4 Lov om Forbrukerklageutvalget

4.1 Forbrukertvistutvalgets virkeområde

4.1.1 Gjeldende rett mv.

Forbrukertvistutvalget behandler tvister i forbrukerkjøp og tvister om ytelser som selgeren eller andre har påtatt seg overfor en kjøper i tilknytning til kjøpet, for eksempel en serviceavtale i tilknytning til kjøp av PC, tvister om avtaler som faller inn under angrerettloven av 20. juni 2014 nr. 27 og tvister om tjenester som reguleres av håndverkertjenesteloven av 16. juni 1989 nr. 63. Dette følger av forbrukertvistloven § 1 første ledd. Forbrukerkjøp er i forbrukertvistloven § 1 tredje ledd definert som kjøp av ting til forbruker, dvs. uten krav om at selgeren skal opptre i næringsvirksomhet. Forbruker defineres som fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. «Ting» forstås som løsøre. Loven gjelder derfor ikke kjøp av fast eiendom og heller ikke avtaler om elektrisk energi som nevnt i forbrukerkjøpsloven § 61 a første ledd bokstav a til c, jf. forbrukertvistloven § 1 fjerde ledd. De fleste tvister knyttet til tjenesteområdet faller utenfor Forbrukertvistutvalgets saksområde.

Forbrukertvistloven § 1 annet ledd fastslår at Forbrukertvistutvalget ikke bistår med inndrivelse av krav motparten har erkjent, det vil si inkassosaker. Begrensningen i virkeområde gjelder enten kreditor er næringsdrivende eller forbruker.

Den som klager en sak inn for Forbrukertvistutvalget, må ha et reelt behov for å få saken avgjort, jf. tvisteloven § 1-3 som får tilsvarende anvendelse etter forbrukertvistloven § 1 femte ledd.

Det stilles ingen krav til tvistegjenstandens verdi eller størrelsen på kravet som vilkår for behandling i Forbrukertvistutvalget, verken minimums- eller maksimumsverdi.

4.1.2 Direktivet

Direktivet omhandler prosedyrer for løsning av tvister om avtaleforpliktelser utenfor rettsapparatet (artikkel 2 nr. 1). Anvendelsesområdet begrenses til tvister som følger av salgsavtaler eller tjenesteavtaler mellom en næringsdrivende etablert i EØS-området, og en forbruker som er bosatt i EØS-området. Virkeområdet dekker både nasjonale og tverrnasjonale tvister. Tverrnasjonal tvist er i artikkel 4 nr. 1 bokstav f definert som en avtaletvist som oppstår i forbindelse med en salgs- eller tjenesteavtale der forbrukeren på tidspunktet for bestillingen av varene eller tjenestene er bosatt i en annen medlemsstat enn der den næringsdrivende er etablert. I henhold til nr. 2 er den næringsdrivende etablert der denne har sitt forretningssted, dersom den næringsdrivende er en fysisk person. Dersom den næringsdrivende er et selskap eller en annen juridisk person eller en sammenslutning av fysiske eller juridiske personer, anses vedkommende etablert der denne har sitt hovedkontor, sin hovedadministrasjon eller sitt forretningssted, herunder en filial, et agentur eller en annen virksomhet.

Salgsavtaler er definert i artikkel 4 nr. 1 bokstav c som «enhver avtale der den næringsdrivende overfører eller påtar seg å overføre eiendomsretten til varer til forbrukeren, og forbrukeren betaler eller påtar seg å betale prisen for disse, herunder enhver avtale som omfatter både varer og tjenester». «Varer» er ikke nærmere definert. I forbrukerrettighetsdirektivet (Europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/83/EU av 25. oktober 2011 om forbrukerrettigheter) artikkel 2 nr. 3 er varer definert som enhver løsøregjenstand. Vann, gass og elektrisitet skal også anses som varer, når de tilbys for salg i et begrenset volum eller en fast satt mengde. Departementet antar at «varer» også etter direktivet om alternativ tvisteløsning skal forstås som løsøre. Dermed faller kjøp og salg av fast eiendom utenfor virkeområdet.

Direktivet regulerer videre utenrettslige klageorganer som enten «foreslår eller pålegger en løsning eller bringer partene sammen med sikte på å oppnå en minnelig løsning», jf. artikkel 2 nr. 1.

Artikkel 2 nr. 2 presiserer at direktivet ikke får anvendelse i enkelte situasjoner. Dette gjelder blant annet ikke-økonomiske tjenester av allmenn interesse, helsetjenester som ytes av helsepersonell og offentlige tilbydere av videregående eller høyere utdanning, jf. bokstavene c, h og i.

Det fremgår også at direktivet ikke får anvendelse i tvister mellom næringsdrivende, jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav d.

Klageorganet kan fastsette at klagens verdi skal ligge under eller over en fastsatt beløpsgrense, jf. artikkel 5 nr. 4 bokstav d. Etter fortalen punkt 25 skal medlemsstater ta hensyn til at en tvists reelle verdi kan variere mellom medlemsstatene. En uforholdsmessig høy grense i en medlemsstat kan svekke tilgangen til alternativ tvisteløsningsprosedyrer for forbrukere fra andre medlemsstater.

Direktivet krever at beløpsgrenser for å behandle en sak er forhåndsfastsatt, dvs. eventuell beløpsgrense må være satt før en tvist oppstår for at den skal kunne gjøres gjeldende av klageorganet.

4.1.3 Forslag i NOU 2010: 11 Nemndsbehandling av forbrukertvister

NOU-utvalget reiste spørsmålet om det er behov for å utvide Forbrukerklagenemndas saksområde utover de sakene som omfattes av gjeldende forbrukertvistlov § 1, dvs. forbrukerkjøp, håndverkertjenester og avtaler som omfattes av angrerettloven.

NOU-utvalget foreslo å utvide Forbrukerklagenemndas virkeområde med tvister knyttet til avtaler om avhending av fast eiendom etter avhendingslova og oppføring av ny bolig etter bustadoppføringslova. NOU-utvalget bemerket at det skal særlige hensyn til for å begrunne opprettelse av et utenrettslig tvisteløsningstilbud i tillegg til forliksrådene på et bestemt saksområde, fordi slik tvisteløsning er ressurskrevende. Slike hensyn, mente utvalget, foreligger i saker om kjøp og salg av fast eiendom. I de fleste tilfellene vil det være en forbruker både på kjøper- og selgersiden. Det foreligger derfor ingen bransje- eller interesseorganisasjoner som kan påta seg å drive en slik avtalebasert nemnd. I dag er det kun Forbrukertvistutvalget, i tillegg til Husleietvistutvalget, som har erfaring med denne typen tvister mellom forbrukere. For kjøp og salg av bolig vil det være mulig å spare betydelige midler på å finne en løsning i Forbrukerklagenemnda, fremfor å bruke domstolene. NOU-utvalget mente derfor at Forbrukerklagenemnda bør behandle tvister om kjøp og salg av fast eiendom. Det samme gjelder tvister om oppføring av ny bolig. Slike tvister har mange likhetstrekk med tvister om kjøp og salg av fast eiendom. Tvister knyttet til avtaler om oppføring av bolig bør dessuten behandles sammen med tvister om håndverkertjenester som hører inn under Forbrukertvistutvalgets saksområde, for å få en samlet behandling av spørsmål knyttet til denne type virksomhet. Utvalget foreslo derfor at Forbrukerklagenemnda også behandler tvister etter bustadsoppføringslova, som en naturlig forlengelse av behandling av håndverkertjenester.

Utvalget viste til at mange sakstyper ikke er egnet for skriftlig behandling, slik det gjøres i Forbrukertvistutvalget. NOU-utvalget viste til at markedet kan være i sterk og hurtig endring og foreslo at departementet gis hjemmel til, ved særlig behov, å regulere saksområdet til Forbrukerklagenemnda i forskrift.

NOU-utvalget foreslo å opprettholde ordningen med at Forbrukerklagenemnda behandler saker mellom forbrukere (private parter), og ikke bare mellom forbruker og næringsdrivende. Utvalget påpekte at det åpenbart finnes et behov for tvisteløsning mellom private parter. Slike tvister krever ofte noen grad av fagkunnskap, og partene trenger i mange tilfeller råd og veiledning underveis i saksforberedelsen. Dette er forhold som oppfylles godt gjennom behandlingen i Forbrukertvistutvalget. Dersom Forbrukerklagenemnda ikke skal behandle saker mellom private parter, vil mange av disse forbli uløste.

Det ble også foreslått at Forbrukerklagenemnda ikke skal behandle klager fra en næringsdrivende som gjelder pengekrav der kravet er uimotsagt av forbrukeren.

NOU-utvalget diskuterte spørsmålet om det burde innføres en maksimums- og/eller minimumsgrense for tvistegjenstandens verdi ved behandling av forbrukertvister. Utvalget påpekte at enkelte gjenstander har en så lav verdi at det ikke kan forsvares at samfunnet bruker ressurser på å behandle dem. På den annen side finnes tvistegjenstander med så høy verdi at det vil kunne være naturlig å henvise disse klagene til domstolene. Utvalget foreslo likevel ikke å fastsette noen grense for tvistegjenstandens verdi, se utredningen punkt 8.3.8.

4.1.4 Lov om klageorganer for forbrukersaker

Det fremgår av lov om klageorganer for forbrukersaker § 6 at klageorganet skal ha et klart definert saksområde. Klageorganet kan selv fastsette at det bare skal behandle tvister som overstiger en viss sum. Organet kan også sette en øvre grense for tvistesummen. Det fremgår videre at klageorganet ikke skal behandle saker om inndrivelse av krav som klagerens motpart har erkjent. Klageorganet skal behandle saker mellom næringsdrivende etablert i Norge, og forbruker bosatt i Norge eller i andre EØS-stater. Forbrukeren må ha et reelt behov for å få avgjort kravet mot den næringsdrivende. Klageorganet kan gi næringsdrivende klageadgang på tilsvarende vilkår, jf. siste ledd.

Loven § 23 har en særbestemmelse for Forbrukerrådet. Det fastslås at både forbruker og næringsdrivende kan bringe en sak inn til Forbrukerrådet for mekling. Saksområdet er de sakene som kan behandles av Forbrukertvistutvalget, samt øvrige saker som ikke omfattes av annet innmeldt klageorgans saksområde. Innmeldt klageorgan er klageorgan som fyller direktivets kvalitetskrav, og derfor er innmeldt til og oppført på EU-kommisjonens oversikt over slike organer. Dersom den næringsdrivende ikke er tilsluttet det innmeldte klageorganet, skal Forbrukerrådet likevel behandle tvisten, jf. § 23 første ledd bokstav c.

4.1.5 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo å videreføre Forbrukertvistutvalgets saksområde, jf. gjeldende lov § 1, i ny lov om Forbrukerklageutvalget. Departementet foreslo at også ytelser som henger sammen med avtaler om kjøp, skal omfattes, slik ordningen er i dag. Departementet sluttet seg ikke til NOU-utvalgets forslag om at Forbrukertvistutvalget skal behandle saker om avhending og oppføring av fast eiendom.

Departementet foreslo at Forbrukertvistutvalget kan behandle prinsipielle saker som er meklet av Forbrukerrådet, men som faller utenfor Forbrukertvistutvalgets ordinære saksområde. Departementet viste til at i Prop.1 S (2014–2015) ble det foreslått å bevilge midler til at saker av prinsipiell karakter som faller utenfor Forbrukertvistutvalgets ordinære saksområde, skal kunne bringes inn for utvalget for bindende avgjørelse. Dette er saker som faller utenfor saksområdet til andre klageorganer (som er meldt inn til EU-kommisjonen), og som har vært meklet i Forbrukerrådet. For å håndtere prinsipielle saker ble det foreslått å styrke Forbrukertvistutvalget. Departementet foreslo at saken for å anses prinsipiell som et utgangspunkt må reise spørsmål av betydning ut over den aktuelle saken, eller at det av andre grunner er særlig viktig å få klagen avgjort. Departementet antok at en sak er prinsipiell dersom den reiser vanskelige juridiske problemstillinger som ikke er avklart i regelverk, forvaltnings- eller rettspraksis. Om saken har stor eller liten økonomisk betydning for klageren, vil ikke være relevant.

Departementet foreslo at det skal være Forbrukerrådet som vurderer hvorvidt en sak som er meklet skal anses prinsipiell og derfor kan bringes inn for Forbrukertvistutvalget for bindende avgjørelse. Dersom en av partene ønsker det, bringes saken inn for Forbrukertvistutvalget via Forbrukerrådet.

Departementet foreslo at de viktigste kriteriene for når en sak skal anses prinsipiell nedfelles i loven. Eventuelle nærmere kriterier kan fastsettes i forskrift.

Departementet foreslo at Forbrukertvistutvalget skal behandle tvister der både kjøper og selger er forbruker, dvs. at ingen av dem handler i næringsvirksomhet. For ordens skyld foreslo departementet å lovfeste at Forbrukertvistutvalget ikke behandler tvister mellom næringsdrivende.

Departementet var ikke enig i NOU-utvalgets forslag om adgang til å regulere Forbrukertvistutvalgets virkeområde i forskrift. Departementet foreslo derimot at virkeområdet fremgår av loven, men at det gis hjemmel til i forskrift å fastsette nedre og øvre beløpsgrense for kravets verdi som vilkår for behandling av Forbrukertvistutvalget. Departementet ba særlig om høringsinstansenes synspunkt på om forskriftshjemmelen også bør omfatte en øvre terskelverdi.

Forbrukertvistloven § 1 annet ledd har følgende begrensning i saker som for øvrig faller inn under Forbrukertvistutvalgets saksområde: «Forbrukertvistutvalget bistår ikke med inndrivelse av krav motparten har erkjent». Departementet foreslo at bestemmelsen videreføres.

Departementet foreslo også at den som ønsker en sak behandlet av Forbrukertvistutvalget må ha et reelt behov for å få saken avgjort. Hvorvidt det foreligger reelt behov, avgjøres ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det, jf. tvisteloven § 1-3 annet ledd.

Departementet foreslo å videreføre gjeldende unntak for avtaler om elektrisk energi som nevnt i forbrukerkjøpsloven § 61 a om nemndsbehandling av visse tvister. Departementet foreslo at dersom forbrukerkjøpsloven § 61 a oppheves, bør unntaket i lov om Forbrukerklageutvalget erstattes med et generelt unntak for avtaler om elektrisk energi.

Det følger av direktivet at det utenrettslige tvisteløsningssystemet skal dekke både innenlandske og tverrnasjonale klager. Tverrnasjonale saker foreligger når den næringsdrivende er etablert i ett medlemsland, og forbrukeren bosatt i et annet. Departementet foreslo å nedfelle dette i bestemmelsen om virkeområde.

Lov om Forbrukertvistutvalget regulerer privatrettslige forhold og gjelder derfor også dersom en av partene er bosatt/etablert på Svalbard eller Jan Mayen, jf. henholdsvis svalbardloven § 2 og lov om Jan Mayen § 2. Departementet foreslo imidlertid at dette ikke nedfelles i lov om Forbrukerklageutvalget, fordi dette fremgår av nevnte lover.

4.1.6 Høringsinstansenes syn

4.1.6.1 Generelt

Forbrukerombudet mener at alle forbrukertvister i utgangspunktet bør behandles av Forbrukertvistutvalget, så fremt det ikke finnes en avtalebasert nemnd på det aktuelle området.

Også andre høringsinstanser mener tvister på deres område bør legges inn under Forbrukertvistutvalget, inntil eventuell nemnd er opprettet. Justis- og beredskapsdepartementet støtter forslaget om å videreføre unntaket for avtaler om kjøp av elektrisk energi.

I høringsnotatet ble det foreslått at utvalget skal behandle klager mellom næringsdrivende etablert i Norge og forbrukere bosatt i Norge eller i øvrige EØS-stater, jf. lovutkastet § 1 tredje ledd. Forbrukertvistutvalget viser til at Forbrukertvistutvalget per i dag kan behandle tvister mellom en klager som er bosatt i Norge og en næringsdrivende etablert i utlandet, forutsatt at saksforholdet har «tilstrekkelig tilknytning til Norge», jf. tvisteloven § 4-3 (1). Et eksempel er hvis kjøpet er inngått via Internett. Forbrukertvistutvalget ser ingen grunn til at denne rettstilstanden endres. Norges Automobilforbund har tilsvarende synspunkter.

4.1.6.2 Særlig om fast eiendom

En rekke høringsinstanser har uttalt seg til NOU-utvalgets forslag om å utvide Forbrukertvistutvalgets saklige virkeområde til å omfatte fast eiendom. Mange mener at det også på dette området bør innføres et lavterskeltilbud som gjør at forbrukeren kan få en rask og rimelig avgjørelse. Forbrukertvistutvalget slutter seg til NOU-utvalgets forslag om å utvide utvalgets saksfelt med områdene avhending av fast eiendom etter avhendingslova og oppføring av ny bolig etter bustadsoppføringslova. Forbrukertvistutvalget antar imidlertid at saksområdene vil ha bevismessige utfordringer, slik at mange av sakene ikke egner seg for skriftlig saksbehandling. Det må derfor forventes at en del av sakene må avvises som bevisuegnet. Også andre instanser peker på at sakene ofte ikke egner seg for skriftlig saksbehandling og viser til at kompliserte saksforhold og store tvistesummer mv. taler for domstolsbehandling. Også Domstoladministrasjonen foreslår at kjøp og salg av fast eiendom blir en del av utvalgets ansvarsområde. Instansen er uenig i at Forbrukertvistutvalget ikke skal behandle saker om kjøp og salg av fast eiendom, når det skal behandle saker etter lov om håndverkertjenester. Domstoladministrasjonen bemerker at et slikt alternativ vil kunne avlaste de alminnelige domstolene i noen grad, særlig i de tilfellene der tvistesummen er forholdsvis lav. Dette er sakstyper hvor partene ofte kommer frem til en ordning i minnelighet under domstolsbehandlingen. Høringsinstansen skriver at departementets hovedbegrunnelse for å unnta sakene er bevisspørsmål som ikke kan avklares ved skriftlig behandling. Domstoladministrasjonen påpeker at mange av de samme bevisspørsmål også vil oppstå ved behandling av saker etter lov om håndverkertjenester. Konsekvensen av departementets opplegg vil derfor lett kunne bli at begge sakstyper blir behandlet av domstolene, men at veien frem til domstolsbehandling blir forskjellig.

Advokatforeningen foreslår at man setter en beløpsgrense på for eksempel kr 200 000 for hvilke boligtvister som kan forelegges utvalget.

Forbrukerrådet viser til at langt de fleste salg som omfattes av avhendingslova skjer med eierskifteforsikring, og at tvister derfor vil ha mulighet for nemndsbehandling i Finansklagenemnda Eierskifte. Hensynet til lik behandling av like tvister kan tilsi at der hvor det ikke foreligger eierskifteforsikring, bør tvisten likevel kunne behandles av et utenrettslig tvistetilbud.

4.1.6.3 Særlig om prinsipielle saker

Departementet foreslo i høringsnotatet at Forbrukertvistutvalget i visse tilfeller skulle behandle prinsipielle saker som var meklet av Forbrukerrådet, jf. punkt 4.1.5.

Når er en sak prinsipiell

Forbrukerrådet deler departementets syn om at en prinsipiell sak som utgangspunkt må reise rettslige spørsmål av betydning ut over den aktuelle saken, eller at det av andre grunner er særlig viktig å få klagen avgjort. Forbrukerrådet bemerker at hensynet til forutberegnelighet tilsier at det er hensiktsmessig å klargjøre så langt som mulig hva som ligger i «andre grunner». Forbrukerrådet viser til at departementet trekker frem uavklarte spørsmål i regelverk, forvaltnings- og rettspraksis som eksempler, og at sakens økonomiske betydning for klager ikke har betydning. Forbrukerrådet har skissert noen mulige spørsmål som kan gi grunnlag for en prinsipiell sak. Det siteres fra høringsuttalelsen:

«Alminnelig kontraktsrett vil bli viktig, og generelt kan vi se for oss prinsipielle saker knyttet til forståelsen av avtalerettslige prinsipper for et særskilt område. Et grunnleggende spørsmål er hvilken utførelse og kvalitet som kan forventes på tjenesten, særlig på områder der det ikke stilles særskilte krav til den som utfører tjenesten eller det finnes bransjenormer som kan gi en viss veiledning. På områder der det inngås skriftlige avtaler mellom partene, kan spørsmålet om hva som er et urimelige avtalevilkår være aktuelt. Et annet sentralt avtalerettslig prinsipp som kan gi opphav til prinsipielle saker er prekontraktuell opplysningsplikt. I andre saker kan det være tale om erstatningskrav fra klager, og i tråd med forbrukervernlovgivningen for øvrig, kan det på enkelte områder bli aktuelt å vurdere spørsmålet om ansvarsgrunnlag som et prinsipielt spørsmål. I forbrukervernlovgivningen er det på mange områder innført kontrollansvar, og det er foreløpig uavklart i rettspraksis om det kan anvendes utenfor de lovregulerte tilfellene på enkelte områder som omfattes av Forbrukerrådets meklingstilbud. Prinsipielle spørsmål vil også kunne oppstå i de konkrete tilfellene hvor det kan være aktuelt å anvende prinsipper i håndverkertjenesteloven analogisk.»

Forbrukerrådet slutter seg til departementets forslag om å lovfeste de viktigste kriteriene for hva som er å anse som en prinsipiell sak. Når det gjelder forslaget om en lovhjemmel for å fastsette nærmere kriterier for hva som anses som prinsipielle saker i forskrift er Forbrukerrådet positiv til det, og bemerker at

«…spørsmålene som vil kunne anses som prinsipielle er varierte og komplekse. Etter Forbrukerrådets syn er det vanskelig å oppstille kriterier utover lovtekstens vurderingskriterier på nåværende tidspunkt. Fastsettelse av kriterier vil muligens bli enklere når det foreligger praksis fra Forbrukerklageutvalget… .»

Forbrukerombudet peker på at forslaget om at Forbrukertvistutvalget kan behandle saker av prinsipiell karakter vil kunne by på utfordringer, ettersom Forbrukertvistutvalget da skal behandle en enkeltstående sak på et saksområde som utvalget nødvendigvis ikke har særskilt erfaring med.

Hvem avgjør om en sak er prinsipiell mv.

Når det gjelder spørsmålet om hvem som skal ha kompetanse til å avgjøre om en sak er prinsipiell, slutter Forbrukerrådet seg til forslaget om at kompetansen skal legges til Forbrukerrådet. Justis- og beredskapsdepartementet viser til at det i lov om klageorganer for forbrukersaker er foreslått at Forbrukerrådet med endelig virkning skal avgjøre om en sak anses prinsipiell, og derved om Forbrukerklageutvalget skal behandle den. Justis- og beredskapsdepartementet reiser spørsmålet om det er mer hensiktsmessig at Forbrukerklageutvalget avgjør om en sak er prinsipiell. Justisdepartementet viser til at det fremgår av høringsnotatet at Forbrukerrådet ikke lenger skal forberede saker for Forbrukerklageutvalget, verken ved å oversende sitt syn på saken eller gi et sammendrag. Vurderingen av om saken er prinsipiell synes derfor å høre bedre inn under Forbrukerklageutvalgets egen saksforberedelse.

Samferdselsdepartementet antar at det ikke er tilsiktet at prinsipielle saker innenfor virkeområdet til andre innmeldte bransjenemnder, som for eksempel Brukerklagenemnda for elektronisk kommunikasjon og Transportklagenemnda, skal behandles av Forbrukerklageutvalget, og mener at dette bør presiseres i ordlyden. Forbrukertvistutvalget antar at Forbrukertvistutvalget av eget tiltak skal kunne overprøve Forbrukerrådets beslutning om at en sak er prinsipiell, og ber om at det blir tydeliggjort i lovforslaget. Det er da viktig å sikre nødvendig kompetanse i saksbehandlingen, f.eks. gjennom innhenting av uttalelse fra sakkyndige og/eller fagspesialister på det aktuelle området.

Justis- og beredskapsdepartementet reiser videre spørsmålet om forbrukeren får et rettskrav på å få behandlet saker av prinsipiell karakter, eller om det er ment å gi Forbrukerklageutvalget en skjønnsmessig adgang til å velge å behandle prinsipielle saker som faller utenfor første ledd. Dette bør klargjøres.

4.1.6.4 Verdigrenser

Forbrukerombudet og Forening mot urimelig forretningspraksis slutter seg til departementets forslag om at forskriftshjemmel for å fastsette verditerskler for hvilke krav som tas til klagebehandling, også kan omfatte en øvre verditerskel. De bemerker at grensen bør settes relativt høyt for å sikre at det alt vesentlige av klagesaker kan behandles. Forbrukertvistutvalget og Husleietvistutvalget, derimot, ser ikke behov for å sette en øvre terskelverdi. Partenes rettssikkerhet anses ivaretatt ved adgangen til å bringe saken inn for domstolene. Flere instanser har uttalt seg om forslaget om forskriftshjemmel til å sette en nedre verditerskel for å behandle saker. Næringslivets Hovedorganisasjon mener spørsmål om en nedre terskel for tvistegjenstandens verdi bør utredes nærmere. Næringslivets Hovedorganisasjon stiller spørsmålstegn ved om det er samfunnsøkonomisk forsvarlig at slike klager skal kunne sette i gang en (nemnds)behandling hvor ressursene som går med til behandlingen langt overstiger tvistegjenstandens verdi. Forening mot urimelig forretningspraksis er ikke tilhenger av en hjemmel til å fastsette nedre grense for tvistesummen. Foreningen understreker at et av formålene med Forbrukertvistutvalget er at også små krav skal gis mulighet til å få en rettskraftig avgjørelse på en effektiv, smidig og økonomisk lønnsom måte. Forbrukerrådet ser i utgangspunktet ikke behov for lovhjemmel, verken for en nedre eller øvre terskel. Rådet underbygger sitt standpunkt slik:

«En gjennomgang fra 2013 for saker som behandles i Forbrukerrådet viser at i underkant av 10 % av sakene har en tvistesum på under kr 1 000. Omtrent 10 % av sakene har en tvistesum over kr 100 000. Rundt 80 % av sakene har således en tvistesum mellom kr 1 000 og kr 100 000. Av saker med tvistesum mellom kr 500 000 og kr 1 000 000 behandlet Forbrukerrådet 18 saker, og ni saker hadde en tvistesum på mer enn kr 1 000 000.»

Dersom departementet innfører en regel om terskelverdier, har Forbrukerrådet følgende kommentarer for beregning av verdien:

«Lovutkastet fastsetter ikke hvordan verdigrensene skal fastsettes. Det fremgår av direktivet at terskelverdier skal knyttes til tvistegjenstandens verdi, jf ADR-direktivets artikkel 5 (4) d). I noen sammenhenger vil tvistegjenstandens verdi være sammenfallende med kravets størrelse (påstanden går ut på et pengebeløp), andre ganger ikke. I den danske lov om alternativ tvisteløsning i forbindelse med forbrukerklager er øvre og nedre terskelverdier knyttet til «prisen for varen eller tjenesteydelsen…», jf § 16, stk. 2, 3).»

En tilknytningsmekanisme lik den danske fremstår etter Forbrukerrådets syn som en rettsteknisk fornuftig løsning.

Forbrukerrådet mener at en nedre terskelverdi må ha en sikkerhetsventil ved at enkelte saker med lav tvistegjenstandsverdi må kunne behandles i Forbrukertvistutvalget. Uten en sikkerhetsventil er Forbrukerrådet skeptisk til en nedre terskelverdi. Dersom prinsipielle saker unntas fra den nedre terskelverdien, ivaretas hensynet til forbruker.

4.1.7 Departementets vurderinger

4.1.7.1 Generelt

Departementet opprettholder forslaget om at Forbrukertvistutvalget skal behandle saker som omfattes av gjeldende lov. Dette er tvister om kjøp av ting til forbruker, tvister om håndverkertjenester og tvister om avtaler som omfattes av angrerettloven. I tillegg til tvister om kjøp av ting til forbruker, behandler Forbrukertvistutvalget ytelser som selgeren eller andre har påtatt seg overfor kjøperen i tilknytning til kjøpet. Har forbrukeren for eksempel kjøpt en PC og fått en serviceavtale på kjøpet, omfattes tvist om serviceavtalen av Forbrukertvistutvalgets saksområde. Departementet foreslår at definisjon av forbruker i gjeldende lov videreføres i ny lov. Når det gjelder forslaget om å utvide virkeområdet til å omfatte prinsipielle saker, vises det til punkt 4.1.7.4.

Departementet opprettholder forslaget om at Forbrukertvistutvalget også skal behandle klager mellom to forbrukere, ikke bare mellom forbruker og næringsdrivende. Dette vil i praksis være saker om kjøp av ting til forbruker, jf. lovforslaget § 1, når ingen av partene opptrer i næringsvirksomhet. I praksis behandler Forbrukertvistutvalget mange saker om kjøp av bruktbil mellom private parter. Når det gjelder klager etter håndverkertjenesteloven eller angrerettloven, følger det av disse lovene at den ene parten må være næringsdrivende for at loven skal komme til anvendelse. Når det gjelder prinsipielle saker, jf. punkt 4.1.7.4, foreslås det imidlertid at disse skal være mellom en forbruker og en næringsdrivende.

Departementet opprettholder forslaget om at den som bringer saken inn for utvalget, må ha et reelt behov for å få kravet avgjort, og at utvalget ikke skal behandle klager som gjelder krav motparten har erkjent. Dette er også i overensstemmelse med gjeldende rett.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 1 første og annet ledd, fjerde ledd bokstav b og § 5 annet ledd bokstav d.

4.1.7.2 Tverrnasjonale saker

Etter forbrukertvistloven § 8 første ledd annet punktum behandler Forbrukertvistutvalget ikke saker der motparten ikke kan saksøkes for norske domstoler. Dersom innklagede kan saksøkes for norske domstoler behandler Forbrukertvistutvalget saken uavhengig av om innklagede er en næringsdrivende som er etablert i Norge eller ikke. Avgjørende er om saken har tilstrekkelig tilknytning til Norge etter tvisteloven §§ 4-3 følgende. Dette innebærer at Forbrukertvistutvalget i dag må behandle saker mot næringsdrivende som har forretningssted i Norge dersom saken gjelder virksomheten her, jf. tvisteloven § 4-4 tredje ledd annet punktum. Videre innebærer det at norske forbrukere kan velge å klage saker mot utenlandske næringsdrivende inn for Forbrukertvistutvalget, med mindre forbrukeren har inngått avtalen på den næringsdrivendes faste forretningssted, jf. § 4-5 syvende ledd. Dette vil typisk omfatte netthandel.

Direktivet krever at klageorganene skal behandle saker der den næringsdrivende er etablert i Norge, og forbrukeren er bosatt i Norge eller i en annen EØS-stat. Gjeldende rett anses ikke å være i strid med direktivet, og foreslås derfor videreført. Bestemmelsen foreslås imidlertid nedfelt i paragrafen om avvisning.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 5 annet ledd bokstav f.

4.1.7.3 Fast eiendom

Departementet ser fordelene ved en større utvidelse av Forbrukertvistutvalgets myndighetsområde. Det finnes her et betryggende apparat for håndtering av saker. Forbrukertvistutvalget har god kompetanse og omfattende erfaring, slik at det ikke vil by på store problemer å legge nye saksfelt til utvalgets saksområde. Tilbudet er også gratis både for forbrukerne og næringen. I så fall kunne en fått et oversiktlig system. Ettersom det legges opp til at Forbrukertvistutvalget fortsatt skal behandle saker også mellom to private parter, vil et forslag om utvidelse av virkeområdet til å omfatte fast eiendom vesentlig kunne utvide sakstilfanget.

Dersom det foreligger eierskifteforsikring, vil tvist knyttet til avhending av fast eiendom høre inn under saksområdet til Finansklagenemnda (eierskifte). Departementet er enig med Forbrukerrådet i at hensynet til lik behandling av like tvister tilsier at der det ikke foreligger eierskifteforsikring, bør tvisten likevel kunne behandles av et utenrettslig tvisteløsningstilbud. På den annen side vil mange av sakene etter avhendings- og bustadsoppføringsloven være komplekse og mindre egnet for skriftlig behandling. Mange saker vil måtte avvises av utvalget, fordi det foreligger bevisspørsmål som ikke kan avklares ved skriftlig behandling.

Oppføring av ny bolig er også et rettsområde som har stor økonomisk betydning for forbrukerne. Det er et stort antall saker, og belastningen på domstolene er stor. Departementet er enig med NOU-utvalget og Domstoladministrasjonen i at disse tvistene har saklig sammenheng med tvister om håndverkertjenester, og at det kan være fordeler ved å samle saksbehandlingen i Forbrukertvistutvalget.

Når det gjelder tvister om oppføring av ny bolig etter bustadoppføringslova, gir Boligtvistnemnda i dag et godt tvisteløsningstilbud. Boligtvistnemnda tar imidlertid bare imot saker mot næringsdrivende som er medlem av Boligprodusentenes forening, Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg eller Norges Byggmesterforbund. De sakene som faller utenfor Boligtvistnemnda vil imidlertid kunne mekles av Forbrukerrådet, jf. lov om klageorganer for forbrukersaker § 23 første ledd bokstav c.

Departementet er enig i synspunktene om at saker etter håndverkertjenesteloven, avhendingsloven og bustadoppføringsloven henger nært sammen, og at bevisspørsmål og ulemper ved skriftlig saksbehandling stiller seg tilsvarende ved disse fagområdene. Departementet ser også at behandling ved Forbrukertvistutvalget kunne avlastet domstolene for mange saker mellom private personer.

Å legge tvister om kjøp og salg av fast eiendom til Forbrukertvistutvalget, vil kreve en vesentlig økning av ressursene både til Forbrukertvistutvalget og til sekretariatet. I avveiningen mellom det eksisterende tilbudet om tvisteløsning og kostnadene som blir nødvendige for å bygge opp Forbrukertvistutvalget, er departementet kommet til at en ikke vil foreslå en slik utvidelse av virkeområdet på det nåværende tidspunktet. Det kan imidlertid være aktuelt å komme tilbake til dette spørsmålet.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 1 fjerde ledd bokstav a.

4.1.7.4 Særlig om prinsipielle saker

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at Forbrukertvistutvalget kan behandle prinsipielle saker hvor Forbrukerrådet har meklet, og som ikke faller inn under utvalgets ordinære saksområde. Kravet om at Forbrukerrådet skal ha meklet, innebærer at saker som hører inn under annet innmeldt klageorgans saksområde, ikke omfattes av ordningen, med mindre den næringsdrivende ikke er tilsluttet klageorganet, jf. lov om klageorganer for forbrukersaker § 23 første ledd bokstav c.

Departementet opprettholder også forslaget om å lovfeste de viktigste kriteriene en sak må fylle for å anses prinsipiell. Dette er saker som reiser spørsmål av betydning utover den aktuelle saken, fordi den gjelder mange forbrukere, eller reiser spørsmål der det er særlig behov for rettslig avklaring. Departementet opprettholder også forslaget om at nærmere kriterier for når en klage skal anses prinsipiell fastsettes i forskrift. Dermed åpnes det for at nærmere kriterier kan fastsettes etter hvert som bestemmelsen har vært anvendt i praksis.

Justis- og beredskapsdepartementet har reist spørsmål om Forbrukertvistutvalget bør avgjøre om en sak er prinsipiell. Departementet bemerker at Forbrukertvistutvalget bare vil få seg forelagt saker av prinsipiell karakter etter at Forbrukerrådet har meklet i dem. Dersom Forbrukertvistutvalget skulle ta stilling til spørsmålet, måtte alle sakene forelegges utvalget, etter at de var meklet av Forbrukerrådet, også de som ikke hører under utvalgets saksområde etter forslaget til § 1 første ledd. Det vil ikke være hensiktsmessig.

Departementet opprettholder forslaget om at det er Forbrukerrådet som skal vurdere om en sak skal anses prinsipiell. Ettersom Forbrukerrådet skal mekle i en mengde saker; både i saker som hører inn under Forbrukertvistutvalgets ordinære saksfelt, og i saker som ikke omfattes av andre klageorgan godkjent etter lov om klageorganer for forbrukersaker eller klageorgan som omfattes av spesiallovgivningen, antar departementet at Forbrukerrådet vil få god erfaring med å vurdere hvilke saker som kan anses prinsipielle. Departementet har lagt opp til at Forbrukerrådet av eget tiltak skal vurdere og plukke ut saker som kan anses prinsipielle, ut fra nærmere fastsatte kriterier. Den som bringer sak inn for Forbrukerrådet til mekling vil ikke kunne søke om at en sak skal anses prinsipiell. Forbrukerrådets vurdering av om en sak er prinsipiell, kan ikke påklages. Dette følger av lov om klageorganer for forbrukersaker § 23 annet ledd at Forbrukerrådet avgjør med endelig virkning om en sak hører inn under Forbrukertvistutvalgets saksområde, jf. henvisningen i første ledd til lov om Forbrukertvistutvalget § 1.

Saker som Forbrukerrådet anser prinsipielle, kan en av partene bringe inn for Forbrukertvistutvalget via Forbrukerrådet.

Departementet foreslår at Forbrukertvistutvalget kan overprøve Forbrukerrådets synspunkt om at en sak er prinsipiell. Dersom Forbrukertvistutvalget ikke anser saken prinsipiell, vil den ikke bli behandlet. Dersom Forbrukertvistutvalget er enig i Forbrukerrådets vurdering, kan det likevel unnlate å behandle saken. Dette kan f.eks. skyldes at saken trenger utførlig opplysning før det kan treffes en avgjørelse, noe som ikke står i forhold til sakens karakter. Departementet foreslår altså at den som har bragt saken inn for Forbrukertvistutvalget ikke skal ha et rettskrav på å få saken behandlet, selv om også Forbrukertvistutvalget mener at den er prinsipiell.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 1 tredje og femte ledd.

4.1.7.5 Verdigrenser

Direktivet gir adgang til å fastsette krav om øvre og nedre verdi på tvistegjenstanden. Lov om klageorganer for forbrukersaker § 6 annet ledd gir klageorganet adgang til å fastsette en nedre og/eller øvre beløpsgrense for hvilke saker som tas til behandling. Til sammenligning er det i Sverige adgang til å sette minimumsterskel for å ta en sak til behandling. I Danmark har man både en øvre og nedre verdigrense for hvilke tvister som skal behandles av Forbrugerklagenævnet.

Formålet med å sette verdigrenser for hvilke saker som kan behandles av Forbrukertvistutvalget, er først og fremst hensynet til utvalgets kapasitet og bruk av samfunnets ressurser. Samfunnsøkonomisk er det imidlertid å foretrekke at saker avgjøres av utvalget, fremfor å bringes inn for domstolene. I mange saker er det likevel snakk om behandling av en tvist i utvalget, eller ikke å få noen avgjørelse i det hele tatt. Når det gjelder spørsmålet om å innføre en hjemmel til i forskrift å sette en øvre beløpsgrense for hvilke saker som Forbrukertvistutvalget skal behandle, frafaller departementet forslaget om en hjemmel til å sette en slik verdigrense. Det må være adgang for partene til å få en prøving av saken for Forbrukertvistutvalget, selv om saken berører større verdier, så fremt tvisten egner seg for skriftlig behandling. Tallet Forbrukerrådet nevner for 2013, ni saker med verdi over 1 mill. kroner, nødvendiggjør ikke hjemmel for å begrense sakstilfanget for Forbrukertvistutvalget. Spørsmålet om en øvre verdigrense kan aktualiseres dersom det senere foreslås lovfestet at også tvister knyttet til fast eiendom skal behandles av Forbrukertvistutvalget.

Dersom det skulle oppstå en situasjon hvor det er nødvendig å begrense sakstilfanget for Forbrukertvistutvalget, kan dette gjøres ved å fastsette en nedre terskelverdi. En minimumsgrense for hvilke saker Forbrukertvistutvalget skal behandle blir først aktuell dersom det ikke er satt noen verdigrense for sakene som kan behandles av Forbrukerrådet, eller denne er svært lav. Forbrukerrådet påpekte at for året 2013 hadde under 10 % av sakene en tvistesum på under kr 1000. Ca. 75 % av sakene avsluttes hos Forbrukerrådet. Dersom denne prosentsatsen også gjelder saker som har en tvisteverdi under kr 1000, blir det mindre behov for å innføre en minimumsgrense for å bringe sakene videre. Departementet foreslår likevel en hjemmel til å fastsette slik verdigrense i forskrift.

En terskelverdi reiser spørsmål om hvordan verdigrensen skal settes. Ved fastsettelse av eventuell nedre verdigrense, vil departementet måtte vurdere et system for å fastsette slike verdigrenser.

En hjemmel for å unnta krav som gjelder små verdier må avgrenses mot prinsipielle saker, slik at saker med begrenset tvisteverdi som anses prinsipielle likevel kan behandles av Forbrukertvistutvalget. Departementet foreslår derfor en slik forskriftshjemmel. Departementet foreslår også at det fastsettes i forskrift hvordan verdigrenser beregnes, jf. høringsinnspillet fra Forbrukerrådet.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 1 femte ledd.

4.1.7.6 Avtaler om elektrisk energi

Forbrukertvistloven § 1 fjerde ledd unntar avtaler om elektrisk energi som nevnt i forbrukerkjøpsloven § 61 a første ledd bokstav a til c fra sitt virkeområde. I Prop. 32 L (2015–2016) foreslo departementet å oppheve forbrukerkjøpsloven § 61 a som regulerer stiftelsen av Elklagenemnda, se proposisjonen punkt 20.2.3, og at lovendringen først settes i kraft dersom Elklagenemnda søker og oppnår godkjenning etter ny lov (om klageorganer for forbrukersaker). I spesielle merknader til lovforslaget fremgår det at Elklagenemnda har signalisert at den ønsker å søke godkjenning etter ny lov. Dersom det ikke gjøres unntak for elklager i lov om Forbrukerklageutvalget, vil slike klager omfattes av saksområdet til både Elklagenemnda og Forbrukertvistutvalget. Slik dobbeltbehandling er samfunnsmessig uheldig. Dersom det gjøres unntak for elklager i lov om Forbrukertvistutvalget, vil tvister om elavtaler ikke bli behandlet av Forbrukerklageutvalget, dersom Elklagenemnda skulle opphøre. I så fall vil forbrukeren få dårligere tilbud enn før Elklagenemnda ble opprettet i ca. 2005, da sakene hørte inn under Forbrukertvistutvalget.

Departementet opprettholder sitt forslag i høringsnotatet av 21. august 2015 om at tvister om elektrisk energi unntas fra Forbrukertvistutvalgets saksområde. Dersom Elklagenemnda skulle bortfalle, vil departementet vurdere spørsmålet på nytt, blant annet om unntaket for avtaler om elektrisitet bør oppheves, eller om slike avtaler er for spesialiserte til å bli behandlet av Forbrukertvistutvalget.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 1 fjerde ledd bokstav a.

4.2 Utvalget

4.2.1 Gjeldende rett mv.

Etter forbrukertvistloven § 2 skal Forbrukertvistutvalget bestå av en leder (formann), nestleder (varaformann) og åtte medlemmer, som alle oppnevnes av Kongen for fire år av gangen. Ved første gangs oppnevning kan det likevel settes kortere funksjonstid for noen av medlemmene. Lederen og nestlederen skal ha juridisk embetseksamen. Av de åtte medlemmene skal fire ha særlig innsikt i forbrukersidens interesser og fire særlig innsikt i selger- eller tjenesteytersidens interesser. Sakstilgangen til Forbrukertvistutvalget har økt betydelig de senere årene. For å ta hånd om den økte saksmengden og unngå for lang behandlingstid har departementet utvidet utvalget. Forbrukertvistutvalget består i dag av én leder, fire nestledere og tolv medlemmer.

Ved behandling av den enkelte sak består Forbrukertvistutvalget av tre personer, en leder og to medlemmer med særlig innsikt i henholdsvis forbrukersidens og selger- eller tjenesteytersidens interesser. Lederen i den enkelte sak er utvalgets leder eller en av nestlederne.

Lederens oppgaver er i hovedsak å ha kontakt med sekretariatet om saksforberedelsen i de enkelte sakene, å lede møtene i Forbrukertvistutvalget og å utforme avgjørelser. Nestlederne avlaster lederen med disse oppgavene for de sakene vedkommende nestleder har ansvaret for.

Sekretariatet klargjør og forbereder sakene for utvalget og oversender et sakssammendrag, samt som oftest et utkast til vedtak i forkant av utvalgsbehandlingen. Det er videre sekretariatet som står for praktiske oppgaver som å forkynne begjæringer og vedtak for partene.

Regler om utvalgets organisering følger av forbrukertvistloven og forskrift av 22. desember 1978 nr. 4 om Markedsrådets og Forbrukerrådets behandling av forbrukertvister mv.

4.2.2 Direktivet

Direktivet stiller i artikkel 6 nr. 1 en rekke krav til de fysiske personene som er ansvarlige for alternativ tvisteløsning. De skal ha nødvendige kunnskaper og ferdigheter innenfor alternativ eller rettslig løsning av forbrukertvister, samt allmenn rettskunnskap, jf. bokstav a. Videre skal de utnevnes for et tidsrom som er tilstrekkelig langt til å sikre at de handler uavhengig, og de skal ikke kunne avsettes uten saklig grunn, jf. bokstav b. De skal ikke kunne instrueres av noen av partene eller deres representanter eller lønnes i forhold til resultatet av tvisteløsningsprosedyren, jf. bokstavene c og d. Oppstår det noe som kan anses å påvirke deres uavhengighet eller upartiskhet, skal de opplyse tvisteløsningsorganet om dette uten unødig opphold, jf. bokstav e.

Der personene med ansvar for tvisteløsningen inngår i et kollegium, skal klageorganet sørge for at kollegiet består av samme antall representanter for forbrukernes interesser og for de næringsdrivendes interesser, jf. artikkel 6 nr. 5.

Direktivet har ingen bestemmelser om hvordan organet for alternativ tvisteløsning bør være organisert. Derfor fremgår det ikke av direktivet om organet skal ha et sekretariat, leder eller nestleder, antallet nemndmedlemmer eller hvem som har vedtakskompetanse: fulltallig nemnd, leder, eller også sekretariatet.

4.2.3 Forslag i NOU 2010: 11 Nemndsbehandling av forbrukertvister

NOU-utvalget foreslo at klagesakene skulle starte i Forbrukerklagenemnda som skulle ha den meklingsfunksjonen som Forbrukerrådet har i dag. Antall medlemmer i utvalget måtte derfor økes. NOU-utvalget foreslo videre at det ikke skulle angis i loven hvor mange nestledere og utvalgsmedlemmer som bør oppnevnes, men at dette overlates til Kongen.

NOU-utvalget anbefalte at lederen og nestlederne skal ha juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap. Av de øvrige medlemmene ble det foreslått at halvparten skal ha særlig innsikt i forbrukerinteresser og halvparten særlig innsikt i selger- eller tjenesteyterinteresser.

Det ble videre foreslått at Forbrukerklagenemndas ansvarsområde utvides med blant annet tvister om fast eiendom. Som følge av utvidet saksområde kunne det være behov for spesialisering av enkelte av utvalgets medlemmer. Det ble derfor foreslått å opprette underutvalg eller spesialiserte saksområder som betjenes av medlemmer med særlig kompetanse på saksfeltet.

Det ble for øvrig vist til at det har utviklet seg en praksis der sekretariatet utformer utkast til vedtak. Denne praksisen, mente utvalget, er gunstig for effektiviteten i Forbrukertvistutvalget og medfører kortere saksbehandlingstid. Under enhver omstendighet er det selve Forbrukertvistutvalget som har ansvaret for vedtakene som treffes. NOU-utvalget så ingen betenkeligheter med denne arbeidsformen, og foreslo at adgang til å overlate arbeid med vedtaksutkast til sekretariatet lovfestes. Utvalget foreslo videre en vesentlig utvidelse av ledernes kompetanse, ved at lederen og nestlederne gis adgang til å avvise en sak. Utvalget mente at lederen bør gis kompetanse til å treffe avvisningsvedtak i saker som ut fra nemndas tidligere praksis åpenbart ikke kan gis medhold, eller der vilkårene for å ta klagen til behandling ikke er oppfylt. Lederen eller nestlederen bør også kunne treffe realitetsvedtak i saker der det foreligger en fast nemndspraksis eller et vedtak av prinsipiell betydning i tilsvarende sak.

NOU-utvalget foreslo videre at Forbrukerklagenemnda styres av lederen, og at Kongen i forskrift kan gi nærmere bestemmelser om organisering og saksbehandling, derunder om inndeling i underutvalg for spesialisert saksbehandling.

Utvalget foreslo at lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene kapittel 6 om habilitet skulle komme til anvendelse.

4.2.4 Lov om klageorganer for forbrukersaker

Lov om klageorganer for forbrukersaker § 18 fastslår at klageorganer som er nemnder skal ha et sekretariat som utfører saksforberedelse for nemnda. Utfyllende bestemmelser om organisering av nemnda, sekretariat og styre kan gis i forskrift. Nemnda skal ha likt antall medlemmer fra næringen og fra forbrukersiden, se § 21. Nemnda er beslutningsdyktig når minst to medlemmer og leder er til stede. Avgjørelsene skal begrunnes, og det skal fremgå om avgjørelsen er enstemmig. Det skal opplyses om partstilhørigheten til medlemmene som eventuelt dissenterer. Mindretallets syn skal også begrunnes. Nemndas leder eller sekretariatet kan treffe avgjørelser om å avvise saker, samt treffe realitetsavgjørelser der det foreligger fast praksis eller prinsipiell avgjørelse fra nemnda i tilsvarende saker. Avgjørelser truffet av nemndas leder eller sekretariat kan klages inn for nemnda, jf. § 22.

4.2.5 Forslag i høringsnotatet

I likhet med NOU-utvalget foreslo departementet at det ikke nedfelles i ny lov hvor mange medlemmer og nestledere utvalget skal ha. For å sikre kontinuiteten og kompetansen i utvalget, foreslo departementet at utvalgsmedlemmene oppnevnes av departementet, at de oppnevnes for en periode på fire år, og at de kan gjenoppnevnes.

Departementet la til grunn at dagens utvalg skal fortsette sitt arbeid, og ikke byttes ut som følge av ny lov. Overgangsbestemmelsen i gjeldende lov om at ved første gangs oppnevning kan det settes kortere funksjonstid for noen av medlemmene, var det dermed ikke nødvendig å videreføre. Videre ble det foreslått at utvalgslederne skal fylle kravene til dommere etter domstolloven kapittel 3.

Departementet foreslo å videreføre gjeldende ordning om at den enkelte sak behandles av tre personer: en leder eller nestleder, ett medlem med særlig innsikt i forbrukernes interesser og ett medlem med særlig innsikt i næringsdrivendes interesser.

Departementet foreslo ikke å opprette underutvalg med spesialkompetanse, slik NOU-utvalget foreslo.

Departementet foreslo at det lovfestes at Forbrukertvistutvalget skal ha et sekretariat, og at eventuelle bestemmelser om sekretariatets oppgaver fastsettes i forskrift. Det ble ikke foreslått å delegere avgjørelsesmyndighet til sekretariatet. Av hensyn til effektiv kapasitetsutnyttelse, foreslo departementet imidlertid at visse enklere avgjørelser treffes av leder eller nestleder alene. Slike avgjørelser er avvisning av sak, vedtak om å avslå begjæring om gjenåpning av sak og vedtak i saker der utvalget har fast praksis eller har avgjort en tilsvarende sak på prinsipielt grunnlag. Avgjørelsene skulle ikke kunne påklages, men eventuelt bringes inn for domstolene, slik som ordinære vedtak.

I særlige tilfeller, for eksempel ved prinsipielle saker, foreslo departementet at vedtak kan treffes av et forsterket utvalg på fem medlemmer.

Departementet støttet NOU-utvalgets forslag om at det i forskrift gis nærmere bestemmelser om utvalgets organisering og saksbehandling.

4.2.6 Høringsinstansenes syn

Finans Norge støtter departementets forslag om at leder og nestleder skal oppfylle kravene som stilles til dommere. Etter deres syn vil dette synliggjøre og sikre utvalgets kompetanse i større grad enn etter gjeldende ordning.

NHO kommenterer spørsmål om opprettelse av spesialiserte underutvalg og skriver i den forbindelse:

«Det er vår oppfatning at det allerede i loven bør gis nærmere regler om inndeling i fagutvalg, slik at saker innen definerte saksområder blir tilordnet et spesialisert FKU-underutvalg. Noen typer saker er av en slik karakter at det bør kreves særlig faktisk kjennskap til et bestemt livsområde. Spesialiserte underutvalg vil etter vår oppfatning bidra til riktigere avgjørelser og til å effektivisere FKUs arbeid. Bilsaker er et typisk eksempel på saker som ofte krever kjennskap til bilfaglige forhold.»

I sin høringsuttalelse til NOU-utvalgets utredning påpekte NHO at opprettelse av fagutvalg vil redusere behovet for at partene skaffer sakkyndige vurderinger, noe som er ressursbesparende for partene.

Norsk kvinne- og familieforbund uttaler seg blant annet om Forbrukertvistutvalgets kjønnssammensetning, og skriver at det må være 50 prosent mann- og kvinneandel både blant lederne (leder og nestledere) og øvrige utvalgsmedlemmer.

Forbrukerombudet mener utvalget bør ha fem medlemmer for å være beslutningsdyktig: en leder, to medlemmer fra forbrukersiden og to fra næringssiden. Dette vil bidra til å sikre forsvarlig behandling, bedre kvalitet på avgjørelsene og styrke tilliten til utvalget.

Forbrukerombudet mener videre at funksjonsperioden for medlemmene ikke bør være lenger enn to år. En oppnevning begrenset til to år vil fremtvinge en vurdering av medlemmets oppnevning og eventuelle gjenoppnevning. Det kan for eksempel være at interne omrokkeringer og endring av arbeidsområder gjør at et oppnevnt medlem ikke lenger er den best egnede for vervet. Det vil også fra et personalpolitisk ståsted kunne gjøre det lettere for arbeidsgivere å skifte ut medlemmer uten at det like lett oppleves som mistillit til den ansatte.

Forbrukerrådet er uenig i forslaget om at lederen eller nestlederne skal ha myndighet til å avvise saker. Hensynet til en effektiv tvisteløsning kan tilsi å gi leder eller nestleder en viss myndighet. Forbrukerrådet er imidlertid opptatt av at avgjørelsesmyndigheten ikke må strekkes så langt at den vil være et hinder for endring av praksis. Det burde derfor være mulig å påklage leders eller nestleders avgjørelse om avvisning til utvalget. Forbrukerrådet mener at det av hensyn til rettssikkerheten er betenkelig om leder eller nestleder kan treffe realitetsvedtak i saker der det foreligger fast praksis eller utvalget har truffet et vedtak av prinsipiell betydning i tilsvarende sak. Forbrukerrådet viser til at avgjørelsene har retts- og tvangskraft.

UiT – Norges arktiske universitet synes å støtte forslaget om at leder og nestleder kan fatte enklere vedtak og avvise saker, men advarer mot å gi sekretariatet denne kompetansen.

4.2.7 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget om at det ikke tallfestes hvor mange medlemmer og nestledere utvalget skal ha. Dette sikrer en fleksibel ordning og gjør det mulig å justere antallet medlemmer i tråd med sakstilfang og behov. Det foreslås ingen endringer i antall utvalgsmedlemmer som behandler den enkelte sak, dvs. at ordningen med to utvalgsmedlemmer i tillegg til lederen, videreføres. Etter det departementet kjenner til, nyter utvalget stor tillit og fatter avgjørelser av god kvalitet. Eventuell økning i antall medlemmer vil føre til økt ressursbruk. Hensynet til et kostnadseffektivt tvisteløsningstilbud tilsier at antallet ikke endres med mindre det er klare holdepunkter for at en økning er nødvendig. Utvalgets størrelse i den enkelte sak foreslås imidlertid nedfelt i forskrift.

Departementet opprettholder også forslaget om at ledere og nestledere skal fylle kravene til dommere i domstolloven, nærmere bestemt § 53 første ledd og § 54 annet ledd. I tillegg til kravet om at lederne skal ha master i rettsvitenskap eller juridisk embetseksamen, innebærer dette et krav om at lederne må være norske borgere, minst 25 år, vederheftige og ikke fradømt stemmerett i offentlige anliggender. Kravet om at ett medlem skal ha særlig innsikt i forbrukernes interesser og ett medlem særlig innsikt i næringsdrivendes interesser ved behandling av en sak foreslås inntatt i forskrift til loven.

Departementet opprettholder ikke forslaget om at det skal nedfelles i loven at departementet oppnevner utvalgsmedlemmer. Når det gjelder kjønnssammensetning i utvalget, følger det av likestillingsloven (lov 21. juni 2013 nr. 59) som i § 13 stiller krav til kjønnsbalanse i offentlige utvalg. I utvalg på over ni medlemmer skal hvert kjønn være representert med minst 40 prosent. Kravet gjelder også Forbrukertvistutvalget.

Når det gjelder opprettelse av spesialiserte underutvalg, fastholder departementet at heller ikke dette er det hensiktsmessig å regulere i loven. Selv om det kan være gode argumenter for å opprette underutvalg med spesialkompetanse, slik NOU-utvalget foreslo, vurderer departementet at breddekompetanse også er viktig fordi områdene med stort klagepotensiale varierer over tid. Hvorvidt visse saker bør fordeles til spesifikke utvalgsmedlemmer på grunn av deres særskilte kompetanse på et livsområde, eventuelt at dette gjøres mer systematisk gjennom opprettelsen av spesialiserte underutvalg, bør være opp til Forbrukertvistutvalget selv å vurdere. Sentralt i en slik vurdering vil være hensynet til effektiv ressursutnyttelse, materielt riktige avgjørelser og det enkelte medlemmets kapasitet.

Departementet opprettholder forslaget om at visse enklere avgjørelser kan treffes av leder eller nestleder. Når det gjelder vedtak fattet av leder eller nestledere, er departementets vurdering at disse avgjørelsene, til forskjell fra ordningen i lov om klageorganer for forbrukersaker, ikke bør kunne klages inn til ordinær utvalgsbehandling. Departementet viser til at kompetansen er avgrenset til enklere saker, slik som avvisningsvedtak og vedtak i saker som utvalget tidligere har tatt stilling til. Videre stilles det samme krav til leder og nestleders faglige bakgrunn og egnethet som til dommere. Dersom en av partene er uenige i avgjørelsen, kan avgjørelsen overprøves av en domstol. Ved å gi klagemulighet i slike saker, vil prosessen forlenges. Dette betyr at en ikke oppnår den ønskede effektivitetsgevinsten. Det kan også gjøre det vanskeligere å overholde saksbehandlingsfristen for å treffe avvisningsvedtak.

Når det gjelder forslaget om at enkelte avgjørelser kan treffes av et forsterket utvalg, kan dette reguleres i forskrift til loven, jf. forslaget til § 6 siste ledd.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 2 annet og tredje ledd.

4.3 Saksgang

4.3.1 Gjeldende rett mv.

Etter forbrukertvistloven § 1 er det kun forbruker som kan begjære en tvist behandlet av Forbrukerrådet. Dersom minnelig ordning ikke oppnås ved Forbrukerrådets mekling, kan hver av partene begjære saken fremmet for Forbrukertvistutvalget, jf. § 6 første ledd. Begjæringen skal inneholde en påstand. Begjæringen fremmes gjennom Forbrukerrådet som oversender den til Forbrukertvistutvalget sammen med sakens dokumenter og en redegjørelse for det faktiske saksforholdet, eventuelt også det rettslige standpunktet Forbrukerrådet har lagt til grunn.

Det er ingen frist for å bringe en tvist inn for Forbrukerrådet. Fristen for å begjære saken fremmet for Forbrukertvistutvalget er fire uker etter at Forbrukerrådet underrettet partene om at Forbrukerrådets behandling av saken er avsluttet. Forbrukerrådet skal bistå med utforming av begjæringen, dersom rådet finner det nødvendig for å få tilstrekkelig klart frem hva tvisten gjelder, jf. forbrukertvistloven § 6 annet ledd.

Forbrukertvistutvalget kan ta en sak til behandling, selv om fireukersfristen er oversittet (gi oppreisning for oversittelse av frist). Før oppreisning gis, skal Forbrukerrådets uttalelse innhentes, jf. § 6 fjerde ledd. Forbrukertvistutvalget fører en streng praksis, dvs. sakene avvises dersom fristen er oversittet.

Lederen i Forbrukertvistutvalget skal sørge for at begjæringen forkynnes for den annen part, jf. § 7 første ledd.

4.3.2 Direktivet

Formålet med direktivet er blant annet å oppnå et høyt nivå for forbrukervern ved å sikre at forbrukere kan inngi klage mot næringsdrivende til et alternativt tvisteløsningsorgan, dvs. alternativt til domstolene, jf. direktivet artikkel 1. Tvisteløsningsorganet skal tilby uavhengig, upartisk, åpen, effektiv, rask og rettferdig prosedyre for tvisteløsning. Forbrukeren skal ha mulighet for å klage og fremlegge nødvendige underlagsdokumenter både på og på annen måte, jf. artikkel 5 nr. 2 bokstav a og c. Det fremgår av artikkel 5 nr. 4 bokstav e at det kan settes frist for forbrukerens klage til klageorganet. Fristen må ikke settes kortere enn ett år etter den dato forbrukeren klaget til den næringsdrivende. Etter fristens utløp kan forbrukerens klage avvises.

Tvisteorganet skal, så snart det har mottatt alle dokumenter med relevante opplysninger om klagen, underrette partene i tvisten, jf. artikkel 8 bokstav d.

Direktivet artikkel 9 nr. 2 bokstav a regulerer partenes adgang til å trekke seg fra klagebehandlingen. Bestemmelsen gjelder bare klagebehandling som foreslår en løsning for partene. Bestemmelsen er derfor ikke relevant for Forbrukertvistutvalget som treffer vedtak som er bindende for begge parter.

4.3.3 Forslag i NOU 2010: 11 Nemndsbehandling av forbrukertvister

NOU-utvalget foreslo at hele saksforberedelsen i saker etter forbrukertvistloven legges til sekretariatet i Forbrukerklagenemnda, også meklingen som i dag foretas av Forbrukerrådet. Utvalget mente at Forbrukerrådet skal være en førstelinjetjeneste, en forbrukerportal som viser den enkelte forbruker til riktig klageorgan. Forbrukerrådet skal veilede forbrukerne om praktiske og juridiske spørsmål, herunder om klagemulighet til Forbrukerklagenemnda. Forbrukerrådet skulle også ta kontakt med motparten for å klarlegge årsaken til tvisten.

NOU-utvalget foreslo at både forbruker og næringsdrivende kan bringe en klage inn for Forbrukerklagenemnda, og at begge parter kan få hjelp av Forbrukerrådet eller Forbrukerklagenemnda til å sette opp klagen. Det ble ikke foreslått frist for å bringe en klage inn for Forbrukerklagenemnda. Utvalget foreslo videre at klagen forkynnes for motparten, som gis adgang til å uttale seg innen en rimelig frist, jf. forslaget til § 5 første ledd.

4.3.4 Lov om klageorganer for forbrukersaker

Det er fastslått i lov om klageorganer for forbrukersaker at Forbrukerrådet skal mekle i saker før de bringes inn for Forbrukertvistutvalget. Forbrukerrådet skal også mekle i forbrukersaker som ikke er omfattet av annet innmeldt klageorgans saksområde, jf. loven § 23 første ledd bokstav b. Innmeldte klageorgan er klageorgan som fyller kravene i direktivet om alternativ tvisteløsning i forbrukersaker og står oppført på EU-kommisjonens liste over slike klageorganer, jf. § 27 første ledd. Forbrukerrådet skal også mekle i forbrukersaker som er omfattet av annet innmeldt klageorgans saksområde, men som klageorganet ikke behandler fordi den næringsdrivende ikke er tilsluttet klageorganet, jf. § 23 første ledd bokstav c.

En klage kan fremmes for Forbrukerrådet av både forbrukeren og den næringsdrivende, se lov om klageorganer § 23 første ledd. Forbrukeren kan få hjelp av Forbrukerrådet til å sette opp klagen, se § 12 første ledd i.f. I lov eller vedtekter kan det settes frist for å bringe saken inn for klageorganet, derunder Forbrukerrådet. Denne fristen kan ikke settes kortere enn ett år etter at forbrukeren klaget skriftlig til den næringsdrivende, jf. § 7 første ledd.

Det fremgår av § 19 at partene på et hvert stadium kan trekke saken fra klagebehandling i nemnd som treffer rådgivende uttalelser. Dersom det etter nasjonal rett er obligatorisk for den næringsdrivende å medvirke i alternativ klagehandling, gjelder adgangen likevel bare for forbrukeren.

4.3.5 Forslag i høringsnotatet

4.3.5.1 Forholdet mellom Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget

Departementet foreslo at Forbrukerrådet ikke lenger skal forberede saker for Forbrukertvistutvalget. Dersom mekling i Forbrukerrådet ikke fører frem, og en av partene ønsker at saken behandles av Forbrukertvistutvalget, skal klagen og sakens dokumenter oversendes via Forbrukerrådet til Forbrukertvistutvalget. Forbrukerrådet skal likevel bistå med å formulere klage med påstand, dersom én av partene ber om det. Forbrukerrådet skal verken oversende sitt syn på saken eller gi et sammendrag i form av en redegjørelse.

Departementet understreket at Forbrukertvistutvalget ikke skal være påvirket av den forutgående prosessen i Forbrukerrådet, eller bli gjort kjent med hvor langt partene var villige til å strekke seg under meklingen. Departementet bemerket at det likevel er tidsbesparende og rasjonelt at innhentede saksdokumenter og sakkyndigrapporter anvendes, slik at Forbrukertvistutvalget ikke må innhente disse på nytt. Departementet foreslo at det blir opp til Forbrukertvistutvalget å innhente manglende dokumentasjon som avdekkes etter at mekling er avsluttet. Nødvendig saksforberedelse før Forbruketvistutvalgets avgjørelse må gjøres av utvalget selv eller dets sekretariat. Departementet ba særlig om høringsinstansenes synspunkter på forslaget om arbeidsfordelingen mellom Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget.

Departementet viste til at forslaget om at Forbrukerrådet ikke skal være saksforberedende organ for Forbrukertvistutvalget får rettslige virkninger. Se nærmere punkt 4.13 om Litispendens, stansing og foreldelse.

4.3.5.2 Klagefrister

Departementet foreslo å videreføre dagens ordning med fire ukers frist for å klage til Forbrukertvistutvalget etter at Forbrukerrådets mekling er avsluttet. Fristen ble foreslått regnet fra partene ble underrettet om at Forbrukerrådets behandling av saken er avsluttet. Departementet viste til at direktivets minimumsfrist på ett år gjelder også for klage til Forbrukerrådet og til Forbrukertvistutvalget. Det ble vist til at dersom Forbrukerrådet avslutter saken tidligere enn fire uker før ettårsfristen løper ut, er det minimumsfristen på ett år i direktivet som må gjelde.

4.3.5.3 Oppfriskning

Adgang til å behandle saker der klagefristen er oversittet ble foreslått videreført, og som i dag, lagt til Forbrukertvistutvalget. Begrepet som brukes om dette, «oppreisning», er i ny tvistelov erstattet med «oppfriskning». Departementet foreslo derfor å benytte «oppfriskning» også i ny lov om Forbrukerklageutvalget. Begrensninger i Forbrukertvistutvalget vurdering av om oppfriskning skal gis, følger av forvaltningsloven § 31. Departementet foreslo ikke å videreføre kravet om at Forbrukerrådets uttalelse skal innhentes før avgjørelse om oppfriskning tas.

4.3.5.4 Adgang til å trekke klagen

Etter at en sak er tatt til behandling av Forbrukertvistutvalget, kan det dukke opp spørsmål om adgang til å trekke klagen. Dette kan for eksempel skyldes at partene, til tross for at mekling hos Forbrukerrådet ikke førte frem, har blitt enige i ettertid.

Det ble foreslått at kun forbrukeren skal ha adgang til å trekke klagen, uansett om det er forbrukeren eller den næringsdrivende som har klaget saken inn for Forbrukertvistutvalget.

4.3.6 Høringsinstansenes syn

4.3.6.1 Forholdet mellom Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget

Finans Norge, Forbrukerombudet, Husleietvistutvalget, Jussformidlingen i Bergen, Næringslivets Hovedorganisasjon og UiT- Norges arktiske universitet støtter den foreslåtte endringen om at Forbrukertvistutvalget selv skal forberede sine saker. Universitetet bemerker at det er viktig at Forbrukertvistutvalget fremstår som en egen enhet uten bindinger til Forbrukerrådet. Dette er viktig både fordi Forbrukerrådet har som oppgave å fremme forbrukernes interesser og fordi koblingen mellom mekling og bindende tvisteløsning må fjernes for å få en uhildet prosess i Forbrukerklageutvalget. Jussformidlingen har tilsvarende synspunkter. UiT-Norges arktiske universitet mener at Forbrukertvistutvalget kan få tilgang til notatene fra Forbrukerrådet, men at partene må få anledning til å kommentere disse.

Næringslivets Hovedorganisasjon bemerker at løsningen med at Forbrukertvistutvalget forbereder sakene selv, er helt avgjørende for å sikre nøytraliteten og gi avgjørelsene tilstrekkelig legitimitet blant alle berørte aktører. Næringslivets Hovedorganisasjon mener at Forbrukerrådets rolle som interesseorganisasjon for forbrukerne må rendyrkes; det er ikke rom for at Forbrukerrådet i ulike sammenhenger samtidig skal kunne opptre som en nøytral tredjepart i saker der forbrukerinteresser står mot næringsinteresser.

Forbrukerrådet uttaler at partene er best tjent med at det legges til rette for en god informasjonsflyt mellom Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget. Rådet er enig i at det ikke er nødvendig at Forbrukerrådet oversender sakssammendrag eller korrigerer begjæringsskjema etter at saken er oversendt til Forbrukertvistutvalget. Dette er saksforberedelse, og hører til en sekretariatsfunksjon. Forbrukerrådet mener imidlertid at den mest effektive og samfunnsøkonomisk beste løsningen må være at Forbrukerrådet oversender alle dokumenter i saken, herunder telefonnotat og skriftlig juridisk vurdering av saken, og ikke bare innhentede dokumenter.

Forbrukerombudet bemerker at ved utvidelse av Forbrukertvistutvalgets virkeområde, er det viktig også å overføre tilstrekkelig med ressurser til Forbrukertvistutvalget for å overta den økte arbeidsmengden. Forbrukertvistutvalget bemerker at bortfall av Forbrukerrådet som saksforberedende organ vil bety en vesentlig merbelastning på Forbrukertvistutvalget, og føre til forlenget saksbehandlingstid, dersom dette ikke kompenseres med økte ressurser. Dette gjelder selv om Forbrukerrådet fortsatt skal ha en plikt til å bidra til opplysning av saken ved sin mekling, jf. forslag til lov om klageorgan for forbrukersaker § 271. Utvalget viser til at kravet om å opplyse en sak i forbindelse med mekling som regel vil være mer begrenset enn å opplyse en sak med tanke på avgjørelse i utvalget. Forbrukertvistutvalget viser til at selv om utvalget i dag har en selvstendig plikt til å opplyse saken, medfører Forbrukerrådets primære opplysningsplikt at utvalgets arbeid med dokumentinnhenting er begrenset. Erfaring viser at det er behov for innhenting av dokumentasjon og sakkyndige uttalelser i de fleste saker som skal behandles i Forbrukertvistutvalget.

Jussformidlingen stiller seg positiv til at Forbrukerrådet skal ha en veiledende funksjon. Jussformidlingen foreslår at det utformes en bestemmelse som i større grad enn i departementets forslag, gir veiledning til forbrukeren angående klagens innhold. I den forbindelse vises det til tvisteloven § 6-3 som i langt større grad er brukervennlig og gir veiledning.

4.3.6.2 Klagefrister

Forbrukerrådet og Jussformidlingen viser til at en klagefrist er unødvendig i tillegg til de alminnelige foreldelsesfrister. Jussformidlingen viser til at det vil være uheldig om saker som ikke er foreldet må henvises til domstolen, fordi fristen for behandling i Forbrukertvistutvalget er utløpt. Forbrukerrådet viser til at man ikke er forpliktet etter direktivet til å innføre en klagefrist. Forbrukerrådet er likevel tilfreds med at departementet foreslår en fireukers frist for å klage en sak inn til Forbrukertvistutvalget, fra partene er underrettet om at mekling er avsluttet. Forbrukertvistutvalget foreslår for forenklingens skyld at klagefristen settes til én måned.

4.3.6.3 Adgang til å trekke klagen

Norges kvinne og familieforbund og Forening mot urimelig forretningspraksis mener at kun forbrukeren bør kunne trekke en klage, uansett hvem som har fremmet den.

Forening mot urimelig forretningspraksis kjenner til flere saker for forliksrådene der forbrukeren, rett før saken skal opp til behandling, har blitt oppringt av motparten med informasjon om at denne har trukket saken og at det derfor ikke blir noe rettsmøte.

«Informasjonen har dog vært en løgn fra firmaets side, og har endt med uteblivelsesdom i forbrukerens disfavør- og det har selvsagt vært umulig for forbrukeren å i ettertid bevise samtalens innhold.»

Selv om nøyaktig samme problem ikke kan oppstå for Forbrukertvistutvalget, idet deres saksbehandling er skriftlig, ser foreningen svært positivt på at bare forbrukeren kan trekke klagen.

4.3.7 Departementets vurderinger

4.3.7.1 Forholdet mellom Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget

Forslaget om at Forbrukerrådet ikke lenger skal forberede saker for Forbrukertvistutvalget fikk bred oppslutning i høringsrunden. Flere instanser peker på at det er viktig at Forbrukertvistutvalget fremstår som en egen enhet uten bindinger til Forbrukerrådet. Dette sikrer nøytraliteten i Forbrukertvistutvalgets saksforberedelse og sikrer legitimiteten og tilliten til Forbrukertvistutvalgets avgjørelser. Departementet opprettholder forslaget.

Det at Forbrukerrådet ikke skal forberede saker for Forbrukertvistutvalget, innebærer likevel ikke at Forbrukertvistutvalget må starte med blanke ark ved sin behandling av en sak. Departementet opprettholder forslaget om at klagen til Forbrukertvistutvalget skal fremmes via Forbrukerrådet. I overensstemmelse med direktivets krav foreslås det at klagen og øvrig dokumentasjon skal kunne inngis både via nettet og på annen måte. Forbrukerrådet skal oversende både klagen og sakens dokumenter til Forbrukertvistutvalget. Det er ikke kun «innhentede» dokumenter som skal oversendes, men alle dokumenter i saken, herunder eventuelle notater Forbrukerrådet har utarbeidet. Som Norges Arktiske Universitet påpeker, bør notatene også forelegges partene. Formålet med gjenbruk av informasjon er å unngå dobbeltarbeid. Forskjellen fra gjeldende ordning blir at Forbrukerrådet ikke lenger skal oversende et sammendrag av saken til Forbrukertvistutvalget. For øvrig forutsetter departementet at Forbrukerrådet behandler sakene som i dag. Dette innebærer at Forbrukerrådet bør anbefale partene å innhente sakkyndige uttalelser hvis dette anses viktig for å nå et meklingsresultat. Dersom Forbrukertvistutvalget finner at saken er utilstrekkelig opplyst, kan det ikke lenger be Forbrukerrådet om å innhente ytterligere dokumentasjon. I så fall må utvalget selv sørge for at saken blir tilstrekkelig opplyst til å kunne tas til behandling.

Jussformidlingen har bemerket at lovutkastet som ble sendt på høring, inneholder for lite selvstendig veiledning om hva klagen skal inneholde. Departementet har forståelse for dette, men vil peke på at nærmere krav til en klage skal fremgå i forskrift. Forslaget om en lovhjemmel til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om krav til klagen opprettholdes derfor.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 4 første og femte ledd.

4.3.7.2 Klagefrister og oppfriskning

Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot forslaget om å videreføre fristen på fire uker for å bringe en sak inn for Forbrukertvistutvalget, etter at den er ferdigbehandlet i Forbrukerrådet. Departementet foreslår å videreføre fristen, men å endre den fra fire uker til én måned. Begrepet måned og ikke fire uker er også anvendt i tvisteloven av 2005. I dag regnes fristen fra Forbrukerrådet underrettet partene om at Forbrukerrådets behandling av saken er avsluttet. I overensstemmelse med forslaget i høringsnotatet foreslås fristen regnet fra det tidspunktet underretningen er kommet frem til parten. Dette er også i overensstemmelse med fristberegningsregelen i forvaltningsloven § 29.

Direktivet gir adgang for klageorgan til å innføre klagefrist, men denne kan ikke være kortere enn ett år fra forbrukeren klaget til den næringsdrivende. Dersom en sak ferdigbehandles av Forbrukerrådet før det er gått 11 måneder etter reklamasjon til motparten, vil énmånedsfristen for å bringe en sak inn for Forbrukertvistutvalget isolert sett medføre brudd på direktivets minimumsfrist på ett år. Departementet opprettholder derfor forslaget om at i visse tilfeller vil énmånedsfristen måtte suppleres av en ettårsfrist.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg mot forslaget om oppfriskning. Departementet opprettholder derfor forslaget om at det er Forbrukertvistutvalget som kan gi oppfriskning for oversittelse av klagefristen, dvs. bestemme seg for likevel å ta klagen til behandling. Dette innebærer at Forbrukerrådet skal videresende en sak til Forbrukertvistutvalget, selv om fristen er oversittet.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 4 annet ledd.

4.3.7.3 Adgang til å trekke klagen

I gjeldende rett er spørsmålet om adgang til å trekke klagen fra behandling i Forbrukerrådet eller Forbrukertvistutvalget ikke regulert. Utvalget har opplyst til departementet at det heller ikke er kjent med at parter har ønsket å trekke saken, uten at partene er blitt enige om det. I NOU 2010: 11 ble spørsmålet ikke diskutert. I lov om klageorganer for forbrukersaker § 19 fastslås det, tilsvarende direktivets ordning, at begge parter kan trekke saken fra klagebehandlingen. Dersom den næringsdrivende er rettslig forpliktet til å delta i nemndsbehandlingen, skal kun forbrukeren gis adgang til å trekke saken. Direktivets bestemmelse omhandler imidlertid bare nemnder som treffer rådgivende uttalelser og er derfor ikke relevant for Forbrukertvistutvalget. Ingen høringsinstanser har hatt innsigelser til departementets forslag om at kun forbrukeren skal ha adgang til å trekke en sak fra behandling i Forbrukertvistutvalget, på et hvert stadium av saken og uansett hvem som har brakt saken inn. Departementet har likevel kommet til at verken forbrukeren eller den næringsdrivende ensidig bør kunne trekke en sak som er brakt inn for Forbrukertvistutvalget for behandling. Den andre parten kan ha brukt mye ressurser på saken, ved å innhente sakkyndige rapporter eller opplyse saken på annen måte. Den ene parten bør da ikke kunne hindre den andre parten i å få en rettskraftig avgjørelse. Partene kan derimot i fellesskap blir enige om å trekke saken. I så fall foreligger det ikke lenger en klage å behandle.

4.4 Avvisning

4.4.1 Gjeldende rett mv.

En tvist som ønskes behandlet i Forbrukertvistutvalget, må først bringes inn for Forbrukerrådet, jf. forbrukertvistloven § 4 første ledd. Som hovedregel må forbrukeren på forhånd ha reklamert overfor motparten, jf. forskrift om forbrukertvister § 2. Forbrukerrådet kan avvise saken, dersom den ligger utenfor Forbrukertvistutvalgets myndighetsområde, jf. lovens § 4 annet ledd. Avvisningen kan påklages til Forbrukertvistutvalget. Forbrukerrådet har ikke adgang til å avvise en klage av andre grunner.

Forbrukertvistutvalget skal avvise saken dersom den ikke hører under utvalgets kompetanse. Det samme gjelder dersom motparten ikke kan saksøkes ved norske domstoler, jf. forbrukertvistloven § 8 første ledd. Forbrukertvistutvalget skal videre avvise en tvist som tidligere er avgjort ved dom, og tvist som er under behandling ved en domstol, dersom denne ikke beslutter å stanse saken.

Forbrukertvistutvalget kan avvise en tvist som ikke kan realitetsbehandles uten at partene eller vitner avgir muntlig forklaring. Det må foretas en konkret vurdering av om saken egner seg for skriftlig behandling. Vedtak om avvisning gjøres av Forbrukertvistutvalget med endelig virkning, jf. § 8 fjerde ledd.

Det fremgår av Forbrukertvistutvalgets årsrapport for 2015 at 61 saker ble avvist, og 219 saker henlagt. Flere av henleggelsene skyldes at vilkårene for ta en sak til behandling ikke var oppfylt, dvs. at det i realiteten forelå en avvisningsgrunn. Forbrukertvistutvalget har opplyst til departementet at utvalget henlegger saker dersom det inngås forlik mellom partene, et selskap som er innklagd går konkurs eller opphører, og dersom klageren trekker klagen.

4.4.2 Direktivet

Direktivet artikkel 5 nr. 4 første ledd lister opp avvisningsgrunner som et tvisteorgan kan anvende. Listen med avvisningsgrunner er uttømmende. Det vil si at medlemsstatene ikke kan supplere listen med ytterligere avvisningsgrunner. Derimot kan medlemsstatene unnlate å gjennomføre direktivets avvisningsgrunner i sin nasjonale rett. Etter direktivet kan en tvist avvises dersom:

• forbrukeren ikke har forsøkt å kontakte den berørte næringsdrivende for å drøfte klagen, og i første omgang forsøkt å løse saken direkte med den næringsdrivende (bokstav a)

• tvisten er grunnløs eller unødvendig (bokstav b)

• tvisten er under behandling ved, eller er tidligere behandlet av et annet klageorgan eller av en domstol (bokstav c)

• kravets verdi ligger under eller over en forhåndsfastsatt beløpsgrense (bokstav d)

• forbrukeren ikke har inngitt klage til tvisteorganet innen en forhåndsfastsatt frist som skal være minst ett år fra den dato forbrukeren innga klage til den næringsdrivende (bokstav e)

• behandlingen av denne typen tvist ellers i alvorlig grad vil hindre tvisteorganet i å fungere effektivt (bokstav f).

I direktivets fortale punkt 25 første og annet punktum står det at direktivet ikke bør hindre medlemsstatene i å opprettholde eller innføre lovgivning om prosedyrer for utenrettslig løsning av tvister i forbindelse med forbrukeravtaler, som er i samsvar med kravene i dette direktivet. For å sikre at de virker effektivt, bør dessuten tvisteorganene ha muligheten til å opprettholde eller innføre saksbehandlingsregler som tillater dem, under særlige omstendigheter, å avslå å behandle tvister. Som eksempel på slike særlige omstendigheter nevner fortalen en tvist som er for kompleks, og derfor bedre kan løses av en domstol.

Det fremgår av artikkel 5 nr. 4 annet ledd at tvisteorganet skal gi begge parter en begrunnet redegjørelse for hvorfor den ikke kan behandle tvisten. Redegjørelsen skal gis innen tre uker etter at tvisteorganet mottok klagesaken.

4.4.3 Forslag i NOU 2010: 11 Nemndsbehandling av forbrukertvister

NOU-utvalget foreslo at Forbrukerklagenemnda skal kunne avvise en sak dersom det foreligger bevisspørsmål som ikke kan klarlegges ved skriftlig saksbehandling. En sak som ut fra Forbrukerklagenemndas tidligere praksis åpenbart ikke kan gis medhold, skal også kunne avvises, se NOU-utvalgets forslag til § 7 tredje ledd første punktum. Det ble ikke foreslått frist for avvisning. Leder og nestleder ble også foreslått gitt kompetanse til å avvise en sak der vilkårene for å ta saken til behandling ikke er oppfylt. NOU-utvalget foreslo at Forbrukerklagenemndas vedtak om avvisning forkynnes for partene, og at vedtaket ikke skal kunne påklages.

4.4.4 Lov om klageorganer for forbrukersaker

Lov om klageorganer for forbrukersaker § 14 gjelder avvisning. Bestemmelsen omhandler avvisningsgrunner som offentlige godkjente nemnder og meklingsorgan kan anvende, krav til begrunnelse og frist for å treffe avvisningsvedtak. Alle avvisningsgrunnene i direktivet er inntatt i loven. Bestemmelsen gjelder også Forbrukerrådet. Det fremgår at Forbrukerrådets vedtak om avvisning av en sak ikke kan påklages.

Etter loven § 22 kan adgang til å treffe vedtak om avvisning i nemnd delegeres til nemndas leder eller sekretariat. Leders og sekretariatets avvisning av klage kan klages inn for nemnda.

Det fremgår av § 23 annet ledd at Forbrukerrådet avgjør med endelig virkning om en sak faller inn under sakene som rådet skal mekle i. Det fremgår av spesialmerknader til bestemmelsen at dersom en sak anses å falle utenfor, treffer Forbrukerrådet ingen avgjørelse, men henviser til riktig klageorgan. Dette anses ikke som en avvisning etter direktivet.

4.4.5 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at alle avvisningsgrunnene i direktivet inntas i ny lov om Forbrukerklageutvalget.

Når det gjaldt avvisningsgrunnen i direktivet artikkel 5 nr. 4 bokstav c om at tvisten er til behandling eller tidligere har blitt behandlet av et annet tvisteorgan eller domstolsapparatet, viste departementet til at det må gjøres unntak for saker som er behandlet av Forbrukerrådet, fordi forutgående mekling av Forbrukerrådet foreslås fortsatt å være en forutsetning for at Forbrukertvistutvalget skal ta en sak til behandling.

Avvisningsgrunnen i direktivet artikkel 5 nr. 4 bokstav f gjelder behandling av tvistetyper som i alvorlig grad vil hindre klageorganet i å fungere effektivt. Departementet antok at også saker som ut fra klageorganets tidligere praksis åpenbart ikke kan gis medhold, kan dekkes av denne avvisningsgrunnen.

Departementet bemerket at til forskjell fra forbrukertvistloven § 8 første ledd, er det ikke nedfelt i direktivet at en klage kan avvises dersom den ikke hører inn under klageorganets saksområde. Ettersom man ønsker at Forbrukertvistutvalget skal fylle direktivets krav, ble det ikke ansett som aktuelt å videreføre denne avvisningsgrunnen i ny lov om Forbrukerklageutvalget.

Departementet foreslo å innta direktivets treukersfrist for å treffe avvisningsvedtak i ny lov om Forbrukertvistutvalget. Departementet bemerket at det må være tilstrekkelig at melding om avvisning og begrunnelse sendes fra Forbrukertvistutvalget før treukersfristen er utløpt. En mulig tolkning av direktivet kan være at dersom treukersfristen oversittes, må tvisteorganet ta klagesaken til behandling. Dette kan likevel ikke være meningen. Departementet la i høringsnotatet til grunn at direktivets frist på tre uker må forstås som en ordensbestemmelse; noe klageorganene må tilstrebe å oppnå.

Direktivet stiller ikke krav til hvordan informasjonen om avvisningen skal kommuniseres til partene. Departementet foreslo at vedtaket om avvisning forkynnes for partene, som etter gjeldende rett. Forslaget gjør det unødvendig med særregler for avvisningsvedtak.

4.4.6 Høringsinstansenes syn

Justis- og beredskapsdepartementet viser til at det i høringsnotatet er lagt til grunn at Forbrukertvistutvalget ikke kan avvise saker av andre grunner enn dem som er angitt i direktivet artikkel 5 nr. 4 første ledd. Justis- og beredskapsdepartementet stiller spørsmål ved om direktivet er slik å forstå og antar at Forbrukertvistutvalget også må kunne avvise saker som ikke hører under klageorganets saksområde:

«Dette er jo en direkte konsekvens av at klageorganet ikke har kompetanse til å behandle saker utenfor sitt saksområde. Dersom en sak avvises på dette grunnlaget, må utvalget treffe et enkeltvedtak om avvisning, jf. forvaltningsloven § 2 tredje ledd.»

Også Forbrukertvistutvalget mener at dette er en viktig avvisningsgrunn som bør fremgå av loven. Forbrukertvistutvalget viser til at det også finnes andre situasjoner hvor saken må avvises, f.eks. hvor klageren mangler partsevne eller prosessdyktighet. Forbrukertvistutvalget foreslår at det inntas et nytt ledd hvor de viktigste tilfellene for når en klage skal avvises fremgår. Forbrukertvistutvalget mener at det i denne forbindelse vil være naturlig å henvise til for eksempel tvistelovens bestemmelser som gjelder partsevne, prosessdyktighet og stedfortredere.

Forbrukerrådet viser til at direktiv, lov om klageorganer for forbrukersaker og lov om Forbrukerklageutvalget legger opp til en rapporteringspraksis blant annet for mottatte og avviste saker. Av hensyn til ønske om en mest mulig ensartet praksis for alle klageorganer, er det avgjørende at det klargjøres når en sak skal henlegges og når den skal avvises.

Forbrukertvistutvalget slutter seg til departementets synspunkt om at treukersfristen i direktivet må være en ordensbestemmelse, og ber om at det gjenspeiles og klargjøres i loven. Utvalget foreslår at det gjøres eksplisitt unntak fra treukersfristen dersom saken faller utenfor kompetanseområdet, eller dersom en av partene mangler partsevne eller prosessdyktighet. Utvalget viser til at klageorganet uansett vil være forpliktet til å avvise en slik sak, uavhengig av om treukersfristen er oversittet. Forbrukertvistutvalget foreslår videre at det også bør gjøres eksplisitt unntak fra treukersfristen der saken er bevisuegnet. Forbrukertvistutvalget viser til at en av de avvisningsgrunnene som er hyppigst benyttet i dag, er forbrukertvistloven § 8 tredje ledd. Det bestemmes her at en sak kan avvises dersom det foreligger bevisspørsmål som ikke kan klarlegges ved skriftlig behandling. I 2014 ble det avvist 40 saker på dette grunnlaget, og dette er en sikkerhetsventil mot at det blir fattet uriktige avgjørelser. Forbrukertvistutvalget uttaler videre at

«[o]m det foreligger bevisspørsmål som ikke kan klarlegges ved skriftlig behandling, vil som regel ikke bli avklart før saksbehandler har gått relativt grundig inn i saken. De sakene som avvises som bevisuegnet er ofte omfattende, og med et faktum som er vanskelig tilgjengelig. Dersom treukers-fristen skal overholdes som hovedregel, betyr det at saksbehandler må foreta et «dypdykk» i alle saker allerede ved inntakskontrollen. Dette vil være svært arbeidskrevende, og medføre dobbeltarbeid i Sekretariatet. Etter inntakskontrollen vil saken enten måtte sendes til utvalgsleder for avgjørelse av avvisningsspørsmålet dersom saksbehandler mener det ligger an til det, eller så vil saken måtte sendes til forkynning. Den regulære saksbehandlingen starter ikke før saken er lovlig forkynt. Den fordypning i saken som ble gjort av saksbehandler ved inntakskontrollen, vil da som regel være glemt, og saksbehandler må sette seg inn i saken for andre gang.»

Domstoladministrasjonen uttaler derimot at det er viktig at utvalget hurtig identifiserer de sakene der det foreligger bevisspørsmål som ikke kan klarlegges ved skriftlig saksbehandling, og at avvisningsvedtak treffes raskt.

Landbruksdepartementet oppfatter at forslaget til avvisningskriterier i forslaget til ny lov er noe utvidet både i forhold til gjeldende forbrukertvistlov og avvisningsgrunnene listet opp i EU-direktivet. Når det gjelder avvisningsgrunnen i utkastet til § 6 første ledd bokstav e om at klagen er useriøs eller unødvendig, bemerker Landbruksdepartementet at begrepet unødvendig er upresist og problematisk å tolke i rettslig sammenheng.

Norge Automobil-Forbund viser til at det i lovforslaget er oppregnet tilfeller hvor en fremsatt klage kan avvises, og mener at det er uklart om det er tilsiktet å endre dagens bestemmelse hvor det fremgår i hvilke tilfeller Forbrukertvistutvalget skal avvise. Norges Automobil-forbund mener dagens regel bør videreføres.

4.4.7 Departementets vurderinger

4.4.7.1 Innledning

Avvisningsgrunnene i direktivet kan gjennomføres i nasjonal rett; dvs. medlemsstatene står fritt i å bestemme om, og i tilfelle hvilke, de vil anvende. Tvisteorganet kan beslutte å ta en klage til behandling, selv om en av direktivets avvisningsgrunner foreligger. Dette til forskjell fra gjeldende forbrukertvistlov som bestemmer at Forbrukertvistutvalget skal avvise en tvist dersom avvisningsgrunnene i lovens § 8 første og annet ledd foreligger. De grunnene i gjeldende lov som krever at saken avvises, er imidlertid av en annen art enn avvisningsgrunnene i direktivet. I gjeldende rett skal en tvist avvises når den ikke hører under Forbrukertvistutvalgets kompetanse, og når motparten ikke kan saksøkes ved norske domstoler. Direktivets avvisningsgrunner synes imidlertid kun å gjelde klager som omfattes av klageorganets saksområde. Direktivet gir adgang til å avvise når det ikke er hensiktsmessig at klageorganet behandler saken, eller forbrukeren anses ikke å ha behov for klagebehandling, eller når behandling av saken vil gå utover klageorganets effektivitet.

Direktivets avvisningsgrunner omfatter ikke avvisning fordi man er utenfor klageorganets saksområde. Ettersom direktivet legger opp til heldekkende system for utenrettslig tvisteløsning, vil de fleste klageorgan for forbrukersaker kunne henvise en klage som ikke hører under dets saksområde til et annet klageorgan, slik det er lagt opp til i lov om klageorganer for forbrukersaker. Dersom en tvist ikke omfattes av saksområdet til annen godkjent eller lovbestemt nemnd, jf. lov om klageorganer § 23 første ledd, kan en part bringe den inn for Forbrukerrådet til mekling. Dersom Forbrukerrådet mener at saken hører inn under Forbrukertvistutvalgets saksområde, kan en av partene bringe den inn for utvalget, etter mekling i Forbrukerrådet. Dersom Forbrukertvistutvalget skulle være uenig i Forbrukerrådets vurdering av at saken faller inn under utvalgets saksområde, skal saken ikke tas til behandling. Det er heller ikke noe annet utenrettslig klageorgan å henvise tvisten til. Det må klageren, dvs. forbrukeren eller den næringsdrivende, gjøres oppmerksom på. Realiteten i dette er at saken avvises av Forbrukertvistutvalget.

Departementet foreslår derfor at det slås fast i loven at Forbrukertvistutvalget skal avvise en sak som faller utenfor utvalgets saksområde. Forslaget er i overensstemmelse med synspunkter fra Forbrukertvistutvalget og Justis- og beredskapsdepartementet. Departementet legger til grunn at forslaget ikke er i strid med direktivet, som overlater til medlemsstatene å regulere slike prosessuelle forhold. Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 5 annet ledd bokstav a.

Departementet foreslår at Forbrukertvistutvalget også skal avvise en sak, dersom den bringes direkte inn for Forbrukertvistutvalget uten å ha vært behandlet av Forbrukerrådet. Det følger av forslaget til § 4 første ledd at klage til Forbrukertvistutvalget skal fremsettes gjennom Forbrukerrådet etter at Forbrukerrådet har meklet i saken. Mekling i Forbrukerrådet gir avklaringer og er en viktig del av forberedelsen av saker som går videre til utvalget. Alternativt kunne Forbrukertvistutvalget oversende saken til Forbrukerrådet som rette instans. Etter departementets syn bør det imidlertid være opp til klageren om vedkommende ønsker saken behandlet av Forbrukerrådet. Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 5 annet ledd bokstav b.

Departementet foreslår at det lovfestes at dersom eventuelt saksbehandlingsgebyr ikke er innbetalt, skal klagen avvises. Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 5 annet ledd bokstav c.

Departementet foreslår også at en klage avvises dersom den som bringer saken inn for utvalget ikke har et reelt behov for å få kravet avgjort, jf. tvisteloven § 1-3 annet ledd. Bestemmelsen viderefører 1978-loven § 1 femte ledd. Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 5 annet ledd bokstav d.

Forbrukertvistutvalget har foreslått at kravene i tvisteloven kapittel 2 om parter, prosessdyktighet og stedfortredere også gjøres gjeldende i lov om Forbrukerklageutvalget. Departementet slutter seg til forslaget, og foreslår at en sak skal avvises dersom slike prosessuelle krav ikke er oppfylt. Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 5 annet ledd bokstav e.

Når det gjelder de øvrige foreslåtte avvisningsgrunnene, opprettholder departementet forslaget om at Forbrukertvistutvalget kan avvise en sak selv om Forbrukerrådet ikke har anvendt sin adgang til å avvise saken. Samtlige av direktivets avvisningsgrunner gjelder for Forbrukerrådet som meklingsinstans, jf. lov om klageorganer for forbrukersaker § 14. Hvorvidt en avvisningsgrunn skal anvendes, antar departementet vil være et hensiktsmessighets- og kapasitetsspørsmål. Dersom en tvisteverdi for eksempel er under en fastsatt verditerskel, eller klagefristen er oversittet, kan utvalget likevel velge å behandle saken, jf. ordet «kan» i forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 5 første ledd første punktum.

Spørsmålet i det følgende er om direktivets valgfrie avvisningsgrunner skal gjennomføres i ny lov om Forbrukerklageutvalget. Når det gjelder hvem som bør ha kompetanse til å avvise en sak og forkynning, vises det til punkt 4.2 og 4.12.

4.4.7.2 Frist for å avvise sak

Forbrukertvistutvalget har foreslått at det i visse tilfeller gjøres unntak fra direktivets treukersfrist for å avvise en sak. Departementet har forståelse for at fristen på tre uker for å avvise en sak med bevisspørsmål er krevende. De sakene som avvises som bevisuegnet er ofte omfattende, og med et faktum som er vanskelig tilgjengelig. Direktivet åpner imidlertid ikke for å gjøre unntak fra denne fristen. Departementet kan heller ikke se at det er grunn til å ha lengre avvisningsfrist når en klagesak faller utenfor utvalgets saksområde.

Departementet opprettholder synspunktet om at kravet om at vedtak om avvisning treffes innen tre uker, er en ordensbestemmelse. Oversittelse av tidsfristen innebærer ikke at tvisten likevel må behandles. En stadig oversittelse av fristen for avvisning kan imidlertid føre til at klageorganet ikke lenger kan stå på EU-kommisjonens liste over klageorganer som fyller kvalitetskravene i direktivet.

Det foreslås at treukersfristen starter å løpe fra det tidspunktet Forbrukertvistutvalget mottar nødvendig dokumentasjon for å kunne ta stilling til om saken kan avvises. Dette tilsvarer lov om klageorganer for forbrukersaker § 14 annet ledd.

Se forslaget til lov om Forbrukerklageutvalget § 5 tredje ledd.

4.4.7.3 Manglende reklamasjon som avvisningsgrunn

Departementet opprettholder forslaget om at en klage kan avvises, dersom forbrukeren ikke har tatt kontakt med motparten for å finne en løsning før klagen fremsettes. Tilsvarende krav stilles i gjeldende forskrift om forbrukertvister § 2. Det er hensiktsmessig at partene forsøker å løse tvisten, før både Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget involveres i den. Kravet vil naturlig nok redusere antallet klager, fordi partene kommer til enighet. Ettersom også den næringsdrivende kan bringe sak inn for Forbrukertvistutvalget, må også denne ha tatt kontakt med motparten før saken bringes inn for utvalget.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 5 første ledd bokstav a.

4.4.7.4 Tvisten er grunnløs eller useriøs

Når det gjelder Forbrukertvistutvalgets adgang til å avvise tvist som anses grunnløs eller unødvendig, jf. direktivet artikkel 5 nr. 4 bokstav b, opprettholder departementet forslaget om at også denne avvisningsgrunnen lovfestes. Det er ingen grunn til å bruke ressurser på slike tvister. Når det gjelder innspill fra Landbruksdepartementet vedr. formulering av avvisningsgrunnen i direktivet, slutter departementet seg til at bruk av ordet «unødvendig» blir for upresis. Departementet foreslår ordlyden » grunnløs eller useriøs», tilsvarende lov om klageorganer for forbrukersaker § 14.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 5 første ledd bokstav e.

4.4.7.5 Dobbeltbehandling

Dersom et klageorgan har overlappende saksområde med Forbrukertvistutvalget, kan man risikere at en part vil prøve saken sin begge steder. Dette er samfunnsøkonomisk uheldig. Avvisningsgrunnen i direktivet artikkel 5 nr. 4 bokstav c om at tvisten er til behandling eller tidligere har blitt behandlet av et annet alternativt tvisteløsningsorgan eller domstolsapparatet, er i overensstemmelse med gjeldende lov. Dette avvisningsgrunnlaget vil forhindre at tvisteløsningssystemet blir belastet med samme tvist flere ganger. Departementet opprettholder forslaget om at også denne avvisningsgrunnen videreføres i ny lov, slik at Forbrukertvistutvalget kan avvise en sak dersom den har vært eller er til behandling i annet innmeldt klageorgan. Det må imidlertid gjøres unntak for saker som er behandlet av Forbrukerrådet, fordi Forbrukerrådets mekling foreslås fortsatt å være en forutsetning for at Forbrukertvistutvalget skal ta en sak til behandling. Som blant annet Samferdselsdepartementet har påpekt, vil avvisning på dette grunnlaget også gjelde når tvister er behandlet av klageorganer regulert i annen lov enn lov om klageorganer for forbrukersaker, f.eks. Husleietvistutvalget og Transportklagenemnda. Når det gjelder domstolsbehandling av saker som er under behandling eller ønskes behandlet i Forbrukertvistutvalget, reguleres det av bestemmelser om litispendens og stansing, se nærmere punkt 4.13 om Litispendens, stansing og foreldelse.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 5 første ledd bokstav b.

4.4.7.6 Verdigrenser

Under punkt 4.1.6.4 om Forbrukertvistutvalgets virkeområde er det foreslått inntatt en hjemmel, slik at det i forskrift kan fastsettes en nedre verdi på tvisten som vilkår for å ta saken til behandling. Dersom forskriftshjemmelen anvendes, vil det være behov for å kunne avvise tvister som gjelder mindre verdier. Departementet foreslår at det inntas adgang til å avvise en sak dersom tvisten gjelder verdi under enn satt verditerskel.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 5 første ledd bokstav d.

4.4.7.7 Oversittelse av klagefrist

Under punkt 4.3 om saksgang foreslår departementet en tidsfrist for forbrukeren for å fremme en klage for klageorganet. I gjeldende lov er ikke oversittelse av tidsfristen inntatt som avvisningsgrunn. Forbrukertvistutvalget har opplyst at det henlegger sakene der fristen oversittes, med mindre det gis oppfriskning. Forbrukertvistutvalget opplyste i sin høringsuttalelse til NOU 2010: 11 Nemndsbehandling av forbrukertvister, at fireukersfristen i gjeldende lov praktiseres strengt. Departementet foreslår at oversittelse av klagefristen inntas som avvisningsgrunn.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 5 første ledd bokstav h.

4.4.7.8 Effektivitetshensyn

Etter direktivet artikkel 5 nr. 4 bokstav f kan et tvisteorgan avvise en tvist dersom behandlingen av tvisten i alvorlig grad vil hindre organet i å fungere effektivt. Ordlyden i direktivet «i alvorlig grad» tydeliggjør at terskelen for å anvende avvisningsgrunnlaget er høy. Hva som ligger i dette må vurderes konkret. Som eksempel på slike særlige omstendigheter nevner fortalen under punkt 25 en tvist som er for kompleks, og derfor bedre kan løses av en domstol. At saken er kompleks, kan både bety at den egner seg best for muntlig bevisføring, eller at faktum er svært omfattende. At en sak kan avvises fordi det foreligger bevisspørsmål som ikke kan klarlegges ved skriftlig saksbehandling, er i samsvar med både gjeldende rett og forslaget til NOU-utvalget.

Departementet antar at også saker som ut fra utvalgets tidligere praksis åpenbart ikke kan gis medhold, kan dekkes av direktivets avvisningsgrunn om effektivitet. Departementet foreslår likevel at disse praktiske avvisningsgrunnene synliggjøres i loven. Dermed blir saker som vil hindre Forbrukertvistutvalget i å fungere effektivt, en sikkerhetsventil som kan anvendes i andre tilfeller.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 5 første ledd bokstav g.

4.5 Saksforberedelse og -behandling

4.5.1 Gjeldende rett mv.

Det norske forvaltningsapparatet er stort sett hierarkisk organisert. Overordnede forvaltningsorganer har instruksjonsmyndighet overfor underordnede organer, og myndighet til å gi organisatoriske bestemmelser om deres virksomhet. Utgangspunktet i norsk forvaltningsrett er således at departementene har organisasjons- og styringsrett overfor underordnede forvaltningsorganer. Myndigheten innebærer at departementet kan styre underordnede forvaltningsorganer ved generelle bestemmelser eller ved instruks om behandlingen av en enkelt sak, med mindre adgangen er avskåret eller begrenset i lov. Styringsadgangen motsvares av en adgang til å delegere vedtakskompetanse, med mindre delegasjonsadgangen er begrenset i lov. Videre kan overordnet organ som hovedregel omgjøre vedtak som er truffet av underordnet organ. For enkeltvedtak er hovedregelen at de berørte kan klage til overordnet forvaltningsorgan, som har plikt til å behandle klager.

Regler om Forbrukertvistutvalgets organisering og saksbehandling følger av forbrukertvistloven og forskrifter av 22. desember 1978 nr. 4 om Markedsrådets og Forbrukerrådets behandling av forbrukertvister mv. Forvaltningsloven gjelder med de unntak som følger av forbrukertvistloven. Tvisteloven gjelder ikke, med mindre det er uttrykkelig bestemt.

Lederen i Forbrukertvistutvalget har ansvar for at saken er tilstrekkelig opplyst før den tas til behandling, jf. forbrukertvistloven § 7 annet ledd. I henhold til § 7 tredje ledd annet punktum kan utvalget ved behov, og i den utstrekning det finnes rimelig, innhente sakkyndige uttalelser og innkalle sakkyndige til muntlig forklaring. I praksis er det imidlertid partene selv som innhenter og bekoster skriftlige vurderinger fra sakkyndige etter oppfordring fra Forbrukerrådet. For mer informasjon om saksgangen, se punkt 4.3. Parten som har innhentet uttalelsen kan kreve kostnadene erstattet av den andre parten dersom vilkårene for dette foreligger, jf. eksempelvis forbrukerkjøpsloven § 33.

Før en sak tas til behandling i Forbrukertvistutvalget, skal partene gis anledning til å uttale seg, jf. forbrukertvistloven § 9. Utvalget kan sette en frist for slik uttalelse. Fristen som settes, er ikke preklusiv. Det vil si at uttalelser som kommer inn etter fristens utløp, men før saken er sluttbehandlet, kan tas med i avgjørelsesgrunnlaget. Forbrukertvistutvalget behandler saken på grunnlag av den skriftlige fremstillingen som partene har gitt, og det øvrige skriftlige materialet som foreligger. Vedtak kan treffes selv om en av partene ikke har avgitt uttalelse på noe stadium i saken. Slike vedtak kalles «fraværsvedtak». Det er nødvendig at fraværsvedtak kan treffes, slik at en part ikke kan sabotere adgangen til å prøve en sak for Forbrukertvistutvalget. Dersom en part uten gyldig grunn ikke har svart innen fristens utløp, kan utvalget velge å avgjøre saken på grunnlag av de opplysningene som foreligger, med mindre disse strider mot «vitterlige kjensgjerninger». Partene skal i forkant være gjort kjent med virkningen av unnlatt svar, som er at det likevel kan treffes vedtak.

Sekretariatet forbereder sakene for utvalget og lager et sakssammendrag, samt som regel et utkast til vedtak i forkant av utvalgsbehandlingen. Videre er det sekretariatet som står for de praktiske oppgavene som å forkynne begjæringer og vedtak for partene.

Forbrukertvistutvalget er bundet av partenes påstander, jf. forbrukertvistloven § 7 fjerde ledd. Av forarbeidene til bestemmelsen fremgår det at utvalget også er bundet av partenes krav. I praksis har utvalget justert partenes krav og påstander.

Forbrukertvistloven stiller ikke krav til saksbehandlingstiden.

4.5.2 Direktivet

Partene skal ha en rimelig frist til å fremsette sine synspunkter og motta motpartens synspunkter, beviser, fakta og eventuelle sakkyndige erklæringer og uttalelser gjennom klageorganet, og ha mulighet for å kommentere dem, jf. direktivet artikkel 9 nr. 1 bokstav a.

Det fremgår av artikkel 5 nr. 2 bokstav d at klageorganet skal muliggjøre utveksling av opplysninger mellom partene elektronisk, eller med post. Direktivet stiller ikke krav til hvordan saksbehandlingen skal foregå.

Sakens avgjørelse skal gjøres tilgjengelig innen 90 dager fra den dato organet mottok den fullstendige klagesaken, jf. artikkel 8 bokstav e. I særlig komplekse saker kan organene etter eget skjønn forlenge fristen. Partene skal informeres om forlengelse av fristen og om forventet saksbehandlingstid. Direktivet har ikke egne bestemmelser om dekning av kostnader for sakkyndigrapporter.

4.5.3 Forslag i NOU 2010: 11 Nemndsbehandling av forbrukertvister mv.

NOU-utvalget foreslo at både forberedende saksbehandling og mekling skal foregå i Forbrukerklagenemndas sekretariat og ikke i Forbrukerrådet.

NOU-utvalget foreslo at saksbehandlingen skal være skriftlig, at sakene behandles for lukkede dører, og at partene ikke har møterett. Utvalget foreslo å lovfeste bestemmelser om at sekretariatet kan be partene om ytterligere informasjon og innhente sakkyndige uttalelser eller på annen måte opplyse saken. Eventuell ny informasjon skal gjøres kjent for begge parter som skal gis anledning til å uttale seg før vedtak treffes. Det settes frist for sluttbemerkninger. Det kan treffes fraværsvedtak dersom motparten ikke har kommet med uttalelse i saken og det ikke er grunn til å tro at vedkommende har gyldig fravær. NOU-utvalget foreslo at Forbrukerklagenemnda kan be sekretariatet utforme utkast til vedtak forut for møtet.

NOU-utvalget foreslo videre at Forbrukerklagenemnda skal treffe vedtak med alminnelig flertall. Utvalget foreslo supplerende regler for saksbehandlingen, i sitt forslag til § 17.

NOU-utvalget viste til at nemndene, herunder Forbrukerklagenemnda, er et domstollignende organ. Ut fra dette mente utvalget at det er hensiktsmessig at reglene i tvisteloven og domstolloven får anvendelse så langt disse lovene passer, fremfor reglene i forvaltningsloven. Det siteres fra NOU 2010: 11 punkt 8.5:

«Utvalget viser til at reglene om partsevne typisk kan tenkes å komme til anvendelse. Det samme gjelder vernetingsreglene, særlig med tanke på om en tvist som gjelder utenlandsk næringsvirksomhet eller utenlandske forbrukere, hører inn under norske nemnder. Videre kan prinsippene om forening av krav og flere krav i samme sak kunne nyttes. Det samme gjelder reglene om gruppesøksmål. På den annen side vil ikke bestemmelsene om sakskostnader, midlertidig sikring og arrest kunne brukes i forbindelse med saksbehandlingen i nemndene. Det blir den enkelte nemnd i den enkelte sak som må vurdere om det er hensiktsmessig om tvisteloven kan få anvendelse i forhold til en konkret problemstilling. Utvalget ser at dette kan skape ulik praktisering av saksbehandlingsreglene i den enkelte nemnd. Likevel mener utvalget at bestemmelsene i tvisteloven skal kunne være til hjelp dersom det oppstår et prosessuelt spørsmål det ikke finnes løsning på. Bestemmelsene skal ikke pålegge nemndene krevende regler for saksbehandling som et supplement til vedtektene.»

Det ble også foreslått at domstollovens regler om taushetsplikt i § 63a skal gjelde tilsvarende.

NOU-utvalget tok ikke opp temaet om partenes utveksling av informasjon.

4.5.4 Lov om klageorganer for forbrukersaker

Det fremgår av lov om klageorganer for forbrukersaker § 23 første ledd at Forbrukerrådet fortsatt skal mekle i saker som hører under Forbrukertvistutvalgets saksområde. Forbrukerrådet skal også mekle og derved gi et tilbud om utenrettslig tvisteløsning i saker som verken dekkes av et innmeldt klageorgan eller av Forbrukertvistutvalget, jf. § 23 første ledd. Loven omhandler saksbehandlingen i Forbrukerrådet, men ikke saksbehandlingen i Forbrukertvistutvalget.

Etter loven § 15 annet ledd skal alle klageorgan legge til rette for at partene kan utveksle informasjon om saken elektronisk eller per post. Sekretariatene i nemndene skal opptre nøytralt og uhildet under saksbehandlingen. Kravet gjøres gjeldende for ikke bare nemndenes sekretariatet, men for klageorganene i sin helhet, slik at også andre enn sekretariatets ansatte i nemnda dekkes. Kravet gjelder under hele klagebehandlingen.

4.5.5 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo å lovfeste at det nye Forbrukertvistutvalget blir et uavhengig forvaltningsorgan. Forbrukertvistutvalget skal ikke kunne instrueres av departementet med hensyn til bevisbedømmelse, rettsanvendelse eller saksbehandling verken generelt eller i den enkelte sak. Departementet ønsket imidlertid å kunne gi utvalget styringssignaler med hensyn til administrative forhold, slik som lokalisering, avlønning, osv.

Departementet foreslo videre å lovfeste at forvaltningsloven skal gjelde for saksbehandlingen i Forbrukertvistutvalget, dersom ikke annet følger av loven.

Når det gjelder spørsmålet om hvem som bør innhente og betale for eventuelle sakkyndige rapporter, foreslo departementet å videreføre gjeldende praksis. Det innebærer at partene oppfordres til å innhente sakkyndige rapporter og bekoste disse.

Til forskjell fra gjeldende lov om Forbrukertvistutvalget, stiller direktivet krav til saksbehandlingstid. I dag fastsettes mål for saksbehandlingstiden i departementets tildelingsbrev til Forbrukertvistutvalget. For å overholde kravet om 90 dagers saksbehandlingstid foreslo departementet å videreføre dagens rettstilstand om at Forbrukertvistutvalget kan sette frist for sluttbemerkninger. Det ble foreslått at Forbrukertvistutvalget kan velge å ta i betraktning opplysninger som er kommet etter fristens utløp.

Departementet mente at Forbrukertvistutvalget i sin behandling skal være bundet av partenes påstander. I og med at saksbehandlingen er skriftlig, kan ikke klagerens påstand justeres når saken ligger til utvalgsavgjørelse. Det er derfor viktig at Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget bidrar til at påstanden som utformes er tydelig og klar.

I overensstemmelse med gjeldende rett og forslaget til NOU-utvalget, foreslo departementet at adgangen til å treffe fraværsvedtak videreføres, slik at manglende medvirkning av en klagemotpart ikke kan hindre avgjørelse i Forbrukertvistutvalget.

For å gjennomføre direktivets krav om at klageorganet skal legge til rette for utveksling av opplysninger mellom partene, foreslo departementet en bestemmelse om dette. Det ble ansett tilstrekkelig at kravet oppfylles ved at klageorganet sørger for at partene har hverandres e-postadresse eller postadresse, eller at partene har tilgang til et saksbehandlingssystem der de kan utveksle dokumenter.

4.5.6 Høringsinstansenes syn

Landbruks- og matdepartementet støtter forslaget om at Forbrukertvistutvalget skal være et uavhengig forvaltningsorgan som er administrativt underlagt Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (nå Barne- og likestillingsdepartementet), og at utvalget ikke skal kunne instrueres i den enkelte sak. Departementet peker imidlertid på at formuleringen i forslaget om at utvalget ikke kan «instrueres generelt» er uklar og stiller spørsmålstegn ved om det gis tilstrekkelig rom for generell styringsdialog.

Når det gjelder spørsmålet om forvaltningslovens anvendelse på Forbrukertvistutvalgets saksbehandling påpeker Forbrukertvistutvalget og Norges Automobil-Forbund(NAF) at siden Forbrukertvistutvalget fortsatt skal være et domstollignende forvaltningsorgan, bør man enten ta inn henvisninger til konkrete bestemmelser i tvisteloven eller innta en generell passus om at tvisteloven gjelder så langt den passer.

Forbrukerrådet peker på at det i forslag til revidert forskrift om Husleietvistutvalget henvises til tvisteloven og domstolloven. Rådet stiller spørsmål ved om ikke tilsvarende bør gjelde for Forbrukertvistutvalget siden begge utvalgene treffer avgjørelser med retts- og tvangskraft. Rådet bemerker at det å løse sivile tvister mellom forbrukere og næringsdrivende har større likhet med domstolenes rolle enn kjernevirksomheten til et forvaltningsorgan, som er utøving av offentlig myndighet.

Selv om det er gitt en generell henvisning til forvaltningsloven mener Justis- og beredskapsdepartementet det bør fremgå eksplisitt av lovens § 7 at utvalget skal ha ansvaret for sakens opplysning. Dette fordi det for øvrig er gitt detaljerte regler om utvalgets saksbehandling og sakens opplysning. I høringsuttalelsen til NOU 2010: 11 uttrykte det daværende Justis- og politidepartementet skepsis til en generell regel om at (hele) tvisteloven gjelder så langt den passer mv. Om, og i så fall hvilke deler av tvisteloven som bør supplere reglene for nemndsbehandling, bør vurderes nærmere.

Forbrukertvistutvalget er enig i at utvalget skal kunne be partene om å fremlegge ytterligere dokumentasjon og sakkyndige uttalelser. For å redusere utvalgets arbeidsbelastning foreslår utvalget imidlertid en presisering i lovteksten om at partene har det primære ansvaret for sakens opplysning.

Om Forbrukertvistutvalgets forhold til partenes påstander skriver Forbrukerrådet:

«I merknad til FTU-loven § 7 i Norsk lovkommentar uttaler Trygve Bergsåker at siden «behandlingen [i utvalget] er skriftlig, er det vanskelig å justere påstander i forbindelse med den endelige behandlingen. For å unngå utsettelse av avgjørelsen, må regelen om at FTU er bundet av påstandene, kunne praktiseres noe fleksibelt». Forbrukerrådet er enig i dette.»

Samme fleksibilitet må etter Forbrukerrådets syn også gjelde for de faktiske forhold som partene begrunner sine påstander med (påstandsgrunnlag) og rettsreglene som partene gjør gjeldende.

Justis- og beredskapsdepartementet bemerker at adgangen til å justere partenes påstander, slik Forbrukertvistutvalget i dag praktiserer dette, bør lovfestes. Dersom adgangen til dette skal opphøre, bør konsekvensene av dette vurderes nærmere.

Forening mot urimelig handelspraksis mener det er viktig at Forbrukertvistutvalget kan fortsette sin praksis med å justere partenes påstander. Hvis ikke vil det føre til en vesentlig reduksjon av forbrukerens reelle rett til å få tvisten avgjort med korrekt resultat. Dersom Forbrukertvistutvalget ikke skal kunne justere partenes påstander blir det enda viktigere at klageorganet bistår forbrukeren med å sette opp en klage.

UiT – Norges arktiske universitet mener Forbrukertvistutvalget selv bør sørge for å innhente og bekoste en sakkyndig utredning, slik som i Danmark. Overlates dette til partene, risikerer man at utgiftene blir dobbelt så høye ved at det brukes to sakkyndige, og at forbrukere med dårlig råd i realiteten ikke får tilgang til tvistebehandling.

I høringsuttalelsen til NOU 2010: 11 bemerket Advokatforeningen at forbrukeren ikke kan pålegges å betale for sakkyndige uttalelser, dersom han ikke ønsker det. Det kan stille seg annerledes i forhold til den næringsdrivende som er part i saken, dersom vedkommende har et stort antall saker innen vedkommende felt. Antagelig, bemerket Advokatforeningen, er det i forhold til saksbehandlingen for Forbrukertvistutvalget mest naturlig at det er det offentlige som dekker slike utgifter, på samme måte som utgifter til sekretariatet. Særlig dersom man legger opp til at Forbrukertvistutvalget skal treffe avgjørelser som har retningsgivende betydning, vil det kunne være behov for å innhente sakkyndige utredninger. I så fall er det reglene i tvistelovens kapittel 25 om sakkyndige bevis som eventuelt kan tilpasses og anvendes.

I sin uttalelse til NOU 2010: 11 uttalte derimot Forbrukertvistutvalget at partene selv bør bære kostnadene med å opplyse saken i form av sakkyndige uttalelser. En for aktiv involvering i saken på den ene eller andre siden vil rokke ved det nøytralitetskravet som er foreslått. Etter Forbrukertvistutvalgets syn bør dagens praksis med å oppfordre partene til selv å innhente sakkyndige uttalelser videreføres. NAF delte dette synet.

Forbrukertvistutvalget og NAF foreslo at fristen for sluttbemerkning skal være preklusiv, det vil si at Forbrukertvistutvalget ikke skal ha anledning til å ta i betraktning sluttbemerkninger som kommer inn etter at fristen har utløpt.

4.5.7 Departementets vurderinger

4.5.7.1 Innledning

Departementet foreslår at saksbehandlingen i Forbrukertvistutvalget fortsatt skal være skriftlig, og at sakene behandles for lukkede dører uten partenes tilstedeværelse. I samsvar med direktivets krav skal utvalget legge til rette for at partene kan utveksle informasjon seg imellom. For å oppfylle kravet vil det være tilstrekkelig at Forbrukertvistutvalget sørger for at partene har hverandres e-postadresser, eventuelt postadresse ved for eksempel mangel på e-postkonto.

I tråd med direktivet foreslås det krav til maksimal saksbehandlingstid på 90 dager, og at Forbrukertvistutvalget etter eget skjønn kan forlenge fristen i særlig komplekse saker. Fristen løper fra sluttbemerkninger er inngitt, og saken dermed er ferdig opplyst, og til vedtak er truffet. Samlet tid fra saken kommer inn til Forbrukertvistutvalget kan dermed bli lenger enn 90 dager.

For øvrig foreslås at det kan fattes fraværsvedtak, at utvalget skal opptre nøytralt, og treffe vedtak med alminnelig flertall. Det foreslås hjemmel til å gi mer detaljerte saksbehandlingsregler for utvalget i forskrift.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 6.

4.5.7.2 Uavhengighet

Departementet opprettholder forslaget om å lovfeste at Forbrukertvistutvalget er et uavhengig forvaltningsorgan. Departementet er enig med Landbruks- og matdepartementet i at det bør fremgå tydelig av lovteksten hva som er omfattet og hva som er unntatt fra departementets styringsmyndighet. For å klargjøre dette foreslår departementet at det fastslås uttrykkelig i loven at departementet ikke kan styre Forbrukertvistutvalget når det gjelder behandling av enkeltsaker eller utvalgets faglige virksomhet for øvrig. Begrepet «faglig virksomhet» omfatter Forbrukertvistutvalgets tolkning og anvendelse av rettsregler samt bevisvurdering i saker som faller inn under utvalgets virkeområde.

Videre foreslås det at administrative spørsmål følger det alminnelige forvaltningshierarkiet og er underlagt departementets organisasjons- og instruksjonsmyndighet. Administrative spørsmål vil være blant annet lokalisering, anskaffelser, regnskap og budsjett.

En annen side ved utvalgets uavhengighet er forslaget om at utvalgets vedtak ikke kan påklages, og at forvaltningsloven § 35 om omgjøring av vedtak ikke gjelder, se punkt 4.6 om vedtaket.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 2 første ledd.

4.5.7.3 Forholdet til forvaltningsloven og tvisteloven

Ettersom Forbrukertvistutvalget er et domstollignende forvaltningsorgan, kan det oppstå tvil om det er forvaltningsloven eller tvisteloven som får anvendelse på problemstillinger som ikke er regulert i lov om Forbrukerklageutvalget. Etter departementets vurdering har tvisteloven, i motsetning til forvaltningsloven, en rekke detaljerte regler som er uforenelige med formålet til Forbruketvistutvalget: Å tilby et kostnadseffektivt alternativ til domstolene. En mulig løsning kan være å la tvisteloven gjelde så langt den passer, men dette gir rom for uklarhet. Departementet opprettholder derfor forslaget om at forvaltningslovens regler får anvendelse når ikke annet følger av lov om Forbrukerklageutvalget eller forskrift til den.

Departementet er imidlertid enig med høringsinstansene i at visse regler i tvisteloven også bør gjelde for Forbrukertvistutvalget. Derfor foreslår departementet tilsvarende regulering som i tvisteloven, blant annet om avvisning av saker der det ikke foreligger et reelt behov (klagen er grunnløs), gjenåpning, retting og adgang til å treffe tilleggsvedtak, se nærmere punktene 4.7 – 4-8. Departementet foreslår også å ta inn bestemmelser om verneting tilsvarende tvistelovens bestemmelser § 4-3. Bestemmelsen foreslås inntatt i § 1 om virkeområde, se punkt 4.1.

Departementet bemerker for øvrig, at dersom det oppstår problemstillinger som ikke er løst i forslag til ny lov eller forvaltningsloven, kan reelle hensyn tilsi analogisk anvendelse av relevante bestemmelser i tvisteloven.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 3.

4.5.7.4 Sakkyndige uttalelser

Når det gjelder spørsmålet om det offentlige skal innhente og bekoste sakkyndige uttalelser, står departementet fast ved at partene selv innhenter disse og dekker kostnadene. Bakgrunnen for dette er todelt: For det første så vil det medføre vesentlig økt ressursbruk i Forbrukertvistutvalget om det skal innhente sakkyndige rapporter og betale for disse. For det andre vil den parten som vinner saken som regel kunne kreve kostnadene til sakkyndig rapport erstattet av motparten etter kontraktslovgivningen, jf. eksempelvis forbrukerkjøpsloven § 33, eller alminnelige kontraktsrettslige prinsipper.

Forbrukertvistutvalgets (og Forbrukerrådets) rolle vil være som i dag: å oppfordre til at det innhentes en sakkyndig utredning, der det anses nødvendig.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 6 første ledd fjerde punktum.

4.5.7.5 Ansvar for sakens opplysning

Når det gjelder ansvar for sakens opplysning, opprettholdes forslaget fra høringsnotatet om at dette bør være Forbrukertvistutvalgets ansvar. I en sak for Forbrukertvistutvalget vil partene som regel ikke være bistått av partsrepresentanter med juridisk kompetanse. Dette skal heller ikke være nødvendig ved det lavterskeltilbudet som alternative tvisteløsningsorgan er ment å utgjøre. Dette til forskjell fra tvisteløsning i de alminnelige domstolene. Departementet anser det derfor som hensiktsmessig at Forbrukertvistutvalget, i likhet med andre forvaltningsorganer, har ansvar for sakens opplysning. Dette følger av forvaltningsloven § 11.

4.5.7.6 Frist for sluttbemerkning

Departementet foreslår at Forbrukertvistutvalget fortsatt skal ha anledning til å vurdere om uttalelser fra partene som er kommet inn etter fristen for sluttbemerkninger skal tas i betraktning eller ikke. Departementet har registrert at dagens utvalg ønsker at fristen for sluttbemerkning skal være absolutt. Departementet vil peke på at det er opp til utvalget hvor strengt det vil praktisere fristen.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 6 andre ledd.

4.5.7.7 Forbrukertvistutvalgets forhold til partenes påstander mv.

Bestemmelsen i forbrukertvistloven § 7 fjerde ledd som regulerer Forbrukertvistutvalgets forhold til partenes påstander har samme ordlyd som tvistemålsloven av 1915 § 85. Bestemmelsen i tvistemålsloven ble tolket slik at domstolene var bundet av ikke bare påstander, men også påstandsgrunnlag og krav. Av forarbeidene til forbrukertvistloven fremgår det at Forbrukertvistutvalget også er bundet av partenes krav. For de alminnelige domstoler fremgår det nå av lovteksten at domstolene ikke bare er bundet av partenes påstander, men også krav og påstandsgrunnlag, jf. tvisteloven av 2005 § 11-2 første ledd. Med «krav» menes det rettsforholdet domstolen skal ta stilling til, eksempelvis krav om heving, erstatning eller ugyldighet. «Påstand» er det resultatet partene krever, eksempelvis at A skal betale B kr 10 000. «Påstandsgrunnlag» er det faktum partene anfører for at de skal få medhold i saken, eksempelvis at selger ikke har opplyst at bilen var kollisjonsskadet.

Bakgrunnen for at de alminnelige domstoler ikke skal kunne gå utover partenes krav, påstand og påstandsgrunnlag, er dels at partene selv skal kunne definere omfanget av en tvist (disposisjonsprinsippet) og dels at partene skal kunne uttale seg om det domstolen legger til grunn (kontradiksjon).

Etter departementets vurdering tilsier hensynet til kontradiksjon at Forbrukertvistutvalget ikke legger til grunn andre krav, påstander eller påstandsgrunnlag enn det partene har påberopt. Legger Forbrukertvistutvalget andre krav til grunn enn det partene har påberopt, kan dette medføre at utvalget avgjør en sak på bakgrunn av et tema som ikke er tilstrekkelig belyst av partene. Høringsinstansene har etterspurt en fleksibel tilnærming til påstander og krav, slik Forbrukertvistutvalget praktiserer regelverket i dag. Etter det departementet forstår praktiserer Forbrukertvistutvalget regelverket slik at utvalget tilkjenner prisavslag, selv om klager kun har fremmet krav om heving. Etter departementets vurdering bør behovet for en slik korreksjon enkelt kunne avdekkes av Forbrukerrådet eller Forbrukertvistutvalgets sekretariat i den innledende behandlingen av saken. Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalgets sekretariats veiledningsplikt vil i et slikt tilfelle innebære at klager må gis råd om å kreve prisavslag i tilfellet klager ikke får medhold i hevingskravet.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 6 fjerde ledd.

4.6 Vedtaket

4.6.1 Gjeldende rett mv.

Det fremgår av forbrukertvistloven § 10 at vedtak som avslutter saken, skal være skriftlig og begrunnet. Vedtaket treffes ved alminnelig flertall. I praksis opplyses det om vedtaket er enstemmig eller avsagt under dissens og hvilket medlem som har dissentert. Det opplyses ikke om vedkommende har særlig innsikt i forbrukersidens eller selger- eller tjenesteytersidens interesser. Forbrukertvistutvalgets leder skal sørge for at vedtaket forkynnes for partene som også skal gjøres kjent med vedtakets virkninger. Vedtaket kan ikke påklages. Dette gjelder både realitetsvedtak og vedtak som avviser å ta en sak til behandling. Vedtaket er enkeltvedtak, og forvaltningsloven gjelder. I praksis tolkes regelverket slik at det ikke er adgang for Forbrukertvistutvalget til å omgjøre et vedtak av eget tiltak, dvs. at forvaltningsloven § 35 ikke gjelder.

4.6.2 Direktivet

Artikkel 9 nr. 1 bokstav c i direktivet krever at partene skal informeres om resultatet av tvisteløsningen. Avgjørelsen skal være begrunnet og foreligge skriftlig eller på varig medium.

4.6.3 Forslag i NOU 2010: 11 Nemndsbehandling av forbrukertvister

NOU-utvalget foreslo at Forbrukerklagenemnda skal treffe vedtak med alminnelig flertall. Vedtaket skal være skriftlig og begrunnet. Vedtaket skal opplyse om det er enstemmig og hvilket medlem som eventuelt er uenig i avgjørelsen. Mindretallets syn skal også begrunnes.

4.6.4 Lov om klageorganer for forbrukersaker

Det fremgår av lov om klageorganer for forbrukersaker § 16 annet ledd at klageorganet skriftlig eller på varig medium skal informere om resultatet av klagebehandlingen, samt gi en begrunnelse. For klageorgan som er organisert som nemnd skal det ved dissens angis partstilhørigheten til medlemmene som dissenterer, samt deres begrunnelse, se § 21 andre ledd.

4.6.5 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo at vedtaket skal være skriftlig eller på et varig medium og begrunnet. I tråd med direktivets krav, foreslo departementet å lovfeste at vedtaket kan formidles på annet varig medium enn papir, for eksempel per e-post eller lydfil. Det ble videre foreslått at det skal fremgå av vedtaket om det er enstemmig. Dersom vedtaket ikke er enstemmig, skal også mindretallets syn og begrunnelse fremgå. Det ble foreslått at vedtaket forkynnes for partene, som samtidig gjøres kjent med vedtakets virkning og adgangen til å bringe vedtaket inn for tingretten. Departementet foreslo videre at det tydeliggjøres i loven at et vedtak truffet av Forbrukertvistutvalget ikke kan påklages, og heller ikke omgjøres uten klage etter forvaltningsloven § 35.

Det ble foreslått at vedtak som ikke blir bragt inn for tingretten, får virkning som en rettskraftig dom, og at det kan fullbyrdes etter reglene for dommer. Departementet foreslo at det nedfelles i loven at utvalgets vedtak er offentlige.

4.6.6 Departementets vurderinger

Departementets forslag i høringsnotatet samsvarer stort sett med kravene til vedtak i gjeldende rett, forslagene til NOU-utvalget, og krav i lov om klageorganer for forbrukersaker § 16.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg til forslaget, som opprettholdes.

I samsvar med direktivet foreslås det at vedtaket skal være skriftlig eller på et varig medium. Begrepet «varig medium» foreslås definert i loven som enhver innretning som gjør partene i stand til å lagre opplysningene på en slik måte at de i fremtiden er tilgjengelig i uendret form. Det er ikke krav om at vedtaket foreligger på papir eller er skriftlig; det vil være tilstrekkelig at det foreligger som en elektronisk fil. Forslaget tilsvarer definisjonen i lov om klageorganer for forbrukersaker § 16 annet ledd.

Det foreslås at vedtaket skal være begrunnet, og ved dissens skal også mindretallets syn fremgå. Til forskjell fra lov om klageorganer for forbrukersaker foreslås det ikke krav til at det opplyses hvorvidt flertallet eller mindretallet har særlig innsikt i forbrukernes eller næringsdrivendes interesser. Vedtaket forkynnes for partene, og partene skal gjøres kjent med virkningen av vedtaket og adgangen til å ta ut søksmål for tingretten for å få overprøvd vedtaket. Der det ikke tas ut søksmål skal vedtaket ha virkning som rettskraftig dom, og kunne fullbyrdes etter de samme reglene som for dommer.

Som etter gjeldende rett, skal ikke departementet kunne overprøve utvalgets vurderinger, verken gjennom en forvaltningsklage eller omgjøring etter forvaltningsloven § 35. At reglene om omgjøring i forvaltningsloven § 35 ikke gjelder, foreslås tydeliggjort i loven. Det vises til den nærmere redegjørelsen for Forbrukertvistutvalgets uavhengighet under punkt 4.5 om saksforberedelse og -behandling. Spørsmålet om offentliggjøring av vedtak er omtalt under punkt 4.10

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 7.

4.7 Gjenåpning

4.7.1 Gjeldende rett mv.

Reglene om gjenåpning i tvisteloven kapittel 31 gjelder tilsvarende for saker ved Forbrukertvistutvalget i den grad de passer, jf. forbrukertvistloven § 12.

NOU-utvalget foreslo i NOU 2010: 11 en lignende bestemmelse, jf. forslaget til § 8 tredje ledd, og bemerket at forslaget er fullt ut i samsvar med gjeldende lov § 12.

Verken direktivet eller lov om klageorganer for forbrukersaker inneholder bestemmelser om gjenåpning av sak.

4.7.2 Forslag i høringsnotatet

Utgangspunktet er at Forbrukertvistutvalgets avgjørelser er endelige, ikke kan påklages og heller ikke omgjøres etter forvaltningsloven § 35. I visse tilfeller kan det likevel være grunn til å se på saken på nytt, og departementet foreslo derfor bestemmelser om gjenåpning.

Departementet foreslo at vilkårene for gjenåpning skal fremgå direkte i lov om Forbrukerklageutvalget. Det ble likevel foreslått at bestemmelsene om gjenåpning i tvisteloven §§ 31-6 til 31-9 skal gjelde så langt de passer.

Departementet foreslo at avslag på begjæring om gjenåpning kan bringes inn for tingretten.

4.7.3 Høringsinstansenes syn

Forbrukertvistutvalget foreslår i sin høringsuttalelse at adgangen til gjenåpning fjernes. Forslaget begrunnes med at begjæring om gjenåpning ikke har resultert i endrede avgjørelser, og at behandling av begjæring om gjenåpning er uheldig bruk av ressurser. Utvalget begrunner forslaget sitt slik:

«Vi har erfaring for at det innkommer ca. 30 begjæringer om gjenåpning per år. De fleste faller helt klart utenfor vilkårene for gjenåpning etter tvisteloven kap. 31. Ved søk i vårt arkivsystem tilbake til 1.1.2008 har ingen begjæringer om gjenåpning blitt tatt til følge. Gjenåpning rokker ved utgangspunktet om at utvalgets vedtak skal være endelige. Begjæringer om gjenåpning medfører «omkamper» i utvalget, og er etter vårt syn en lite hensiktsmessig ressursbruk. Partenes rettsikkerhet anses tilstrekkelig ivaretatt ved adgangen til å bringe saken inn for domstolene. Dersom utvalget har fattet et vedtak i strid med habilitetsreglene i forvaltningsloven, vil vedtaket måtte anes som en nullitet, uten rettsvirkninger. En gjenåpning av saken for å fastslå dette vil ikke være nødvendig.»

Dersom forslaget om gjenåpning opprettholdes, foreslår Forbrukertvistutvalget at begrensningene i gjenåpningsadgangen i tvisteloven § 31-5 (2) om at parten ikke kan kreve gjenåpning av en grunn parten burde gjort gjeldende under sakens ordinære behandling videreføres.

4.7.4 Departementets vurderinger og forslag

Et overordnet mål med enhver tvisteløsningsprosess er at det fattes materielt riktige avgjørelser. Dersom en rettskraftig avgjørelse aldri skulle kunne prøves på nytt, vil det kunne føre til at uriktige resultater blir stående. Samtidig er det viktig at partene blir ferdige med en sak, og får en rettskraftig avgjørelse. Dette er bakgrunnen for at det i tvisteloven, innenfor snevre rammer, kan kreves gjenåpning av alle typer avgjørelser som avgjør realitetene i en sak.

Tilsvarende hensyn gjør seg også gjeldende for avgjørelser truffet av Forbrukertvistutvalget. Dersom det ikke innføres regler om gjenåpning av Forbrukertvistutvalgets avgjørelser, vil partene i realiteten ha svakere vern mot materielt uriktige avgjørelser i Forbrukertvistutvalget enn i domstolene.

Forbrukertvistutvalget behandler tvister mellom to private parter med motstridende interesser. En endring av et vedtak vil alltid gå utover en part. Det som blir positivt for en part, blir negativt for den annen. I praksis tolkes regelverket slik at det ikke er adgang for Forbrukertvistutvalget til å omgjøre et vedtak av eget tiltak etter forvaltningsloven § 35. Dette foreslås nå lovfestet, se forslag til § 7. Det kan likevel være hensiktsmessig å ha en sikkerhetsventil ved avgjørelser som anses uriktige, og hvor bestemmelsene om retting og tilleggsvedtak ikke er anvendelige.

Departementet opprettholder forslaget om å innta en bestemmelse om gjenåpning i loven der det tydeliggjøres i hvilke tilfeller gjenåpning kan begjæres, og i hvilke tilfeller gjenåpning ikke kan begjæres. Det foreslås blant annet at gjenåpning ikke kan begjæres av en grunn som parten tidligere burde ha gjort gjeldende. I likhet med reglene i tvisteloven og gjeldende forbrukertvistlov, begrenses imidlertid gjenåpning til de tilfellene der vedtaket er rettskraftig. Dersom vedtaket ikke er rettskraftig kan saken overprøves av de alminnelige domstoler ved at en av partene tar ut stevning, jf. forslaget til § 12.

Videre opprettholdes forslaget om at Forbrukertvistutvalgets avslag på begjæring om gjenåpning skal kunne bringes inn for tingretten, tilsvarende Forbrukertvistutvalgets avslag på begjæring om oppfriskning av oversittelse av stevningsfrist, se punkt 4.11.

Departementet foreslår å videreføre forslaget om at visse bestemmelser i tvisteloven gis tilsvarende anvendelse så langt de rekker. Dette gjelder nærmere bestemt §§ 31-6 til 31-9 som regulerer fristene for gjenåpning, krav til begjæringens innhold og hvor den skal sendes, samt Forbrukertvistutvalgets nærmere behandling av begjæringen.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 8.

4.8 Retting og tilleggsvedtak

4.8.1 Gjeldende rett

Forbrukertvistloven har ingen bestemmelser om fremgangsmåten dersom det oppdages at et vedtak truffet av Forbrukertvistutvalget inneholder feil eller mangler. Forbrukertvistutvalget er et forvaltningsorgan, og omfattes av forvaltningsloven. Forvaltningsloven § 35 har bestemmelser om omgjøring uten klage, dvs. på organets eget initiativ. Forvaltningsloven § 35 gjelder også adgangen til retting og å treffe tilleggsvedtak. Vilkårene er imidlertid svært strenge. Vedtak kan kun rettes eller suppleres dersom a) endringen ikke er til skade for noen vedtaket retter seg mot eller tilgodeser, b) vedtaket ikke er kommet frem til vedkommende, eller c) vedtaket må anses ugyldig.

Tvisteloven har i §§ 19-8 og 19-9 bestemmelser om henholdsvis retting av feil og tilleggsavgjørelse. Bestemmelsen om retting gjelder adgang til å rette en avgjørelse som på grunn av skrive- eller regnefeil, misforståelse, forglemmelse eller lignende klar feil, har fått en utforming som ikke stemte med rettens mening. Er det ikke truffet avgjørelse om noe som skulle vært avgjort, kan tilleggsavgjørelse avsies dersom det settes frem begjæring om det innen ankefristen.

Tvisteloven regulerer behandling av sivile tvister ved domstolene. Ettersom Forbrukertvistutvalget er et domstollignende organ, men ingen domstol, gjelder ikke bestemmelsene om retting og tilleggsavgjørelse direkte. I Forbrukertvistutvalgets praksis er imidlertid prinsippene i tvisteloven §§ 19-8 og 19-9 gitt analogisk anvendelse.

4.8.2 Direktivet og NOU 2010: 11 Nemndsbehandling av forbrukertvister mv.

Direktivet har ingen bestemmelser om retting og tilleggsavgjørelse. Slike prosessuelle regler overlates til medlemsstatenes nasjonale rett. NOU-utvalget foreslo i sitt forslag til § 17 supplerende regler for saksbehandlingen. Det ble foreslått at tvisteloven skal gjelde for saksbehandlingen i Forbrukerklagenemnda så langt den passer og annet ikke fremgår av loven. Det er ingen bestemmelse om retting og tilleggsavgjørelse i lov om klageorganer for forbrukersaker.

4.8.3 Forslaget i høringsnotatet

Det kan skje feil ved formulering av vedtak i Forbrukertvistutvalget, eller problemstillinger kan bli uteglemt. Departementet foreslo derfor en bestemmelse som regulerer Forbrukertvistutvalgets adgang til å endre uriktige eller mangelfulle vedtak. Departementet foreslo å supplere bestemmelsen med tvistelovens regler i §§ 19-8 og 19-9.

4.8.4 Høringsinstansenes syn og departementets vurderinger

Ingen av høringsinstansene har kommentert forslaget til regler om retting og tilleggsvedtak.

Som i domstolene, kan det skje feil ved formulering av vedtak i Forbrukertvistutvalget. Det er for eksempel krevd renter, men renter er ikke omtalt i vedtaket. Eller vedtaket om prisavslag inneholder en null for mye eller for lite. En domstol kan av eget tiltak rette sin avgjørelse, jf. tvisteloven §§ 19-8 første ledd. Er det ikke truffet avgjørelse om noe som skulle vært avgjort, kan domstolen avsi tilleggsavgjørelse, dersom det settes frem begjæring om det innen ankefristen, jf. tvisteloven § 19-9 første ledd første punktum.

Etter departementets syn er det viktig å klarlegge hvilke regler som gjelder for Forbrukertvistutvalgets adgang til å endre uriktige eller mangelfulle vedtak. Justis- og politidepartementet (nå Justis- og beredskapsdepartementet) bemerket til forslaget i NOU 2010: 11 at det var skeptisk til og usikker på rekkevidden av en generell regel om at tvisteloven gjelder så langt den passer. Departementet anser det som en bedre lovgivningsteknikk å vise til de konkrete bestemmelsene i tvisteloven som skal gjelde. Departementet opprettholder derfor forslaget om at det nedfelles i lov om Forbrukerklageutvalget at utvalget kan rette et vedtak og treffe tilleggsavgjørelse. Det foreslås å lovfeste at bestemmelsene i tvisteloven §§ 19-8 og § 19-9 om retting og tilleggsavgjørelse gjelder tilsvarende. Dette gjelder blant annet om retting skal skje av eget tiltak, eller etter begjæring, betydning for søksmålsfrist, frist for endring av vedtak osv.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 9.

4.9 Gebyr og sakskostnader

4.9.1 Gjeldende rett mv.

Etter forbrukertvistloven § 16 annet ledd kan Kongen bestemme at det skal betales gebyr for behandling av sak i Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget. Denne adgangen til å pålegge gebyr har ikke vært benyttet. Behandlingen i Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget er i dag gratis både for forbruker og næringsdrivende, dvs. det er staten som finansierer dette tilbudet. Til sammenligning koster behandlingen i forliksrådet ett rettsgebyr som for tiden utgjør kr 860. Det er klageren som i utgangspunktet betaler gebyret i forliksrådet. Klageren kan tilkjennes sakskostnader, herunder rettsgebyret, dersom vedkommende vinner frem med sitt krav eller at forliksrådet for øvrig finner at klageren bør tilkjennes sakskostnader.

Hvis noen av partene har nedlagt påstand eller på annen måte har fremsatt krav som Forbrukertvistutvalget finner åpenbart ikke kan føre frem, kan utvalget bestemme at vedkommende helt eller delvis skal bære de utgiftene som saken har medført for den annen part. Dette følger av forbrukertvistloven § 16 første ledd. Av spesialmerknadene til bestemmelsen2 fremgår det at det er forutsetningen for behandling i Forbrukertvistutvalget at de sakskostnadene det gjelder er av beskjedent omfang. Partene skal ikke trenge bistand ut over den de får gratis i Forbrukerrådet. Om partene likevel oppsøker advokat, er det rimelig at de selv bærer utgiftene til dette.

Når det gjelder utgifter til sakkyndige rapporter, vises det til punkt 4.5.7.4.

4.9.2 Direktivet

Det alternative tvisteløsningstilbudet skal være kostnadsfritt eller kun utgjøre en symbolsk sum for forbruker, jf. direktivet artikkel 8 bokstav c. Direktivet har ingen begrensninger når det gjelder hvilket gebyr næringsdrivende kan avkreves. Bakgrunnen for kravet om gratis tilbud eller kun en symbolsk sum for forbrukeren, er at økonomi ikke skal hindre forbrukerens tilgang til tvisteløsning. Det må også tas hensyn til prisnivået i de ulike EØS-landene, slik at gebyret ikke hindrer forbruker fra et annet land i å klage.

Direktivet har ikke egne bestemmelser om sakskostnader, men stiller i artikkel 7 bokstav l krav om at klageorganet skal informere om eventuelle kostnader som partene skal dekke, herunder regler om fordeling av sakskostnader ved avslutning av saken. Se nærmere punkt 4.10 om informasjon.

4.9.3 Forslag i NOU 2010: 11 Nemndsbehandling av forbrukertvister

NOU-utvalget mente at ordningen med gratis klagebehandling for forbrukeren har klare fordeler. Det gir et lavterskeltilbud der det ikke er økonomiske forhold som begrenser tilgangen til tvisteløsning. På den annen side kan et mindre gebyr for behandlingen hindre at det fremsettes klager som er useriøse eller kverulerende. NOU-utvalget hadde imidlertid ikke inntrykk av at slike klager utgjør et særlig stort problem.

NOU-utvalget foreslo at det ikke skal betales gebyr for behandling av sak i Forbrukerklagenemnda. Det diskuterte videre om parten som taper sak etter nemndsbehandling, derunder i Forbrukerklagenemnda, bør dekke sakskostnadene, slik som ved domstolsbehandling. Utgiftene er uansett små; for det første er det en forutsetning at behandlingen kan skje uten at partene har utgifter til rettshjelp. Behandlingen er dessuten skriftlig, og det påløper derfor ikke utgifter til reise for partene. Utvalget viste også til at det er mange som velger nemndsbehandling fremfor å gå til forliksrådet, nettopp fordi partene ikke kan bli ilagt sakskostnader. NOU-utvalget mente at fravær av sakskostnader er en del av berettigelsen for behandling i nemnder.

Ut fra dette fant NOU-utvalget at det ikke bør innføres noen generell adgang til å ilegge forbrukeren sakskostnader dersom denne taper saken. Motsatt løsning kan vurderes for den næringsdrivende. Utvalget viste til at enkelte bransjer pålegger en tapende næringsdrivende som går videre med saken, å betale forbrukerens kostnader for domstolsbehandlingen i førsteinstans.

4.9.4 Lov om klageorganer for forbrukersaker

Etter lov om klageorganer for forbrukersaker kan klageorganet kreve saksbehandlingsgebyr. For forbrukere kan gebyret bare utgjøre et mindre beløp, se § 7 annet ledd. Departementet bemerket imidlertid i Prop. 32 L (2015–2016) punkt 9.7.3 at en maksimumsgrense for hva som ligger i «mindre beløp» bør ligge på omkring 100–200 kroner. Etter loven § 23 tredje ledd kan departementet i forskrift gi utfyllende bestemmelser om Forbrukerrådets adgang til å kreve gebyr.

4.9.5 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo at det i denne omgang ikke innføres gebyr for saksbehandling i Forbrukertvistutvalget, verken for forbrukeren eller den næringsdrivende. Departementet foreslo imidlertid en forskriftshjemmel i loven, slik at fastsettelse av gebyr kan gjøres ved forskrift. Departementet bemerket at spørsmålet om gebyr bør ses i sammenheng med utvikling av gebyrpraksis etter lov om klageorganer for forbrukersaker. Denne loven regulerer blant annet meklingstilbudet i Forbrukerrådet.

Når det gjelder sakskostnader for behandling i Forbrukertvistutvalget, foreslo departementet at gjeldende bestemmelse videreføres. Dette innebærer at dersom en av partene har fremsatt krav som åpenbart ikke kan føre frem, kan vedkommende bli pålagt å dekke de kostnadene motparten har hatt i anledning saken. Bestemmelsen ble foreslått videreført som et ris bak speilet, til tross for at den, så vidt departementet var kjent med, hittil ikke har vært benyttet.

En særlig problemstilling gjelder spørsmålet om dekning av forbrukerens sakskostnader når den næringsdrivende bringer en avgjørelse fra Forbrukertvistutvalget inn for retten.

Departementet viste til finansieringsvirksomhetsloven § 2-12 b annet ledd. Denne bestemmer at en finansinstitusjon, dvs. en næringsdrivende, som ikke følger en uttalelse fra en nærmere bestemt klagenemnd i tvist med en kunde som er forbruker, skal dekke egne og motpartens nødvendige sakskostnader ved domstolsbehandling i første instans av samme tvist mellom de samme partene. Dette gjelder tilsvarende for behandling i høyere rettsinstanser, dersom finansinstitusjonen er den ankende part.

Departementet vurderte om en tilsvarende ordning bør innføres, dersom næringsdrivende bringer vedtak fra Forbrukertvistutvalget inn for tingretten. Siden vedtakene i Forbrukertvistutvalget får retts- og tvangskraft, kan den næringsdrivende ønske å få en ny prøvelse av sakens realitet ved domstolene.

Departementet så ordningen i finansieringsvirksomhetsloven som interessant, også i saker der en næringsdrivende taper en sak i Forbrukertvistutvalget, og bad særlig om høringsinstansenes syn på dette.

4.9.6 Høringsinstansenes syn

Boligprodusentene var i høringen av NOU-en prinsipielt imot at forbrukere generelt ikke skal betale gebyr for klagebehandling. Etter deres mening må det koste noe å få et forhold behandlet, slik at det ligger en viss «sperre» mot spesielt små og bagatellmessige klager. Forbrukerombudet derimot, kunne ikke se at det er behov for at det i lovgivningen åpnes for at forbrukere skal betale gebyr for å få saker behandlet. Slike gebyrer vil i praksis kunne fungere som et stengsel for saker der tvistegjenstanden har begrenset verdi. Dette vil stride mot intensjonen bak det utenrettslige tvisteløsningstilbudet som er ment å være et lavterskeltilbud.

En rekke høringsinstanser uttalte seg til spørsmålet om den næringsdrivende som har tapt saken i Forbrukertvistutvalget bør dekke forbrukerens sakskostnader i tingretten, dersom den næringsdrivende bringer saken inn for domstolene.

Forbrukerrådet, Forbrukerombudet, Foreningen mot Urimelig Forretningspraksis, Jussformidlingen i Bergen, Kongelig Norsk Automobilforbund, Landbruks- og matdepartementet, Norges Automobil-Forbund (NAF) og UiT Norges Arktiske universitet støtter innføring av en slik ordning.

UiT Norges Arktiske Universitet uttaler:

«Forslaget om at næringsdriveren plikter å betale forbrukerens sakskostnader er stort sett uproblematisk. Prosessrisikoen er generelt sett vesentlig lavere for næringsdrivere enn forbrukere. For noen mindre bedrifter og enkeltmannsforetak kan prosessrisikoen og kostnadene være et problem. Om saken, unntaksvis, har prinsipiell betydning, kan man tenke seg at en bransjeorganisasjon vil støtte den næringsdrivende i saken. De fleste forbrukertvister faller imidlertid inn under reglene for småkravprosess, slik at prosessrisikoen i tingretten er begrenset.»

Forbrukerrådet viste til at det kan være behov for domstolsprøving i enkelte saker, særlig de som reiser prinsipielle spørsmål.

Forbrukerombudet og Jussformidlingen i Bergen er enig i at en slik regel vil kunne motvirke at forbrukere føler seg presset til å forlike en sak fordi man frykter å bli ilagt store sakskostnader dersom forbrukeren skulle tape saken i tingretten.

Jussformidlingen bemerker at det kan trekkes paralleller til forliksrådet, der Jussformidlingen har mye erfaring med å opptre som prosessfullmektig. I flere tilfeller har Jussformidlingen opplevd at forbrukere trekker saken sin, eller inngår forlik de i utgangspunktet ikke ønsker, av frykt for store utgifter til saksomkostninger i tingretten. En vesensforskjell mellom forliksrådet og Forbrukertvistutvalget, påpeker instansen, er at det er jurister som avgjør i Forbrukertvistutvalget. Jussformidlingen er av den oppfatningen at dette gir en tryggere behandling som begge parter har lettere for å akseptere som korrekt. Derfor er det også mer forsvarlig å oppstille en regel som pålegger den næringsdrivende å bære sakskostnadene, dersom et vedtak i forbrukeres favør bringes inn for tingretten.

Jussformidlingen bemerker at en alternativ løsning er at forbrukeren som vant i Forbrukertvistutvalget får dekket saksomkostningene sine i tingretten av staten når det er den næringsdrivende som stevner saken inn. Den næringsdrivende må bære saksomkostningene sine selv. Ulempen for den næringsdrivende vil da bli mindre, samtidig som man forhindrer at den næringsdrivende kan presse forbrukeren til eksempelvis å inngå et forlik en i utgangspunktet ikke ønsker, i frykt for høye utgifter til saksomkostninger i tingretten.

Norges Automobil-Forbund (NAF) bemerker at selv om det kan hevdes at enkelte av de næringsdrivende som er part i en sak for Forbrukertvistutvalget er små, vil som regel styrkeforholdet være i favør av den næringsdrivende. NAF mener forslaget vil gjøre terskelen for å bringe saker inn høyere og derigjennom øke etterlevelsen av Forbrukertvistutvalgets avgjørelser.

Foreningen mot urimelig forretningspraksis mener at rettsikkerheten for forbrukeren underbygger en regel om at den næringsdrivende må dekke forbrukerens saksomkostninger i tingretten, selv om den næringsdrivende får medhold i tvistespørsmålet. Forbrukerrådet mener den foreslåtte ordningen i større grad vil bidra til å utjevne styrkeforholdet mellom partene. Forbrukerrådet bemerker at ofte vil et tap for den næringsdrivende kunne ha betydning i flere likeartede saker, slik at han eller hun vil ha større interesse i å prøve saken, utover det å løse den konkrete tvisten.

Advokatforeningen, Forbrukertvistutvalget, Husleietvistutvalget, Justis- og beredskapsdepartementet, Norges Kvinne- og familieforbund og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) går mot forslaget.

Etter Advokatforeningens og Husleietvistutvalgets oppfatning skal det gode grunner til for å fravike prinsippet om at partene betaler sine egne sakskostnader for saker som bringes inn for tingrett (eller lagmannsrett), og at spørsmålet om slike utgifter kan kreves dekket av motparten følger tvistelovens regler. Husleietvistutvalget synes ikke de grunnene som anføres er tilstrekkelig sterke til å fravike dette prinsippet. De næringsdrivende i forbrukersaker vil ofte være små og ha begrensede ressurser. Forbrukertvistutvalget og Justis- og beredskapsdepartementet synes ikke situasjonen ved manglende oppfyllelse av en uttalelse fra en nemnd som ikke kan treffe vedtak med retts- og tvangskraft, er sammenlignbar med manglende oppfyllelse av et vedtak fra Forbrukertvistutvalget, som skal ha retts- og tvangskraft. Forbrukertvistutvalget sier videre at argumentet om at det vil øke etterlevelsen av utvalgets vedtak dersom den næringsdrivende pålegges å betale motpartens sakskostnader ved domstolen, ikke kan tillegges særlig vekt, ettersom det er svært få saker som bringes inn for tingretten, anslagsvis 1–2 %.

Næringslivets Hovedorganisasjon viser til at tvister mellom forbrukere og leverandører av finansielle tjenester står i en særstilling i forbrukerkjøpssammenheng ved at disse gjennomgående har en særlig stor økonomisk betydning for forbrukeren og at styrkeforholdet mellom partene gjennomgående er svært ubalansert både når det gjelder størrelse, økonomisk bæreevne og produktkunnskap. I disse tvistene er det derfor rimelig at styrkeforholdet partene imellom korrigeres gjennom en lovbestemt særordning om sakskostnader. Næringslivets Hovedorganisasjon viser til at Finansdepartementet har angitt den særlige ubalansen som gjelder mellom partene i forbrukerkjøp av finansielle tjenester som begrunnelse for ordningen i finansieringsvirksomhetsloven § 2-12b, jf. uttalelser i Prop. 188 L (2012–2013).

Næringslivets Hovedorganisasjon mener videre at de ordinære reglene om sakskostnader i tvisteloven uansett vil være tilstrekkelig til i nødvendig grad å sikre et reelt forbrukervern i de aktuelle sakene. Næringslivets Hovedorganisasjon påpeker at dette synet også har støtte i forarbeidene til ny tvistelov.

Justis- og beredskapsdepartementet viser til at adgangen til å idømme sakskostnader for tingretten uavhengig av sakens utfall, er regulert i tvisteloven § 20-4. Justis- og beredskapsdepartementet ser ikke behov for å gjøre unntak fra eller tilføyelser til den bestemmelsen.

4.9.7 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at departementet i forskrift kan gi bestemmelser om gebyr for behandling av saker i Forbrukertvistutvalget. Hjemmelen gir adgang til å kreve gebyr både fra forbrukeren og den næringsdrivende. Det følger av direktivet at gebyret for forbrukeren kun kan utgjøre et mindre beløp. Ett spørsmål i denne sammenheng er hvorvidt innkreving av gebyret vil overstige kostnadene med innkrevingen, og om det vil fungere som stengsel for tvister som gjelder mindre verdier. Etter det departementet er kjent med, har systemet fungert greit i dag, uten behandlingsgebyr.

Departementet foreslår å videreføre gjeldende ordning hvor utgangspunktet og hovedregelen er at forbruker som bringer sak inn for Forbrukertvistutvalget, ikke skal risikere å måtte betale motpartens sakskostnader, dersom denne får medhold. Dersom den som taper en sak i Forbrukertvistutvalget risikerer å måtte dekke sakskostnadene til motparten, kan dette undergrave formålet med tilbud om en rimelig og lett tilgjengelig behandling i Forbrukertvistutvalget. Dette gjelder selv om sakskostnadene er lave, fordi saksbehandlingen er skriftlig, og partene ikke trenger betalt partshjelp.

Departementet foreslår imidlertid å videreføre bestemmelsen i gjeldende rett om at en part som har fremsatt et krav som åpenbart ikke kan føre frem, kan måtte betale kostnadene som saken for Forbrukertvistutvalget har medført for den annen part.

I høringsnotatet stilte departementet spørsmål om den næringsdrivende som har tapt saken i Forbrukertvistutvalget bør dekke forbrukerens sakskostnader i tingretten, dersom den næringsdrivende bringer saken inn for domstolene.

Når den som har tapt i Forbrukertvistutvalget bringer saken inn for tingretten, vil den andre parten ha valget mellom å bli med videre i prosessen, og dermed risikere å få ansvar for å betale sakskostnadene etter domstolsbehandlingen, eller å gi opp kravet sitt, eller presses til forlik. For forbrukere som har benyttet et tilbud om gratis klagebehandling i Forbrukertvistutvalget, nettopp fordi de ikke ønsker en kostbar prosess, vil det å bli stilt overfor et slikt valg kunne oppleves vanskelig.

Gjeldende lov har ikke regler om dette.

Sammenligningen med rettslig prøving av saker som har vært for Finansklagenemnda er ikke parallell med behandling i Forbrukertvistutvalget, ettersom Finansklagenemnda kun avsier rådgivende, ikke bindende avgjørelser. I Finansklagenemnda er styrkeforholdet mellom partene skjevt i de fleste tilfellene; en sterk finansinstitusjon mot en «småsparer». Ofte er ikke forholdet slik mellom partene i saker for Forbrukertvistutvalget, hvor det er mange små næringsdrivende uten rådgivere og økonomiske ressurser. Et pålegg om å måtte dekke forbrukerens sakskostnader for tingretten, selv om den næringsdrivende får medhold i sitt krav, kan oppleves som urimelig.

Forbrukertvistutvalget er et domstollignende organ, og avgjørelsene tas av jurister. Etter departementets syn må det være helt legitimt at den næringsdrivende som mener å ha fått en uriktig avgjørelse som kan tvangsgjennomføres mot seg, kan få den overprøvd av det ordinære domstolsapparatet, slik også avgjørelser fra tingretten kan ankes videre.

Etter departementets syn er det flere forhold som taler for ikke å endre gjeldende system for dekning av sakskostnader for domstolsbehandling som følger av tvisteloven kapittel 20. Hovedregelen i tvisteloven er at en part som har vunnet saken har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten, jf. § 20-2 første ledd. Etter tredje ledd kan motparten helt eller delvis fritas for erstatningsansvar hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig. Ved behandlingen av forslaget til ny tvistelov sluttet Stortinget seg til forslaget fra Justis- og politidepartementet. Forslaget gikk ut på at kostnadsspørsmålet i tilfeller der forbrukere som får medhold i tvist med en profesjonell part i en nemnd, men må bringe saken inn for en domstol eller anke en domstolsavgjørelse for å vinne frem, ikke skal løses med en særregel, men håndteres innenfor de generelle reglene om fritak for erstatningsansvar i tvisteloven § 20-2 tredje ledd, jf. Innst. O. nr. 110 (2004–2005). En forbruker som taper en slik sak, kan på nærmere vilkår bli helt eller delvis fritatt for ansvaret for motpartens sakskostnader hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig. I denne vurderingen skal det blant annet legges særlig vekt på om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak. Justis- og politidepartementet uttalte i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) at slikt fritak kan være særlig aktuelt i tilfeller hvor næringsdrivende ikke har fulgt nemndsuttalelser i forbrukers favør. Bestemmelsen vil også kunne være aktuell der en næringsdrivende som har tapt i Forbrukertvistutvalget bringer saken inn for domstolene.

Forbrukertvistutvalget har opplyst at det kun er ca. 1–2 % av det totale antallet avgjorte saker som bringes inn for domstolene gjennom utvalget. Departementet legger til grunn at selv medregnet saker som bringes direkte inn for domstolene uten at stevningen sendes gjennom Forbrukertvistutvalget, er antallet vedtak fra Forbrukertvistutvalget som bringes inn for domstolene lavt. Både forbruker og næringsdrivende kan bringe en sak inn for retten. En rekke saker er også mellom private parter. Etter det departementet kjenner til, opprettholder retten utvalgets avgjørelse i langt de fleste sakene, uansett hvem som vant frem i Forbrukertvistutvalget.

Departementet har ikke grunnlag for å anslå hvor mange saker som ville gått for domstolene dersom en næringsdrivende som ikke fikk medhold i Forbrukertvistutvalget, måtte dekke forbrukerens sakskostnader uansett om saken ble tapt eller vunnet i tingretten. Departementet er kommet til at det ikke foreligger sterke nok grunner til å fravike utgangspunktet i norsk rett, om at tapende part betaler motpartens sakskostnader. I vurderingen er det lagt vekt på at styrkeforholdet mellom den næringsdrivende og forbrukeren ofte vil være relativt balansert i de sakstypene som behandles av Forbrukertvistutvalget.

Bestemmelser i tvisteloven § 20-2 annet ledd og forarbeidene til den har allerede tatt høyde for unntak fra hovedregelen om at den vinnende part skal ha dekket saksomkostningene, på grunn av skjevt styrkeforhold mellom partene.

Det fremgår av lov om klageorganer for forbrukersaker det at både forbrukeren og den næringsdrivende kan bringe en sak som hører inn under Forbrukertvistutvalget inn til Forbrukerrådet for mekling, jf. § 23 første ledd. Dersom det innføres en regel om at den næringsdrivende som får en avgjørelse i Forbrukertvistutvalget mot seg, må betale forbrukerens kostnader i retten, uansett resultat, vil den næringsdrivende som kunne ønsket å bringe en sak inn for mekling, isteden se seg tjent med å gå rett til domstolene med saken. Dermed risikerer forbrukeren å måtte dekke også den næringsdrivendes sakskostnader. Etter departementets syn er det ønskelig at tvisteløsning foregår på lavest mulig nivå til lavest mulig pris. Dette taler mot å innføre en plikt for den næringsdrivende til å dekke forbrukerens kostnader ved en rettssak, etter behandling i Forbrukertvistutvalget.

Når det gjelder forslaget fra Jussformidlingen om en mellomløsning, der staten dekker forbrukerens kostnader dersom denne taper i retten, kan departementet ikke støtte dette. Forbrukeren har allerede et godt tilbud ved mekling i Forbrukerrådet og domstollignende behandling i Forbrukertvistutvalget.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 10.

4.10 Informasjon og nettside

4.10.1 Gjeldende rett mv.

Gjeldende forbrukertvistlov har ikke regler om allmenn informasjon om Forbrukertvistutvalgets virksomhet eller vedtak. Forbrukertvistutvalget har i dag en hjemmeside der utvalget i tillegg til generelle opplysninger (årsrapport, relevante lover mm.), legger sine avgjørelser fortløpende ut. Partenes navn fremgår, men siden vedtakene ikke er søkbare gjennom søkemotorer på Internett, kommer ikke saken opp ved generelle nettsøk på partenes navn.

Forbrukertvistloven § 7 siste ledd har en bestemmelse om utsatt offentlighet. Dokumentene i Forbrukertvistutvalgets klagesaker blir først offentlige etter bestemmelsene i offentleglova fra det tidspunktet saken er endelig avsluttet i Forbrukerrådet eller endelig avgjort av Forbrukertvistutvalget. Bakgrunnen for bestemmelsen er at utsatt offentlighet antas å gjøre det lettere for partene å komme frem til minnelige ordninger. En tilsvarende bestemmelse for dokumentene i Forbrukerrådets klagesaker står i § 5 tredje ledd. Forbrukerrådets dokumenter blir først offentlige fra det tidspunktet saken er endelig avgjort av utvalget eller endelig avsluttet i Forbrukerrådet.

4.10.2 Direktivet

Etter direktivet artikkel 5 nr. 2 skal medlemsstatene sørge for at klageorganene har oppdaterte nettsteder som gir partene lett tilgang til opplysninger om klageprosedyrer, og gjør det mulig å inngi klage og nødvendig dokumentasjon gjennom internett. Klageorganene skal gjøre årsrapporten om sin virksomhet offentlig tilgjengelig ved å legge den på sitt nettsted, jf. artikkel 7 nr. 2. Opplysningene skal også gis på et varig medium etter anmodning og på enhver annen måte som anses hensiktsmessig. Kravene til innholdet i årsrapporten fremgår av artikkel 7 nr. 2 bokstavene a til h. I henhold til artikkel 7 nr. 1 skal klageorganene på sine nettsteder og etter anmodning på varig medium, samt på enhver annen måte som de finner hensiktsmessig, også offentliggjøre tydelige og lett forståelige opplysninger om:

• sine kontaktopplysninger, herunder postadresse og e-postadresse (bokstav a)

• at tvisteløsningsorganet er ført på en liste i samsvar med artikkel 20 nr. 2 (bokstav b).

• hvilke fysiske personer som har ansvaret for klagebehandlingen, fremgangsmåten for ansettelse eller utnevnelse og lengden på ansettelsen eller utnevnelsesperioden (bokstav c)

• sakkunnskapen, upartiskheten og uavhengigheten til de fysiske personene som har ansvar for klagebehandlingen, og om disse er ansatt eller lønnet utelukkende av næringsdrivende (bokstav d)

• eventuell deltakelse i nettverk for klageorganer som letter løsningen av grenseoverskridende tvister (bokstav e)

• hvilke typer tvister klageorganet har kompetanse til å behandle, herunder eventuelle terskler (bokstav f)

• klageorganets saksbehandlingsregler, og om klageorganets adgang til å avvise en sak (bokstav g)

• hvilke språk klagen og saksdokumentene kan sendes på, og på hvilket språk saksbehandlingen gjennomføres på (bokstav h)

• hvilke typer regler klageorganet kan bruke som grunnlag for tvisteløsningen (f.eks. lovbestemmelser, rimelighetsvurderinger eller adferdsregler) (bokstav i)

• partenes plikter før en tvist tas opp til behandling, herunder kravet om at forbrukeren må forsøke å løse tvisten med den næringsdrivende (bokstav j)

• partenes rett til å trekke seg fra sak under behandling (bokstav k)

• eventuelle saksbehandlingskostnader, herunder regler for fordeling av kostnadene (bokstav l)

• gjennomsnittlig saksbehandlingstid (bokstav m)

• hvorvidt avgjørelsen har retts- og tvangskraft, og informasjon om eventuelle sanksjoner ved manglende overholdelse av en avgjørelse (bokstav n).

Direktivet har ikke bestemmelser om dokumentene i en sak eller endelige avgjørelser skal være offentlige.

4.10.3 Forslag i NOU 2010: 11 Nemndsbehandling av forbrukertvister

NOU-utvalget forslo å lovfeste at Forbrukerklagenemndas vedtak er offentlige med unntak av forbrukerens identitet, jf. forslag til forbrukertvistlov § 7 femte ledd. NOU-utvalget foreslo imidlertid ikke å videreføre bestemmelsen om utsatt offentlighet, dvs. at saksdokumentene ikke er offentlige før Forbrukerrådet har avsluttet saken eller Forbrukerklagenemndas avgjørelse foreligger.

NOU-utvalget foreslo videre at Forbrukerklagenemnda skal opprette en oversikt over sin praksis som er offentlig tilgjengelig.

4.10.4 Lov om klageorganer for forbrukersaker

Etter lov om klageorganer for forbrukersaker § 17 annet ledd kan departementet i forskrift gi bestemmelser om klageorganenes plikt til å informere om sitt klagebehandlingen, og om på hvilken måte informasjonen skal gis. Loven inneholder ikke bestemmelser om at saksdokumentene ikke skal være offentlige før saken er avsluttet i Forbrukerrådet eller Forbrukertvistutvalget (utsatt offentlighet).

4.10.5 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo at Forbrukertvistutvalget skal gi generell informasjon om selve utvalget, prosedyreregler, hvor klage kan inngis mv. på sine nettsider. Departementet foreslo også at Forbrukertvistutvalget skal legge sin årsrapport på nettstedet. Departementet foreslo videre en hjemmel som gir departementet adgang til i forskrift å regulere hvilken informasjon Forbrukertvistutvalget skal gi i årsrapporten og på nettsiden.

Departementet foreslo at gjeldende bestemmelse om utsatt offentlighet videreføres. Forslaget ble begrunnet med at det kan være uheldig med en eventuell offentlig debatt før avgjørelse treffes.

Det ble også foreslått å lovfeste at Forbrukertvistutvalgets vedtak er offentlige. I motsetning til NOU-utvalget, foreslo departementet at partenes identitet ikke skal skjermes.

4.10.6 Høringsinstansenes syn

Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag skriver i en felles uttalelse at de støtter at Forbrukertvistutvalgets vedtak skal være offentlige. De mener imidlertid det er nødvendig med en bestemmelse der dette fremgår uttrykkelig. Etter deres erfaring er det stor forvirring om hva man kan gi ut av offentlige opplysninger. Forvirringen blir ekstra stor når det kommer til utvalg som ikke er en opplagt del av forvaltning eller domstol. De viser til at Sivilombudsmannen gjentatte ganger har slått fast at mangel på kunnskap er en vanlig årsak til hemmelighold.

Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag uttaler videre at identiteten til forbruker og næringsdrivende ikke bør skjermes fra offentligheten, ettersom dette ikke er sensitiv informasjon. De ser heller ingen andre legitime grunner til å skjerme partenes identitet.

Norges Kvinne- og familieforbund og Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag er enig i departementets vurdering av viktigheten av god informasjon om rettsregler og praksis. De mener imidlertid at Forbrukertvistutvalgets informasjonsplikt bør tydeliggjøres i loven, istedenfor i forskrift, og at det bør presiseres at vedtakene forløpende offentliggjøres på utvalgets nettside.

Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag viser blant annet til at offentleglova har egne bestemmelser som regulerer utsatt offentlighet der private interesser taler for dette og mener at det ikke er gode nok grunner til å innføre en fast regel om at offentlighet først skal inntreffe når saken er avsluttet.

4.10.7 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om å lovfeste at Forbrukertvistutvalget skal ha en nettside med oppdatert og lett tilgjengelig informasjon om utvalget og saksbehandlingen. Utvalget skal også ha plikt til å utarbeide en årsrapport. Nærmere krav til innhold på nettsiden og årsrapporten foreslås gitt i forskrift.

Etter departementets vurdering gir de grunnleggende kravene i loven i kombinasjon med forskriftshjemmelen tilstrekkelig fleksibilitet til å endre informasjonskravene ved behov.

God informasjon om rettsregler og rettspraksis er viktig for å forebygge tvister. Mange konflikter oppstår fordi partene ikke er kjent med hva som er juridisk riktig løsning på et problem. Det er derfor av stor betydning at informasjon om Forbrukertvistutvalgets praksis er lett tilgjengelig, både for forbrukere som vurderer om de har grunnlag for et krav, og for næringsdrivende.

Kravet om at utvalgets vedtak skal gjøres tilgjengelige for allmenheten innebærer at vedtakene er offentlige. Departementet frafaller derfor forslaget om at det skal nedfelles i loven at vedtakene er offentlige. Det er unødvendig med en slik bestemmelse, ved siden av innsynsretten etter offentleglova og andre innsynsregler. En slik bestemmelse kan dessuten oppfattes som at det skal gjelde et absolutt krav om at vedtakene skal være offentlige, slik at unntakene i offentleglova og taushetspliktbestemmelsene i forvaltningsloven ikke skal gjelde. Departementet er enig med Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag i at identiteten til forbruker og næringsdrivende ikke skal skjermes fra offentligheten. Dette er ikke sensitiv informasjon. Departementet ser heller ingen andre legitime grunner til å skjerme partenes identitet.

Når det gjelder utsatt offentlighet, var bakgrunnen for regelen at full offentlighet under saksbehandlingen i Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget ville kunne redusere aktørenes vilje til å bruke denne tvisteløsningsmekanismen og muligheten til å oppnå minnelige løsninger. Departementet er enig i at dette kan være tilfelle i noen saker. I andre saker kan offentlighet imidlertid ha motsatt effekt: Det kan gi partene incentiver til å finne minnelige løsninger. Forbrukertvistutvalget er et forvaltningsorgan, og det er allerede bestemmelser om utsatt offentlighet i offentleglova § 5 som etter departementets vurdering vil ivareta de private interessene i enkelttilfeller. Departementet er derfor kommet til at det ikke er grunn til å videreføre bestemmelsen om utsatt offentlighet. Tilsvarende vil gjelde for Forbrukerrådets mekling i samme sak, ettersom det ikke er inntatt bestemmelser om utsatt offentlighet ved behandling av sak i Forbrukerrådet i lov om klageorganer for forbrukersaker.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 11.

4.11 Domstolsbehandling og rettskraft

4.11.1 Gjeldende rett mv.

Et vedtak av Forbrukertvistutvalget blir rettskraftig dersom det ikke blir brakt inn for en tingrett ved stevning. En sak som har vært behandlet i Forbrukertvistutvalget, kan ikke bringes inn for forliksrådet, men må fremmes direkte for tingretten, jf. tvisteloven § 6-2 første ledd bokstav e. Når vedtaket er rettskraftig, kan det fullbyrdes etter reglene for dommer. Fristen for å bringe et vedtak inn for tingretten er én måned etter at vedtaket er forkynt, jf. forbrukertvistloven § 11 første ledd. Fristberegningen følger reglene i domstolloven kapittel 8. Stevningen og eventuelt prosesskrift sendes Forbrukertvistutvalget som videresender dokumentet til tingretten, jf. § 11 annet ledd. Ved oversittelse av fristen kan Forbrukertvistutvalget etter reglene i forvaltningsloven § 31 vedta at saken tas til behandling i tingretten. Vedtaket om fristoversittelsen kan ankes til tingretten, jf. forbrukertvistloven § 11 fjerde ledd.

Partene kan for øvrig også selv sende Forbrukertvistutvalgets avgjørelse til retten og angi at den ønskes overprøvd, den endring som kreves, og hva som menes å være feil ved avgjørelsen. Retten skal innhente dokumentene fra den instans som har truffet avgjørelsen, dvs. Forbrukertvistutvalget, jf. tvisteloven § 9-2 nr. 4.

Direktivet berører ikke nasjonale prosessregler og er derfor ikke relevant for spørsmålene som behandles her.

4.11.2 Forslag i NOU 2010: 11 Nemndsbehandling av forbrukertvister

NOU-utvalgets forslag som gjelder Forbrukerklagenemnda er i stor utstrekning en videreføring av gjeldende rett. Utvalget foreslo at Forbrukerklagenemndas vedtak som ikke blir brakt inn for tingretten, får virkning som en rettskraftig dom, og kan fullbyrdes etter reglene for dommer, jf. forslaget til § 8. Utvalget foreslo at vedtaket fra Forbrukerklagenemnda forkynnes for partene som samtidig gjøres kjent med vedtakets virkning og adgangen til å bringe saken inn for tingretten, jf. forslaget til § 7 fjerde ledd. Videre foreslo utvalget at vedtak som avgjør sakens realitet, kan overprøves ved søksmål for tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 9 og 10, jf. forslaget til § 8. Uttrykket «sakens realitet» innebærer at vedtak om å avvise en sak ikke kan prøves for domstolen. Fristen for å inngi stevning ble foreslått satt til én måned etter at vedtaket ble forkynt for partene. NOU-utvalgets flertall begrunnet forslaget med hensynet til sammenheng i rettssystemet. Ankefristen over dommer fra forliksrådet er en måned, jf. tvisteloven § 6-14 første ledd. Flertallet viste også til at særlig kompliserte saker trolig ikke vil bli avgjort i Forbrukerklagenemnda, fordi slike saker ofte ikke er egnet for skriftlig behandling.

Utvalgets mindretall mente at søksmålsfristen på en måned er for kort. Særlig to hensyn taler etter mindretallets mening for en lengre frist enn én måned for å reise søksmål. Den som taper saken i en offentlig nemnd, skal ha en rimelig frist til å vurdere og bestemme seg for om saken skal bringes inn for domstolsbehandling. I en del saker av stor betydning vil det være nødvendig med både juridisk bistand og spesifikk sakkyndig hjelp på dette stadiet. Det er også viktig at domstolene skal slippe søksmål som kun reises for å avbryte en urimelig kort frist. Utvalget foreslo videre at det kan gis oppfriskning etter reglene i tvisteloven kapittel 16 dersom fristen oversittes.

4.11.3 Lov om klageorganer for forbrukersaker

Nemndsavgjørelsenes retts- og tvangskraft er ikke regulert i lov om klageorganer for forbrukersaker. I Prop. 32 L (2015–2016) viste departementet til at dermed må en nemnds kompetanse til å treffe bindende vedtak med retts- og tvangskraft fastsettes i spesiallovgivning. Departementet viste videre til at nemndsavgjørelsene stort sett etterleves, til tross for at det er frivillig, se proposisjonen punkt 11.6.3.

Det fremgår av lov om klageorganer for forbrukersaker § 26 tredje ledd at en sak som har vært behandlet i en innmeldt nemnd, kan bringes inn for tingretten uten forutgående behandling i forliksrådet. Motsetningsvis følger det av bestemmelsen at en sak som har vært behandlet av meklingsorgan, inkludert Forbrukerrådet, må behandles i forliksrådet, før den eventuelt bringes inn for tingretten.

4.11.4 Forslag i høringsnotatet

NOU-utvalgets forslag om rettskraft og adgang for domstolene til å overprøve et vedtak fra Forbrukertvistutvalget, er i det vesentligste i overensstemmelse med gjeldende rett. Departementet foreslo at disse reglene videreføres.

Departementet foreslo at fristen for å ta ut stevning utvides til fra én til to måneder.

Departementet foreslo at adgangen for Forbrukertvistutvalget til å gi oppfriskning for oversittelse av fristen for å få fremmet saken for retten videreføres, når stevning fremmes gjennom Forbrukertvistutvalget. Departementet foreslo at behandling av oppfriskningsbegjæring skal skje etter reglene i forvaltningsloven. Ettersom det er Forbrukertvistutvalget som forvaltningsorgan som skal behandle begjæringen, mente departementet det er mest ryddig at bestemmelsene i forvaltningsloven, og ikke tvisteloven, anvendes. Departementet viste til at dersom stevning fremmes direkte for tingretten, er det tvistelovens regler om oppfriskning som gjelder. Departementet foreslo at Forbrukertvistutvalgets avslag på begjæring om oppfriskning av fristoversittelse skal kunne ankes til tingretten. Departementet foreslo også at stevningsfristen regnes fra forkynnelse av Forbrukertvistutvalgets vedtak.

4.11.5 Høringsinstansenes syn

Domstoladministrasjonen viser til sin høringsuttalelse om stevningsfristens lengde avgitt i forbindelse med høringen av NOU 2010: 11, der Domstoladministrasjonen stilte spørsmål om søksmålsfristen på én måned for å overprøve et realitetsvedtak er for kort. Domstoladministrasjonen bemerket:

«Fra vårt ståsted er det viktig at søksmålsfristen er lang nok til at domstolene slipper søksmål som reises «for sikkerhets skyld» for å avbryte fristen, uten at vedkommende har hatt reell mulighet til å vurdere sin sak på en betryggende måte. Som påpekt av utvalgets mindretall kan det være behov for å innhente både juridisk bistand og annen sakkyndig hjelp mens søksmålsfristen løper.»

Forbrukertvistutvalget går mot forslaget om å utvide stevningsfristen til to måneder og uttaler at deres erfaring er at partene allerede i dag er frustrerte over hvor lang tid det tar før et vedtak blir tvangs- og rettskraftig. Utvalget viser til at stevningsfristen ikke begynner å løpe før vedtaket er lovlig forkynt for partene. Dersom en part ikke ønsker å samarbeide, vil selve forkynningsbiten bli et vesentlig tidstillegg før vedtaket blir rettskraftig. Det kan ofte dreie seg om uker og måneder fra saken ble avgjort i utvalget og til forkynningen lykkes. Hensynet til endelig avklaring og oppgjør, mener utvalget, tilsier at stevningsfristen ikke utvides.

Forbrukertvistutvalget viser til brev av 5. september 2013 fra Lovavdelingen i Justis- og Beredskapsdepartementet som antar at vedtak om oppfriskning for fristoversittelse kun kan fattes av Forbrukertvistutvalget, også i tilfeller hvor saksøker har sendt stevningen direkte til tingretten.

4.11.6 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget om at gjeldende rett videreføres, slik at avgjørelse av Forbrukertvistutvalget får retts- og tvangskraft. Departementet frafaller forslaget om å øke fristen for å reise sak for domstolene fra én til to måneder. Formålet med utenrettslig tvisteløsning er at forbrukere på en billig og enkel måte skal få løst en tvist. Forbrukere og mange næringsdrivende har ofte liten erfaring med domstolene. Fristen for å reise sak må gi rom for grundige overveielser. Det er uheldig om stevning inngis for å avbryte fristen og før parten har rukket å ta stilling til om saken bør forfølges. Forbrukertvistutvalget og Domstoladministrasjonen har motsatt syn på spørsmålet om tidsfrist. Forbrukertvistutvalget viser til behovet for avklaring for partene, mens Domstoladministrasjonen peker på at kort tidsfrist kan øke faren for ugrunnete stevninger. I vurderingen har departementet lagt vekt på at lengre stevningsfrist kan være en vesentlig ulempe for forbrukeren. Som Forbrukertvistutvalget har påpekt, kan det være vanskelig å få et vedtak forkynt, og dermed startet stevningsfristen. For partene er det vesentlig å få avsluttet saken raskest mulig, samtidig som de har en rimelig frist til å inngi stevning. Etter departementets syn tilfredsstiller en frist på én måned disse kryssende hensynene, samtidig som fristen er i samsvar med det som ellers gjelder.

Departementet har merket seg antakelsen fra Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet om at kun utvalget kan behandle begjæring om oppfriskning, når stevningsfristen er oversittet. Forslaget til ordlyd er justert som følge av dette.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg mot forslaget om at utvalgets vedtak om oppfriskning kan klages til tingretten. Forslaget, som er i samsvar med gjeldende rett, opprettholdes.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 7 femte ledd og § 12.

4.12 Forkynning

4.12.1 Gjeldende rett mv.

Etter gjeldende rett skal begjæring om at en tvist behandles i Forbrukertvistutvalget forkynnes for den annen part, jf. forbrukertvistloven § 7 første ledd. Forkynning er en melding om rettslige handlinger og beslutninger. Formålet er å sørge for at mottakerne raskt og sikkert blir informert, samt sikre bevis for at informasjonen har kommet frem og til hvilket tidspunkt. Forbrukertvistutvalgets vedtak skal forkynnes for partene. Dette gjelder både vedtak som avviser å ta saken til behandling, og vedtak som avslutter saken, jf. henholdsvis § 8 siste ledd og § 10 annet ledd. Det er lederen i Forbrukertvistutvalget som skal sørge for forkynning, jf. § 7 første ledd, § 8 fjerde ledd og § 10 annet ledd. Forbrukertvistloven regulerer ikke hvordan forkynning skal foregå. Det følger av domstolloven § 163 a at dokumenter fra en rekke myndigheter, derunder Forbrukertvistutvalget, sendes til den de skal forkynnes for direkte gjennom postoperatør, enten i vanlig brev vedlagt mottakskvittering eller i rekommandert brev, se første og annet ledd.

4.12.2 Direktivet

Direktivet artikkel 9 nr. 1 bokstav c krever at partene skriftlig eller på et varig medium underrettes om resultatet av tvisteløsningen og begrunnelsen. Direktivet stiller ikke krav til nasjonale prosessregler, og dermed heller ikke krav til hvordan underretningen skal foregå.

4.12.3 Forslag i NOU 2010: 11 Nemndsbehandling av forbrukertvister

NOU-utvalget foreslo at klagen forkynnes for motparten, som gis adgang til å uttale seg innen en rimelig frist, jf. forslaget til § 5 første ledd. Utvalget foreslo også at vedtak forkynnes for partene som samtidig gjøres kjent med vedtakets virkning og adgangen til å bringe saken inn for tingretten, jf. forslag til § 7 fjerde ledd. Det ble foreslått at forskriften om postforkynning § 4 annet ledd og § 6 a får anvendelse. Forslaget innebar at det er tilstrekkelig med forkynning i vanlig brev, uten mottakskvittering, tilsvarende ordningen ved forliksrådet. Forkynningstidspunktet regnes 10 dager etter at brevet blir sendt fra forliksrådet. NOU-utvalget antok at en slik endring av reglene ville innebære en betydelig tidsbesparelse i arbeidet med forkynning.

4.12.4 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo at gjeldende bestemmelser om forkynning videreføres, dvs. at dokumenter som skal forkynnes sendes per post med krav om retur av mottakskvittering, eller i rekommandert brev. Departementet mente at NOU-utvalgets forslag om forkynning ved brev uten mottakskvittering ikke er tilstrekkelig. Departementet foreslo imidlertid at det i tillegg til postforkynning med mottakskvittering innføres adgang til forkynning per e-post, med mottakskvittering per e-post, dvs. at parten bekrefter at e-posten er mottatt. Departementet foreslo en hjemmel i lov om Forbrukerklageutvalget til å gi nærmere bestemmelser om krav til forkynning i forskrift.

4.12.5 Høringsinstansenes syn

Forbrukertvistutvalget frarådet NOU-utvalgets forslag om endring i forkynningsreglene for saker som bringes inn for Forbrukerklageutvalget, og mente at eksisterende forkynningsregler og -rutiner bør videreføres. Utvalgets sekretariat påpekte at siden vedtakene som fattes skal ha tvangs- og rettskraft, er det viktig å ha sikkerhet for at innklagde er orientert om at det er reist sak mot ham/henne i Forbrukerklagenemnda, at vedtak er fattet, samt innholdet av dette.

Forbrukertvistutvalget mente at den arbeidsbesparelse som NOU-utvalget la til grunn, antas å bli «spist opp» av det merarbeid som vil følge av at partene lettere vil kunne protestere på at faktisk forkynning har skjedd. Forbrukertvistutvalget mente endrede forkynningsregler vil medføre henvendelser til sekretariatet, flere saker for domstolene, og flere begjæringer om oppreisning for oversittelse av stevningsfrist til tingretten.

Forening mot urimelig forretningspraksis støtter forslaget om at det ved postforkynning skal følge mottaksbevis eller gjøres rekommandert, og at man ikke går på den tilsynelatende enklere og langt mindre rettssikre postforkynning uten mottakskvittering som gjelder for forliksrådene. Foreningen bemerker at de fleste i dag drukner i e-poster og at et brev gjerne tas litt mer alvorlig. Forening mot urimelig forretningspraksis håper at det skal noe mer til enn et e-postsvar med «ok», for eksempel at parten signerer elektronisk ved hjelp av Bank‐id eller Min id.

Også Justis- og beredskapsdepartementet og Samferdselsdepartementet har innvendinger mot forslaget om forkynning per e-post. Samferdselsdepartementet stiller spørsmål ved om e-post er en tilstrekkelig sikker løsning, og ber Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (anm. red: nå Barne- og likestillingsdepartementet) vurdere å se på en tilsvarende løsning som for forvaltningen når det gjelder sikker digital post. Justis- og beredskapsdepartementet antar at elektronisk forkynning per e-post vil kunne ha en rekke fordeler, men mener at en rekke aspekter ved forslaget bør utredes nærmere. Justis- og beredskapsdepartementet viser til at det i domstolloven § 163 a første ledd første punktum og i forskrift av 11. oktober 1985 om postforkynning § 2 er gitt regler om at Forbrukertvistutvalget kan, og som hovedregel skal, foreta postal forkynning. Det vil si at forkynning skal skje per brev med mottakskvittering eller ved rekommandert sending. Domstolloven § 163a gir ikke Forbrukertvistutvalget adgang til å forkynne sine dokumenter per e-post. Det siteres fra Justis- og beredskapsdepartementets uttalelse:

«Det er i dag betydelige faktiske forskjeller i bruken av elektronisk og vanlig post. Mange har flere ulike e-postadresser, og det kan tenkes usikkerhet omkring hvem som har tilgang til e-postadressene. Forkynnelse forutsetter en stor grad av sikkerhet for at dokumenter når rette vedkommende. Det savnes en grundigere vurdering av problemstillinger knyttet til forslaget om e-postforkynning i BLDs høringsnotat, herunder en vurdering av de spesielle hensynene som gjør seg gjeldende ved elektronisk kommunikasjon. Se til sammenligning forskrift om prøveordning med elektronisk kommunikasjon med domstolene hvor det er gitt regler for å ivareta hensynet til notoritet, informasjonssikkerhet etc. Det kan også vises til forskrift om elektronisk kommunikasjon med og i forvaltningen (eForvaltningsforskriften) hvor sikkerhet ivaretas blant annet gjennom bruk av elektronisk signatur.»

Justis- og beredskapsdepartementet uttaler videre at dersom BLD ønsker å gå videre med et forslag om e-postforkynning, bør dette forankres tydeligere i lovforslaget. Det vises til at BLD i forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 5 femte ledd siste setning foreslår en hjemmel til å fastsette nærmere regler om krav til forkynning i forskrift. I ny forskrift § 8 foreslår BLD at e-postforkynning likestilles med postforkynning. Justis- og beredskapsdepartementet reiser spørsmålet om den foreslåtte lovteksten i § 5 femte ledd siste setning er vid nok til at BLD i forskrift kan gjøre unntak fra domstolloven ved å åpne for e-postforkynning, slik at det kan legges til grunn at «andet er bestemt ved lov», jf. domstolloven § 159.

Forbrukerrådet viser til at Husleietvistutvalget følger bestemmelsene om forkynning i domstolloven.

4.12.6 Departementets vurderinger

I dag forkynner Forbrukertvistutvalget i tre situasjoner: begjæringen eller klagen som bringes inn for utvalget forkynnes for motparten, vedtaket som avviser å ta en sak til behandling og realitetsvedtaket. Departementet opprettholder forslaget om at det også etter ny lov om Forbrukerklageutvalget skal forkynnes i disse tilfellene.

Departementet opprettholder forslaget om at gjeldende ordning med forkynning per brev med mottakskvittering eller ved rekommandert sending videreføres, jf. domstolloven § 159 og § 163 a annet ledd, både når det gjelder forkynning av klagen og forkynning av vedtak. Dermed sikrer man visshet om at forkynning faktisk har funnet sted.

Når det gjelder NOU-utvalgets forslag om postforkynning i vanlig brev, uten mottakskvittering (postforkynning), tilsvarende ordningen ved forliksrådet, har departementet merket seg at Domstoladministrasjonens regelutvalg i rapport nr. 2 fra mai 2009 har foreslått at denne særordningen oppheves, fordi det er en stor risiko for at dokumentene ikke når adressaten innenfor de fristene som forliksrådet har satt.

Departementet er gjort kjent med det pågående arbeidet med elektronisk forkynning og avventer konklusjonen, før det eventuelt foreslås regler om elektronisk forkynning av klager og vedtak i Forbrukerklageutvalget. Departementet opprettholder heller ikke forslaget om forskriftshjemmel for å gi nærmere bestemmelser om forkynning i forskrift til lov om Forbrukerklageutvalget. Dette innebærer at det utelukkende er bestemmelsene i domstolloven § 163 a som regulerer hvordan forkynning fra Forbrukerklageutvalget skal foregå.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 4 fjerde ledd og § 7 tredje ledd.

4.13 Litispendens, stansing og foreldelse

4.13.1 Gjeldende rett

Så lenge en sak er under behandling ved Forbrukertvistutvalget kan ikke partene bringe saken inn for de alminnelige domstolene (litispendensvirkning). Saken regnes for å være under behandling ved Forbrukertvistutvalget fra begjæringen om å få saken behandlet i utvalget ble sendt Forbrukerrådet. Dette følger av forbrukertvistloven § 15 første ledd.

Tvisteloven § 18-2 (3) har en bestemmelse om tidsbegrensning av litispendensvirkningen ved behandling i nemnder. Når det følger av lov eller bestemmelse gitt i medhold av lov at behandling av saken i nemnd avskjærer søksmål for domstolene, kan søksmål likevel anlegges, hvis nemnda ikke har avgjort saken innen seks måneder, uten at det kan bebreides saksøkeren. I så fall innstilles behandlingen i nemnda. Departementet legger til grunn at Forbrukertvistutvalget omfattes av tvistelovens bruk av ordet nemnd.

Av forbrukertvistloven § 15 annet ledd fremgår at dersom søksmål er reist ved de alminnelige domstolene, og en part ønsker tvisten avgjort av Forbrukertvistutvalget, kan vedkommende domstol stanse den videre behandlingen inntil Forbrukertvistutvalgets avgjørelse foreligger. Dersom Forbrukertvistutvalget har avsagt vedtak, og fristen for å fortsette saken for domstolen er utløpt, skal saken for domstolen heves.

Den alminnelige foreldelsesfristen på tre år for krav på penger eller andre ytelser avbrytes når en sak bringes inn til avgjørelse ved et forvaltningsorgan som har særskilt myndighet til å avgjøre slik tvist, jf. lov 18. mai 1979 nr. 19 om foreldelse av fordringer § 16 nr. 1. Dersom saken blir forberedt av et annet organ, er det tilstrekkelig at kravet er brakt inn til dette organet. Foreldelsesfristen i en sak som omfattes av Forbrukertvistutvalgets saksområde avbrytes derfor når saken bringes inn for Forbrukerrådet.

4.13.2 Direktivet

Direktivet regulerer ikke spørsmålet om samme tvist mellom samme parter kan behandles samtidig av to eller flere klageorgan (litispendensvirkning). Når det gjelder foreldelse, bestemmer direktivet i artikkel 12 nr. 1 at medlemsstatene skal sikre at parter ikke hindres i å anlegge søksmål fordi foreldelsesfristen er utløpt i løpet av en utenrettslig klagebehandling. Dette gjelder klagebehandling der resultatet ikke er bindende. I direktivets fortale nr. 45 står det at medlemsstatene fritt bør kunne velge den best egnede måten å nå dette målet på. De bør ha muligheten til blant annet å fastsette at foreldelsesfrister ikke utløper under klagebehandlingen

4.13.3 Forslag i NOU 2010: 11 Nemndsbehandling av forbrukertvister

I NOU 2010: 11 Nemndsbehandling av forbrukertvister foreslo NOU-utvalget at behandling i Forbrukerklagenemnda og godkjent nemnd skal ha litispendensvirkning og avbryte foreldelse. Videre foreslo utvalget at litispendensvirkningen begrenses til seks måneder. Dersom saken ikke er avgjort innen seks måneder uten at det kan bebreides saksøkeren, kan søksmål likevel anlegges, og behandlingen i nemnda/Forbrukerklagenemnda innstilles.

4.13.4 Lov om klageorganer for forbrukersaker mv.

Lov om klageorganer for forbrukersaker § 26 første ledd har en bestemmelse om litispendens ved behandling i en innmeldt nemnd, dvs. en nemnd som er innmeldt til EU-kommisjonens liste over godkjente klageorganer, jf. loven § 27 første ledd. En sak anses for å være til behandling fra det tidspunktet nemnda mottok klagen, jf. første ledd siste punktum. Så lenge en sak er til behandling i en innmeldt nemnd, kan en part ikke bringe saken inn for de alminnelige domstolene. Departementet forutsatte i Prop. 32 L (2015–2016) at hinderet for å reise sak for domstolene (litispendensvirkningen) begrenses til seks måneder, jf. tvisteloven § 18-2 tredje ledd. Lov om klageorganer for forbrukersaker har også bestemmelser om stansing, se § 26 annet ledd.

Når det gjaldt foreldelse av saker som behandles av nemnd, la departementet i proposisjonen til grunn at foreldelsesloven § 16 gjelder. Det vil si at foreldelsesfristen avbrytes når en sak bringes inn for nemnd.

I proposisjonen punkt 12.2.4.2 viste departementet til at etter gjeldende rett inntrer ingen litispendensvirkning eller avbrytelse av foreldelsesfristen når en sak bringes inn til et meklingsorgan, derunder Forbrukerrådet. Departementet viste videre til at spørsmålet om saker som bringes inn til et meklingsorgan skal ha litispendensvirkning eller avbryte foreldelsesfristen vil bli behandlet i Prop. L om ny lov om Forbrukerklageutvalget. Departementet bemerket at gjeldende rett dermed vil bli videreført inntil eventuelle endringer foreslås i denne proposisjonen.

4.13.5 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo å videreføre bestemmelsen i forbrukertvistloven § 15 første ledd om at en tvist ikke kan bringes inn for domstolene så lenge den er under behandling i Forbrukertvistutvalget. Departementet foreslo også å begrense denne litispendensvirkningen til seks måneder. Departementet foreslo å videreføre gjeldende bestemmelse i forbrukertvistloven § 15 annet ledd om stansing av sak i domstolene. Bestemmelsen gjelder domstolenes adgang til å stanse en sak inntil saken er avgjort av Forbrukertvistutvalget, og heving dersom fristen for å fortsette saken for domstolen er utløpt.

Øvrige forslag gjaldt endringer i forslag til lov om klageorganer for forbrukersaker. Loven ble vedtatt 10. mai 2016. Departementet foreslo at mekling i Forbrukerrådet skal ha litispendensvirkning, dvs. at behandling i Forbrukerrådet er til hinder for samtidig behandling av samme krav mellom samme parter for domstolene. Det ble også foreslått at foreldelsesfristen avbrytes ved behandling i Forbrukerrådet.

Departementet foreslo like regler for saker som er til mekling i innmeldte meklingsorgan, derunder Forbrukerrådet, uansett om saken kan bringes videre til Forbrukertvistutvalget for bindende vedtak eller ikke.

4.13.6 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har gått mot forslaget om å videreføre gjeldende bestemmelser om brudd på foreldelsesfrist og litispendensvirkning når en sak bringes inn for Forbrukertvistutvalget.

Av høringsinstansene som uttaler seg til spørsmålet om foreldelsesfrist og litispendensvirkning for meklingsorganer, derunder Forbrukerrådet, er det kun Justis- og beredskapsdepartementet som går mot forslaget. Justis- og beredskapsdepartementet uttaler at i en meklingssituasjon hvor partene i stor grad kan påvirke utfallet av saken, kan fraværet av litispendens og fristavbrytelse påvirke både partene og Forbrukerrådet til å sikre fremdrift i saken. Når saken er brakt inn for mekling i Forbrukerrådet, vil det dessuten være usikkert om saken kommer til å bli avgjort der. Litispendensvirkning og avbrudd av foreldelse er rettsvirkninger som etter Justis- og beredskapsdepartementets syn bare bør knyttes til behandlinger som leder til en avgjørelse av det omtvistede kravet.

UiT – Norges arktiske universitet påpeker at det er viktig for å unngå dobbeltbehandling at litispendensvirkningen gjelder alle typer klageorganer og alle typer av konfliktløsning. Universitetet påpeker videre at utenrettslig tvisteløsning er gunstig både for partene og samfunnet. Tvisten blir løst raskt og billig. Derfor bør utenrettslig tvisteløsning av forbrukertvister gis fortrinn. Dette oppnås, uttaler universitetet, ved at mekling ved Forbrukerrådet, og andre godkjente meklingsorgan og behandling i andre typer av klageorganer, både avbryter foreldelsesfristen og gis litispendensvirkning.

UiT – Norges arktiske universitet bemerker at EUs meklingsdirektiv (Europaparlaments- og Rådets direktiv 2008/EF av 21. mai 2008 om visse aspekter av mekling på det civil- og handelsrettslige område OJ L 163/3) tar utgangspunkt i at mekling avbryter foreldelsesfristen (artikkel 8). Universitetet sier videre at det også er viktig å sikre at overgangen fra mekling til andre typer av konfliktløsning, særlig fra Forbrukerrådet til Forbrukertvistutvalget, skjer på en måte som gjør at det er gunstig å fortsette i Forbrukertvistutvalget, selv om foreldelsesfristen ligger nær i tid.

Universitetet viser til at dersom saken blir behandlet både i Forbrukerrådet og i Forbrukertvistutvalget, vil frisen på seks måneder i tvisteloven § 18-2 tredje ledd være problematisk. Universitetet bemerker at det er viktig at retten og ulike konfliktløsningsorgan kan koordinere behandlingen av tvisten, slik at man velger ut den prosessen som er mest egnet ut fra en helhetsvurdering av den konkrete saken og av den konkrete prosessen i klageorganet.

Spørsmålet om litispendens og foreldelse ble også berørt i høringen til lov om klageorganer for forbrukersaker. I den forbindelse uttalte Advokatforeningen at samme hensyn gjør seg gjeldende for nemnd og meklingsorgan når det gjelder litispendens. Siden litispendensvirkning og avbrytelse av foreldelsesfristen skal ses i sammenheng, bør det også være fristavbrytelse ved behandling i meklingsorgan. Forbrukertvistutvalget uttalte den gang at det ville dukke opp en del problemstillinger som må løses, dersom det innføres brudd på foreldelsesfrist og litispendensvirkning når en sak bringes inn for meklingsorgan, derunder Forbrukerrådet. Det siteres:

«Når det gjelder innbringelse av sak for meklingsorgan som ikke kan avsi rådgivende uttalelse eller treffe bindende vedtak, må det være korrekt som departementet legger til grunn s. 30–31 at dette ikke omfattes av regelen av fristavbrudd i foreldelsesl. § 16 annet ledd. En lovendring om at innbringelse for et meklingsorgan, herunder Forbrukerrådet, skal ha fristavbrytende virkning, ville muligens måtte suppleres med nye regler om fristens videre løp etter at meklingen er avsluttes – uten resultat, eller med resultat i den ene eller andre retning. Det er ikke sikkert at de reglene som i dag finnes i foreldelsesloven om videre fristberegning etter avsluttet sak i klagenemnd, og som gir ulike regler for forskjellige utfall i nemnda, uten videre passer ved avsluttet mekling. Etablering av nye regler om fristens videre løp er et problem som lar seg løse, men det vil kanskje kreve nye løsninger. Som departementet selv påpeker, finnes det hensyn [som] kan tilsi litispendensvirkning ved innbringelse for meklingsorgan. Et viktig hensyn kan være at meklingen ikke bør forstyrres av saksanlegg eller trussel om dette. Som nevnt, bør litispendens i tilfelle kombineres med at foreldelse avbrytes. De hensyn som kan tale for litispendens og fristavbrudd ved innbringelse for meklingsorgan, er ikke så sterke at dette bør foreslås. Departementets forslag om at innbringelse for meklingsorgan verken utløser litispendensvirkning eller avbryter foreldelse, synes alt i alt å være den beste løsningen. Dette gjelder også når det er Forbrukerrådet som er meklingsorgan.»

Finans Norge og Husleietvistutvalget mener at det ikke bør ha betydning for spørsmålene om litispendens og foreldelse hvorvidt saken kan bringes inn for Forbrukertvistutvalget eller ikke. Finans Norge, Forbrukerrådet, Forbrukertvistutvalget, Husleietvistutvalget, Jussformidlingen i Bergen og Norges Automobilforbund mener at innbringelse av saken for Forbrukerrådet eller andre meklingsorgan bør avbryte foreldelsesfristen og ha litispendensvirkning. Flere av instansene påpeker at det er viktig med klare og ensartede regler på dette området.

Jussformidlingen i Bergen viser til at foreldelsesfristen avbrytes ved forliksrådsbehandling, og at det ikke er gode grunner til at dette skal være annerledes ved behandling i Forbrukerrådet.

4.13.7 Departementets vurderinger

4.13.7.1 Forbrukertvistutvalget

Det er samfunnsøkonomisk uheldig dersom en sak skal gå parallelt i Forbrukertvistutvalget og i rettsapparatet. Dersom partene kan klare seg med en avgjørelse fra Forbrukertvistutvalget, er det den rimeligste løsningen. Utenrettslig tvisteløsning av forbrukertvister bør gis fortrinn fremfor domstolsbehandling, der en av partene ønsker å benytte seg av dette tilbudet. Departementet opprettholder derfor forslaget i høringsnotatet om å videreføre gjeldende rett, slik at behandling av en sak i Forbrukertvistutvalget medfører litispendensvirkning, det vil si at behandlingen er til hinder for samtidig behandling av samme krav mellom samme parter i domstolene. Det foreslås at virkningen inntrer fra klagesaken er kommet inn til Forbrukerrådet. Departementet opprettholder også forslaget om stansing, dvs. at domstolen kan stanse en sak som er til behandling i domstolen, når saken bringes inn for Forbrukertvistutvalget. Departementet foreslår videre at ordlyden i lov om Forbrukerklageutvalget samordnes med lov om klageorganer for forbrukersaker § 26 annet ledd, slik at domstolens vurderingskriterier for om saken skal stanses, og det at en part må begjære saken stanset, fremgår. Det foreslås også at visse bestemmelser i tvisteloven om stansing skal gjelde.

I overensstemmelse med gjeldende forbrukertvistlov § 15 annet ledd, foreslås det at domstolen skal heve en sak som er stanset, dersom fristen for å fortsette saken i domstolen er utløpt, når Forbrukertvistutvalget har truffet vedtak. Departementet er enig med NOU-utvalget i at det bør settes en tidsramme for litispendensvirkningen når saken er til behandling i Forbrukertvistutvalget. Dersom det lovfestes at behandling i Forbruketvistutvalget avskjærer søksmål for domstolene, følger det av tvisteloven § 18-2 tredje ledd at søksmål likevel kan anlegges hvis saken ikke er avgjort innen seks måneder.

Det er lite hensiktsmessig at et krav kan foreldes mens det er til behandling utenfor domstolene. At behandling av tvist i Forbrukertvistutvalget avbryter foreldelsesfristen, følger av foreldelsesloven § 16 første ledd første punktum: Foreldelse avbrytes når tvist om kravet bringes inn til avgjørelse ved et forvaltningsorgan som har særskilt myndighet til å avgjøre slik tvist.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 13 første ledd.

4.13.7.2 Forbrukerrådet og andre meklingsorgan – endringer i lov om klageorganer for forbrukersaker mv.

I Prop. 32 L (2015–2016) om forslag til lov om klageorganer for forbrukersaker, ble det vist til at spørsmålene om foreldelse og litispendens når en sak er til behandling i Forbrukerrådet og eventuelle andre meklingsorgan, skulle behandles i proposisjonen om lov om Forbrukerklageutvalget.

Departementet slutter seg til uttalelsen fra UiT – Norges arktiske universitet som påpeker at det er viktig å unngå dobbeltbehandling og at utenrettslig tvisteløsning er gunstig både for partene og samfunnet. Systemet med rimelig utenrettslig tvisteløsning bør sikre at utenrettslig tvisteløsning får forrang fremfor dyrere domstolsbehandling, dersom én av partene ønsker det. Ved dobbeltbehandling risikerer man at ulike organer kommer til motstridende utfall. Se Prop. 32 L om lov om klageorganer for forbrukersaker punkt 12.2.4.1. Argumentet om å unngå dobbeltbehandling, dvs. samtidig behandling i både utenrettslig klageorgan og domstolene, gjelder uansett om klageorganet er nemnd eller meklingsorgan. Departementet opprettholder derfor forslaget om at også behandling i Forbrukerrådet får litispendensvirkning, dvs. at behandlingen er til hinder for samtidig behandling i domstolene. I motsatt fall svekkes forbrukervernet i forhold til gjeldende rett, ettersom en sak i dag ikke kan bringes inn for domstolene mens den er til behandling i Forbrukerrådet. Dette bør gjelde uansett om saken kan bringes inn for Forbrukertvistutvalget eller ikke etter behandlingen i Forbrukerrådet.

Etter departementets syn bør mekling i eventuelle andre meklingsorgan enn Forbrukerrådet godkjent etter lov om klageorganer for forbrukersaker og innmeldt til EU-kommisjonen, jf. lovens § 27 første ledd, også ha litispendensvirkning. Per i dag er det ingen slike meklingsorganer.

Tvisteloven § 18-2 tredje ledd begrenser litispendensvirkningen til seks måneder. Den lyder:

«Når det følger av lov eller bestemmelse gitt i medhold av lov at behandling av saken i en nemnd avskjærer søksmål for domstolene, kan søksmål likevel anlegges hvis nemnda ikke har avgjort saken innen seks måneder uten at det kan bebreides saksøkeren.»

Etter departementets syn bør seksmånedersbegrensningen i tvisteloven i adgangen til å anlegge søksmål også gjelde når saken er til behandling i meklingsorgan. Departementet foreslår derfor at tvisteloven § 18-2 tredje ledd endres til også å omfatte meklingsorgan.

Etter gjeldende rett inntrer litispendensvirkningen fra begjæring (om behandling i Forbrukertvistutvalget) er sendt Forbrukerrådet, jf. forbrukertvistloven § 15 første ledd i.f. Dermed kan det ikke reises sak for domstolene i perioden mellom Forbrukerrådets mekling og begjæringen om å bringe saken inn for Forbrukertvistutvalget. Departementet foreslår at bestemmelsen videreføres, likevel slik at virkningen inntrer når Forbrukerrådet mottar klagen. Tidspunktet, når saken blir mottatt, blir dermed det samme som nå er nedfelt i lov om klageorganer for forbrukersaker § 26 første ledd for nemnder. Dermed unngår man at en part som foretrekker domstolsbehandling fremfor behandling i Forbrukertvistutvalget, reiser sak for domstolene i denne perioden. Denne perioden, som i dag er fire uker, foreslås satt til én måned, se punkt 4.3.7.2. Ved å videreføre bestemmelsen om at litispendensvirkningen inntrer fra klage er sendt Forbrukerrådet, unngår man uklarhet vedr. beregning av seksmånedersbegrensingen i tvisteloven § 18-2 tredje ledd.

Litispendensvirkning, dvs. at en tvist ikke kan behandles samtidig i klageorgan og domstolene, fordrer at kravet det strides om ikke foreldes mens tvisten er til behandling i klageorganet. Etter foreldelsesloven § 16 nr. 1 avbrytes foreldelsesfristen når en sak er brakt inn for organ som forbereder sak for et organ som har myndighet til å avgjøre en tvist. Siden Forbrukerrådet foreslås ikke lenger å være saksforberedende organ for Forbrukertvistutvalget, vil bestemmelsen ikke lenger gjelde fra en sak bringes inn for Forbrukerrådet. Dersom man ønsker at mekling i Forbrukerrådet likevel skal avbryte fristen for foreldelse av krav, så må det lovfestes.

Forbrukeren har liten innvirkning på hvor lang tid Forbrukerrådet bruker på å behandle saken. Både direktivet artikkel 12 nr. 1 og EUs meklingsdirektiv har som utgangspunkt at foreldelsesfrist ikke skal utløpe mens en sak behandles av meklingsorgan. Departementet foreslår at mekling i Forbrukerrådet skal avbryte foreldelse av krav. Forslaget viderefører ordningen av i dag, og kan bidra til at en tvist løses utenfor domstolene.

Enhetlige løsninger hos de utenrettslige tvisteløsningsorganene gir klarere regler og større forutberegnelighet. Derfor bør foreldelse av krav avbrytes også når en sak mekles av eventuelle andre meklingsorganer som har oppnådd godkjennelse etter lov om klageorganer for forbrukersaker og skal meldes inn til EU-kommisjonens liste over slike organer.

Departementet foreslår at bestemmelse om brudd på foreldelse også ved behandling av krav av meklingsorganer inntas i foreldelsesloven (lov om foreldelse av fordringer).

Se forslag til endringer i lov om klageorganer for forbrukersaker § 26, forslag til endringer i tvisteloven § 18-2 tredje ledd, og til endringer i foreldelsesloven § 16.

4.14 Avtaler om voldgift

4.14.1 Gjeldende rett mv.

Forbrukertvistloven § 13 har en bestemmelse om forholdet til avtaler om voldgift. Det fremgår at avtale om at tvist som omfattes av forbrukertvistloven skal avgjøres ved voldgift, ikke er til hinder for at tvisten bringes inn for Forbrukertvistutvalget. Bestemmelsen omfatter både forhåndsavtaler og avtaler inngått etter at kjøpsavtale er inngått. Også voldgiftsloven § 11 har en bestemmelse om forbrukerforhold. Det fastslås at en voldgiftsavtale som er inngått før tvisten oppstod, ikke er bindende for forbrukeren.

Verken direktivet eller NOU-utvalget tok opp spørsmålet om avtaler om voldgift.

4.14.2 Forslag fra høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo at bestemmelse om voldgift i gjeldende forbrukertvistlov videreføres i lov om Forbrukerklageutvalget. Ingen høringsinstanser har merknader til forslaget.

4.14.3 Departementets vurdering og forslag

Voldgift er en form for privat rettergang der en tvist løses av en voldgiftsrett i stedet for av de alminnelige domstoler. Avtaler om voldgift anvendes ofte i forretningsforhold fordi tvister løses bak lukkede dører, men er lite vanlig i forbrukerforhold. Departementet opprettholder likevel forslaget om at en avtale om voldgift ikke er til hinder for at en sak kan bringes inn for Forbrukertvistutvalget. Slik som i gjeldende forbrukertvistlov, omfatter forslaget alle voldgiftsavtaler, uavhengig av om de er inngått før eller etter kjøpsavtalen. Det er viktig at forbrukervernet ikke svekkes.

Se forslag til lov om Forbrukerklageutvalget § 14.