Prop. 159 L (2016–2017)

Lov om Bankenes sikringsfond og lov om endringer i finansforetaksloven mv. (innskuddsgaranti og krisehåndtering av banker)

Til innholdsfortegnelse

5 Beredskap

5.1 Innledning

Krisehåndteringsdirektivets regler er bygget opp rundt tre separate hovedfaser. I beredskapsfasen, som er tema for dette kapitlet, skal foretakene og Finanstilsynet (som tilsynsmyndighet) henholdsvis utarbeide og følge opp planer for hvordan det enkelte foretak kan gjenopprette sin finansielle stilling dersom den skulle bli svekket (gjenopprettingsplaner). Finner Finanstilsynet (som tilsynsmyndighet) vesentlige mangler ved et foretaks gjenopprettingsplan, skal det kunne gis pålegg om endringer i planen eller virksomheten. Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet skal utarbeide planer for hvordan kriser i det enkelte foretak kan håndteres med visse krisetiltak (krisetiltaksplaner), og skal kunne gi pålegg om endringer i virksomheten dersom Finanstilsynet finner vesentlige hindringer for en vellykket krisehåndtering av foretaket. Et viktig element i krisetiltaksplanen vil være å vurdere om deler av foretakets gjeld kan og bør konverteres til egenkapital ved en eventuell krise (intern oppkapitalisering), og i så fall skal det fastsettes et minstekrav til konvertibel gjeld.

Utarbeidelse av fullstendige gjenopprettings- og krisetiltaksplaner etter reglene i direktivet vil kunne være ressurskrevende og lite hensiktsmessig for en del foretak, og vil også kunne legge beslag på store ressurser hos Finanstilsynet. Departementet foreslår derfor at Finanstilsynet, i tråd med en unntaksbestemmelse i direktivet, får mulighet for å fastsette enklere krav basert bl.a. på foretakenes størrelse og risikoprofil.

I tillegg til gjenopprettings- og krisetiltaksplaner omhandler dette kapitlet regler om avtaler om konsernintern støtte, og krav om tilrettelegging for konvertering til egenkapital av ulike typer av gjeldsinstrumenter. Felles for kravene som drøftes i dette kapitlet, er at de skal gjelde til enhver tid, og sikre beredskap for eventuelle problemer.

Krisehåndteringsdirektivets to neste faser, tidlig inngripen og krisehåndtering, er omtalt i kapittel 6 og 7.

5.2 Gjeldende rett

5.2.1 Generelt

Regelverket på finansmarkedsområdet er i stor grad rettet inn mot å forebygge økonomiske og operasjonelle problemer i finansforetakene, bl.a. gjennom krav om forsvarlig drift, minstekrav til soliditet og likviditet, og tilsynsmessig oppfølging. Etter gjeldende rett stilles det ikke krav om at foretakene skal ha spesifikke planer for håndtering av ulike uønskede situasjoner som kan oppstå, eller at hindre for nærmere angitte krisetiltak skal ryddes av veien. Det finnes imidlertid en del regler som er egnet til å fremme god beredskap for problemer, og som har visse likhetstrekk med krisehåndteringsdirektivets beredskapsregler.

5.2.2 Oversiktlig organisering

For å kunne få til en vellykket krisehåndtering er det bl.a. viktig at det er mulig å håndtere krisen i foretaket. Dette forutsetter at virksomheten ikke blir for kompleks, både på foretaksnivå og på konsernnivå. På foretaksnivå er det etter finansforetaksloven § 13-1 f.eks. forbud mot å drive annen virksomhet enn det foretaket har konsesjon til, og departementet har mulighet for å bestemme at visse former for virksomhet skal drives i eget foretak. I tillegg til at det kan begrense hvilke risikoer foretaket er eksponert for, bidrar slike regler til at foretaket ikke blir for komplekst. Etter finansforetaksloven § 13-5 er det bl.a. krav om at foretaket skal ha en klar organisasjonsstruktur og ansvarsfordeling samt klare og hensiktsmessige styrings- og kontrollordninger.

Finansforetakslovens regler om organisering av finanskonsern, jf. §§ 17-6 til 17-10, stiller krav om at konsern skal organiseres med en oversiktlig selskapsstruktur med klare skiller mellom de ulike virksomhetsområdene i konsernet. Etter § 17-8 tredje ledd skal blandede finanskonsern som hovedregel organiseres med et holdingforetak som morselskap. Et oversiktlig finanskonsern med ryddige skiller bidrar til å redusere kompleksiteten i en eventuell krisehåndtering av konsernet.

I tillegg til regler i finansforetaksloven som skal bidra til å redusere kompleksiteten både i det enkelte finansforetak og i finanskonsernene, har Finanstilsynet en rekke hjemler og plikter for den tilsynsmessige oppfølgingen. Slik regler følger bl.a. av finansforetaksloven § 14-6 og av finanstilsynsloven. Finansforetaksloven § 14-6 om tilsynsmessig oppfølging, retting og pålegg er nærmere omtalt i avsnitt 6.2.1 nedenfor. Finanstilsynsloven § 4 gir tilsynet mulighet for å gi pålegg om bl.a. innretning av internkontrollen, sammensetningen av kontrollkomiteen, og retting av forhold der foretakets organer ikke har overholdt sine plikter. Etter finanstilsynsloven § 4c kan Finanstilsynet sette vilkår for eller stanse utkontraktering av virksomhet.

5.2.3 Konserninterne transaksjoner

Finansforetaksloven §§ 18-3 og 18-4 legger begrensninger på finansforetaks adgang til å gi konsernbidrag, lån eller garantier til andre foretak i finanskonsernet. Utgangspunktet for reglene er at transaksjoner mellom foretak i samme finanskonsern skal være i samsvar med vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper. I den grad det skjer formuesoverføringer mellom konsernselskaper, må det dreie seg om ordinære forretningsmessige transaksjoner, dvs. transaksjoner som i form og innhold er i samsvar med vanlig praksis i markedet.

I § 18-3 tredje ledd annet punktum er det forbud mot at det gis konsernbidrag til søsterforetak i konsernet. Videre er det strenge grenser for adgangen til å gi konsernbidrag til morselskap ut over det som kan utdeles som forsvarlig utbytte. Departementet kan imidlertid gi tillatelse til høyere bidrag til morselskapet dersom formålet er å bidra til å sikre soliditeten i et konsernforetak eller konsernet. Bakgrunnen for reglene er beskrevet i Ot.prp. nr. 2 (1991–92) kapittel 6.3:

«Reglene om konserninterne transaksjoner skal støtte opp under separasjonsprinisippet mellom ulike typer virksomheter. Prinsippet skal ikke kunne uthules, hverken ved åpne eller skjulte formuesoverføringer mellom konsernselskapene. Etablering av et finanskonsern vil imidlertid normalt føre med seg en økt transaksjonsstrøm mellom de selskaper som inngår i konsernet. Det er viktig å fastslå at det her må dreie seg om ordinære forretningsmessige transaksjoner, dvs. transaksjoner som i form og innhold er i samsvar med vanlig praksis i markedet. Som det påpekes i Norges Banks høringsuttalelse, vil oppfølgingen av regelverket stille store krav til tilsynsmyndighetene. Det er derfor av desto større betydning at reglene gir et godt grunnlag for å fastslå hvilke konserninterne transaksjoner som er uønsket.
Departementet har funnet det nødvendig å forsterke det opprinnelige forslaget med en hovedregel som innebærer at transaksjoner mellom foretak i et finanskonsern skal være i samsvar med vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper. Det skal dermed ikke være anledning til å prise interntransaksjoner på en slik måte at det faktisk innebærer en formuesoverføring mellom enhetene. Dette gjelder både ved handel med formuesgoder og handel med tjenester. Departementet er ikke enig med Den norske Bankforening i at dette er et spørsmål om regnskapsføring og vurderingsprinsipper. Paragrafen omhandler uønskede formuesoverføringer, uavhengig av om de er tilfredsstillende gjengitt i regnskapet eller ikke. For å kunne håndheve en slik regel er det foreslått at Kredittilsynet gis adgang til å annullere og gi pålegg om å omgjøre interntransaksjoner som er i strid med denne hovedregelen.»

Bestemmelsene i finansforetaksloven §§ 18-3 og 18-4 gjelder også for norske datterforetak av utenlandske finansforetak, jf. finansforetaksloven § 5-1 annet ledd.

5.3 Forventet EØS-rett

5.3.1 Gjenopprettingsplan

5.3.1.1 Krav til planen

Etter krisehåndteringsdirektivet art. 5 skal finansforetak utarbeide og vedlikeholde en gjenopprettingsplan som beskriver hvilke tiltak foretaket skal gjennomføre for å gjenopprette sin finansielle stilling når denne har blitt betydelig svekket. Planen skal også omfatte mulige tiltak som foretaket kan gjennomføre når vilkårene etter art. 27 for tidlig inngripen er til stede, jf. avsnitt 6.3.2. Gjenopprettingsplanen skal oppdateres årlig, eller oftere hvis tilsynsmyndigheten krever det. Planen skal også oppdateres når det har skjedd en endring i foretakets rettslige eller organisatoriske struktur, dets virksomhet eller dets finansielle situasjon, som nødvendiggjør endringer i planen.

Gjenopprettingsplanen skal ikke forutsette offentlig finansiell støtte, men kan inneholde en analyse av hvordan foretaket eventuelt kan søke om bruk av sentralbankfasiliteter. Gjenopprettingsplanen skal omfatte kriterier og prosedyrer for å sikre at de relevante tiltakene kan gjennomføres innen rimelig tid, i tillegg til et bredt utvalg av modeller for gjenoppretting av den finansielle stillingen. Planen skal hensynta scenarioer med alvorlig makroøkonomisk og finansielt stress med relevans for foretaket. EBA har gitt retningslinjer om slike scenarioer.1 Tilsynsmyndigheten kan pålegge foretaket å holde detaljert oversikt over finansielle kontrakter som det har inngått.

Minstekrav til informasjon i gjenopprettingsplanen er oppgitt i direktivets vedlegg A, og omfatter bl.a. kapital- og likviditetstiltak som kan gjenopprette foretakets finansielle stilling, tiltak for å bevare eller styrke den ansvarlige kapitalen, reduksjon av risiko og gjeldsgrad, og tiltak for å restrukturere gjeld. Kravene er nærmere spesifisert i kommisjonsdelegert forordning (EU) 2016/1075, der det bl.a. nevnes at tiltak for å styrke den ansvarlige kapitalen skal omfatte ekstern oppkapitalisering (f.eks. gjennom å utstede ny egenkapital) og interne tiltak (f.eks. konvertering av kapitalinstrumenter). Forordningen nevner også at hovedmålet med tiltak knyttet til restrukturering av gjeld skal være frivillig restrukturering gjennomført på en måte som ikke innebærer mislighold eller nedgradering av gjelden.

Etter direktivet art. 9 skal gjenopprettingsplanen inneholde indikatorer for når ulike tiltak skal gjennomføres. Indikatorene skal lett kunne overvåkes, og kan være kvalitative eller kvantitative. Foretaket har imidlertid handlefrihet til å bestemme om de aktuelle tiltakene skal gjennomføres enten indikatorene tilsier det eller ikke, men beslutninger om å treffe eller ikke treffe tiltak skal meldes til tilsynsmyndigheten. EBA har gitt retningslinjer om hvilke indikatorer som bør benyttes.2

5.3.1.2 Vurdering og oppfølging

Etter direktivet art. 6 skal foretakene forelegge sin gjenopprettingsplan for tilsynsmyndigheten, som innen seks måneder skal gjennomgå og vurdere planen. I tillegg til kravene i art. 5 og 9 skal tilsynsmyndigheten vurdere om de foreslåtte tiltakene i planen med rimelig sannsynlighet vil kunne opprettholde eller gjenopprette foretakets finansielle stilling, og om de vil kunne bli gjennomført raskt og uten betydelige negative virkninger for finanssystemet og andre finansforetak. Tilsynsmyndigheten skal i sin vurdering også legge vekt på om foretakets kapital- og finansieringsstruktur er hensiktsmessig i lys av foretakets organisasjonsmessige struktur og risikoprofil. Forordning (EU) 2016/1075 inneholder også nærmere regler om kriterier for tilsynsmyndighetens vurdering av planen.

Har foretaket filial med vesentlig virksomhet i annen EØS-stat, skal planen vurderes i samråd med tilsynsmyndigheten der. Tilsynsmyndigheten skal uansett forelegge planen for krisehåndteringsmyndigheten, som kan velge om den vil gjennomgå planen og eventuelt uttale seg om forhold som kan vanskeliggjøre en krisehåndtering av foretaket.

Dersom tilsynsmyndigheten finner vesentlige mangler ved gjenopprettingsplanen, kan den pålegge endringer i planen eller virksomheten, med mindre foretaket gjør de nødvendige endringene selv, jf. direktivet art. 6 nr. 5 til 7. I ytterste konsekvens kan tilsynsmyndigheten bl.a. pålegge foretaket å redusere risikotakingen, endre finansieringsstrategi, endre ledelsesstruktur mv.

Etter direktivet art. 7 og 8 skal reglene om gjenopprettingsplan også gjelde finanskonsern. Planen skal omfatte konsernet som helhet, og tilsynsmyndigheten kan kreve at det lages planer for hvert enkelt datterselskap. Konsernplanen skal vurderes av morselskapets tilsynsmyndighet, eventuelt i samråd med tilsynsmyndighetene for datterselskaper og filialer. Konsernplaner kan omfatte avtaler om konsernintern støtte, se avsnitt 5.3.4.

5.3.2 Krisetiltaksplan

5.3.2.1 Krav til planen

Etter krisehåndteringsdirektivet art. 10 skal krisehåndteringsmyndigheten utarbeide foretaksspesifikke krisetiltaksplaner som beskriver hvilke tiltak myndigheten kan gjennomføre når vilkårene etter art. 32 for krisehåndtering av et foretak er til stede, jf. nærmere omtale i kapittel 7. Krisetiltaksplanen for det enkelte foretak skal utarbeides etter samråd med tilsynsmyndigheten og eventuelt krisehåndteringsmyndigheten i andre EØS-stater der foretaket har filial med vesentlig virksomhet. Krisetiltaksplanen skal oppdateres minst årlig, og når det har skjedd en endring i foretakets rettslige eller organisatoriske struktur, dets virksomhet eller dets finansielle situasjon, som nødvendiggjør endringer i planen.

Krisehåndteringsmyndigheten skal i krisetiltaksplanen identifisere eventuelle vesentlige hindringer for krisehåndtering av foretaket, og om nødvendig angi tiltak som kan fjerne hindringene, jf. omtale av direktivet art. 15 til 18 nedenfor. Planen skal hensynta relevante scenarier, herunder at en krise rammer foretaket alene eller større deler av finanssystemet. Planen skal ikke forutsette offentlig finansiell støtte eller likviditetsstøtte fra sentralbanken, men skal inneholde en analyse av hvordan foretaket eventuelt kan søke om bruk av sentralbankfasiliteter. Krisetiltaksplanen skal inneholde ulike modeller for hvordan krisetiltak kan brukes på foretaket, og for øvrig bestå av et minimum av elementer som angitt i direktivet art. 10 nr. 7. EU-kommisjonen har dessuten gitt nærmere regler om planens innhold i kommisjonsdelegert forordning (EU) 2016/1075.

Krisehåndteringsmyndigheten kan etter direktivet art. 11 kreve at foretakene samarbeider så mye som nødvendig ved utarbeidelsen av krisetiltaksplaner, og gir myndigheten alle nødvendige opplysninger for å kunne utarbeide og gjennomføre planene. Tilsynsmyndigheten skal kontrollere om alle eller noen av de opplysninger som krisehåndteringsmyndigheten trenger fra foretakene, er tilgjengelig fra før, og i så tilfelle videreformidle disse til krisehåndteringsmyndigheten. Krisehåndteringsmyndigheten kan for øvrig etter direktivet art. 10 nr. 5 pålegge foretakene å bistå ved utarbeidelse og oppdatering av krisetiltaksplaner, og etter nr. 8 kreve at foretakene holder detaljert oversikt over finansielle kontrakter som de inngår.

Etter direktivet art. 12 og 13 skal reglene om krisetiltaksplan i hovedsak også gjelde finanskonsern. Konsernplanen skal godkjennes av morselskapets krisehåndteringsmyndighet, eventuelt i samråd med krisehåndteringsmyndighetene for datterselskaper og filialer. Planen skal dekke krisehåndtering av konsernet som helhet, enten via krisehåndtering av morselskapet eller av datterselskapene hver for seg. Direktivreglene er tilpasset konsern med virksomhet i flere land, og inkluderer bl.a. en bestemmelse om at konsernplanen ikke skal ha uforholdsmessig stor innvirkning på noen medlemsstat der konsernet har virksomhet, samt en rekke bestemmelser om forholdet mellom de aktuelle landenes krisehåndteringsmyndigheter og tilsynsmyndigheter. Etter direktivet art. 14 skal krisehåndteringsmyndigheten oversende den ferdige krisetiltaksplanen for konsernet til de relevante tilsynsmyndighetene.

5.3.2.2 Vurdering og oppfølging

Som et ledd i utarbeidelsen og oppdateringen av krisetiltaksplaner skal krisehåndteringsmyndigheten etter direktivet art. 15, i samråd med tilsynsmyndigheten, vurdere om det enkelte foretak vil la seg krisehåndtere uten offentlig finansiell støtte eller likviditetsstøtte fra sentralbanken. Et foretak skal anses som mulig å krisehåndtere hvis det er realistisk at krisehåndteringsmyndigheten kan avvikle det etter vanlige insolvensregler eller bruke krisetiltakene som angitt i direktivet, samtidig som en i størst mulig grad unngår betydelige negative konsekvenser for foretakets kritiske funksjoner og finanssystemet for øvrig. Nærmere regler om bl.a. hva krisehåndteringsmyndigheten skal legge vekt på i denne vurderingen er gitt i direktivets vedlegg C og i kommisjonsdelegert forordning (EU) 2016/1075.

Dersom krisehåndteringsmyndigheten kommer til at det er vesentlige hindringer for krisehåndtering av foretaket, kan den etter direktivet art. 17 pålegge foretaket å gjennomføre tiltak for å fjerne hindringene, med mindre foretaket selv gjør dette etter å ha mottatt krisehåndteringsmyndighetens vurdering av hva som er nødvendig. I ytterste konsekvens kan krisehåndteringsmyndigheten, direkte eller via tilsynsmyndigheten, bl.a. pålegge foretaket å begrense sine maksimale individuelle og samlede engasjementer, selge spesifikke eiendeler, begrense eksisterende eller planlagt virksomhet, forenkle den operasjonelle strukturen, og utstede gjeldsinstrumenter til oppfylling av kravet etter direktivet art. 45 (se avsnitt 5.3.6 under). EBA har gitt retningslinjer om slike tiltak.3

Etter direktivet art. 12, 13, 16 og 18 skal de ovennevnte reglene om krisetiltaksplan og vurdering av mulighet for krisehåndtering i stor grad også gjelde finanskonsern. Konsernplanen skal godkjennes av morselskapets krisehåndteringsmyndighet, eventuelt i samråd med krisehåndteringsmyndighetene for datterselskaper og filialer. Planen skal dekke krisehåndtering av konsernet som helhet, enten via krisehåndtering av morselskapet eller av datterselskapene hver for seg. Direktivreglene er tilpasset konsern med virksomhet i flere land, og inkluderer bl.a. en bestemmelse om at konsernplanen ikke skal ha uforholdsmessig stor innvirkning på noen medlemsstat der konsernet har virksomhet, samt en rekke bestemmelser om forholdet mellom de aktuelle landenes krisehåndteringsmyndigheter og tilsynsmyndigheter. Etter direktivet art. 14 skal krisehåndteringsmyndigheten oversende den ferdige krisetiltaksplanen for konsernet til de relevante tilsynsmyndighetene.

5.3.3 Forenklede krav til planer

Etter krisehåndteringsdirektivet art. 4 kan tilsynsmyndigheten og krisehåndteringsmyndigheten fastsette forenklede krav til henholdsvis gjenopprettingsplanen og krisetiltaksplanen, og til prosessene knyttet til utarbeidelse og bruk av slike planer, for foretak med virksomhet av begrenset omfang og betydning. Myndighetene skal i vurderingen av forenklede krav legge vekt på bl.a. selskapsform, risikoprofil, størrelse, kompleksitet og sammenkobling med andre foretak. I tillegg skal det sees hen til hvilke negative virkninger en krise i foretaket kan få for finansmarkedet, andre foretak, innlånsvilkår og økonomien generelt. I direktivets fortale punkt 14 vises det til at gjenopprettingsplanen for mindre og ukompliserte foretak bør kunne begrenses til grunnleggende informasjon om foretakets struktur, aktuelle gjenopprettingstiltak og vilkår for iverksettelse av tiltakene. For foretak som kan tillates å bli avviklet etter vanlige insolvensregler, kan også krisetiltaksplanen være enkel.

EBA har gitt retningslinjer for hvilke kriterier myndighetene bør legge vekt på i vurderingen av om det skal fastsettes forenklede krav,4 og det er i direktivet lagt opp til at Kommisjonen senere kan fastsette nærmere regler om dette i en forordning.

Hvis det er fastsatt forenklede krav, skal tilsynsmyndigheten og krisehåndteringsmyndigheten etter direktivet art. 4 når som helst kunne gjeninnføre fullstendige krav, og forenklede krav skal uansett ikke påvirke myndighetenes muligheter for å gjennomføre gjenopprettingstiltak og krisetiltak.

5.3.4 Avtaler om konsernintern støtte

Etter krisehåndteringsdirektivet art. 19 skal foretak i grensekryssende konsern kunne inngå avtale om å yte finansiell støtte til hverandre dersom de skulle få en så svekket finansiell stilling at vilkårene for tidlig inngripen er til stede, jf. avsnitt 6.3.2. Etter art. 19 nr. 4 pålegges medlemsstatene å fjerne bestemmelser i nasjonal rett som hindrer avtale om konserninterne støttetransaksjoner, både oppover, nedover og på tvers i konsernet. I direktivets fortale punkt 38 vises det til at finansiell støtte mellom enheter i grensekryssende konsern har vært begrenset av nasjonalt regelverk i en del land, oftest for å beskytte de enkelte konsernforetaks kreditorer og eiere. Det vises videre til at direktivreglene søker å ta hensyn til innbyrdes avhengigheter mellom foretak i samme konsern, og derfor angi på hvilke vilkår finansiell støtte kan ytes mellom foretak i grensekryssende konsern, jf. art. 19 nr. 7.

Etter direktivet art. 19 nr. 8 kan ingen av avtalepartene ha en svekket økonomisk stilling ved inngåelse av avtalen. Støtten kan ytes i form av lån, garantier, sikkerhetsstillelse eller en kombinasjon av disse. Direktivreglene gjelder ikke konsernbidrag eller andre ordinære finansieringsordninger i grensekryssende konsern.

Avtale om konsernintern støtte skal etter art. 20 godkjennes av tilsynsmyndighetene i de aktuelle landene, og deretter av aksjonærene i det enkelte konsernforetak, jf. art. 21. Dersom et foretak havner i en situasjon hvor det trenger støtte i henhold til avtalen, skal støtten besluttes av det foretaket som skal yte den, og godkjennes av mottakende foretak, jf. art. 24. Tilsynsmyndighetene må imidlertid etter art. 25 også godkjenne transaksjonen før den kan gjennomføres. Informasjon om avtaler om konsernintern støtte skal offentliggjøres etter art. 26.

Direktivet art. 23 oppstiller følgende vilkår for konsernintern finansiell støtte:

  • a) Det er rimelige utsikter til at støtten vesentlig avhjelper de finansielle vanskelighetene mottakeren befinner seg i.

  • b) Støtten har til formål å opprettholde eller gjenopprette den finansielle stabiliteten i konsernet som helhet eller i et av konsernforetakene, og er i det støtteytende konsernforetakets interesse.

  • c) Støtten ytes på visse vilkår og mot vederlag, og herunder skal avtalen være inngått frivillig og være i den enkelte parts interesse.

  • d) Det er rimelige utsikter til at vederlaget blir betalt og støtten tilbakebetalt.

  • e) Støtten utgjør ikke en trussel mot yterens likviditet eller soliditet.

  • f) Støtten utgjør ikke en trussel mot den finansielle stabiliteten.

  • g) Det støtteytende konsernforetaket oppfyller kapital- og likviditetskrav, inkludert tilleggskrav under pilar II, når støttes ytes, og ytelsen av støtten medfører ikke at foretaket kommer i brudd med kravene, med mindre tilsynsmyndigheten har gitt tillatelse til dette.

  • h) Det støtteytende konsernforetaket oppfyller kravene om store engasjementer, og ytelsen av støtten medfører ikke at foretaket kommer i brudd med kravene, med mindre tilsynsmyndigheten har gitt tillatelse til dette.

  • i) Støtte vil ikke undergrave muligheten for å krisehåndtere det støtteytende konsernforetaket.

Det er fastsatt nærmere regler om vilkårene i kommisjonsdelegert forordning (EU) 2016/1075.

5.3.5 Minstekrav til konvertibel gjeld (MREL) mv.

5.3.5.1 Intern oppkapitalisering og konvertibel gjeld

Intern oppkapitalisering («bail-in») er etter direktivet et sentralt verktøy for krisehåndtering av kriserammede foretak. Dette krisetiltaket innebærer at krisehåndteringsmyndigheten først kan skrive ned ansvarlig kapital og visse typer av gjeld i den utstrekning som trengs for å dekke tap, og deretter konvertere de samme typene kapital og gjeld til ny egenkapital i den utstrekning som trengs for å gjenopprette foretakets finansielle stilling. Intern oppkapitalisering er ett av fire krisetiltak, se avsnitt 7.3.5.

Etter krisehåndteringsdirektivet art. 44 nr. 1 kan i utgangspunktet alle typer av gjeld bli nedskrevet eller konvertert til egenkapital under en intern oppkapitalisering. En rekke typer av gjeld er imidlertid unntatt etter art. 44 nr. 2, bl.a. garanterte innskudd, obligasjoner med fortrinnsrett (OMF), klientmidler, visse typer gjeld til andre foretak med kort løpetid, og skyldig skatt og lønn. Etter art. 44 nr. 3 kan krisehåndteringsmyndigheten under håndteringen av et konkret kriserammet foretak, og i særlige tilfeller, gjøre ytterligere unntak, bl.a. for å opprettholde viktig tjenesteyting og unngå at økonomiske problemer sprer seg.

5.3.5.2 Minstekrav

Etter krisehåndteringsdirektivet art. 45 nr. 1 skal finansforetak til enhver tid oppfylle et minstekrav til summen av ansvarlig kapital og konvertibel gjeld fastsatt av krisehåndteringsmyndigheten. Formålet er å legge til rette for bruken av intern oppkapitalisering i tilfelle foretaket skulle bli kriserammet. Minstekravet skal uttrykkes som en prosentandel av foretakets forvaltningskapital og visse forpliktelser fra derivatavtaler. På engelsk forkortes gjerne navnet på kravet til MREL for «minimum requirement for eligible liabilities», selv om kravet altså også gjelder ansvarlig kapital.

Minstekravet skal gjelde parallelt med kravene til ansvarlig kapital etter kapitalkravsregelverket,5 slik at den samme ansvarlige kapitalen skal telle med til dekning av begge typer krav.6

For å kunne medregnes til dekning av minstekravet må den konvertible gjelden oppfylle enn del ytterligere vilkår etter art. 45 nr. 4, bl.a. at gjenstående løpetid må være minst ett år, forpliktelsen kan ikke ha oppstått fra et derivat eller fra garanterte innskudd eller andre innskudd fra privatpersoner eller små- og mellomstore bedrifter, og forpliktelsen kan ikke være eid eller på annen måte finansiert eller garantert av foretaket selv. For gjeld som er undergitt lov i stat utenfor EØS, kan krisehåndteringsmyndigheten etter art. 45 nr. 5 kreve at foretaket dokumenterer at gjelden vil bli nedskrevet eller konvertert i tråd med et eventuelt vedtak fra myndigheten. Dersom krisehåndteringsmyndigheten vurderer at et slikt vedtak ikke kan gjennomføres, skal gjelden ikke telles med til dekning av minstekravet.

Minstekravet til summen av ansvarlig kapital og konvertibel gjeld skal fastsettes av krisehåndteringsmyndigheten etter samråd med tilsynsmyndigheten, og dette skal skje ved utarbeidelse og oppdatering av krisetiltaksplanen, jf. direktivet art. 45 nr. 15. Det er ikke angitt noen konkret metode for hvordan kravet skal fastsettes, men isteden et sett av kriterier som skal ligge til grunn. Kravet kan variere fra foretak til foretak. Etter art. 45 nr. 6 skal en ved fastsettelsen av kravet som et minimum legge vekt på følgende kriterier:

  • a) Behovet for å sikre at foretaket kan undergis krisehåndtering med direktivets krisetiltak, inkludert intern oppkapitalisering, på en måte som oppfyller krisehåndteringsmålene som er angitt i art. 31.

  • b) Behovet for å sikre at omfanget av konvertibel gjeld er tilstrekkelig til at foretaket ved intern oppkapitalisering kan få dekket tap og bli oppkapitalisert i den utstrekning som trengs for at foretaket skal kunne oppfylle kapitalkrav, videreføre virksomheten og ha markedets tillit.

  • c) Behovet for å sikre at omfanget av konvertibel gjeld vil være tilstrekkelig til å få dekket tap og oppkapitalisert foretaket som nevnt i punkt b, selv om det legges til grunn at en del av den konvertible gjelden vil bli unntatt fra intern oppkapitalisering eller i visse situasjoner overdratt til annet foretak.

  • d) Foretakets størrelse, forretningsmodell, finansieringsmodell og risikoprofil.

  • e) I hvilken grad innskuddsgarantiordningen kan bidra til finansiering av krisehåndtering av foretaket.

  • f) I hvilken grad en krise i foretaket vil ha negative virkninger for den finansielle stabiliteten, herunder som følge av sammenkoblinger med andre foretak eller med finanssystemet for øvrig gjennom smittevirkninger.

Det er gitt nærmere regler om kriterier for å fastsette minstekravet i kommisjonsdelegert forordning (EU) 2016/1450.

Etter direktivet art. 45 nr. 13 og 14 kan krisehåndteringsmyndigheten bestemme at minstekravet til ansvarlig kapital og konvertibel gjeld delvis skal oppfylles med gjeldsinstrumenter hvor det er avtalt lavere prioritet ved en eventuell intern oppkapitalisering (etterstilt gjeld). Slike instrumenter må ha avtalevilkår om at de skal nedskrives eller konverteres til egenkapital før annen konvertibel gjeld, og ha lavere prioritet enn annen konvertibel gjeld ved avvikling etter vanlige konkursregler. I direktivets fortale punkt 79 er det dessuten nevnt at krisehåndteringsmyndigheten bør kunne kreve at minstekravet helt eller delvis oppfylles med ansvarlig kapital eller spesifikke gjeldsinstrumenter.

Etter direktivet art. 45 nr. 7 til 12 skal det fastsettes minstekrav også for finanskonsern på konsolidert basis, i tillegg til minstekravene for det enkelte foretak. For konsern med virksomhet i flere land skal de aktuelle krisehåndteringsmyndighetene i fellesskap søke å bli enige om minstekrav på konsolidert basis og på foretaksnivå. Blir de ikke enige, er hovedregelen at myndigheten for morselskapet fastsetter kravet på konsolidert nivå, mens myndighetene for datterselskapene fastsetter kravene på foretaksnivå. De relevante krisehåndteringsmyndighetene kan på visse vilkår unnta morselskapet og datterselskapene fra krav på foretaksnivå, slik at det bare er det konsoliderte kravet som vil gjelde for de som får unntak.

Etter direktivet art. 45 nr. 3 kan kredittforetak som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett (OMF), og som ikke har adgang til å motta innskudd, unntas fra minstekravet. Unntak skal gis hvis slike foretak i en krise vil bli avviklet etter nasjonale konkursregler eller håndtert med andre krisetiltak fra direktivet enn intern oppkapitalisering, og foretakets kreditorer i tilfelle må ta tap i samsvar med målene for krisehåndteringen, jf. avsnitt 7.3.1.

EU-kommisjonen fremmet 23. november 2016 forslag om endringer i krisehåndteringsdirektivet og kapitalkravsregelverket, bl.a. for å harmonisere minstekravet til ansvarlig kapital og konvertibel gjeld med de internasjonale TLAC-anbefalingene.7 Forslaget innebærer et nytt generelt minstekrav i kapitalkravsregelverket (pilar I) for globalt systemviktige foretak, og videreføring av foretaksspesifikke minstekrav i krisehåndteringsdirektivet for alle foretak. Det foreslås imidlertid en del tilpasninger i reglene for det foretaksspesifikke minstekravet, bl.a. at det skal uttrykkes i prosent av samme beregningsgrunnlag som kapitalkravene (risikovektet og uvektet), ha et annet forhold til kapitalbufferkravene (slik at utbytterestriksjoner knyttet til brudd med bufferkravene kan tre inn tidligere), kunne oppfylles med en ny klasse etterstilte gjeldsinstrumenter (med lavere prioritet enn vanlig obligasjonsgjeld, men høyere prioritet enn ansvarlig lånekapital), og være gjenstand for nye fradragsbestemmelser (som skal motvirke at foretakene kan oppfylle hverandres minstekrav). Det foreslås også at krisehåndteringsmyndigheten skal kunne kreve at foretakene holder konvertibel gjeld med lengre løpetid enn ett år, samt nye regler om håndtering av brudd på kravet, offentliggjøring og rapportering, samt veiledning for fastsettelse av kravet. Reglene om hva som skal kunne regnes med som konvertibel gjeld til dekning av kravet, er foreslått vesentlig bygget ut, både i krisehåndteringsdirektivet og i kapitalkravsforordningen.

5.3.5.3 Tilrettelegging for nedskriving og konvertering

Etter krisehåndteringsdirektivet art. 60 nr. 4 kan krisehåndteringsmyndigheten kreve at et foretak til enhver tid skal ha forhåndstillatelse fra generalforsamlingen til å utstede det antall av nye egenkapitalinstrumenter som vil være nødvendig for å få gjennomført et eventuelt vedtak om å skrive ned og konvertere ansvarlig kapital, jf. avsnitt 6.3.4. Etter direktivet art. 54 gjelder det samme for det antall av nye egenkapitalinstrumenter som vil være nødvendig for å få gjennomført et eventuelt vedtak om intern oppkapitalisering der gjeld konverteres til ny egenkapital. Krisehåndteringsmyndigheten skal vurdere et slikt krav i forbindelse med utarbeidelse og vedlikehold av krisetiltaksplanen, og skal sikre at foretaket har tilstrekkelige forhåndstillatelser dersom planen legger opp til intern oppkapitalisering i en krisesituasjon. I tillegg skal det ikke være hindringer for konvertering av gjeld til egenkapital, f.eks. i vedtektene eller i avtalevilkår.

Etter direktivet art. 55 skal foretakene påse at ny konvertibel gjeld som er undergitt lov i stat utenfor EØS, inneholder avtalevilkår som gir krisehåndteringsmyndigheten hjemmel for nedskriving og konvertering under en intern oppkapitalisering, dersom dette ikke følger av loven i det aktuelle landet. Det er fastsatt nærmere regler om vilkårene i kommisjonsdelegert forordning (EU) 2016/1075. Dersom et foretak ikke sørger for dette, skal krisehåndteringsmyndigheten likevel kunne skrive ned og konvertere den aktuelle gjelden under en intern oppkapitalisering. Det er i direktivet ikke gitt tilsvarende regler om nye kapitalinstrumenter som inngår i den ansvarlige kapitalen.

5.4 Fremmed rett

5.4.1 Danmark

Krisehåndteringsdirektivets regler om gjenopprettingsplaner er i dansk rett gjennomført i lov om finansiel virksomhed §§ 71 a til 71 c, mens reglene om krisetiltaksplaner er gjennomført i loven §§ 259 til 265. Krisetiltaksplaner skal vedtas av det danske Finanstilsynet etter forslag fra Finansiel Stabilitet. Det er ikke fastsatt lovregler om forenklede krav, men dette er forutsatt fulgt opp av Finanstilsynet i forskriftsregler og praksis. 8

Direktivets regler om avtaler om konsernintern støtte er gjennomført i lov om finansiel virksomhed §§ 182 b til 182 f.

Minstekravet til konvertibel gjeld er regulert i lov om finansiel virksomhed §§ 266 til 270. Kravet fastsettes av Finanstilsynet etter samråd med Finansiel Stabilitet. Direktivets krav i art. 55 om at ny konvertibel gjeld som er undergitt lov i stat utenfor EØS, skal inneholde avtalevilkår for nedskriving og konvertering, er gjennomført i lov om finansiel virksomhed § 274, og er også gjort gjeldende for ny ansvarlig kapital.

5.4.2 Sverige

Krisehåndteringsdirektivets regler om gjenopprettingsplaner er i svensk rett gjennomført i lag om bank- och finansieringsrörelse 6 a kap., mens reglene om krisetiltaksplaner er gjennomført i lag om resolution 3 kap. Krisetiltaksplaner skal vedtas av Riksgäldskontoret etter samråd med Finansinspektionen. Regler om forenklede krav til gjenopprettingsplaner forutsettes fastsatt i forskrift fra regjeringen, mens forenklede krav til krisetiltaksplaner ivaretas ved en generell bestemmelse om proporsjonalitet i lag om resolution 1 kap. 9 §.9

Direktivets regler om avtaler om konsernintern støtte er gjennomført i lag om bank- och finansieringsrörelse 6 b kap.

Minstekravet til konvertibel gjeld er regulert i lag om resolution 4 kap. Kravet fastsettes av Riksgäldskontoret etter samråd med Finansinspektionen.

Direktivets krav i art. 55 om at ny konvertibel gjeld som er undergitt lov i stat utenfor EØS, skal inneholde avtalevilkår for nedskriving og konvertering, er gjennomført i lag om resolution 5 kap. 2 §, og er også gjort gjeldende for ny ansvarlig kapital. I lovforslaget er det vurdert at det ikke bør gjøres forskjell på ansvarlig kapital og konvertibel gjeld, selv om direktivet altså ikke inneholder noen regel om slike avtalevilkår for instrumenter som inngår i den ansvarlige kapitalen.10

Lag om resolution 5 kap. 6 § gir Riksgäldskontoret hjemmel for å pålegge endringer i et foretaks vedtekter dersom det er nødvendig for å sikre at krisetiltak som forutsetter reduksjon eller økning av aksjekapitalen, kan gjennomføres, jf. direktivet art. 54.

5.5 Banklovkommisjonens utkast

5.5.1 Gjenopprettingsplan

Banklovkommisjonen foreslår å gjennomføre direktivets hovedregler om gjenopprettingsplan og krisetiltaksplan i utkastet §§ 20-6 til 20-8, og at departementet etter utkastet § 20-9 kan fastsette nærmere regler i forskrift.

Etter utkastet § 20-6 første ledd skal foretaket skal ha en oppdatert gjenopprettingsplan som for ulike tilfeller hvor dets økonomiske og finansielle stilling kan bli vesentlig svekket, angir hvilke tiltak foretaket kan sette i verk og få gjennomført for å sikre eller gjenopprette betryggende soliditet uten offentlig finansiell støtte. Banklovkommisjonen foreslår videre at planen skal bygge på foretakets vurderinger etter gjeldende finansforetakslov § 13-6, som bl.a. har krav om at foretaket skal ha oversikt over og vurdere risiko som er knyttet til virksomheten, og at foretaket til enhver tid skal ha ansvarlig kapital som er forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av den virksomhet foretaket driver. Det er også nevnt i utkastet at planen skal omhandle kapital- og innlånsbehov, endringer i virksomhet og gjelds- og risikoeksponering.

Et mindretall i Banklovkommisjonen mener at utkastet § 20-6 første ledd i større grad burde reflekterte den struktur som direktivet forutsetter at en gjenopprettingsplan skal følge.11

Etter utkastet § 20-6 annet ledd første punktum skal gjenopprettingsplanen behandles av styret og oversendes til Finanstilsynet for vurdering av om planlagte tiltak vil være tilstrekkelige til å sikre eller gjenopprette foretakets soliditet og lar seg gjennomføre uten virkninger til skade for kundegrupper, det offentlige eller samfunnsøkonomien slik at finansiell stabilitet ikke påvirkes. Banklovkommisjonen skriver at det vil være en forholdsvis vid og skjønnsmessig vurdering som skal legges til grunn, og at et viktig element vil være hvorvidt Finanstilsynet vurderer de planlagte tiltakene som realistiske og effektive. Det er ikke inntatt en tidsfrist for Finanstilsynets vurdering av planen, men Banklovkommisjonen legger til grunn at direktivets maksimumfrist på seks måneder bør være retningsgivende for forskriftsbestemmelser om slike planer.

Etter utkastet § 20-6 annet ledd annet punktum kan Finanstilsynet kreve at gjenopprettingsplanen revideres for å få avhjulpet mangler og, hvis dette ikke gjøres, gi foretaket pålegg i henhold til de generelle hjemlene for tilsynsmessig oppfølging i finansforetaksloven § 14-6. Banklovkommisjonen legger også her til grunn at direktivets tidsfrister kan fastsettes i forskrift. Banklovkommisjonen viser til at direktivet angir forholdsvis spesifikke krav og endringer som kan pålegges foretakene, og vurderer altså at dette er dekket av gjeldende påleggshjemler. Banklovkommisjonen forutsetter videre at Finanstilsynet har dialog med krisehåndteringsmyndigheten, og at planen eventuelt oversendes denne som ledd i krisehåndteringsmyndighetens vurdering av om det foreligger vesentlige hindringer for krisehåndtering av foretaket.

Banklovkommisjonen foreslår i utkastet § 20-6 annet ledd tredje punktum at dersom foretaket har filial med vesentlig virksomhet i annen EØS-stat, skal gjenopprettingsplanen vurderes i samråd med tilsynsmyndigheten der.

Etter utkastet § 20-6 tredje ledd skal reglene om gjenopprettingsplan også gjelde for norske finanskonsern. Planen skal gjelde konsernets samlede virksomhet, men Finanstilsynet skal etter utkastet kunne kreve at norsk konsernforetak har egen gjenopprettingsplan og, i samråd med tilsynsmyndighet i annet EØS-stat, at det samme skal gjelde konsernforetak etablert der. Banklovkommisjonen viser til at dette formodentlig vil kunne være relevant hvor enkelte av konsernets datterforetak er av en slik størrelse at en konsolidert plan ikke anses som tilstrekkelig forsvarlig, eller foretaket har en mer fjern forbindelse til de øvrige foretakene i konsernet. Et slikt krav vil etter Banklovkommisjonens syn først og fremst være relevant for banker og kredittforetak, og kommisjonen foreslår derfor å avgrense hjemmelen for å kreve egne planer til slike foretak.

Finanstilsynet skal etter utkastet vurdere konsernets gjenopprettingsplan i samråd med tilsynsutvalget for konsernet når datterforetak eller filial med vesentlig virksomhet er etablert i annet EØS-stat. Banklovkommisjonen viser til at en endelig vurdering av planen, herunder spørsmål om det skal kreves endringer i planen eller at det skal utarbeides særskilte planer for enkelte konsernforetak, etter direktivet skal ende i en felles beslutning mellom Finanstilsynet og andre relevante utenlandske tilsynsmyndigheter. Nærmere regler om dette og håndteringen av eventuelle uoverensstemmelser mellom myndighetene, forutsetter Banklovkommisjonen at blir håndtert i forskrift.

Banklovkommisjonen skriver at det vil være viktig å ha oversikt over foretakets kontrakter av finansiell art når Finanstilsynet skal vurdere gjenopprettingsplanen, og foreslår derfor i utkastet § 20-6 fjerde ledd at Finanstilsynet skal kunne kreve at de enkelte foretak har oppdaterte lister over finansielle kontrakter. Finanstilsynet skal etter utkastet også kunne kreve at foretakene har etablerte prosedyrer for hurtig fremleggelse av oversikt over foretakets økonomiske og finansielle forhold. Banklovkommisjonen skriver at dette ikke direkte følger av direktivet, men at det likevel vil være et viktig forhold i vurderingen av foretakets gjenopprettingsplan.

5.5.2 Krisetiltaksplan

Banklovkommisjonen foreslår også her å gjennomføre direktivets hovedregler om krisetiltaksplan i lov, med sikte på at de mer detaljerte reglene kan fastsettes i forskrift.

Etter utkastet § 20-7 første ledd skal krisehåndteringsmyndigheten for hvert foretak ha en oppdatert plan for hvilke tiltak som kan settes i verk etter krisehåndteringsreglene for å sikre eller gjenopprette foretakets finansielle stilling og soliditet uten offentlig finansiell støtte eller sentralbankstøtte med særlige vilkår. Planen skal bl.a. omhandle tiltak som kan styrke foretakets finansielle stilling eller redusere risiko- og gjeldsgrad i foretaket, hvordan foretakets kjernevirksomhet og kritiske finansielle tjenester om nødvendig kan utskilles rettslig og økonomisk fra foretakets øvrige virksomhet, samt angi om det foreligger hindringer for krisehåndtering, og hvordan disse kan avhjelpes. Har foretaket filial med vesentlig virksomhet i annen EØS-stat, skal krisetiltaksplanen etter utkastet vurderes i samråd med krisehåndteringsmyndigheten der.

Et mindretall i Banklovkommisjonen mener at utkastet § 20-7 første ledd, eller eventuelt en utfyllende forskriftsbestemmelse, i større grad burde inkludere konkrete krav til planens innhold etter direktivet art. 10.12

Etter utkastet § 20-7 annet ledd skal krisehåndteringsmyndigheten ha en oppdatert krisetiltaksplan også for den samlede virksomheten i norsk finanskonsern. Planen skal baseres enten på krisehåndtering av morselskapet og konsernet som en enhet, eller på oppsplitting av virksomheten i konsernet og krisehåndtering av de enkelte konsernforetak. Vurderingen av denne krisetiltaksplanen skal etter utkastet foretas i samråd med krisehåndteringsmyndighet i annen EØS-stat hvor datterforetak eller filial med vesentlig virksomhet er etablert. Myndigheten kan bestemme at det også skal lages krisetiltaksplan for norsk konsernforetak som er bank eller kredittforetak, og, i samråd med myndigheten i annen EØS-stat, at det samme skal gjelde konsernforetak etablert der.

Banklovkommisjonen foreslår i utkastet § 20-7 tredje ledd at også krisehåndteringsmyndigheten skal kunne kreve at foretakene har oppdaterte lister over finansielle kontrakter og etablerte prosedyrer for hurtig fremleggelse av oversikt over foretakets økonomiske og finansielle forhold. Banklovkommisjonen skriver at dette er et viktig poeng for at krisehåndteringsmyndighetens kompetanse til å suspendere en parts hevingsrett til en kontrakt som er inngått med foretaket, skal ha den tiltenkte effekten. Det foreslås også hjemmel for myndigheten for å kreve at foretak skaffer til veie opplysninger som trengs ved utarbeidelsen av krisetiltaksplan.

Etter utkastet § 20-7 fjerde ledd skal det i krisetiltaksplanen fastsettes et minstekrav til kvalifiserte forpliktelser, se avsnitt 5.5.5 under.

Etter utkastet § 20-8 første ledd skal krisehåndteringsmyndigheten ved gjennomgang av planen vurdere i hvilken utstrekning foretaket i tilfeller av soliditets- eller solvenssvikt kan og bør håndteres ved tidligtiltak eller krisetiltak, jf. henholdsvis kapittel 6 og 7, eller om foretaket i stedet bør avvikles. Etter annet ledd gjelder tilsvarende for konsern, dog slik at vurderingen eventuelt skal foretas i samråd med andre lands krisehåndteringsmyndighet. Banklovkommisjonen har i den nevnte forskriftshjemmelen i utkastet § 20-9 lagt særlig vekt på at departementet kan fastsette nærmere regler om forhold som krisehåndteringsmyndigheten skal legge vekt på ved vurderingen etter utkastet § 20-8 av om et foretak kan krisehåndteres.

Dersom krisehåndteringsmyndigheten finner at det foreligger vesentlige hindringer for krisehåndtering av et foretak, skal foretaket etter utkastet § 20-8 tredje ledd underrettes, og gis en frist på inntil fire måneder for forslag om hvordan hindringene kan avhjelpes. Dersom de tiltak som er foreslått av foretaket, ikke anses tilstrekkelige til å fjerne hindringene for krisehåndtering, kan myndigheten etter fjerde ledd gi foretaket pålegg som nevnt i gjeldende lov § 14-6 tredje ledd, og dessuten pålegg om:

  • a) inngåelse eller endring av avtale om konsernintern støtte,

  • b) reduksjon av maksimalgrenser for risikoeksponering eller enkelte typer av engasjementer,

  • c) avhending av eiendeler, herunder deler av virksomheten,

  • d) begrensning, endring eller avslutning av særlige typer av eksisterende eller ny virksomhet,

  • e) organisatoriske endringer i foretaket eller konsernet slik at kritiske finansielle tjenester kan utskilles rettslig og økonomisk fra øvrig virksomhet ved krisetiltak,

  • f) minstekrav til konvertibel gjeld etter utkastet §§ 20-36 til 20-44.

Banklovkommisjonen presiserer at slike pålegg kan gis uavhengig av om økonomien i foretaket faktisk er svekket på det tidspunkt krisetiltaksplanen og mulig krisehåndtering blir vurdert. Banklovkommisjonen mener også at listen med påleggshjemler ikke skal anses som uttømmende, bl.a. med henvisning til at det er forutsatt at EBA fastsetter retningslinjer om slike pålegg. Påleggshjemmelen i bokstav f er tenkt som «et supplement for å kunne oppfylle det minstekravet som allerede er satt på andre måter som krisehåndteringsmyndigheten finner hensiktsmessig», jf. avsnitt 5.5.5 under.

Etter utkastet § 20-8 femte ledd skal pålegg etter fjerde ledd gis etter samråd med krisehåndteringsmyndigheten i annen EØS-stat dersom norsk foretak driver virksomhet der. Etter sjette ledd skal foretak som har mottatt pålegg etter fjerde ledd, sende Finanstilsynet en plan for gjennomføringen av pålegget innen én måned.

5.5.3 Forenklede krav til planer

Etter utkastet § 20-10 skal kravene til gjenopprettings- og krisetiltaksplaner tilpasses foretakets størrelse, kapitalforhold og eierstruktur, arten og omfanget av dets virksomhet og risikoeksponering, og i hvilken grad soliditets- og solvenssvikt i foretaket kan få virkninger for finansiell stabilitet, markedsforhold eller samfunnsøkonomiske forhold. Banklovkommisjonen skriver at det hensett til strukturen i norsk banknæring foreligger behov for å kunne gjøre bruk av forenklede krav overfor de aller fleste av bankene, og videre at fullstendige krav først og fremst bør gjelde bare for systemviktige foretak. Banklovkommisjonen foreslår derfor i utkastet at departementet skal kunne fastsette forskrift om forenklede krav til planer for ulike grupper av foretak, tilpasset foretakets størrelse, virksomhet og tilgjengelige administrative ressurser, samt om adgangen til å gjøre unntak i enkelttilfeller.

Banklovkommisjonen skriver at hensyntagen til retningslinjer fra EBA om indikatorer for å vurdere om foretak kvalifiserer for forenklede krav, eventuelt kan inngå i Finanstilsynets praksis eller i forskrift. Banklovkommisjonen viser til at myndighetene etter direktivet når som helst skal kunne gjeninnføre fullstendige krav til planer, og antar at dette vil bli håndtert gjennom forskriftshjemmelen og løpende tilsyn fra Finanstilsynet.

5.5.4 Avtaler om konsernintern støtte

Banklovkommisjonen viser til at direktivets regler om avtaler om konsernintern støtte er omfattende og kompliserte, og foreslår å begrense gjennomføringen til overordnede regler av viktig rettslig karakter. Etter utkastet § 20-11 første ledd kan foretak i norsk finanskonsern eller blandet finanskonsern inngå avtale om å yte finansiell støtte til annen avtalepart for det tilfelle at denne kommer i en situasjon hvor vilkårene for tidligtiltak er oppfylt. Finanstilsynet må gi tillatelse til å inngå slik avtale.

Etter utkastet annet og tredje ledd kan konsernintern støtte kan bare ytes dersom

  • a) støtten kan ytes i form av lån, garanti eller sikkerhetsstillelse,

  • b) støtten ytes på forretningsmessige vilkår og mot vederlag,

  • c) det må antas at vederlaget blir betalt, og at mottatt støtte vil bli tilbakebetalt,

  • d) støtten ikke utgjør en trussel mot yterens likviditet eller soliditet, og heller ikke mot finansiell stabilitet,

  • e) støtten blir ytet av konsernforetak som oppfyller fastsatte kapital- og likviditetskrav og grensen for store engasjementer i § 13-12, og som fortsatt vil gjøre det eller er gitt dispensasjon fra Finanstilsynet,

  • f) krisehåndtering av det foretak som yter støtten, ikke vanskeliggjøres.

Etter at Finanstilsynet har godkjent et avtaleutkast, skal det etter utkastet fjerde ledd forelegges til godkjennelse for aksjonærene i hvert av de foretak som er avtaleparter. Avtalen skal være bindende bare for konsernforetak hvor godkjennelse er gitt og styret i foretaket deretter har truffet vedtak om å yte eller å motta finansiell støtte i henhold til avtalen.

Etter utkastet § 20-11 femte ledd skal vedtak i et konsernforetak om å yte eller motta finansiell støtte i henhold til avtalen, treffes av styret. Vedtaket skal begrunnes, angi formålet med støtten, og bekrefte at vilkårene er oppfylt. Før støtten ytes, skal foretaket gi melding med relevante opplysninger til Finanstilsynet, som innen fem arbeidsdager skal avgjøre om støtten skal godkjennes eller forbys som i strid med vilkårene.

Et konsernforetak skal etter utkastet sjette ledd offentliggjøre opplysninger om det er eller ikke er part i avtale om konsernintern finansiell støtte.

5.5.5 Minstekrav til konvertibel gjeld (MREL) mv.

5.5.5.1 Intern oppkapitalisering og konvertibel gjeld

Banklovkommisjonen foreslår å gjennomføre direktivets regler om intern oppkapitalisering og konvertibel gjeld i utkastet §§ 20-36, 20-37 og 20-41 til 20-44, se nærmere omtale i avsnitt 7.5.5.

5.5.5.2 Minstekravet

Banklovkommisjonen foreslår å gjennomføre direktivets regler om minstekrav til ansvarlig kapital og konvertibel gjeld i utkastet §§ 20-39 og 20-40, og viser til at formålet med kravet er å unngå at foretakene strukturerer sin gjeld på en måte som hindrer en effektiv gjennomføring av krisetiltaket intern oppkapitalisering.

Foretakene skal etter utkastet § 20-39 første ledd til enhver tid oppfylle det minstekrav som er fastsatt av krisehåndteringsmyndigheten, og det er angitt at kravet skal angis i prosent av summen av foretakets samlede forpliktelser og ansvarlige kapital, og at forpliktelser etter derivatavtaler med nettingvilkår skal medregnes på nettet basis. Krisehåndteringsmyndigheten skal etter utkastet kunne kreve at minstekravet helt eller delvis skal bestå av gjeld som kan konverteres til egenkapital. Banklovkommisjonen viser til at dette er et tilleggskrav som kan benyttes dersom det ut fra foretakets situasjon er hensiktsmessig eller ved annet behov. Minstekravet skal være inntatt i krisetiltaksplanen.

Etter utkastet § 20-39 annet ledd skal konvertibel gjeld bare medregnes til dekning av kravet dersom den er fullt betalt til foretaket og har en gjenstående løpetid på minst ett år, og dersom den ikke er eid, garantert eller sikret av foretaket selv, eller er ervervet ved kreditt fra foretaket. Videre skal gjeld som grunnes på derivatavtaler eller på innskudd med en viss prioritet, ikke regnes med.

Utkastet § 20-39 tredje ledd gjennomfører de seks kriteriene i direktivet art. 45 nr. 6 som krisehåndteringsmyndigheten skal legge vekt på ved fastsettelsen av minstekravet, jf. avsnitt 5.3.5 over. Banklovkommisjonen skriver at kriteriene ikke bør anses som uttømmende, og at utkastet således legger opp til et forvaltningsskjønn, i mangel på andre konkrete holdepunkter.

Etter utkastet § 20-39 fjerde ledd skal krisehåndteringsmyndigheten kunne fastsette i hvilken utstrekning minstekravet skal oppfylles med gjeldsinstrumenter som har prioritet mellom vanlig gjeld og ansvarlig lånekapital. Etter femte ledd skal kredittforetak som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett (OMF), unntas fra minstekravet dersom det i en krise vil bli avviklet etter konkursreglene eller håndtert med andre krisetiltak enn intern oppkapitalisering, og foretakets kreditorer i tilfelle må ta tap i samsvar med de i direktivet angitte formålene med krisehåndteringen.

Etter utkastet § 20-40 skal det på tilsvarende vis fastsettes minstekrav til konvertibel gjeld som skal oppfylles på konsolidert basis av morselskap i norsk finanskonsern, i tillegg til kravene på foretaksnivå for norske konsernforetak. Minstekrav for konsernforetak etablert i annen EØS-stat kan etter utkastet fastsettes av krisehåndteringsmyndigheten i samråd med kriseutvalget for konsernet, mens norske datterforetak av utenlandsk foretak skal vurderes av norsk og utenlandsk krisehåndteringsmyndighet. Departementet kan etter utkastet fastsette nærmere regler om anvendelsen av reglene i foretaks- og konsernforhold og om samarbeid mellom norske og utenlandske myndigheter, og i enkelttilfelle gjøre unntak fra minstekrav på foretaksnivå for foretak i finanskonsern.

5.5.5.3 Tilrettelegging for nedskriving og konvertering

Banklovkommisjonen foreslår i utkastet § 20-21 fjerde ledd annet punktum at krisehåndteringsmyndigheten skal kunne kreve at et foretak til enhver tid har nødvendig forhåndstillatelse til å utstede det nødvendige antall av nye aksjer eller egenkapitalbevis for å sikre gjennomføring av vedtak om nedskriving og konvertering av ansvarlig kapital. Utkastet § 20-44 annet ledd inneholder tilsvarende krav knyttet til vedtak om konvertering av gjeld som del av en intern oppkapitalisering, og der er det også angitt at utstedelse av aksjer eller egenkapitalbevis skal kunne skje uten samtykke fra andre aksjeeiere og uten at formelle krav etter selskapslovgivningen blir overholdt. Utkastet § 20-42 fjerde ledd annet punktum inneholder også hjemmel for myndigheten til å kreve slike forhåndstillatelser.

Etter bestemmelser i utkastet §§ 20-7 og 20-36 skal foretaket påse at ny gjeld i henhold til kontrakt som er undergitt loven i annen stat, inneholder bestemmelser som gir hjemmel for nedskriving og konvertering. Etter en bestemmelse i utkastet § 20-21 skal foretaket påse at kapitalinstrumenter (som kan inngå i den ansvarlige kapitalen) som er undergitt loven i annen fremmed stat, og som allerede er utstedt, inneholder bestemmelser som gir hjemmel for nedskriving og konvertering. I utkastet § 20-42 fremgår det at foretaket skal påse at både konvertibel gjeld og kapitalinstrumenter som er undergitt loven i annen stat, skal inneholde bestemmelser som gir hjemmel for nedskriving og konvertering. Banklovkommisjonen har ikke kommentert disse forslagene nærmere, men etter ordlyden gjelder de foreslåtte pliktene også for eksisterende kapital- og gjeldsinstrumenter.

5.6 Høringsinstansenes syn

5.6.1 Gjenopprettings- og krisetiltaksplan

Finanstilsynet påpeker at anvendelsen av forholdsmessighetsprinsippet vil få stor betydning for Finanstilsynets arbeid med vurdering av planene. Til utkastet § 20-10 om forenklede krav til planer, viser Finanstilsynet i denne forbindelse til at det i EU arbeides med utfyllende bestemmelser om vurderingsprosess og vurderingskriterier som er vesentlig mer omfattende og ressurskrevende enn det lovutkastet legger opp til. Finanstilsynet viser videre til at det i de utfyllende bestemmelsene legges opp til at vurderingen i visse tilfeller kan gjennomføres for grupper av foretak under ett, og mener at det innenfor handlingsrommet i direktivet bør legges til grunn en risikobasert tilnærming, slik at ressursbruken for myndighetene ikke blir større enn nødvendig.

Norges Bank understreker betydningen av at arbeidet med krisetiltaksplaner kan komme i gang så raskt som mulig, og at Finanstilsynet bør tilføres midler for å utføre denne oppgaven.

Finans Norge og Finansforbundet understreker betydningen av at proporsjonalitetsprinsippet legges til grunn både i selve regelverket og ved tilsynet. Finans Norge og Advokatforeningen slutter seg til mindretallsmerknaden i utredningen om at bestemmelsene om gjenopprettingsplan og krisetiltaksplan i større grad bør følge strukturen i direktivet. Med henvisning til lovutkastet § 20-7 om krisetiltaksplan trekker Advokatforeningen spesielt frem at det bør reflekteres bedre, enten i lov eller i forskrift, hva som skal behandles i planen, i hvert fall for de større foretakene. Advokatforeningen ser klare fordeler ved at kravene i lovteksten ikke er for detaljerte, og mener derfor at det kan være en fordel at regelverket inneholder en forskriftshjemmel til å fastsette detaljerte regler. Også Finans Norge mener at det, slik mindretallet foreslår, bør fastsettes detaljerte regler om hva planene til de store foretakene skal inneholde, i forskrift.

5.6.2 Minstekrav til konvertibel gjeld (MREL)

Finanstilsynet viser til EU-kommisjonens forslag om endringer i reglene om minstekrav til konvertibel gjeld, og anbefaler at lovreglene tilpasses de nye reglene dersom de blir vedtatt tidlig nok. Hvis nye EU-regler ikke er klare når loven skal vedtas, mener Finanstilsynet at minstekravet bør reguleres overordnet i loven, med sikte på nærmere regler i forskrift.

5.7 Departementets vurdering

5.7.1 Gjenopprettingsplan

5.7.1.1 Krav til planen

Krav om at foretakene skal ha oppdaterte og spesifikke planer for å gjenopprette sin finansielle stilling, vil være et nytt element i norsk rett. En gjenopprettingsplan, slik den er regulert i krisehåndteringsdirektivet, innebærer at foretaket skal ha gjennomgått en rekke situasjoner det kan komme til å havne i, og utarbeidet et sett av tiltak tilpasset de ulike situasjonene. Det må antas at foretakene i større eller mindre grad fra før har planer for hvordan de kan komme seg gjennom vanskelige situasjoner, men myndighetsfastsatte minstekrav til slike planer kan være egnet til å styrke foretakenes beredskap og øke oppmerksomheten om sårbarheter og sjeldne hendelser. En gjenopprettingsplan er ikke ment å bli iverksatt automatisk i gitte situasjoner, men bør legge til rette for raskere gjennomføring av effektive og hensiktsmessige tiltak når foretakets finansielle stilling har blitt betydelig svekket, uansett årsak. Det kan redusere faren for at problemene i foretaket forverres eller spres til andre foretak, og bidra til å opprettholde foretakets tjenesteyting og andre funksjoner.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om å lovfeste hovedreglene om gjenopprettingsplaner, med sikte på at direktivets mer detaljerte regler kan gjennomføres i forskrift. Lovreglene bør imidlertid omfatte alle de sentrale kravene til planenes innhold, og gi klare vilkår for når Finanstilsynet kan gi pålegg om endringer i planen eller virksomheten. Som nevnt i avsnitt 5.3.1 er det gitt nærmere føringer for innholdet i gjenopprettingsplaner i retningslinjer fra EBA og i forordning fra Kommisjonen.

Selv om departementet, i tråd med Banklovkommisjonens utkast og høringsinstansenes merknader, legger opp til at detaljreglene skal inntas i forskrift, bør det fremgå av loven at det enkelte foretaks gjenopprettingsplan (i tråd med art. 5 nr. 1) skal angi hvilke tiltak foretaket kan sette i verk for å gjenopprette sin finansielle stilling når denne har blitt betydelig svekket. Departementet foreslår videre at det i loven fastsettes hvilke situasjoner planen skal omfatte. I tråd med art. 5 nr. 5 annet ledd foreslår departementet å lovfeste at planen bør omfatte situasjoner der den finansielle stillingen er så svekket at Finanstilsynet kan gripe inn med tidligtiltak, jf. avsnitt 6.7.1, men at den også bør dekke mindre alvorlige situasjoner der det ikke nødvendigvis er grunnlag for myndighetsinngripen. Uansett må en slik plan nødvendigvis omfatte ulike tiltak som kan styrke foretakets soliditet og likviditetssituasjon, f.eks. innhenting av ny egenkapital gjennom emisjon eller konvertering av kapitalinstrumenter. Dette er som nevnt nærmere regulert i forordning fra Kommisjonen, som kan gjennomføres i medhold av forskrift til loven.

Departementet foreslår å fastsette hovedkravene til gjenopprettingsplanen i lovforslaget § 20-5 første ledd. Bestemmelsen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 20-6 første ledd, men er bygget ut for å gjennomføre kravene til planen etter direktivet art. 5, jf. også merknaden fra et mindretall i Banklovkommisjonen. Departementet foreslår for det første at det fastsettes at gjenopprettingsplanen skal ta høyde for ulike situasjoner med alvorlige makroøkonomiske og finansielle forstyrrelser som kan påvirke foretaket, jf. den foreslåtte bestemmelsen i bokstav a og direktivet art. 5 nr. 6. Dette kan både omfatte generelle økonomiske tilbakeslag og forstyrrelser i finanssystemet som helhet, og risikofaktorer som er spesifikke for foretaket. Videre bør det være krav om at planen inneholder flere ulike modeller for bruk av tiltak for å gjenopprette foretakets finansielle stilling, og kriterier og prosedyrer som sikrer at tiltakene kan gjennomføres til riktig tid, jf. bokstav b. Planen skal etter bokstav d ikke legge til grunn statlig støtte, jf. art. 5 nr. 3, men bør inneholde en analyse av foretakets muligheter for å benytte seg av sentralbankfasiliteter, og hvilke eiendeler som i tilfelle kan kvalifisere som sikkerhet, jf. bokstav c og direktivet art. 5 nr. 4. Det bør også fremgå av listen at planen skal oppdateres årlig, eller oftere hvis Finanstilsynet pålegger det, og når det har skjedd endringer i foretaket som nødvendiggjør endringer i planen, jf. bokstav e og direktivet art. 5 nr. 2.

Kravet i direktivet art. 9 om indikatorer for når ulike tiltak skal gjennomføres, gjenspeiles i det foreslåtte kravet om at planen skal inneholde kriterier og prosedyrer som sikrer at tiltakene kan gjennomføres til riktig tid, jf. lovforslaget § 20-5 første ledd bokstav b. Nærmere krav til utarbeidelse og bruk av slike indikatorer bør imidlertid i første rekke overlates til den tilsynsmessige oppfølgingen av gjenopprettingsplaner, og baseres på retningslinjer fra EBA.

Departementet foreslår ikke å gjennomføre Banklovkommisjonens forslag om at gjenopprettingsplanen skal bygge på foretakets vurderinger etter gjeldende lov § 13-6. Den bestemmelsen omhandler håndtering av risiko i den løpende virksomheten, herunder kapitalbehov på kort og lang sikt, og har et snevrere utgangspunkt enn de vurderingene som skal gjøres under utarbeidelsen av en gjenopprettingsplan. For å lage en god nok gjenopprettingsplan må foretaket beskrive hvordan det kan verne seg mot alvorlige og ekstraordinære hendelser, som kan oppstå både internt i foretaket og komme utenfra. Foretaket vil naturligvis stå fritt til å bruke materiale fra vurderinger etter loven § 13-6 i arbeidet med gjenopprettingsplanen, men bør ha en bredere tilnærming til planen.

5.7.1.2 Vurdering og oppfølging

Departementet foreslår krav til vurdering og oppfølging av planen i lovforslaget § 20-5 annet ledd. Bestemmelsen gjennomfører direktivet art. 6 nr. 1 til 4, og bygger på Banklovkommisjonens utkast § 20-6 annet ledd første punktum. Når foretaket har utarbeidet eller oppdatert sin gjenopprettingsplan, foreslår departementet at den i tråd med direktivet art. 5 nr. 9 og 6 nr. 1 skal godkjennes av styret og oversendes til Finanstilsynet for vurdering. I tråd med art. 6 nr. 2 bør Finanstilsynet innen seks måneder vurdere om planen tilfredsstiller krav fastsatt i eller i medhold av lov. Finanstilsynet bør også vurdere om planlagte tiltak vil være tilstrekkelige til å gjenopprette foretakets finansielle stilling, og om planen vil la seg gjennomføre raskt og med minst mulig skadevirkninger for kunder, andre finansforetak og den finansielle stabiliteten. Dette er i realiteten et viktig tilleggskrav til foretakets gjenopprettingsplan, og vil f.eks. kunne innebære at det ikke kan basere seg på å styrke soliditeten ved bare å stramme inn utlånsveksten, ettersom det kan forsterke tilbakeslag i økonomien og svekke andre finansforetak. For noen foretak i visse situasjoner, f.eks. hvis et lite foretak rammes av spesielle problemer, kan dette tilleggskravet være mindre bindende.

Finanstilsynets gjennomgang av planen bør videre omfatte bl.a. en vurdering av om foretakets kapital- og finansieringsstruktur er hensiktsmessig sett i forhold til foretakets organisering og risikoprofil, uten at det er nødvendig å lovfeste dette. Planen bør også forelegges for den delen av Finanstilsynet som utøver krisehåndteringsmyndighet, slik at den kan vurdere om det er forhold ved planen som kan ha negativ innvirkning på mulighetene for å krisehåndtere foretaket, se avsnitt 5.7.2, og i så fall gi anbefalinger om planens innhold.

Departementet foreslår videre å fastsette hovedreglene om tilsynsmessig oppfølging av planen i § 20-5 tredje ledd. Bestemmelsen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 20-6 annet ledd annet punktum, men departementet foreslår å bygge ut bestemmelsen for mer eksplisitt å gjennomføre direktivet art. 6 nr. 5 og 6.

Dersom Finanstilsynet finner vesentlige mangler ved gjenopprettingsplanen, bør Finanstilsynet iverksette en prosess i tråd med direktivreglene med sikte på å avhjelpe manglene. Dette innebærer at Finanstilsynet først bør kreve at foretaket oversender en revidert plan innen to måneder, som tilsynet deretter tar opp til ny vurdering. Finanstilsynet bør imidlertid gi foretaket mulighet for å uttale seg om dette før tilsynet krever en revidert plan, og tilsynet vil også kunne forlenge fristen med én måned. Dersom Finanstilsynet finner at manglene ikke er tilstrekkelig avhjulpet i den reviderte planen, bør Finanstilsynet kunne pålegge foretaket å gjøre konkrete endringer i planen. Dersom foretaket ikke oversender en revidert plan, eller den reviderte planen eller pålagte endringer i planen ikke i tilstrekkelig grad avhjelper manglene, bør Finanstilsynet kreve at foretaket innen en rimelig frist angir hvilke virksomhetsendringer det kan gjennomføre for å avhjelpe manglene. Dersom foretaket ikke angir endringer, eller Finanstilsynet finner at de angitte endringene ikke vil være tilstrekkelige, bør Finanstilsynet kunne gi foretaket pålegg om å treffe nødvendige tiltak. Etter departementets vurdering vil Finanstilsynets påleggshjemler etter finansforetaksloven § 14-6 tredje ledd være dekkende for de tiltak som kan være aktuelle i slike tilfeller. Påleggshjemlene samsvarer i stor grad med direktivets minstekrav til tilgjengelige påleggshjemler, som nevner pålegg om å redusere risikoen, tilrettelegge for styrking av soliditeten, gjennomgå strategier og organisering, og å endre finansieringsstrategien og styringsstrukturen. Finanstilsynet bør også kunne gi pålegg ut over dette, i tråd med hjemlene i loven § 14-6 tredje ledd. Vilkåret for å gi pålegg etter loven § 14-6 tredje ledd trenger altså ikke å være oppfylt for at Finanstilsynet skal kunne gi de pålegg som er nevnt i bestemmelsen.

5.7.1.3 Konsernforhold

Kravene om en oppdatert gjenopprettingsplan bør også gjelde på konsernnivå for norske finanskonsern som er omfattet av reglene i kapitlet, og det er i lovforslaget § 20-5 fjerde ledd lagt opp til at slike planer skal angi hvilke tiltak som kan settes i verk for å gjenopprette konsernets og de enkelte konsernforetakenes finansielle stilling. Selv om et foretak er dekket av en konsernplan, bør Finanstilsynet likevel kunne kreve at enkeltforetak i konsernet, har sin egen gjenopprettingsplan. I samråd med tilsynsmyndigheten i annen EØS-stat, bør Finanstilsynet kunne kreve at det samme også skal gjelde konsernforetak etablert der. I de tilfeller der et norsk finanskonsern har datterforetak i andre EØS-land, må Finanstilsynets vurdering og oppfølging av konsernets gjenopprettingsplan foretas i samråd med tilsynsutvalget for konsernet. Dersom et norsk foretak har etablert en filial med vesentlig virksomhet i en annen EØS-stat, skal Finanstilsynet konsultere tilsynsmyndigheten der. Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-6 tredje ledd, og gjennomfører de mest sentrale reglene i direktivet art. 7 og 8. De nærmere direktivreglene om konsernplaner, som bl.a. består av detaljert regulering av samhandlingen mellom ulike lands myndigheter, vil det etter departementets vurdering være mer hensiktsmessig å fastsette i forskrift.

5.7.1.4 Register for finansielle kontrakter

Når Finanstilsynet skal vurdere foretakenes gjenopprettingsplaner, vil det kunne være nyttig å ha oversikt over foretakets finansielle kontrakter, f.eks. for å kunne avdekke eventuelle hindringer for å gjennomføre de planlagte tiltakene. Dette vil kunne være minst like nyttig for Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet i forbindelse med utarbeidelsen av krisetiltaksplaner, jf. nedenfor, også fordi Finanstilsynet skal ha myndighet til i visse situasjoner å suspendere en parts hevingsrett til en kontrakt som er inngått med foretaket. Finanstilsynet bør derfor ha mulighet for å kreve at de enkelte foretak skal ha oppdaterte registre over finansielle kontrakter, både som tilsynsmyndighet og krisehåndteringsmyndighet, i tråd med direktivet art. 5 nr. 8 og art. 10 nr. 8. Av sistnevnte følger det også at Finanstilsynet skal kunne kreve at slike registre legges frem innen en angitt frist. Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens utkast §§ 20-6 fjerde ledd og 20-7 tredje ledd, se lovforslaget §§ 20-5 femte ledd og 20-6 sjette ledd.

5.7.2 Krisetiltaksplan

5.7.2.1 Krav til planen

Krisehåndteringsdirektivet inneholder et bredt sett av krisetiltak som skal kunne tas i bruk overfor kriserammede foretak. Når et foretak er blitt kriserammet, kan det være nødvendig å få gjennomført hensiktsmessige tiltak raskt, slik at krisen i foretaket ikke blir verre eller sprer seg. Dette vil også være avgjørende for å kunne opprettholde foretakets funksjoner og virksomhet overfor kunder og resten av finanssystemet. Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet bør derfor på forhånd ha lagt en plan for hvilke krisetiltak som kan og bør tas i bruk overfor det enkelte foretak. Utarbeidelsen av en krisetiltaksplan vil også innebære at Finanstilsynet gjør en foreløpig vurdering av om et foretak i det hele tatt bør krisehåndteres, eller om det isteden burde avvikles dersom det skulle bli kriserammet, og om det bør gjøres endringer i foretakets virksomhet for å muliggjøre en krisehåndtering med de krisetiltak som angis i direktivet. De foretaksspesifikke krisetiltaksplanene vil ikke være bindende for Finanstilsynet dersom et foretak faktisk skulle bli kriserammet, ettersom Finanstilsynet da må ha handlefrihet til å håndtere den oppståtte krisen ut fra de rådende forholdene. Det foreslåtte rammeverket for krisehåndtering er nærmere omtalt i kapittel 7.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om å lovfeste hovedreglene om krisetiltaksplaner, med sikte på at direktivets mer detaljerte regler kan gjennomføres i forskrift.13 Lovreglene bør imidlertid omfatte alle de sentrale kravene til planenes innhold, og gi klare vilkår for når Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet kan gi pålegg om endringer i planen eller virksomheten. Det er særlig viktig at utgangspunktet for planen skal være at vilkårene for krisehåndtering av et foretak er oppfylt, det vil si at foretaket er kriserammet, og det er ikke andre muligheter for løsning enn krisetiltak etter direktivets system, jf. omtale i avsnitt 7.7.1. Banklovkommisjonens utkast § 20-7 innebærer at krisetiltaksplanen skal omfatte både krisetiltak og tidligtiltak fra Finanstilsynet, og som følge av utkastets øvrige regler om krisehåndtering blir det uklart hvilke situasjoner krisetiltaksplanen etter utkastet skal baseres på. Etter departementets vurdering bør det fremgå klart at krisetiltaksplanen skal gjelde mulig bruk av krisetiltak når et foretak har blitt kriserammet, se lovforslaget § 20-6 første ledd første punktum. Bestemmelsen gjennomfører direktivet art. 10 nr. 1.

Direktivet art. 10 nr. 3, 4, 6 og 7 oppstiller de mest sentrale kravene til krisetiltaksplanen, og etter departementets syn bør disse i forenklet form fastsettes i loven, i tråd med merknaden fra et mindretall i Banklovkommisjonen. Dette vil også kunne bidra til en hensiktsmessig struktur på planene, og gi en klar parallell til kravene til foretakenes egne gjenopprettingsplaner, jf. omtalen i avsnittet ovenfor. Krisetiltaksplanen bør i henhold til dette ta hensyn til relevante situasjoner, herunder at en krise rammer foretaket alene eller større deler av finanssystemet, og inneholde flere ulike modeller for bruk av krisetiltak overfor foretaket. Planen skal ikke legge til grunn statlig støtte, men bør inneholde en analyse av foretakets muligheter for å benytte seg av sentralbankfasiliteter, og hvilke eiendeler som i tilfelle kan kvalifisere som sikkerhet. Planen bør oppdateres årlig og når det har skjedd endringer i foretaket som nødvendiggjør endringer i planen. Det vises til lovforslaget § 20-6 første ledd annet punktum.

5.7.2.2 Vurdering og oppfølging

Krisetiltaksplanen skal utarbeides av Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet, eventuelt etter å ha konsultert krisehåndteringsmyndigheten i annen EØS-stat dersom foretaket har filial med vesentlig virksomhet der. Ved utarbeidelsen av planen bør Finanstilsynet vurdere i hvilken utstrekning en krise i foretaket kan håndteres med krisetiltak med minst mulig skadevirkninger for kunder, andre finansforetak og den finansielle stabiliteten, og med videreføring av foretakets kritiske funksjoner. Finanstilsynet bør også vurdere om foretaket i slike tilfeller i stedet bør avvikles, uten at en slik foreløpig vurdering vil være bindende dersom foretaket faktisk skulle bli kriserammet. Det kan f.eks. være tilfeller der en må anta at den mest hensiktsmessige løsningen oftest vil være å avvikle foretaket dersom det skulle bli kriserammet, men at det ikke kan utelukkes at foretaket bør krisehåndteres i enkelte situasjoner. Det vises til lovforslaget § 20-6 annet ledd. Bestemmelsen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 20-8 første ledd, men er noe tilpasset for å gjennomføre direktivet art. 15.

Dersom Finanstilsynet finner vesentlige hindringer for at en krise i foretaket kan håndteres med krisetiltak, bør foretaket i tråd med direktivreglene gis en frist på inntil fire måneder for å oversende forslag om avhjelpende tiltak. Dersom Finanstilsynet finner at de foreslåtte tiltakene ikke er tilstrekkelige til å fjerne hindringene, bør Finanstilsynet kunne gi foretaket pålegg om endringer i virksomheten. Direktivet angir elleve påleggshjemler som krisehåndteringsmyndigheten skal kunne bruke i en slik situasjon, og disse bør inntas i loven. Banklovkommisjonen har foreslått at en her skal kunne bruke Finanstilsynets påleggshjemler etter finansforetaksloven § 14-6 tredje ledd, i tillegg til seks nye hjemler i lovutkastet. Etter departementets vurdering vil det være mer oversiktlig å innta alle hjemlene for Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet på ett sted, og dessuten unngå sammenblanding med de tilsynsmessige hjemlene. I tillegg må alle hjemlene i direktivet gjennomføres korrekt i loven. Det vises til lovforslaget § 20-6 tredje ledd. Bestemmelsen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 20-8 tredje og fjerde ledd, men er betydelig omarbeidet for å gjennomføre direktivet art. 17.

Selv om direktivet åpner for at pålegg fra krisehåndteringsmyndigheten for å fjerne hindringer for krisehåndtering kan gis via tilsynsmyndigheten, vil det etter departementets vurdering være mer ryddig å innta egne hjemler for Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet. Disse hjemlene representerer også de viktigste verktøyene Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet skal ha utenom selve krisehåndteringen. Etter lovforslaget § 20-6 tredje ledd vil Finanstilsynet kunne gi pålegg om bl.a. konsernintern støtte, begrenset risiko, endret virksomhet, forenklet organisering og utstedelse av konvertibel gjeld. Med unntak av påleggshjemler knyttet til konvertibel gjeld, er det stort overlapp med de tilsynsmessige påleggshjemlene etter finansforetaksloven § 14-6 tredje ledd, men hjemlene er mer presist rettet inn mot en mulig krisehåndtering, og er derfor generelt noe snevrere enn hjemlene som brukes i den ordinære tilsynsmessige oppfølgingen.

I lovforslaget § 20-6 fjerde ledd foreslås det at Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet kan kreve at foretaket skaffer til veie opplysninger som trengs ved utarbeidelsen av krisetiltaksplanen, og at foretak som har mottatt pålegg, skal sende Finanstilsynet en plan for gjennomføring av pålegget innen én måned. Bestemmelsen tilsvarer Banklovkommisjonens utkast § 20-7 tredje ledd annet punktum og § 20-8 sjette ledd, og gjennomfører direktivet art. 11 og art. 17 nr. 4.

5.7.2.3 Konsernforhold

Kravene om krisetiltaksplan og oppfølging bør også gjelde på konsernnivå for norske finanskonsern som omfattes av reglene i kapittel 20. I lovforslaget § 20-6 femte ledd er det lagt opp til at Finanstilsynet skal ha en plan for den samlede virksomheten i konsernet. Planen skal etter forslaget baseres enten på krisehåndtering av morselskapet og konsernet som en enhet, eller på krisehåndtering av de enkelte konsernforetakene. Selv om det er laget krisetiltaksplan på konsernnivå, bør myndigheten kunne bestemme at det skal lages en egen krisetiltaksplan for enkeltforetak i konsernet. Dette bør også gjelde der det aktuelle konsernforetaket er etablert i annen EØS-stat, men i slike tilfeller må dette skje i samråd med myndigheten i den aktuelle EØS-staten. I tilfeller der et norsk finanskonsern har datterforetak i andre EØS-land, må Finanstilsynets vurdering og oppfølging av krisetiltaksplanen for konsernet foretas i samråd med krisehåndteringsmyndigheten der. Dersom norske foretak har etablert filial med vesentlig virksomhet i en annen EØS-stat, skal Finanstilsynet konsultere myndigheten der. Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-7 annet ledd og § 20-8 annet til fjerde ledd, og gjennomfører de mest sentrale reglene i direktivet art. 12, 13, 16 og 18. De nærmere direktivreglene om konsernforhold, som bl.a. består av detaljert regulering av samhandlingen mellom ulike lands myndigheter, foreslår departementet at kan fastsettes i forskrift gitt i medhold av loven.

5.7.2.4 Register for finansielle kontrakter

Departementet foreslår at Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet skal kunne kreve at de enkelte foretak skal ha oppdaterte registre over finansielle kontrakter, jf. avsnitt 5.7.1.4 over og lovforslaget § 20-6 sjette ledd.

5.7.3 Forenklede krav til planer

Utarbeidelse av fullstendige gjenopprettingsplaner vil kunne være ressurskrevende og lite hensiktsmessig for mange foretak, og vil også kunne legge beslag på store ressurser hos Finanstilsynet og Bankenes sikringsfond. Departementet er enig med Finanstilsynet i at en bør utnytte det handlingsrommet som ligger i direktivet for å redusere ressursbruken. Særlig for mindre foretak bør derfor gjenopprettingsplanen og oppfølgingen av denne gis et så begrenset omfang som mulig. På samme grunnlag bør krisetiltaksplanene holdes enklest mulig. I tråd med direktivet art. 4 og Banklovkommisjonens utkast § 20-10 bør anvendelsen av reglene om gjenopprettings- og krisetiltaksplaner tilpasses

  • a) foretakets størrelse, risikoprofil, kompleksitet, eierstruktur, arten og omfanget av dets virksomhet, og i hvilken grad foretaket er sammenvevet med resten av finanssystemet, og

  • b) antatte virkninger av en krise i foretaket for andre foretak, den finansielle stabiliteten, markedsforhold og økonomien for øvrig.

Ved tilpasning av anvendelsen av disse reglene bør det vurderes om det er nødvendig å oppdatere og vurdere gjenopprettings- og krisetiltaksplanene hvert år, eller om det vil være mer hensiktsmessig med en lavere hyppighet.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering av at det bør kunne gis forenklede krav også for grupper av relativt likeartede foretak, og ikke bare for foretak enkeltvis, slik direktivets hovedsystem synes å være, jf. også Finanstilsynets høringssvar. Blant annet må det antas at mange av de mindre sparebankene vil kunne behandles likt, og gis enkle krav til begge typer planer.

Etter departementets vurdering bør det overlates til Finanstilsynet som henholdsvis tilsynsmyndighet og krisehåndteringsmyndighet å bestemme hvilke foretak som skal få enklere krav til gjenopprettingsplaner og krisetiltaksplaner, og hvilke krav som skal gjelde. Dette er i tråd med direktivet, og antas mest hensiktsmessig i lys av EBAs retningslinjer og utsiktene til nærmere forordningsregler, jf. avsnitt 5.3.3, og også ettersom Finanstilsynet når som helst skal kunne gjeninnføre fullstendige krav. Det vises til lovforslaget § 20-7.

5.7.4 Avtaler om konsernintern støtte

Av hensyn til soliditeten i det enkelte finansforetak er det i gjeldende rett regler for hvordan konsernbidrag kan gis (bare til morselskap, ikke til søsterselskap), og hvor stort et slikt bidrag kan være, jf. finansforetaksloven § 18-3 og omtalen i avsnitt 5.2.3 ovenfor. På den annen side kan avtaler om konsernintern støtte også legge til rette for en hensiktsmessig håndtering av gryende problemer i deler av et konsern, slik at myndighetstiltak eventuelt kan unngås. I gjeldende rett kommer dette bl.a. til uttrykk ved at departementet kan samtykke til konsernbidrag som er høyere enn det som ellers ville ha vært tillatt, jf. loven § 18-3 annet ledd. Tilsvarende hensyn ligger til grunn for direktivets bestemmelser om konsernintern finansiell støtte. Som nevnt over er formålet med direktivreglene om konsernintern finansiell støtte å fjerne rettslige hindringer for slike avtaler som kan finnes i nasjonalt regelverk. For å gjennomføre direktivet art. 19 nr. 4 om å fjerne slike hindringer, må loven tilpasses slik at foretakene kan inngå avtaler om og gi denne typen konsernintern finansiell støtte. Direktivbestemmelsen gjelder kun konsernintern finansiell støtte som ytes mellom konsernforetak i ulike land, men det er etter departementets syn ikke grunn til å behandle avtalene strengere om begge parter befinner seg i Norge enn om avtalen er mellom konsernforetak som befinner seg i ulike EØS-land.

Bestemmelsene i finansforetaksloven kapittel 18 som legger visse begrensninger på konserninterne transaksjoner, gjelder generelt for alle finansforetak. Bestemmelsene om konsernintern finansiell støtte i direktivet og lovforslaget kapittel 20 gjelder kun for den undergruppen av finansforetak som er omfattet av krisehåndteringsreglene, det vil si banker, kredittforetak mv. Departementet foreslår derfor ikke endringer i bestemmelsene i kapittel 18, men isteden en bestemmelse om at loven § 18-3 ikke skal legge begrensninger på adgangen til å inngå avtaler om eller gi konsernintern finansiell støtte som er i samsvar med reglene i lovforslaget § 20-8.

Departementet slutter seg for øvrig til Banklovkommisjonens forslag om å begrense gjennomføringen av direktivreglene om konsernintern finansiell støtte i loven til de mest sentrale og overordnede reglene. En stor del av reguleringen her gjelder samhandling mellom myndigheter i ulike land, og detaljerte avtalemessige forhold, som egner seg for utfyllende forskriftsbestemmelser.

I tråd med direktivet art. 19 bør konsernforetak kunne inngå avtale med andre foretak i samme finanskonsern om finansiell støtte for det tilfelle at et av foretakene kommer i en situasjon der vilkårene for tidlig inngripen er oppfylt. Vilkårene for tidlig inngripen er oppfylt når et foretak er, eller trolig vil komme, i brudd med kapitalkrav eller andre virksomhetskrav, se avsnitt 6.7.1. De aktuelle konsernforetakene skal altså kunne avtale både at de vil yte støtte dersom det er andre konsernforetak som får økonomiske problemer, og at de skal motta støtte dersom de selv får problemer. Støtte skal kunne gis mellom datterforetak, og mellom morselskap og datterforetak. Foretak som på avtaletiden oppfyller vilkårene for tidlig inngripen, kan ikke inngå avtale om konsernintern finansiell støtte. Det vises til lovforslaget § 20-8 første ledd.

For at et konsernforetak skal kunne inngå slik avtale, må avtalen oppfylle visse vilkår, jf. omtale nedenfor, og være godkjent av Finanstilsynet. For norske konsern skal utkast til avtale sendes til Finanstilsynet sammen med opplysninger om avtalepartene og oppfyllelse av vilkårene. For avtaler som involverer flere EØS-stater, skal avtalen være godkjent av tilsynsmyndighetene som utgjør tilsynskollegiet for konsernet. Finanstilsynet skal, eventuelt i samråd med tilsynsutvalget for konsernet, og innen fire måneder, vurdere om avtalen skal godkjennes. Avtaleutkastet skal ikke godkjennes dersom det har vilkår i strid med det som er omtalt nedenfor. Det vises til lovforslaget § 20-8 annet og tredje ledd, som gjennomfører direktivet art. 20.

Etter at Finanstilsynet eller tilsynsmyndigheten i annen EØS-stat har godkjent avtaleutkastet, skal utkastet forelegges til godkjennelse for aksjonærene i hvert av de foretak som ønsker å inngå avtalen. Avtalen er bindende bare for konsernforetak hvor godkjennelse er gitt. Det vises til lovforslaget § 20-8 fjerde ledd, som gjennomfører direktivet art. 21.

Når et konsernforetak som har inngått avtale om konsernintern finansiell støtte, har fått økonomiske problemer og oppfyller vilkårene for tidlig inngripen, kan styret i det eller de foretak som i henhold til avtalen skal yte støtte i slike situasjoner, treffe vedtak om at støtte skal gis. Vedtaket skal begrunnes, angi formålet med støtten, og bekrefte at vilkårene for støtte er oppfylt. Styret i foretaket som skal motta støtte, må på sin side treffe vedtak om å akseptere støtten. Før støtten ytes, skal foretaket som vil yte støtte, gi melding med relevante opplysninger til de berørte tilsynsmyndighetene som innen fem arbeidsdager skal avgjøre om støtten skal godkjennes eller forbys som i strid med vilkårene. Det vises til lovforslaget § 20-8 femte ledd, som gjennomfører direktivet art. 24 og 25.

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at det bør inntas i loven at avtale og vedtak om konsernintern finansiell støtte må oppfylle vilkår i tråd med direktivet art. 23. Støtte kan således bare ytes dersom

  • a) det er rimelige utsikter til at støtten i vesentlig grad vil avhjelpe de finansielle vanskelighetene mottakende foretak befinner seg i,

  • b) støtten har til formål å opprettholde eller gjenopprette den finansielle stabiliteten i konsernet som helhet eller i et konsernforetak, og det er i støtteytende foretaks interesse å gi støtte,

  • c) støtten ytes på forretningsmessige vilkår og mot vederlag,

  • d) det er rimelige utsikter til at vederlaget blir betalt og støtten tilbakebetalt,

  • e) støtten utgjør ikke en trussel mot støtteytende foretaks likviditet eller soliditet, eller mot den finansielle stabiliteten,

  • f) støtteytende foretak oppfyller krav om kapital, likviditet og store engasjementer når støtten gis, og ytelsen medfører ikke at foretaket kommer i brudd med kravene, med mindre Finanstilsynet har gitt tillatelse til dette, og

  • g) støtten vil ikke vanskeliggjøre en krisehåndtering av det støtteytende foretaket.

Det vises til lovforslag § 20-8 sjette ledd.

Et konsernforetak skal offentliggjøre opplysninger om det er eller ikke er part i avtale om konsernintern finansiell støtte, etter regler fastsatt i eller i medhold av loven § 14-5. Det vises til lovforslag § 20-8 syvende ledd.

5.7.5 Minstekrav til konvertibel gjeld (MREL) mv.

5.7.5.1 Intern oppkapitalisering og konvertibel gjeld

Departementet foreslår å gjennomføre direktivets regler om intern oppkapitalisering og konvertibel gjeld i lovforslaget §§ 20-24 til 20-26, se nærmere omtale i avsnitt 7.7.6.

5.7.5.2 Minstekravet

For å kunne gjennomføre en intern oppkapitalisering som kan gjenopprette den finansielle stillingen til et kriserammet foretak, må foretaket ha et visst minimum av gjeld som kan konverteres til egenkapital, enten det er for å dekke tap eller skape ny egenkapital. Hvor mye konvertibel gjeld det enkelte foretak bør ha, vil avhenge av de muligheter og behov for intern oppkapitalisering som avdekkes ved utarbeidelsen av krisetiltaksplanen, jf. over. Dersom krisetiltaksplanen i liten eller ingen grad legger opp til bruk av intern oppkapitalisering, vil kravet til konvertibel gjeld kunne settes lavt eller til null.

Ettersom nedskriving og konvertering av ansvarlig kapital vil være del av en intern oppkapitalisering, eller gjennomføres for å unngå at intern oppkapitalisering eller andre krisetiltak blir nødvendig, er det hensiktsmessig å fastsette et minstekrav til summen av ansvarlig kapital og konvertibel gjeld, slik direktivet foreskriver. Et slikt minstekrav vil gjelde parallelt med kravene til ansvarlig kapital etter kapitalkravsregelverket, og foretakets ansvarlige kapital vil kunne telles med til dekning av begge krav. Dette gjenspeiler også at de to kravene har ulike formål.

Departementet slutter seg i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til regler om minstekrav til konvertibel gjeld, men vil understreke at et slikt krav hører hjemme i beredskapsfasen av regelverket, ettersom det skal gjelde til enhver tid. Kravet bør derfor inntas sammen med kravene om planverk mv. i loven. Ettersom det foreligger forslag om betydelige endringer i deler av dette regelverket i direktivet, bør en i fastsettelsen av norske lovregler søke å ta hensyn til dette. Blant annet bør det ikke lovfestes at minstekravet skal uttrykkes i prosent av foretakets forvaltningskapital eller andre størrelser, fordi det her ligger an til endringer. Dette er det heller ikke avgjørende å avklare i loven. Måten kravet skal uttrykkes på, vil i stor grad være et teknisk spørsmål, som det uansett kan legges til grunn vil bli fullharmonisert i EØS. Det viktigste vil være å etablere klare hovedregler i loven for hva kravet er ment å dekke, og hvordan det skal kunne oppfylles.

Minstekravet skal fastsettes av Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet, og inntas i den foretaksspesifikke krisetiltaksplanen. Dette innebærer også at kravet skal fastsettes etter samråd med tilsynsfunksjonen hos Finanstilsynet, og samtidig med at krisetiltaksplanen fastsettes eller oppdateres. Kravet skal ikke fastsettes etter noen generell eller felles metode, men på grunnlag av et sett av kriterier, ikke ulikt måten tilleggskrav til kapital fastsettes på under den tilsynsmessige oppfølgingen i henhold til kapitalkravsregelverket (pilar II). Finanstilsynet skal som et minimum basere seg på kriteriene i direktivet, men kan også legge vekt på andre relevante forhold. Direktivreglene utfylles imidlertid her av mer konkrete forordningsregler. Departementet foreslår at kriteriene inntas i korte trekk i loven, i tråd med innholdet i Banklovkommisjonens utkast. Det viktigste er at summen av ansvarlig kapital og konvertibel gjeld skal være tilstrekkelig til at den finansielle stillingen til et kriserammet foretak kan gjenopprettes med intern oppkapitalisering eller andre krisetiltak, dersom det legges opp til dette i krisetiltaksplanen. Det skal også legges vekt på foretakets størrelse, forretningsmodell, finansieringsstruktur og risikoprofil, og i hvilken grad en krise i foretaket vil ha negative virkninger for den finansielle stabiliteten, samt i hvilken grad innskuddsgarantiordningen kan bidra til finansiering av krisehåndteringen. Det vises til lovforslaget § 20-9 første ledd. Bestemmelsen gjennomfører direktivet art. 45 nr. 1, 6 og 15, og bygger på Banklovkommisjonens utkast § 20-39 første og tredje ledd.

Dersom det er nødvendig for å sikre at et foretak kan krisehåndteres på hensiktsmessig måte, bør Finanstilsynet kunne kreve at minstekravet delvis skal oppfylles med gjeldsinstrumenter med lavere prioritet enn vanlig gjeld (etterstilt gjeld). Dette kan legge til rette for at et foretak kan krisehåndteres ved intern oppkapitalisering og andre krisetiltak selv om mye av foretakets gjeld må unntas, enten fordi den ikke skal anses som konvertibel i utgangspunktet (f.eks. innskudd), eller fordi særlige forhold tilsier unntak i den aktuelle situasjonen. I EU-kommisjonens forslag om endringer i direktivet er det nevnt at krav om oppfyllelse med etterstilt gjeld bør avgrenses til det nivået som er nødvendig for å forhindre at øvrige kreditorer ved en krisehåndtering blir påført høyere tap enn under vanlig insolvensbehandling. Kan det ikke godtgjøres at kreditorene vil komme bedre ut av en krisehåndtering enn en vanlig insolvensbehandling, skal krisehåndteringen generelt ikke gjennomføres.14 Departementet foreslår å innta i loven en hjemmel for Finanstilsynet til å beslutte at kravet delvis skal oppfylles med gjeldsinstrumenter med lavere prioritet enn annen gjeld, uten å konkretisere dette nærmere. EU-reglene er på dette punktet i utvikling, og det vil være lite hensiktsmessig å snevre inn handlefriheten for mye. Bestemmelsen innebærer imidlertid ikke at Finanstilsynet kan kreve at hele kravet oppfylles med ansvarlig kapital. Dette er som nevnt angitt som en mulighet i direktivets fortale, men et slikt krav vil etter departementets syn passe dårlig med formålet med reglene om konvertibel gjeld. Minstekravet bør ikke være et nytt krav til ansvarlig kapital ved siden av kapitalkravsregelverket. Departementets forslag er likevel ikke til hinder for at noen foretak kan komme til å oppfylle sitt krav bare med ansvarlig kapital, eller at noen foretak velger å oppfylle kravet med ansvarlig kapital istedenfor å utstede annen etterstilt gjeld. Det vises til lovforslaget § 20-9 annet ledd. Bestemmelsen svarer til en forenklet versjon av Banklovkommisjonens utkast § 20-39 fjerde ledd og direktivet art. 45 nr. 13 og 14.

I tillegg til de krav som stilles til konvertibel gjeld i en krisehåndtering, se avsnitt 7.7.6, skal slik gjeld oppfylle en del tilleggskrav for å kunne medregnes til dekning av minstekravet til ansvarlig kapital og konvertibel gjeld. Dette er ment å forhindre at kravet oppfylles med gjeldsinstrumenter som det er usikkert om faktisk vil kunne skrives ned og konverteres fullt ut under en krisehåndtering. Departementet foreslår å innta i loven overordnede krav om at gjeldsinstrumentene må være fullt betalt, ha en gjenstående løpetid på minst ett år, og ikke være eid, garantert, sikret eller finansiert av foretaket selv. Også på dette punktet er EU-reglene i utvikling, bl.a. ved at EU-kommisjonen har foreslått utfyllende krav til hvilken gjeld som kan medregnes i kapitalkravsforordningen, og det vil derfor ikke være hensiktsmessig med for utførlige krav i loven. Det vises til lovforslaget § 20-9 tredje ledd. Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-39 annet ledd og direktivet art. 45 nr. 4.

Obligasjoner med fortrinnsrett (OMF) er etter direktivet unntatt fra nedskriving og konvertering, og følgelig vil det ikke være grunnlag for å pålegge kredittforetak som hovedsakelig finansierer seg med OMF, å oppfylle et minstekrav til konvertibel gjeld med henblikk på å muliggjøre intern oppkapitalisering. Etter finansforetaksloven § 11-7 kan kredittforetak bare utstede OMF hvis foretakets formål er å yte eller erverve pantesikrede lån, og virksomheten hovedsakelig finansieres med OMF. Etter loven § 2-2 kan ikke kredittforetak motta innskudd. Norske OMF-foretak vil dermed oppfylle direktivets vilkår for unntak fra minstekravet dersom det forutsettes at de i tilfelle en krise vil bli avviklet eller håndtert med andre krisetiltak enn intern oppkapitalisering, og kreditorene må ta tap i henhold til formålene for krisehåndtering, som bl.a. innebærer vern av offentlige midler. En slik fremgangsmåte følger av reglene om krisehåndtering i lovforslaget, jf. kapittel 7, og må forutsettes inntatt i krisetiltaksplanen for slike foretak. Norske OMF-foretak bør etter departementets vurdering derfor unntas fra minstekravet, uten at det skal kreve noen beslutning hos Finanstilsynet. Det vises til lovforslaget § 20-9 fjerde ledd. Bestemmelsen gjennomfører direktivet art. 45 nr. 3, og svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-39 femte ledd. Lovforslaget gir imidlertid direkte unntak.

Minstekrav til konvertibel gjeld bør fastsettes for enkeltforetak og for konsern som helhet på konsolidert basis, på samme måte som kapitalkrav. For grensekryssende konsern innad i EØS skal det konsoliderte kravet generelt fastsettes av morselskapets krisehåndteringsmyndighet i samråd med krisehåndteringsmyndighetene i de andre landene. Minstekrav på foretaksnivå for datterforetak skal tilsvarende fastsettes av datterforetakets krisehåndteringsmyndighet i samråd med øvrige myndigheter. Det vises til lovforslaget § 20-9 femte ledd. Bestemmelsen gjennomfører direktivet art. 45 nr. 7 til 12, og svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-40 femte ledd.

5.7.5.3 Tilrettelegging for nedskriving og konvertering

Det er viktig at konvertering av kapital- og gjeldsinstrumenter til ny egenkapital kan gjennomføres raskt når Finanstilsynet har truffet vedtak om nedskriving og konvertering av ansvarlig kapital eller intern oppkapitalisering, jf. avsnitt 6.7.3 og 7.7.6. Det kan kreve at vedtektsfastsatte prosedyrer og andre formelle krav etter selskapslovgivningen ikke følges i en slik situasjon, og at styret i foretaket til enhver tid har forhåndstillatelse til å utstede egenkapital for dette formålet. Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet bør derfor ha mulighet for å kreve at et foretak har slike forhåndstillatelser, og det bør angis i loven at utstedelse av ny egenkapital i slike situasjoner skal kunne skje uten samtykke fra andre aksjeeiere og uten at formelle krav etter selskapslovgivningen blir overholdt. Et eventuelt pålegg fra Finanstilsynet må forutsettes å være basert på vurderinger i forbindelse med krisetiltaksplanen for foretaket, bl.a. slik at omfanget av forhåndstillatelsen må være tilpasset utsiktene for intern oppkapitalisering i en krisesituasjon. Det vises til lovforslaget § 20-10 første ledd. Bestemmelsen gjennomfører direktivet art. 54 og. 60 nr. 4, og svarer til tre bestemmelser i Banklovkommisjonens utkast, se avsnitt 5.5.5.3.

Kapital- og gjeldsinstrumenter som er undergitt loven i andre EØS-land, vil kunne skrives ned og konverteres på samme måte som instrumenter etter norsk rett. For å sikre at også instrumenter som er undergitt loven i fremmed stat utenfor EØS, kan behandles på samme måte, bør foretakene ha plikt til å sørge for at avtaler om nye kapital- og gjeldsinstrumenter inneholder vilkår som gir hjemmel for gjennomføring av vedtak om nedskriving og konvertering. Med nye instrumenter menes her avtaler som inngås etter at lovregelen er trådt i kraft. Dersom loven i den aktuelle staten gir hjemmel for nedskriving og konvertering, eller slik hjemmel er sikret på annen måte, bør Finanstilsynet kunne gi unntak fra plikten. Dersom det ikke foreligger avtalevilkår, lovregler eller andre forhold som sikrer at Finanstilsynets vedtak om nedskriving og konvertering vil bli gjennomført, skal ikke det forhindre Finanstilsynet fra å treffe slikt vedtak. Det vil i tilfelle da bli et spørsmål om de aktuelle instrumentene faktisk kan brukes til å dekke tap og fremskaffe ny egenkapital. I tråd med de nærmere EU-reglene om dette, kan heller ikke slike instrumenter hvor det ikke er sikret hjemmel, medregnes til dekning av minstekravet til ansvarlig kapital og konvertibel gjeld. Det vises til lovforslaget § 20-10 annet ledd. Bestemmelsen svarer til fire bestemmelser i Banklovkommisjonens utkast, se avsnitt 5.5.5.3, og gjennomfører direktivet art. 55. Direktivbestemmelsen gjelder bare gjeldsinstrumenter, men departementet slutter seg altså til Banklovkommisjonens forslag om å la tilsvarende gjelde for nye kapitalinstrumenter som kan inngå i den ansvarlige kapitalen. Det er etter departementets vurdering ingen grunn til å gjøre forskjell på instrumentene i dette henseende, og hjemmel for nedskriving og konvertering av kapitalinstrumenter under tredjelands lov vil kunne ha betydning for effekten av kriseforbyggende tiltak og krisetiltak. Departementet viser til at det også i den danske og svenske gjennomføringen av direktivet er lagt til grunn at det bør være slik, se avsnitt 5.4.

Fotnoter

1.

«Guidelines on the range of scenarios to be used in recovery plans», utgitt 18. juli 2014.

2.

«Guidelines on the minimum list of qualitative and quantitative recovery plan indicators», utgitt 23. juli 2015.

3.

«Guidelines on the specification of measures to reduce or remove impediments to resolvability and the circumstances in which each measure may be applied under Directive 2014/59/EU», utgitt 19. desember 2014.

4.

«Guidelines on the application of simplified obligations under Article 4(5) of Directive 2014/59/EU», utgitt 16. oktober 2015.

5.

Direktiv 2013/36/EU og forordning (EU) 575/2013.

6.

Den ansvarlige kapitalen består av foretakets egenkapital (ren kjernekapital) og annen godkjent ansvarlig kapital (bl.a. ansvarlig lånekapital). Etter kapitalkravsregelverket skal den ansvarlige kapitalen minst utgjøre en viss prosentandel av foretakets risikovektede eiendeler.

7.

TLAC står for «Total Loss Absorbing Capacity», og er utarbeidet av Financial Stability Board (FSB) i samarbeid med Baselkomiteen. Anbefalingene er gitt i FSBs dokument «Principles on Loss-absorbing and Recapitalisation Capacity of G-SIBs in Resolution – Total Loss-absorbing Capacity (TLAC) Term Sheet», utgitt 9. november 2015.

8.

Blant annet er det nevnt i lovforslag nr. L 105 av 19. desember 2014 at «omfanget af [krisetiltaksplanene vil] afhænge af det konkrete instituts størrelse, kompleksitet m.v. For mindre pengeinstitutter vil der således blive tilstræbt en enstrenget og simpel afviklingsmodel.» Finanstilsynet kan etter lov om finansiel virksomhed §§ 71 a fastsette nærmere regler om gjenopprettingsplaner.

9.

Se kapittel 8.1.1 i proposisjon nr. 2015/16:5.

10.

Se kapittel 11.1 i proposisjon nr. 2015/16:5.

11.

Medlemmene Digranes, Heldal og Kierulf Prytz.

12.

Medlemmene Digranes, Heldal og Kierulf Prytz.

13.

Som nevnt i avsnitt 5.3.2 er det gitt nærmere føringer for innholdet i gjenopprettingsplaner i forordning fra EU-kommisjonen.

14.

Dette følger av «no creditor worse off»-prinsippet, jf. direktivet art. 73.

Til dokumentets forside