7 Høringsinstansenes syn

Kriminalomsorgsdirektoratet, UDI og POD støtter departementets forslag om på nytt å innføre en adgang i utlendingsloven til å benytte tvangsmidler under behandling av en sak om bortvisning eller utvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser. UDI påpeker at den foreslåtte formuleringen «mener» i utlendingsloven § 130 tredje ledd bør erstattes med «vurderer», da dette etter direktoratets syn harmonerer bedre med ordlyden i bestemmelsen for øvrig.

Oslo politidistrikt fremhever viktigheten av å få nedfelt forslaget om utvidet adgang til frihetsberøvelse i lov, for å lette politidistriktets arbeid i interneringssaker overfor domstolene.

NIM uttaler at det avgjørende må være at det er et betryggende formelt beslutningsgrunnlag og prosess forut for tiltakene som iverksettes med sikte på utsendelse. De peker også på at forholdet mellom forslaget og de eksisterende reglene kan fremstå noe uklart, ved at forslaget til ny ordlyd inneholder en henvisning til utlendingsloven § 106, men ikke § 106 a flg.

Videre uttaler NIM følgende:

«Forslaget til endring i § 130 er ikke delt opp i en materiell og en prosessuell del. Vi antar at det ikke er ment å gjøre endringer i fremstillingsreglene. Språklig kan forslaget til endring leses slik at det innfører et nytt selvstendig grunnlag for rettens avgjørelse av spørsmålet om internering, nemlig PSTs mening om dette. Særlig gjelder det når uttrykket omfatter internering, som skal besluttes av retten. NIM antar at domstolene skal vurdere om objektive vilkår for internering er oppfylt på vanlig måte, i dette tilfelle om utlendingen utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser mv. Dette vilkåret fremgår ikke av § 106, slik at det må oppstilles i § 130. Etter NIMs oppfatning bør det da vurderes å erstatte uttrykket «mener» med et mer objektivt kriterium, som både PST og retten kan basere seg på.»

NIM tar dernest opp spørsmålet om bruk av bestemmelsen, herunder vurdering av vilkåret «utlending» opp mot betydningen av tilbakekall av statsborgerskap for personer som antas å utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser. Det etterspørres videre en utdyping av departementets uttalelse hva gjelder EMDs praksis om adgangen til frihetsberøvelse. Det vises til at det er krav om prosessuelle garantier, dersom EMDs praksis krever at det må foreligge en reell mulighet for å gjennomføre utsendelse. I lys av J.N. mot Storbritannia må myndighetene gjøre en aktiv innsats for å gjennomføre utsendelsen, og lar det seg ikke gjennomføre innen rimelig tid må personen løslates.

Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg mener departementet i for liten grad har vurdert de folkerettslige skrankene ved utvidet adgang til frihetsberøvelse. Utvalget peker særlig på mangelfull behandling av EMK art. 5 nr. 4 og uklare uttalelser i forarbeidene til utlendingsloven kapittel 14 om kravene til kontradiksjon i fengslingssaker.

Utvalget fremhever at høringsnotatet ikke klargjør hvilken informasjon forhåndsvarsel og beslutninger skal inneholde for å sikre kontradiksjon og effektiv domstolskontroll, og at det heller ikke redegjøres nærmere for hvilke krav som følger av EMK og EMDs praksis.

Videre påpekes at den foreslåtte ordlyden i utlendingsloven § 130 avviker fra gjeldende rett, uten at det er avklart om dette innebærer en realitetsendring eller hvilket beviskrav som skal gjelde. Utvalget etterlyser også en vurdering av forholdsmessighet ved forhåndsvedtak som grunnlag for internering og presisering av om dagens regler, herunder om internering av mindreårige, fortsatt skal gjelde.

Når det gjelder forslaget om utvidet adgang til pågripelse og internering av utlendinger uten oppholdstillatelse, mener utvalget at det er uklart hvilket innhold beslutningene skal ha, hva som ligger i vilkåret om at «PST mener», og hvordan kravene etter EMK og EMDs praksis skal ivaretas.

Domstolsadministrasjonen har ingen kommentarer til de materielle endringene som foreslås. Når det gjelder en eventuell merbelastning for domstolene antar Domstoladministrasjonen at antallet saker som berører grunnleggende nasjonale interesser hvor det vil være aktuelt med fremstilling for fengsling vil bli lavt og at dette ikke vil innvirke på domstolenes saksbehandlingstid eller ressursbruk i andre saker.

Advokatforeningen støtter ikke departementets høringsforslag. Advokatforeningen er enig i at det er behov for en avklaring og tydeliggjøring av innholdet i dagens § 130 i utlendingsloven. De viser til sitt tidligere høringsinnspill fra 2017, om adgangen til å benytte tvangsmidler før det er fattet vedtak i saker etter kapittel 12, og anfører at innspillene fremdeles har gyldighet. Forslaget til frihetsberøvelse før vedtak er fattet, medfører at utlendingen ikke får anledning til å uttale seg i anledning saken før etter at tvangsmiddelet er tatt i bruk. Det fremskynder også behandlingen av saken, som kan svekke tilliten til at saksbehandlingen etter utlendingsloven skjer på en forsvarlig og betryggende måte.

Videre viser Advokatforeningen til at det er uklart i hvilken grad og på hvilken måte domstolene skal prøve vilkårene for internering, som igjen kan komme i konflikt med EMK art. 6. Slik Advokatforeningen leser forslaget kan utlendingen holdes internert på ubestemt tid, uten at det altså foreligger et vedtak som kan angripes. Advokatforeningen mener dette er problematisk i forhold til bl.a. EMK artikkel 13, sammenholdt med artikkel 6.

Når det gjelder forslaget om adgang til frihetsberøvelse av utlendinger uten oppholdstillatelse, peker Advokatforeningen på at ordlyden som krever at PST «mener» at utlendingen utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser, gir liten veiledning for hvilken grad av sannsynlighet/risiko som kreves.

Hva gjelder beslag, meldeplikt og pålegg, sier Advokatforeningen at dette er av mindre inngripende karakter, men likevel tvangsmidler som stiller strenge krav til saksbehandling og klar lovhjemmel.

MiRA-senteret støtter heller ikke departementets forslag. Senteret mener at tvangsmidler er et viktig verktøy for å sikre iverksettingen av et vedtak, men at det er en forutsetning at det er fattet vedtak som innebærer at en utlending må forlate riket. De er kritiske til en generell lovgivning som åpner opp for bruk av pågripelse og internering før et vedtak er truffet. I den forbindelse viser senteret til forvaltningsloven § 16 om at en part skal varsles og gis mulighet til å uttale seg før vedtak treffes. I tillegg anfører de at kravet til forholdsmessighet og kravet til fremdrift i utsendelsesprosessen tilsier at det er urimelig å pågripe og internere en utlending før det foreligger et vedtak i saken. Videre mener senteret at vilkårene for internering av utlendinger i dag er uklare. Senteret er også kritiske til at det i forslaget foreslås å gjøre forskjell på utlendinger med og uten oppholdstillatelse, og mener dette er i strid med menneskerettighetskonvensjon artikkel 14. Avslutningsvis mener de at utlendingsloven må fastsette en maksgrense for internering i alle typer saker.