4 Forslaget i høringsnotatet

Regjeringen la 16. juni 2017 frem en stortingsmelding om eksport av norske velferdsytelser, det vil si utbetaling av trygdeytelser og utdanningsstøtte til personer som oppholder seg i utlandet. Det ble presentert tiltak rettet mot blant annet ytelser til personer som har reist utenlands for å unngå strafferettslig forfølgning, jf. Meld. St. 40 (2016–2017) punkt 6.4.10 side 55:

«Det er anledning til å stanse trygdeytelser til straffedømte personer som bryter vilkårene for prøveløslatelse ved å forlate landet, så fremt det foreligger en rettslig kjennelse for at de skal tilbake til soning.

Personer som har reist utenlands for å unndra seg strafferettslig forfølging, altså før det har falt dom i saken deres, kan imidlertid i dag fortsette å motta visse trygdeytelser, på samme måte som personer som reiser utenlands av andre grunner.

Etter straffeprosessloven kan det være noe uklart om slike ytelser kan tas under forvaltning. For å hindre at man med finansiering fra trygdesystemet kan unndra seg straffeforfølgning i Norge, utreder Justis- og beredskapsdepartementet muligheten for å fremme et forslag om en endring i straffeprosessloven for å klargjøre at siktedes løpende inntekter, herunder trygdeytelser, i slike tilfeller kan tas under forvaltning.»

Departementet sendte i september 2017 på høring et forslag til endringer i straffeprosessloven og folketrygdloven. I høringsnotatet tok departementet utgangspunkt i at det er usikkert om en kjennelse som setter siktedes formue under forvaltning, også innebærer at siktede mister rådigheten over løpende offentlige ytelser. Departementet foreslo en endring i straffeprosessloven § 222 som ville sikre at slike ytelser utbetales til en konto tilsynsmannen har kontroll over:

«Det kan derfor være grunn til å avklare og tydeliggjøre at tilsynsmannen som forvalter en formue som er satt under forvaltning etter straffeprosessloven § 220, kan gi pålegg om hvordan forestående betalinger til siktede skal utbetales.»

Forslaget omfattet av rettstekniske og pedagogiske grunner alle inntekter og betalinger til siktede, ikke bare offentlige ytelser.

Folketrygdloven § 22-18 ble foreslått endret for at bestemmelsen ikke skulle gi et misvisende inntrykk av mottakerens rett til å bestemme utbetalingsmåte, i tilfeller hvor formuen er satt under forvaltning. Forslaget presiserte at utbetalinger til personer som har fått satt formuen under forvaltning etter straffeprosessloven § 220, alltid skal skje til en bankkonto som er utpekt av tilsynsmannen.

Departementet foreslo også, i samråd med Arbeids- og sosialdepartementet, at retten til visse ytelser etter folketrygdloven skulle begrenses så lenge mottakerens formue er satt under forvaltning etter straffeprosessloven § 220. Forslaget tok sikte på å unngå at visse offentlige ytelser utbetales så lenge unndragelsen pågår. At siktede ellers ville få tilgang til utbetalte midler når forvaltningen heves etter straffeprosessloven § 222 annet ledd, kunne etter departementets syn redusere de negative konsekvensene av unndragelse og motvirke formålet med forvaltning av siktedes formue. Det ble videre vist til at den som er varetektsfengslet eller gjennomfører straff i fengsel mv., vil få ytelser etter folketrygdloven suspendert eller begrenset:

«Dagens regler innebærer dessuten at personer som unndrar seg en ubetinget fengselsstraff eller varetektsfengsling, vil tape ytelser etter folketrygdloven dersom de møter frem.»

Forslaget ble ansett å være i tråd med Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Det ble også vist til at en siktet som blir frifunnet eller hvor forfølgningen mot ham blir innstilt, kan kreve erstatning for økonomisk tap som følge av strafforfølgning etter straffeprosessloven § 444, dersom vilkårene for dette er oppfylt.

Det ble beskrevet to alternative lovtekniske løsninger for endringene i folketrygdloven. Det første alternativet innebar en alminnelig bestemmelse i folketrygdloven § 21-9 som ville gitt alle lovens regler om rett til ytelser under varetektsfengsling og straffegjennomføring i fengsel mv., tilsvarende anvendelse. Det andre alternativet innebar tilføyelser i hver enkelt av folketrygdlovens bestemmelser om rett til ytelser under varetektsfengsling og straffegjennomføring i fengsel mv.

Det ble videre vist til at det burde etableres rutiner for å sikre at påtalemyndigheten eller tilsynsmannen gir Arbeids- og velferdsetaten nødvendig informasjon om en kjennelse etter straffeprosessloven § 220. Selv om departementet antok at det ikke var nødvendig med en lovregulering, ble det beskrevet to alternative lovforslag om dette. Det første var å innta i straffeprosessloven § 221 annet ledd et nytt tredje punktum om at «påtalemyndigheten bør informere offentlig myndighet eller annen tredjeperson om kjennelsen, når dette anses nødvendig». Et annet alternativ var å gi Arbeids- og velferdsetaten hjemmel til å pålegge politiet å gi rutinemessige meldinger om kjennelser etter straffeprosessloven § 220 første ledd, i folketrygdloven § 21-4 femte ledd.