytte mot tap av rettigheter i arbeidsforholdet som følge av deltagelse på øvelser eller kurs, herunder vern mot oppsigelse. Det vises til merknadene til § 4-1 annet ledd. Det gis også rett til fri fra arbeid i forbindelse med øvelser og kurs.

For å gjennomføre registreringsordningen på en effektiv måte, kan det være nødvendig å gi utfyllende bestemmelser. Dette gjelder særlig bestemmelser om hvem som skal registreres, hvilke opplysninger som skal registreres, kontroll og ajourføring av registeret, innsynsrett, ansvars- og eierforhold, samkjøring med andre registre (kobling) o l. Etter tredje ledd kan departementet gi nærmere bestemmelser om slike forhold.

Kapittel 5 Øvrige fullmakter

§ 5-1 Ansvars-, oppgave- og ressursfordeling

Når betingelsene i § 1-5 er oppfylt, kan departementet pålegge en eller flere virksomheter som omfattes av loven å ta i mot og å gi nødvendig helsehjelp eller sosiale tjenester til personer, uten hensyn til hvor disse bor eller oppholder seg. Departementet kan videre bestemme at en slik virksomhets ressurser innen helse- og sosialtjenesten, herunder personellressurser, skal stilles til rådighet for en kommune, en fylkeskommune eller staten.

Til § 5-1

Bestemmelsen gir departementet mulighet til i krig eller ved krise eller katastrofe i fredstid å gjennomføre en helhetlig og samlet innsats og koordinering av helse- og sosialtjenesten. Bestemmelsen er en konsekvens av gjeldende ansvarslovgivning og desentralisering av helse- og sosialforvaltningen. For å sikre befolkningen nødvendig helsehjelp og/eller sosiale tjenester under kriser eller katastrofer og under krig, kan det være påkrevd å se på tilbud og etterspørsel av tjenestene uavhengig av kommunale og fylkeskommunale grenser. Bestemmelsen forutsetter at departementet selv har en krisehåndteringsorganisasjon.

§ 5-2 Omlegging og omsetningsrestriksjoner

Når betingelsene i § 1-5 er oppfylt, kan departementet pålegge virksomheter som omfattes av loven helt eller delvis å legge om driften, utvide driften eller flytte virksomheten. Virksomheter som omfattes av § 1-3 første ledd bokstavene e og f, kan på samme vilkår pålegges å innføre restriksjoner på omsetningen og rasjonere sine varer.

Til § 5-2

Erfaring viser at skadefrekvensen på sivilbefolkningen er betydelig høyere under krig enn i fredstid. Under krig må derfor den sivile helsetjeneste i tillegg til skadede fra Forsvaret, behandle krigsskadet sivilbefolkning. I helse- og sosialsektoren finnes det ingen ledig kapasitet. Det må antas at antall sykehusplasser er utilstrekkelig til å møte de påkjenninger en krise eller katastrofe og særlig en krig vil medføre. Dersom det plutselig oppstår økt eller endrede behov for tjenester innen helse- og sosialsektoren, er det derfor nødvendig å kunne utvide eller endre driften om behovene skal møtes. Dels kan det være nødvendig å utvide virksomheten, f eks en generell utvidelse av pleie- og omsorgskapasiteten ved mange skadede og sårede, dels kan det bli nødvendig å omlegge virksomheten, på grunnlag av endringer i behov. Dersom en virksomhet eller institusjon blir skadet, f eks ved krigshandlinger, eller må evakueres, kan det bli nødvendig å flytte virksomheten. Bestemmelser om dette er tatt inn i første punktum.

Med herværende bestemmelse menes flytting av selve virksomheten, f.eks. til andre lokaler, som medfører at virksomheten som flytter fortsatt har ansvaret for gjennomføringen av de oppgavene som ligger til virksomheten.

Etter annet punktum i bestemmelsen kan enkelte virksomheter loven omfatter pålegges å innføre restriksjoner på omsetningen og rasjonere varer. Rasjonering er en type omleggingstiltak virksomheten kan iverksette, men bestemmelsen er tatt med for å unngå tvil. Et eksempel er rasjonering av legemidler. Tilgjengelige legemidler vil da vare lenger og gi tid for ressurskomplettering. Et annet eksempel er begrensninger i adgang til å utføre ressurskrevende prøver og undersøkelser, som ikke har påviselig nytteeffekt.

De fleste av omleggingstiltakene nevnt ovenfor krever omfattende forberedelser for å kunne gjennomføres. Dette må planlegges. Generelt må virksomhetene vite hvem det er som skal utføre de forskjellige oppgavene, og sørge for at nødvendig materiell og utstyr, herunder husrom og transport samt personell, er tilgjengelig på aktuelt tidspunkt.

§ 5-3 Forberedende tiltak med sikte på omlegging og omsetningsrestriksjoner

For å kunne gjennomføre tiltak etter § 5-2, kan departementet pålegge virksomhetene å utføre nærmere bestemte forberedelser.

Til § 5-3

Virksomhetene skal ha planer for omlegging, utvidelse og eventuell evakuering av virksomheten. Det vises til merknadene til § 2-2. Med forberedende tiltak etter denne bestemmelse menes noe mer enn alminnelig planplikt. Etter herværende bestemmelse kan departementet pålegge en eller flere virksomheter loven omfatter konkrete tiltak for å sikre en rask og effektiv gjennomføring av omleggingen.

Kapittel 6 Forskjellige bestemmelser

§ 6-1 Finansiering

Utgifter ved påbud etter §§ 3-1, 4-1, 5-1 og 5-2 utredes av staten.

Departementet kan pålegge kommuner og fylkeskommuner å yte hel eller delvis refusjon av utgifter etter første ledd.

Til § 6-1

Denne bestemmelse tillemper utgangspunktet, som følger av § 2-1. Etter § 2-1 skal beredskapsarbeid integreres i den ordinære virksomheten. Kostnadene ved planleggingen av arbeidet og andre beredskapsforberedelser, samt gjennomføringen av tiltak når en beredskapssituasjon har oppstått, skal utredes av den virksomhet som er ansvarlig for tiltakene. Dette gjelder med mindre noe annet er bestemt i lov eller i medhold av lov. Noe annet kan f eks bestemmes i medhold av § 6-2 i denne lov, f eks dersom en virksomhet blir pålagt omfattende forberedelsestiltak, som går ut over det en med rimelighet kan regne med virksomheten selv bør stå ansvarlig for.

Etter første ledd skal staten dekke utgiftene ved tiltak som settes i verk etter fullmaktsbestemmelsene (§§ 3-1, 4-1, 5-1 og 5-2) i loven. Utgifter som i utgangspunktet skal dekkes av staten er:

• utgifter/erstatningskrav for rekvisisjoner

• utgifter som påløper når det gis pålegg om utvidet tjenesteplikt og beordring

• utgifter som påløper dersom en virksomhet pålegges å utføre arbeidsoppgaver som i alminnelighet ikke hører inn under deres ansvarsområde

• utgifter ved omleggingstiltak når en beredskapssituasjon har oppstått

Etter annet ledd kan departementet pålegge kommuner og fylkeskommuner å yte hel eller delvis refusjon av statens utgifter etter første ledd. Dette vil først og fremst omfatte tiltak som vesentlig er til fordel for kommunen/fylkeskommunen selv, samt tiltak som etter gjeldende rett skal utredes av kommunen/fylkeskommunen og som det allerede er overført midler for å dekke. Når det gjelder pålegg til andre enn kommuner og fylkeskommuner, bør utgiftene i sin helhet dekkes av staten, med unntak for rekvisisjoner etter § 3-1 tredje ledd tredje punktum.

§ 6-2 Forskrifter

Departementet kan gi forskrifter til utfylling og gjennomføring av denne loven, herunder om tilsyn med planlegging og gjennomføring av tiltak etter loven og om administrasjon og drift av helse- og sosialtjenesten under krig, samt ved kriser og katastrofer i fredstid.

Når betingelsene i § 1-5 er oppfylt, kan Kongen gi forskrifter om drift, organisering og ansvarsforhold som fraviker gjeldende helse- og sosiallovgivning.

Til § 6-2

Første ledd gir departementet myndighet til å gi bestemmelser om utfylling og gjennomføring av loven. Loven må betraktes som en fullmaktslov og lovteksten er forholdsvis generelt utformet. Dette er nødvendig både fordi lovens virkeområde er omfattende og det kan bli behov for ulike tiltak, avhengig av den til enhver tid rådende situasjon. Det kan være beredskapskrav som ikke er aktuelle i nåværende situasjon, men som kan bli det ved endrede forhold i forvaltningen eller ved endringer i trussel- eller risikobilde. Det anses derfor som mest fleksibelt og effektivt at de mer detaljerte materielle bestemmelsene utformes som forskrifter. Det kan fastsettes forskrifter som gjelder gjennomføringen av loven generelt. Som eksempel nevner lovteksten bestemmelser om tilsyn med planlegging av tiltak etter loven. Det kan også gis regler med tanke på de særlige utfordringer som helse- og sosialtjenesten vil kunne stå overfor når det gjelder administrasjon og drift under krig og i kriser og katastrofer i fredstid.

Etter annet ledd kan Kongen i krig eller ved kriser og katastrofer i fredstid om nødvendig fravike bestemmelser i den alminnelige helse- og sosiallovgivning som gjelder drift, administrasjon og ansvarsforhold. Bestemmelsen er laget etter mønster av lov av 15. desember 1950 nr 7 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare eller liknende forhold § 3 første ledd siste punktum, men har et mer begrenset anvendelsesområde.

Den administrative og utøvende oppgavefordeling mellom de ulike sektorer og nivåer i helse- og sosialtjenesten følger av den alminnelige helse- og sosiallovgivning. Ved kriser og katastrofer i fredstid og under krig kan det bli nødvendig å beskrive og fastsette nærmere hvilke tjenester og tiltak som skal ligge under det enkelte forvaltningsnivå, ev. sykehus. Behovet for en slik presisering av ansvar kan f eks bli aktuelt ved masseskader under krig, da sykehusene vil måtte legge om tjenesten og skrive ut et relativt stort antall behandlingstrengende fra sykehus. Det kan også bli nødvendig å tillempe enkelte bestemmelser i lovgivningen vedrørende taushetsplikt.

§ 6-3 Forholdet til forvaltningsloven

Lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker gjelder for behandling av saker etter denne lov, med mindre noe annet er bestemt i eller med hjemmel i lov. Under krig eller ved kriser eller katastrofer i fredstid kan forhåndsvarsel til sakens parter unnlates dersom forhåndsvarsel kan medføre at saken forsinkes på en uheldig måte. Kongen kan bestemme at vedtak etter denne lov ikke kan kreves grunngitt og ikke skal kunne påklages under krig eller ved kriser eller katastrofer i fredstid.

Til § 6-3

Forvaltningsloven får anvendelse med mindre annet er bestemt i, eller med hjemmel i lov. Slik beslutning kan for eksempel treffes med hjemmel i forvaltningsloven § 5 annet ledd, eller med hjemmel i § 6-2 i helse- og sosialberedskapsloven.

Under krig, eller ved kriser og katastrofer i fredstid kan forhåndsvarsel utelates dersom dette kan medføre at saken forsinkes på en uheldig måte. På samme vilkår kan Kongen bestemme at vedtak ikke skal grunngis, samt unntak fra retten til å klage. Det er viktig at nødvendige tiltak etter loven kan gjennomføres raskt. Det kan også være nødvendig å avlaste de organer som har ansvar for å håndtere en alvorlig situasjon slik at de kan konsentrere seg om å sikre liv og helse.

§ 6-4 Rettsvirkninger ved ikke å etterkomme pålegg etter loven

Dersom pålegg etter denne lov som staten ikke skal utrede utgiftene ved etter § 6-1, ikke etterkommes i løpet av en rimelig fastsatt frist, kan det som pålegget går ut på utføres for eiers regning.

Krav om refusjon for utgift er tvangsgrunnlag for utlegg.

Til § 6-4

Bestemmelsen i første ledd er innholdsmessig en videreføring av lov om helsemessig beredskap § 13. Bestemmelsen gjelder ikke pålegg som staten skal utrede etter § 6-1.

Etter annet ledd er krav om refusjon for utgift tvangsgrunnlag, jf lov av 26. juni 1992 nr 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) § 7-2 bokstav e. Bestemmelsen gjør ingen endring i tvangsfullbyrdelsesloven § 1-2 om at pengekrav mot staten, fylkeskommune eller kommune ikke kan tvangsfullbyrdes.

§ 6-5 Straff

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer denne lov eller forskrifter eller pålegg som er gitt med hjemmel i loven, straffes med bøter eller fengsel i inntil 6 måneder, hvis forholdet ikke rammes av et strengere straffebud. Det samme gjelder medvirkning til slik overtredelse.

Til § 6-5

Bestemmelsen er en videreføring av helseberedskapslovens § 15. Overtredelse er forbrytelse, jfr straffelovens § 2.

Kapittel 7 Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser. Endringer i andre lover

§ 7-1 Ikrafttredelse

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelser i loven skal tre i kraft til forskjellig tid.

Fra samme dato oppheves lov 2. desember 1955 nr 2 om helsemessig beredskap.

Til § 7-1

Kongen kan bestemme når loven skal tre i kraft, herunder kan Kongen bestemme at enkelte bestemmelser skal tre i kraft på et annet tidspunkt enn de øvrige bestemmelser.

§ 7-2 Overgangsbestemmelser

Kongen kan i forskrift fastsette overgangsordninger i forbindelse med at loven trer i kraft, herunder at krav og pålegg i eller i medhold av loven skal oppfylles innen en bestemt frist.

Til § 7-2

Kongen kan fastsette overgangsbestemmelser i forbindelse med ikrafttreden av loven. Det kan for eksempel gis bestemmelser om at plikter etter loven skal være oppfylt innen en bestemt tid etter at loven trer i kraft.

§ 7-3 Endringer i andre lover

Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover:

1. Lov 19. mai 1933 nr 3 om tilsyn med næringsmidler mv

§ 4 nytt fjortende ledd skal lyde:

(14) Myndigheter med tilsyns- og vedtakskompetanse etter denne paragraf skal utarbeide planer for sin virksomhet etter denne lov, herunder beredskapsplaner, i samsvar med lov om helsemessig og sosial beredskap.

Til § 4 nytt fjortende ledd

Bestemmelsen innfører planplikt for myndigheter med tilsyns- og vedtakskompetanse etter næringsmiddelloven. Planplikten omfatter så vel statlige som kommunale organer. Myndighet etter § 4 er i stor grad delegert. Departementets vedtaks- og tilsynsmyndighet er delegert til Statens næringsmiddeltilsyn som igjen har delegert til utvalgte kommunale næringsmiddeltilsyn. Kommunenes myndighet er også i stor grad delegeret til det kommunale næringsmiddeltilsyn. Det er i begge tilfelle det organ som er den faktiske utøver av oppgaven som skal ivareta planplikten.

Den alminnelige planplikten innebærer at det skal holdes oversikt over hvilke oppgaver det aktuelle organet har etter næringsmiddelloven og hvordan de søkes gjennomført. Der det er naturlig bør planene søkes samordnet med andre planer innen sektoren, for eksempel bør næringsmiddeltilsynenes planer være samordnet med kommunenes planer etter smittevernloven. Nødvendig beredskap for fredstidskriser og krig skal være en integrert del av planen og for øvrig tilfredsstille eventuelle krav til slik planlegging gitt i medhold av lov om helsemessig og sosial beredskap.

2. Lov 19. juni 1969 nr 57 om sykehus mm (Sykehusloven)

§ 1 første ledd nytt nr 6 skal lyde:

6. Hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner

Til § 1 første ledd nytt nr 6

Lovens virkeområde presiseres til å omfatte hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner. Det vises til § 2c om bistand til andre fylkeskommuner ved ulykker og andre akutte situasjoner.

§ 1 fjerde ledd skal lyde:

Med unntak av bestemmelsene i §§ 1 første ledd nr 6, 2b, 2c, 8, 9a, 13, 14, 16, 17, 18, 18a og 18b gjelder loven ikke for helseinstitusjoner som går inn under lov av 28. april 1961 nr 2 om psykisk helsevern.

Til § 1 fjerde ledd

Bestemmelsen slår fast at endringene i sykehuslovens § 1 første ledd nr 6, § 2b og § 2c også skal gjelde for institusjoner som går inn under lov om psykisk helsevern. Det vises til merknadene til de nevnte bestemmelser.

§ 1 femte ledd skal lyde:

Lovens § 6 og § 6a gjelder ved de psykiatriske institusjoner/avdelinger som er omhandlet i § 2 sjette ledd i lov av 28. april 1961 nr 2 om psykisk helsevern.

Til § 1 femte ledd

Bestemmelsen slår fast at endringene i sykehusloven § 6 og § 6a også skal gjelde for institusjoner/avdelinger som er omhandlet i § 2 sjette ledd i lov om psykisk helsevern. Det vises til merknadene til de nevnte bestemmelser.

Ny § 2b skal lyde:

Fylkeskommunen skal utarbeide beredskapsplan etter lov om helsemessig og sosial beredskap for institusjoner og tjenester som fylkeskommunen skal sørge for, jf § 2 første ledd. Beredskapsplanen skal samordnes med kommunenes beredskapsplaner og beredskapsplanene til de andre fylkeskommunene i helseregionen.

Til § 2b

Det følger av lov om helsemessig og sosial beredskap at fylkeskommunen har en plikt til å utarbeide beredskapsplan for de tjenester den har ansvar for å sørge for et tilbud av. Bestemmelsen i sykehusloven er begrunnet i behovet for å synliggjøre plikten til å utarbeide beredskapsplaner etter helse- og sosialberedskapsloven. Det vises for øvrig til merknaden til § 2-2 i helse- og sosialberedskapsloven. I arbeidet med beredskapsplaner må den enkelte fylkeskommune ta utgangspunkt i den funksjonsfordeling som fremgår av vedtatt regional helseplan.

Det fremgår av bestemmelsens annet punktum at den fylkeskommunale beredskapsplanen skal samordnes med kommunenes beredskapsplan, jf kommunehelsetjenesteloven § 1-5.

Det følger av samme punktum at fylkeskommunen også må samordne sin beredskapsplan med beredskapsplanene til de andre fylkeskommunene i helseregionen. Funksjons- og oppgavefordeling mellom fylkeskommunene i en helseregion vil få betydning for beredskapsplanleggingen. Det vil blant annet av den grunn være viktig at det foretas tilpasninger i de fylkeskommunale beredskapsplanene slik at planene danner grunnlag for en helhetlig beredskap i helseregionen. Det vises i denne forbindelse også til § 2c som pålegger fylkeskommuner å yte bistand til andre fylkeskommuner ved ulykker og andre akutte situasjoner, dersom forholdene tilsier det.

Ny § 2c skal lyde:

Dersom forholdene tilsier det, skal helsetjenesten i fylkeskommunen yte bistand til andre fylkeskommuner ved ulykker og andre akutte situasjoner. Anmodning om bistand fremmes av den fylkeskommunen som har bistandsbehovet.

Den fylkeskommunen som mottar bistand etter første ledd, skal yte fylkeskommunen som bidrar med hjelp, kompensasjon for utgifter som pådras, med mindre noe annet er avtalt.

Til § 2c

Bestemmelsen i første ledd pålegger fylkeskommunene å yte bistand til andre fylkeskommuner ved ulykker og andre akutte situasjoner, dersom forholdene tilsier det. Forhold som kan tilsi at bistand er nødvendig er at det foreligger behov for ressurser, personell, materiell eller lokaler som en fylkeskommune ikke har tilgjengelig eller disponerer over i sin drift. Eksempler på ulykker eller kriser hvor det kan være aktuelt med bistand er tog- eller flyulykker, flykapringer, flom, snøskred, store epidemier, utslipp av farlige gasser etc. Ansvars- og kommandoforhold samt rutiner for handlingsprosedyrer må være klarlagt på forhånd slik at hjelp kan effektueres raskt fra nabokommunen. I den fylkeskommunale beredskapsplanen, jf § 2b, må handlingsprosedyrene for en slik situasjon fremkomme.

Det vises videre til § 6a om fylkeskommunens adgang til, ved ulykker og andre akutte situasjoner, å pålegge helsepersonell som tjenestegjør i fylkeskommunen å utføre nærmere tilvist arbeid. Videre vises det til § 6 femte ledd som pålegger helsepersonellet en plikt etter pålegg fra arbeidsgiver til å rykke ut ved behov for øyeblikkelig hjelp.

Det følger av bestemmelsen at anmodning om bistand skal fremmes av den fylkeskommunen som har bistandsbehovet.

Det følger av bestemmelsen i annet ledd at den fylkeskommunen som yter bistand skal ha kompensasjon for utgiftene ved å yte bistand av den fylkeskommunen bistanden rettes til. Fylkeskommunene står imidlertid fritt til å inngå avtale om en annen løsning.

Overskriften til kapittel II skal lyde:

Kapittel II. Om særlige oppgaver forhelsepersonell ogenkelte helseinstitusjoner.

§ 6 nytt femte ledd skal lyde:

Arbeidsgiver kan pålegge helsepersonell ansatt i institusjoner nevnt i første ledd, å rykke ut til person som trenger øyeblikkelig hjelp.

Til § 6 femte ledd

Det følger av bestemmelsen at arbeidsgiver kan pålegge helsepersonell ansatt i institusjoner som omfattes av sykehusloven å rykke ut til pasient som trenger øyeblikkelig hjelp. Pasienten vil trenge øyeblikkelig hjelp i tilfeller der det oppstår et akutt behov for undersøkelse og eventuelt behandling for å:

• gjenopprette og/eller vedlikeholde de vitale funksjoner,

• forhindre og/eller begrense alvorlig funksjonsnedsettelse som følge av skade eller sykdom,

• gi adekvat smertebehandling ved svære smertetilstander av kortvarig art.

Behov for øyeblikkelig hjelp foreligger i tilfeller som krever livreddende innsats eller innsats for å avverge alvorlig helseskade.

Plikten til å rykke ut etter pålegg fra arbeidsgiver er begrenset til ansatte i institusjoner som er pliktig til å yte øyeblikkelig hjelp, dvs sykehus eller fødehjem som ikke er fritatt fra denne plikten, jf § 6 annet eller tredje ledd.

Ny § 6a skal lyde:

Ved ulykker og andre akutte situasjoner som forårsaker ekstraordinær pågang av pasienter, kan fylkeskommunen pålegge helsepersonell som tjenestegjør i fylkeskommunen, å utføre nærmere tilvist arbeid.

Departementet kan pålegge lege å delta i lokal redningssentral.

Til § 6a

Ved ulykker eller andre akutte situasjoner som forårsaker ekstraordinær pågang av pasienter, f eks ved tog- og flyulykker, større branner, eksplosjoner eller store epidemier kan fylkeskommunen etter første ledd pålegge helsepersonell som tjenestegjør i fylkeskommunen å utføre nærmere tilvist arbeid. I slike situasjoner vil det kunne være nødvendig at fylkeskommunen foretar en prioritering av pasientene og omdisponering av sine helsepersonellressurser for å kunne dekke de behov som er oppstått. I forbindelse med utarbeiding av beredskapsplanen, jf § 2 b, vil fylkeskommunen ha behov for en oversikt over ansatt og opplært helsepersonell som kan disponeres i slike tilfeller.

Departementet kan etter annet ledd pålegge lege å delta i den lokale redningssentralen. En sentral oppgave for legen vil være å vurdere ressursdisponeringen i samarbeid med representanter fra andre deltakende etater. Legen skal ivareta oppgaver som ikke er av operativ, akuttmedisinsk eller klinisk art, men kan gi medisinskfaglige råd til den kollektive redningsledelsen.

3. Lov 17. mars 1978 nr 6 om samordnet næringsmiddelkontroll

§ 2 nytt annet ledd skal lyde:

Når det er nødvendig ut fra beredskapsmessige hensyn, kan fylkesmannen innkalle en eller flere på forhånd utpekte personer ved næringsmiddelkontrollen i fylket til tjeneste hos fylkesmannen. Næringsmiddelkontrollen plikter på forespørsel å inngå avtale med fylkesmannen om slik tjeneste.

Til § 2 nytt annet ledd

Bestemmelsen gir fylkesmannen myndighet til å pålegge en eller flere personer fra næringsmiddelkontrollen i fylket å arbeide hos fylkesmannen når det er nødvendig av hensyn til fylkesmannens beredskapsmessige oppgaver. Forutsetningen er at det på forhånd er inngått avtale med den eller de aktuelle næringsmiddelkontrollene om hvilke personer som kan kreves utlånt til fylkesmannen. Det er fylkesmannen selv som bestemmer når det er behov for denne kompetansen, men det forutsettes at adgangen til å kreve personer avgitt til slik tjeneste bare foreligger i forbindelse med beredskapsplanlegging eller håndtering av en krise eller katastrofe i fredstid eller krig. Bestemmelsen kan altså ikke benyttes i forbindelse med utførelse av fylkesmannens alminnelige oppgaver.

4. Lov 19. november 1982 nr 66 om helsetjenesten i kommunene

§ 1-3 første ledd nytt nr 5 skal lyde:

5. Hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner

Til § 1-3 første ledd nytt nr 5

Bestemmelsen er en synliggjøring og presisering av hva som allerede følger av lovens øvrige bestemmelser. Bestemmelsen innebærer ingen endring i ansvarsforhold. Det vises til § 1-6 om bistand til andre kommuner ved ulykker og andre akutte situasjoner.

§ 1-5 skal lyde:

§ 1-5 (Beredskapsplan)

Kommunen plikter å utarbeide en beredskapsplan for sin helsetjeneste i samsvar med lov om helsemessig og sosial beredskap. Helseberedskapsplanen skal samordnes med kommunens øvrige beredskapsplaner.

Til ny § 1-5

Gjeldende § 1-5 foreslås flyttet og vil utgjøre ny § 1-6 første ledd.

Kommunen plikter å utarbeide beredskapsplan for den kommunale helsetjeneste. Det vises til merknadene til helse- og sosialberedskapsloven § 2-2. Planen skal samordnes med andre kommunale beredskapsplaner, både på helse- og sosialområdet og på andre områder. Helseberedskapsplanen kan utgjøre en integrert del av en generell beredskapsplan for kommunen.

Ny § 1-6 skal lyde:

§ 1-6 (Samarbeid og gjensidig bistand mellom kommuner)

Departementet kan påby samarbeid mellom kommuner når det finnes påkrevet for en tilfredsstillende løsning av oppgaver innen helsetjenesten, og om nødvendig gi regler for dette, herunder også om fordeling av utgifter.

Dersom forholdene tilsier det, skal helsetjenesten i kommunen yte bistand til andre kommuner ved ulykker og andre akutte situasjoner. Anmodning om bistand fremmes av den kommunen som har bistandsbehovet.

Den kommunen som mottar bistand etter annet ledd, skal yte kommunen som bidrar med hjelp, kompensasjon for utgifter som pådras, med mindre noe annet er avtalt eller er bestemt i medhold av første ledd.

Til § 1-6

Første ledd er identisk med gjeldende § 1-5.

Bestemmelsen i annet ledd pålegger kommunene å yte bistand til andre kommuner ved ulykker og andre akutte situasjoner, dersom forholdene tilsier det. Forhold som kan tilsi at bistand er nødvendig er at det foreligger behov for ressurser, personell, materiell eller lokaler som en kommune ikke har tilgjengelig eller disponerer over i sin drift. Eksempler på ulykker eller kriser hvor det kan være aktuelt med bistand er tog- eller flyulykker, flykapringer, flom, snøskred, store epidemier, utslipp av farlige gasser etc. Ansvars- og kommandoforhold samt rutiner for handlingsprosedyrer må være klarlagt på forhånd slik at hjelp kan effektueres raskt fra nabokommunen. I den kommunale beredskapsplanen, jf § 1-5, må handlingsprosedyrene for en slik situasjon fremkomme.

Det følger av bestemmelsen at krav om bistand skal fremmes av den kommunen som har bistandsbehovet.

Det følger av bestemmelsen i tredje ledd at den kommunen som yter bistand skal ha kompensasjon for utgiftene ved å yte bistand av den kommunen bistanden rettes til. Kommunene står imidlertid fritt til å inngå avtale om en annen løsning.

§ 3-4 skal lyde:

§ 3-4 (Medisinsk-faglig rådgivning)

Kommunen ansetter en eller flere kommuneleger som skal utføre de oppgaver kommunelegen er tillagt i lov eller instruks. Kommunelege plikter på anmodning av departementet å delta i lokal redningssentral.

Kommunelegen skal være medisinsk-faglig rådgiver for helsetjenesten.

Kommunelegens tilråding og begrunnelse skal alltid følge saken når kommunen behandler saker om miljørettet helsevern, smittsomme sykdommer og helsemessig beredskap.

Til § 3-4

Departementet har etter bestemmelsens første ledd myndighet til å utpeke LRS-legen, men kan delegere sin myndighet til fylkeslegen.

Kommunelegens tilrådning og anbefaling skal etter tredje ledd alltid følge en sak som har betydning for helseberedskapen. Derved vil de faglige argumenter og synspunkter alltid komme til beslutningstakernes kunnskap. En tilsvarende bestemmelse gjelder i dag for saker om miljørettet helsevern og smittsomme sykdommer.

Ny § 3-5 skal lyde:

§ 3-5 (Tjenesteplikt ved ulykker og andre akutte situasjoner)

Ved ulykker og andre akutte situasjoner som forårsaker ekstraordinær pågang av pasienter, kan kommunen pålegge helsepersonell som tjenestegjør i kommunen, å utføre nærmere tilvist arbeid.

Til § 3-5

Bestemmelsen er ny og innebærer at kommunen kan pålegge helsepersonell tjeneste i kommunen og i den kommune som anmoder om bistand etter § 3-1 første ledd nr 5. Bestemmelsen tilsvarer bestemmelsen i sykehuslovens § 6a (lov om spesialisthelsetjenesten m m § 2-1c). Tjenesteplikten er begrenset til situasjoner der det er ekstraordinær pågang av pasienter som følge av en ulykke eller annen akutt situasjon.

Det forutsettes at pålagt arbeid svarer til det vedkommende til daglig arbeider med og er trenet til. Med helsepersonell menes helsepersonell som etter alminnelig helselovgivning er å anse som helsepersonell.

Bestemmelsen er ikke ment å gripe inn i arbeidstakers rettigheter etter arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid m m.

5. Lov 13. desember 1991 nr 81 om sosiale tjenester mv

Ny § 3-6 skal lyde:

§ 3-6 Beredskapsplan, hjelpeplikt og gjensidig bistand

Kommunen plikter å utarbeide en beredskapsplan for sin sosialtjeneste i samsvar med lov om helsemessig og sosial beredskap. Sosialberedskapsplanen skal samordnes med kommunens øvrige beredskapsplaner. Fylkesmannen fører tilsyn med at dette påbudet blir overholdt.

Sosialtjenesten skal gi nødvendig hjelp under ulykker eller andre akutte situasjoner.

Dersom forholdene tilsier det, skal sosialtjenesten i kommunen yte bistand til andre kommuner ved ulykker og andre akutte situasjoner. Anmodning om bistand fremmes av den kommunen som har bistandsbehovet.

Den kommunen som mottar bistand etter tredje ledd, skal yte kommunen som bidrar med hjelp, kompensasjon for utgifter som pådras, med mindre noe annet er avtalt.

Til § 3-6

Kommunen plikter etter første ledd første punktum å utarbeide beredskapsplan for den kommunale sosialtjeneste. Det vises til merknadene til helse- og sosialberedskapsloven § 2-2. Planen skal samordnes med andre kommunale beredskapsplaner, både på helse- og sosialområdet og på andre områder. Sosialberedskapsplanen kan utgjøre en integrert del av en generell beredskapsplan for kommunen.

Tredje punktum presiserer at det er fylkesmannen som fører tilsyn med at planleggingsplikten oppfylles.

Lovens virkeområde utvides i annet ledd til å omfatte hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner. Det vises til tredje ledd om bistand til andre kommuner ved ulykker og andre akutte situasjoner.

Tredje ledd pålegger kommunene å yte bistand til andre kommuner ved ulykker og andre akutte situasjoner, dersom forholdene tilsier det. Forhold som kan tilsi at bistand er nødvendig er at det foreligger behov for ressurser, personell, materiell eller lokaler som en kommune ikke har tilgjengelig eller disponerer over i sin drift. Eksempler på ulykker eller kriser hvor det kan være aktuelt med bistand er tog- eller flyulykker, flykapringer, flom, snøskred, store epidemier, utslipp av farlige gasser etc. Ansvars- og kommandoforhold, samt rutiner for handlingsprosedyrer, må være klarlagt på forhånd slik at hjelp kan effektueres raskt fra nabokommunen. I den kommunale beredskapsplanen, jf første ledd, må handlingsprosedyrene for en slik situasjon fremkomme.

Det følger av bestemmelsen at krav om bistand skal fremmes av den kommunen som har bistandsbehovet.

Det følger av fjerde ledd at den kommunen som yter bistand skal ha kompensasjon for utgiftene ved å yte bistand av den kommunen bistanden rettes til. Kommunene står imidlertid fritt til å inngå avtale om en annen løsning.

6. Lov 5. august 1994 nr 55 om vern mot smittsomme sykdommer

§ 2-3 nytt siste ledd skal lyde:

Ved utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom, eller når det er fare for slikt utbrudd, og når det er nødvendig av hensyn til smittevernet, kan Statens helsetilsyn med øyeblikkelig virkning pålegge personer som nevnt i første ledd midlertidige meldings- og varslingsplikter som fraviker forskrifter etter fjerde ledd.

Til § 2-3 nytt siste ledd

Bestemmelsen gir på visse vilkår Statens helsetilsyn myndighet til å fravike de meldings- og varslingsplikter som til en hver tid er gitt ved forskrift etter § 2-3 fjerde ledd. Hensikten er å raskt kunne omstille overvåkingen av den epidemiologiske situasjon uten hensyn til de alminnelige frister og prosedyreregler som ellers gjelder for fastsettelse av forskrifter. Det forutsettes at de midlertidige meldingspliktene oppheves straks vilkårene ikke lenger er tilstede, dvs når det ikke lenger foreligger utbrudd eller fare for utbrudd, eller det ikke lenger er behov for dem av hensyn til smittevernet. Ved behov for mer langvarige endringer i meldingssystemet bør de ordinære regler for endring av forskrifter følges.

§ 4-8 første ledd skal lyde:

Ved et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom kan departementet ellerStatens helsetilsyn pålegge ethvert innenlandsk massemedium å ta inn meldinger til hele befolkningen eller avgrensede grupper av den.

Til § 4-8 første ledd

Smittevernloven § 4-8 skal sikre at viktige opplysninger både til berørte og til potensielt berørte grupper når frem, uavhengig av om det enkelte medium ønsker eller ikke ønsker å innta den aktuelle opplysningen/pressemeldingen/kunngjøringen.

Endringen gir Sosial- og helsedepartementet samme mulighet som Statens helsetilsyn til mot vederlag å pålegge ulike media å ta inn meldinger til befolkningen. I tilfelle uenighet mellom departementet og Statens helsetilsyn, avgjør departementet.

§ 7-9 skal lyde:

§ 7-9 Statens institutt for folkehelses oppgaver

Statens institutt for folkehelse (Folkehelsa) er statens smitteverninstitutt. Folkehelsa skal overvåke den nasjonale og delta i overvåkingen av den internasjonale epidemiologiske situasjonen, drive forskning på smittevernområdet og sikre nødvendig vaksineforsyning og vaksineberedskap, herunder egen vaksineproduksjon.

Folkehelsa skal gi bistand, råd, veiledning og informasjon til kommunale, fylkeskommunale og statlige institusjoner, helsepersonell og befolkningen om smittsomme sykdommer, smittevern og valg av smitteverntiltak, herunder i forbindelse med:

• oppklaring og kontroll av utbrudd av smittsom sykdom i og utenfor helseinstitusjoner,

• antimikrobiell resistensutvikling,

• laboratorieundersøkelser innenfor områdene medisinsk mikrobiologi, infeksjonsimmunologi og entomologi og

• skadedyrbekjempelse.

Til § 7-9

Endringen innebærer en justering i lovfestingen av oppgaver for Statens institutt for folkehelse. Oppgavene som her lovfestes er oppgaver som allerede utføres ved instituttet, og som anses viktige i beredskapsmessig sammenheng på smittevernområdet.

Overvåking av smittsomme sykdommer er vedvarende systematisk innsamling, analyse, tolking og formidling av data om forekomsten av smittsomme sykdommer som brukes til planlegging, implementering og evaluering av smitteverntiltak. Folkehelsas oppgaver med nasjonal overvåking er fra før lovfestet. Med endringen her lovfestes også at instituttet skal holde seg orientert om situasjonen for smittsomme sykdommer internasjonalt. Folkehelsa har videre flere oppgaver innen vaksineforsyningen i landet bl a import, lagerføring, produksjon og distribusjon av vaksiner til det nasjonale vaksinasjonsprogrammet og andre vaksinasjoner som reisevaksiner. Instituttet driver utstrakt forskning og utviklingsarbeid som støtte for sin virksomhet, som ledd i kompetanseoppbygging og av beredskapshensyn, både på vaksineområdet og på smittevernområdet for øvrig.

Bestemmelsen fastsetter videre at Folkehelsa skal gi bistand, råd og veiledning til kommunale, fylkeskommunale og statlige institusjoner, helsepersonell og befolkningen på en rekke felt innen smittevernet. Oppgavene innen laboratorieundersøkelser har også tidligere vært nevnt i smittevernloven. Nytt med denne endringen er oppgaver innen kontroll av sykehusinfeksjoner, antimikrobiell resistensutvikling og skadedyrbekjempelse. Dette er områder som har fått øket betydning i senere år, og hvor Folkehelsa har bygget opp kompetanse.

7. Lov om spesialisthelsetjenesten mm, jf Besl O nr 70 (1998-99)

§ 2-1 nytt fjerde ledd:

Fylkeskommunen plikter å yte hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner i fylket.

Nåværende fjerde ledd blir femte ledd.

Til § 2-1 nytt fjerde ledd

Bestemmelsen innebærer ingen endring i ansvarsforhold, men er en presisering av fylkeskommunens ansvar for å yte hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner. Fylkeskommunens vil ha ansvar for å yte hjelp slik at behovet for nødvendige spesialisthelsetjenester i slike tilfelle blir dekket. Det følger av forslaget til § 1-3 første ledd nytt nr 5 i kommunehelsetjenesteloven at kommunen har en tilsvarende plikt til å yte hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner slik at behovet for nødvendige kommunale helsetjenester blir dekket.

Det vises til § 2-1 c om bistand til andre fylkeskommuner ved ulykker og andre akutte situasjoner.

Ny § 2-1a skal lyde:

§ 2-1a Beredskapsplan

Fylkeskommunen skal utarbeide beredskapsplan etter lov om helsemessig og sosial beredskap for institusjoner og tjenester som fylkeskommunen skal sørge for, jf § 2-1 første ledd. Beredskapsplanen skal samordnes med kommunenes beredskapsplaner og beredskapsplanene til de andre fylkeskommunene i helseregionen.

Til § 2-1a

Det følger av lov om helsemessig og sosial beredskap at fylkeskommunen har en plikt til å utarbeide beredskapsplan for de tjenester den har ansvar for å sørge for et tilbud av. Bestemmelsen i spesialisthelsetjenesteloven er begrunnet i behovet for å synliggjøre plikten til å utarbeide beredskapsplaner etter beredskapsloven. Det vises for øvrig til merknaden til § 2-2 i beredskapsloven. I arbeidet med beredskapsplaner må den enkelte fylkeskommune ta utgangspunkt i den funksjonsfordeling som fremgår av vedtatt regional helseplan.

Det fremgår av bestemmelsens annet punktum at den fylkeskommunale beredskapsplanen skal samordnes med kommunenes beredskapsplan, jf kommunehelsetjenesteloven § 1-5.

Det følger av samme punktum at fylkeskommunen også må samordne sin beredskapsplan med beredskapsplanene til de andre fylkeskommunene i helseregionen. Funksjons- og oppgavefordeling mellom fylkeskommunene i en helseregion vil få betydning for beredskapsplanleggingen. Det vil blant annet av den grunn være viktig at det foretas tilpasninger i de fylkeskommunale beredskapsplanene slik at planene danner grunnlag for en helhetlig beredskap i helseregionen. Det vises i denne forbindelse også til § 2-1b som pålegger fylkeskommuner å yte bistand til andre fylkeskommuner ved ulykker og andre akutte situasjoner, dersom forholdene tilsier det.

Ny § 2-1b skal lyde:

§ 2-1b Bistand ved ulykker og andre akutte situasjoner

Dersom forholdene tilsier det, skal helsetjenesten i fylkeskommunen yte bistand til andre fylkeskommuner ved ulykker og andre akutte situasjoner. Anmodning om bistand fremmes av den fylkeskommunen som har bistandsbehovet.

Den fylkeskommunen som mottar bistand etter første ledd, skal yte fylkeskommunen som bidrar med hjelp, kompensasjon for utgifter som pådras, med mindre noe annet er avtalt.

Til § 2-1b

Bestemmelsen i første leddpålegger fylkeskommunene å yte bistand til andre fylkeskommuner ved ulykker og andre akutte situasjoner, dersom forholdene tilsier det. Forhold som kan tilsi at bistand er nødvendig er at det foreligger behov for ressurser, personell, materiell eller lokaler som en fylkeskommune ikke har tilgjengelig eller disponerer over i sin drift. Eksempler på ulykker eller kriser hvor det kan være aktuelt med bistand er tog- eller flyulykker, flykapringer, flom, snøskred, store epidemier, utslipp av farlige gasser etc. Ansvars- og kommandoforhold, samt rutiner for handlingsprosedyrer, må være klarlagt på forhånd slik at hjelp kan effektueres raskt fra nabokommunen. I den fylkeskommunale beredskapsplanen, jf § 2-1a, må handlingsprosedyrene for en slik situasjon fremkomme.

Det vises videre til § 2-1c om fylkeskommunens adgang ved ulykker og andre akutte situasjoner til å pålegge helsepersonell som tjenestegjør i fylkeskommunen, å utføre nærmere tilvist arbeid. Videre vises det til § 3-1 fjerde ledd som pålegger helsepersonellet en plikt etter pålegg fra arbeidsgiver til å rykke ut ved behov for øyeblikkelig hjelp.

Det følger av bestemmelsen at anmodning om bistand skal fremmes av den fylkeskommunen som har bistandsbehovet.

Det følger av bestemmelsen i annet ledd at den fylkeskommunen som yter bistand skal ha kompensasjon for utgiftene ved å yte bistand av den fylkeskommunen bistanden rettes til. Fylkeskommunene står imidlertid fritt til å inngå avtale om en annen løsning.

Ny § 2-1c skal lyde:

§ 2-1c Fylkeskommunens adgang til å disponere helsepersonell i enkelte akutte situasjoner

Ved ulykker og andre akutte situasjoner som forårsaker ekstraordinær pågang av pasienter, kan fylkeskommunen pålegge helsepersonell som tjenestegjør i fylkeskommunen, å utføre nærmere tilvist arbeid.

Departementet kan pålegge lege å delta i lokal redningssentral.

Til § 2-1c

Ved ulykker eller andre akutte situasjoner som forårsaker ekstraordinær pågang av pasienter, f eks ved tog- og flyulykker, større branner, eksplosjoner eller store epidemier kan fylkeskommunen etter første ledd pålegge helsepersonell som tjenestegjør i fylkeskommunen å utføre nærmere tilvist arbeid. I slike situasjoner vil det kunne være nødvendig at fylkeskommunen foretar en prioritering av pasientene og omdisponering av sine helsepersonellressurser for å kunne dekke de behov som er oppstått. I forbindelse med utarbeiding av beredskapsplanen, jf § 2-1a, vil fylkeskommunen ha behov for en oversikt over ansatt og opplært helsepersonell som kan disponeres i slike tilfeller. Det vises i denne forbindelse til § 7-3 om fylkeskommunens plikt til å motta og registrere meldinger om helsepersonell i fylkeskommunen og i spesialisthelsetjenesten, og helsepersonells plikt etter helsepersonelloven § 18 første ledd til å gi melding til kommune eller fylkeskommune når de åpner, overtar eller trer inn i virksomhet som yter helsehjelp og ved opphør av slik virksomhet.

Departementet kan etter annet leddpålegge lege å delta i den lokale redningssentralen. En sentral oppgave for legen vil være å vurdere ressursdisponeringen i samarbeid med representanter fra andre deltakende etater. Legen skal ivareta oppgaver som ikke er av operativ, akuttmedisinsk eller klinisk art, men kan gi medisinskfaglige råd til den kollektive redningsledelsen.

§ 3-1 nytt fjerde ledd skal lyde:

Arbeidsgiver kan pålegge helsepersonell ansatt i institusjoner nevnt i første og annet ledd, å rykke ut til person som trenger øyeblikkelig hjelp.

Nåværende fjerde ledd blir nytt femte ledd.

Til § 3-1 fjerde ledd

Det følger av bestemmelsen at arbeidsgiver kan pålegge helsepersonell ansatt i institusjoner som omfattes av denne loven å rykke ut til pasient som trenger øyeblikkelig hjelp. Pasienten vil trenge øyeblikkelig hjelp i tilfeller der det oppstår et akutt behov for undersøkelse og eventuelt behandling for å:

• gjenopprette og/eller vedlikeholde de vitale funksjoner,

• forhindre og/eller begrense alvorlig funksjonsnedsettelse som følge av skade eller sykdom,

• gi adekvat smertebehandling ved svære smertetilstander av kortvarig art.

Behov for øyeblikkelig hjelp foreligger i tilfeller som krever livreddende innsats eller innsats for å avverge alvorlig helseskade.

Plikten til å rykke ut etter pålegg fra arbeidsgiver er begrenset til ansatte i institusjoner som er pliktig til å yte øyeblikkelig hjelp etter første og annet ledd.