6 Merknader til lovforslaget

Til lov om Forbrukerklageutvalget

Til § 1 Forbrukerklageutvalgets virkeområde

Første ledd avgrenser saksområdet, og tilsvarer § 1 første ledd bokstav a til c i 1978-loven. Ordet «klage» anvendes i loven der 1978-loven anvender ordet «tvist».

Det fremgår av annet leddførste punktum at innenfor saksområdet i første ledd bokstav a behandler utvalget også saker mellom to forbrukere, dvs. private parter. At dette bare gjelder klager som omfattes av bokstav a, kjøp av ting til forbruker, skyldes at både håndverkertjenesteloven og angrerettloven gjelder avtaler mellom en næringsdrivende og en forbruker. Definisjonen av «forbruker» i annet punktum tilsvarer den generelle forbrukerdefinisjonen i norsk rett. Definisjonen er for øvrig den samme som i 1978-loven og i lov om klageorganer for forbrukersaker § 2 bokstav a.

Av tredje leddførste punktum fremgår det at utvalget også kan behandle klager av prinsipiell karakter og som ikke omfattes av utvalgets saksområde etter første ledd. Dette er saker som omfattes av lov om klageorganer for forbrukersaker § 23 første ledd bokstavene b og c, dvs. forbrukersaker som ikke er omfattet av annet innmeldt klageorgans saksområde (bokstav b), og forbrukersaker som er omfattet av annet innmeldt klageorgans saksområde, men som klageorganet ikke behandler, fordi den næringsdrivende ikke er tilsluttet klageorganet (bokstav c). Et innmeldt klageorgan er et klageorgan som er meldt inn til EU-kommisjonen i henhold til lov om klageorgan for forbrukersaker § 27 første ledd. Forbrukerrådet må ha meklet i saken før den kan behandles av utvalget, jf. henvisningen til lov om klageorganer for forbrukersaker § 23 første ledd. Det vil si at det kun er i saker hvor Forbrukerrådet har meklet at det er mulig å få en bindende avgjørelse i Forbrukerklageutvalget, uansett om saken omfattes av Forbrukerklageutvalgets virkeområde i første ledd eller ikke. Avgjørelser fra andre klagenemnder, regulert i særlovgivningen eller etter lov om klageorganer for forbrukersaker, kan ikke bringes inn for Forbrukerklageutvalget. Selv om en sak anses prinsipiell, er det begrensninger i hvilke saker som kan bringes inn for Forbrukerklageutvalget. Saker mellom private parter behandles ikke, bare mellom næringsdrivende og forbruker, jf. første punktum.

Annet punktum inneholder retningslinjer for vurderingen av om en klage som faller utenfor Forbrukerklageutvalgets ordinære saksområde skal anses prinsipiell. Dette er klager som reiser spørsmål av betydning utover den aktuelle saken. Se nærmere om forskriftshjemmelen i femte ledd.

Fjerde ledd gjør unntak fra saksområdet i første ledd. Bokstav a viderefører unntaket fra 1978-loven for fast eiendom. Ettersom Forbrukerrådets forutgående mekling er et vilkår for at Forbrukerklageutvalget tar en sak til behandling, jf. § 4, og lov om klageorganer for forbrukersaker som regulerer Forbrukerrådets mekling unntar fast eiendom fra lovens virkeområde, jf. dens § 1 tredje ledd bokstav d, er bestemmelsen unødvendig. Ordlyden «kjøp av ting» i første ledd bokstav a avgrenser også mot fast eiendom. Unntaket er likevel tatt med for å unngå uklarhet.

Unntaket for avtaler om elektrisk energi, i bokstav a, er en videreføring av unntaket i 1978-loven som gjaldt avtaler om elektrisk energi, jf. forbrukerkjøpsloven § 61 a første ledd bokstav a til c. Forbrukerkjøpsloven § 61 a ble opphevet ved vedtakelsen av lov om klageorganer for forbrukersaker, jf. sistnevnte lov § 30 nr. 6. Det vises til de generelle merknadene punkt 4.1.7.6, hvor det blant annet fremgår at slike saker faller inn under Elklagenemndas virkeområde.

Bokstav b tilsvarer 1978-loven § 1 annet ledd. Utvalget skal ikke bidra til inndrivelse av et krav det ikke er uenighet om. Bokstav c presiserer at Forbrukerklageutvalget ikke behandler klager mellom næringsdrivende.

Forskriftshjemmelen om verdigrenser i femte ledd er ny i forhold til 1978-loven. Dersom det fastsettes en nedre verdigrense for hvilke saker som tas til behandling, skal denne ikke være til hinder for behandling av klager som anses prinsipielle. Bestemmelsen gir adgang til å utfylle retningslinjene om prinsipielle saker i tredje ledd. Slike utfyllende bestemmelser kan være aktuelle etterhvert som man i praksis får erfaring med å fastslå når en sak bør anses prinsipiell.

Se de generelle merknadene punkt 4.1.

Til § 2 Om Forbrukerklageutvalget

Første ledd regulerer Forbrukerklageutvalgets uavhengighet i forhold til ansvarlig departement. Det er ingen tilsvarende bestemmelse i forbrukertvistloven, og det ble heller ikke foreslått en slik bestemmelse i NOU 2010: 11 Nemndsbehandling av forbrukertvister. Bestemmelsen lovfester gjeldende forståelse av Forbrukertvistutvalgets uavhengighet.

Selv om Forbrukerklageutvalget er et uavhengig forvaltningsorgan, er det administrativt underlagt departementet. Det innebærer at utvalget i administrative spørsmål er underlagt departementets styringsmyndighet. Administrative spørsmål vil blant annet være om lokalisering, anskaffelser, regnskap og budsjett.

Bestemmelsen presiserer utvalgets uavhengighet. Begrepet faglig virksomhet omfatter vurderinger som har betydning for innholdet i avgjørelsene, herunder tolkning og anvendelse av rettsregler samt bevisvurdering. Bestemmelsen presiserer at dette ikke bare gjelder instruksjoner i den enkelte sak, men også mer generelle retningslinjer. En side av uavhengigheten fremgår av § 7 fjerde ledd, om at forvaltningsloven § 35 om omgjøring ikke gjelder.

Se de generelle merknadene punkt 4.5.

Annet ledd gjelder Forbrukerklageutvalgets sammensetning og kompetanse. Det fremgår av første punktum at i tillegg til leder og øvrige medlemmer skal utvalget bestå av flere nestledere. Til forskjell fra 1978-loven, og i overensstemmelse med forslaget til NOU-utvalget, fastsettes ikke hvor mange nestledere og medlemmer utvalget skal bestå av. Dette gir fleksibilitet, slik at loven ikke må endres ved økt saksmengde og behov for å utvide utvalget. Annet punktum avviker fra gjeldende rett og forslaget til NOU-utvalget, ved at leder og nestledere i utvalget skal fylle kravet til dommere i domstolloven § 53 første ledd og § 54 annet ledd. I tillegg til å ha juridisk embetseksamen eller master i rettsvitenskap, skal lederne være norske borgere, minst 25 år, vederheftige og ikke fradømt stemmerett i offentlige anliggender. Dette tilsvarer kravene som stilles til tingrettsdommere. Å være vederheftig innebærer at vedkommende ikke er insolvent.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi bestemmelser i forskrift om Forbrukerklageutvalgets sammensetning ved behandlingen av den enkelte sak. Departementet vil videreføre gjeldende ordning med at en leder og to utvalgsmedlemmer deltar ved ordinær utvalgsbehandling. Ordet «sammensetning» skal også omfatte at visse avgjørelser treffes av leder eller nestleder alene. Dette kan være enklere avgjørelser som vedtak om å avvise en sak, avgjørelse om retting og vedtak om å avslå begjæring om gjenåpning av sak. Det kan også bestemmes i forskrift at leder eller nestleder kan treffe vedtak i saker der utvalget har fast praksis eller har avgjort en tilsvarende sak på prinsipielt grunnlag.

Forskriftshjemmelen gir også adgang til å fastsette krav til medlemmenes kompetanse. Til forskjell fra 1978-loven stilles ikke krav til utvalgsmedlemmene i loven. Kravet om at halvparten av medlemmene som ikke er leder eller nestleder skal ha særlig innsikt i forbrukersidens interesser, og halvparten særlig innsikt i næringsdrivendes interesser forslås nedfelt i forskrift. Det legges til grunn at dette tilfredsstiller kravene i direktivet, som uttrykker at der klageorganet utgjøres av et kollegium, skal det bestå av samme antall representanter for forbrukernes interesser og for de næringsdrivendes interesser, jf. artikkel 6 nr. 5.

Se de generelle merknadene punkt 4.2.

Til § 3 Forholdet til forvaltningsloven

Bestemmelsen regulerer hvilken lov som skal utfylle lov om Forbrukerklageutvalget.

Bestemmelsen slår fast at forvaltningsloven gjelder såfremt ikke annet følger av lov om Forbrukerklageutvalget eller forskrift til loven. I lovens § 7 fjerde ledd fremgår det at forvaltningsloven § 35 om omgjøring av vedtak uten klage, ikke får anvendelse på Forbrukerklageutvalgets vedtak. Videre er det flere bestemmelser i lov om Forbrukerklageutvalget der konkrete bestemmelser i tvisteloven og domstolsloven er gitt anvendelse. Der et spørsmål ikke er løst i forvaltningsretten, og reelle hensyn tilsier en analogisk anvendelse av tvistelovens regler, stenger ikke bestemmelsen for dette.

Se de generelle merknadene punkt 4.5.7.3.

Til § 4 Saksgang

Paragrafen inneholder bestemmelser om sakens gang fra Forbrukerrådet til Forbrukerklageutvalget, og om krav til klagen.

Det følger av første ledd at saken kan klages inn for Forbrukerklageutvalget etter at saken er behandlet i Forbrukerrådet. Tilsvarende opplysninger fremgår av 1978-loven § 1 første ledd. At forutgående mekling er nødvendig, følger også av lov om klageorganer for forbrukersaker § 23. Som etter 1978-loven, kan begge parter bringe saken inn for Forbrukerklageutvalget. Kravet om at minnelig ordning ikke må være oppnådd, innebærer at partene ikke kan ombestemme seg og la utvalget overprøve avtalen de har inngått. Saken skal bringes inn via Forbrukerrådet, og klagen skal inneholde en påstand, dvs. det resultatet parten krever, for eksempel at motparten skal betale kr 10 000 i prisavslag til klageren. Regelen i tredje punktum er ny. Bestemmelsen er en konsekvens av at Forbrukerrådet ikke lenger skal være saksforberedende organ for Forbrukerklageutvalget. Derfor presiseres det at Forbrukerrådet likevel skal videreformidle alle sakens dokumenter. Dette kan være dokumenter partene har fremlagt, derunder sakkyndige rapporter, og notater og juridiske vurderinger som Forbrukerrådet har gjort i saken. Formålet er å sørge for rask og effektiv opplysning av saken for Forbrukerklageutvalget, og å unngå unødig dobbeltarbeid. Fjerde punktum stiller krav om at Forbrukerklageutvalget må kunne motta dokumenter elektronisk. Bestemmelsen er ikke til hinder for at klager fremsettes på papir. Bestemmelsen har sin parallell i lov om klageorganer for forbrukersaker § 12 første ledd første punktum. Foruten dokumentasjonen som Forbrukerrådet oversender, må Forbrukerklageutvalget legge til rette for at supplerende dokumentasjon fra partene kan inngis per e-post eller på annen elektronisk måte, for eksempel direkte på utvalgets nettside.

Annet ledd inneholder frist for å bringe en sak inn for Forbrukerklageutvalget etter at Forbrukerrådets behandling er avsluttet. Første punktum er en videreføring av fristen i 1978-loven § 6 første ledd første punktum. Fristen er likevel endret fra fire uker til én måned. Utgangspunktet for fristen er også endret, slik at fristen ikke lenger regnes fra Forbrukerrådets underretning ble sendt, men fra underretning er kommet frem til partene. Etter annet punktum kan fristen ikke settes kortere enn ett år fra parten klaget til motparten. Ettårsfristen er ny, og skyldes kravet i direktivet. Utgangspunktet for fristen er den samme for klage til Forbrukerrådet og til Forbrukerklageutvalget. I lov om klageorganer for forbrukersaker er det imidlertid ikke inntatt tidsfrist for å bringe en sak inn for Forbrukerrådet. Dersom en sak bringes inn for Forbrukerrådet etter for eksempel to år, får énmånedsfristen for å bringe saken inn for Forbrukerklageutvalget selvstendig betydning. En yttergrense for å bringe saken inn for Forbrukerrådet settes av reglene om foreldelse av krav i foreldelsesloven, vanligvis tre år. Å klage til motparten er en nødvendig forutsetning for at en sak tas til behandling. Det følger av § 5 første ledd bokstav a at en klage kan avvises dersom klageren ikke har forsøkt å løse saken direkte med motparten. Henvendelsen til motparten bør gjøres slik at det er mulig å tidfeste og dokumentere den i ettertid.

Dersom fristen for å bringe saken inn for Forbrukerklageutvalget oversittes, kan utvalget bestemme at saken likevel skal tas til behandling, jf. tredje punktum. Til forskjell fra 1978-loven § 6 fjerde ledd, skal Forbrukerrådet ikke lenger gi uttalelse til spørsmålet om oppfriskning. Ved vurderingen av om oppfriskning skal gis, anvendes vurderingskriteriene i forvaltningsloven § 31.

Tredje ledd bestemmer at domstolloven kapittel 9 om forkynnelser, meddelelser og elektronisk kommunikasjon gjelder.

Av fjerde leddførste punktum fremgår det at Forbrukerklageutvalget forkynner klagen for motparten. Bestemmelsen viderefører 1978-loven § 7 første ledd som bestemte at lederen i utvalget skulle sørge for at begjæringen forkynnes for den annen part. I praksis vil det være sekretariatet som utfører denne oppgaven. Motparten skal gis adgang til å uttale seg innen en rimelig frist. Bestemmelsen om frist viderefører 1978-loven § 9 første ledd annet punktum. Annet punktum viderefører 1978-loven § 9 annet ledd. Virkningen av unnlatt svar fremgår av § 6 annet ledd tredje punktum.

Se de generelle merknadene punkt 4.3.

Til § 5 Avvisning

Bestemmelsen regulerer i hvilke tilfeller Forbrukerklageutvalget kan og i hvilke tilfeller Forbrukerklageutvalget skal avvise å ta en sak til behandling. Avgjørelse om avvisning er et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 tredje ledd, og må fylle kravene i forvaltningsloven, derunder krav til begrunnelse, jf. forvaltningsloven § 24 første ledd.

Første ledd gjelder tilfeller der en klage kan avvises. Etter bokstav a kan klagen avvises dersom klageren ikke har forsøkt å løse saken direkte med motparten. Tilsvarende bestemmelse står i lov om klageorganer for forbrukersaker § 14 første ledd bokstav a. Ettersom det er et krav at Forbrukerrådet skal ha forsøkt å mekle i en sak før den kan bringes inn for Forbrukerklageutvalget, har bokstav a liten selvstendig betydning, med mindre Forbrukerklageutvalgets og Forbrukerrådets vurdering av hva som skal til for å anses å ha forsøkt å løse saken er ulik. Bestemmelsen tilsvarer kravet i forskriften til 1978-loven § 2 annet punktum som krevde reklamasjon overfor motparten som vilkår for at Forbrukerrådet skulle ta en sak til behandling.

Bokstav b er en videreføring av 1978-loven § 8 annet ledd. Forutsetningen for avvisning av sak som er til behandling i domstolene, er at domstolen ikke stanser saken, se § 13 annet ledd. I tillegg til å avvise en sak som har fått sin avgjørelse i domstol, eller er til behandling i domstol, kan en sak avvises dersom den er eller har vært under behandling av et «innmeldt» klageorgan, jf. lov om klageorganer for forbrukersaker § 27 første ledd. Bestemmelsen tilsvarer lov om klageorganer for forbrukersaker § 14 første ledd bokstav c. Innmeldt klageorgan er klageorgan hjemlet i klageloven for forbrukersaker som er meldt til EU-kommisjonens liste over klageorganer. At innholdet i bokstav b står i første ledd sammen med andre tilfeller hvor en sak «kan» avvises, og ikke i annet ledd som gjelder i hvilke tilfeller en sak «skal» avvises, skyldes sammenhengen med lov om klageorganer for forbrukersaker § 14, som gjennomfører direktivet artikkel 5 nr. 4. Ulik formulering vil gi grunnlag for ulik tolking av avvisningsgrunnene. Det er ikke ønskelig. Det er likevel lite hensiktsmessig om Forbrukerklageutvalget eller annet klageorgan skal behandle en sak som er bindende avgjort av en domstol.

En klagesak kan også avvises dersom saken er under behandling, eller er behandlet, av et klageorgan som er hjemlet i særlovgivningen og som er innmeldt til EU-kommisjonen. Det er få nemnder som har overlappende saksområde med Forbrukerklageutvalget. Det gjøres unntak fra avvisningsadgangen for saker som er behandlet av Forbrukerrådet. Dette skyldes kravet om at en sak skal være forsøkt meklet av Forbrukerrådet, før Forbrukerklageutvalget behandler den. Det er ikke vilkår for avvisning at det andre klageorganet treffer bindende avgjørelser.

Avvisningsgrunnen i bokstav c har ingen parallell i 1978-loven, direktivet eller lov om klageorganer for forbrukersaker. Bestemmelsen kan anvendes i de sakene der det ikke er tvil om utfallet ut fra utvalgets tidligere praksis.

Bokstav d er ny i forhold til 1978-loven, men tilsvarer delvis direktivet artikkel 5 nr. 4 bokstav d og lov om klageorganer for forbrukersaker § 14 første ledd bokstav d. Bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil, dersom det skulle komme et stort antall saker som gjelder små beløp. Se de generelle merknadene punkt 4.1.7.5.

Bokstav e er ny i forhold til 1978-loven. Bestemmelsen tilsvarer direktivet artikkel 5 nr. 4 bokstav b, og lov om klageorganer for forbrukersaker § 14 bokstav b.

Bokstav f viderefører 1978-loven § 8 tredje ledd. Bestemmelsen kan anses som en presisering av avvisningsgrunnen i bokstav g. Tilsvarende bestemmelse ble foreslått av NOU-utvalget i § 6 tredje ledd fjerde punktum.

Bokstav g tilsvarer lov om klageorganer for forbrukersaker § 14 første ledd bokstav f. Bokstav h har ingen parallell i 1978-loven. Klager som innkom for sent ble i praksis likevel ikke behandlet. Direktivet regulerer avvisning på grunn av fristoversittelse i artikkel 5 nr. 4 bokstav e, og lov om klageorganer for forbrukersaker har tilsvarende bestemmelse i § 14 første ledd bokstav e, jf. § 7 første ledd.

Til forskjell fra avvisningsgrunnene i første ledd som legger opp til en skjønnsmessig vurdering av om avvisningsgrunnen skal benyttes, er avvisningsgrunnene i annet ledd tvingende, jf. «skal».

Bokstav a tilsvarer 1978-loven § 8 første ledd første punktum. Lov om klageorganer for forbrukersaker er en del av et system som sørger for at det finnes et klageorgan for nær sagt alle forbrukerklager. Dersom en klage er rettet til feil klageorgan, kan organet henvise klageren til rett organ. Forbrukerklageutvalget treffer avgjørelser etter at saken har vært forsøkt meklet i Forbrukerrådet, som er en del av det heldekkende klagebehandlingssystemet. Til forskjell fra Forbrukerrådet, kan ikke Forbrukerklageutvalget henvise klageren til et annet klageorgan. Dersom Forbrukerklageutvalget er uenig i Forbrukerrådets vurdering i at saken hører inn under virkeområdet definert i § 1, må utvalget avvise saken.

Bokstav b er ny i forhold til 1978-loven. Også etter 1978-loven var det imidlertid en forutsetning at saken først skulle mekles av Forbrukerrådet.

Bokstav c er ny i forhold til 1978-loven. Dersom det er innført saksbehandlingsgebyr, skal klagen avvises, dersom slikt gebyr ikke er innbetalt.

Bokstav d viderefører 1978-loven § 1 femte ledd.

Bokstav e er ny i forhold til 1978-loven. Dersom en av partene ikke er prosessdyktig, f.eks. mindreårig, og heller ikke har lovlig stedfortreder, skal saken avvises.

Bokstav f viderefører 1978-loven § 8 første ledd annet punktum. Lov om klageorganer for forbrukersaker § 6 fjerde ledd fastslår at klageorganet skal behandle saker mellom næringsdrivende etablert i Norge og forbruker bosatt i Norge eller i andre EØS-stater. Fordi avgrensningen i lov om klageorganer for forbrukersaker gjelder for Forbrukerrådet, vil Forbrukerklageutvalget ikke motta saker der den næringsdrivende ikke er etablert i Norge. Lov om klageorganer for forbrukersaker inneholder ingen avgrensning av saker der begge parter er forbrukere. Ettersom Forbrukerklageutvalget også skal behandle saker mellom to forbrukere som er meklet av Forbrukerrådet, blir det nødvendig å fastsette ytterligere en avgrensning, slik at Forbrukerrådet og Forbrukerklageutvalget ikke må behandle saker mellom to forbrukere uten tilknytning til Norge. Dermed unngår man at for eksempel tvist om et bilkjøp mellom en spansk og en tysk forbruker klages inn for Forbrukerrådet og deretter Forbrukerklageutvalget. Kriteriet om at motparten må kunne saksøkes ved norske domstoler for at Forbrukerklageutvalget skal ta saken til behandling, innebærer at saksforholdet må ha tilstrekkelig tilknytning til Norge, jf. tvisteloven § 4-3 første ledd. Dersom motparten ikke kan saksøkes, vil et vedtak fra Forbrukerklageutvalget ikke kunne tvangsinndrives.

Tredje ledd er ny i forhold til 1978-loven som ikke satte tidsfrist for å treffe avvisningsvedtak. Treukersfristen er i overensstemmelse med kravet i direktivet. Avvisningsfristen er en ordensbestemmelse. At fristen blir oversittet, innebærer ikke at klagen må tas til behandling. Dersom fristen stadig oversittes, kan dette få betydning for Forbrukerklageutvalgets mulighet til å stå på EU-kommisjonens liste over klageorgan som fyller direktivets krav.

Se de generelle merknadene punkt 4.4.

Til § 6 Saksbehandling

Første ledd første, annet og tredje punktum om at saksbehandlingen er skriftlig, at sakene behandles for lukkede dører og at partene ikke har møterett, er i overensstemmelse med 1978-loven og forslaget til NOU-utvalget. En rekke av bestemmelsene om saksbehandlingen etter 1978-loven er gitt i forskrift, jf. hjemmelen i 1978-loven § 3 annet ledd. Fjerde punktum viderefører 1978-loven § 7 tredje ledd annet punktum. Uttrykket «ytterligere dokumentasjon» har sin bakgrunn i at saken allerede bør være godt opplyst basert på Forbrukerrådets forutgående mekling/saksbehandling, se § 4 første ledd tredje punktum. Når utvalget kan be partene om ytterligere dokumentasjon og sakkyndige uttalelser, er dette for å sikre at saken blir tilstrekkelig opplyst, jf. forvaltningsloven § 11. Bestemmelsen innebærer ikke at utvalget får ansvar for kostnader for sakkyndige uttalelser. Som etter praksis etter 1978-loven, vil det være partene selv som må dekke disse utgiftene. Den part som får medhold i sitt krav, kan imidlertid få erstattet disse utgiftene av motparten, dersom dette er krevet, og vilkårene for erstatning er oppfylt. Femte punktum er nytt og skyldes krav i direktivet artikkel 5 nr. 2 bokstav d. Tilsvarende bestemmelse er inntatt i lov om klageorganer for forbrukersaker § 15 annet ledd. Det bør anses tilstrekkelig at utvalget sørger for at partene er kjent med hverandres e-post og forretnings- eller geografiske adresse.

Annet ledd viderefører i stor utstrekning 1978-loven § 9 og er i overensstemmelse med forslag fra NOU-utvalget. Til forskjell fra fristen i § 4 fjerde ledd gjelder bestemmelsen endelig frist for sluttbemerkninger for begge parter. Fristen er ikke preklusiv. Det blir opp til utvalget hvorvidt det vil ta hensyn til opplysninger som innkommer etter eventuell fastsatt frist. Annet punktum er nytt, og skyldes direktivet artikkel 8 bokstav d. Tilsvarende bestemmelse er inntatt i lov om klageorganer for forbrukersaker § 16 første ledd første punktum. Tredje, fjerde og femte punktum regulerer adgangen til å treffe fraværsvedtak, og gir motparten, det vil si innklagede, mulighet til å begjære oppfriskning av vedtaket. Sjette punktum gir bestemmelser i tvisteloven om oppfriskning anvendelse så langt de passer. Henvisningen innebærer blant annet at det kun kan gis oppfriskning der det foreligger hindringer utenfor motpartens kontroll. Fristen for å begjære oppfriskning er én måned fra forkynnelse av vedtaket.

Tredje ledd er nytt, men anses å videreføre gjeldende praksis i Forbrukertvistutvalget om at utvalget ikke skal favorisere en av partene. Tilsvarende bestemmelse er inntatt i lov om klageorganer for forbrukersaker § 11 første ledd, og skyldes forslag fra NOU-utvalget om at Forbrukerklagenemnda skal opptre uhildet og nøytralt. I lov om klageorganer og i loven her ble ordet «nøytralt» erstattet med «upartisk» som anses å innebære det samme.

Fjerde ledd om utvalgets forhold til partenes krav, påstander og påstandsgrunnlag viderefører 1978-loven § 7 fjerde ledd. Bestemmelsen skjerper inn praksis etter 1978-loven. Det er brukt samme formulering i 1978-loven § 7 fjerde ledd som i tvistemålsloven av 1915 § 85. Bestemmelsen i tvistemålsloven ble tolket slik at domstolene var bundet, ikke bare av påstander, men også påstandsgrunnlag og krav. Med «krav» menes det rettsforholdet domstolen skal ta stilling til, eksempelvis vil krav om heving og erstatning være to forskjellige krav. «Påstand» er det resultatet partene krever, eksempelvis at A skal betale B prisavslag på kr 10 000. «Påstandsgrunnlag» er det faktum partene anfører for at de skal få medhold i saken, eksempelvis at selger ikke opplyste at bilen var kollisjonsskadet. Av forarbeidene til forbrukertvistloven fremgår det at Forbrukertvistutvalget også er bundet av partenes krav. Forbrukertvistutvalget har imidlertid i enkelte saker gått utenfor partenes krav ved å treffe avgjørelser om prisavslag der det utelukkende er fremmet krav om heving og vilkårene for heving ikke er oppfylt. For de alminnelige domstoler fremgår det nå av tvisteloven av 2005 § 11-2 første ledd at domstolene ikke bare er bundet av partenes påstander, men også av krav og påstandsgrunnlag. Bakgrunnen for at de alminnelige domstolene ikke skal kunne gå utover partenes krav, påstand og påstandsgrunnlag, er dels at partene selv skal kunne definere omfanget av en tvist (disposisjonsprinsippet) og dels at partene skal kunne uttale seg om det domstolen legger til grunn (kontradiksjon). For Forbrukerklageutvalget er begrunnelsen at saksbehandlingen er skriftlig, at partene ikke møter under utvalgets behandling og derfor ikke har mulighet til å justere krav, påstand eller påstandsgrunnlag ved behandlingen, slik som for de alminnelige domstoler. Konsekvensen av bestemmelsen blir økte krav til Forbrukerrådets og Forbrukerklageutvalgets veiledning av partene, slik at krav og påstander som fremmes, er i overensstemmelse med partenes forutsetninger.

Femte ledd er nytt. Bestemmelsen skyldes at også Forbrukerklageutvalget skal fylle kravene i direktivet. Kravet fremgår av direktivet artikkel 8 bokstav e. Tilsvarende bestemmelse er inntatt i lov om klageorganer for forbrukersaker § 16 første ledd.

Forskriftshjemmelen i sjette ledd tilsvarer bestemmelsen i 1978-loven § 3 annet ledd om saksbehandling.

Se de generelle merknadene punkt 4.5.

Til § 7 Vedtaket

Bestemmelsen viderefører i stor utstrekning 1978-loven § 10 og gjennomfører forslag fra NOU-utvalget.

Første ledd første punktum slår fast at vedtaket skal være skriftlig eller på et varig medium. Alternativet varig medium er nytt i forhold til 1978-loven. I annet punktum er begrepet «varig medium» definert til å være enhver innretning som gjør partene i stand til å lagre vedtaket på en slik måte at det i fremtiden er tilgjengelig i uendret form. Begrepet omfatter tradisjonell skrift på papir, men også elektroniske filer, forutsatt at vilkåret om uforanderlighet er oppfylt. Eksempler på varige medium er pdf-filer som kan sendes på e-post og lagres på minnepinner, minnekort, CD-er, harddisker etc. Det er ikke et krav at vedtaket foreligger skriftlig; i prinsippet er det tilstrekkelig at vedtaket foreligger i form av en lydfil eller et videopptak. Begrepet varig medium er også anvendt i blant annet tidspartloven § 2 bokstav h og angrerettloven § 5 f. Hva som anses som varig medium vil endres i takt med utviklingen av lagringsmedium.

Annet ledd fastslår at vedtaket skal begrunnes. Det skal videre fremgå av vedtaket om det er enstemmig, og at mindretallets syn og begrunnelse skal fremgå ved dissens. I 1978-loven fremgikk ikke disse kravene uttrykkelig, men disse opplysningene har i praksis fremgått av vedtaket også tidligere.

Tredje ledd viderefører 1978-loven § 10 annet ledd. Bestemmelsen slår fast at vedtaket forkynnes for partene som samtidig gjøres kjent med vedtakets virkning og adgangen til å bringe vedtaket inn for tingretten. Vedtakets virkning fremgår av femte ledd. Adgangen til å bringe vedtaket inn for tingretten fremgår av § 12. Informasjon om adgangen til å bringe vedtaket inn for tingretten må omfatte en plikt til å gjøre partene kjent med at fristen er én måned etter at vedtaket er forkynt for partene, jf. § 12 første ledd annet punktum.

Fjerde ledd må ses i sammenheng med § 2 om at utvalget skal være et uavhengig forvaltningsorgan. Første punktum tilsvarer 1978-loven § 10 tredje ledd og slår fast at vedtaket ikke kan påklages. Både realitetsvedtak og vedtak om avvisning omfattes, og bestemmelsen innebærer at Forbrukerklageutvalgets vedtak ikke kan bringes inn til høyere forvaltningsmyndighet for overprøving. Annet punktum fastslår at det ikke er adgang til å omgjøre Forbrukerklageutvalgets vedtak.

Femte ledd viderefører 1978-loven § 11 tredje ledd, og er i overensstemmelse med NOU-utvalgets forslag til § 8 annet ledd.

Se de generelle merknadene punkt 4.6.

Til § 8 Gjenåpning

Bestemmelsen viderefører 1978-loven § 12, men tydeliggjør i hvilke tilfeller det kan begjæres gjenåpning. Første ledd første punktum begrenser gjenåpningsmuligheten til rettskraftige vedtak. Vedtak som ikke er rettskraftige kan overprøves av alminnelige domstoler ved at en av partene tar ut stevning, jf. § 12. I henhold til første ledd forutsetter gjenåpning at det er fremmet en begjæring om dette av en part.

Første ledd annet punktumbokstav a om habilitet skal tilsvare kravet i tvisteloven § 31-3 første ledd bokstav a.

Etter bokstav c kan opplysninger om «faktiske forhold» som var ukjent da saken ble avgjort danne grunnlag for gjenåpning. Denne regelen tilsvarer tvisteloven § 31-4 bokstav a. Feil i rettsanvendelsen gir ikke grunnlag for gjenåpning. Det er et vilkår at de nye opplysningene alene eller sammen med det tidligere bevismaterialet tilsier at avgjørelsen høyst sannsynlig ville blitt en annen.

Annet leddbokstav a bygger på tvisteloven § 31-5 første ledd første punktum.

Bokstav b bygger på tvisteloven § 31-5 annet ledd, og gjelder grunner som parten burde ha gjort gjeldende under sakens ordinære behandling, ved søksmål til tingretten eller ved begjæring om oppfriskning. Det er snevre grenser for gjenåpning. Det kan derfor være aktuelt for en part å begjære oppfriskning av søksmålsfrist etter § 12, før gjenåpning eventuelt begjæres.

Bokstav c bygger på tvisteloven § 31-5 tredje ledd.

Se de generelle merknadene punkt 4.7.

Til § 9 Retting og tilleggsavgjørelse

Bestemmelsen regulerer Forbrukerklageutvalgets adgang til å endre uriktige eller mangelfulle vedtak. Bestemmelsen er ny i forhold til 1978-loven.

Første ledd gjelder utvalgets kompetanse til å rette feil i vedtaket, og tilsvarer tvisteloven § 19-8 første ledd. Rettingen skal ikke innebære at vedtaket får et annet innhold enn det som var utvalgets hensikt på vedtakstidspunktet. Tvert imot skal formålet med rettingen være å sikre at vedtakets ordlyd samsvarer med det som var meningen. Det er et vilkår at den aktuelle feilen er klar. Dette vilkåret skal forstås på samme måte som klarhetsvilkåret i tvisteloven § 19-8. Det vises til forarbeidene til tvisteloven for det nærmere innholdet i klarhetsvilkåret.

Det gjelder ingen tidsfrist for rettingen. Det er heller ikke et vilkår at det er fremsatt begjæring om retting. Forbrukerklageutvalget kan foreta rettingen av eget tiltak. I tilfeller der det er fremsatt en begjæring om retting før vedtaket er rettskraftig, har Forbrukerklageutvalget plikt til å behandle begjæringen, jf. henvisningen til tvisteloven § 19-8 i tredje ledd.

Annet ledd regulerer adgangen til å treffe tilleggsavgjørelse. Bestemmelsen tilsvarer tvisteloven § 19-9 første ledd første punktum. Tilleggsavgjørelse kan være aktuelt når Forbrukerklageutvalget har forsømt å behandle spørsmål som skulle vært avgjort i vedtaket. For eksempel kan det tenkes at utvalget har glemt å ta stilling til et krav om saksomkostninger, eller at noe skal gjelde fra et bestemt tidspunkt. Tilleggsavgjørelse forutsetter at det er fremsatt begjæring om dette innen fristen i § 12 første ledd, dvs. innen én måned etter at vedtaket er forkynt for partene.

Tredje ledd innebærer at tvistelovens regler om saksbehandling ved retting og tilleggsavgjørelse, samt reglene om hvordan dette praktisk skal gjennomføres, gjelder tilsvarende for Forbrukerklageutvalget. Retting, eller en begjæring om retting, er uten betydning for fristen for å bringe saken inn for domstolen, jf. tvisteloven § 19-8 fjerde ledd. Derimot vil en begjæring om tilleggsavgjørelse kunne ha betydning for fristen for å bringe saken inn for domstolen, jf. henvisningen til tvisteloven § 19-9 annet ledd.

Dersom det ikke er tvil om hvordan rettingen skal utføres, kan retting gjøres av den som ledet utvalget som traff avgjørelsen, jf. henvisningen til tvisteloven § 19-8 annet ledd tredje punktum. At retting kan foretas av leder eller nestleder alene, kan fastsettes i forskrift med hjemmel i § 2 tredje ledd. Bestemmelsen må leses i lys av tvisteloven § 19-8 annet ledd annet punktum; leder eller nestleder kan treffe avgjørelsen, dersom det ikke er tvil om hvordan rettingen skal utføres. Tvisteloven § 19-9 viser blant annet til at tvisteloven § 19-8 annet ledd annet og tredje punktum gjelder tilsvarende.

Se de generelle merknadene punkt 4.8.

Til § 10 Gebyr og sakskostnader

Bestemmelsen gir adgang for Forbrukerklageutvalget til å pålegge en av partene å betale motpartens sakskostnader og gir hjemmel for å gi ulike bestemmelser om gebyr i forskrift.

Første ledd viderefører 1978-loven § 16 annet ledd når det gjelder adgang til å ilegge gebyr for behandling av sak i Forbrukerklageutvalget. Saksbehandlingsgebyr må ilegges ved forskrift. 1978-loven stilte ikke slikt formkrav. Som etter tidligere regelverk er det ikke avgrenset hvem som kan pålegges å betale gebyr, dvs. hjemmelen åpner for å ilegge både næringsdrivende og forbrukeren gebyr. For å overholde kravene i direktivet, kan eventuelt gebyr for forbrukeren kun utgjøre et mindre beløp. Hjemmelen omfatter ikke bare adgang til å ilegge gebyr, men også til å gi nærmere regler om fastsettelse, beregning, unntak etc. Bestemmelsene om Forbrukerrådets adgang til å kreve saksbehandlingsgebyr er inntatt i lov om klageorganer for forbrukersaker § 23 tredje ledd. Ved eventuell ileggelse av gebyr for behandling av sak i Forbrukerklageutvalget, vil det være naturlig å se hen til om Forbrukerrådet krever gebyr for behandling av saken.

Annet ledd viderefører 1978-loven § 16 første ledd.

Se de generelle merknadene punkt 4.9.

Til § 11 Offentlig informasjon og nettside

Bestemmelsen regulerer hvilken informasjon Forbrukerklageutvalget skal gjøre offentlig og hvordan dette skal gjøres. Lov om Forbrukertvistutvalget har ingen tilsvarende bestemmelse. I NOU 2010: 11 ble det foreslått å lovfeste at Forbrukerklagenemnda skal gi en oversikt over sin praksis til allmenheten, se forslaget til § 7 siste ledd i.f.

Første ledd første punktum pålegger utvalget å ha en nettside med informasjon. Det skal gis informasjon om både selve utvalget, og om saksbehandlingen i utvalget, dvs. hvilke krav som gjelder og hvordan saksbehandlingen foregår. Informasjonen skal være oppdatert og lett tilgjengelig, dvs. den må være enkel å finne på nettsiden. Etter annet punktum skal opplysningene etter anmodning også gis på varig medium. Begrepet varig medium er nærmere definert i § 7 første ledd annet punktum. Det er ikke begrensninger i hvem som kan anmode om å få opplysningene på varig medium.

Det følger av annet ledd at Forbrukerklageutvalgets vedtak skal gjøres tilgjengelig for allmenheten. Dette innebærer at vedtakene er offentlige, noe som også følger av offentleglova. Vedtakene skal i utgangspunktet gjøres tilgjengelig i sin helhet, inkludert identiteten på både den næringsdrivende og forbrukeren. Unntaksvis kan en sak omfattes av bestemmelsene om taushetsplikt i forvaltningsloven.

Det stilles ikke krav til hvordan vedtakene gjøres tilgjengelige. Det innebærer at Forbrukerklageutvalget har en viss valgfrihet hva gjelder måten vedtakene gjøres tilgjengelige på. Forutsetningen er at de må være tilgjengelige for allmenheten. Samtidig må tilgangen være gratis og enkel. Tilgang gjennom Lovdatas betalingsversjon er ikke tilstrekkelig til å overholde kravet.

Etter bestemmelsens tredje leddførste punktum skal Forbrukerklageutvalget utarbeide årlige rapporter om sin virksomhet innen 1. mars. Krav om årlige rapporter følger også av direktivet artikkel 7 nr. 2. Annet punktum gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere regler i forskrift om hvilken informasjon som skal gis i årsrapporten og på nettsiden.

Se de generelle merknadene punkt 4.10.

Til § 12 Domstolsbehandling

Bestemmelsen gjelder adgang til å overprøve vedtak truffet av Forbrukerklageutvalget.

Første ledd viderefører 1978-loven § 11 første ledd første punktum, og er i overensstemmelse med NOU-utvalgets forslag i § 8. Det er kun vedtak som avgjør sakens realitet som kan bringes inn for retten. Det innebærer at vedtak om å avvise en sak ikke kan overprøves. Vedtakene bringes direkte inn for tingretten uten behandling i forliksrådet. Annet punktum angir at fristen for stevning er én måned. Fristen regnes fra vedtaket er forkynt for partene. Dette er i overensstemmelse med 1978-loven og forslag fra NOU-utvalget. Dersom en sak er stanset etter § 13 annet ledd, må prosesskriv med begjæring om fortsettelse avgis innen samme frist, jf. tredje punktum.Fjerde punktum fastslår at stevning, eventuelt prosesskriv, kan inngis via Forbrukerklageutvalget eller direkte til tingretten. Dette er i overensstemmelse med praksis etter 1978-loven, selv om det ikke fremgikk av den at stevning kunne inngis direkte til retten. Det følge av tvisteloven § 9-2 fjerde ledd at i så fall skal retten innhente dokumenter fra Forbrukerklageutvalget.

Annet ledd fastslår at det er Forbrukerklageutvalget som kan gi oppfriskning for oversittelse av fristen for å bringe saken inn for tingretten, dvs. at parten har mulighet til å bringe saken for domstolene, selv om fristen er oversittet. Dette gjelder uansett om stevningen er sendt direkte til retten eller gjennom utvalget.

I likhet med 1978-loven skal begjæring om oppfriskning behandles etter reglene i forvaltningsloven § 31. Det følger av § 3. Bestemmelsen i annet punktum om at avslag på oppfriskningsbegjæring kan bringes inn for tingretten, er en videreføring av 1978-loven § 11 fjerde ledd siste punktum.

Se de generelle merknadene punkt 4.11.

Til § 13 Forholdet til de alminnelige domstolene

Bestemmelsen omhandler begrensninger i adgangen til å få samme sak behandlet parallelt i Forbrukerklageutvalget og i domstolene (litispendensvirkning). Med samme sak forstås samme krav mellom samme parter. Bestemmelsen må ses i sammenheng med Forbrukerklageutvalgets adgang til å avvise en sak, se § 5 første ledd bokstav b.

Første ledd viderefører 1978-loven § 15 første ledd. Til forskjell fra 1978-loven anses en sak å være under behandling (starter litispendensvirkningen) fra klagen er mottatt av Forbrukerrådet. Endret tidspunkt i forhold til 1978-loven, hvor saken anses å være under behandling fra klagen er sendt Forbrukerrådet, skyldes sammenhengen med lov om klageorganer for forbrukersaker. I lov om klageorganer for forbrukersaker § 26 første ledd annet punktum anses en sak å være til behandling fra det tidspunktet klageorganet, derunder Forbrukerrådet, mottok klagen.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med tvisteloven § 18-2 tredje ledd som begrenser litispendensvirkningen til seks måneder. Også NOU-utvalget foreslo at litispendensvirkningen begrenses til seks måneder. Selv om Forbrukerrådet og Forbrukerklageutvalget er to separate klageorganer, blir det kun én felles seksmånedersfrist. Dette innebærer at begrensningen i adgangen til å bringe en sak inn for domstolene kan opphøre mens saken behandles av Forbrukerklageutvalget. Etter opphør av litispendensvirkningen kan saken bringes inn for domstolene, med mindre det er saksøkeren som er skyld i at saken i Forbrukerklageutvalget ikke er avsluttet.

Annet ledd gjelder stansing av saken i domstolene, når en part ønsker saken behandlet av Forbrukerklageutvalget. Bestemmelsen er en videreføring av 1978-loven § 15 annet ledd. Til forskjell fra 1978-loven fremgår det av første punktum at det er en av partene som må begjære saken for domstolen stanset.

Nærmere regler om stansing fremgår av tvisteloven kapittel 16; § 16-1, § 16-18 tredje og fjerde ledd og § 16-19. Disse regulerer hvordan en sak stanses ved kjennelse, virkning av stansing, og heving av stanset sak. Dersom en av partene begjærer saken for domstolen stanset, kan domstolen stanse den videre behandlingen. Tredje punktum gir anvisning på hvilke kriterier retten skal anvende ved vurdering av om saken skal stanses. Kriteriene tilsvarer kriteriene i lov om klageorganer for forbrukersaker § 26 annet ledd siste punktum. Fjerde punktum viderefører 1978-loven § 11 første ledd annet punktum. Adgangen til å begjære saken for domstolen i gang igjen begrenses av tvisteloven § 16-19 om at saken for domstolen heves etter å ha vært stanset i to år.

Se de generelle merknadene punkt 4.13.

Til § 14 Avtale om voldgift

Bestemmelsen viderefører 1978-loven § 13.

Se de generelle merknadene punkt 4.14.

Til § 15 Ikrafttredelse

Loven henger nært sammen med lov om klageorganer for forbrukersaker. Forbrukerrådets saksbehandling som er regulert i 1978-loven er også regulert i lov om klageorganer for forbrukersaker. Først etter vedtakelsen av lov om Forbrukerklageutvalget kan bestemmelsene om Forbrukerrådets mekling i lov om klageorganer for forbrukersaker tre i kraft.

Til § 16 Endringer i andre lover

Til nr. 1 Lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven)

Til § 163a

Endringen skyldes nytt navn på Forbrukertvistutvalget.

Til nr. 2 Lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer

Til § 16 nr. 2 ny bokstav b

Det følger av foreldelsesloven § 16 nr. 1 første punktum at foreldelse av krav det er tvist om, avbrytes dersom saken bringes inn til avgjørelse ved et forvaltningsorgan som har særskilt myndighet til å avgjøre slik tvist. Tredje punktum bestemmer at brudd på foreldelse også skjer når kravet bringes inn for organ som forbereder saken for avgjørelsesorganet. Ettersom Forbrukerrådet har vært forberedende organ for Forbrukertvistutvalget, er foreldelsesfristen avbrutt allerede når en sak er brakt inn for Forbrukerrådet. For å opprettholde forbrukervernet og unngå at et krav foreldes under behandling i Forbrukerrådet, avbrytes foreldelse av krav når en sak bringes inn for Forbrukerrådet som meklingsorgan, selv om Forbrukerrådet ikke lenger skal forberede saker for Forbrukerklageutvalget. Bestemmelsen gjelder generelt, dvs. også for andre meklingsorgan enn Forbrukerrådet, så fremt de er meldt inn til EU-kommisjonens liste over slike organ, jf. lov om klageorganer § 27 første ledd.

Se de generelle merknadene punkt 4.13.6.2.

Til nr. 3 Lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister

Til § 18-2 tredje ledd:

Endringen henger sammen med endring i lov om klageorganer for forbrukersaker § 26 første ledd om at også behandling i innmeldte meklingsorgan er til hinder for samtidig behandling i domstolene. Endringen i tredje ledd innebærer at seksmåneders begrensningen i litispendensvirkningen også gjelder når en sak behandles av meklingsorgan.

Se de generelle merknadene punkt 4.13.6.2.

Til nr. 4 Lov 20. juni 2014 nr. 27 om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven) (gjennomføring av direktiv 2011/83/EU om forbrukerrettigheter)

Endringene skyldes at det feilaktig er anvendt forklarende parentes i tittelen.

Til nr. 5 Lov ..... nr. ... om klageorganer for forbrukersaker (gjennomføring av direktiv 2013/11/EU og forordning nr. 524/2013)

Manglende dato og nummer i lovens tittel skyldes at loven ikke er sanksjonert når denne proposisjonen fremmes.

Til lovens tittel:

Endringene skyldes at det feilaktig er anvendt forklarende parentes i tittelen.

Til § 23

Endringen er en konsekvens av at navnet på utvalget endres fra Forbrukertvistutvalget til Forbrukerklageutvalget i lov om Forbrukerklageutvalget. Endret paragrafhenvisning skyldes at henvisning til lov om Forbrukerklageutvalget § 4 ikke er relevant.

Til § 24

Endringene skyldes endret navn på Forbrukertvistutvalget.

Til § 26

Endringen i første ledd utvider begrensningen i litispendensvirkningen, dvs. adgangen til parallellbehandling i klageorganet og domstolene, til å gjelde ikke bare innmeldte klagenemnder hjemlet i lov om klageorganer for forbrukersaker og i spesiallovgivning, men også innmeldte meklingsorganer. Med «innmeldte» forstås innmeldte etter loven § 27 første ledd, dvs. klageorganer som meldes til EFTA-statenes faste komite for oppføring på EU-kommisjonens liste over klageorganer som oppfyller kravene i direktiv 2013/11/EU om alternativ tvisteløsning i forbrukersaker. Innmeldte meklingsorganer omfatter Forbrukerrådet.

I annet ledd endres «godkjent» klageorgan til «innmeldt» klageorgan. Endringen skyldes at domstolen skal kunne stanse en sak, ikke bare når den er til behandling av godkjente klageorgan, noe som ikke omfatter Forbrukerrådet, men også når en sak er til behandling av Forbrukerrådet. Øvrige endringer skyldes ønske om språklig konsistens.

Se de generelle merknadene punkt 4.13.6.2.