3 Gjeldende rett
3.1 Den øvrige beredskapslovgivning
Første halvdel av 50-tallet ble det vedtatt en rekke lover med beredskapsmessig innhold. Felles for disse lovene er at de er ment til bruk i sikkerhetspolitiske kriser, dvs ved krig eller når krig truer.
Den viktigste av beredskapslovene er lov av 15. desember 1950 nr 7 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold (beredskapsloven). Beredskapsloven har bestemmelser om Kongens myndighet når Stortinget på grunn av krig er forhindret fra å utøve sin virksomhet, om forholdet mellom sivile og militære myndigheter på krigsskueplass, særregler om behandling av straffesaker i krig og bestemmelser om rekvisisjon. Beredskapsloven gir i § 3 første ledd Kongen særlige fullmakter:
«Når riket er i krig eller krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare og det på grunn av disse forhold er fare ved opphold, kan Kongen gi bestemmelser av lovgivningsmessig innhold for å trygge rikets sikkerhet, den offentlige orden, folkehelsen og landets forsyninger, for å fremme og trygge militære tiltak og tiltak til vern om sivilbefolkning og eierndom og for å utnytte landets hjelpekilder til fremme av disse formål. Herunder kan gis bestemmelser om utskriving av arbeidskraft til militære og sivile formål. Om nødvendig kan det i bestemmelsene gjøres avvik fra gjeldende lov.»
En annen viktig beredskapslov er lov av 14. desember 1956 nr 7 om forsynings- og beredskapstiltak (forsynings- og beredskapstiltaksloven). Forsynings- og beredskapstiltaksloven inneholder bestemmelser om forsynings- og beredskapstiltak i forbindelse med krig, krigsfare eller andre ekstraordinære kriseforhold, tiltak som ledd i planleggingen og utbyggingen av landets forsvarsberedskap, samt forberedende tiltak med sikte på rekvisisjoner og utskriving av arbeidskraft under krig, krigsfare og liknende forhold.
Når det gjelder det nærmere innhold i relevante bestemmelser i ovennevnte og andre beredskapslover vises det til fremstillingen nedenfor.
3.2 Lov om helsemessig beredskap av 2. desember 1955 nr. 2
3.2.1 Innledning
Den sentrale «beredskapsloven» for helsetjenesten er lov 2. desember 1955 nr 2 om helsemessig beredskap. Hva som menes med helsemessig beredskap fremgår av loven § 1. Helsemessig beredskap er tiltak som under krig tar sikte på å verne befolkningens helse og å sørge for nødvendig medisinsk behandling og pleie. Loven inneholder bestemmelser om planleggingsplikt for eier eller bruker av helseanstalter, herunder plikt til forberedende tiltak i fredstid. Videre inneholder loven bestemmelser om omlegging og flytting av virksomhet, bestemmelser om tjenesteplikt og beordring, samt rekvisisjon. Dertil er det en forskriftshjemmel som gir departementet myndighet til å gi nærmere bestemmelser om gjennomføring av loven, herunder om tilsyn med planlegging og gjennomføring av tiltak og anskaffelser og om administrasjon og drift av helseanstalt under krig. Det forutsettes i forarbeidene at forskriftshjemmelen er omfattende. Hvilke institusjoner som kommer inn under betegnelsen helseanstalter fremgår av loven § 2. Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelsene i eller i medhold av loven, straffes med bot eller fengsel i inntil 6 måneder, hvis ikke forholdet rammes av strengere straffebud.
3.2.2 Omlegging
Lov om helsemessig beredskap § 4 første ledd gir departementet myndighet til å pålegge eier eller bruker av helseanstalt å utvide eller helt eller delvis å omlegge eller flytte virksomheten når riket er i krig eller krig truer. Annet ledd i bestemmelsen gir departementet eller den departementet bemyndiger, adgang til allerede i fredstid å pålegge eier eller bruker av helseanstalt å treffe tiltak for å forberede slik utvidelse, omlegging eller flytting. Departementet eller den det bemyndiger gis videre hjemmel til å pålegge eier eller bruker av helseanstalt å innrede eller ominnrede bygning som disponeres av eieren eller brukeren av anstalten, eller som skal avstås til bruk i henhold til rekvisisjonsbestemmelsene i loven. Det fremgår av forarbeidene at tiltak som pålegges utført i fredstid skal godkjennes av departementet.
I forarbeidene til bestemmelsen uttales at en utvidelse av virksomheten i første rekke må skje ved opprettelse av beredskapssykehus i nærliggende bygninger. Videre uttales at påbud om hel eller delvis flytting av virksomhet også kan bli aktuelt. Til sistnevnte formål kan rekvisisjonsbestemmelsene i loven benyttes.
3.2.3 Tjenesteplikt og beordring
Lov om helsemessig beredskap § 10 gir departementet eller den det bemyndiger adgang til å pålegge helsepersonell å utføre nærmere tilvist arbeid innen det sivile helsevesen når riket er i krig. Pålegg kan ikke gis til personer under 17 eller over 70 år. Denne tjenesteplikten gjelder bare i den utstrekning militær tjenesteplikt eller tjenesteplikt i Sivilforsvaret ikke er til hinder. Etter annet ledd plikter helsepersonell allerede i fredstid å gi de opplysninger som trengs for nødvendig registrering. Plikten til å gi opplysninger som er nødvendig for registrering omfatter også helseanstalter og andre som har helsepersonell i sin tjeneste, skoler som utdanner slikt personell o.l. Etter bestemmelsens tredje ledd kan helsepersonell som ikke har militær tjenesteplikt så vel i fredstid som under krig, pålegges å delta i kurs og øvelser.
Lov om helsemessig beredskap § 9 beskriver i fire punkter hvilke personer som skal regnes som helsepersonell etter loven. Det er:
Leger, tannleger, apotekere og farmasøyter
Sykepleiere, sykegymnaster, massører og jordmødre
Studenter og elever ved læreanstalter som utdanner personell som nevnt under 1 og 2, og som har fått en av departementet godkjent minsteutdannelse
Annet personell ved helseanstalt eller i kommunehelsetjenesten som utfører arbeid som krever særlig teknisk innsikt og erfaring.
Personell som er nevnt under punkt fire omfatter først og fremst laboratoriepersonell, men også annet teknisk personell er omfattet. Er det tvil om hvem som kommer inn under de enkelte gruppene, avgjøres dette av Statens helsetilsyn. Statens helsetilsyn har avgjort at hjelpepleiere kommer inn under punkt 2.
3.2.4 Rekvisisjon
Lov om helsemessig beredskap §§ 6 - 8 er helsetjenestens rekvisisjonsbestemmelser. Når riket er i krig eller krig truer kan departementet eller den det bemyndiger kreve avstått til staten fast eiendom, rettigheter og løsøre av ethvert slag og elektrisk kraft, som trengs til drift av helseanstalt, til bolig for personell eller lagring av materiell og utstyr. Avståing til bruk omfatter rett til å foreta de endringer med gjenstanden eller den faste eiendom som anses nødvendig. Departementet kan også gi andre en tilsvarende rekvisisjonsadgang. I dag er Helsetilsynet, fylkesmennene og ordførerne gitt rekvisisjonsmyndighet i henhold til loven, jf hoveddokument for forskrift for rekvisisjon til sivile formål.
De myndigheter Kongen bestemmer kan peke ut fast eiendom og løsøre som skal avstås og gi eier eller bruker av løsøre pålegg om at tingen i nærmere angitte tilfelle skal stilles til rådighet på angitt sted. Når det anses nødvendig for å forberede avståingen, kan utpeking foretas og pålegg gis allerede i fredstid.
Eier eller bruker av fast eiendom eller løsøre plikter etter krav fra myndighetene å erkjenne mottakelse av melding om tiltak eller pålegg som nevnt, samt å gi opplysninger og adgang til synfaring, § 6 femte ledd. Løsøre kan om nødvendig pålegges brakt til bestemt sted for synfaring. Slike pålegg skal oppfylles uten erstatning med mindre annet er bestemt av Kongen. Bestemmelsen er likelydende med forsynings- og beredskapstiltaksloven § 29 annet ledd og lov om militære rekvisisjoner § 5 annet ledd. Rekvisisjonsbestemmelser for det sivile beredskap for øvrig finnes i lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold § 15 sammen med lov om forsynings- og beredskapstiltak § 29, og for Sivilforsvaret i lov om Sivilforsvaret § 30 flg. For militære rekvisisjoner kan vises til lov om militære rekvisisjoner § 1 flg.
3.2.5 Planbestemmelser
Lov om helsemessig beredskap §§ 3 og 5 pålegger helseinstitusjoner og vannverk en planleggingsplikt med tanke på krig eller når krig truer. Eier eller bruker av helseinstitusjoner og vannverk må utarbeide planer for tiltak som skal settes i verk for å kunne fortsette driften under krig. Etter § 3 annet ledd, jf første ledd, er tiltak helseinstitusjoner skal planlegge:
Bygningsmessige og branntekniske sikringsarbeider.
Opplegg av reservelagre av materiell og utstyr.
Registrering og opplæring av personell, samt etablering av transporttjeneste.
Andre tiltak som departementet eller den det bemyndiger gir pålegg om.
I forarbeidene fremheves viktigheten av at tiltakene påhviler eier eller bruker av helseanstalt som en alminnelig plikt, uavhengig av pålegg fra myndighetene. Kravet om godkjennelse av departementet skal sikre at visse minimumskrav tilfredsstilles.
Etter § 5 annet ledd, jf første ledd, er tiltak vannverk skal planlegge:
Opplegg av reserveutstyr til rensing eller desinfeksjon av drikkevann samt reservemateriell til reparasjon av dammer, pumpeverk og fordelingsnett.
Opplæring av reservepersonell ved vannverkene.
Etter bestemmelsens annet ledd kan departementet også pålegge eier eller bruker av vannverk å treffe andre tiltak. Tiltak som nevnes i bestemmelsen er bygging, innretting eller utbedring av renseanlegg, vannreservoar og kontroll-laboratorier.
Etter lov om helsemessig beredskap § 11 plikter kommunale og fylkeskommunale myndigheter å yte bistand ved planlegging og gjennomføring av tiltak etter disse bestemmelsene.
3.2.6 Finansiering
Lov om helsemessig beredskap § 12 fastslår som prinsipiell hovedregel at utgifter til gjennomføring av reglene i loven eller som følge av pålegg eller bestemmelser gitt i medhold av loven, skal utredes av staten. Fra dette utgangspunktet gjøres en rekke unntak:
Utgifter til tiltak som nevnt i §§ 3 og 5 utredes av vedkommende eier eller bruker. (Kostnadene ved opplegg av reservelagre av særlig viktig utstyr og materiell, likeså sikring av operasjonsavdelinger og andre viktige avdelinger, splintsikring av vinduer og egenbeskyttelsestiltak, påhviler således institusjonens eier ev. bruker. Kostnadene ved tiltak som skal sikre en hygienisk tilfredsstillende vanntilførsel påhviler vannverkets eier eller bruker.)
Utgifter til drift av helseanstalt som er pålagt utvidet, omlagt eller flyttet skal dekkes som i fredstid.
Når avståing skjer til andre enn staten, skal erstatningen betales av den som krever avståing.
Godtgjørelse til personell som blir pålagt arbeid etter lovens § 10 om tjenesteplikt og beordring skal betales av arbeidsgiveren hvis annet ikke blir bestemt av departementet.
Utgifter som følger av reglene i § 11 utredes av vedkommende kommune eller fylke. Fellesutgifter som gjelder tiltak som angår flere kommuner, skal fordeles mellom kommunene i forhold til folketallet.
Etter annet ledd i bestemmelsen kan staten etter departementets bestemmelse yte hel eller delvis refusjon av utgifter som påløper.
3.2.7 Når fullmaktsbestemmelsene i loven gjelder
Med fullmaktsbestemmelsene menes bestemmelsene om omlegging, tjenesteplikt og beordring samt rekvisisjon. Disse bestemmelsene gjelder bare i krig og når krig truer. Bestemmelsene kan ikke anvendes ved kriser eller katastrofer i fredstid, bortsett fra de som gir hjemmel til forberedende tiltak. Forarbeidene til loven drøfter ikke nærmere begrepene krig eller når krig truer. Tilsvarende begreper drøftes imidlertid i forarbeidene til lov av 15. desember 1950 nr 7 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold (beredskapsloven). NOU 1995:31 Beredskapslovgivningen i lys av endrede forsvars- og sikkerhetspolitiske rammebetingelser, uttaler at andre beredskapslover, hvis utløsningskriteriet er krig eller når krig truer, trolig må sies å ha det samme virkeområdet som beredskapsloven.
I oppsummeringen av beredskapslovens virkeområde sier utvalget som utredet NOU 1995:31:
«Utvalget bemerker at selv om virkeområdereglene tildels er uklare, kan det likevel slås fast at beredskapsloven ikke kan anvendes ved kriser som ikke har internasjonale dimensjoner. Utelukkende nasjonale krisesituasjoner faller utenfor. Situasjoner hvor beredskapsbestemmelsene ikke kan benyttes, vil bl.a. være i forbindelse med isolerte tilfelle av alminnelig terrorisme eller annen kriminalitet, humanitære katastrofer, naturkatastrofer, storulykker (f. eks. atomulykker), sivil ulydighet og massetilstrømming av flyktninger.»
Videre uttales:
«Dersom visse retningslinjer for tolkningen som en oppsummering skal søkes oppstilt, antar utvalget at beredskapsloven kan iverksettes:
ved nærliggende fare for internasjonal væpnet konflikt som kan komme til å berøre norsk territorium eller territoriet til en eller flere av våre NATO-allierte
dersom grunnleggende/fundamentale norske interesser er truet og krisen har et visst militært og internasjonalt tilsnitt»
3.3 Den alminnelige helse- og sosiallovgivning
3.3.1 Forholdet til ny helselovgivning
Stortinget har i mai og juni 1999 vedtatt nye lover på helseområdet som vil avløse flere av de gjeldende lover på området, når de trer i kraft. Dette gjelder ny psykiatrilov, ny helsepersonellov, ny pasientrettighetslov og ny lov om spesialisthelsetjenesten. I fremstillingen i proposisjonen her er det stort sett forholdet til gjeldende rett som er behandlet. Det er imidlertid henvist til bestemmelser i de nye helselovene der det er relevant. Med unntak av den nye lov om spesialisthelsetjenesten, jf Besl O nr 70 (1998-99), er det ikke aktuelt å forslå endringer i de nye helselovene.
Spesialisthelsetjenesteloven vil bl a erstatte sykehusloven. Departementet foreslår derfor parallelle endringer i sykehusloven og spesialisthelsetjenesteloven. Endringene som foreslås i spesialisthelsetjenesteloven, tilsvarer innholdsmessig de foreslåtte endringer i sykehusloven, og har de samme begrunnelser. Grunnen til denne fremgangsmåten er at sykehusloven fortsatt vil gjelde frem til spesialisthelsetjenesteloven trer i kraft. Spesialisthelsetjenesteloven vil tre i kraft etter at det er utført et relativt stort forskriftsarbeid. Det er derfor uvisst hva som vil være gjeldende rett på det tidspunkt Stortinget behandler herværende proposisjon, eller når en eventuell lov trer i kraft.
Endringene i sykehusloven vil kun få betydning dersom en eventuell lov om helsemessig og sosial beredskap trer i kraft før spesialisthelsetjenesteloven. Dersom en eventuell lov om helsemessig og sosial beredskap trer i kraft samtidig med, eller senere enn spesialisthelsetjenesteloven, vil de foreslåtte endringene i sykehusloven ikke få betydning og følgelig bortfalle.
3.3.2 Den fylkeskommunale helsetjeneste
Fylkeskommunen har etter gjeldende lov om sykehus 19. juni 1969 nr 57 (sykhl.) § 2, jf § 1 første ledd, ansvaret for planlegging, utbygging og drift av visse institusjoner (sykehus, sykestuer, fødehjem, spesialsykehjem og sykehoteller), kliniske lege- og psykologspesialisttjenester, medisinske laboratorier og røntgeninstitutt, ambulansetjeneste og medisinsk nødmeldetjeneste, slik at behovet for nødvendig ambulansetransport, undersøkelse, behandling og opphold i helseinstitusjon blir dekket for befolkningen innen området. Det fylkeskommunale ansvaret for ambulansetjenesten omfatter slik tjeneste til vanns og på land, mens ansvaret for luftambulansene påhviler staten. Dette ansvaret er videreført i lov om spesialhelsetjenesten m m.
Tilsvarende har fylkeskommunen etter lov om psykisk helsevern av 28. april 1961 nr 2 (phvl) § 2 første ledd, jf § 1, ansvaret for planlegging, oppføring og drift av bl a psykiatriske sykehus, klinikker, poliklinikker, sykehjem, institusjoner, ettervernshjem. Dette ansvaret er videreført i lov om spesialhelsetjenesten m m. Etter lov om tannhelsetjeneste 3. juni 1983 nr 54 (tannhl) § 11 har fylkeskommunen også et ansvar for den offentlige tannhelsetjeneste.
Det fylkeskommunale ansvar som er omtalt ovenfor må suppleres med oppgaver som påhviler den enkelte helseinstitusjon. Etter sykhl § 6 (lov om spesialhelsetjenesten m m § 3-1 første ledd) har sykehus og fødehjem plikt til å yte øyeblikkelig hjelp uavhengig av pasientens bostedskommune. Etter lov om psykisk helsevern § 2 siste ledd, jf sykehusloven § 6 (lov om spesialhelsetjenesten m m § 3-1 annet ledd) skal hver fylkeskommune opprette og drive minst en psykiatrisk avdeling med tilsvarende plikt. Ifølge en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling vil imidlertid ikke sykehus ha plikt til å hente pasienter inn til sykehuset for innlegging og behandling. Som tidligere nevnt har imidlertid fylkeskommunen ansvaret for ambulansetjenestene. Dessuten har leger plikt til å yte øyeblikkelig hjelp etter legeloven § 27, en plikt som også gjelder for sykehusets leger. Tilsvarende plikt har jordmødre etter jordmorloven § 5 og tannleger etter tannlegeloven § 27. Etter ny helsepersonellov § 7 vil denne plikten gjelde for alt helsepersonell.
3.3.3 Den kommunale helsetjeneste
3.3.3.1 Kommunehelsetjenestens formål
Lov om helsetjenesten i kommunene 19. november 1982 nr 66 (khl) er det lovmessige grunnlag for helsetjenesten i kommunene. Helsetjenestens formål er å fremme folkehelse og trivsel og gode sosiale og miljømessige forhold, og søke å forebygge og behandle sykdom, skade eller lyte. Den skal spre opplysning om og øke interessen for hva den enkelte selv og allmennheten kan gjøre for å fremme egen trivsel og sunnhet og folkehelsen.
3.3.3.2 Helsetjenestens innhold
Etter khl § 11 skal landets kommuner sørge for nødvendig helsehjelp for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen. Dette er nærmere presisert i § 21, som gir den enkelte som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen et rettskrav på nødvendig helsehjelp. Loven § 13 angir kommunens helseoppgaver og de tjenester kommunen plikter å etablere. Oppgaver som ligger til helsetjenesten er miljørettet helsevern, helsestasjonsvirksomhet, helsetjeneste i skoler og fengsler, opplysningsvirksomhet, diagnose og behandling av sykdom, skade eller lyte, medisinsk habilitering og rehabilitering, samt pleie og omsorg. For å løse disse oppgavene skal helsetjenesten sørge for allmennlegetjeneste, herunder legevaktordning, fysioterapitjeneste, sykepleie, jordmortjeneste, sykehjem eller boform for heldøgns omsorg og pleie samt medisinsk nødmeldetjeneste. Kommunene kan ikke unnlate å etablere disse tjenestene uansett hvor dårlig kommuneøkonomien er. Rettspraksis har lagt til grunn at det er en minstestandard for hva en kommune plikter å yte av helsetilbud. Dette er i helserettslig teori tolket slik at kommuneøkonomien ikke kan tillegges vekt når denne minstestandarden skal fastlegges. Kommunens plikt til å gi nødvendig helsehjelp gjelder også når lokal redningssentral er oppnevnt, da kommunen anses forpliktet til å yte skadestedsledelsen eller den lokale redningssentral støtte i form av medisinske ressurser.
Kommunehelsetjenesteloven har også regler om klageadgang, jf § 24. Den som søker helsehjelp kan påklage avgjørelsen til et organ på fem medlemmer som kommunestyret bestemmer. Dersom klageren ikke får medhold eller klagen avvises, kan det klages til fylkeslegen.
Kommunens ansvar for kommunehelsetjenesten gjelder også under krig og når krig truer.
3.3.3.3 Ansvar og ledelse
Kommunestyret er det øverste ansvarlige nivå i kommunen, kommuneloven (koml) § 6. Kommunestyret fastsetter organisasjonsform og ledelse for helsetjenesten i samsvar med det som er pålagt i lov og helseplan, jf kommunehelsetjenesteloven § 3-1. Etter koml § 10 kan kommunestyret opprette faste utvalg for kommunale formål eller deler av den kommunale virksomhet. Slike utvalg kan tildeles avgjørelsesmyndighet i alle saker hvor ikke annet følger av lov.
Etter koml § 22 skal det i hver kommune ansettes en administrasjonssjef. Administrasjonssjefen er den øverste ansatte leder av den kommunale administrasjonen og har full instruksjonsmyndighet over alle ansatte, med de unntak som følger av lov. Henvisningen til lov har betydning i forhold til tjenestemenn med lovbestemte funksjoner, og innebærer at administrasjonen ikke kan instruere i rent faglige spørsmål. Administrasjonssjefen er ansvarlig for å samordne og effektivisere den kommunale virksomhet. Han eller hun har møte- og talerett i alle kommunale folkevalgte organer med unntak av kontrollutvalget.
Etter koml § 24 nr 1 kan administrasjonssjefen gis myndighet til å opprette og nedlegge kommunale stillinger. Dette forhold tillempes noe i kommunehelsetjenesteloven. Khl § 3-3 bestemmer at kommunen skal ansette personell med de nødvendige kvalifikasjoner til å arbeide i helsetjenesten og administrasjonen av den. Etter khl § 3-4 plikter kommunen å ansette en eller flere kommuneleger som skal utføre de oppgaver kommunelegen er tillagt i lov eller instruks. Kommunelegen skal være medisinsk faglig rådgiver for helsetjenesten.
I smittevernarbeidet står kommunelegen i en særstilling. Kommunelegen er etter smittevernloven § 7-2 annet ledd pålagt å lede helsetjenestens arbeid i vernet mot smittsomme sykdommer. Dette er gjort av rent faglige grunner. Det er dermed kommunelegen som har det administrative ansvaret for å iverksette kommunenes vedtak på smittevernområdet.
3.3.3.4 Planlegging
Etter khl § 1-4 plikter kommunene å planlegge sin helsetjeneste i samsvar med lov om planlegging av helse- og sosialtjenesten i kommunene av 19. november 1982 nr 68. Loven skal sikre at kommunene planlegger en best mulig helsetjeneste for befolkningen innenfor rammene av foreliggende og påregnelige ressurser, jf § 2.
3.3.3.5 Finansiering
Etter khl § 5-1 har kommunene det økonomiske ansvaret for finansiering av de tjenester som skal ytes etter loven, men staten er bundet til å yte årlige rammetilskudd til delvis dekning av kommunens utgifter. Finansieringsansvaret omfatter utgifter til planlegging av kommunens helsetilbud, både ved ordinære og ekstraordinære situasjoner, samt utgifter til redning, transport og behandling av skadede ved ulykker eller katastrofer.
3.3.4 Den kommunale sosial- og omsorgstjenesten
3.3.4.1 Sosialtjenestens formål
Lov om sosiale tjenester mv av 13. desember 1991 nr 81 (sotjl) er sammen med kommunehelsetjenesteloven det lovmessige grunnlag for sosial- og omsorgstjenestene. Sotjl § 1-1 definerer sitt formålet slik:
å fremme økonomisk og sosial trygghet, å bedre levekårene for vanskeligstilte, å bidra til økt likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer
å bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.
3.3.4.2 Sosialtjenestens innhold
Etter sotjl § 4-1 skal sosialtjenesten gi opplysning, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer. Kan sosialtjenesten ikke selv gi slik hjelp, skal den så vidt mulig sørge for at andre gjør det. De sosiale tjenester skal etter sotjl § 4-2 omfatte:
praktisk bistand og opplæring til dem som har et særlig hjelpebehov på grunn av sykdom, funksjonshemming, alder eller av andre årsaker
avlastningstiltak for personer og familier som har særlig tyngende omsorgsarbeid
støttekontakt for personer og familier som har behov for dette på grunn av funksjonshemming, alder eller sosiale problemer
plass i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester til dem som har behov for det på grunn av funksjonshemming, alder eller av andre årsaker
lønn til personer som har særlig tyngende omsorgsarbeid.
De som ikke kan dra omsorg for seg selv, eller som er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål, har krav på hjelp etter § 4-2 bokstavene a til d. De som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad etter § 5-1.
Asylsøkere i statlig mottak eller som har fått tilbud om opphold i statlig mottak, har som hovedregel ikke krav på sosialhjelp med mindre de er bosatt i en kommune som har særlig avtale med utlendingsmyndighetene.
Sosialtjenesten plikter å samarbeide med andre sektorer og forvaltningsnivåer når dette kan bidra til å løse de oppgaver den er pålagt etter loven, og bør også samarbeide med brukergruppenes organisasjoner og frivillige organisasjoner med tilsvarende oppgaver som sosialtjenesten.
Utover det som er pålagt etter loven, har kommunene i ulik grad bygd ut tiltak i samsvar med nasjonale og lokale politiske prioriteringer.
Sosialtjenesteloven har regler om klageadgang, jf sotjl § 8-6. Enkeltvedtak som sosialtjenesten har truffet kan påklages til fylkesmannen. Etter sotjl § 7-9 skal fylkesmannen føre tilsyn med at institusjoner og boliger med heldøgns omsorgstjenester, som er tatt inn i fylkeskommunens og kommunenes planer, drives i samsvar med loven, forskrifter til loven og den plan som er fastsatt.
3.3.4.3 Ansvar og ledelse
Etter sotjl § 2-1 har kommunen ansvar for å utføre de oppgaver som ikke er lagt til fylkeskommunen eller til et statlig organ, jf ovenfor.
Fylkeskommunen har ansvar for etablering og drift av institusjoner med tilknyttede spesialisttjenester for omsorg for og behandling av rusmiddelmisbrukere. Fylkeskommunen kan inngå avtale med kommunale og private institusjoner om at fylket skal disponere institusjonsplasser og/eller polikliniske tilbud.
Statens oppgaver og myndighet følger av sotjl § 2-5:
Departementet skal
føre tilsyn med at loven og forskriftene og andre bestemmelser som gjelder for tjenester og tiltak etter loven, blir anvendt riktig og på en måte som fremmer lovens formål på en god og hensiktsmessig måte
sørge for at erfaringene med loven blir vurdert, og at det blir gjennomført nødvendige endringer i regelverket
gi de retningslinjer og instrukser som er nødvendige for å nå det mål som er nevnt i bokstav a
arbeide for at det blir satt i gang forskning som kan få betydning for løsningen av oppgaver etter loven
sørge for at det finnes et forsvarlig tilbud for utdanning av personale, og at de som skal anvende loven ellers får forsvarlig veiledning
sørge for at det blir utarbeidet informasjonsmateriell som sosialtjenesten kan bruke, jf § 3-5
Dette kan oppsummeres slik: Sosial- og omsorgstjenesten er i det vesentlige kommunal. Den er ikke utformet med sikte på å håndtere store utfordringer under store ulykker, katastrofer og kriser. Det er kommunene som disponerer ressursene. Hverken departementet eller fylkesmenn kan pålegge kommunene å omdisponere disse ressursene. Under kriser i fred er sentrale og regionale myndigheter derfor avhengige av kommunenes egne prioriteringer og vilje til samarbeid.