Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 96 (1998-99)

Om lov om betalingssystemer m.v.

Til innholdsfortegnelse

7 Endringer i sentralbankloven

7.1 Innledning

I dette kapitlet behandles enkelte lovforslag om endringer i sentralbankloven. I avsnitt 7.3 vurderes hjemmelsgrunnlaget for Norges Bank til å inngå gjenkjøpsavtaler med andre enn banker som ledd i sine markedsoperasjoner. I avsnitt 7.4 vurderes en lovendring som fjerner eventuelle formelle hindringer for Norges Banks deltakelse i arbeidsgiversammenslutninger. I avsnitt 7.5 drøftes spørsmålet om lovendring for å åpne for at Norges Bank skal kunne ha anledning til å skille ut deler av sin virksomhet i egne selskaper.

7.2 Høring

Finansdepartementet sendte ved brev 24. oktober 1996 ut et høringsnotat med forslag til opprydding i penge-, kreditt- og valutalovgivningen til berørte instanser for merknader innen 20. mars 1997. Høringsnotatet omfattet bl.a. forslag til endringer i sentralbankloven som behandles i denne proposisjonen. Følgende høringsinstanser har kommet med merknader til høringsnotatet:

  • Den norske Bankforening

  • Banklovkommisjonen

  • Finansieringsselskapenes Forening

  • Norges Fondsmeglerforbund

  • Norges Forsikringsforbund

  • Kredittilsynet

  • Landsorganisasjonen i Norge

  • Norges Bank

  • Sparebankforeningen

  • Statistisk sentralbyrå

  • Toll- og avgiftsdirektoratet

  • Yrkesorganisasjonenes sentralforbund

  • Økokrim

7.3 Bruk av gjenkjøpsavtaler med andre enn banker

7.3.1 Gjeldende rett

Norges Bank kan i henhold til sentralbankloven § 21 kjøpe og selge statskasseveksler, stats- og statsgaranterte obligasjoner og andre lett omsettelige gjeldsdokumenter. Etter § 19 kan banken yte kreditt til banker, mens § 22 gir banken adgang til i særlige tilfeller å yte kreditt til andre enn banker.

En gjenkjøpsavtale omtales i kapitlet her som en avtale som innebærer et midlertidig bytte av verdipapirer mot likvide midler. Norges Bank har tidligere brukt gjenkjøpsavtaler i norske statsobligasjoner som instrument i likviditetsstyringen. Dette var avtaler direkte mellom bankene og Norges Bank, der papirene ble verdsatt til pari kurs og ble liggende i låntagers depot båndlagt til Norges Bank. Avtalene ble avviklet og erstattet med fastrentelån (F-lån) i 1987.

7.3.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet gjorde departementet rede for bakgrunnen for at Norges Bank nå vil gjeninnføre en ordning med gjenkjøpsavtaler i likviditetsstyringen. Departementet skrev i høringsnotatet:

«Norges Bank vil nå gjeninnføre en ordning med gjenkjøpsavtaler i likviditetsstyringen, i første omgang med bankene som motparter. I et notat som ble sendt på høring 2.2.96 foreslo Norges Bank at også primærhandlere skulle være motparter i gjenkjøpsavtalene. Enkelte høringsinstanser uttrykte tvil om dette kunne sies å være innenfor sentralbankloven, jf diskusjonen nedenfor. På denne bakgrunn valgte man å avvente en eventuell lovpresisering før gjenkjøpsavtaler tas i bruk overfor andre enn banker.

En gjenkjøpsavtale er en avtale som innebærer et midlertidig bytte av verdipapirer mot likvide midler. Norges Banks gjenkjøpsavtaler i likviditetsstyringen vil bli utformet som et kjøp og tilbakesalg. Avtalene vil bestå av to transaksjoner - én med ordinært oppgjør og én med utsatt oppgjør. Handelen med ordinært oppgjør vil normalt inngås til rådende markedskurs. Tilbakesalgskursen avtales samtidig og er lik kursen på den opprinnelige handelen pluss et termintillegg. Motparten mottar eventuell kupongbetaling i avtaleperioden, mot avregning i tilbakesalgskursen.

[...]

I høringsnotatet ga Norges Bank uttrykk for at man anså formålet med gjenkjøpsavtalene som markedsoperasjoner i likviditetsstyringen. Dette er avgjørende for at de kan omfattes av sentralbankloven § 21 som kjøp og salg av verdipapirer og ikke rammes av de strengere kriteriene i § 22 for lån til andre enn banker. I Per Christiansen: Norsk Pengerett (1987) s 394-395 behandles sentralbankens gjenkjøpsavtaler med obligasjoner som markedsoperasjoner i tilknytning til § 21. Sentralbanklovens forarbeider ses ikke å omtale spørsmålet.

Blant annet ut fra bankenes særskilte rolle i betalingsformidlingen og som mottakere av innskudd, har de etter §§ 19 og 20 i sentralbanken enerett til innskudd i og lån fra Norges Bank. Lån til og innskudd fra andre enn banker kan etter § 22 bare ytes eller mottas i «særlige tilfeller». Etter sentralbankloven § 21 kan Norges Bank kjøpe og selge statspapirer og andre lett omsettelige papirer uten noen begrensning med hensyn til motparter.

Fra høringen kan for det første nevnes at Oslo Børs i sin uttalelse opplyste at bruk av gjenkjøpsavtaler med statspapirer i den senere tid har vist en voldsom økning, slik at ikke sjelden halve volumet av daglig omsetning av statsobligasjoner utgjøres av slike avtaler.

Kredittilsynet pekte på at man i regnskapsreglene for finansinstitusjoner vurderer gjenkjøpsavtaler, hvor erververen forplikter seg til å selge obligasjonen tilbake til avhenderen, som lån.

Den Norske Bankforening viste også til regnskapsreglene, og uttalte:

«Gjenkjøpsavtaler inngått med andre enn banker, i den grad dette kan sies å være ytelse av kreditt, kan også være i motstrid med sentrbl § 22, som inneholder en regel om at Norges Bank bare «... i særlige tilfeller ...» kan yte kreditt til andre enn banker.»

Bankforeningen mente det var behov for en nærmere avklaring av hvilken rettslig stilling sentralbankens gjenkjøpsavtaler ville ha, men reiste ikke innvendinger mot den foreslåtte krets av motparter.

Sparebankforeningen anførte at Norges Banks gjenkjøpsavtaler reelt sett vil være pantesikrede lån. Det ble vist til at formålet er å gi likviditetslån mot sikkerhet og at sentralbanken på samme måte som ved pantsettelse bare kan realisere verdipapirene dersom låntakeren ikke betaler tilbake kontantsum pluss renter og at prisen ved gjenkjøpet er avtalt på forhånd og ikke er knyttet til kursutviklingen. Ellers viser også Sparebankforeningen til regnskapsreglene. Sparebankforeningens syn er derfor at det er tvilsomt om gjenkjøpsavtalene faller inn under sentralbankloven § 21.

Formålet med likviditetsstyringen er å etablere et rentenivå i pengemarkedet som er forenlig med stabilitet i valutakursen. Det er derfor viktig å utforme markedsinstrumenter som kan påvirke rentene i pengemarkedet på en effektiv måte. Ved å inkludere også andre enn banker som motparter, kan Norges Bank gjennom sine markedsoperasjoner raskere og mer direkte påvirke rentene i pengemarkedet. På denne bakgrunn er det naturlig og ønskelig at også andre sentrale aktører i pengemarkedet kan være motparter.»

På denne bakgrunn mente Finansdepartementet i sitt høringsnotat at det bør være adgang for sentralbanken til å bruke gjenkjøpsavtaler i likviditetsstyringen også med andre motparter enn bankene. For å avskjære mulig tvil om Norges Banks adgang til å inngå slike avtaler, ble det i høringsnotatet foreslått en presisering i loven.

En slik presisering kan tenkes gjennomført enten i sentralbankloven § 21 om kjøp og salg av norske verdipapirer (markedsoperasjoner) eller i § 22 om kreditt til andre enn banker. Departementet fant det mest naturlig å anse gjenkjøpsavtalene som markedsoperasjoner og verdipapirtransaksjoner som bør omfattes av § 21. I høringsnotatet ble det derfor foreslått et tillegg i § 21 første ledd som gjør det klart at bestemmelsen også omfatter gjenkjøpsavtaler og andre markedsoperasjoner med gjeldsdokumenter som er utstedt eller garantert av staten og andre lett omsettelige gjeldsdokumenter. På denne måten gjøres det klart at begrensningene i § 22 for kreditt til andre enn banker ikke gjelder slike avtaler. Samtidig understreket en at formuleringen ikke bør være eksklusivt begrenset til gjenkjøpsavtaler, men også bør kunne fange inn mulige, andre fremtidige kjøps/salgsteknikker som ellers ville kunne rammes av låneregelen.

7.3.3 Høringsinstansenes merknader

Norges Bank sluttet seg i sin høringsuttalelse til forslaget.

Norges Forsikringsforbund uttrykte i sin høringsuttalelse tilfredshet med at departementet foreslår en presisering i sentralbankloven slik at loven ikke er til hinder for at Norges Bank i sine markedsoperasjoner skal kunne inngå gjenkjøpsavtaler også med andre enn banker. Forbundet reiser imidlertid spørsmålet om hvilke motparter som vil omfattes av bestemmelsen, og uttaler i denne forbindelse:

«Vi er imidlertid kjent med at Kredittilsynet overfor Norges Bank har gitt uttrykk for at gjenkjøpsavtaler som innebærer salg av et verdipapir med rett og plikt til på et senere tidspunkt å kjøpe papiret tilbake til en på forhånd avtalt pris, er å betrakte som et innlån, og dermed omfattet av forsikringsvirksomhetsloven § 7-1 som etter Kredittilsynets oppfatning forbyr forsikringsselskaper å foreta innlån. Denne vurderingen har vi vanskelig for å forstå, noe vi har tatt opp med Kredittilsynet. Dersom Kredittilsynet holder fast ved sin fortolkning, innebærer det at forsikringsselskaper ikke kan være motparter i gjenkjøpsavtaler med Norges Bank. I så fall vil den positive effekten som departementet forventer at presiseringen i sentralbanklovens § 21 vil ha, bli vesentlig begrenset.»

Ingen andre høringsinstanser hadde merknader til forslaget.

7.3.4 Departementets vurdering

Etter departementets vurdering er det viktig at Norges Bank kan nytte markedsinstrumenter som kan påvirke rentene i pengemarkedet på en mest mulig effektiv måte. På denne bakgrunn vurderer departementet det som naturlig og ønskelig at også andre sentrale aktører i pengemarkedet enn banker kan være motparter i Norges Banks gjenkjøpsavtaler. Departementet foreslår derfor, i tråd med forslaget i høringsnotatet, å innføre et tillegg i sentralbankloven § 21 første ledd som gjør det klart at bestemmelsen også omfatter avtaler om tilbakesalg eller gjenkjøp, og at dette gjelder uten hinder av begrensningene i § 22 om kreditt til andre enn banker.

Når det gjelder Forsikringsforbundets merknader vedrørende forsikringslovgivningens regler om adgang for forsikringsselskaper til å oppta lån, viser departementet til at denne problemstillingen ikke berøres ved dette lovforslaget. Departementet finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på forbundets merknader i denne proposisjonen. Departementet vil imidlertid vise til at tilsvarende spørsmål er tatt opp av Norges Bank i brev av 3.3.99. Forbundets merknader vil bli vurdert i forbindelse med henvendelsen fra Norges Bank.

7.4 Norges Banks adgang til å delta i arbeidsgiversammenslutninger

7.4.1 Gjeldende rett

Regjeringen Harlem Brundtland besluttet høsten 1993 at Norges Arbeidsgiverforening for Virksomheter med Offentlig tilknytning (NAVO) skulle opprettes, og NAVO ble formelt stiftet 22. desember 1993. Foreningen skal være næringspolitisk nøytral og ha myndighet til å inngå tariffavtaler. Driften skal finansieres ved medlemskontingent. Regjeringen besluttet at medlemskap skal være obligatorisk for de fleste frittstående statlige virksomheter, og at alle nye slike virksomheter blir medlemmer. Det var også forutsatt fra Regjeringens side at Norges Bank skulle delta. NAVO skal ellers være fri og uavhengig og staten skal ikke ha plass i de styrende organene. Sentralbanken er foreløpig ikke tilsluttet NAVO.

Det har vært reist tvil om sentralbankloven gir adgang til medlemskap i en arbeidsgiverorganisasjon som kan fatte bindende beslutninger på vegne av medlemmene, jf. særlig sentralbankloven § 11 om at hovedstyret avgjør alle saker om bankens ansatte med mindre annet følger av sentralbankloven eller regler gitt med hjemmel i loven.

7.4.2 Høringsnotatet

Det ble i høringsnotatet redegjort for bakgrunnen for opprettelsen av NAVO. Departementet uttalte i høringsnotatet:

«NAVO ble opprettet på bakgrunn av NOU 1992:11 (Arbeidsgiversammenslutning for frittstående statlige virksomheter), som skisserte to alternative modeller. Den ene modellen bygget på en fullt utbygget arbeidsgiverforening med adgang til å inngå tariffavtaler og andre avtaler om arbeidsvilkår på vegne av medlemsbedriftene. Etter den andre modellen skulle foreningen fungere som et serviceorgan og gi råd og konkret bistand der medlemsbedriftene har behov for det. For øvrig skal foreningene etter begge modeller ha samme funksjoner.

Norges Bank støttet i sin høringsuttalelse til utredningen at det bygges opp større kompetanse og profesjonalitet i arbeidsgiverspørsmål for de frittstående statlige virksomheter, og anbefalte ellers forslaget om å etablere en felles serviceinstitusjon med begrensede funksjoner.

Interimstyret for NAVO inviterte i brev av 10.12.93 Norges Bank til stiftelsesmøte. Til møtet var det utarbeidet forslag til vedtekter hvor NAVOs generalforsamling/styre ble gitt kompetanse til å beslutte lock-out og til å vedta tariffavtaler mv. Vedtektene åpnet ikke for adgang til friere tilknytningsformer. På bakgrunn av vedtektene kom Norges Bank til at sentralbankloven hindret deltakelse.

Banken redegjorde for sitt standpunkt i brev av 22.12.93 til Interimstyret for NAVO og i senere brev av 21.12.94 til Finansdepartementet. Norges Bank viser her til at etter sentralbankloven § 11 er det hovedstyret som avgjør alle saker om bankens ansatte med mindre annet følger av loven eller regler gitt med hjemmel i loven. Hovedstyret kan videre beslutte at særskilte utvalg, bankens avdelinger, kontorer eller ansatte kan gis fullmakt til å avgjøre saker som vedrører de ansatte.

Norges Bank forstår lovens § 11 slik at kompetansen til å avgjøre saker om lønns- og arbeidsvilkår for bankens ansatte ligger hos hovedstyret, og bare kan delegeres internt i banken. Etter Norges Banks syn har hovedstyret etter loven ikke adgang til å avgi sin beslutningskompetanse til en arbeidsgiverorganisasjon som på bankens vegne treffer bindende avtaler om ansattes lønns- og arbeidsvilkår. For Norges Banks vedkommende vil det derfor etter bankens syn være i strid med sentralbankloven å gå inn i NAVO med de vedtekter som nå foreligger.

Finansdepartementet slutter seg ikke fullt ut til denne forståelsen av sentralbankloven og har gitt uttrykk for dette i brev av 17.11.94 til Norges Bank. Departementet antar således at lovens § 11 ikke er til hinder for at sentralbanken påtar seg avtalemessige forpliktelser på områder der hovedstyret er tillagt kompetanse etter sentralbankloven.

For å avklare den tvil som foreligger finner departementet det likevel ønskelig å foreta en endring av sentralbankloven § 11 som gjør det klart at bestemmelsen ikke er til hinder for medlemskap i en arbeidsgiverforening som NAVO.»

I høringsnotatet understreket departementet at det ellers må anses som klart at en slik begrenset kompetanse på et særlig område for et arbeidsgiverorgan som lovforslaget legger opp til, ikke bryter med de prinsipielle hensyn bak de alminnelige regler om Norges Banks styringssystem og om forholdet til statsmyndighetene. Departementet fant derfor ikke grunn til å foreta en mer prinsipiell drøftelse av forholdet til bankens selvstendighet og sentralbanklovens regler om Kongens instruksjonsmyndighet, jf lovens § 2 om forholdet til statsmyndighetene.

Departementet tok ikke i høringsnotatet standpunkt til spørsmålet om Norges Bank skal eller bør tiltre NAVO, men ønsket bare å rydde unna et mulig hinder i lovgivningen for et slikt medlemskap.

Det er, etter forslaget i høringsnotatet, hovedstyret som eventuelt kan beslutte at Norges Bank skal delta i en arbeidsgiversammenslutning. Beslutningen vil ikke direkte gjelde ansatte i bankens revisjon, som ansettes av representantskapet, jf sentralbankloven § 5 tredje ledd. Lovforslaget i høringsnotatet innebærer derfor at representantskapet fortsatt vil ha full råderett over arbeidsvilkårene for de ansatte i revisjonen.

7.4.3 Høringsinstansenes merknader

Norges Bank er enig i forslaget om en rettslig avklaring, men understreker at banken må vurdere nærmere konsekvensene av en slik deltakelse dersom banken finner det aktuelt.

Norges Banks representantskap forutsetter at resultatet av lønnsforhandlinger o.l. med en slik organisasjon kan gjøres direkte gjeldende for revisjonens ansatte etter særskilt beslutning av representantskapet slik som i dag, og at en tilslutning derfor ikke vil skape noen endring i så måte i forhold til dagens situasjon. For øvrig har representantskapet ikke innvendinger mot at det skapes et lovgrunnlag for en slik tilslutning.

Yrkesorganisasjonenes sentralforbund har følgende merknad til forslaget:

«YS mener at en tilslutning til en arbeidsgiverorganisasjon, slik som forslaget til endring i § 11, 1. ledd, åpner for, vil kunne føre til en svekkelse av Norges Banks uavhengige rolle, og YS er tvil om at en slik tilslutning kan være forenlig med ordlyden i lovens § 2 der Norges Banks virksomhet knyttes sterkt opp til statsmyndighetene.»

Ingen andre høringsinstanser hadde merknader til forslaget i høringsnotatet.

7.4.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår, i tråd med forslaget i høringsnotatet, en presisering i sentralbankloven § 11 første ledd om at hovedstyret i Norges Bank kan beslutte at banken skal delta i arbeidsgiversammenslutninger som innenfor sammenslutningens arbeidsområde kan treffe beslutninger som er bindende for banken.

Departementet understreker at man ikke tar stilling til hvorvidt banken bør tiltre NAVO, men utelukkende foretar en presisering av lovverket som muliggjør en slik tilslutning hvis Norges Bank finner det tjenlig. Departementet legger til grunn at en presisering i sentralbankloven på dette punktet ikke vil bryte med prinsippene for Norges Banks forhold til statsmyndighetene, og ikke vil være i strid med øvrige regler i sentralbankloven, jf. særlig § 2 om forholdet til statsmyndighetene.

En eventuelt deltakelse i en arbeidsgiversammenslutning vil ikke uten videre gjelde ansatte i bankens revisjon. Disse ansettes av representantskapet, jf. sentralbankloven § 5 tredje ledd, og representantskapet vil fortsatt ha full råderett over arbeidsvilkårene for de ansatte i revisjonen. Den forutsetning Norges Banks representantskap legger til grunn i sin høringsuttalelse skulle dermed være tilstede.

7.5 Utskilling av deler av Norges Banks virksomhet i egne selskaper

7.5.1 Gjeldende rett

Etter sentralbankloven § 13 har Norges Bank enerett til å utstede norske pengesedler og mynter. Etter § 1 om Norges Banks formål og virkeområde første ledd skal banken være et utøvende og rådgivende organ for penge-, kreditt- og valutapolitikken. Den skal utstede pengesedler og mynter, fremme et effektivt betalingssystem innenlands og overfor utlandet og overvåke penge-, kreditt- og valutamarkedene.

Etter § 5 første ledd er bankens øverste organer et hovedstyre og et representantskap. Etter annet ledd har hovedstyret den utøvende og rådgivende myndighet etter sentralbankloven. Det leder bankens virksomhet og forvalter dens midler. Etter tredje ledd fører representantskapet tilsyn med at reglene for bankens virksomhet blir fulgt. Det kan etter forslag fra hovedstyret opprette og nedlegge avdelinger i Norge og i utlandet, og oppnevner medlemmer til avdelingens styre, bortsett fra lederen. Representantskapet avgir uttalelse om hovedstyrets protokoller og saker som det forelegges av hovedstyret. Etter fjerde ledd forestår sentralbanksjefen bankens administrasjon og gjennomføring av vedtakene. Etter § 8 første ledd kan representantskapet etter forslag fra hovedstyret opprette eller nedlegge avdelinger i Norge eller i utlandet. Avdelingene handler på vegne av hovedstyret.

Sentralbankloven gir ikke eksplisitte regler om adgang til å skille ut deler av bankens virksomhet.

Sedler produseres i dag i Norges Banks Seddeltrykkeri (NBS) ved hovedkontoret i Oslo, mens myntproduksjonen foregår ved Den Kongelige Mynt (DKM) i Kongsberg. Både NBS og DKM er ordinære avdelinger i sentralbanken under ledelse av de alminnelige styringsorganene. De to produksjonsavdelingene utfører også annen forretningsvirksomhet, som f.eks trykking av frimerker og pass og produksjon av medaljer.

Sentralbanker har tradisjonelt hatt enerett til utstedelse av sedler og også til en viss grad mynt. I flere land lar sentralbanken likevel andre utføre selve produksjonen, f.eks. i datterselskaper eid av sentralbanken eller ved at produksjonen settes ut på anbud. Eneretten til seddelutstedelse innebærer at Norges Bank skal treffe beslutning om produksjonsvolum, utforming mv. Eneretten innebærer en rett, men ikke nødvendigvis noen plikt for sentralbanken, til selv å produsere sedler og mynter. Sentralbankloven løser ikke på en klar måte spørsmålet om Norges Bank kan skille ut NBS og DKM som egne selskaper med ansvar for seddel- og myntproduksjon, eller velge helt ut å kjøpe slike tjenester hos selskaper som ikke helt eller delvis eies av sentralbanken.

Norges Bank ble gitt rett til å utstede sedler i 1816, mens enerett ble lagt til sentralbanken i 1818. Seddeltrykkeriet har alltid vært en bedrift innen Norges Bank. Myntvesenet ble først overført ved lov av 22. desember 1961. Etter denne loven foregikk utmyntningen for sentralbankens regning, men på vegne av staten iht pengeloven av 17. april 1875 § 9 annet ledd. DKM ble samtidig overført til Norges Bank.

Sentralbankloven av 24. mai 1985 nr 28 § 13 opprettholder Norges Banks tradisjonelle enerett til seddelutstedelse og overfører også eneretten til utmyntning til sentralbanken. Det vises ellers til NOU 1983:39 og til Ot prp nr 25 (1984-85) om lov om Norges Bank og pengevesenet for en nærmere fremstilling av den historiske utviklingen.

07.5.2 Høringsnotatet

Om bakgrunnen for forslaget om å hjemle adgang for Norges Bank til å skille ut deler av virksomheten i egne selskaper, skrev departementet i høringsnotatet bl.a:

«Departementet har vurdert om sentralbankloven tillater at produksjonsavdelingene skilles ut som egne selskaper med ansvar for produksjon av sedler og mynter, eller at produksjonen ellers foregår utenfor sentralbanken. Lovmotivene drøfter ikke særskilt om eneretten til utstedelse av sedler og mynter forutsetter at produksjonen også må skje i Norges Bank, men enkelte uttalelser i motivene kan tolkes i denne retningen, f.eks. uttalelser i ovennevnte utredning s 355-357.

[...]

Eneretten til utstedelse av sedler og mynter forutsetter ikke nødvendigvis også plikt til produksjon. Det er i denne sammenheng av interesse å se på hvilken løsning enkelte andre land har valgt. Lov om Sveriges Riksbank av 1988 § 5 fastsetter at Riksbanken har enerett til å utstede sedler og mynter. Selve produksjonen av sedler og mynter foregår likevel i det heleide datterselskapet AB Tumba Bruk. Loven inneholder ellers ingen særskilte bestemmelser om Riksbankens myndighet til å skille ut deler av virksomheten, eller til å la produksjonen av sedler og mynter foregå utenfor sentralbanken. Riksbanken anser at dette følger av bankens enerett til utstedelse og at produksjonen i prinsippet også kan skje i andre selskaper enn AB Tumba Bruk.

Finland har tilsvarende lovgivning mht seddelproduksjonen. I lov om Finlands Bank av 1925 § 3 heter det at «Banken har ensamratt til seddelutgivning i republiken». Tilsvarende bestemmelser er gitt i den finske myntloven av 1993 § 6. Sedler produseres av sentralbankens aksjeselskap Setec Oy. Dette selskapet er imidlertid ikke gitt enerett til seddelproduksjon, og Finlands Bank kan derfor la produksjon av sedler foregå hos hvilket som helst selskap som er konkurransedyktig. Likeledes legger myntloven § 6 eneretten til å prege mynter til den finske stat. Også her er det opprettet et eget produksjonsselskap i 1992.

Lovgivningen i Sverige og Finland er parallell til sentralbankloven § 13 om Norges Banks enerett til å utstede norske sedler og mynter. Dette kan gi støtte for å tolke sentralbankloven slik at Norges Banks enerett til utstedelse av sedler og mynter ikke er til hinder for at sentralbanken beslutter at andre selskaper, herunder heleide datterselskaper, kan utføre produksjonen. På bakgrunn av den tvil mht. tolkningen av sentralbankloven som foreligger og sentralbankens lange praksis som produsent av sedler og mynter, finner departementet det likevel hensiktsmessig å foreslå lovendringer som klargjør at produksjonen kan skje utenfor Norges Bank.»

I høringsnotatet redegjøres det for forslaget:

«Departementet foreslår at Norges Bank kan bestemme at banken helt eller delvis skal eie foretak for produksjon av sedler og mynter og annen forretningsmessig virksomhet, jf forslaget til § 5 tredje ledd nytt fjerde punktum og ny § 8 a i sentralbankloven. Annen forretningsmessig virksomhet i dag er bl.a. produksjon av frimerker og pass i Seddeltrykkeriet og medaljer ved DKM. Det har også vært produsert sedler og mynt på forretningsmessig basis til andre land. Ellers yter Norges Bank en del tjenester mot betaling som behandling av kontante betalingsmidler («Avtalte tjenester»), visse banktjenester for egne ansatte, analyser av regnskap og bedrifter i samarbeid med SND mv. I fremtiden kan man f.eks. tenke seg opprettelse av et eget foretak med det formål å overta bankens oppgaver når det gjelder distribusjon av sedler og mynter. Det kan også nevnes at destruksjon av sedler i dag skjer i banken, mens nedsmelting av mynter foretas av andre foretak etter avtale med Norges Bank. Det må antas at banken i dag har adgang til å la andre foretak utføre slike oppgaver uten hinder av sentralbankloven, såfremt dette skjer under betryggende kontroll. I forbindelse med oppføringen av det nye hovedkontoret, opprettet banken Bankplassen Parkeringsanlegg A/S i samarbeid med Oslo Kommune. Det har ikke vært reist tvil mht. bankens lovmessige adgang til å opprette selskapet, men ellers vil også denne virksomheten omfattes av lovforslagene.

Forslagene innebærer bl.a. at Norges Bank fritt kan beslutte om produksjonen av sedler og mynter og annen virksomhet skal skje i ett eller flere egne foretak. Det foreslås ingen direkte skranker for valg av foretaksform, men departementet vil anta at slike foretak normalt bør stiftes som heleide datter-aksjeselskaper. Lovforslagene utelukker imidlertid ikke at det også trekkes inn andre eiere ved siden av banken, dersom banken anser en slik løsning som egnet. Samarbeidsløsninger med f.eks. andre sentralbanker kan også tenkes.

Videre foreslås det at hovedstyret skal representere banken som eier av foretaket, herunder representere banken i generalforsamlingen eller tilsvarende styringsorganer. Men det forutsettes at hovedstyret kan delegere denne myndigheten til sentralbanksjefen etter bestemmelsen i sentralbankloven § 10 første ledd. Dette er f.eks. ordningen for Sveriges Riksbank i forhold til AB Tumba Bruk.

Departementets forslag innebærer ikke at foretak opprettet av Norges Bank gis enerett til produksjon av sedler eller mynter. I likhet med rettstilstanden i Sverige og Finland bør det være åpning for at produksjonen skal kunne skje der hvor sentralbanken finner det mest hensiktsmessig på grunnlag av forhold som f.eks. pris, kvalitet, sikkerhet mv. Det foreslås derfor et nytt tredje ledd i sentralbanklovens § 13 som fastsetter at banken kan bestemme at andre skal produsere sedler og mynter etter avtale med banken. Dette vil da omfatte produksjon både i foretak som helt eller delvis eies av banken og i annet foretak utenfor banken.

Produksjon i annet foretak kan også kombineres med produksjon i banken eller i egne foretak og det kan velges forskjellige løsninger for seddel- og myntproduksjon. Supplerende eksterne bestillinger er for øvrig klart tillatt også etter gjeldende lov.

En beslutning om å la seddel- og myntproduksjonen i hovedsak foregå utenfor sentralbanken er en sak av særlig viktighet i sentralbanklovens forstand, som skal forelegges departementet etter sentralbankloven § 2 andre ledd.

Departementet viser til at eneretten til å utstede sedler og mynter innebærer at produksjon hos andre uten oppdrag fra Norges Bank vil være pengefalsk som straffes etter straffelovens §§ 174-178 og § 367.

Når det gjelder de personellmessige sidene ved eventuell utskilling av produksjonsavdelingene og opprettelse av egne selskaper, mener departementet at det ikke er behov for særskilte lovendringer for å ivareta de ansattes rettigheter. Departementet viser her til at Norges Bank omfattes av arbeidsmiljølovens regler om ansattes stillingsvern, herunder regler om arbeidstakeres rettigheter ved virksomhetsoverdragelser mv.

Det er nødvendig å ta stilling til hvilket organ i banken som skal gis myndighet til å beslutte utskilling av deler av bankens virksomhet. Norges Banks øverste organer er hovedstyret og representantskapet, jf sentralbankloven § 5 første ledd. Etter loven har hovedstyret den utøvende og rådgivende myndighet og leder bankens virksomhet og forvalter dens midler. Representantskapet skal på sin side føre tilsyn med at reglene om bankens virksomhet følges, fastsette årsregnskapet og vedta bankens budsjett etter forslag fra hovedstyret. Videre har representantskapet myndighet til etter forslag fra hovedstyret å opprette eller nedlegge distriktsavdelinger og avdelinger i utlandet.

Departementet er noe i tvil om hovedstyret eller representantskapet bør ha beslutningsmyndigheten når det gjelder å skille ut deler av bankens virksomhet i egne selskaper. Utskilling av deler av bankens virksomhet kan naturlig anses å følge av hovedstyrets myndighet til å lede bankens virksomhet og forvalte dens midler. Videre er det etter gjeldende kompetanseregler i utgangspunktet hovedstyret som må beslutte eventuell nedleggelse av NBS og DKM, siden disse produksjonsavdelingene ikke kan betraktes som distriktsavdelinger i sentralbanklovens forstand, jf bl.a. NOU 1983:39 s 357. Vekten av dette siste moment om gjeldende kompetansefordeling er likevel begrenset, så lenge det er tvilsomt om gjeldende lov overhodet åpner for en utskilling og nedlegging av produksjonsbedriftene som enheter i banken.

Reelle hensyn kan tale for å ha parallelle regler til opprettelse og nedleggelse av distriktsavdelinger og avdelinger i utlandet. Dette omfatter i dag 12 distriktsavdelinger og ett kassakontor i Norge og ett representasjonskontor i New York. Om henleggelsen og delingen av kompetansen mellom hovedstyret og representantskapet på dette område, uttalte flertallet i Norges Banks direksjon under høringen av forslaget til ny sentralbanklov i 1984, jf Ot prp nr 25 for 1984-85 s 82:

«Endringer i form av oppretting eller nedlegging av avdelinger er det fortsatt representantskapet som vil ha kompetanse til etter forslag fra hovedstyret. Dette synes å være en tjenlig ordning. Initiativet til endringsforslag overlates det organ som må forutsettes best å kjenne bankens behov og nytte av avdelingsnettet. Vedtakskompetansen tillegges imidlertid et bredt sammensatt stortingsoppnevnt organ der medlemmene kan komme fra ulike deler av landet. Dermed skulle også almenpolitiske og distriktsmessige interesser være ivaretatt i forhold til de spørsmål det her er tale om.»

Om gjeldende kompetanseregel i sentralbankloven §§ 5 og 8 sies det i Innst O nr 10 for 1988-89 s 2:

«Komiteen er enig i at avgjørelser om å opprette eller legge ned avdelinger av Norges Bank og organisering av avdelingene i hovedsak er administrative spørsmål som må avgjøres ut fra hva som gir en effektiv løsning på de oppgaver Norges Bank ifølge loven er pålagt. Komiteen slutter seg til forslaget om at det er representantskapet i Norges Bank som skal kunne gjøre vedtak om å opprette eller legge ned avdelinger etter forslag fra hovedstyret. Komiteen viser til at det i følge loven om Norges Bank er hovedstyret som har den utøvende og rådgivende myndighet og leder bankens virksomhet og forvalter dens midler. Det må derfor tilligge hovedstyret å vurdere hvilke avdelinger banken trenger for å løse sine oppgaver og som fremmer forslag overfor representantskapet når det gjelder å opprette eller legge ned avdelinger.»

Departementet mener at tilsvarende hensyn langt på vei kan anføres når det gjelder hvem som skal ha vedtaksmyndigheten ved utskilling av deler av bankens virksomhet i egne foretak. Lovforarbeidene understreker hovedstyrets sentrale rolle som det organ som har de beste forutsetninger og primært må vurdere hvordan virksomheten skal organiseres, men som dertil bringer inn representantskapet som godkjennende organ.

For produksjonen av sedler og mynter kan dessuten vises til Stortingets og representantskapets særlige ansvar for tilsyn med pengevesenet, jf foran under pkt 7.3.2. Departementet har vurdert om en burde begrense representantskapets beslutningskompetanse til å gjelde utskilling av produksjon av sedler og mynter, mens utskilling av annen forretningsvirksomhet skulle kunne besluttes av hovedstyret alene. En har likevel funnet det mest hensiktsmessig med et ensartet beslutningssystem. Det vil i alle fall dreie seg om noen få, enkeltstående beslutninger.

Departementet har derfor foreløpig foreslått at myndigheten til å bestemme at banken helt eller delvis skal eie egne foretak skal legges til representantskapet etter forslag fra hovedstyret. Til grunn for representantskapets beslutning må Hovedstyret legge fram utkast til bl.a. selskapsvedtekter. Den nærmere gjennomføring av opprettelsen av foretaket og overføringen av virksomheten til dette vil imidlertid høre under Hovedstyret. Kompetanseregelen vil gjelde både opprettelse, kjøp og salg av andeler og nedleggelse av foretak.

Likeledes må beslutning om at produksjonen av sedler og mynter skal skje i andre foretak som ikke eies helt eller delvis av banken, jf forslag til nytt tredje ledd i lovens § 13, treffes av representantskapet når dette innebærer en definitiv nedlegging av produksjonsbedriftene. Eksterne bestillinger til supplement av egen produksjon må imidlertid kunne besluttes av hovedstyret i samsvar med de vanlige kompetanseregler i § 5, slik det antas å gjelde etter dagens lov.

Både utskilling og eventuell nedleggelse av produksjonsavdelingene, den løpende virksomhet etter utskilling, kjøp og salg av andeler og eventuell nedleggelse av egne foretak, vil få budsjettmessige konsekvenser for banken. Her vil de vanlige kompetanseregler gjelde om at representantskapet vedtar budsjett etter forslag fra hovedstyret.»

I høringsnotatet ble det etter dette foreslått en presisering i sentralbankloven § 13 om at Norges Bank kan bestemme at andre enn banken skal produsere sedler og mynt etter avtale med banken. Det ble videre foreslått regler i §§ 5 og 8a om at representantskapet etter forslag fra hovedstyret kan bestemme at banken helt eller delvis skal eie foretak for produksjon av sedler og mynt og annen forretningsmessig virksomhet. Hovedstyret skal etter forslaget representere banken som eier i slike foretak.

7.5.3 Høringsinstansenes merknader

Yrkesorganisasjonenes sentralforbundfinner forslagene lite hensiktsmessige og uttaler:

«YS vil hevde at produksjon av sedler og mynt er en nasjonal oppgave og er prinsipielt i mot at det åpnes adgang for å «flagge» slike oppgaver ut av landet slik det åpnes for i 13, 3. ledd: [...]

Vi er gjort kjent med at ledelsen ved produksjonsbedriftene anser tilknytningen til sentralbanken som viktig og at dette er en forutsetning for å kunne tilby sine produkter til andre enn Norges Bank, når de selv har ledig kapasitet. Dette understreker det faktum at det burde vært foretatt en analyse før en lovendring foreslås.

Når det gjelder behandling av sedler og mynt er dette, etter YS' oppfatning, en naturlig sentralbankoppgave. Norges Bank utfører også såkalte avtalte tjenester for bank og post. I den utstrekning disse mener det er tjenlig å benytte Norges Banks tjenester anser vi dette for en hensiktsmessig ordning.

Spørsmålet om å avlaste bankens styringsorganer er etter YS sin vurdering fullt mulig å gjøre på en hensiktsmessig måte innenfor gjeldende lov.

Når det gjelder lovforslaget i § 5, tredje ledd [...] - og § 8 a. [...], vil YS bemerke at de foreslåtte endringer inneholder en presisering av gjeldende rett. Imidlertid medfører lovendringene at Hovedstyrets initiativrett styrkes, og at de nå får en mer generell myndighet til å fremme forslag om omorganiseringer og utskilling av seddel og mynt produksjon. Reelt styrkes Hovestyrets makt.

YS er betenkt når det gjelder dette, ut fra den ordlyd § 7 har om Representantskapet. Det er viktig, jfr. første ledd, at det er Stortinget som velger dette, og 15 medlemmer vil da være politisk representative. Hovedstyret har en mer snever utvelgelse, og vil etter vårt syn i mindre grad gjøre samfunnspolitiske vurderinger.

De foreslåtte endringer i § 5 og § 8 er etter YS mening unødvendige fordi den gjeldende lovgivning gir Norges Bank tilstrekkelig mulighet til å organisere seg på en hensiktsmessig måte.»

LO stiller seg også kritisk til at det tas inn en ny paragraf i sentralbankloven som åpner for utskilling av produksjonen av sedler og mynt, og «annen forretningsmessig virksomhet». LO ser det som uheldig at det åpnes for en slik hjemmel uten forutgående utredning og ordinær saksbehandling der partene trekkes inn i en bedriftsintern prosess. LO kan ikke se at det er godtgjort noe behov for nye paragrafer som sikrer lovhjemmel for utskillelse av deler av Norges Bank på det nåværende tidspunkt.

Norges Bank slutter seg til departementets forslag om en klargjøring av rettsgrunnlaget for mulig utskilling av deler av bankens virksomhet. Banken går i sin høringsuttalelse ikke nærmere inn på hensynene for og i mot utskilling, men understreker at banken må foreta en rekke vurderinger og valg før det eventuelt treffes beslutninger om utskilling. Videre uttaler banken:

«Når det gjelder valg av selskapsform er vi enige med departementet i at heleide datteraksjeselskaper etter dagens forhold trolig er mest nærliggende ved produksjon av sedler og mynt, men antar at også foretak av mer «joint-venture» karakter kan være hensiktsmessig for annen virksomhet.

Departementet foreslår at beslutning om utskilling skal fattes av Representantskapet etter forslag fra Hovedstyret. Det forutsettes at Representantskapets kompetanse skal omfatte både opprettelse, kjøp og salg av andeler og nedleggelse av foretak. Vi kan slutte oss til forslaget om at Representantskapet skal ha beslutningsmyndighet, og at dette antakelig er mest i samsvar med lovens ordning om opprettholdelse og nedleggelse av distriktsavdelinger og avdelinger i utlandet. Vi legger imidlertid til grunn at Representantskapet etter lovforslaget kan delegere deler av denne myndigheten til Hovedstyret. En slik delegasjonsadgang kan være hensiktsmessig ved f.eks. kjøp eller salg av mindre selskapsandeler. Videre bør forlagsretten legges til Hovedstyret, som også må anses for å være det organ som er best egnet til å representere banken som eier i selskapene. Myndigheten til å representere banken som eier i selskapene, må imidlertid kunne delegeres til sentralbanksjefen etter sentralbl § 10.

Det er imidlertid vesentlig å påpeke at sentralbankloven vil sette skranker for hvilke type virksomhet som kan utføres i egne selskaper. Også virksomhet i egne selskaper forutsetter at virksomheten har tilknytning til Norges Banks virksomhet som sentralbank. Det bør derfor uttrykkelig klarlegges i forbindelse med lovendringen hva slags forretningsmessig virksomhet som forutsettes å kunne drives innenfor lovens ramme. Likeledes må det foretas en nærmere avgrensing mellom forretningsmessig virksomhet som kan skilles ut og basisoppgaver som banken selv må utføre. Vi går derfor nærmere inn på dette i det følgende.

Etter sentrbl. § 1 må sentralbankens virksomhet ligge innenfor hva som anses å være vanlige eller naturlige arbeidsoppgaver for en sentralbank. Videre kan banken utføre alle former for banktjenester og bankforretninger som fremmer sentralbankens formål. Dette innebærer imidlertid ikke at banken har alminnelig adgang til å drive bankforretninger, men banken kan benytte vanlige bankmessige forretningsmuligheter for å ivareta sine utøvende oppgaver. En videre adgang vil likevel gjelde dersom det er vanlig at andre sentralbanker tilbyr tjenestene. For produksjonsbedriftene vil gjelde at de utenom produksjon av norske sedler og mynt, vil kunne utføre tilleggsproduksjon for å opprettholde eller utvikle nødvendig kompetanse for å utnytte eksisterende produksjonskapasitet over en viss tid. [...]

Et utgangspunkt vil være at de typer forretningsvirksomhet som banken i dag utfører selv og lignende forretningsmessige aktiviteter i karakter og omfang, iallefall vil kunne utføres også i egne selskaper. Fristilling bør dessuten kunne gi noe videre rom for virksomhet. I Finansdepartementets høringsnotat s 34 er det således nevnt at grunner for en utskilling bl.a. kan være at en ønsker å gi rom for videre forretningsmessig virksomhet på særlige områder. Ved utskilling vil det kunne være enklere å drive på rene forretningsmessige prinsipper med reell prising og uten fare for kryssubsidiering, slik at noen av mothensynene mot at sentralbanken driver forretningsvirksomhet faller bort eller reduseres. At bankens ordinære styringsorganer avlastes for den direkte ledelse av virksomheten, vil også være et moment for å kunne åpne for et videre virksomhetsområde. Dersom det er vanlig eller kan anses naturlig at sentralbanker har datterselskaper som driver visse typer forretningsvirksomhet, vil dette direkte omfattes av virksomhetsområdet etter sentralbl § 1, selv om det ikke er vanlig eller anses naturlig at sentralbanker driver slik virksomhet selv. Det kan også være naturlig å tillate et noe videre rom for forretningsmessig virksomhet dersom sentralbanken utfører virksomheten i foretak av joint-venture karakter. En presisering av hva slags forretningsmessig virksomhet som forutsettes å skulle kunne drives med hjemmel i den foreslåtte nye § 8a om egne foretak vil for øvrig være et avgjørende tolkningsmoment i forhold til skrankene i lovens § 1.

Når det gjelder avgrensningen innad av hvilke oppgaver som skal kunne skilles ut i egne foretak, fremgår det av Finansdepartementets høringsnotat at man særlig har tenkt på virksomhet knyttet til produksjon og distribusjon av sedler og mynt. Men lovforslaget åpner også for utskilling av annen forretningsmessig virksomhet.

I den forbindelse peker vi særlig på at Norges Banks formuesforvaltning de senere årene har fått et stadig større omfang. Med forventninger om fortsatt oppbygging av Statens Petroleumsfond er det grunn til å tro at denne utviklingen vil fortsette de nærmeste årene. Mens forvaltningen av en valutareserve av en størrelse som er nødvendig ut fra pengepolitiske formål kan sies å være en kjerneoppgave for sentralbanken, og som antakelig ikke bør kunne skilles ut, gjelder ikke dette umiddelbart for forvaltningen av den overskytende del av valutareservene eller Statens Petroleumsfond.

Norges Bank vurderer nå alternative organisasjonsformer for formuesforvaltningen. Lovarbeidet nå må sikre at lovendringene gir hjemmel til å kunne skille ut deler av formuesforvaltningen i egne foretak. Vi antar at en eventuell utskilling av deler av formuesforvaltningen vil dekkes av forslaget til ny § 8a i sentralbankloven, men tilrår at adgangen til utskilling omtales uttrykkelig i lovmotivene.

Ellers presiserer vi at forslaget til ny § 8a gjelder utskilling av annen forretningsvirksomhet i egne foretak. Som i dag vil loven ikke være til hinder for at banken kan kjøpe tjenester også for utførelse av basisoppgaver. Det vil f.eks. kunne gjelde bruk av eksterne porteføljeforvaltere ved forvaltningen også av deler av valutareservene som er nødvendige ut fra pengepolitiske formål.

Vi slutter oss for øvrig til at det ikke er behov for lovendringer for å ivareta de ansattes rettigheter ved eventuell utskilling og opprettelse av egne selskaper.»

Norges Banks representantskap stiller i sin høringsuttalelse spørsmål ved om departementets forslag i tilstrekkelig grad ivaretar representantskapets kontroll- og tilsynsoppgaver som omtalt i sentralbanklovens § 5, 3 ledd. Representantskapet uttaler om forholdet til utskilte produksjonsselskaper:

«Dersom representantskapet fortsatt skal ha en tilsynsfunksjon slik som man har i dag i forhold til et slikt selvstendig produksjonsselskap, er det etter representantskapets oppfatning nødvendig med særlige lovbestemmelser. En avtale om rett til tilsyn vil ikke kunne gi det nødvendige rettslige grunnlag for å etablere en kontroll- og tilsynsfunksjon for representantskapet. Begrunnelsen for dette ligger i selve utskillelsen fra sentralbanklovens system og den selskapsform man da velger.»

Videre heter det:

«I et heleiet aksjeselskap vil hovedstyret utgjøre generalforsamlingen, eventuelt sentralbanksjefen iht. delegasjon. Revisor vil i en slik situasjon ha sitt oppdrag fra andre enn representantskapet og skal rapportere til andre enn representantskapet.

Representantskapet er etter dette av den oppfatning at departementets forslag innebærer en vesentlig, men lite utredet endring i representantskapets stilling i forhold til sentralbanklovens system. Representantskapet mener at behovet for en adgang til å utskille visse deler av bankens virksomhet i egne selskaper bør utredes før det fremmes forslag om lovendringer i denne sammenheng. Det er så langt ikke dokumentert at en slik utskillelse vil gi økonomiske eller adminstrative fordeler. Uansett må slike eventuell fordeler vurderes opp mot den svekkelse av tilsynsmyndigheten en utskillelse vil representere.»

7.5.4 Departementets vurdering

På bakgrunn av den tvil mht. tolkningen av sentralbankloven som foreligger og sentralbankens lange praksis som produsent av sedler og mynter, finner departementet det hensiktsmessig å foreslå lovendringer som klargjør at produksjonen kan skje utenfor Norges Bank.

Departementet har vurdert lovforslaget i forhold til Grunnloven § 75c om at det tilkommer Stortinget å føre tilsyn over rikets pengevesen. Tilsynet utføres av representantskapet på vegne av Stortinget etter bestemmelsene i sentralbankloven § 5 tredje ledd. Departementet er av den oppfatning at grunnlovsbestemmelsen ikke hindrer at produksjonen foregår utenfor Norges Bank, forutsatt at banken fortsatt kan føre nødvendig tilsyn med produksjonen. Dette kan praktisk ordnes gjennom avtaler mellom produksjonsselskapet og Norges Bank om rett til tilsyn med produksjonen. Stortingets mulighet til, gjennom representantskapet, å føre tilsyn med produksjonen, vil etter departementets oppfatning ikke svekkes selv om produksjonen foregår utenfor banken. Departementet legger til grunn at det sentrale i forhold til Grunnloven er at Stortinget samlet sett har et tilstrekkelig grunnlag for å føre et forsvarlig tilsyn med at landet blir forsynt med sedler og mynt på en effektiv og sikker måte. Departementet viser til NOU 1983:39 s. 349 der det står om forholdet til Grl § 75 c «Kravet til grunnlovens § 75 bokstav c om at Stortinget skal kontrollere «Rigets Pengevæsen», antas å være tilfredsstilt ved at banken pålegges å sende årlige meldinger om sin virksomhet til regjeringen, som skal legge meldingen fram for Stortinget (...). Prinsipielt er det intet i veien for at det tilsyn med bankes virksomhet som i dag er representantskapets hovedfunksjon, blir lagt til departementet».

På bakgrunn av høringsuttalelsen fra Norges Banks representantskap antok departementet likevel at det kunne være ønskelig å vurdere en utbygging av forslaget om å gi Norges Bank adgang til å skille ut deler av virksomheten i egne selskaper. I brev av 6. februar 1998 til Norges Bank skrev departementet derfor:

«Finansdepartementet antar at det neppe vil være ønskelig å redusere representantskapets tilsyns- og kontrollfunksjon, i forhold til det som følger av sentralbanklovens § 5, 3 ledd, som bl.a. fastsetter at representantskapet organiserer Norges Banks revisjon. Noe av formålet med en utskilling av deler av bankens virksomhet vil imidlertid være å gi disse en friere stilling i forhold til bankens ordinære organer når det gjelder selve styringsfunksjonen, herunder budsjettkompetansen og ressursdisponeringen. En opprettholdelse av representantskapets kontroll- og tilsynsfunksjoner vil kunne sikres gjennom stiftelsesdokumentene og vedtekter, ved bankens deltakelse i foretakets styringsorganer og tilsynet med denne deltakelse, og gjennom avtaler med foretaket. Etter departementets syn bør det også vurderes i hvilken grad disse hensynene kan ivaretas ved at en supplerer lovforslaget i høringsnotatet med uttrykkelige regler om tilsvarende anvendelse av regler om statsaksjeselskaper.»

I brevet foreslo departementet etter dette et tillegg til forslaget i høringsnotatet til ny § 8a i sentralbankloven om at representantskapet fører kontroll med utskilte foretak, og har rett til å kreve de opplysninger den finner påkrevd for sin kontroll så vel fra foretakets daglige leder som fra styret og den valgte revisor. I den utstrekning det finnes nødvendig, kan representantskapet selv foreta undersøkelser i selskapet. Representantskapet skal varsles og har rett til å være til stede på generalforsamlingen i foretakene. Forslaget bygger på en tilsvarende regel i ny almennaksjelov § 20//6 om Riksrevisjonens kontroll i statsalmenne aksjeselskaper.

Ved at beslutningsmyndigheten om utskilling foreslås lagt til representantskapet, antar departementet for øvrig at utskilling ikke i noe fall vil besluttes uten at representantskapet har funnet mulighetene for tilsyn og kontroll tilstrekkelig.

I brevet til banken står det videre:

«I sin høringsuttalelse gir representantskapet uttrykk for at behovet for en adgang til å utskille visse deler av bankens virksomhet i egne selskaper bør utredes før det fremmes forslag om lovendringer.

Departementet har merket seg dette synspunktet, men vil vise til omtalen i høringsnotatet (side 34):

«Departementet finner imidlertid ikke grunn til i forbindelse med lovforslaget nå å vurdere nærmere hensynene for og imot utskilling av virksomhet. Hensikten nå er å sikre at loven ikke stenger for utskilling av produksjons- og forretningsvirksomheten. Om slik utskilling skal skje, er et spørsmål som bankens egne organer senere må ta stilling til i samråd med departementet, jf foreleggelsesplikten i sentralbankloven § 2 annet ledd. Det gås nå heller ikke nærmere inn på spørsmål om fremgangsmåten ved eventuell utskilling og den videre drift ut over hva som er nødvendig for å ta stilling til selve lovforslaget.»

For drøfting av behovet for en adgang til å utskille visse deler av bankens virksomhet i egne selskaper vises det for øvrig til høringsuttalelsen fra Norges Bank av 21. februar 1997.»

I sitt svarbrev av 1. april 1998 opplyser representantskapet at det har behandlet saken i sitt møte 1. april og at det ikke har innvendinger mot departementets forslag om nytt annet ledd i det tidligere forslaget til ny § 8a og til forslaget om nytt fjerde punktum i § 5 tredje ledd i sentralbankloven.

Hovedstyret i Norges Bank uttaler i sitt brev av 1. april 1998 at departementets forslag til annet ledd i ny § 8a i sentralbankloven etter hovedstyrets oppfatning på en klar og hensiktsmessig måte viderefører representantskapets kontroll- og tilsynsfunksjoner overfor eventuelle egne foretak, men foreslår at betegnelsen «tilsyn» i tråd med begrepsbruken i sentralbankloven § 5 nyttes i stedet for «kontroll» og at representantskapets tilsynsfunksjon også reflekteres i sentralbankloven § 5. Departementet har tatt hensyn til disse merknadene i lovforslaget.

Departementet foreslår på denne bakgrunn en presisering i sentralbankloven § 13 om at Norges Bank kan bestemme at andre enn banken skal produsere sedler og mynt etter avtale med banken. En foreslår videre regler i §§ 5 og 8a om at Norges Bank helt eller delvis kan eie foretak for produksjon av sedler og mynt eller annen forretningsmessig virksomhet. Kompetansen til å beslutte at banken skal ha eierandeler i andre foretak foreslås lagt til representantskapet. Departementet foreslår at slik beslutning bare skal kunne tas etter forslag fra hovedstyret. Hovedstyret skal representere banken som eier i slike foretak. Departementet legger til grunn at eventuelle vedtak i medhold av disse bestemmelsene vil være vedtak av særlig viktighet, som skal være forelagt Finansdepartementet før banken treffer vedtak, jf. sentralbankloven § 2 annet ledd.

Som påpekt av Norges Bank setter sentralbankloven grenser for den virksomhet banken kan drive, jf. særlig formålsbestemmelsen i § 1. Departementet antar i likhet med Norges Bank at dette også vil sette grenser for den virksomhet som kan drives i foretak eid av banken. Departementet ser det som mindre hensiktsmessig i denne proposisjonen å gå inn på detaljerte avgrensinger av hva slags virksomhet som kan drives i slike foretak. Departementet slutter seg imidlertid til Norges Banks vurdering av at banken gjennom foretak den eier vil kunne drive virksomhet som det er vanlig eller naturlig at en sentralbank driver gjennom for eksempel datterselskap, selv om det ikke er vanlig eller naturlig å drive slik virksomhet i regi av banken selv.

Til dokumentets forside