8 Departementets vurdering

8.1 Pågripelse og internering

Departementet foreslår at det åpnes for en adgang til frihetsberøvelse under behandlingen av en sikkerhetssak som kan føre til et vedtak som pålegger en utreiseplikt. Forslaget innebærer at pågripelse og internering kan besluttes på ethvert tidspunkt under saksforberedelsen, så lenge det foreligger konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser og det treffes tiltak mot utlendingen med sikte på utsendelse.

Etter dagens regler må det som utgangspunkt foreligge vedtak i saken for å kunne pågripe og internere en utlending som utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser, jf. utlendingsloven § 130 annet ledd. Adgangen til å internere ved unndragelsesfare mv. etter bestemmelsene i kapittel 12, som også kan benyttes før det foreligger vedtak i sikkerhetssaken, anses ikke tilstrekkelig.

Departementet mener det er et klart behov for at det også i sikkerhetssakene er adgang til å pågripe og internere, før det er fattet vedtak om at utlendingen utgjør en trussel etter reglene i kapittel 14. Adgangen til å internere blir da som i øvrige utlendingssaker, jf. lovens kapittel 12. Lovgivers intensjon fremstår ikke på noe tidspunkt å ha vært at adgangen til pågripelse og internering skal være snevrere i saker som berører grunnleggende nasjonale interesser. Dette er blant annet saker hvor utlendingen har tilknytning til terrorvirksomhet, spionasje, sabotasje og undergravende virksomhet, som regel til fordel for en annen stat. Det er et sikkerhetsmessig behov for at politiet har muligheten for pågripelse og internering, også under saksforberedelsen av slike saker.

Departementet legger også vekt på at det tidligere var adgang til å pågripe og internere en utlending som ble vurdert å utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser, før det forelå et vedtak, jf. omtalen av situasjonen før opprettelsen av kapittel 14 om behandling av sikkerhetssaker i 2014 i punkt 4. Det fremgår av forarbeidene til den nåværende bestemmelsen i § 130, at endringene i ordlyden ikke var ment å innebære en realitetsendring. Når man fjernet regelen om internering ved gitt instruks, skyldtes det at departementet ikke lenger skulle instruere i disse sakene, men i stedet fatte vedtak selv.

Departementet foreslo i høringsnotatet at tvangsmidler i sikkerhetssaker kunne benyttes ved forhåndsvarsel om utvisning eller tilbakekall. Det ble ansett å være behov for å kunne pågripe og internere også forut for forhåndsvarsel, men at det da burde skilles mellom saker der utlendingen har oppholdstillatelse eller ikke. Der utlendingen ikke har oppholdstillatelse skulle det kunne besluttes pågripelse og begjæres internering, dersom PST mente vedkommende utgjorde en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser.

Etter høringen er departementet kommet til at det ikke bør gjøres et skille mellom saker der utlendingen har oppholdstillatelse eller ikke, ettersom det ikke er gjort et slikt skille i lovens kapittel 12 for tvangsmidler i utlendingssaker generelt, og at det også i sikkerhetssakene bør være adgang til å pågripe og internere forut for et vedtak i sikkerhetssaken, og uavhengig av om utlendingen har oppholdstillatelse eller ikke. Bruk av tvangsmidler kan heller ikke være forbeholdt enkelte sakstyper, men må kunne omfatte alle saker som berører grunnleggende nasjonale interesser, og som kan føre til et vedtak som pålegger en utreiseplikt.

Departementet foreslår å åpne opp for at frihetsberøvelse kan anvendes også «under behandlingen av en sak som kan føre til» et vedtak som pålegger en utreiseplikt. Dette samsvarer med ordlyden som er anvendt i kapittel 12, herunder i § 99 og § 106 første ledd bokstav b annet punktum, og gir en helhetlig regulering av adgangen til frihetsberøvelse overfor utlendinger. Ordlyden «kan føre til» ble omtalt i Prop. 126 L (2016–2017) under punkt 11.1. Der ble det trukket frem at det ikke alltid kan kreves at det er åpnet en formell sak før tvangsmiddelet tas i bruk, ettersom et absolutt krav blant annet ville vanskeliggjøre politiets arbeid med bortvisnings- og utvisningssaker, som oppdages i forbindelse med grense- og utlendingskontroll.

Det foreslås å endre ordlyden fra dagens vilkår om at utlendingen «utgjør» en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser, til en adgang til pågripelse og internering der det foreligger «konkrete holdepunkter for å anta» at utlendingen utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser. Vurderingen av om vilkåret for pågripelse er oppfylt, ligger hos politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt, jf. § 106 a. For internering ligger myndigheten til retten, jf. § 106 b. Vurderingen må imidlertid bygge på informasjon fra PST, se nærmere omtale av de prosessuelle reglene nedenfor.

Formuleringen innebærer at det ikke kreves alminnelig sannsynlighetsovervekt. Bevis- og sannsynlighetsvurderingen må likevel basere seg på konkrete og objektive forhold som gir grunnlag for å stadfeste at utlendingen utgjør en trussel, jf. uttalelser om dette i Prop. 138 L (2010–2011) s. 26. Det er dermed ikke tilstrekkelig med en generell antakelse. Ordlyden åpner derimot for at vurderingen av om utlendingen utgjør en trussel ikke må være formalisert gjennom et vedtak eller et forhåndsvarsel. Forslaget må også sees i sammenheng med at begrepet «konkrete holdepunkter for å anta» allerede anvendes i kapittel 12 i vurderingen av hvorvidt det foreligger unndragelsesfare som gir adgang til pågripelse og internering, jf. § 106 første ledd bokstav b og c.

Rent praktisk vil forslagene sett under ett, gi adgang til pågripelse og internering for eksempel der PST mottar informasjon om at en utlending som antas å utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser, akkurat har ankommet Norge, og hvor det er risiko for handlinger som rammer grunnleggende nasjonale interesser. Her vil hastemomentet gjøre det nødvendig å pågripe og internere utlendingen også før det er utferdiget forhåndsvarsel, for å forhindre at vedkommende passerer grensen. Forslagene vil også åpne for pågripelse og internering av en utlending med oppholdstillatelse i Norge, uavhengig av oppholdsgrunnlaget, på ethvert tidspunkt i forberedelsen av en sak etter kapittel 14 som kan medføre en utreiseplikt.

Departementet understreker at de prosessuelle bestemmelsene som fremgår av kapittel 12 også gjelder for saker etter lovens kapittel 14. Pågripelsesgrunnlaget skal som den klare hovedregel være skriftlig, jf. utlendingsloven § 106 a første ledd, og internering besluttes av tingretten, jf. utlendingsloven § 106 b første ledd. I tillegg gjelder det særlige regler om pågripelse og internering av mindreårige, jf. § 106 c. Departementet beholder henvisningen til §§ 106 til 106 c i lovforslaget.

Dersom en utlending pågripes før det er gitt forhåndsvarsel, må den politimyndigheten som beslutter pågripelsen, utferdige en pågripelsesbeslutning som oppfyller utlendingslovens krav. Beslutningen skal kunne fremlegges for parten og/eller dennes representant i forbindelse med pågripelsen. Pågripelsen besluttes av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt, men vurderingen må bygge på informasjon fra PST. Denne informasjonen skal komme til uttrykk gjennom en skriftlig, ugradert redegjørelse. Dette er nødvendig for å ivareta utlendingens rett til kontradiksjon og for å sikre at domstolen har et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere tvangsmiddelet i den enkelte sak.

Forslaget om adgang til pågripelse og internering også under saksforberedelsen kan medføre at perioden for internering i noen saker kan bli noe lengre enn hva som tidligere var aktuelt. Departementet mener likevel det er innenfor de rammer som EMD setter. EMD krever at interneringsperioden ikke skal være lenger enn hva som er rimelig å anse som nødvendig ut fra formålet. Progresjonskravet er foreslått opprettholdt i § 130 annet ledd, men flyttet til tredje punktum: «Det er et vilkår for pågripelse og internering at det treffes tiltak med sikte på utsendelse». Dette tydeliggjør at det stilles krav til myndighetenes fremdrift og innebærer en aktivitetsplikt. Bestemmelsen må særlig tolkes i lys av de krav til progresjon som følger av EMK artikkel 5.

Advokatforeningen, Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg og MiRA-senteret har stilt spørsmål ved hvordan utlendingens rett til kontradiksjon sikres. Hovedinnvendingen er at utlendingen ikke får anledning til å uttale seg om saken før tvangsmiddelet er tatt i bruk. Departementet viser til at dersom politiet ønsker å opprettholde pågripelsen, må den pågrepne fremstilles for tingretten snarest mulig og senest den tredje dagen etter pågripelsen, jf. § 106 a syvende ledd. PSTs vurdering av trusselen utlendingen anses å utgjøre, som ligger til grunn for pågripelsen, skal som nevnt fremgå av en ugradert redegjørelse, som utlendingen vil få mulighet til å imøtegå i fengslingsmøtet sammen med sin prosessfullmektig. Hensynet til kontradiksjon og en reell mulighet til å imøtegå de faktiske anførslene tilsier derfor at saken må inneholde tilstrekkelige ugraderte opplysninger til at parten kan forstå og kommentere grunnlaget for inngrepet.

Dersom det skal føres bevis som inneholder graderte opplysninger, skal det oppnevnes en særskilt advokat som skal få innsyn i bevisene, jf. § 133. Bestemmelsen gjelder også ved domstolsbehandling av sak om tvangsmidler ilagt av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser.

Domstolene har som utgangspunkt full prøvelsesrett ved bruk av tvangsmidler etter utlendingsloven § 130. For tvangsmidler som besluttes av forvaltningen, kan domstolene underkjenne vedtaket dersom den åpne informasjonen er så begrenset at utlendingen ikke gis en reell mulighet til å imøtegå de faktiske anførslene som ligger til grunn for saken. Ved internering etter § 106 er det ikke tale om prøving av et forvaltningsvedtak, ettersom kompetansen til å beslutte internering er lagt til retten. Også i slike saker må retten imidlertid påse at prosessen samlet sett ivaretar utlendingens rett til kontradiksjon og en rettferdig behandling. I de tilfellene der utlendingen vurderes å utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser, følger det imidlertid av rettspraksis at domstolen bør se hen til den særlige erfaringen og fagkompetanse som PST besitter.

Advokatforeningen, Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg og NIM stiller spørsmål ved om det fremlagte forslaget i tilstrekkelig grad oppfyller kravet til klar og forutberegnelig lovhjemmel. Departementet har gått bort fra forslaget om adgang til pågripelse eller internering dersom «Politiets Sikkerhetstjeneste mener at utlendingen utgjør en trussel», se ovenfor. Klarhetskravet ivaretas også i større grad ved at det innføres en selvstendig adgang i § 130 til pågripelse og internering under saksforberedelsen, i stedet for at en slik adgang skal være delvis regulert i kapittel 12.

Når det gjelder merknaden til NIM knyttet til statsborgerskap, vises det til at forarbeidene til statsborgerloven § 26 b bygger på at personen anses som utlending fra tidspunktet for departementets vedtak om tap av statsborgerskap. Det innebærer at utlendingsrettslige tiltak, herunder bruk av tvangsmidler, kan iverksettes fra vedtakstidspunktet, uten å avvente en etterfølgende domstolsprøving av gyldigheten av vedtaket om tap av statsborgerskap. Det vises til Prop. 134 L (2019–2020) punkt 9.3 for en nærmere redegjørelse.

De generelle vilkårene for bruk av tvangsmidler etter utlendingsloven § 99 er forutsatt å gjelde også for saker som faller inn under lovens kapittel 14. Det innebærer blant annet at tvangsmiddelbruk skal ha «tilstrekkelig grunn», være nødvendig og forholdsmessig.

Med bakgrunn i at det gjøres endringer i ordlyden for bruk av tvangsmidler etter kapittel 14, er det nødvendig å foreta endringer i utlendingsloven § 106 d første ledd bokstav j, som fastsetter de nærmere kriteriene for vurderingen av om det foreligger fare for unndragelse, for at disse skal samsvare.

8.2 Beslag, meldeplikt og bestemt oppholdssted

Det skal ikke besluttes pågripelse eller internering dersom det vil være tilstrekkelig med meldeplikt eller pålegg om bestemt oppholdssted. Dette følger av utlendingsloven § 130, jf. § 106 annet ledd, men også av den generelle tvangsmiddelbestemmelsen i § 99, som slår fast at tvangsmidler bare kan brukes når det er tilstrekkelig grunn til det og det ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep. I norsk rett innebærer dette at man skal benytte det minst inngripende tvangsmiddelet, som anses tilstrekkelig til å oppnå formålet. Tilsvarende følger også av EMK artikkel 5.

Som omtalt over i punkt 5.2.2 er det i dag en snever adgang til å foreta beslag av reisedokumenter, eller pålegge meldeplikt og bestemt oppholdssted, også forut for et fattet vedtak i saken. Dette følger av ordlyden om at utlendingen er «funnet å utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser». Det må imidlertid kunne legges til grunn at det må foreligge en formell og skriftlig vurdering, for eksempel i form av et forhåndsvarsel. Dersom utlendingen er ansett å utgjøre en slik trussel, og tvangsretur ikke lar seg gjennomføre, kan det være adgang til å anvende de aktuelle tvangsmidlene også før det er truffet vedtak i saken, jf. § 130 første ledd.

I likhet med forslaget knyttet til pågripelse og internering, foreslår departementet at tvangsmidlene beslag, meldeplikt og bestemt oppholdssted også kan tas i bruk under behandlingen av en sikkerhetssak som kan føre til et vedtak som pålegger en utreiseplikt. For bedre å gjenspeile adgangen til å benytte tvangsmidler på ethvert tidspunkt under saksforberedelsen, foreslås det også her å endre ordlyden fra dagens vilkår om at utlendingen er «funnet å utgjøre en trussel» mot grunnleggende nasjonale interesser, til en adgang til bruk av tvangsmidler der det foreligger «konkrete holdepunkter for å anta» at utlendingen utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser. Endringene vil sikre større grad av samsvar med ordlyden i kapittel 12, herunder i §§ 104 og 105. Det vises for øvrig til vurderingen i punkt 8.1.

Departementet foreslår å endre ordlyden fra dagens vilkår om adgang til bruk av beslag, og pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted der utlendingen «ikke har innrettet seg etter et vedtak som pålegger en utreiseplikt», til at tiltakene må være «nødvendige for å sikre iverksettingen av et vedtak som pålegger en utreiseplikt». Endringen vil sørge for bedre samsvar mellom § 130 og kapittel 12, herunder § 99, samt mellom ny ordlyd i første og annet ledd i § 130. Språklig vil det også bedre fange opp tilfellene der tvangsmidler anvendes under behandlingen av en sak som kan føre til et vedtak som pålegger en utreiseplikt.