3 Nærmere om EØS-komiteens beslutning og avtalen

3.1 Generelt om EØS-komiteens beslutning og avtalen

Etter innledende sonderinger med EU-kommisjonen anmodet Norge om forhandlinger om en avtale i april 2023. Kommisjonen responderte imøtekommende på ønsket om deltakelse og forhandlinger. Det ble avholdt flere uformelle møter før Kommisjonen fikk et forhandlingsmandat fra Det europeiske råd i desember 2024, der Norge og Kommisjonen drøftet hovedpunkter og forventninger til en slik avtale. Det ble fra Kommisjonens side gjort klart at forordningenes bestemmelser måtte følges.

På grunn av utformingen av Secure Connectivity-forordningen og GOVSATCOM-komponenten i romforordningen er det nødvendig med en egen avtale, jf. artikkel 39 i Secure Connectivity-forordningen. Norge argumenterte for så langt som mulig å basere norsk deltakelse på EØS-avtalen, og fikk gjennomslag for også å ha en EØS-komitébeslutning som del av avtaleverket. Forhandlingene om avtalen startet formelt i februar 2025. Forhandlingene innebar to formelle forhandlingsmøter som ble avholdt i henholdsvis Brussel og Oslo. Det var også flere digitale møter av uformell karakter og utveksling av formuleringer knyttet til enkeltartikler. Arbeidet med EØS-komitébeslutningen har på ordinært vis blitt ledet av EFTA-sekretariatet i Brussel.

Den norske forhandlingsdelegasjonen ble ledet av Utenriksdepartementet og har bestått av representanter fra Nærings- og fiskeridepartementet, Forsvarsdepartementet, Direktoratet for romvirksomhet og Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Forhandlingene på EUs side ble ledet av DG DEFIS (Directorate General for Defence Industry and Space). Regjeringen tok ved forhandlingsprosessens slutt stilling til hovedspørsmål. Stortingets europautvalg er blitt holdt orientert om status i arbeidet.

3.2 Nærmere om EØS-komiteens beslutning

EØS-komiteens beslutning nr. 228 av 10. juli 2026 regulerer finansiering og innebærer at deltakende EØS-EFTA-stater skal betale i tråd med EØS-avtalens finansieringsmekanisme, det vil si en forholdsmessig andel basert på brutto nasjonalprodukt. Den norske finansieringen gjelder alle kostnader som er påløpt siden oppstarten av både GOVSATCOM og Secure Connectivity, dvs. fra henholdsvis 2021 og 2023 og ut programperioden, dvs. 2027.

Beslutningen består av en innledning og tre artikler. I innledningen anerkjenner avtalepartene det eksisterende formelle samarbeidet i EUs romprogram, og utvider samarbeidet omtalt i EØS-komiteens beslutning nr. 319/2021 av 29. oktober 2021 til å omfatte komponenten for sikker satellittkommunikasjon for myndighetsformål (GOVSATCOM) i EUs romprogram som ble opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2021/696. Videre utvides samarbeidet mellom partene i EØS-avtalen til å omfatte europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2023/588 av 15. mars 2023 om opprettelse av EUs program for sikker konnektivet for perioden 2023–2027. Innledningen viser videre til at det bør tas hensyn til avtalene mellom EU og de respektive EFTA-statene om framgangsmåter for sikker utveksling av fortrolige opplysninger, og fastsetter at Norge og Island bør delta i programkomiteene, arbeidsgruppene og de andre aktivitetene som følger av GOVSATCOM og programmet for sikker konnektivet.

Deretter omtaler innledningen det finansielle bidraget fra Norge og Island, og at bidragene baseres på betydelige investeringer foretatt i løpet av de første årene av gjennomføringen av programmene. Disse investeringene er knyttet til opprettelsen av infrastruktur som vil bli brukt av alle deltakerne i systemet, inkludert Island og Norge.

Artikkel 1 nr. 1 slår fast at det skal gjøres endringer i EØS-avtalens protokoll 31 artikkel 1 i nr. 8 bokstav e), som innebærer at en EFTA-stat kan bli deltaker i GOVSATCOM-komponenten av romforordningen, forutsatt at det er inngått en særlig avtale som nevnt i artikkel 7 nr. 2 i forordning (EU) 2021/696. Beløpene som skal innbetales for GOVSATCOM-komponenten for perioden 2021–2026 fastsettes til 147 492 euro for Island og 2 447 865 euro for Norge. Innbetaling skal skje i 2027.

Artikkel 1 nr. 2 slår fast at det innsettes et nytt nr. 8 bokstav f) eller nr. 8 bokstav e) om at EFTA-statene skal delta i aktivitetene som kan følge av forordningen om sikker konnektivet, forutsatt at det er inngått en særlig avtale som nevnt i artikkel 39 nr. 1 i forordning (EU) 2023/588. Beløpene som skal innbetales for Secure Connectivity for perioden 2023–2026 fastsettes til 1 173 139 euro for Island og 19 801 544 euro for Norge. Innbetaling skal skje i 2027. Videre fastsettes det at med hensyn til Liechtenstein skal dette nummeret suspenderes inntil EØS-komiteen treffer annen beslutning.

Artikkel 2 slår fast at beslutningen trer i kraft dagen etter at alle meddelelser etter EØS-avtalens artikkel 103 nr. 1 er inngitt.

Artikkel 3 fastsetter at beslutningen skal kunngjøres i EØS-avdelingen av og EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende.

3.3 Nærmere om de enkelte bestemmelsene i avtalen

Avtalens fortale anerkjenner blant annet betydningen av EØS-avtalen som et rettslig og institusjonelt grunnlag for å styrke og utvide samarbeidet mellom EU og Norge på området sikker konnektivitet. Avtalen viser til avtalen mellom Norge og EU om sikkerhetsprosedyrene ved utveksling av gradert informasjon, som ble undertegnet 22. november 2004 og trådte i kraft 1. desember 2004.

Artikkel 1 omhandler avtalens formål, som er å fastsette reglene for Norges deltakelse i GOVSATCOM-komponenten i EUs romprogram og i EUs program for sikker konnektivitet, og for Norges tilgang til EUs offentlige tjenester for sikker konnektivitet. Avtalen gir ikke Norge noen beslutningsmyndighet i GOVSATCOM eller Secure Connectivity-programmet. Artikkelen spesifiserer at avtalen ikke endrer eller påvirker andre juridiske instrumenter.

Artikkel 2 definerer sentrale begreper i avtalen, blant annet hva som menes med «tredjeland». Tredjeland er andre stater enn EU-medlemsstater og deltakende EØS-EFTA-stater.

Artikkel 3 fastsetter samarbeidets omfang, som er norsk deltakelse og tilgang til tjenester i GOVSATCOM-komponenten i EUs romprogram og offentlige tjenester i Secure Connectivity-programmet.

Artikkel 4 angir at Norges rolle i programmene skal være som deltaker, med referanse til Secure Connectivity-forordningens artikkel 11 og romforordningens artikkel 68. Norge gis anledning til å godkjenne norske brukere av tjenestene og prioritere mellom disse, eller stille kapasitet, lokasjoner eller anlegg til rådighet.

Artikkel 5 bestemmer at Norge skal utpeke en nasjonal myndighet for sikker konnektivitet, som blant annet skal sikre at bruken av tjenester som omfattes av avtalen, og brukerutstyr, oppfyller generelle sikkerhetskrav. Denne myndigheten omtales som «vedkommende myndighet». Myndigheten skal også sikre at tilgangsrettighetene til tjenestene fastsettes og forvaltes, og at det etableres et sentralt kontaktpunkt som kan bistå med rapportering av sikkerhetsrisikoer og trusler.

Artikkel 6 omtaler offentlige tjenester for sikker konnektivitet og fastsetter vilkårene for tilgang til disse tjenestene. Det fastsettes hvem som kan godkjennes som brukere av tjenestene. Dette er en offentlig myndighet i Norge eller en medlemsstat, eller en fysisk eller juridisk person som opptrer på vegne av disse.

Artikkel 7 fastsetter hvilke vilkår som regulerer hvorvidt EU kan anskaffe satellittkommunikasjonskapasiteter og -tjenester fra Norge eller norske aktører.

Artikkel 8 fastsetter at Norges relative tilgang til tjenestene i forhold til andre deltakende stater er forankret i Kommisjonens gjennomføringsbeslutninger (EU) 2023/1053 og (EU) 2023/1055. I praksis fordeles tilgangen etter folketall, justert for at det er satt av kapasitet til EUs institusjoner og en kriseavsetning som totalt utgjør 25 % av kapasiteten.

Artikkel 9 tilrettelegger for et mulig fremtidig samarbeid om en tilleggskomponent for å oppnå bedre dekning med lav forsinkelse i Arktis. Dette kan i så fall kreve ytterligere finansiering fra Norge.

Artikkel 10 regulerer vilkår for kvalifikasjon og deltakelse for norske enheter. Bestemmelsen fastsetter at artikkel 24 i romforordningen og artikkel 22 i Secure Connectivity-forordningen om vilkår for kvalifikasjon og deltakelse i programmene skal gjelde for avtalen. De to forordningene regulerer Kommisjonens mulighet til å gi tillatelser som muliggjør leveranser fra norske aktører til relevante systemer på områder der det er restriksjoner for leveranser for å bevare sikkerheten, integriteten og robustheten i de operative systemene i EU. Tillatelse kan gis dersom aktøren er etablert i Norge og har sitt hovedsete i Norge, i en EU-medlemsstat eller i en deltakende EØS-EFTA-stat, dersom aktiviteten gjennomføres innenfor dette området, og dersom aktøren ikke er gjenstand for kontroll fra et tredjeland.

Artikkel 11 bekrefter at Kommisjonens relevante gjennomføringsbeslutninger som gjelder for GOVSATCOM-komponenten i EUs romprogram og Secure Connectivity-programmet, skal gjelde for aktiviteter som gjennomføres i henhold til denne avtalen.

Artikkel 12 tilrettelegger for at Norge kan bidra med ytterligere finansielt bidrag for nye programelementer.

Artikkel 13 omhandler radiospektrum/frekvenssamarbeid. Den fastsetter at partene skal samarbeide om spektrumspørsmål som gjelder europeisk sikker konnektivitet i Den internasjonale teleunion (ITU), og beskytte de frekvenstildelingene som er nødvendige for de europeiske systemene for sikker konnektivitet.

Artikkel 14 omhandler vern av EUs økonomiske interesser. Den fastsetter at Norge skal gi Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse (OLAF) og Revisjonsretten nødvendige rettigheter og tilganger for at disse skal kunne utøve sine respektive myndigheter fullt ut.

Artikkel 15 omhandler sikkerhet. Partene skal treffe alle praktisk mulige tiltak for å sikre kontinuiteten, sikkerheten og tryggheten til EUs tjenester for sikker konnektivitet og GOVSATCOM-tjenester, og den tilknyttede infrastrukturen og kritiske aktiva på sine territorier. Norge skal vedta og håndheve tiltak som gir en grad av sikkerhet som er likeverdig med dem som gjelder i EU.

Artikkel 16 regulerer norsk deltakelse i komiteer og arbeidsgrupper, og i sikkerhetsakkrediteringsstyret. I komiteene og arbeidsgruppene skal Norge inviteres til å delta med status som observatør, uten stemmerett. I sikkerhetsakkrediteringsstyret har Norge rett til å delta, uten stemmerett, når relevante saker behandles.

Artikkel 17 fastsetter at hver part kan treffe hensiktsmessige beskyttelsestiltak, etter samråd med felleskomiteen nevnt i artikkel 18, herunder suspendere en eller flere bestemmelser i denne avtalen, dersom den finner at den andre parten ikke oppfyller sine forpliktelser i henhold til denne avtalen. Felleskomiteen omtalt i artikkel 18 skal konsulteres i slike tilfeller, og omfanget av en slik reaksjon skal være begrenset til det som er nødvendig for å bøte på situasjonen og sikre en rimelig balanse mellom rettigheter og plikter etter avtalen.

Artikkel 18 etablerer en felleskomité, «Joint Committee», som skal føre tilsyn med gjennomføringen av avtalen. Avtalen gir felleskomiteen fullmakt til å endre avtalens artikkel 9 og 12. Felleskomiteen skal møtes minst to ganger i året.

Artikkel 19 fastsetter rammene for tvisteløsning. Tvisteløsning skal utelukkende skje gjennom konsultasjoner mellom partene.

Artikkel 20 bestemmer avtalens ikrafttredelse, prosedyre for endringer og opphør. Avtalen skal tre i kraft den første dagen i den andre måneden etter datoen da partene har varslet hverandre om at de har fullført sine respektive interne rettslige prosedyrer. Avtalen kan endres ved skriftlig avtale mellom partene. Avtalen får anvendelse til 31. desember 2027. Avtalen forlenges automatisk for perioder på ti år dersom ingen av partene skriftlig meddeler den andre parten sin intensjon om ikke å forlenge den. Underretning om opphør må skje senest tre måneder før avtaleperiodens utløp. Hver av partene kan i tillegg underrette den andre parten skriftlig om at de har til hensikt å si opp avtalen. Oppsigelsen får virkning tre måneder etter at underretningen er mottatt. Avtalen skal imidlertid anvendes av partene på alle prosjekter, tiltak og aktiviteter som finansieres inntil utløpet av de kontraktmessige ordningene knyttet til disse prosjektene, tiltakene og aktivitetene.

Artikkel 21 fastsetter de offisielle språkene for avtalen til norsk, bulgarsk, kroatisk, tsjekkisk, dansk, nederlandsk, engelsk, estisk, finsk, fransk, tysk, gresk, ungarsk, irsk, italiensk, latvisk, litauisk, maltesisk, polsk, portugisisk, rumensk, slovakisk, slovensk, spansk og svensk og at alle har samme gyldighet.