4 Kort omtale av historikken
Ved lovendringen i 2014 ble det etablert et eget kapittel 14 i utlendingsloven med særskilte regler for saker som berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Før denne lovendringen var slike saker regulert gjennom lovens alminnelige bestemmelser.
For å ivareta grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn, kunne departementet før ikrafttredelsen av utlendingsloven kapittel 14, instruere underliggende etater om alle avgjørelsene som inngikk i saken, men ikke om bruk av tvangsmidler. Dette fulgte av daværende § 76 tredje ledd. Departementet kunne imidlertid ikke selv treffe vedtak i saken.
Når det gjaldt frihetsberøvelse hadde tidligere bestemmelse i utlendingsloven § 106 første ledd bokstav g et vilkår om at det for frihetsberøvelse måtte være fattet et vedtak i saken eller gitt en instruks fra departementet, hvor det var fastslått at utlendingen utgjorde en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser.
Det kunne videre tas beslag eller pålegges meldeplikt eller bestemt oppholdssted, dersom utlendingen ble funnet å utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser. Dette fulgte av de daværende bestemmelsene i §§ 104 og 105. Om vilkåret «funnet å utgjøre en trussel», uttales det følgende i Ot.prp. nr. 105 (2008–2009) punkt 5 (erstattet og gjennomført ved Prop. 11 L (2009–2010)):
«Det er departementet som avgjør hvorvidt en utlending utgjør en trussel mot rikets sikkerhet/grunnleggende nasjonale interesser. Det vises til at departementet er nærmest til å foreta denne vurderingen idet det får opplysninger om utlendinger som kan være en sikkerhetsfare fra Politiets sikkerhetstjeneste, samt informasjon i utlendingssaken fra Utlendingsdirektoratet. Det er også departementet som har erfaring med å bedømme hvorvidt utlendinger kan antas å utgjøre en fare, herunder basert på gradert materiale fra sikkerhetstjenesten, samt sammenligning med tilsvarende saker.
Idet en slik vurdering er foretatt, og departementet på bakgrunn av opplysningene i saken, har konstatert at vedkommende utgjør en sikkerhetstrussel, vil departementet instruere i saken. Etter at departementet har gitt instruks, skal Utlendingsdirektoratet eller Utlendingsnemnda på bakgrunn av instruksen så snart som mulig utarbeide utkast til vedtak. Utkast til vedtak skal så godkjennes av departementet.
Det foreslås således at en utlending er konstatert som en fare for rikets sikkerhet/grunnleggende nasjonale interesser idet det er gitt en instruks om dette i departementet.»
Det fremgår av ovennevnte at det var departementet som skulle foreta vurderingen av om utlendingen kunne utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser, og at vurderingen skulle komme til uttrykk gjennom en instruks. Instruksen var grunnlaget for det påfølgende vedtaket i saken. Tilsvarende fremgår også av Prop. 141 L (2012–2013) under punkt 3.2.1 om saksbehandlingen i forvaltningen.