5 Gjeldende rett

5.1 Utlendingslovens generelle bestemmelser om tvangsmidler

Utlendingsloven kapittel 12 har bestemmelser om bruk av tvangsmidler i utlendingssaker og en generell bestemmelse om tvangsbruk i § 99, som lyder:

«Et tvangsmiddel kan bare brukes når det er tilstrekkelig grunn til det. Tvangsmiddelet kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep.
Tvangsmidler for å sikre iverksettingen av et vedtak kan anvendes når det er fattet vedtak som innebærer at en utlending må forlate riket. Det samme gjelder under behandlingen av en sak som kan føre til et slikt vedtak, med mindre annet følger av de enkelte bestemmelsene i loven eller i forskrift i medhold av loven.
Forvaltningsloven gjelder ikke for bruk av tvangsmidler i medhold av loven her, med mindre annet er særskilt fastsatt eller følger av forskrift til loven.»

Bestemmelsen inneholder for det første et krav om at det skal foreligge «tilstrekkelig grunn» for å bruke et tvangsmiddel. Dette innebærer at det må være hensiktsmessig å benytte et tvangsmiddel i en gitt situasjon, se Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) s. 345. Videre innebærer ordlyden et krav om nødvendighet.

Det generelle kravet om forholdsmessighet kommer til uttrykk i første ledd annet punktum. Hva som regnes som et «uforholdsmessig inngrep» må avgjøres konkret. Her vil utlendingens personlige forhold være relevant, som alder og helseforhold, eller hensynet til nærmeste familie. Det kan også legges vekt på sakens omfang eller alvor, samt forhold på myndighetenes side, herunder om politiet har fremdrift i saken. Videre innebærer bestemmelsen at man skal benytte det minst inngripende tvangsmiddelet som anses tilstrekkelig til å oppnå formålet. Det følger av dette at det ikke vil være aktuelt å benytte pågripelse eller fengsling, dersom det er tilstrekkelig å pålegge utlendingen meldeplikt. Forholdsmessighetsprinsippet har betydning både for vurderingen av hvorvidt et tvangsmiddel skal tas i bruk og hvor lenge tvangsmiddelet skal brukes.

Tvangsmidler kan anvendes både for å sikre iverksettingen av et vedtak som pålegger en utreiseplikt og under behandlingen av en sak som kan føre til dette, se § 99 annet ledd. Et vedtak som pålegger en utreiseplikt kan for eksempel være et vedtak om utvisning, vedtak om avslag på oppholdstillatelse eller vedtak om tilbakekall av en tillatelse som tidligere er gitt.

I forbindelse med endringen av kapittel 12 i 2018 (Prop. 126 L (2016–2017)), framholdt departementet at det var viktig å tydeliggjøre at tvangsmidler kan benyttes også under behandlingen av en sak som kan føre til et vedtak som pålegger en utreiseplikt. Prinsippet i § 99 annet ledd annet punktum ble presisert uttrykkelig i de ulike tvangsmiddelbestemmelsene, se blant annet § 103 første ledd bokstav c (undersøkelse), § 104 annet ledd (beslag), § 105 første ledd bokstav b (meldeplikt og bestemt oppholdssted) og § 106 første ledd bokstav b (pågripelse og internering). Det ble varslet at en gjennomgang av reglene i kapittel 14 ville komme på et senere tidspunkt. Da tvangsmiddelbestemmelsen i § 130 kom inn noen år tidligere, ble det ikke tatt inn en tilsvarende presisering.

De prosessuelle reglene som følger av kapittel 12 gjelder generelt, også for lovens kapittel 14, se reglene knyttet til pågripelse, fremstilling og internering i § 106 a og § 106 b, samt de særlige reglene om pågripelse og internering av mindreårige i § 106 c.

5.2 Tvangsmidler i saker som berører grunnleggende nasjonale interesser

5.2.1 Begrepet grunnleggende nasjonale interesser

Begrepet «grunnleggende nasjonale interesser» omfatter både forhold som dekkes av begrepet «rikets sikkerhet», og andre «tvingende samfunnsmessige hensyn», som var de begrepene som ble benyttet i utlendingsloven av 1988. Lovutvalget til ny utlendingslov (NOU 2004: 20 side 352-353) mente rikets sikkerhet var noe utdatert, og ikke alltid favner alle situasjoner hvor grunnleggende nasjonale interesser er truet. Et eksempel som trekkes frem er at det ikke uten videre er opplagt at «terrorhandlinger – som ikke nødvendigvis har til hensikt å ramme rikets sikkerhet som sådan – i alle sammenhenger vil utgjøre noen trussel mot ‘rikets sikkerhet’». Trusler mot private interesser eller personer, vil i større omfang kunne omfattes av begrepet «grunnleggende nasjonale interesser» enn det som ville følge av en naturlig fortolkning av begrepet «rikets sikkerhet».

Fra departementets instruks til UDI om behandling av saker som kan berøre grunnleggende nasjonale interesser, GI-04/2026 pkt. 2.1, fremgår det følgende om begrepet «grunnleggende nasjonale interesser»:

«En endelig avgrensning av begrepet ‘grunnleggende nasjonale interesser’ vil måtte bero på en konkret og sammensatt vurdering. Begrepet må tolkes i lys av den generelle samfunnsutviklingen og endringer i det internasjonale trusselbildet, og har en dynamisk karakter.
Begrepet ‘grunnleggende nasjonale interesser’ kan blant annet omfatte temaer som spionasje, sabotasje, undergravende virksomhet osv., som regel til fordel for en annen stat. Herunder innbefattes handlinger, politisk virksomhet mv., som kan berøre forholdet til fremmede stater.
Tilknytning til terrorvirksomhet omfattes også av begrepet. Det kreves ikke at en person har en lederrolle eller avgjørende innflytelse for å fastslå tilknytning. Det kan være tilstrekkelig at personens tilstedeværelse kan utgjøre en trussel mot rikets sikkerhet, for eksempel ved at vedkommende kan trekke terrorvirksomhet mot Norge, eller inspirere eller motivere til ekstremistiske handlinger.
Grunnleggende nasjonale interesser vil kunne omfatte både norske og utenlandske interesser i Norge, trusler mot norske interesser i utlandet og hensynet til Norges alliansepartnere.
Ved vurderingen av hva som kan sies å utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser, har hensynet til forebygging stor vekt. Det skal foretas en fremtidsrettet vurdering av om vedkommende kan komme til å utgjøre en slik trussel. Hvor stor grad av sannsynlighet for en fremtidig aktivitet som kreves, vil bero på hvor alvorlig faren som truer er. Det kreves ikke mistanke om at utlendingen vil begå eller har begått konkrete, individualiserte straffbare handlinger. Høyesterett har uttalt om utlendingsloven 1988 §§ 29 og 30 at ‘[der] det er risiko for terrorhandlinger av noe omfang, vil nok selv en begrenset, men reell risiko for slike handlinger kunne true rikets sikkerhet på en slik måte at vilkåret for utvisning kan være oppfylt’, jf. Rt. 2007 s. 1573. Dette må også være gjeldende for nåværende bestemmelser i ul. kapittel 14.»

«Grunnleggende nasjonale interesser» er med dette et dynamisk begrep beroende på samfunnsutviklingen i Norge og i utlandet.

Begrepet grunnleggende nasjonale interesser må sees i sammenheng med begrepet «indre sikkerhet», som det blant annet vises til i forbindelse med bortvisningsadgangen etter utlendingsloven § 17 første ledd bokstav l. Bestemmelsen ble inntatt i forbindelse med implementeringen av Schengenkonvensjonen og da ble «indre sikkerhet» forstått som i hovedsak å tilsvare det tidligere begrepet «rikets sikkerhet». I instruks GI-13/2020 om praktiseringen av § 17 første ledd bokstav l, peker departementet på at det er uklart hva som står igjen av begrepet «indre sikkerhet», ettersom de mest sentrale delene av «rikets sikkerhet» nå omfattes av begrepet «grunnleggende nasjonale interesser», som er regulert i utlendingsloven kapittel 14. Samtidig presiseres det i Prop. 58 L (2015–2016) punkt 4.1.3 at det ikke kan utelukkes at det kan forekomme tilfeller av trusler mot «indre sikkerhet» uten at dette berører grunnleggende nasjonale interesser. Dette var bakgrunnen for at departementet valgte å beholde denne delen av § 17 første ledd bokstav l.

Bestemmelsen i § 17 første ledd bokstav l omfatter også bortvisningsadgang av hensyn til «offentlig orden». I instruksen trekkes det frem at en trussel mot «indre sikkerhet» som regel også vil innebære en trussel mot «offentlig orden». Departementet så dermed ikke behov for å gå nærmere inn på grensedragningen mellom begrepene i den gitte instruksen. Det er imidlertid presisert at instruksen ikke er tiltenkt tilfeller av en slik alvorsgrad at de berører grunnleggende nasjonale interesser.

5.2.2 Situasjonen etter lovendringen i 2014

Ved etableringen av gjeldende kapittel 14 ble det gjort endringer i reglene for behandlingen av sikkerhetssakene. Lovendringen åpnet for, og i visse tilfeller forutsatte, at departementet selv skulle treffe vedtak, og departementet skulle i mindre grad instruere underliggende etater om avgjørelsen av sakene. Reguleringen av bruk av tvangsmidler i saker som berører grunnleggende nasjonale interesser ble flyttet til utlendingsloven § 130 første ledd, og passusen «…eller i en instruks fra departementet», som fremgikk av den tidligere bestemmelsen, ble fjernet, ettersom den ikke passet med den nye prosessordningen. Av særmerknadene til bestemmelsen fremgår det at tvangsmiddelbestemmelsene for øvrig ble videreført og at endringen ikke var ment å innebære noen realitetsendring, jf. Prop. 141 L (2012–2013).

Ordlyden i § 130 har gjennomgått mindre endringer siden 2014, uten betydning for forslagene i denne lovproposisjonen. Begrepet «fengsles» i annet ledd ble erstattet med «interneres», som følge av et ønske om å unngå assosiasjoner til strafferetten, jf. Prop. 126 L (2016–2017) kap. 6.2. Med bakgrunn i lovfesting av skillet mellom utreiseplikt fra riket og utreiseplikt fra Schengen- og EU-området, ble formuleringen «vedtak som innebærer at en utlending må forlate riket», erstattet med «vedtak som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90», jf. Prop. 32 L (2024–2025) punkt 5.2. Lovhenvisningen i bestemmelsen er også utvidet til å omfatte «§§ 106 til 106 c», og ikke bare «§ 106». Dette skyldes endringer i kapittel 12 om tvangsmidler, hvor bestemmelsene som tidligere var regulert i § 106 tredje til sjette ledd, ble flyttet til §§ 106 a, 106 b og 106 c.

Gjeldende § 130 første og annet ledd lyder:

«Det kan foretas beslag av reisedokumenter etter § 104, eller pålegges meldeplikt og bestemt oppholdssted etter § 105, dersom
a. utlendingen er funnet å utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser og
b. ikke har innrettet seg etter et vedtak som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90, eller tvangsretur for øvrig ikke lar seg gjennomføre.
En utlending kan pågripes og interneres etter §§ 106 til 106 c dersom utlendingen utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser, og dette er fastslått i et vedtak i utlendingssaken, og det treffes tiltak mot utlendingen med sikte på utsendelse. Bestemmelsene om lengste samlede tid for internering i § 106 b tredje ledd gjelder ikke.»

Under behandlingen av en sak vil det etter dagens ordlyd ikke være adgang til å pågripe og internere en utlending som vurderes som en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser med hjemmel i § 130 annet ledd, før det er fattet et vedtak i saken. Unntaket er der det av hensyn til nasjonal sikkerhet er nødvendig for å sikre gjennomføringen av overføringsprosedyre i henhold til forordning (EU) 2024/1351 om asyl- og migrasjonshåndtering, jf. § 106 annet ledd bokstav c annet punktum. Det er imidlertid adgang til å pågripe og internere en utlending som vurderes som en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser, begrunnet i unndragelsesfare, jf. § 106 første ledd bokstav b i kapittel 12. Dette kan besluttes før det er fattet vedtak i sikkerhetssaken. Ved vurderingen av om det foreligger unndragelsesfare kan det legges vekt på om utlendingen er funnet å utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser, jf. § 106 d første ledd bokstav j. Her vil det være tilstrekkelig at utlendingen er funnet å utgjøre en trussel for eksempel i et forhåndsvarsel om utvisning fra departementet.

Det vil også kunne være adgang til pågripelse og internering i enkelte andre tilfeller, for eksempel der utlendingen ikke samarbeider om å klarlegge sin identitet, jf. § 106 første ledd bokstav a, men frihetsberøvelse i et slikt tilfelle vil bare kunne besluttes når det treffes tiltak med sikte på å avklare identitet. Med unntak av disse tilfellene må bruk av frihetsberøvelse avvente til det foreligger et vedtak i saken.

Videre bemerkes at ved internering etter kapittel 12 skal samlet internering som hovedregel ikke overstige 12 uker, jf. § 106 b tredje ledd. En tilsvarende begrensning gjelder ikke ved internering etter lovens kapittel 14, jf. § 130 andre ledd siste punktum.

Pågripelse besluttes av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt, jf. utlendingsloven § 106 a. Når det er fare ved opphold, kan en polititjenesteperson foreta pågripelse. Vil politiet beholde den pågrepne må vedkommende snarest mulig, og senest den tredje dagen etter pågripelsen, fremstilles for tingretten med begjæring om internering. Utlendingsloven § 92 regulerer oppnevning av prosessfullmektig. Kapittel 14 har i tillegg bestemmelser om oppnevning av særskilt advokat, dersom det er påkrevet i en sak om tvangsmiddelbruk etter utlendingsloven § 130, se § 133. Særskilt advokat anvendes der det skal «føres bevis om forhold som ellers kan holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller fremmed stat».

Når det gjelder adgangen til å foreta beslag av reisedokumenter, eller pålegge meldeplikt og bestemt oppholdssted, vil det i enkelte tilfeller kunne være mulig også før det foreligger vedtak i saken. Lovens vilkår om at utlendingen er «funnet å utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser» viser etter sin ordlyd til et tidspunkt også forut for vedtaket. Vilkåret må antas å være oppfylt når departementet enten selv har utferdiget et forhåndsvarsel om utvisning i saken, eller har instruert et underliggende organ om å utferdige slikt forhåndsvarsel. Dersom vedkommende er funnet å utgjøre en trussel, og tvangsretur ikke lar seg gjennomføre, for eksempel ved at hjemlandet ikke vil ta imot vedkommende eller hvor utlendingen er vernet mot retur etter reglene i § 73, vil det kunne være adgang til bruk av nevnte tvangsmidler også forut for vedtakstidspunktet, jf. § 130 første ledd. Det er da ingen forutsetning at det må være fattet vedtak i saken først, jf. bruk av ordet «eller» i bestemmelsens bokstav b.