10 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til § 106 d første ledd bokstav j

Ordlyden endres for å være i tråd med endringsforslagene til § 130.

Til § 130

I bestemmelsens første ledd endres ordlyden fra en adgang til å foreta beslag, pålegge meldeplikt og bestemt oppholdssted der utlendingen er «funnet å utgjøre en trussel» mot grunnleggende nasjonale interesser, til at disse tvangsmidlene kan anvendes når det er «konkrete holdepunkter for å anta» at utlendingen utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser. Pålegg om meldeplikt og bestemt oppholdssted, og avgjørelsen om beslag, besluttes av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt, men vurderingen må bygge på informasjon fra PST. Denne informasjonen skal komme til uttrykk gjennom en skriftlig, ugradert redegjørelse. Ordlyden «konkrete holdepunkter for å anta» anvendes i stor grad i kapittel 12 og tas inn for å skape bedre samsvar mellom kapitlene. I tillegg vil ordlyden bedre gjenspeile forslaget til adgangen til bruk av tvangsmidler, også forut for et fattet vedtak. Se nærmere omtale under punkt 8.2, jf. punkt 8.1.

Det gjøres en endring i ordlyden fra dagens vilkår om adgang til bruk av tvangsmidler der utlendingen «ikke har innrettet seg etter et vedtak som pålegger en utreiseplikt», til at tiltakene må være «nødvendige for å sikre iverksettingen av et vedtak som pålegger en utreiseplikt». Endringen gjøres for å skape bedre samsvar mellom bestemmelsene i kapittel 14 og kapittel 12, samt mellom ny ordlyd i første og annet ledd, se nærmere omtale i punkt 8.2. Det alternative vilkåret om adgang til bruk av tvangsmidler der «tvangsretur for øvrig ikke lar seg gjennomføre», videreføres.

Videre utvides adgangen til å foreta beslag og pålegge meldeplikt eller bestemt oppholdssted til å gjelde også under behandlingen av en sak som kan føre til et vedtak som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90. Ordlyden samsvarer med den som benyttes i kapittel 12, i all hovedsak §§ 99, 104 og 105, og er ment å ha samme meningsinnhold. Formuleringen «kan føre til» innebærer at det må foreligge konkrete holdepunkter som tilsier at utlendingen risikerer å bli pålagt en plikt til å forlate riket, se omtale under punkt 8.2, jf. 8.1.

I annet ledd endres ordlyden fra dagens adgang til pågripelse og internering «dersom utlendingen utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser», til at det vil være adgang til dette når det er «konkrete holdepunkter for å anta» at utlendingen utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser. Pågripelsen besluttes av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt, men vurderingen må bygge på informasjon fra PST. Denne informasjonen skal komme til uttrykk gjennom en skriftlig, ugradert vurdering. Ordlyden «konkrete holdepunkter for å anta» anvendes i stor grad i kapittel 12 og tas inn for å skape bedre samsvar mellom kapitlene. I tillegg vil ordlyden bedre gjenspeile adgangen til frihetsberøvelse også forut for et fattet vedtak, som foreslås inntatt i annet punktum, se nærmere omtale nedenfor. Det vises for øvrig til omtalen under punkt 8.1.

Det tilføyes et vilkår om at «tiltakene må være nødvendige for å sikre iverksettingen av et vedtak som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90.» Dette vilkåret hever ikke terskelen for internering, men gir kun uttrykk for de generelle reglene om bruk av tvangsmidler som er omtalt i § 99 og som gjelder for saker etter kapittel 14 allerede i dag. Vilkåret tas inn for å samsvare med ordlyden anvendt i kapittel 12, herunder i utlendingsloven § 99 og § 106 første ledd bokstav b, og innebærer ingen realitetsendring.

Adgangen til pågripelse og internering utvides til å gjelde også under behandlingen av en sak som kan føre til et vedtak som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90. Dette fremkommer av annet punktum. Ordlyden samsvarer med den som benyttes i kapittel 12, herunder § 99 og § 106, og er ment å ha samme meningsinnhold. Formuleringen «kan føre til» innebærer at det må foreligge konkrete holdepunkter som tilsier at utlendingen risikerer å bli pålagt en plikt til å forlate riket. Det vises til omtale under punkt 8.1.

Vilkåret om at det må treffes tiltak med sikte på utsendelse videreføres i nytt tredje punktum. Det er gjort tilpasninger i ordlyden for at denne skal være mer i samsvar med bestemmelsen i § 106 tredje ledd, uten at dette medfører en realitetsendring.

Nåværende regulering om at bestemmelsene om lengste samlede tid for internering i § 106 b tredje ledd ikke gjelder, opprettholdes, men flyttes fra annet punktum til nytt fjerde punktum.