Prop. 116 LS (2010–2011)

Endringar i skatte- og avgiftsreglane mv.

Til innhaldsliste

14 Avskriving av visse driftsmiddel i industrianlegg

14.1 Innleiing

Tema for to rettsavgjerder i seinare tid har vore om enkelte driftsmiddel i industrianlegg skal bli avskrive i saldogruppa for maskiner der satsen er 20 pst. eller i saldogruppa for anlegg med ein sats på 4 pst. I dommane er det lagt til grunn at dei aktuelle driftsmidla har ei levetid på om lag 20 år. Verken ein avskrivingssats på 20 pst. eller på 4 pst. harmonerer godt med levetida til desse driftsmidla. Departementet vil fram mot budsjettet for 2012 vurdere nærare om det er grunnlag for å foreslå endring i avskrivingsreglane for desse driftsmidla.

14.2 Gjeldande rett

Varige og monalege driftsmiddel avskrives etter reglane i skattelova §§ 14-40 til 14-48.

I saldogruppe d (maskiner) blir personbilar, traktorar, maskiner, reiskap, instrument, inventar, mv. avskrive med 20 pst. I saldogruppe h (bygg og anlegg) blir bygg og anlegg, hoteller, losjihus, bevertningsstader mv. avskrive med 4 pst. For bygg som har ein så enkel konstruksjon at det må reknast for å ha ei brukstid på ikkje over 20 år frå det er ført opp, gjeld det ein høgare avskrivingssats på 8 pst. Faste tekniske installasjonar i bygg blir avskrive med 10 pst., jf. saldogruppe j.

Eit vilkår for at driftsmiddel fell inn under saldogruppe d, er at det dreiar seg om lausøyre. Lausøyre som er naglefast eller på anna måte skal reknast som tilhøyrsle, følgjer som utgangspunkt bygget. Produksjonsmaskinar skal etter praksis likevel setjast til saldogruppe d sjølv om dei er fast installert.

Med anlegg er det særleg meint faste innretningar som er føresett utnytta der dei er plassert. Dette er innretningar som ikkje kan karakteriserast som bygg, men som i ei verksemd vil kunne ha same funksjon ved at anlegget skapar forutsetningar for bruk av røyrlege driftsmiddel, som står for sjølve produksjonen.

Ved grensedraginga må det etter forarbeida leggjast vekt på at driftsmiddel skal bli plasserte i den gruppa dei naturleg høyrer heime i på bakgrunn av ei vurdering av blant anna fysisk kjenneteikn og verdifall, jf. Ot.prp. nr. 19 (1983-1984) side 17.

I ein dom frå 2008 la Borgarting lagmannsrett til grunn at ulike driftsmiddel i aluminiumsverket til Hydro Aluminium i Sunndal skulle bli plassert i saldogruppa for bygg og anlegg. Dette omfatta brannvarslingssystem, kraftoverføringsanlegg, likerettarar, strømskjene og gassrenseanlegg i den nye elektrolyselinja i aluminiumsverket på Sunndalsøra. Retten la stor vekt på driftsmidla sin fysiske karakter. At mange av driftsmidla hadde ei levetid på ca. 20 år, fant retten ikkje avgjerande. Hydro anka dommen, men saka slapp ikkje inn til handsaming i Høgsterett. Etter departementet si oppfatning gir dommen uttrykk for gjeldande rett.

I ein dom frå desember 2010 om driftsmiddel i aluminiumsverka til Alcoa Norway ANS i Mosjøen og på Lista, kom Alstadhaug tingrett likevel til at rensesystemer, oppredningsinstallasjonar, råstofftilførselsystemer, strømskjener, våtvaskar og tårn, kondensatorbatteri, transformatorarar og likerettarar skulle settjast i maskingruppa. Eit viktig moment i tingretten si vurdering er levetida til driftsmidla. Retten leggjer til grunn at mesteparten av det omstridde utstyret har ei levetid på omkring 20 år. Retten uttalar at for utstyr med ei levetid på 20 år ville om lag 10 pst. vere ein meir realistisk avskrivingssats. I valget mellom alternativa meiner retten at ein sats på 20 pst. vil vere meir korrekt enn 4 pst. Denne dommen er anka av staten.

14.3 Vurderingar frå departementet

I dei refererte dommane var det retten si vurdering at mesteparten av dei omstridde driftsmidla hadde ei levetid på ca. 20 år. Dette illustrerer etter departementet sitt syn problemet ved dei gjeldande reglane, nemleg at avskrivingssatsen for dei aktuelle driftsmidla ikkje er godt tilpassa levetida til desse driftsmidla. Det kan vere mykje som talar for at ein avskrivingssats på 8 - 10 pst. vil vere mest i samsvar med levetida til desse driftsmidla.

Sjølv om ein i enkelte tilhøve kan argumentere for at nokre driftsmiddel har høgare eller lågare økonomisk verdifall enn avskrivingssatsen, er det ikkje ein nødvendig verknad av dette at ein bør opprette nye saldogrupper. Det vil i så fall resultere i eit stadig meir komplisert og uoversiktleg system, som verken skattytar eller skatteetaten er tjente med. Administrative omsyn bør derfor vege tungt når ein skal vurdere endringar i avskrivingssystemet, og ein føresetnad for å endre avskrivingssatsen for visse driftsmiddel i industrianlegg er at dei aktuelle driftsmidla lar seg avgrensa på ein god måte.

Dersom det skal gjerast noko med avskrivingssatsen for desse driftsmidla, kan departementet særleg tenkje seg to hovudløysingar:

  • Utskiljing av visse driftsmiddel i ei ny eller eksisterande saldogruppe

  • Auka avskrivingssats for driftsmiddel i anleggsgruppa med kortare brukstid

Dei aktuelle driftsmidla kan anten skiljast ut til ei heilt ny saldogruppe, eller flyttast til ei eksisterande gruppe med meir passande avskrivingssats. I begge høve må ein gjere ein lovteknisk avgrensing av dei aktuelle driftsmidla.

Kjenneteikn ved dei aktuelle driftsmidla er særleg at dette er store og tunge driftsmiddel i industrianlegg, og som er tett integrerte i produksjonsprosessen. Dette er ulike tekniske installasjonar som har til føremål å bringe innsatsfaktorar fram til produksjonsmaskineriet eller på anna måte stø produksjonen. Dei aktuelle driftsmidla er ein nødvendig føresetnad for å oppfylle anlegget sitt føremål, men har ein storleik, funksjon og eit sjølvstende i høve til produksjonen som gjer det naturleg å kalle dei ”tekniske hjelpe- og/eller tilleggsinstallasjonar”. I eit aluminiumsverk dreiar det seg til dømes om sjøpumpeanlegg, renseanlegg, trykkluftanlegg, mottaksanlegg, kjølesystem etc. Ein installasjon vil typisk vere sett saman av ei rekkje komponentar. Renseanlegg vil til dømes vere samansette av røyr, tankar, filtre, utstyr for fortløpande rensing av filtre og vifter. Desse komponentane er inkorporerte på ein måte som gjer at dei må reknast som eit separat og sjølvstendig renseanlegg.

Det er problematisk å gjera ei presis språkleg avgrensing av dei aktuelle driftsmidla. Dette er driftsmiddel som ligg i grenseland mellom maskin og anlegg, og det er ikkje eit etablert omgrep som dekkjer denne gruppa.

Produksjonsanlegg og industrianlegg er altomfattande fellesnemning på maskiner og anlegg som inngår i ein produksjonsprosess. Det samme gjeld ”produksjonsinnretningar”. Desse omgrepa gir derfor ikkje eit nødvendig lovteknisk og språkleg skilje mot høvesvis maskin- og anleggsgruppen. Uttrykket ”teknisk installasjon i industrianlegg” er også for vidt, og kan språkleg sett femne alle typar maskin/anlegg. For å få fram desse driftsmidla sin posisjon i høve til andre driftsmiddel må ein gjere ein ytterlegare kvalifisering. Det kan ein til ein viss grad oppnå ved bruk av omgrep som ”hjelpe- og tilleggsinstallasjoner”. I tillegg til dette vil det vere føremålstenleg med døme direkte i lovteksten, etter mønster frå føresegna om tekniske installasjonar i bygg, jf. skatteloven § 14-41 fyrste ledd bokstav j).

Etter departementet si oppfatning er det likevel ikkje til å unngå at det vil oppstå avgrensingsproblem ved utskiljing av visse produksjonsinnretningar i ei eiga saldogruppe. Utanfor dei klåre høva vil grensa mot maskingruppa bli skjønsmessig og vanskeleg å trekkje. Ein må også trekkje ei grense mot anleggsgruppa. Etter gjeldande rett må dei aktuelle produksjonsinnretningane reknast som anlegg. Ved eventuell oppretting av ei ny saldogruppe må grensa mot anlegg gå ved ”teknisk installasjon”. Det går også ei grense mot faste tekniske installasjonar i bygg, som framfor alt tener bygget sitt gagn som bygg, i motsetnad til tekniske hjelpe- og tilleggsinstallasjonar som tener sjølve den produktive verksemda.

Eit alternativ som ikkje inneber at desse driftsmidla vert skild ut i ei eiga saldogruppe, er at ein innfører ein høgare avskrivingssats for anlegg med kortare brukstid. Dette er ein teknikk som allereie er brukt for bygg, som er i same saldogruppe som anlegg. For bygg som har ein så enkel konstruksjon at det må reknast for å ha ei brukstid på ikkje over 20 år frå det er ført opp, gjeld det ein høgare avskrivingssats på 8 pst.

Ein fordel med denne løysinga er at ein unngår nye grenser mellom høvesvis maskin-/anleggsgruppa og ei ny gruppe for visse produksjonsinnretningar. Løysinga fører til at avgrensinga i hovudsak blir gjort på grunnlag av brukstid. Det inneber at endringane treffer dei driftsmidla der verdifall og avskrivingssats i dag harmonerer dårligst, og ein unngår utilsikta endringar for anlegg med lengre levetid.

Etter det departementet kan se vil ein høgare avskrivingssats for anlegg med kortare brukstid imøtekomme det sentrale i industriens ønskjer og argumentasjon, føresett at avskrivingssats og grensa for brukstid vert sett på eit passande nivå. Kva for ei brukstidsgrense og avskrivingssats ein bør leggje seg på, må departementet vurdere nærare. Både i Alcoa- og Hydro-dommen er det lagt til grunn at dei fleste av dei omstridde driftsmidla har ei levetid på ca. 20 år.

Ei løysing med auka avskrivingssats for anlegg med kortare brukstid vil føre til at vurdering av brukstid blir heilt avgjerande. Dette kan gi nye utfordringar for Skatteetaten. Den same problemstillinga gjeld for bygg, men dette er ei enklare og meir avgrensa gruppe av driftsmiddel. Eit tiltak for å bøte på dette kan vere å påleggje skattytar å godtgjere at brukstida for eit bestemt driftsmiddel er innanfor den satte grensa.

Med denne løysinga meiner departementet at ein bør gjere ei presisering av anleggsomgrepet i skattelova § 14-40 første ledd bokstav h i samsvar med den avgrensinga av dei aktuelle driftsmidla som er nemnd ovanfor.

Som tidlegare varsla vil departementet arbeide vidare med ulike problemstillingar knytta til avskrivingssats for visse produksjonsinnretningar i industrianlegg, herunder spørsmål om lovteknisk avgrensing, avskrivingssats og økonomiske verknader. Departementet vil kome tilbake til saka i budsjettet for 2012.

Til forsida