Prop. 32 L (2017–2018)

Endringer i straffeprosessloven og folketrygdloven (tilgang og rett til offentlige ytelser ved unndragelse fra straff eller strafforfølgning)

Til innholdsfortegnelse

6 Departementets vurdering

6.1 Betalinger til siktede når formuen er satt under forvaltning

Departementet går inn for å klargjøre i straffeprosessloven at siktede mister rådigheten over forestående betalinger når formuen er satt under forvaltning. Forslaget støttes av alle høringsinstansene som har tatt stilling til det.

Selv om forvaltning av formue ikke har vært et mye benyttet tvangsmiddel hittil, må det virke effektivt i de tilfellene hvor det er nødvendig å bruke det. Det er dessuten ønskelig å legge til rette for at tvangsmiddelet benyttes oftere enn i dag, ettersom det kan bidra til å motvirke unndragelse fra straff og strafforfølgning. Om en begjæring om forvaltning av siktedes formue bør unnlates i enkelte saker hvor bruk av bankkonto eller bankkort kan bidra til å avdekke siktedes oppholdssted, må vurderes konkret av politi og påtalemyndighet.

Behovet for en klargjøring som nevnt knytter seg særlig til offentlige ytelser, slik som trygd og pensjon. Dersom siktede kan råde over hvordan slike ytelser skal utbetales, vil forvaltningen av formuen kunne omgås. Blant annet eksempelet som er trukket frem av Oslo politidistrikt i høringen, viser hvor uheldig det kan være.

Ulike privatrettslige krav vil allerede måtte regnes som en del av den «formue» som settes under forvaltning. Av rettstekniske og pedagogiske hensyn er likevel forslaget utformet slik at det omfatter alle krav og betalinger, uansett rettslig grunnlag.

I høringsnotatet var forslaget knyttet til «betalinger» til siktede. For å klargjøre at siktede ikke bare mister rådigheten over ytelser som innfrir betalingsforpliktelser eller ytelser som består av penger, omfattes også «andre overføringer av formuesgoder» til siktede uttrykkelig av forslaget i proposisjonen her.

Departementet fastholder forslaget om å gi tilsynsmannen påleggskompetanse, jf. forslaget til straffeprosessloven § 222 første ledd nytt tredje punktum. Tilsynsmannen kan etter forslaget gi pålegg om hvordan betalinger og andre overføringer av formuesgoder til siktede, skal gjennomføres. Pålegget kan gjelde både enkeltstående eller løpende utbetalinger eller overføringer. Pålegget kan for eksempel gå ut på at betaling skal skje til en norsk bankkonto som er undergitt forvaltningen. Pålegg kan etter forslaget rettes mot «enhver». Dette innebærer at pålegg kan rettes mot alle som skal foreta en utbetaling eller en overføring til siktede, uansett hvilket rettslig grunnlag betalingen eller overføringen bygger på.

At tilsynsmannen kan gi pålegg som sikrer at siktede ikke råder over forestående betalinger og overføringer, innebærer at slike betalinger og overføringer må anses omfattet av den «formue» som er satt under forvaltning, jf. straffeprosessloven §§ 220 første ledd og 221 første ledd. Departementet er likevel enig med Oslo politidistrikt og riksadvokaten i at dette bør fremgå mer direkte av loven. Det foreslås derfor presisert i straffeprosessloven § 221 første ledd, som fastsetter at siktede fra kjennelsen mister retten til å råde over «formuen» på annen måte enn ved gjenkallelig testament, at rådighetstapet også omfatter «betalinger og andre overføringer av formuesgoder til siktede». Det vil dermed fremgå uttrykkelig av loven at en kjennelse som setter siktedes formue under forvaltning etter straffeprosessloven § 220 første ledd, også omfatter betalinger og overføringer av formuesgoder til siktede, jf. straffeprosessloven § 221 første ledd.

Dersom siktede har ektefelle eller barn som har krav på underhold, må tilsynsmannen – som etter gjeldende rett – sørge for at slike krav oppfylles med siktedes midler på en egnet måte, jf. punkt 3.1.

Kriminalomsorgsdirektoratet har i høringen påpekt at den som unndrar seg til utlandet kan gjøre seg vanskelig tilgjengelig for norske myndigheter. Direktoratet har pekt på kravet om at siktede som oppholder seg i utlandet skal gis en «oppfordring» om å innfinne seg, før formuen kan settes under forvaltning. Oppfordringen skal gis på den måte «som i hvert tilfælde findes hensigtmæssigst», jf. domstolloven § 186 første ledd. I kjennelsen fra Borgarting lagmannsrett 5. oktober 2009 (LB-2009-126754), jf. punkt 3.1, la lagmannsretten til grunn at det i den der foreliggende situasjon, «hvor siktede åpenbart unndrar seg kontakt med norske myndigheter», ikke kunne stilles strenge krav til den «oppfordring» som krevdes. Departementet legger uansett til grunn at en oppfordring kan forkynnes ved oppslag på rettsstedet dersom dette er nødvendig, jf. Bøhn, Domstolloven kommentarutgave, andre utgave, note 1 til § 186, side 792. For øvrig krever loven ingen oppfordring dersom unndragelsen skjer ved «flukt», jf. straffeprosessloven § 220 første ledd.

Departementet fastholder forslaget om å endre folketrygdloven § 22-18, slik at utbetaling av ytelser til personer som har fått satt formuen under forvaltning etter straffeprosessloven § 220, alltid skal skje til en bankkonto som er utpekt av tilsynsmannen. Selv om mange ytelser vil suspenderes eller begrenses etter forslaget til endringer i folketrygdloven, jf. punkt 6.2, vil siktede kunne ha krav på enkelte utbetalinger dersom vilkårene for øvrig er oppfylt, jf. punkt 3.3. Det samme gjelder dersom siktede har ektefelle eller barn som har krav på underhold, jf. over. I slike tilfeller må utbetaling skje til en konto som tilsynsmannen har utpekt, og som siktede ikke råder over. Tilsvarende plikt gjelder naturligvis for utbetalinger som skjer etter andre lover, samt for andre betalinger og overføringer til siktede. Når folketrygdloven § 22-18 foreslås endret, er det for å unngå at bestemmelsen gir et misvisende inntrykk av mottakerens rett til å bestemme utbetalingsmåte når formuen er satt under forvaltning.

6.2 Suspensjon av eller reduksjon i visse trygde- og pensjonsytelser når formue er satt under forvaltning

Forslaget til endringer i straffeprosessloven §§ 221 og 222 innebærer at en siktet som har fått satt formuen under forvaltning, mister rådigheten over alle forestående betalinger og overføringer av formuesgoder. Dette omfatter også offentlige ytelser som siktede måtte fylle vilkårene for å få utbetalt. Siktede vil dermed ikke direkte kunne finansiere unndragelsen med offentlige ytelser. Slike utbetalinger vil likevel bidra til at siktedes formue øker i den tiden unndragelsen pågår. Dette kan gi siktede trygghet for at det kan være mulig å betale usikrede lån tilbake. Det kan også tjene som uformell sikkerhet for lån, eller gi grunnlag for løfter om gjenytelse for ulike tjenester. Dermed vil siktede indirekte kunne dra nytte av utbetalte ytelser, selv om den direkte tilgangen er avskåret. Siktede vil også få tilgang til utbetalte midler når forvaltningen senere heves etter straffeprosessloven § 222 annet ledd. Jo lenger siktede har unndratt seg, jo større vil det samlede beløpet av oppsparte offentlige ytelser være. Selv om offentlige ytelser utbetales til en konto siktede ikke har tilgang til, vil slike utbetalinger antakelig lette de negative konsekvensene av unndragelsen og dermed motvirke formålet med forvaltning av formue etter straffeprosessloven.

Som nevnt i punkt 3.3 vil den som er varetektsfengslet eller gjennomfører straff i fengsel mv., måtte tåle at visse ytelser etter folketrygdloven suspenderes eller reduseres. At en siktet har større rett til ytelser etter folketrygdloven når vedkommende unndrar seg enn ved å møte frem, vil også kunne motvirke formålet med å sette formuen under forvaltning.

Det er videre ikke grunn til å utbetale alle former for trygde- og pensjonsytelser når retten har satt mottakerens formue under forvaltning. Siktede har i en slik situasjon ikke lovlig tilgang til ytelser som utbetales, og har dermed ikke et legitimt behov for å få dem utbetalt til en sperret konto. Heller ikke en arbeidstaker vil som regel kunne opprettholde sin vanlige jobb og lønn i forbindelse med unndragelse fra straff eller strafforfølgning.

Departementet fastholder etter dette at visse trygde- og pensjonsytelser suspenderes eller reduseres for siktede som har fått satt formuen under forvaltning. Forslaget støttes av alle høringsinstansene som har tatt stilling til det.

For at ytelsene skal suspenderes eller reduseres etter forslaget må mottakerens formue være satt under forvaltning etter straffeprosessloven § 220. Dette sikrer en betryggende og rettssikker prosess. Forvaltning av formue kan bare besluttes dersom retten har vurdert at inngrepet ikke er uforholdsmessig overfor siktede, jf. straffeprosessloven § 170 a annet punktum. Vilkårene i straffeprosessloven § 220 innebærer videre at siktede må ha unndratt seg en straffedom eller en siktelse som gjelder lovbrudd av et visst alvor. Dermed vil antakelig forvaltning av formue ofte benyttes overfor personer som skulle ha gjennomført fengsels- eller forvaringsstraff eller vært varetektsfengslet, og som i så fall ville fått ytelser etter folketrygdloven suspendert eller redusert på samme måte.

Forslaget vil omfatte alle situasjoner hvor siktedes formue er satt under forvaltning etter straffeprosessloven. Det vil si både hvor en siktet unndrar seg forfølgning på etterforskningsstadiet og hvor domfelte unndrar seg idømt straff, uansett om straffegjennomføring er påbegynt eller ikke. Også unndragelse som skjer i forbindelse med prøveløslatelse omfattes.

Forslaget gis samme rekkevidde som de eksisterende reglene i folketrygdloven som suspenderer eller reduserer ytelser under varetektsfengsling og straffegjennomføring i fengsel mv. Det vil si at forslaget ikke får anvendelse på ytelser som i dag ikke har slike særregler, jf. punkt 3.3. Hvorvidt en mottaker som unndrar seg straff eller strafforfølgning har krav på å få utbetalt slike ytelser, vil bero på om vilkårene for den aktuelle ytelsen er oppfylt i en slik situasjon. For eksempel vil neppe en person som unndrar seg straff eller strafforfølgning, fylle kravet om å være reell arbeidssøker. Eventuelle utbetalinger vil uansett omfattes av forslaget til endringer i straffeprosessloven §§ 221 og 222 samt folketrygdloven § 22-18, og bli utbetalt til en konto tilsynsmannen har kontroll over, jf. punkt 6.1. Siktede vil dermed ikke få tilgang til eventuelle utbetalinger. Hvorvidt flere offentlige velferdsytelser bør omfattes av regler om suspensjon eller reduksjon ved varetektsfengsling, straffegjennomføring i fengsel og unndragelse, vil departementet vurdere å komme tilbake til på et senere tidspunkt.

At forslaget gis samme rekkevidde som de eksisterende reglene som suspenderer eller reduserer ytelser under varetektsfengsling og straffegjennomføring i fengsel mv., innebærer at enkelte ytelser kan bli utbetalt med 50 prosent dersom mottakeren forsørger barn, jf. punkt 3.3. Eventuelle slike utbetalinger vil omfattes av forslaget til endringer i straffeprosessloven §§ 221 og 222 samt folketrygdloven § 22-18, og bli utbetalt til en konto tilsynsmannen har kontroll over, jf. punkt 6.1. På samme måte som i dag vil det være opp til tilsynsmannen å avgjøre på hvilken måte siktedes midler skal gjøres tilgjengelig for å dekke krav på underhold, jf. punkt 3.1.

En person som mottar både ytelser etter folketrygdloven og offentlig tjenestepensjon, vil i noen tilfeller få ytelsene samordnet, jf. Statens pensjonskasseloven § 4 og reglene i samordningsloven. Dette gjelder alderspensjon, men også i noen tilfeller ektefellepensjon. Pensjonskasseforeningen har stilt spørsmål ved om offentlig tjenestepensjon i slike tilfeller vil kunne kompensere for at folketrygdens ytelser suspenderes eller reduseres etter forslaget. Departementet bemerker at den utbetalte tjenestepensjonen etter gjeldende rett ikke øker som følge av at folketrygdens ytelser faller bort eller reduseres ved varetektsfengsling og straffegjennomføring i fengsel mv., men beregnes som om folketrygdens pensjon ble utbetalt fullt ut. Det vises til rundskriv nr. 15 til samordningsloven, samlerundskriv om samordning av pensjons- og trygdeytelser (R80-15-H90), punkt 10.1.1. Tilsvarende vil gjelde for forslaget her, som dermed vil få virkning også for siktede som mottar offentlig tjenestepensjon. For øvrig vil den utbetalte offentlige tjenestepensjonen ikke reduseres som følge av forslaget, i likhet med det som i dag gjelder ved varetektsfengsling og straffegjennomføring i fengsel mv. Det som måtte bli utbetalt av offentlig tjenestepensjon vil imidlertid være omfattet av en forvaltning av formue, slik at siktede ikke vil ha tilgang til slike midler så lenge unndragelsen pågår, jf. forslaget til endringer i straffeprosessloven §§ 221 og 222.

I høringen ble det foreslått to alternative lovtekniske løsninger. Departementet går inn for det som i høringen ble omtalt som alternativ to, og foreslår en særregulering for hver av de ytelsene som omfattes av forslaget. En alminnelig bestemmelse ville nok ha gitt en tilstrekkelig lovregulering, men en særregulering er likevel best egnet til å ivareta hensyn til klarhet og forutberegnelighet. Dette vil også gi en tilsvarende regulering som i de nåværende reglene som gjelder for varetektsfengsling og straffegjennomføring i fengsel mv. Det foreslås derfor endringer i folketrygdloven §§ 6-8 (grunnstønad og hjelpestønad ved sykdom, skade eller lyte), 8-54 (sykepenger), 11-26 (arbeidsavklaringspenger, slik denne vil lyde fra 1. januar 2018, jf. lov 16. juni 2017 nr. 43 om endringer i folketrygdloven mv.), 12-20 (uføretrygd), 16-12 (ytelser til tidligere familiepleier), 17-14 (ytelser til gjenlevende ektefelle), 18-9 (barnepensjon), samt 19-22 og 20-23 (alderspensjon). Pleiepenger og opplæringspenger omfattes av endringen i § 8-54, jf. § 9-15 første og annet ledd.

For at de foreslåtte begrensningene i visse trygde- og pensjonsytelser skal virke effektivt, må Arbeids- og velferdsetaten bli kjent med en kjennelse om forvaltning av formuen til en mottaker av slike ytelser. Det kan blant annet skje ved at påtalemyndigheten tinglyser kjennelsen, jf. straffeprosessloven § 221 annet ledd, ved at tilsynsmannen informerer relevante offentlige myndigheter og tredjepersoner, samt ved at politi og påtalemyndighet etablerer tilstrekkelige rutiner for at slik informasjon blir gitt. Departementet er likevel enig med Det nasjonale statsadvokatembetet i at det er hensiktsmessig å fastsette i lov at påtalemyndigheten bør informere offentlig myndighet eller annen tredjeperson om kjennelsen, når dette anses nødvendig. Dette vil sikre at Arbeids- og velferdsetaten får nødvendig informasjon, samt bidra til å gjøre kjennelsen kjent for andre offentlige myndigheter og tredjeparter som politiet måtte være kjent med at vil kunne foreta utbetalinger eller overføringer til siktede.

6.3 Inngrepet er rimelig, nødvendig og forholdsmessig, og i tråd med EMK og Grunnloven

Hvorvidt det foreligger grunnlag for å ta siktedes formue under forvaltning og hvor lenge en slik forvaltning opprettholdes, er opp til siktede selv. Så snart siktede møter frem for politiet, vil forvaltningen heves, jf. straffeprosessloven § 222 annet ledd. Siktede vil da igjen råde over formuen, herunder betalinger og andre overføringer av formuesgoder, og få tilgang til utbetalinger som måtte ha funnet sted i løpet av forvaltningen. Fra samme tid vil siktede igjen kunne ha krav på offentlige ytelser som måtte ha vært suspendert eller redusert etter forslaget her, jf. punkt 6.2, forutsatt at vilkårene som gjelder for den aktuelle ytelsen er oppfylt.

For så vidt gjelder forslaget i punkt 6.2 setter Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) visse begrensninger for i hvilken utstrekning myndighetene kan gjøre inngrep i trygde- og pensjonsrettigheter.

EMD har lagt til grunn at pensjonsrettigheter faller innenfor vernet etter EMK tilleggsprotokoll 1 artikkel 1 (heretter P1-1). P1-1 fastslår i første ledd prinsippet om respekt for eiendomsretten og oppstiller vilkår for fratakelse av eiendom. Suspensjon av eller reduksjon i en pensjonsytelse kan utgjøre et inngrep i eiendomsretten, jf. dom 14. juni 2016, Philippou mot Kypros (app. no. 71148/10). P1-1 avskjærer likevel ikke enhver reduksjon eller endring i en pensjon eller, i særlige tilfeller, et fullstendig tap av pensjonsrettigheter, jf. avvisningsavgjørelse 18. oktober 2005, Banfield mot UK (app. no. 6223/04) og den nedenfor nevnte kammeravgjørelsen i Azinas mot Kypros. Staten vil ha en skjønnsmargin i vurderingen av hvilke inngrep som kan gjøres i pensjonsrettigheter. I hvilken grad inngrep i pensjonsrettigheter krenker P1-1 vil i hovedsak bero på om det i den konkrete saken er truffet «a fair balance» – en rimelig balanse – «between the demands of the general interest of the community and the requirements of the protection of the individual’s fundamental rights,» jf. f.eks. dom 20. juni 2002, Azinas mot Kypros (app. no. 56679/00), kammeravgjørelsen, avsnitt 43. Hvorvidt en rimelig balanse er truffet, må avgjøres ut fra en forholdsmessighetsvurdering.

Formålet med å suspendere eller redusere ytelser etter folketrygdloven så lenge siktedes formue er satt under forvaltning, er todelt. Dels vil det være egnet til å gi et mer effektivt tvangsmiddel mot unndragelse fra straff og strafforfølgning, dels er det ikke grunn til å utbetale ytelser som siktede uansett ikke skal disponere, jf. punkt 6.2.

Forholdsmessigheten sikres blant annet ved de vilkår som straffeprosessloven stiller for å sette siktedes formue under forvaltning og de saksbehandlingsregler som gjelder, jf. punkt 6.2. For eksempel må retten ikke finne inngrepet uforholdsmessig i det enkelte tilfellet, jf. straffeprosessloven § 170 a.

Så lenge siktedes formue er under forvaltning, representerer ikke en suspensjon av eller reduksjon i trygde- og pensjonsytelser et inngrep i siktedes legitime muligheter til å sørge for sitt løpende personlige underhold. Når formuen er satt under forvaltning skal ikke siktede disponere over innestående på bankkonti, herunder eventuelle trygde- eller pensjonsytelser som ellers måtte ha blitt utbetalt.

Det er når formuesforvaltningen heves, jf. straffeprosessloven § 222 annet ledd, at tapet av trygde- og pensjonsytelser vil være mest følbart. Dersom trygde- og pensjonsytelser har vært suspendert eller redusert som følge av at siktede har unndratt seg straff eller strafforfølgning, vil siktede ha tapt pengene som ikke kom til utbetaling. Hvor lenge unndragelsen varer og dermed hvor hardt den siktede rammes, beror likevel i første rekke på siktede selv. Rimeligheten i å suspendere eller redusere ytelsene må sees i lys av at siktede når som helst kan få forvaltningen hevet ved å møte frem, jf. straffeprosessloven § 222 annet ledd.

Det er også relevant at utbetalingene som går tapt i den perioden siktedes formue er satt under forvaltning, som regel ikke vil være nødvendige for siktedes underhold etter at forvaltningen er hevet. Siktede vil da på nytt kunne være berettiget til å motta ytelser, eventuelt være sikret livsopphold i fengsel.

Etter straffeprosessloven § 444 kan dessuten en siktet kreve erstatning for økonomisk tap som følge av strafforfølgning, blant annet dersom han blir frifunnet eller forfølgningen mot ham blir innstilt. Departementet er likevel enig med Statens sivilrettsforvaltning i at erstatning ofte må falle bort når siktede har unndratt seg strafforfølgning, jf. straffeprosessloven § 446. Ordningen vil likevel fungere som en sikkerhetsventil dersom det helt unntaksvis vil være urimelig at siktede taper trygde- og pensjonsytelser som følge av å ha unndratt seg strafforfølgning.

Etter dette mener departementet at et midlertidig tap av rettigheter etter folketrygdloven, så lenge mottakerens formue er satt under forvaltning etter straffeprosessloven § 220, er i tråd med EMK P1-1.

Regler om suspensjon av eller reduksjon i alderspensjon eller uføretrygd vil også kunne berøre tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97. Etter departementets syn innebærer likevel forslaget ikke et tilbakevirkende inngrep i en rettsposisjon, idet rettsposisjonen vil bestå uendret såfremt man ikke i fremtiden unndrar seg straff eller strafforfølgning, eventuelt at man avslutter en pågående unndragelse. Tilsvarende gjelder forslaget til endringer i straffeprosessloven §§ 221 og 222, samt folketrygdloven § 22-18. Når lovendringene settes i kraft vil de få virkning også for unndragelser som allerede pågår da. Dersom siktedes formue settes under forvaltning, vil videre utbetalinger av offentlige ytelser kunne suspenderes eller begrenses og tilsynsmannen vil kunne gi pålegg som avskjærer siktedes tilgang til betalinger som måtte finne sted. Tilsvarende gjelder hvor siktedes formue allerede er satt under forvaltning når loven trer i kraft. I slike tilfeller bør det likevel begjæres ny kjennelse etter straffeprosessloven § 220, for å sikre kontradiksjon og en rettslig prøving av forholdsmessigheten i inngrepet.

Forslaget aktualiserer ikke Grunnloven § 96 første ledd om at ingen kan straffes uten etter dom, idet det ikke er tale om en straffereaksjon.

Forslaget krenker heller ikke retten til sosial trygghet i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 9. Det kan for såvidt vises til drøftelsen av inngrepets forholdsmessighet etter P1-1 over. Det vises for øvrig til Lovavdelingens uttalelse 17. desember 2010 (JDLOV-2010-3126).

Som i høringsnotatet legger departementet til grunn at forbudet mot dobbeltstraff i EMK tilleggsprotokoll 7 artikkel 4 (heretter P7-4) nummer 1, ikke er til hinder for forslaget. Kriminalomsorgen Sør Vest har etterlyst en nærmere redegjørelse for dette standpunktet. I Rt. 2012 s. 1051 avsnitt 29 gir Høyesterett følgende oppsummering av innholdet i P7-4 nummer 1:

«Av EMDs praksis kan det utledes flere kumulative vilkår for at en ny sak skal bli ansett som en ulovlig gjentatt straffeforfølgning: Det må dreie seg om to saker som er straffesaker i P 7-4s forstand, de må knytte seg til samme straffbare forhold og samme rettssubjekt, den første avgjørelsen må være endelig, og behandlingen i den andre saken må innebære gjentatt forfølgning, se Høyesteretts avgjørelse 13. juni 2012 (HR-2012-1228-A) avsnitt 13 med videre henvisning.»

Selv om skjellig grunn til mistanke for et straffbart forhold er en forutsetning for å sette siktedes formue under forvaltning, innebærer verken forvaltningen eller begrensninger i visse ytelser etter folketrygdloven en forfølgning av selve det straffbare forholdet. Forvaltningen og begrensningene i visse offentlige ytelser retter seg mot unndragelsen. Det kan vises til at EMD i Zolotukhin-saken har lagt til grunn at P7-4 forbyr «the prosecution or trial of a second «offence» in so far as it arises from identical facts or facts which are substantially the same» (app. no. 14939/03 avsnitt 82). Kjennelsen i Rt. 2003 s. 264, som Kriminalomsorgen Sør Vest nevner i sin høringsuttalelse, gjelder utestenging fra dagpenger på grunn av det samme faktiske forhold som den senere straffesaken gjaldt (kjennelsen avsnitt 44). En suspensjon av visse ytelser etter folketrygdloven vil derimot ikke utgjøre en gjentatt forfølgning av det forhold siktede allerede måtte være straffedømt for, og en etterfølgende straffedom vil heller ikke innebære en gjentatt forfølgning av den unndragelsen som måtte ha ledet til at siktedes formue ble satt under forvaltning. Departementet finner derfor ikke grunn til å ta stilling til om suspensjon av visse ytelser etter folketrygdloven som foreslått her, i noen tilfeller kan måtte anses som straff i P7-4s forstand.