2 Nærmere om innholdet i forordningene

2.1 Overordnet

EUs program for sikker og robust bredbåndskommunikasjon med lav forsinkelse for myndigheter, Secure Connectivity, skal gi bedre og sikrere tilgang til kommunikasjonstjenester i områder som Afrika, Arktis, Østersjøen, Svartehavet, Middelhavet og Atlanterhavet. EU legger stadig større vekt på systemets fremtidige militære bruk.

Secure Connectivity-forordningen fastsetter programmets mål, budsjettet for perioden 2023–2027, regler for finansiering, samt regler for gjennomføringen av programmet. Secure Connectivity-forordningen henviser i vesentlig grad til romforordningen. Hovedaktivitetene i Secure Connectivity er:

1. Definisjon, utforming, utvikling, validering og tilknyttede utbyggingsaktiviteter for å bygge den rom- og bakkeinfrastrukturen som kreves for å levere de første offentlige1 tjenestene innen 2024.

2. Gradvise utbyggingsaktiviteter for å ferdigstille den rom- og bakkeinfrastrukturen som kreves for å levere avanserte offentlige tjenester, for å snarest mulig dekke behovene til brukere som er godkjent av offentlige myndigheter, med sikte på å oppnå full driftskapasitet innen 2027.

3. Utvikling og utbygging av EuroQCI (European Quantum Communication Infrastructure) med henblikk på gradvis integrering i systemet for sikker konnektivitet.

4. Utnyttelsesaktiviteter for levering av offentlige kommunikasjonstjenester, herunder drift, vedlikehold, kontinuerlig forbedring og beskyttelse av rom- og bakkeinfrastrukturen, herunder oppgradering og håndtering av foreldelse.

5. Utvikling av framtidige generasjoner av rom- og bakkeinfrastruktur og utvikling av offentlige kommunikasjonstjenester.

Fremdriften i programmet er noe forsinket i forhold til det som fremgår av forordningen.

Følgende enheter kan godkjennes som brukere av offentlige tjenester:

1. En offentlig myndighet i Unionen eller en medlemsstat eller et organ som har fått i oppgave å utøve offentlig myndighet.

2. En fysisk eller juridisk person som opptrer på vegne av og under kontroll av en enhet nevnt i bokstav a).

Det legges stor vekt på samarbeid med industrien og utvikling av små og mellomstore bedrifter.

Secure Connectivity henger tett sammen med GOVSATCOM-komponenten i romforordningen. Norge deltar allerede i det aller meste av EUs romprogram ettersom deler av romforordningen allerede er innlemmet i EØS-avtalen gjennom protokoll 31, men ikke i GOVSATCOM-komponenten og SST (Space Surveillance and Tracking (romtrafikkovervåking)). I Secure Connectivity-forordningen forutsettes det deltakelse i GOVSATCOM for deltakelse i Secure Connectivity. GOVSATCOM innebærer å dele innleid kommunikasjonskapasitet fra eksisterende nasjonale eller kommersielle satellittkommunikasjonssystemer i EUs medlemsstater, og er satt i drift. Særlige bestemmelser om GOVSATCOM-komponenten er inntatt i avdeling VIII, kapittel II i romforordningen. Det er dette kapittelet, i tillegg til hele Secure Connectivity-forordningen, som foreslås innlemmet i EØS-avtalen med denne proposisjonen.

Secure Connectivity-forordningen og romforordningen setter enkelte begrensninger for norsk industrideltakelse. Dette innebærer bl.a. at oppskyting av satellitter fra Norge kun kan skje i «berettigede unntakstilfeller». Begrunnelsen for begrensningene er EUs behov for å beskytte sikkerhet, integritet og motstandskraft i EU.

Sikkerhetsprinsippene for både Secure Connectivity og GOVSATCOM skal basere seg på romforordningen. Medlemsstatenes kompetanse på sikkerhet skal hensyntas, og Rådets og Kommisjonens sikkerhetsregler skal legges til grunn, blant annet for å skille operative driftsfunksjoner fra akkrediteringsfunksjoner.

Detaljregler for Secure Connectivity og GOVSATCOM, som tildeling av kapasitet, prispolitikk og operative krav, vil i stor grad bli beskrevet i gjennomføringsrettsakter.

Det er fastsatt i artikkel 39 i Secure Connectivity-forordningen at bl.a. medlemmer av EFTA som er medlemmer av EØS kan delta, men at dette krever en egen avtale i tråd med artikkel 218 i TEUV (traktaten om Den europeiske unions virkemåte). Det åpnes ikke for at slike land kan ha noen besluttende myndighet i programmet.

Secure Connectivity-programmet omtales ofte som IRIS² (Infrastructure for Resilience, Interconnectivity and Security by Satellite). Dette begrepet er ikke benyttet i forordningen.

2.2 Kapitlene og artiklene i Secure Connectivity-forordningen

2.2.1 Kapittel I – Generelle bestemmelser

Kapittelet etablerer programmet for sikker konnektivitet, definerer sentrale begreper, forklarer målsetningene og beskriver hvordan infrastrukturen skal utvikles, eies og driftes.

Artikkel 1 fastsetter formålet og etablerer programmet i perioden 2023–2027.

Artikkel 2 gir definisjoner på benyttede tekniske og organisatoriske nøkkelbegreper som romfartøy, nyttelast og EuroQCI.

Artikkel 3 beskriver programmets generelle og spesifikke mål, inkludert sikker, robust og global satellittkommunikasjon. Det generelle målet inkluderer å sikre levering og langsiktig tilgjengelighet på EUs territorium og verden over av uavbrutt tilgang til sikre, autonome, pålitelige og kostnadseffektive offentlige satellittkommunikasjonstjenester av høy kvalitet for brukere som er godkjent av offentlige myndigheter, gjennom å etablere et system for sikker konnektivitet under sivil kontroll. Systemet vil baseres på satellitter i ulike baner.

Mer spesifikke mål er å oppmuntre til innovasjon og effektivitet samt utvikling og bruk av disruptiv teknologi og innovative forretningsmodeller i hele det europeiske romøkosystemet, herunder New Space-aktører, oppstartsforetak og små og mellomstore bedrifter, for å styrke konkurranseevnen til EUs romsektor og å forbedre sikker kommunikasjon over geografiske områder av strategisk interesse, for eksempel Afrika og Arktis samt Østersjøområdet, Svartehavsområdet, Middelhavsområdet og Atlanterhavet.

Artikkel 4 fastsetter utviklings- og utbyggingsfaser fra grunnleggende design til full drift.

Artikkel 5 regulerer innhold og fordeling av offentlig og kommersiell infrastruktur. Det fastsettes bl.a. at oppskyting bare i berettigede unntakstilfeller kan skje fra territoriet til et tredjeland.

Artikkel 6 slår fast at EU eier den offentlige infrastrukturen og regulerer bruksrettigheter.

Artikkel 7 fastsetter at Secure Connectivity-programmet skal støtte innovasjon og et konkurransedyktig romøkosystem.

Artikkel 8 fastsetter at Secure Connectivity-programmet skal gjennomføres med sikte på å sikre miljømessig bærekraft og bærekraft i rommet.

2.2.2 Kapittel II – Tjenester og deltakere

Kapittelet beskriver hvilke tjenester programmet skal levere, hvilke aktører som kan delta og hvem som kan være brukere.

Artikkel 9 regulerer levering av offentlige tjenester og etablerer vederlagsfri tilgang for godkjente brukere. I behørig begrunnede tilfeller der det er strengt nødvendig for å sørge for samsvar mellom tilbud og etterspørsel av offentlige tjenester, kan Kommisjonen ved hjelp av gjennomføringsrettsakter vedta en prispolitikk.

Artikkel 10 omhandler tjenesteporteføljen for de offentlige tjenestene og gir Kommisjonen myndighet til å fastsette tjenesteporteføljen og operasjonelle krav gjennom gjennomføringsrettsakter.

Artikkel 11 definerer hvilke institusjoner, organer og land som kan delta formelt i programmet. Programdeltakere inkludert tredjeland må utpeke en vedkommende myndighet for å følge opp sikkerheten inkludert tilgangsrettigheter og brukerutstyr. Det vises til artikkel 68 nr. 4 i romforordningen. Artikkelen fastsetter også at deltakelse i GOVSATCOM er en forutsetning for deltakelse i Secure Connectivity.

Artikkel 12 angir kriterier for hvem som kan godkjennes som brukere av offentlige tjenester.

2.2.3 Kapittel III – Budsjett og finansiering

Kapittelet fastsetter totalbudsjett, finansieringsstrømmer og regler for kombinasjon av midler.

Artikkel 13 fastsetter det totale programbudsjettet til 2,4 mrd. euro for perioden 2023–2027.

Artikkel 14 tillater at flere EU-programmer kan bidra samtidig, men at det ikke tillates dobbeltfinansiering.

Artikkel 15 åpner for tilleggsfinansiering fra stater, byråer, tredjeland og organisasjoner.

Artikkel 16 regulerer Den europeiske romorganisasjon (ESA) sine mulige finansielle bidrag, og knytter dette til utviklings- og valideringsaktiviteter.

Artikkel 17 forplikter privat sektor til å finansiere kommersiell infrastruktur.

Artikkel 18 slår fast at tilskudd, pristildelinger og anskaffelser er de mest aktuelle finansieringsformene i programmet.

2.2.4 Kapittel IV – Gjennomføring av programmet

Kapittelet beskriver kontraktstyper, anskaffelsesregler og gjennomføringsmodell.

Artikkel 19 angir rammene for kontrakter og fastsetter at Kommisjonen, i samordning med medlemsstatene, skal sikre at anskaffelsesmetoden åpner for bredest mulig konkurranse for å fremme en hensiktsmessig deltakelse fra hele den industrielle verdikjeden.

Artikkel 20 fastslår at anskaffelser skal gjennomføres i tråd med EUs budsjettforordning. Det angis også en rekke ytterligere prinsipper som kompletterer budsjettforordningen, knyttet bl.a. til konkurranse og sikkerhet.

Artikkel 21 pålegger bruk av underleverdører for å fremme deltakelse fra små og mellomstore bedrifter.

Artikkel 22 setter sikkerhetsrelaterte betingelser for deltakelse i programmet. Det vises særlig til artikkel 24 i romforordningen, som omtales nærmere i avsnitt 2.3.1.

Artikkel 23 sikrer vern av EUs økonomiske interesser gjennom å pålegge tredjeland å gi Det europeiske kontoret for bedrageribekjempelse (OLAF) og Revisjonsretten de rettighetene og den tilgangen de trenger for å kunne utøve sine respektive myndigheter fullt ut.

2.2.5 Kapittel V – Styring av programmet

Kapittelet definerer styringsstruktur og rollefordeling mellom EU-institusjoner og tekniske organer.

Artikkel 24 slår fast prinsipper for god styring og kontroll, bl.a. klar fordeling av oppgaver, streng kontroll med programmet, kostnadseffektivitet og kontinuitet i tjenester.

Artikkel 25 definerer medlemsstatenes ansvar og bidrag. De kan bl.a. bidra med sin tekniske kompetanse, kunnskap og bistand særlig på sikkerhetsområdet, skal treffe alle tiltak som er nødvendige for å sikre at programmet fungerer smidig og kan bidra til å sikre og beskytte frekvensene som kreves for programmet.

Artikkel 26 plasserer det overordnede ansvaret for programmet hos Kommisjonen.

Artikkel 27 fastsetter at EUs byrå for romprogrammet (EUSPA) har ansvaret for sikkerhetsakkrediteringsstyret, og at Kommisjonen kan tildele byrået flere oppgaver.

Artikkel 28 angir ESAs roller, inkludert tilsyn med utvikling, validering og utbyggingsaktiviteter, og støtte Kommisjonen med ekspertise. Kommisjonen kan også tildele ESA flere oppgaver.

2.2.6 Kapittel VI – Programmets sikkerhet

Kapittelet regulerer sikkerhetskrav, akkreditering og håndtering av sensitive opplysninger.

Artikkel 29 viser til artikkel 33 i romforordningen, se nærmere omtale nedenfor.

Artikkel 30 fastsetter at Kommisjonen skal sikre høy grad av sikkerhet for infrastruktur, teknologioverføringer, kompetanse og fagkunnskap, og sensitive og graderte opplysninger. Det kreves risiko- og trusselanalyser.

Artikkel 31 fastsetter at der de offentlige tjenestene i programmet kan påvirke sikkerheten til Unionen eller medlemsstatene, får beslutning (FUSP) 2021/698 anvendelse.

Artikkel 32 utpeker byrået (EUSPA) som sikkerhetsakkrediteringsmyndighet.

Artikkel 33 fastsetter at sikkerhetsakkrediteringsvirksomheten knyttet til programmet skal gjennomføres i samsvar med prinsippene i artikkel 37 bokstav a)–j) i romforordningen.

Artikkel 34 definerer sikkerhetsstyrets oppgaver og roller, og viser primært til artikkel 38 og 39 i romforordningen, jf. omtale nedenfor, men fastsetter også tilleggsoppgaver.

Artikkel 35 viser til at artikkel 40 i romordningen, jf. omtale nedenfor, skal gjelde med hensyn til avstemningsreglene i sikkerhetsakkrediteringsstyret.

Artikkel 36 regulerer melding om og virkning av sikkerhetsakkrediteringsstyrets beslutninger og varsling. Det vises til artikkel 41 i romforordningen, jf. omtale nedenfor.

Artikkel 37 beskriver medlemsstatenes bidrag til akkrediteringen, og viser til artikkel 42 i romforordningen, jf. omtale nedenfor.

Artikkel 38 omhandler vern av graderte opplysninger, og viser til artikkel 43 i romforordningen, jf. omtale nedenfor.

2.2.7 Kapittel VII – Internasjonale forbindelser

Kapittelet beskriver hvordan tredjeland og internasjonale organisasjoner kan delta og få tilgang til tjenester.

Artikkel 39 regulerer vilkår for tredjeland og organisasjoner som deltar i programmet. Behov for særskilt avtale inngått i samsvar med artikkel 218 i TEUV fastsettes. Det fastsettes også at det skal være en rettferdig balanse når det gjelder bidragene og ytelsene til tredjelandene.

Artikkel 40 fastsetter regler for når tredjeland og organisasjoner kan få tilgang til offentlige tjenester.

2.2.8 Kapittel VIII – Planlegging, overvåking og evaluering

Kapittelet definerer rammer for planlegging, resultatindikatorer og programvurdering.

Artikkel 41 fastsetter at programmet skal gjennomføres ved hjelp av arbeidsprogrammer.

Artikkel 42 regulerer hvordan og når programmet skal evalueres, inkludert at Kommisjonen senest 30. juni 2026 skal evaluere gjennomføringen av programmet.

Artikkel 43 fastsetter at revisjon skal utgjøre det overordnede grunnlaget for kontroll.

Artikkel 44 regulerer personvern og behandling av personopplysninger, og fastsetter at disse skal behandles i samsvar med gjeldende personvernlovgivning.

2.2.9 Kapittel IX – Regelverksvedtak

Kapittelet angir hvordan Kommisjonen kan vedta utfyllende regelverk.

Artikkel 45 gir Kommisjonen myndighet til å vedta delegerte rettsakter i tråd med artikkelens vilkår. Før Kommisjonen vedtar en delegert rettsakt, skal den rådspørre eksperter som utpekes av hver medlemsstat. Kommisjonen skal underrette Europaparlamentet og Rådet samtidig når den vedtar en delegert rettsakt.

Artikkel 46 fastsetter prosedyrer for hastesaker. Delegerte rettsakter skal tre i kraft uten opphold og skal anvendes så lenge det ikke er gjort innsigelse fra Europaparlamentet eller Rådet.

Artikkel 47 fastsetter at Kommisjonen skal bistås av programkomiteen i GOVSATCOM-konfigurasjonen.

2.2.10 Kapittel X – Overgangs- og sluttbestemmelser

Avsluttende regler om informasjon, finansiering etter 2027 og ikrafttredelse.

Artikkel 48 omhandler krav til informasjon og kommunikasjon, som bl.a. innebærer at mottakere av finansiering skal anerkjenne opprinnelsen til disse midlene og sikre synligheten til EU-finansieringen.

Artikkel 49 regulerer finansieringsmuligheter etter 2027, og innebærer at programmet kan finansieres etter 2027 for å oppfylle målene.

Artikkel 50 fastsetter ikrafttredelse til den tredje dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Forordningen er datert 15. mars 2023.

2.3 GOVSATCOM-komponenten av romforordningen

Prop. 178 S (2020–2021) Samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av en forordning om etablering av EUs romprogram (2021–2027) og EUs byrå for romprogrammet gir en gjennomgang av romforordningen. Gjennomgangen her begrenser seg til de mest relevante generelle artiklene i romforordningen og artikler direkte knyttet til GOVSATCOM. De generelle artiklene omtalt her er allerede innlemmet i EØS-avtalen, jf. EØS-komiteens beslutning nr. 319/2021 av 29. oktober 2021.

2.3.1 Generelle artikler

Artikkel 11 fastsetter bl.a. budsjettet for SSA (Space Situational Awareness) og GOVSATCOM til 442 mill. euro. Senere er budsjettet for GOVSATCOM spesifisert til 209,6 mill. euro.

Artikkel 24 omhandler spesielle kvalifikasjons- og deltakelsesbetingelser i anskaffelser der det er nødvendig for å bevare sikkerheten, integriteten og robustheten til operasjonelle systemer i EU. I slike tilfeller skal deltakelse begrenses til virksomheter i medlemsstater, men med mulighet for å gi unntak under visse forutsetninger for virksomheter etablert i deltakende EØS- eller EFTA-stater.

Artikkel 33 fastsetter sikkerhetsprinsippene i programmet. Medlemsstatenes kompetanse på sikkerhet skal hensyntas, og Rådets og Kommisjonens sikkerhetsregler skal legges til grunn, blant annet for å skille operative driftsfunksjoner fra akkrediteringsfunksjoner.

Artikkel 37 definerer prinsippene som skal legges til grunn for gjennomføring av sikkerhetsakkrediteringsaktiviteter for alle komponenter i programmet.

Artikkel 38–40 definerer oppgavene til, sammensetningen av og stemmereglene til sikkerhetsakkrediteringsstyret. Deltakelse i sikkerhetsakkrediteringsstyret skal være basert på at det foreligger et tjenestemessig behov. Unntaksvis kan EU-byråer og tredjeland inviteres til å delta på møter som observatører for saker som direkte berører dem, spesielt i saker som berører infrastruktur som tilhører dem eller er etablert på deres territorium. Ordninger for slik deltakelse fra tredjeland og tilhørende betingelser skal nedfelles i avtaler og være i overenstemmelse med forretningsordenen for sikkerhetsakkrediteringsstyret. Dersom det ikke oppnås enighet, skal det være votering med krav til kvalifisert flertall.

Artikkel 41 angir hvordan beslutninger og konsekvensene av disse skal kommuniseres mellom henholdsvis sikkerhetsakkrediteringsstyret, Kommisjonen, Europaparlamentet og Rådet.

Artikkel 42 definerer rollen til medlemsstatene innen sikkerhetsakkreditering.

Artikkel 43 fastslår at utveksling av sikkerhetsgradert informasjon knyttet til programmet mellom EU og tredjeland og internasjonale organisasjoner skal være basert på en internasjonal avtale. Avtalen med tredjeland skal sikre at reglene for beskyttelsen av sikkerhetsgradert informasjon i disse landene som et minimum skal imøtekomme kravene i Kommisjonens sikkerhetsregelverk.

Artikkel 107 sier at Kommisjonen skal bistås av en komité (programkomiteen). Komiteen skal møtes i seks spesifikke grupperinger for henholdsvis Galileo og EGNOS, Copernicus, SSA, GOVSATCOM, sikkerhet og en overordnet horisontal komité for hele romprogrammet. Programkomiteen skal i tillegg etablere et brukerforum som skal gi råd til komiteen om brukerkrav og utvikling av tjenestene. Deltakende tredjeland inviteres som observatører.

2.3.2 Artikler om GOVSATCOM-komponenten

Artikkel 62 beskriver formålet med GOVSATCOM, hvor myndighetsaktører i Europa tilbys tilgang til sikker kommunikasjonskapasitet, -tjenester og -utstyr, anskaffet og formidlet via EU til autoriserte brukere gjennom ny bakkeinfrastruktur.

Artikkel 63 utdyper forhold vedrørende sikkerhet, tjenesteportefølje og prioritering mellom brukere. Bruksområdene inkluderer krisehåndtering, overvåking, håndtering av kritisk infrastruktur og diplomatisk relatert kommunikasjon.

Artikkel 64 beskriver hvem som kan levere kapasitet og tjenester innen GOVSATCOM.

Artikkel 65 lister opp hvem som kan benytte kapasiteten og tjenestene som tilbys. Dette er offentlige myndigheter i EU, medlemsstatene eller brukere som representerer disse.

Artikkel 66 utdyper prioritering og deling av kapasiteten mellom brukere.

Artikkel 67 omhandler den nødvendige bakkeinfrastrukturen, inkludert plassering av kommunikasjonsnav/ankerstasjoner, som EU må etablere for å kunne tilby og distribuere GOVSATCOM-tjenestene til brukerne.

Artikkel 68 beskriver at deltakerne i GOVSATCOM inkluderer EUs medlemsstater, Kommisjonen og Rådet, EUs utenrikstjeneste og, om nødvendig, EUs byråer. Andre mulige deltakere i komponenten GOVSATCOM, for eksempel EØS-EFTA-stater, beskrives i artikkel 7. Disse må søke EU om å få delta, og inngå en særskilt avtale med EU om dette. Videre kreves det at hvert enkelt medlem i GOVSATCOM etablerer en egen kompetent myndighetsfunksjon som skal ivareta deltakelsen, inkludert oppgaver relatert til sikkerhet og tilgangsrettigheter samt at kapasitet, tjenester og utstyr forvaltes i henhold til kravene.

Artikkel 69 angir at Kommisjonen skal ivareta oppsyn med ressursene i GOVSATCOM for å sørge for en optimal utnyttelse av den tilgjengeliggjorte kapasitet over tid.