11 Skyldnere med næringsgjeld

11.1 Innledning

Skyldnere som har gjeld knyttet til næringsvirksomhet utgjør en relativt stor gruppe blant dem som søker om gjeldsordning. I en undersøkelse hos namsmannen i Oslo i 2004 fant SIFO at den langt viktigste årsaken til å søke gjeldsordning var havarert næringsvirksomhet. Omtrent 40 prosent av sakene hadde dette som årsaksbakgrunn. Departementet har vurdert om det bør fastsettes særlige regler i gjeldsordningsloven om avvikling av gjelden for næringsdrivende som har fått gjeldsproblemer etter konkurs mv. slik at disse raskere kan få muligheten til å starte på nytt. Departementets konkluderte i høringsnotatet med at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for dette. De fleste høringsinstanser var enige i denne konklusjonen og departementet foreslår derfor ingen nye regler på dette punkt.

11.2 Gjeldende rett

Gjeldsordningsloven omfatter bare privatpersoner, jf. lovens § 1-2 første ledd første punktum, hvor det slås fast at loven «gjelder fysiske personer». Loven omfatter i utgangspunktet heller ikke personer som har gjeld knyttet til næringsvirksomhet, jf. annet punktum. Det er imidlertid gjort to unntak fra dette. Det første unntaket gjelder når næringsvirksomheten er opphørt, jf. lovens § 1-2 første ledd bokstav (a), det andre når næringsgjelden utgjør en ubetydelig andel av totalgjelden, jf. bokstav (b). Disse reglene medfører at de aktive næringsdrivende, som må vurderes etter bokstav (b), i praksis faller utenfor gjeldsordningsloven. Dette har sammenheng med at det for næringsdrivende med gjeldsproblemer bare sjelden forekommer at næringsgjelden er ubetydelig. Det andre unntaket i loven, altså bokstav (a), kommer oftere til anvendelse i praksis. Her gis tidligere personlige næringsdrivende som har vært gjennom konkurs eller som har avviklet virksomheten på annen måte, samme mulighet til gjeldssanering som andre skyldnere. Loven inneholder ingen særregler om avvikling av næringsgjeld, verken når det gjelder hva en gjeldsordning kan gå ut på eller gjeldsordningsperiodens lengde. Departementet er heller ikke kjent med at næringsgjeld er gitt noen særbehandling i rettspraksis.

11.3 Svensk og dansk rett

Frem til 1996 var næringsdrivende («näringsidkare») i Sverige generelt unntatt fra «skuldsaneringslagen» (nærmere om loven i kapittel 1 her). Etter en lovendring i 1996 (lov 1996:780) kan næringsdrivende i Sverige nå komme inn under loven (§ 4a). Det må da, hensett til virksomhetens «ringa omfattning och enkla beskaffenhet», være særlige grunner som tilsier dette. Det fremgår av bestemmelsens forarbeider at den bare tar sikte på personer som har næringsvirksomhet som biinntekt til lønnet arbeid, og hvor virksomheten er lønnsom og ukomplisert. Regelen er så snever at den visstnok ikke har vært i bruk, i hvert fall ikke frem til 2000, jf. Hellners/Mellquist (2000) side 97, hvor det også fremholdes at lovgiveren dermed ikke har løst de problemer som var opphav til lovendringen.

I Danmark er reglene om gjeldssanering som utgangspunkt lik for næringsdrivende og andre skyldnere. Også næringsrivende kan dermed søke om gjeldssanering etter konkursloven § 197. Mulighetene for gjeldssanering for næringsdrivende vil imidlertid likevel bli ganske annerledes. Dersom gjelden i det vesentlige stammer fra en igangværende virksomhet, vil skyldneren i praksis måtte benytte seg av reglene om tvangsakkord. Dette har sammenheng med at disse reglene gjør det mulig for skyldneren å videreføre (evt. likvidere) virksomheten. Skyldnere med igangværende næringsvirksomhet blir derfor normalt nektet å komme inn under gjeldssaneringsordningen, se for eksempel avgjørelse U 1985.784 og V 550/90 og V 237/94. Begrunnelsen for disse reglene er at det normalt vil være stor risiko for at fortsettelse av en tapsbringende virksomhet vil lede ut i nye problemer. En gjeldsanering vil i så fall ikke løse problemet for skyldneren.

Dersom gjelden ikke kommer fra en igangværende virksomhet, vil arten av virksomheten som skyldneren driver på søknadstidspunktet være avgjørende. Dersom det i det vesentlige er tale om samme virksomhet, vil gjeldssanering normalt ikke kunne oppnås. Dersom det er tale om en annen type virksomhet vil gjeldssanering nok kunne oppnås, men disse tilfellene er sjeldne i praksis. Omgåelsesstrategier, for eksempel videreføring av næringsdriften i navnet til et familiemedlem, leder normalt til at søknad om gjeldssanering blir avslått, jf. for eksempel avgjørelser U 1985.787V og U 1998.524Ø.

11.4 Tidligere vurderinger

Da gjeldsordningsloven ble utarbeidet på begynnelsen av 1990-tallet var det stort sett enighet om at loven som hovedregel ikke burde omfatte næringsdrivende. Dette ble blant annet begrunnet med at «gjeldsordningsloven ikke skal brukes til å opprettholde eller sanere ulønnsom næring», og at «det er viktig at gjeldsordningsloven ikke uthuler det ansvaret som personlig næringsdrivende har, blant annet overfor sine leverandører og sine kunder». Det ble også bemerket at det foreligger andre ordninger for næringsdrivende (man tenkte her på reglene om gjeldsforhandling etter konkursloven), og at namsmennene normalt ikke vil ha forutsetninger for å behandle saker hvor næringsdrift er involvert. Det ble også vist til at næringsdrivende som etter konkurs blir sittende igjen med restgjeld kunne søke om gjeldsordning på linje med andre etter at virksomheten er avsluttet. Det ble ikke fastsatt noen særordninger for næringsdrivende angående gjeldsordningsperiodens lengde.

Da gjeldsordningsloven ble revidert i 2002 ble forholdet til næringsdrivende ikke tatt opp til særskilt vurdering.

Konkursrådet foreslo høsten 2005 at en rekke spørsmål angående gjeldsordningslovens forhold til næringsdrivende skulle utredes. Konkursrådet ønsket blant annet vurdert om gjeldsordningsloven i større grad burde omfatte næringsgjeld, og om gjeldsordning burde samordnes med konkursbehandling av privatpersoners bo. Departementet fant ikke tilstrekkelig grunnlag til å gå videre med noen av forslagene.

11.5 Departementets konklusjon i høringsnotatet

Departementet konkluderte i høringsnotatet med at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for å innføre særregler for tidligere næringsdrivende i gjeldsordningsloven, herunder å åpne for at gjeldsordningsperioden skal kunne kortes ned i særlig grad for denne gruppen. Det ble pekt på at det nok rent økonomisk kunne ha vært fordelaktig både for skyldneren og kreditorene med en umiddelbar gjeldssletting for denne gruppen, men det ble lagt til grunn at en slik adgang som hovedregel bare bør være åpen for skyldnere som er fullstendig uten inntekter og inntektspotensial. Det ble pekt på at selvstendig næringsdrivende i mange tilfeller er ressurssterke og fullt arbeidsføre personer, og at en særlig regel om gunstigere gjeldssaneringsordninger for denne gruppen lett kunne bli oppfattet som urettferdig.

11.6 Høringsinstansenes syn

De aller fleste høringsinstansene som har uttalt seg på dette punkt slutter seg til departementets vurdering.

Lånekassen støtter departementets synspunkter og peker som departementet på at en umiddelbar gjeldssletting for denne gruppen bl.a. vil kunne lede til vanskeligheter med finansiering. Pensjonskasseforingen uttrykker også enighet med departementets vurderinger. Den Norske Advokatforening fremholder at aktive næringsdrivende bør kunne få gjeldsordning på linje med andre. Gjeldsoffer-Alliansen mener at det er ønskelig med en form for konkursordning for tidligere næringsdrivende, og peker på at et av argumentene for å godta en ordning med kontantoppgjør kunne være at deler av gjelden stammer fra næringsvirksomhet. FNH/Sparebankforeningen er enig i departementets vurdering. Det samme er Regionalt kompetansesenter, Vestfold politidistrikt og Romerike politidistrikt. Nærings- og handelsdepartementet peker på at en ordning som sikrer at personlige skyldnere raskere kan avvikle gjelden sin, kan være et aktuelt tiltak.

11.7 Departementets vurdering

Departementet vil vise til at næringsdrivende lett kan komme i en vanskelig situasjon etter en konkurs eller annen avvikling av virksomheten. Retten til offentlige stønader kan være redusert og mange har liten annen yrkeserfaring med derav følgende vanskeligheter på det ordinære arbeidsmarkedet. For mange fremstår derfor ny næringsvirksomhet som det eneste alternativet. Dersom dette ikke lar seg gjennomføre risikerer enda flere å ende opp i trygdesystemet eller i et dårlig avlønnet arbeid utenfor sitt erfaringsområde.

En gjeldsordning er i prinsippet ikke til hinder for at næringsvirksomheten videreføres eller igangsettes på ny, men i praksis vil dette kunne være vanskelig. En skyldner vil blant annet normalt være utestengt fra alle typer kredittytelser under en gjeldsordning. I noen bransjer stilles det også krav om at den næringsdrivende skal være solvent. En gjeldsordning over fem år for denne gruppen oppleves derfor i mange tilfeller som en unødig venteperiode for å komme tilbake i inntektsbringende virksomhet. Det beste inntektspotensialet for mange av disse personene ligger i fortsatt næringsdrift. I mange tilfeller er den næringsdrivende heller ikke noe å bebreide for at virksomheten måtte avvikles. Problemene kan for eksempel skyldes nedgangstider, endrede rammebetingelser eller rene helsemessige forhold. Det kan synes urimelig at den som har drevet en i utgangspunktet sunn virksomhet, men som uforskyldt har måttet avvikle med tap, må vente i fem år eller mer for å kunne starte opp på nytt. I slike tilfeller vil en raskere avvikling av gjelden neppe være anstøtelig i forhold til andre skyldnere eller samfunnet for øvrig.

Mot dette kan det hevdes at næringsdrivende som har mislykkes ikke bør få anledning til umiddelbar gjeldssanering for så etter kort tid å kunne starte på nytt igjen med nye lån og kreditter. Dersom den havarerte virksomheten var tapsbringende, vil det være en viss sannsynlighet for at også den neste vil bli det. Det vil dessuten kunne bli fristende å spekulere i gjeldsordning for personlige næringsdrivende dersom gjelden kan slettes med en gang etter en avvikling. Det kan også innvendes at det ikke er urimelig at en personlig næringsdrivende som går konkurs eller liknende tar seg vanlig arbeid en periode, og betaler mest mulig på gjelden, for etter en tid å kunne forsøke seg som næringsdrivende igjen. Det må dessuten tas hensyn til vedkommendes kreditorer. Disse kan ha gitt lån og kreditt eller levert varer i tillit til at den næringsdrivende hadde et personlig ansvar for gjelden. Det vil da kunne virke urimelig at skyldneren kan få slettet gjelden på samme måte som et aksjeselskap. Et regelverk som tillater umiddelbar gjeldssletting for personlige næringsdrivende kan derfor tenkes å vanskeliggjøre både finansiering og leverandørkreditt til denne gruppen.

En rekke høringsinstanser har uttalt seg om forslaget. Av disse er det bare Nærings- og handelsdepartementet som ikke slutter seg til departementets vurdering. Dette departementet antar at en ordning som sikrer tidligere personlig næringsdrivende en raskere avvikling av gjelden kan være et godt tiltak for å fremme en ny start og ny næringsmessig aktivitet. Det vises til at det er behov for å utrede spørsmålet nærmere.

Departementet finner etter dette ikke tilstrekkelig grunnlag for å foreslå særlige regler for tidligere næringsdrivende i gjeldsordningsloven, og fastholder således konklusjonen fra høringsnotatet.