3 Konstitusjonelle og internasjonale forpliktelser
3.1 Grunnloven
Grunnloven § 94 gir vern mot vilkårlig fengsling og annen frihetsberøvelse ved å oppstille grunnleggende krav til slike inngrep. Etter første ledd må frihetsberøvelse ha hjemmel i lov, være nødvendig og ikke innebære et uforholdsmessig inngrep. Andre ledd oppstiller retten til domstolskontroll. Bestemmelsen ble tatt inn i Grunnloven på grunnlag av Menneskerettsutvalgets rapport, som utgjør de sentrale forarbeidene til bestemmelsen. Det fremgår der at grunnlovfestingen av retten til domstolskontroll ikke var ment å medføre realitetsendringer, utover å løfte rettigheten inn i Grunnloven, jf. Dokument 16 (2011–2012) s. 117.
Grunnloven § 94 må blant annet tolkes i lys av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 5, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 9 og andre menneskerettslige forpliktelser, jf. nedenfor. Høyesterett har uttalt at bestemmelsen «skal tolkes i lys av de folkerettslige forbildene, men likevel slik at fremtidig praksis fra de internasjonale håndhevingsorganene ikke har samme prejudikatsvirkning ved grunnlovstolkningen som ved tolkningen av de parallelle konvensjonsbestemmelsene: Det er etter vår forfatning Høyesterett – ikke de internasjonale håndhevingsorganene – som har ansvaret for å tolke, avklare og utvikle Grunnlovens menneskerettsbestemmelser», jf. Rt. 2015 s. 93.
Nødvendighetskravet og kravet om at frihetsberøvelse ikke må være uforholdsmessig følger også av utlendingsloven § 99, som gir generelle bestemmelser om bruk av tvangsmidler i alle utlendingssaker.
3.2 Den europeiske menneskerettskonvensjon
EMK har regler som setter skranker for adgangen til frihetsberøvelse. Konvensjonen er gjort til norsk lov gjennom lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) og har ved eventuell motstrid forrang foran annen norsk lovgivning, jf. menneskerettsloven § 3.
EMK artikkel 5 verner om retten til personlig frihet og sikkerhet, og har som hovedformål å forebygge vilkårlige eller ubegrunnede frihetsberøvelser. Bestemmelsen oppstiller en uttømmende liste over situasjoner hvor frihetsberøvelse kan være lovlig. Grunnleggende er at frihetsberøvelsen krever hjemmel i lov. EMK artikkel 1 bokstav a til e omhandler frihetsberøvelse av hensyn til strafferettslige eller samfunnsbeskyttende formål, knyttet til for eksempel kriminalitetsforebygging, smittefare mv. I utlendingsrettslig sammenheng fremgår skrankene for frihetsberøvelse av EMK artikkel 5 nr. 1 og bokstav f:
«Enhver har rett til personlig frihet og sikkerhet. Ingen må bli berøvet sin frihet unntatt i følgende tilfeller og i samsvar med en framgangsmåte foreskrevet ved lov:
(…)
f. lovlig pågripelse eller frihetsberøvelse av en person for å hindre at han kommer inn i landet uten tillatelse, eller av en person som det treffes tiltak mot med sikte på utsendelse eller utlevering.»
Bokstav f skiller seg fra de øvrige alternativene ved at den gjelder migrasjonskontroll. Den gir statene adgang til pågripelse eller frihetsberøvelse på to alternative grunnlag: 1) for å hindre at en person kommer inn i landet uten tillatelse, eller 2) sikre utsendelse eller retur av en person fra landet. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har slått fast at statene har en suveren rett til å kontrollere utlendingers innreise og opphold, jf. bl.a. Amuur mot Frankrike (19776/92), Chahal mot Storbritannia (22414/93) og Abdulaziz, Cabales og Balkandali mot Storbritannia (9214/80, 9473/81 og 9474/81). For begge alternativer gjelder et prinsipp om at frihetsberøvelsen ikke skal være vilkårlig.
Det første grunnlaget for frihetsberøvelse knytter seg til personer som forsøker å komme seg inn i landet uten tillatelse. EMD har innfortolket et krav om at frihetsberøvelsen ikke må være vilkårlig, jf. Saadi mot Storbritannia (13229/03) avsnitt 73. Dette innebærer at frihetsberøvelsen må skje i god tro, være nært knyttet til formålet om å forebygge ulovlig innreise i riket, og at forholdene må være egnede. Videre må frihetsberøvelsens varighet ikke overstige det som er nødvendig for å oppnå formålet, jf. Saadi mot Storbritannia avsnitt 74:
«To avoid being branded as arbitrary, therefore, such detention must be carried out in good faith; it must be closely connected to the purpose of preventing unauthorised entry of the person to the country; the place and conditions of detention should be appropriate, bearing in mind that ‘the measure is applicable not to those who have committed criminal offences but to aliens who, often fearing for their lives, have fled from their own country’ (see Amuur, cited above, § 43); and the length of the detention should not exceed that reasonably required for the purpose pursued.»
Etter det første alternativet gjelder det ikke noe vilkår om at det må foreligge unndragelsesfare eller fare for at utlendingen vil begå straffbare handlinger. Det avgjørende er formålet om å kontrollere innreisen.
Det andre alternativet oppstiller adgangen til frihetsberøvelse for å sikre utsendelse eller utlevering. Det knytter seg flere krav til dette. EMD har understreket at adgangen til frihetsberøvelse etter artikkel 5 nr. 1 bokstav f, er avhengig av at utsendelsesprosessen må være i fremdrift, og at statene må følge opp aktivt. I Mikolenko mot Estland (10665/05) avsnitt 59 uttalte domstolen følgende:
«Any deprivation of liberty under the second limb of Article 5 § 1 (f) will be justified, however, only for as long as deportation or extradition proceedings are in progress. If such proceedings are not prosecuted with due diligence, the detention will cease to be permissible under Article 5 § 1 (f)».
Dette kravet om fremdrift og aktiv oppfølging er også kjent som progresjonskravet.
Vilkåret om at staten må arbeide aktivt for å få utsendelsen gjennomført innebærer ikke at det kan oppstilles en generell tidsgrense for hvor lenge frihetsberøvelsen kan vare. Likevel må fengslingsperioden ikke vare lenger enn hva som er rimelig å anse som nødvendig ut fra formålet, jf. Mikolenko mot Estland avsnitt 60.
Det må foreligge en reell mulighet for å gjennomføre en utsendelse, se blant annet Al Husin mot Bosnia nr. 2 (10112/16) der domstolen uttaler følgende i avsnitt 98:
«Lastly, the Court reiterates that the domestic authorities have an obligation to consider whether removal is a realistic prospect and whether detention with a view to removal is from the outset, or continues to be, justified».
Dersom ikke uttransporteringen kan gjennomføres innen rimelig tid, må vedkommende løslates, se J.N mot Storbritannia (37289/12) avsnitt 97:
«[…] the period of detention must be reasonable in all the circumstances; a detainee must be released if it becomes apparent that deportation cannot be effected within a reasonable period; and the authorities must act with due diligence and expedition to effect removal».
EMD har i flere avgjørelser presisert at det ikke er noe krav om unndragelsesfare eller andre særskilte grunner for frihetsberøvelse, så lenge det treffes tiltak mot utlendingen med sikte på utsendelse eller utlevering, jf. for eksempel Mikolenko mot Estland avsnitt 59:
«The Court reiterates that Article 5 § 1 (f) does not demand that detention be reasonably considered necessary, for example to prevent the individual from committing an offence or fleeing.»
EMD har slått fast at vernet mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling etter EMK artikkel 3 er absolutt uansett hva slags handlinger utlendingen har gjort seg skyldig i, og uten noen form for unntak. En utlending kan derfor ikke uttransporteres til et land hvor vedkommende risikerer behandling i strid med artikkel 3, selv i et tilfelle der personen anses som en trussel mot nasjonens sikkerhet, jf. bl.a. Chahal mot Storbritannia og Saadi mot Italia (37201/06).
Det følger av EMK artikkel 5 nr. 4 at enhver som er pågrepet eller berøvet sin frihet skal ha rett til å prøve lovligheten av frihetsberøvelsen for en domstol. Bestemmelsen stiller som vilkår at dette skal skje raskt og at utlendingen skal løslates dersom frihetsberøvelsen er ulovlig. Den frihetsberøvede har rett til å få prøvd lovligheten av frihetsberøvelsen kort tid etter pågripelsen, og hvis nødvendig med rimelige mellomrom deretter, jf. Molotchko mot Ukraina (12275/10) avsnitt 148. Hvorvidt tidskravet er overholdt beror på en konkret vurdering i den enkelte sak, der det blant annet ses hen til sakens kompleksitet, jf. R. M. D. mot Sveits (19800/92) avsnitt 42. Bestemmelsen er lex specialis til artikkel 13, som regulerer retten til effektivt rettsmiddel.
I tillegg til EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav f, setter blant annet forbudet mot diskriminering i EMK artikkel 14 en skranke for adgangen til å ha særregler om frihetsberøvelse av utlendinger. EMK artikkel 14 forbyr diskriminering for så vidt gjelder de øvrige konvensjonsrettighetene. Ikke enhver forskjellsbehandling er konvensjonsstridig. Det er den usaklige forskjellsbehandlingen som rammes. Ulik behandling må ikke bare ha et legitimt formål, men artikkel 14 vil også være krenket hvis det ikke er rimelig forholdsmessighet mellom de midler som benyttes og det formål som skal realiseres, se Belgian Linguistic Case, A 5 (1474/62 mfl.), og Thlimmenos mot Hellas (34369/979). I saken A. m.fl. mot Storbritannia (3455/05) var situasjonen at britiske myndigheter hadde innført en adgang til å internere utlendinger som ble mistenkt for internasjonal terrorisme, men som for tiden ikke kunne sendes ut. Menneskerettsdomstolen konkluderte med at det ikke var adgang til en slik særbestemmelse om frihetsberøvelse av utlendinger, og viste blant annet til at det ikke var godtgjort at sikkerhetstrusselen fra utlendinger var større enn sikkerhetstrusselen fra britiske borgere. Det ble videre vist til at det ikke var noen mindre belastning for utlendinger enn for britiske borgere, så lenge utlendingens situasjon var at vedkommende i praksis ikke kunne forlate Storbritannia uten fare for tortur.
Også EMK artikkel 8 om retten til privat- og familieliv setter rammer for bruken av tvangsmidler. Etter artikkel 8 nr. 2 kan inngrepet skje «når det er i samsvar med loven» og når det «er nødvendig i et demokratisk samfunn» på grunn av «den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.» Dette innebærer at man må ha en tydelig og klar hjemmel for inngrepene. Dernest skal det være «nødvendig i et demokratisk samfunn». Hva som ligger i dette vilkåret har blitt utdypet gjennom rettspraksis fra EMD. Krav om proporsjonalitet eller forholdsmessighet mellom inngrepet og det som søkes oppnådd ved bruk av tvangsmiddelet står sentralt ved vurderingen av hva som er «nødvendig».
EMK Protokoll nr. 4 artikkel 2 verner bevegelsesfriheten. Enhver som befinner seg lovlig innenfor en stats territorium skal ha rett til bevegelsesfrihet og til fritt å velge bosted. Vernet gjelder både for statsborgere og for utlendinger med lovlig opphold. Vilkåret om at oppholdet må være lovlig, kom inn for å sikre statenes rett til å regulere utlendingers adgang til riket. Ved illegal innreise gir ikke bestemmelsen vern. Det samme gjelder dersom en utlending ikke lenger fyller vilkårene for opphold, for eksempel fordi det er truffet vedtak om utvisning. Begrepet «lovlig opphold» må vurderes ut fra medlemsstatenes nasjonale rett. Etter bestemmelsens tredje og fjerde punkt kan det gjøres unntak fra bevegelsesfriheten i samsvar med lov, dersom det er nødvendig i et demokratisk samfunn for å ivareta de nærmere oppregnede formål. Det avgjørende er om inngrepet svarer til et tvingende samfunnsmessig behov og om det står i forhold til det legitime formål som skal ivaretas, og om de grunner som anføres av de nasjonale myndigheter er relevante og tilstrekkelige. Statene har et skjønnsmessig spillerom, som må utøves med rimelighet og i god tro.
3.3 EUs returdirektiv, Pakten for migrasjon og asyl og EUs mottaksdirektiv
EUs returdirektiv (2008/115/EC) forplikter norske myndigheter til å legge til rette for å motivere til frivillig retur slik at asylsøkere og utlendinger uten lovlig opphold i Norge skal kunne velge en organisert, verdig og sikker returmulighet til opprinnelseslandet. Direktivet er gjennomført i norsk rett og har særskilte regler om frihetsberøvelse i artiklene 15 til 18. Det er adgang til frihetsberøvelse for å gjennomføre retur, særlig når det foreligger unndragelsesfare, eller den berørte tredjelandsborgeren unngår eller vanskeliggjør forberedelsen av returen eller uttransporteringen, jf. artikkel 15. Det er en forutsetning at frihetsberøvelse kun brukes når mildere tiltak ikke fungerer, og at den skal være så kortvarig som mulig og kun opprettholdes så lenge uttransporteringen er under forberedelse og gjennomføres med tilstrekkelig hurtighet. Det ligger som en forutsetning for reglene i returdirektivet at nasjonal sikkerhet forblir statens eget ansvar. Returdirektivet tolkes i samsvar med forutsetningene om at statene beholder et handlingsrom for å iverksette nødvendige tiltak for å ivareta grunnleggende nasjonale interesser.
Europakommisjonen la våren 2025 fram forslag til ny returforordning, som skal erstatte returdirektivet. Returforordningen ble formelt vedtatt 7. oktober 2026 og trådte i kraft 16. oktober 2026. Forordningen inneholder blant annet nærmere regulering av mulighetene for internering av grupper som utgjør en sikkerhetsrisiko. Det arbeides nå med å gjennomføre forordningen i norsk rett, og departementet vil sende et høringsnotat med forslag til nødvendige lovendringer på alminnelig høring, før en lovproposisjon vil bli fremmet for Stortinget på vanlig måte.
EU har gjennomført en reform på asyl- og migrasjonsområdet, omtalt som EUs pakt for migrasjon og asyl («Pakten»). Pakten er en omfattende lovpakke som skal gjøre EUs håndtering av migrasjon mer forutsigbar, raskere og mer rettferdig. Norge er bundet av flere av rettsaktene gjennom Schengen- og Dublinavtalen, og har innført disse, herunder deler av forordningen om asyl- og migrasjonshåndtering (AMMR), ved lovendringer 12. juni 2026, jf. bl.a. utlendingsloven § 32 første ledd bokstav b og Prop. 37 LS (2025–2026). AMMR innfører en generell mulighet til å internere utlendinger underlagt AMMR-prosedyre når det er påkrevd av hensyn til nasjonal sikkerhet. Det kreves ikke at det må være fastslått i et vedtak at vedkommende utgjør en trussel mot nasjonal sikkerhet for at personen kan interneres av hensyn til nasjonal sikkerhet. Det er tilstrekkelig at personen utgjør en fare for nasjonal sikkerhet eller offentlig orden etter en risikovurdering.
EUs direktiv om mottak av asylsøkere (2013/33/EU) er ikke del av EØS- eller Schengenregelverket, og gjelder ikke for Norge. Departementet nevner likevel at artikkel 8 i direktivet åpner for frihetsberøvelse blant annet av hensyn til offentlig orden og sikkerhet «when protection of national security or public order so requires».
3.4 Andre internasjonale konvensjoner
Også enkelte andre konvensjoner har regler og føringer av relevans for vurdering av adgangen til å benytte frihetsberøvelse.
SP fastsetter i artikkel 9 nr. 1 følgende:
«Everyone has the right to liberty and security of person. No one shall be subjected to arbitrary arrest or detention. Noe one shall be deprived of his liberty except on such grounds and in accordance with such procedure as are established by law.»
Bestemmelsen omhandler vern mot vilkårlig frihetsberøvelse og retten til personlig sikkerhet. Lovkravet innebærer at inngrepet må ha grunnlag i nasjonal rett, som må være tilstrekkelig presis.
Videre bestemmer SP artikkel 12 nr.1:
«Everyone lawfully within the territory of a State shall, within that territory have the right to liberty of movement and freedom to choose his residence.»
Ingen av disse bestemmelsene i SP kan anses å sette noen snevrere skranker for adgangen til frihetsberøvelse i utlendingssaker, enn forbudet mot vilkårlighet og nødvendighetskravet i EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav f, jf. Grunnloven § 94.
FNs barnekonvensjon artikkel 37 omhandler vern mot alle former for frihetsberøvelse av barn, herunder pågripelse og internering. Bestemmelsens bokstav b fastslår at frihetsberøvelse av barn skal være i samsvar med loven, og at det bare skal benyttes som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom. Videre skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved vurderingen av om og hvordan frihetsberøvelse kan benyttes. Artikkel 37 bokstav b lyder:
«No child shall be deprived of his or her liberty unlawfully or arbitrarily. The arrest, detention or imprisonment of a child shall be in conformity with the law and shall be used only as a measure of last resort and for the shortest appropriate period of time.»
FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), har en bestemmelse i artikkel 14 nr. 1 bokstav b som fastslår at personer med nedsatt funksjonsevne, på lik linje med andre, er vernet mot ulovlig eller vilkårlig frihetsberøvelse. Den fastslår at enhver frihetsberøvelse må være i samsvar med loven, og at eksistensen av en funksjonsnedsettelse aldri i seg selv skal begrunne frihetsberøvelse:
«States Parties shall ensure that persons with disabilities, on an equal basis with others (…) Are not deprived of their liberty unlawfully or arbitrarily, and that any deprivation of liberty is in conformity with the law, and that the existence of a disability shall in no case justify a deprivation of liberty.»
Heller ikke bestemmelsene om frihetsberøvelse i Barnekonvensjonen og CRPD synes generelt å gi et videre vern enn det som følger av EMK artikkel 5 og Grunnloven § 94, selv om konvensjonene inneholder enkelte særskilte garantier for bestemte grupper.
Alle tre ovennevnte konvensjoner er inkorporert i menneskerettsloven og gjelder som norsk lov. Etter menneskerettsloven § 3 skal bestemmelsene i de inkorporerte konvensjonene gå foran bestemmelser i annen lov dersom det oppstår motstrid.
FNs konvensjon om flyktningers stilling (flyktningkonvensjonen), regulerer bevegelsesfriheten til flyktninger i artiklene 26 og 31 nr. 2, som henholdsvis gjelder flyktninger med og uten lovlig opphold. Artikkel 26 lyder:
«Each Contracting State shall accord to refugees lawfully in its territory the right to choose their place of residence to move freely within its territory, subject to any regulations applicable to aliens generally in the same circumstances.»
Flyktningkonvensjonen artikkel 31 nr. 2 lyder:
«The Contracting States shall not apply to the movements of such refugees’ restrictions other than those which are necessary and such restrictions shall only be applied until their status in the country is regularized or they obtain admission into another country. The Contracting States shall allow such refugees a reasonable period and all the necessary facilities to obtain admission into another country.»
Flyktningkonvensjonen åpner altså for avgrensinger i bevegelsesfriheten til flyktninger på nærmere vilkår. Departementet legger til grunn at disse vilkårene ikke er strengere enn hva som følger av norsk rett og de ovennevnte konvensjonsreglene.
Departementet viser også til at FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har gitt retningslinjer om bruk av internering (Guidelines on the Applicable Criteria and Standards relating to the Detention of Asylum- Seekers and Alternatives to Detention, 2012), som eksplisitt åpner for internering av asylsøkere av hensyn til nasjonal sikkerhet, jf. punkt 30 s. 19:
«Governments may need to detain a particular individual who presents a threat to national security. Even though determining what constitutes a national security threat lies primarily within the domain of the government, the measures taken (such as detention) need to comply with the standards in these Guidelines, in particular that the detention is necessary, proportionate to the threat, non-discriminatory, and subject to judicial oversight.»