4 Endringer i handelspraksisdirektivet og markedsføringsloven

4.1 Innledning

Handelspraksisdirektivet (2005/29/EF) skal bidra til at det indre markedet fungerer tilfredsstillende. Direktivet oppstiller et høyt nivå av forbrukervern gjennom felleseuropeiske regler om urimelig handelspraksis som skader forbrukernes økonomiske interesser. Direktivet forbyr urimelig handelspraksis. Handelspraksis som er villedende eller aggressiv skal anses som urimelig og er dermed også forbudt.

Direktivet er totalharmonisert. Det vil si at medlemsstatene ikke kan beholde eller vedta strengere eller lempeligere regler innenfor virkeområdet som direktivet regulerer. Direktivet hjemler likevel enkelte unntak fra dette.

Direktivet er gjennomført i norsk rett ved markedsføringsloven og ved forskrift om urimelig handelspraksis.

Direktivet om styrket forbrukervern i det grønne skiftet (endringsdirektivet) gjør flere endringer i handelspraksisdirektivet. Disse behandles i det følgende.

4.2 Definisjoner

4.2.1 Gjeldende rett

I markedsføringsloven § 5 defineres begreper som har betydning for lovens anvendelsesområde. Bestemmelsen gjennomfører enkelte av definisjonsbestemmelsene i handelspraksisdirektivet artikkel 2.

Handelspraksisdirektivet artikkel 2 inneholder definisjoner i bokstavene a til n av: forbruker, næringsdrivende, produkt, foretaks handelspraksis overfor forbrukere, vesentlig endring av forbrukernes økonomiske atferd, adferdsregler, ansvarlig for atferdsregler, yrkesmessig aktsomhet, oppfordring til kjøp, utilbørlig påvirkning, transaksjonsbeslutning, lovregulert yrke, rangering og nettbasert markedsplass.

Av disse er det kun fire av definisjonene som er gjennomført i definisjonsbestemmelsen i markedsføringsloven, dvs. forbruker, næringsdrivende, ytelse og handelspraksis. I tillegg er det i bokstav e inntatt en definisjon av garanti.

Det har ikke vært ansett som hensiktsmessig å innta alle definisjonene i handelspraksisdirektivet i markedsføringsloven. Se blant annet Prop. 50 LS (2022–2023) punkt 7.2.5 og punkt 8.2.5.1.

4.2.2 Endringsdirektivet

Artikkel 1 nr. 1 innfører ti nye definisjoner i handelspraksisdirektivet artikkel 2 nr. 1 i bokstav ca og i bokstavene o til w. Uttrykkene som defineres, brukes i de nye bestemmelsene i endringsdirektivet.

De nye definisjonene er: varer, miljøpåstand, generell miljøpåstand, bærekraftsmerke, sertifiseringsordning, anerkjente fremragende miljøprestasjoner, holdbarhet, programvareoppdatering, forbruksvare og funksjonalitet.

4.2.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at det i markedsføringsloven § 5 inntas ti nye definisjoner, det vil si de definisjonene som endringsdirektivet artikkel 1 nr. 1 inntar i handelspraksisdirektivet artikkel 2. Det ble foreslått mindre språklige justeringer sammenlignet med den norske språkversjonen av endringsdirektivet. Dette var for å harmonere bedre med ordlyden i markedsføringsloven, forbrukerkjøpsloven og digitalytelsesloven. Endringene skulle ikke ha noen innholdsmessig betydning.

Det ble særlig bedt om høringsinstansenes innspill til forslaget om å gjennomføre alle de ti nye definisjonene i markedsføringsloven.

4.2.4 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har i stor grad støttet forslaget om å innta de ti nye definisjonene i markedsføringsloven.

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa støtter forslaget om å innta de ti nye definisjonene i markedsføringsloven § 5. Instansene støtter departementets forslag om at definisjonene inntas i lovteksten. Instansene viser til at både markedsføringsloven, avtaleloven og angrerettloven er viktige forbrukerrettslige lover som blir mye brukt av både næringsdrivende og forbrukere, samt media og forvaltningen ellers. De mener derfor at det er viktig at lovene er pedagogiske og lett tilgjengelige for befolkningen. Det å innta definisjonene i lovteksten vil kunne bidra til at befolkningen på en enkel måte kan tilegne seg kunnskap om hva rettighetene og pliktene som følger av lovene innebærer. Dette er også i tråd med formålet med endringsdirektivet; at forbrukere skal være i stand til å treffe bedre informerte beslutninger. Instansene mener det i tillegg er viktig å innta definisjonene i lovteksten ut ifra hensynet til forutberegnelighet for de næringsdrivende. Dette særlig med tanke på at brudd på enkelte bestemmelser kan håndheves med påbuds- eller forbudsvedtak med tvangsmulkt og/eller overtredelsesgebyr. Instansene har kommentarer til ordlyden i definisjonen av «varer», «holdbarhet» og «programvareoppdatering», se omtalen av de respektive definisjonene nedenfor.

Forbrukerrådet støtter forslaget om å innta alle de ti foreslåtte definisjonene som endringsdirektivet aktualiserer. Forbrukerrådet støtter videre departementets forslag om å ikke vurdere å ta inn flere av definisjonsbestemmelsene i handelspraksisdirektivet i den norske markedsføringsloven i denne omgang.

Framtiden i våre hender støtter forslaget om at definisjonene i handelspraksisdirektivet også tas inn i markedsføringsloven. Instansen viser til at dette sikrer at det i norsk rett opereres med harmoniserte definisjoner og at hele regelverket styrker forbrukervern og fremmer bærekraftig forbruk.

Advokatforeningen mener det er viktig at gjennomføringen av endringsdirektivet er direktivnær for å sikre totalharmonisering. Instansen støtter departementets forslag om å gjennomføre ni av definisjonene i markedsføringsloven, men instansen er kritisk til å ta inn definisjonen av «varer» fordi den er gjennomført i forbrukerkjøpsloven. Dersom «varer» likevel skal defineres i markedsføringsloven, har instansen forslag til utformingen av definisjonen, se omtalen nedenfor.

Det har kommet noen lovtekniske og språklige innspill til enkelte av definisjonene, se omtalen i det følgende.

4.2.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at det i markedsføringsloven § 5 inntas ni nye definisjoner. Det vil si nye definisjoner av: miljøpåstand, generell miljøpåstand, bærekraftsmerke, sertifiseringsordning, anerkjente fremragende miljøprestasjoner, holdbarhet, programvareoppdatering, forbruksvare og funksjonalitet.

Imidlertid foreslås det ikke å ta inn definisjonen av «varer», ettersom definisjonen er inntatt i forbrukerkjøpsloven, se punkt 4.2.6.

De nye definisjonene i handelspraksisdirektivet er vesentlige for direktivets anvendelsesområde. For å sikre en korrekt gjennomføring av endringene i handelspraksisdirektivet, er det etter departementets vurdering hensiktsmessig å innta definisjonene i markedsføringsloven § 5. Tilsvarende vurderinger ligger også til grunn for den danske gjennomføringen av direktivet, se lovforslag av 26. februar 2025 (Lovforslag nr. L 147, Folketinget 2024-25) hvor de nye definisjonene i endringsdirektivet er foreslått tatt inn i den danske markedsføringsloven, se det danske lovforslaget punkt 3.1.1.3.

Det foreslås mindre språklige justeringer sammenlignet med den norske språkversjonen av endringsdirektivet. Dette for å harmonere bedre med ordlyden i markedsføringsloven, forbrukerkjøpsloven og digitalytelsesloven. Endringene skal ikke ha noen innholdsmessig betydning.

Forslaget om å innta de nye definisjonene reiser spørsmål om hvorvidt andre definisjoner i handelspraksisdirektivet som ikke tidligere er tatt inn i markedsføringsloven, bør vurderes inntatt. Departementet har ikke gjort det i denne omgang. Det er støtte fra høringsinstansene til dette. Departementet viser uansett til at markedsføringsloven så langt som mulig skal tolkes i samsvar med EU/EØS-retten og handelspraksisdirektivet, jf. EØS-loven, EØS-avtalen og rettspraksis.

Se forslag til markedsføringsloven § 5 bokstavene f til n.

4.2.6 Varer

4.2.6.1 Gjeldende rett

I markedsføringsloven § 5 bokstav c inngår «varer» i definisjonen av «ytelse», som er definert slik:

«ytelse: vare, tjeneste, fast eiendom, rettigheter og forpliktelser».

Definisjonen gjennomfører handelspraksisdirektivet artikkel 2 nr. 1 bokstav c, hvor «produkt» er definert slik:

«produkt» enhver vare eller tjeneste, herunder fast eiendom, digital tjeneste og digitalt innhold, samt rettigheter og forpliktelser.»

Markedsføringsloven bruker gjennomgående begrepet «ytelse» der handelspraksisdirektivet bruker «produkt». Det er kun en språklig ulikhet, og materielt sett er definisjonen ment å være lik. Se Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 4.4.4.3.

I moderniseringsdirektivet ((EU) 2019/2161) artikkel 3 nr. 1 ble definisjonen av «produkt» i handelspraksisdirektivet endret ved at «digital tjeneste og digitalt innhold» ble en del av definisjonen. Dette tydeliggjør at også digitale tjenester og digitalt innhold skal anses som produkter etter handelspraksisdirektivet. Dette ble gjort for å tilpasse begrepsbruken til digitalytelsesdirektivet (direktiv (EU) 2019/770), se moderniseringsdirektivets fortale punkt 30. Hva som ligger i «digital tjeneste» og «digitalt innhold» er nærmere omtalt samme sted.

I Prop. 50 LS (2022–2023) (om gjennomføring av moderniseringsdirektivet) punkt 7.2.2 og 7.2.5 ble det lagt til grunn at det ikke var behov for å innta begrepene «digitale tjenester» og «digitalt innhold» i definisjonen av «ytelse» i markedsføringsloven § 5 bokstav c, eller å innta en legaldefinisjon av begrepene digitale tjenester og digitalt innhold i markedsføringsloven. Det vises i proposisjonen til at moderniseringsdirektivet ikke innfører egne regler i handelspraksisdirektivet for denne typen ytelser. Det står videre at justeringen i produktdefinisjonen ikke endrer virkeområdet for handelspraksisdirektivet, fordi digitalt innhold og digitale tjenester allerede er omfattet av gjeldende handelspraksisdirektiv, jf. ordlyden i artikkel 2 nr. 1 bokstav c «alle varer eller tjenester».

4.2.6.2 Endringsdirektivet

Artikkel 1 nr. 1 bokstav a endrer handelspraksisdirektivt artikkel 2 nr. 1 ved å innta en definisjon av «varer» i ny bokstav ca. Her står det at «varer» skal forstås som varer som definert i artikkel 2 nr. 5 i forbrukerkjøpsdirektivet ((EU) 2019/771). I sistnevnte direktiv defineres varer slik:

• «a) enhver løsøregjenstand; vann, gass og elektrisk kraft skal anses som varer i henhold til dette direktiv når de tilbys for salg i et begrenset volum eller en fastsatt mengde,

• b) enhver løsøregjenstand som omfatter eller er innbyrdes forbundet med digitalt innhold eller en digital tjeneste på en slik måte at fravær av dette digitale innholdet eller denne digitale tjenesten vil hindre varene i å oppfylle sine funksjoner (varer med digitale elementer)».

4.2.6.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å innta endringsdirektivets definisjon av «varer» i markedsføringsloven § 5 ny bokstav d med enkelte språklige tilpasninger.

Departementet viste til at markedsføringsloven ikke inneholder en definisjon av «varer», og at definisjonen av «varer» i endringsdirektivet særlig har betydning for forskriften om urimelig handelspraksis (ofte omtalt som «svartelisten») nytt punkt 23d til 23j som gjelder for varer.

Departementet viste i høringsnotatet til at markedsføringsloven definerer «ytelser» og dette omfatter «vare, tjeneste, fast eiendom, rettigheter og forpliktelser», jf. § 5 bokstav c. Se Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 4.4.4.

Definisjonen av «varer» i forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 2 nr. 5 er gjennomført i forbrukerkjøpsloven § 2 første ledd bokstav e. Der presiseres det på hvilke vilkår digitale ytelser omfattes av loven når de skal leveres sammen med en ting og er sammenknyttet med tingen på en slik måte at ytelsene er nødvendige for tingens funksjoner. Utgangspunktet er at forbrukerkjøp av «ting» reguleres av forbrukerkjøpsloven, mens levering av digitale ytelser til forbrukere reguleres av digitalytelsesloven, jf. Prop. 49 LS (2022–2023) punkt 16.1. Begrepet «ting» er presisert i forbrukerkjøpsloven § 2. Den bestemmelsen tilsvarer ikke fullt ut ordlyden i forbrukerkjøpsdirektivet.

Ifølge endringsdirektivet skal definisjonen av «varer» i handelspraksisdirektivet artikkel 2 nr. 1 bokstav ca forstås likt som i forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 2 nr. 5. Den nye varedefinisjonen endrer imidlertid ikke virkeområdet for handelspraksisdirektivet, fordi varer allerede er omfattet av gjeldende handelspraksisdirektiv, jf. ordlyden i artikkel 2 bokstav c «alle varer eller tjenester». Samtidig vil enkelte av reglene i svartelisten kun gjelde for «varer» som definert i handelspraksisdirektivet, jf. punkt 23d til 23j. Dette betyr at det må være klart hva en «vare» er.

For å gjøre det enklere og klarere for næringsdrivende, foreslo departementet at definisjonen av «varer» i forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 2 nr. 5 inntas i markedsføringsloven § 5 ny bokstav d med enkelte språklige tilpasninger:

«varer: løsøregjenstander, herunder varer med digitale elementer, og vann, gass og elektrisk kraft som tilbys for salg i et begrenset volum eller en fastsatt mengde».

I høringsnotatet ble det vist til at en lignende ordlyd er valgt i det danske lovforslaget.1

Det ble bedt om høringsinstansenes syn på forslaget.

4.2.6.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa støtter forslaget om å innta en definisjon av «varer» i markedsføringsloven § 5 bokstav d, og viser til at dette er viktig fordi definisjonen får betydning for vurderingen av bestemmelsene i forskrift om urimelig handelspraksis § 1 punkt 23d til 23j.

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa bemerker at uttrykkene «digitalt innhold» og «digital tjeneste» i departementets forslag er tatt ut av definisjonen som følger av artikkel 2 nr. 5 i direktiv 2019/771/EU (forbrukerkjøpsdirektivet), og erstattet med betegnelsen «digitale elementer». Høringsinstansene mener at det bør fremgå av forarbeidene at varedefinisjonen gjennomfører artikkel 2 nr. 5 i forbrukerkjøpsdirektivet for å synliggjøre at begrepene «digitalt innhold» og «digital tjeneste» er relevante for forståelsen av uttrykket «digitale elementer». Instansene viser i denne forbindelse til at begrepene «digitalt innhold» og «digital tjeneste» er legaldefinert i forbrukerkjøpsdirektivet, og at begrepene kan bli gjenstand for rettslige avklaringer.

Advokatforeningen mener det er uheldig å ha to parallelle og dels avvikende legaldefinisjoner av «varer», begge basert på forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 2 nr. 5. Instansen viser til at endringsdirektivet i seg selv viser til definisjonen av «varer» i forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 2 nr. 5, og instansen ber derfor departementet vurdere om det i stedet bør gjøres endringer i forbrukerkjøpslovens definisjon av «varer», og heller vise til denne definisjonen i markedsføringsloven. Instansen mener at hvis definisjonen av «varer» likevel skal inntas i markedsføringsloven, bør tilsvarende presisering som i forbrukerkjøpsdirektivet inntas i ordlyden: «som omfatter eller er innbyrdes forbundet … på en slik måte at fravær av dette digitale innholdet eller denne digitale tjenesten vil hindre varene i å utføre sine funksjoner».

4.2.6.5 Departementets vurderinger

Departementet har foretatt en ny vurdering av forslaget om å innta en definisjon av «varer» i markedsføringsloven § 5, blant annet i lys av høringssvaret fra Advokatforeningen. Instansen mener at det er uheldig å ha to parallelle og dels avvikende legaldefinisjoner av «varer», begge basert på forbrukerkjøpsdirektivets artikkel 2 nr. 5.

Departementet slutter seg til dette, og foreslår derfor ikke å innta en definisjon av «varer» i markedsføringsloven. Departementet mener det vil være tilstrekkelig klart for næringsdrivende og andre rettsanvendere at det i proposisjonen vises til at «varer» skal forstås på samme måte som definisjonen i forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 2 nr. 5.

«Vare»-definisjonen i endringsdirektivet er som nevnt allerede gjennomført i forbrukerkjøpsloven. Videre er både varer og tjenester omfattet av markedsføringsloven i dag, jf. § 5 bokstav c. Endringsdirektivet endrer ikke på dette.

Det foreslås derfor ikke at «varer» defineres i markedsføringsloven.

4.2.7 Miljøpåstand

4.2.7.1 Gjeldende rett

Det er ingen definisjon av miljøpåstand i markedsføringsloven eller annen lovgivning.

4.2.7.2 Endringsdirektivet

Artikkel 1 nr. 1 bokstav b endrer handelspraksisdirektivet artikkel 2 nr. 1 ved å innta en definisjon av «miljøpåstand» i ny bokstav o.

Bokstav o definerer miljøpåstand som:

«ethvert budskap eller enhver framstilling som ikke er obligatorisk i henhold til unionsretten eller nasjonal rett, uansett form, herunder tekst, bilder, grafikk eller symboler, for eksempel etiketter, merkenavn, firmanavn eller produktnavn, i forbindelse med kommersiell kommunikasjon, og som uttrykker eller antyder at et produkt, en produktkategori, et merke eller en næringsdrivende har en positiv eller ingen innvirkning på miljøet eller er mindre skadelig for miljøet enn andre produkter, produktkategorier, merker eller næringsdrivende, eller har forbedret innvirkningen sin over tid».

Miljøpåstander er omtalt flere steder i fortalen, herunder i punkt 1 hvor det står at det er behov for spesifikke regler for å bekjempe urimelig handelspraksis i form av villedende miljøpåstander («grønnvasking»).

4.2.7.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å innta endringsdirektivets definisjon av «miljøpåstand» i markedsføringsloven § 5 bokstav g.

4.2.7.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet og Forbruker Europa og Framtiden i våre hender støtter departementets forslag om å innta definisjonen av «miljøpåstand» i markedsføringsloven.

4.2.7.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Definisjonen av miljøpåstand har betydning for handelspraksisdirektivet artikkel 6 nr. 2 ny bokstav d og svartelisten nytt punkt 4b, se omtalen i punkt 4.4 og 4.6 nedenfor. Ny bokstav d i handelspraksisdirektivet artikkel 6 nr. 2 foreslås inntatt i markedsføringsloven § 7 andre ledd bokstav c og gjelder miljøpåstand knyttet til framtidige miljøprestasjoner. Svartelisten nytt punkt 4b gjelder det å framsette en miljøpåstand om hele produktet eller hele den næringsdrivendes virksomhet når den bare gjelder et bestemt aspekt ved produktet eller en bestemt aktivitet i den næringsdrivendes virksomhet.

Departementet vurderer derfor at det er hensiktsmessig å innta definisjonen av «miljøpåstand» i markedsføringsloven.

Se forslag til markedsføringsloven § 5 ny bokstav f.

4.2.8 Generell miljøpåstand

4.2.8.1 Gjeldende rett

Det er ingen definisjon av generell miljøpåstand i markedsføringsloven eller annen lovgivning.

4.2.8.2 Endringsdirektivet

Artikkel 1 nr. 1 bokstav b endrer handelspraksisdirektivet artikkel 2 nr. 1 ved å innta en definisjon av «generell miljøpåstand» i ny bokstav p. Bokstav p definerer generell miljøpåstand som:

«enhver miljøpåstand framsatt i skriftlig eller muntlig form, herunder gjennom audiovisuelle medier, som ikke er inkludert på et bærekraftsmerke, og der påstanden ikke er spesifisert på en tydelig og framtredende måte på samme medium».

Eksempler på generelle miljøpåstander er ifølge fortalen punkt 9 «miljøvennlig», «økovennlig», «grønn», «naturvenn», «økologisk», «miljøkorrekt», «klimavennlig», «mild mot miljøet», «CO₂-vennlig», «energieffektiv», «biobasert» eller lignende påstander.

4.2.8.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å innta endringsdirektivets definisjon av «generell miljøpåstand» i markedsføringsloven § 5 bokstav h.

4.2.8.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet og Forbruker Europa og Framtiden i våre hender støtter departementets forslag om å innta definisjonen av «generell miljøpåstand» i markedsføringsloven.

4.2.8.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Definisjonen av generell miljøpåstand har betydning for den nye bestemmelsen om generelle miljøpåstander i svartelisten nytt punkt 4a, se punkt 4.6 nedenfor. Nytt punkt 4a gjelder generell miljøpåstand uten at den næringsdrivende kan vise til anerkjente fremragende miljøprestasjoner som er relevante for påstanden.

Departementet vurderer derfor at det er hensiktsmessig å innta definisjonen av «generell miljøpåstand» i markedsføringsloven.

Se forslag til markedsføringsloven § 5 ny bokstav g.

4.2.9 Bærekraftsmerke

4.2.9.1 Gjeldende rett

Det er ingen definisjon av bærekraftsmerke i markedsføringsloven eller annen lovgivning.

4.2.9.2 Endringsdirektivet

Artikkel 1 nr. 1 bokstav b endrer handelspraksisdirektivet artikkel 2 nr. 1 ved å innta en definisjon av «bærekraftsmerke» i ny bokstav q. Bokstav q definerer bærekraftsmerke som:

«ethvert frivillig tillitsmerke, kvalitetsmerke eller tilsvarende, enten offentlig eller privat, som tar sikte på å framheve og markedsføre et produkt, en prosess eller en virksomhet med henvisning til dets miljøegenskaper eller sosiale egenskaper eller begge deler, og som ikke omfatter obligatoriske merker som er påkrevd etter unionsretten eller nasjonal rett».

Bærekraftsmerker er omtalt flere steder i fortalen, herunder i punkt 1 og 7 hvor det står at det er behov for spesifikke regler om bærekraftsmerker som bygger på vilkår og krav som er transparente og troverdige.

4.2.9.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å innta endringsdirektivets definisjon av «bærekraftsmerke» i markedsføringsloven § 5 bokstav i.

4.2.9.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet og Forbruker Europa, Stiftelsen Miljøfyrtårn og Framtiden i våre hender støtter departementets forslag om å innta definisjonen av «bærekraftsmerke» i markedsføringsloven.

Stiftelsen Miljøfyrtårn bemerker at miljøsertifisering skiller seg fra miljømerking i den forstand at det er virksomhetens miljøledelsessystem som sertifiseres, og ikke et produkt eller en tjeneste. Instansen tolker endringsdirektivet dithen at miljøsertifisering av en virksomhet vil falle inn under definisjonen av «bærekraftsmerke», slik det er foreslått tatt inn i handelspraksisdirektivet.

4.2.9.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Definisjonen har betydning for den nye bestemmelsen om bærekraftsmerke i svartelisten nytt punkt 2a, se punkt 4.6 nedenfor. Nytt punkt 2a gjelder det å framvise et bærekraftsmerke som ikke er basert på en sertifiseringsordning eller ikke er etablert av offentlige myndigheter.

Departementet vurderer at det er hensiktsmessig å innta definisjonen av «bærekraftsmerke» i markedsføringsloven. Den konkrete tolkningen av hva som omfattes av definisjonen må foretas i retts- og forvaltningspraksis.

Se forslag til markedsføringsloven § 5 ny bokstav h.

4.2.10 Sertifiseringsordning

4.2.10.1 Gjeldende rett

Det er ingen definisjon av sertifiseringsordning i markedsføringsloven eller i annen lovgivning.

4.2.10.2 Endringsdirektivet

Artikkel 1 nr. 1 bokstav b endrer handelspraksisdirektivet artikkel 2 nr. 1 ved å innta en definisjon av «sertifiseringsordning» i ny bokstav r. Bokstav r definerer sertifiseringsordning som:

«en ordning med tredjepartskontroll som bekrefter at et produkt, en prosess eller en virksomhet oppfyller visse krav og dermed kan bruke det tilsvarende bærekraftsmerket, og hvis vilkår, inkludert kravene, er offentlig tilgjengelige og oppfyller følgende kriterier:

• i) Ordningen er, på transparente, rimelige og ikke-diskriminerende vilkår, åpen for alle næringsdrivende som er villige og i stand til å oppfylle ordningens krav.

• ii) Ordningens krav er utarbeidet av eieren av ordningen i samråd med relevante eksperter og berørte parter.

• iii) Ordningen fastsetter prosedyrer for å håndtere manglende oppfyllelse av ordningens krav og inneholder bestemmelser om tilbakekalling eller suspensjon av næringsdrivendes bruk av bærekraftsmerket dersom ordningens krav ikke er oppfylt.

• iv) Tilsyn med at en næringsdrivende oppfyller ordningens krav, er underlagt en objektiv prosedyre og utføres av en tredjepart hvis kompetanse og uavhengighet i forhold til både eieren av ordningen og den næringsdrivende er basert på standarder og prosedyrer på internasjonalt og nasjonalt plan og på unionsplan».

Sertifiseringsordning er omtalt i fortalen punkt 7.

4.2.10.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å innta endringsdirektivets definisjon av «sertifiseringsordning» i markedsføringsloven § 5 bokstav j.

4.2.10.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet og Forbruker Europa, Stiftelsen Miljøfyrtårn og Framtiden i våre hender støtter departementets forslag om å innta definisjonen av «sertifiseringsordning» i markedsføringsloven.

Stiftelsen Miljøfyrtårn bemerker at Miljøfyrtårn-sertifisering oppfyller kriteriene for en «sertifiseringsordning» som foreslått i handelspraksisdirektivet artikkel 2 bokstav r.

4.2.10.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Definisjonen av «sertifiseringsordning» har betydning for den nye bestemmelsen om vilkår for bruk av bærekraftsmerke i svartelisten punkt 2a, se punkt 4.6 nedenfor. Nytt punkt 2a gjelder det å framvise et bærekraftsmerke som ikke er basert på en sertifiseringsordning eller ikke er etablert av offentlige myndigheter.

Departementet vurderer at det er hensiktsmessig å innta definisjonen av «sertifiseringsordning» i markedsføringsloven.

Den konkrete tolkningen av hva som oppfyller kravene til «sertifiseringsordning» må foretas i retts- og forvaltningspraksis. Departementet viser også til Kommisjonens spørsmål og svar-dokument publisert 28. november 2025 hvor spørsmål nr. 8 gjelder sertifiseringsordning.

Se forslag til markedsføringsloven § 5 ny bokstav i.

4.2.11 Anerkjente fremragende miljøprestasjoner

4.2.11.1 Gjeldende rett

Det er ingen definisjon av anerkjente fremragende miljøprestasjoner i markedsføringsloven eller i annen lovgivning.

4.2.11.2 Endringsdirektivet

Artikkel 1 nr. 1 bokstav b endrer handelspraksisdirektivet artikkel 2 nr. 1 ved å innta en definisjon av «anerkjente fremragende miljøprestasjoner» i ny bokstav s. Bokstav s definerer anerkjente fremragende miljøprestasjoner som:

«miljøprestasjoner som er i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 66/2010 eller med nasjonale eller regionale ordninger for miljømerking type I i henhold til EN ISO 14024 som er offisielt anerkjent i medlemsstatene, eller de beste miljøprestasjonene i samsvar med annen gjeldende unionsrett».

Anerkjente fremragende miljøprestasjoner er omtalt i fortalen punkt 10.

4.2.11.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å innta endringsdirektivets definisjon av «anerkjente fremragende miljøprestasjoner» i markedsføringsloven § 5 bokstav k.

4.2.11.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet og Forbruker Europa og Framtiden i våre hender støtter departementets forslag om å innta definisjonen av «anerkjente fremragende miljøprestasjoner» i markedsføringsloven.

Stiftelsen Miljømerking Norge og Forbrukerrådet bemerker at det i den foreslåtte definisjonen av anerkjente fremragende miljøprestasjoner i markedsføringsloven § 5 bokstav k vises eksplisitt til EU-Ecolabel, det offisielle miljømerket i EU, men ikke til det offisielle norske miljømerket Svanemerket. Høringsinstansene mener dette er uheldig og peker på at det vil være tydeligere hvilke miljømerker som kan benyttes for å dokumentere fremragende miljøprestasjoner dersom Svanemerket nevnes eksplisitt på samme måte som EU Ecolabel. Instansene viser videre til at Svanemerket er det suverent mest kjente og utbredte miljømerket i vår region, og har en kjennskap på 97 % i Norge.

Instansene foreslår at Svanemerket omtales eksplisitt i lovteksten og mener videre det vil være formålstjenlig om Svanemerket omtales eksplisitt andre steder i lovgivningen eller forarbeidene for å gjøre merkets status enda tydeligere. Det vises til at tilsvarende spesifisering av Svanemerket som det nasjonale miljømerket har blitt gjort i Danmark og at Svanemerket ble omtalt flere ganger som Danmarks egne offisielle miljømerke i Erhvervsministeriets bemerkninger til lovforslaget fra 25. februar 2025. Høringsinstansene mener en fremheving av det nasjonale offisielle miljømerket vil gjøre det lettere for virksomhetene å tolke og etterleve regelverket.

4.2.11.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet med en mindre språklig endring i ordlyden.

Definisjonen av «anerkjente fremragende miljøprestasjoner» har betydning for den nye bestemmelsen om krav til generelle miljøpåstander i svartelisten punkt 4a, se punkt 4.6. Dette gjelder det å framsette en generell miljøpåstand uten at den næringsdrivende kan vise til anerkjente fremragende miljøprestasjoner som er relevante for påstanden.

Departementet vurderer at det er hensiktsmessig å innta definisjonen av «anerkjente fremragende miljøprestasjoner» i markedsføringsloven.

Det følger av definisjonen at anerkjente fremragende miljøprestasjoner kan påvises ved samsvar med forordning (EF) nr. 66/2010 om EU-miljømerket eller med offisielt anerkjente miljømerkingsordninger i medlemsstatene i henhold til EN ISO 14024. Forordningen er inkorporert i norsk rett i forbrukermerkeloven § 9. Eksempler på dokumentert «anerkjente fremragende miljøprestasjoner» er tildeling av det nordiske miljømerket Svanen og EU-miljømerket (EU Ecolabel). Tilsvarende er også lagt til grunn av Erhvervsministeriet i det danske lovforslaget fra 25. februar 2025 på side 20 og side 39-40. Departementet viser for øvrig til spesialmerknadene til bestemmelsen. Etter departementets vurdering er det ikke hensiktsmessig å nevne Svanemerket uttrykkelig i lovteksten, og omtalen av dette i proposisjonen anses tilstrekkelig. Det vises til at samme løsning er valgt i Danmark.

Se forslag til markedsføringsloven § 5 ny bokstav j.

4.2.12 Holdbarhet

4.2.12.1 Gjeldende rett

Det er ingen definisjon av holdbarhet i markedsføringsloven eller i annen lovgivning.

4.2.12.2 Endringsdirektivet

Artikkel 1 nr. 1 bokstav b endrer handelspraksisdirektivet artikkel 2 nr. 1 ved å innta en definisjon av «holdbarhet» i ny bokstav t. Bokstav t definerer holdbarhet som:

«holdbarhet som definert i artikkel 2 nr. 13 i direktiv (EU) 2019/771».

Definisjonen i forbrukerkjøpsdirektivet ((EU) 2019/771) artikkel 2 nr. 13 lyder:

«holdbarhet» evnen varen har til å opprettholde sine nødvendige funksjoner og sin nødvendige ytelse ved normal bruk».

4.2.12.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å innta endringsdirektivets definisjon av «holdbarhet» i markedsføringsloven § 5 bokstav l.

4.2.12.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet og Forbruker Europa og Framtiden i våre hender støtter departementets forslag om å innta definisjonen av «holdbarhet» i markedsføringsloven.

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa støtter forslaget om å innta en definisjon av begrepet «holdbarhet» i både markedsføringsloven, avtaleloven og angrerettloven. Instansene viser til at dette vil være viktig både med tanke på å forstå hva en holdbarhetsgaranti innebærer, men også for å tydeliggjøre at holdbarhet må vurderes ut fra normal bruk. Instansene bemerker at den foreslåtte ordlyden i definisjonen av «holdbarhet» i markedsføringsloven § 5 bokstav l er noe ulik den foreslåtte ordlyden i henholdsvis angrerettloven § 5 bokstav q og avtaleloven § 38 a nytt andre ledd nr. 4. De mener ordlyden i definisjonen i markedsføringsloven § 5 bokstav l bør være lik ordlyden som er foreslått i angrerettloven og avtaleloven.

4.2.12.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Definisjonen av holdbarhet i forbrukerkjøpsdirektivet ((EU) 2019/771) artikkel 2 nr. 13 er ikke gjennomført i forbrukerkjøpsloven. Artikkelen er heller ikke omtalt i forarbeidene. I forbrukerkjøpsloven § 15 tredje ledd bokstav b er holdbarhet benyttet i forbindelse med tingens egenskaper.

Ordet «holdbarhet» benyttes i de nye bestemmelsene om holdbarhet i handelspraksisdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav b og artikkel 7 nr. 7, og i svartelisten punkt 23f og 23g, se nedenfor i punkt 4.3, 4.5 og 4.6. Nevnte bestemmelser regulerer følgende:

Artikkel 6 nr. 1 bokstav b er foreslått inntatt i markedsføringsloven § 7 første ledd bokstav b som gjelder villedende handelspraksis om blant annet aspekter knyttet til sirkularitet, som holdbarhet mv. Artikkel 7 nr. 7 er foreslått inntatt i markedsføringsloven § 8 syvende ledd som gjelder villedende utelatelser om opplysninger om sammenligning av aspekter knyttet til sirkularitet som holdbarhet mv. Nytt svartelistepunkt 23f gjelder kommersiell kommunikasjon om en vare som har en egenskap som er innført for å begrense holdbarheten, til tross for at den næringsdrivende har tilgang til opplysninger om egenskapen og dens konsekvenser for varens holdbarhet. Nytt svartelistepunkt 23g gjelder feilaktig å hevde at en vare under normale bruksforhold har en viss holdbarhet når det gjelder brukstid eller bruksintensitet.

Departementet vurderer at det er hensiktsmessig å innta definisjonen av «holdbarhet» i markedsføringsloven. Det vises til at likelydende definisjon foreslås inntatt i angrerettloven og avtaleloven, se punkt 5.2.3 nedenfor. I høringssvaret fra Forbrukertilsynet og Forbruker Europa fremgår det at ordlyden i angrerettloven og avtaleloven er noe ulik. Departementet har nå justert sistnevnte lover slik at ordlyden i de tre lovene er lik. Ordlyden er lik ordlyden i forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 2 nr. 13.

Se forslag til markedsføringsloven § 5 ny bokstav k.

4.2.13 Programvareoppdatering

4.2.13.1 Gjeldende rett

Det er ingen definisjon av programvareoppdatering i markedsføringsloven eller annen lovgivning.

4.2.13.2 Endringsdirektivet

Artikkel 1 nr. 1 bokstav b endrer handelspraksisdirektivet artikkel 2 nr. 1 ved å innta en definisjon av «programvareoppdatering» i ny bokstav u. Bokstav u definerer programvareoppdatering som:

«en oppdatering som er nødvendig for at varer med digitale elementer, digitalt innhold og digitale tjenester fortsatt skal være kontraktsmessige i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/770) og direktiv (EU) 2019/771, herunder en sikkerhetsoppdatering eller en funksjonalitetsoppdatering».

4.2.13.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringsdirektivets definisjon av «programvareoppdatering» inntas i markedsføringsloven § 5 bokstav m.

4.2.13.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet og Forbruker Europa og Framtiden i våre hender støtter departementets forslag om å innta definisjonen av «programvareoppdatering» i markedsføringsloven.

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa bemerker at begrepet «programvareoppdatering» er foreslått definert noe ulikt i henholdsvis markedsføringsloven § 5 bokstav m og angrerettloven § 5 bokstav t og avtaleloven § 38 a andre ledd nr. 7. Forskjellen er at angrerettloven og avtaleloven har et krav om at programvareoppdateringen skal være «gratis». Instansene skriver:

«I endringsdirektivet artikkel 1 nr. 1 bokstav u er programvareoppdatering definert som en oppdatering som er nødvendig for at varer med digitale elementer, digitalt innhold og digitale tjenester fortsatt skal være i samsvar med europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/770 og direktiv (EU) 2019/771, herunder en sikkerhetsoppdatering eller en funksjonalitetsoppdatering. I endringsdirektivet art 2 nr (1) nr 14e om endringer i forbrukerrettighetsdirektivet er det i tillegg et krav om at programvareoppdateringen skal være «gratis». Vi ser at departementet også skiller på dette i de foreslåtte bestemmelsene i markedsføringsloven § 5 bokstav m, angrerettloven § 5 bokstav t og avtaleloven §38a andre ledd nr. 7. Vi forstår det slik at forskjellen har en sammenheng med de nye bestemmelsene i forskrift om urimelig handelspraksis, se § 1 punkt 23d og 23e om programvareoppdateringer.

Etter forskrift om urimelig handelspraksis § 1 punkt 23d vil det være urimelig å holde tilbake opplysninger fra forbrukere om at en programvareoppdatering vil ha negativ innvirkning på funksjonene til varer med digitale elementer eller på bruken av digitalt innhold eller digitale tjenester. Det vil virke mot sin hensikt hvis dette kun gjaldt programvareoppdateringer som var gratis. Det samme gjelder for forskrift om urimelig handelspraksis § 1 punkt 23e, hvor det fremgår at det vil være urimelig å fremstille en programvareoppdatering som nødvendig når den kun forbedrer funksjonaliteten. Vi forstår derfor hvorfor programvareoppdatering er definert ulikt i de ulike lovene.

Vår oppfatning er at det kan være uheldig at to like uttrykk blir definert ulikt i forskjellige lover. Som vist til har ulikhetene sin bakgrunn i direktivbestemmelsene. Vi vil derfor oppfordre departementet til å presisere forskjellen i definisjonene i forarbeidene for å motvirke at de ulike definisjonene blir sammenblandet. Etter vår oppfatning bør dette tydeliggjøres i forarbeidene til markedsføringsloven, avtaleloven og angrerettloven.»

Høringsinstansene oppfordrer departementet til å presisere forskjellen i definisjonene i forarbeidene for å motvirke at de ulike definisjonene blir sammenblandet. Instansene mener dette bør tydeliggjøres i forarbeidene til markedsføringsloven, avtaleloven og angrerettloven.

4.2.13.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Definisjonen av «programvareoppdatering» har betydning for den nye bestemmelsen om programvareoppdatering i svartelisten punkt 23d og 23e, se punkt 4.6 nedenfor. Nytt punkt 23d gjelder å holde tilbake opplysninger for forbrukeren om at en programvareoppdatering vil ha en negativ innvirkning på funksjonen til varer med digitale elementer eller på bruken av digitalt innhold eller digitale tjenester. Nytt punkt 23e gjelder det å framstille en programvareoppdatering som nødvendig når den kun forbedrer funksjonaliteten.

Departementet vurderer at hensynet til å gjøre det enklere og klarere for næringsdrivende taler for at definisjonen av «programvareoppdatering» inntas i markedsføringsloven.

Departementet foreslår følgende definisjon som er innholdsmessig lik definisjonen i endringsdirektivet, men noe forkortet av språklige hensyn og hvor direktivhenvisningene er byttet ut med henvisning til forbrukerkjøpsloven og digitalytelsesloven:

«programvareoppdatering: en oppdatering som er nødvendig for at varer med digitale elementer, digitalt innhold og digitale tjenester fortsatt skal være mangelfri etter forbrukerkjøpslovens og digitalytelseslovens regler, herunder en sikkerhetsoppdatering eller en funksjonalitetsoppdatering».

Lignende ordlyd er også valgt i det danske lovforslaget (Lovforslag nr. L 147, Folketinget 2024-25).

Departementet bemerker, slik Forbrukertilsynet og Forbruker Europa også påpeker, at «programvareoppdatering» er definert ulikt i forslaget til definisjon av programvareoppdatering i angrerettloven og avtaleloven, se punkt 5.2.6 og 5.4.5. Forskjellen er at definisjonen i angrerettloven og avtaleloven har formuleringen «gratis oppdatering». Denne ulikheten skyldes endringsdirektivet, ettersom svartelistens bestemmelser gjelder alle programvareoppdateringer, mens forbrukerrettighetsdirektivet kun gjelder for programvareoppdateringer som er gratis.

Se forslag til markedsføringsloven § 5 ny bokstav l.

4.2.14 Forbruksvare

4.2.14.1 Gjeldende rett

Det er ingen definisjon av forbruksvare i markedsføringsloven eller i annen lovgivning.

4.2.14.2 Endringsdirektivet

Artikkel 1 nr. 1 bokstav b endrer handelspraksisdirektivet artikkel 2 nr. 1 ved å innta en definisjon av «forbruksvare» i ny bokstav v. Bokstav v definerer forbruksvare som:

«enhver komponent i en vare som brukes opp gjentatte ganger og må byttes ut eller etterfylles for at varen skal fungere etter hensikten».

Forbruksvare er omtalt i fortalen punkt 23 og 24.

4.2.14.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å innta endringsdirektivets definisjon av «forbruksvare» i markedsføringsloven § 5 bokstav n.

4.2.14.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet og Forbruker Europa og Framtiden i våre hender støtter departementets forslag om å innta definisjonen av «forbruksvare» i markedsføringsloven.

4.2.14.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Definisjonen av forbruksvare har betydning for de nye bestemmelsene om forbruksvarer i svartelisten punkt 23i og 23j, se punkt 4.6 nedenfor. Nytt punkt 23i gjelder det å få forbrukeren til å bytte ut eller etterfylle forbruksvarer i en vare tidligere enn det som er nødvendig av tekniske årsaker. Nytt punkt 23j gjelder det å holde tilbake opplysninger om hvordan en vares funksjonalitet svekkes dersom det brukes forbruksvarer, reservedeler eller tilbehør som ikke er levert av originalprodusenten, eller feilaktig å hevde at slik svekkelse vil skje.

Departementet vurderer at det er hensiktsmessig å innta definisjonen av «forbruksvare» i markedsføringsloven.

Se forslag til markedsføringsloven § 5 ny bokstav m.

4.2.15 Funksjonalitet

4.2.15.1 Gjeldende rett

Det er ingen definisjon av funksjonalitet i markedsføringsloven, men begrepet er anvendt i forbrukerkjøpsloven § 15 første ledd og tredje ledd bokstav b, uten at begrepet er legaldefinert. I forarbeidene til forbrukerkjøpsloven er det vist til at begrepet funksjonalitet er definert i forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 2 nr. 9 som varenes evne til å utføre sine funksjoner med hensyn til deres formål, se Prop. 49 LS (2022–2023) punkt 16.1.

Begrepet funksjonalitet er definert i angrerettloven § 5 bokstav n som «evnen digitalt innhold eller digitale tjenester har til å fungere med hensyn til formålet». Bestemmelsen gjennomfører moderniseringsdirektivet ((EU) 2019/2161) artikkel 4 nr. 1 bokstav e, som innførte artikkel 2 nr. 20 i forbrukerrettighetsdirektivet. Funksjonalitet er i moderniseringsdirektivet definert på samme måte som i digitalytelsesdirektivet artikkel 2 nr. 11. Se Prop. 50 LS (2022–2023) punkt 11.2 og punkt 8.2.

4.2.15.2 Endringsdirektivet

Artikkel 1 nr. 1 bokstav b endrer handelspraksisdirektivet artikkel 2 nr. 1 ved å innta en definisjon av «funksjonalitet» i ny bokstav w. Bokstav w definerer funksjonalitet som:

«funksjonalitet som definert i artikkel 2 nr. 9 i direktiv (EU) 2019/771».

Definisjonen i forbrukerkjøpsdirektivet ((EU) 2019/771) artikkel 2 nr. 9 lyder:

«evnen varen har til å utføre sine funksjoner med hensyn til formålet».

4.2.15.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å innta endringsdirektivets definisjon av «funksjonalitet» i markedsføringsloven § 5 bokstav o.

4.2.15.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet og Forbruker Europa og Framtiden i våre hender støtter departementets forslag om å innta definisjonen av «funksjonalitet» i markedsføringsloven.

4.2.15.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet med en mindre språklig endring i ordlyden.

Definisjonen har betydning for den nye bestemmelsen om funksjonalitet i svartelisten nytt punkt 23e og nytt punkt 23j, se punkt 4.6 nedenfor. Nytt punkt 23e gjelder det å framstille en programvareoppdatering som nødvendig når den kun forbedrer funksjonaliteten. Nytt punkt 23j gjelder det å holde tilbake opplysninger om hvordan en vares funksjonalitet svekkes dersom det brukes forbruksvarer, reservedeler eller tilbehør som ikke er levert av originalprodusenten, eller feilaktig å hevde at slik svekkelse vil skje.

Departementet vurderer at det er hensiktsmessig å innta definisjonen av «funksjonalitet» i markedsføringsloven.

Departementet foreslår å innta følgende definisjon i markedsføringsloven § 5 bokstav n:

«funksjonalitet: evnen varen har til å utføre sine funksjoner ut fra sitt formål».

Se utkast til markedsføringsloven § 5 ny bokstav n.

4.3 Villedende handlinger – produktegenskaper det ikke må villedes om

4.3.1 Gjeldende rett

Markedsføringsloven § 7 regulerer villedende handlinger. Bestemmelsen gjennomfører handelspraksisdirektivet artikkel 6. Se Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) s. 194 og s. 54.

Markedsføringsloven § 7 første ledd slår fast at det for det første foreligger villedning dersom en handelspraksis inneholder uriktige opplysninger. Den andre kategorien av villedning omfatter tilfeller der opplysningene som gis i og for seg er riktige, men der fremstillingen av andre grunner er egnet til å villede. Et eksempel kan være at det i markedsføring fokuseres for sterkt på ett element, slik at tilbudet totalt sett virker mer fordelaktig enn det egentlig er.

Bestemmelsen inneholder videre eksempler som er relevante for vurderingen av om handelspraksisen er villedende, herunder bokstav b om produkters hovedegenskaper. Som eksempler på hovedegenskaper nevnes blant annet produktets tilgjengelighet, fordeler, risikoer, utførelse, sammensetning og måte eller dato for produksjon, ettersalgsservice og klagebehandling. Eksemplene er ikke uttømmende, og bestemmelsen favner dermed vidt.

Om en handelspraksis er villedende skal vurderes ut fra helhetsinntrykket som skapes hos mottakeren. Det er et vilkår at praksisen er egnet til å påvirke forbrukerne til å treffe transaksjonsbeslutninger de ellers ikke ville ha truffet, jf. § 7 tredje ledd.

Etter langvarig praksis fra Forbrukertilsynet kan miljøegenskaper være en «hovedegenskap» ved ytelsen, slik at denne typen markedsføring av miljøegenskaper kan være villedende etter markedsføringsloven § 7.

4.3.2 Endringsdirektivet

Artikkel 1 nr. 2 bokstav a endrer handelspraksisdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav b ved å tilføye følgende eksempler i listen over hovedegenskaper som er relevante ved vurderingen av om en handelspraksis er villedende:

• «miljøegenskaper eller sosiale egenskaper», og

• «aspekter knyttet til sirkularitet, som holdbarhet, reparasjonsmuligheter eller resirkuleringsmuligheter».

Formålet er å beskytte forbrukerne mot villedende praksis om slike produktegenskaper.

Handelspraksisdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav b lyder da:

«produktets hovedegenskaper, for eksempel dets tilgjengelighet, fordeler, risikoer, utførelse, sammensetning, miljøegenskaper eller sosiale egenskaper, tilbehør, aspekter knyttet til sirkularitet, som holdbarhet, reparasjonsmuligheter eller resirkuleringsmuligheter, ettersalgsservice og klagebehandling, måte eller dato for produksjon eller yting, levering, egnethet for et formål, bruk, mengde, spesifikasjoner, geografisk eller kommersiell opprinnelse eller resultater som kan forventes av bruk av det, eller resultater av, og vesentlige kjennetegn ved, forsøk eller kontroll som er utført på produktet».

I fortalen punkt 3 redegjøres det for bakgrunnen for tilføyelsen av de nye egenskapene. Her står det at for at forbrukerne skal kunne ta bedre informerte avgjørelser og øke etterspørselen etter mer bærekraftige produkter, må forbrukerne ikke villedes om produkters miljøegenskaper eller sosiale egenskaper eller aspekter knyttet til sirkularitet, som holdbarhet, reparasjonsmuligheter eller resirkuleringsmuligheter.

Som eksempel på sosiale egenskaper nevnes hvordan arbeidsforholdene til de berørte arbeiderne er, slik som tilstrekkelig lønn, sosialt vern, et sikkert arbeidsmiljø og dialog mellom partene i arbeidslivet. Fortalepunktet nevner også at andre eksempler på sosiale egenskaper er informasjon om respekt for menneskerettighetene, likebehandling og like muligheter for alle – herunder likestilling mellom kvinner og menn, inkludering og mangfold – og bidrag til samfunnstiltak og etiske forpliktelser som dyrevelferd. Videre står det i fortalen punkt 3 at et produkts miljøegenskaper og sosiale egenskaper kan forstås i vid forstand og omfatte produktets miljømessige og sosiale sider, innvirkning og ytelse.

4.3.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at de nye eksemplene i endringsdirektivet på en ytelses eller et produkts hovedegenskaper som det ikke må villedes om, inntas i markedsføringsloven § 7 første ledd bokstav b.

4.3.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen støtter departementets forslag om å legge til de nye eksemplene på en ytelse eller et produkts hovedegenskaper som det ikke må villedes om i markedsføringsloven § 7 første ledd bokstav b, men har innspill til den foreslåtte ordlyden. Ifølge Advokatforeningen vil det gi en bedre språklig og mer direktivtro ordlyd dersom man i stedet for «miljøegenskaper eller sosiale egenskaper» velger «miljømessige og sosiale egenskaper». Instansen viser til at «miljømæssige» er benyttet både i den danske oversettelsen av direktivet og i det danske lovforslaget. Advokatforeningen mener videre at også ordlyden «aspekter knyttet til sirkularitet» er noe tungvinn, og ber departementet heller vurdere «sirkularitetsaspekter» etter mønster fra det danske lovforslaget. Instansen viser til at selv om heller ikke dette fremstår som spesielt lettlest, passer dette bedre inn i en oppramsing.

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa viser til at endringsdirektivet i stor grad kodifiserer allerede gjeldende rett for bruk av klima- og miljøpåstander i markedsføring.

Sirk Norge bemerker at begrepet «resirkuleringsmuligheter» ikke har en entydig definisjon eller forankring i gjeldende avfallsregelverk. Instansen mener det ikke bør være uklart eller åpent for tolkning i produktregelverket hvor omfattende begrepet er og hvilke underliggende definisjoner av gjenvinningsmetoder som legges til grunn (avfallshierarkiet, r-kodene i vedlegg II i rammedirektivet for avfall, terminologi i ISO 59004, R0-R9-strategiene).

4.3.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet med noen mindre språklige endringer i ordlyden.

Departementet foreslår at de nye eksemplene på en ytelses eller et produkts hovedegenskaper som det ikke må villedes om, inntas i markedsføringsloven § 7 første ledd bokstav b. Det vil si at følgende egenskaper føyes til listen over ytelsens hovedegenskaper: «miljøegenskaper eller sosiale egenskaper» og «aspekter knyttet til sirkularitet, som holdbarhet, reparasjonsmuligheter eller mulighet for materialgjenvinning».

Listen er ikke uttømmende, men nevner eksempler på hovedegenskaper ved et produkt.

Disse eksemplene vil i de fleste tilfeller allerede være omfattet av definisjonen av ytelsens hovedegenskaper i markedsføringsloven § 7 første ledd bokstav b. Forslaget om å føye til de nye eksemplene i § 7 første ledd bokstav b vil derfor ikke innebære en stor endring sammenlignet med gjeldende rett, men er viktig for å tydeliggjøre reglene. Det vises til at tydeliggjøring er ett av formålene med endringsdirektivet når det gjelder «grønnvasking». Departementet mener derfor at eksemplene bør tas inn i definisjonen i markedsføringsloven, i tråd med endringsdirektivets formål.

Departementet har vurdert Advokatforeningens forslag til justering av ordlyd, men opprettholder forslaget i høringsnotatet. Departementet mener ordlyden i den norske oversettelsen gir en like god språklig ordlyd.

Hva gjelder merknaden fra Sirk Norge om begrepet «resirkuleringsmuligheter», viser departementet til at den konkrete tolkningen av hva som omfattes må foretas i praksis. Departementet foreslår likevel at begrepet «resirkuleringsmuligheter» i lovteksten erstattes med «mulighet for materialgjenvinning» ettersom det harmonerer bedre med øvrig regelverk.

Se forslag til markedsføringsloven § 7 første ledd bokstav b.

4.4 Villedende handlinger – flere handlinger som regnes som villedende

4.4.1 Gjeldende rett

Markedsføringsloven § 7 første ledd bokstav h omhandler villedende opplysninger om den næringsdrivendes forpliktelse til å følge bransjenormer. Markedsføringsloven § 7 andre ledd bokstav a omhandler markedsføring som forårsaker forveksling med en konkurrents ytelse eller varemerke mv. Bokstav b omhandler tilfeller der en vare markedsføres som identisk med en vare i andre EU/EØS-stater, når varene likevel skiller seg vesentlig fra hverandre.

Bestemmelsene gjennomfører handelspraksisdirektivet artikkel 6 nr. 2 bokstavene a til c.

Markedsføringsloven § 7 og handelspraksisdirektivet artikkel 6 nr. 2 stiller ingen uttrykkelige krav til markedsføring knyttet til fremtidige miljøprestasjoner. Som følge av det generelle forbudet mot villedning, og tilhørende krav til dokumentasjon av påstander, følger det av Forbrukertilsynets praksis at det stilles krav allerede i dag til markedsføring knyttet til fremtidige miljøprestasjoner, se Forbrukertilsynets veiledning om bruk av bærekraftspåstander i markedsføring punkt 4.3.

Markedsføringsloven § 7 og handelspraksisdirektivet artikkel 6 nr. 2 regulerer heller ikke uttrykkelig markedsføring med irrelevante fordeler, men også dette vil kunne være villedende etter gjeldende regler.

4.4.2 Endringsdirektivet

4.4.2.1 Innledning

Artikkel 1 nr. 2 bokstav b legger til to nye praksiser på listen over villedende handelspraksis i handelspraksisdirektivet artikkel 6 nr. 2:

• bokstav d om miljøpåstander knyttet til fremtidige miljøprestasjoner, og

• bokstav e om irrelevante fordeler.

Formålet er å beskytte forbrukerne mot villedende markedsføring av slike påstander.

4.4.2.2 Bokstav d – miljøpåstand knyttet til fremtidige miljøprestasjoner

Bokstav d lyder:

«framsetting av en miljøpåstand knyttet til framtidige miljøprestasjoner uten klare, objektive, offentlig tilgjengelige og etterprøvbare forpliktelser fastsatt i en detaljert og realistisk gjennomføringsplan som inkluderer målbare og tidfestede mål og andre relevante elementer som er nødvendige for å underbygge gjennomføringen, for eksempel tildeling av ressurser, og som regelmessig etterprøves av en uavhengig tredjepartsekspert hvis funn gjøres tilgjengelige for forbrukerne».

Det skal dermed anses som en villedende handelspraksis å fremsette en miljøpåstand som gjelder fremtidige miljøprestasjoner med mindre den næringsdrivende har en gjennomføringsplan som oppfyller nevnte krav.

Gjennomføringsplanen skal omfatte målbare og tidsbestemte mål og andre relevante elementer som er nødvendig for å støtte implementeringen, for eksempel tildeling av ressurser. Konklusjonene fra den uavhengige tredjepartseksperten skal gjøres tilgjengelige for forbrukerne.

Miljøpåstand er definert i handelspraksisdirektivet artikkel 2 nr. 1 ny bokstav o, se nærmere omtale i punkt 4.2.7.

Det følger av fortalen punkt 4 at miljøpåstander, særlig klimarelaterte påstander, i stadig økende grad omhandler fremtidige prestasjoner i form av en overgang til CO₂- eller klimanøytralitet, eller et lignende mål, innen en bestemt dato. Gjennom slike påstander skaper de næringsdrivende et inntrykk av at forbrukerne bidrar til en lavutslippsøkonomi ved å kjøpe deres produkter. Slike påstander bør derfor, etter en konkret vurdering, kunne forbys når de ikke underbygges av klare, objektive, offentlig tilgjengelige og verifiserbare forpliktelser og mål fra den næringsdrivendes side som er fastsatt i en detaljert og realistisk gjennomføringsplan som viser hvordan disse forpliktelsene og målene skal nås og hvor det settes av ressurser til dette.

I fortalen står det også at en slik gjennomføringsplan bør inneholde alle relevante elementer som er nødvendige for å oppfylle forpliktelsene, som budsjettmidler og teknologisk utvikling, der dette er relevant og i overensstemmelse med EU-retten. Slike påstander bør også verifiseres av en ekspert som bør være uavhengig av den næringsdrivende, fri for interessekonflikter og med erfaring og kompetanse innenfor miljøspørsmål. Vedkommende bør også være i stand til regelmessig å overvåke den næringsdrivendes fremskritt med hensyn til forpliktelsene og målene, herunder milepælene for å nå dem. Den næringsdrivende bør sikre at ekspertens regelmessige konklusjoner er tilgjengelige for forbrukerne. Dersom en næringsdrivende ikke overholder disse «bør»-punktene, vil dette være momenter som kan tale for at praksisen er villedende.

4.4.2.3 Bokstav e – irrelevante fordeler

Bokstav e lyder:

«reklame overfor forbrukerne for fordeler som er irrelevante og ikke følger av noen egenskap ved produktet eller virksomheten».

Det skal dermed anses som en villedende handelspraksis å markedsføre fordeler til forbrukerne som er irrelevante og ikke følger av noen egenskap ved produktet eller virksomheten.

Bakgrunnen for forbudet er at markedsføringen kan villede forbrukerne til å tro at produktet er mer fordelaktig for forbrukerne, miljøet eller samfunnet enn andre produkter eller virksomheter av samme type. Eksempler på praksis som kan rammes av bestemmelsen er å markedsføre en spesifikk type vannflaske som «glutenfri», eller at skrivepapiret «ikke inneholder plast», jf. fortalen punkt 5.

4.4.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene i endringsdirektivet gjennomføres i markedsføringsloven § 7 andre ledd bokstav c og d.

4.4.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa har bemerkninger til den foreslåtte ordlyden i markedsføringsloven § 7 andre ledd ny bokstav c. Instansen mener at formuleringen «for eksempel [tildeling av ressurser]» bør endres til «slik som [tildeling av ressurser]». Dette vil ifølge Forbrukertilsynet og Forbruker Europa tydeliggjøre at tildeling av ressurser som utgangspunkt er relevant for å underbygge gjennomføringen av et mål, og ikke kun et eksempel på et element som kan være relevant. Høringsinstansene viser til at den engelske originalversjonen av direktivet bruker uttrykket «such as [allocation of resources]», samt at Danmark har valgt formuleringen «såsom [tildeling af ressourcer]».

Telenor støtter i hovedsak de foreslåtte lovendringene, men bemerker at det i praksis kan være vanskelig å oppfylle krav om at det skal foreligge en detaljert plan med avsatte ressurser til langsiktige bærekraftsmål flere år frem i tid.

4.4.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet med noen mindre språklige justeringer i ordlyden, i tråd med innspill fra høringsinstansene.

Departementet foreslår at endringsdirektivet artikkel 1 nr. 2 bokstav b, som endrer handelspraksisdirektivet artikkel 6 nr. 2 i nye bokstaver d og e, gjennomføres i markedsføringsloven § 7 andre ledd ny bokstav c og d.

Den nye bestemmelsen om miljøpåstander innebærer konkrete og flere nye krav til næringsdrivendes markedsføring, selv om slik praksis etter en konkret vurdering kan anses som villedende også etter gjeldende markedsføringslov § 7. Som nevnt i punkt 4.2.7, foreslås det å innta definisjonen av «miljøpåstand» i markedsføringsloven § 5 bokstav f.

Både lovens ordlyd og legaldefinisjonen av miljøpåstand gir god veiledning om hvordan de næringsdrivende skal innrette seg etter bestemmelsen. Forbrukertilsynet vil også kunne gi veiledning, f.eks. i sin miljøveileder som er tilgjengelig på tilsynets hjemmeside. Departementet mener at dette samlet sett vil gi næringsdrivende tilstrekkelig god veiledning om lovens krav, herunder kravene til gjennomføringsplan, jf. også innspillet fra Telenor.

Departementet har vurdert forslaget fra Forbrukertilsynet og Forbruker Europa om å endre ordlyden i bokstav c til «slik som». Departementet er enig med høringsinstansene i at dette harmonerer bedre med den engelske og danske språkversjonen, og foreslår at ordlyden endres fra «for eksempel» til «slik som».

Bestemmelsen om irrelevante fordeler er også ny, selv om slik praksis etter en konkret vurdering kan anses som villedende etter gjeldende markedsføringslov § 7.

Se forslag til markedsføringsloven § 7 andre ledd bokstav c og d.

4.5 Villedende utelatelser – sammenligningstjenester om miljøegenskaper mv.

4.5.1 Gjeldende rett

Markedsføringsloven § 8 gjelder villedende utelatelser.

Etter § 8 første ledd er en handelspraksis villedende dersom den etter en konkret helhetsvurdering utelater vesentlige opplysninger som forbrukerne ut fra sammenhengen trenger for å kunne ta en informert økonomisk beslutning eller presenterer opplysningene på en uklar, uforståelig, tvetydig eller uhensiktsmessig måte.

Etter § 8 andre ledd er praksisen bare villedende dersom den er egnet til å påvirke forbrukerne til å treffe en økonomisk beslutning som de ellers ikke ville ha truffet.

I § 8 tredje ledd angis opplysninger som anses som vesentlige ved oppfordring til kjøp, og i § 8 fjerde ledd defineres «oppfordring til kjøp».

I § 8 femte ledd står det at dersom forbrukere i et nettbasert grensesnitt gis mulighet til å søke etter ytelser som tilbys av ulike næringsdrivende eller forbrukere, anses generelle opplysninger om hovedparametrene som avgjør rangeringen av produktene som presenteres for forbrukeren som et resultat av søket, som vesentlige opplysninger.

I § 8 sjette ledd står det at når en næringsdrivende gir forbrukere tilgang til forbrukeromtaler av ytelser, anses opplysninger om hvorvidt og hvordan den næringsdrivende sikrer at de publiserte omtalene stammer fra forbrukere som faktisk har brukt eller kjøpt ytelsene, som vesentlige.

Markedsføringsloven § 8 gjennomfører handelspraksisdirektiv artikkel 7 nr. 1 til 6. Se Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 19. Se også Prop. 50 LS (2022–2023) punkt 11 i merknaden til § 8 om endringer som følge av gjennomføringen av moderniseringsdirektivet ((EU) 2019/2161).

Etter Forbrukertilsynets praksis vil markedsføring av klima- og miljøfordeler, eller etisk og sosial bærekraft, etter gjeldende § 8 typisk ramme bruk av vage og generelle påstander uten tydelig spesifisering, merkeordninger, indekser eller produktinformasjon som ikke i tilstrekkelig grad gir forbrukeren mulighet til å vurdere påstandens innhold eller kvalitet. Se Forbrukertilsynets veiledning om bruk av bærekraftspåstander i markedsføring, tilgjengelig på Forbrukertilsynets hjemmeside.

4.5.2 Endringsdirektivet

Artikkel 1 nr. 3 endrer handelspraksisdirektivet artikkel 7 ved å tilføye et nytt punkt nr. 7 om hvilke opplysninger som skal anses som vesentlige dersom en næringsdrivende leverer en tjeneste som sammenligner produkter og gir forbrukeren opplysninger om bærekraftsegenskaper og sosiale egenskaper.

Artikkel 7 nr. 7 lyder:

«Dersom en næringsdrivende leverer en tjeneste som sammenligner produkter og gir forbrukeren opplysninger om miljøegenskaper eller sosiale egenskaper eller om aspekter knyttet til sirkularitet, som holdbarhet, reparasjonsmuligheter eller resirkuleringsmuligheter, for disse produktene eller leverandørene av disse produktene, skal opplysninger om sammenligningsmetoden, produktene som sammenlignes, og leverandørene av produktene, samt om tiltakene som er iverksatt for å holde opplysningene oppdatert, anses som vesentlige opplysninger.»

Formålet er å beskytte forbrukerne mot villedende utelatelser av slike opplysninger i markedsføring.

Det fremgår av fortalen punkt 6 at det å sammenligne produkter basert på miljømessige eller sosiale egenskaper eller sirkulære aspekter er en stadig mer vanlig markedsføringsteknikk som kan villede forbrukerne, som ikke alltid har mulighet til å vurdere påliteligheten av denne informasjonen. Derfor skal informasjonen angitt i handelspraksisdirektivet artikkel 7 nr. 7 være tilgjengelig for forbrukerne, slik at forbrukerne kan ta mer informerte transaksjonsbeslutninger ved bruk av slike sammenligningstjenester. Slike sammenligninger skal være objektive, særlig ved å sammenligne produkter som har samme funksjon, ved å bruke en felles metode og felles forutsetninger og ved å sammenligne vesentlige og etterprøvbare egenskaper ved produktene som sammenlignes.

4.5.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene i endringsdirektivet gjennomføres i markedsføringsloven § 8 nytt syvende ledd.

4.5.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen slutter seg til departementets vurderinger, men har innspill til den foreslåtte ordlyden. Instansen mener at ordlyden «miljøegenskaper eller sosiale egenskaper» av språklige grunner bør endres til «miljømessige og sosiale egenskaper», se nærmere omtale i punkt 4.3.4.

4.5.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet med noen mindre språklige endringer i ordlyden.

Departementet foreslår at endringsdirektivet artikkel 1 nr. 3, som endrer handelspraksisdirektivet artikkel 7 ved et nytt nr. 7, gjennomføres i markedsføringsloven § 8 nytt syvende ledd.

Handelspraksisdirektivet artikkel 7 nr. 7 om villedende utelatelser om miljøegenskaper er en ny bestemmelse, selv om slik praksis etter en konkret vurdering kan anses som villedende etter gjeldende markedsføringslov § 8. Ordlyden gir god veiledning om hvordan de næringsdrivende kan innrette seg. Forbrukertilsynet vil også kunne gi nærmere veiledning, f.eks. i sin miljøveileder som er tilgjengelig på hjemmesiden.

Hva gjelder Advokatforeningens forslag til ordlydsendring, fastholder departementet forslaget i høringsnotatet idet departementet anser at ordlyden i den norske oversettelsen gir like god språklig ordlyd. Departementet foreslår likevel at begrepet «resirkuleringsmuligheter» erstattes med «mulighet for materialgjenvinning», da dette harmonerer bedre med terminologien i annet regelverk.

Se forslag til markedsføringsloven § 8 syvende ledd.

4.6 Utvidelse av «svartelisten» – handelspraksis som alltid er forbudt

I handelspraksisdirektivet artikkel 5 nr. 5 slås det fast at handlinger som er oppført i direktivets vedlegg 1, er urimelige i seg selv. Listen i vedlegg 1, den såkalte «svartelisten», inneholder en katalog med 35 punkter som angir former for handelspraksis som alltid skal anses urimelig. Det er ikke nødvendig å vurdere om de generelle vilkårene i direktivets artikkel 5 til 8 (urimelig handelspraksis, villedende handlinger og utelatelser) er oppfylt for å fastslå at de handlingene som er tatt inn i denne katalogen er ulovlige. Listen er uttømmende og kan ikke suppleres av medlemsstatene. For handlinger som ikke står på listen, må eventuell lovstrid i hvert enkelt tilfelle vurderes etter de øvrige reglene i direktivet.

«Svartelisten» er gjennomført i norsk rett ved forskrift 1. juni 2009 nr. 565 om urimelig handelspraksis, som er fastsatt med hjemmel i markedsføringsloven § 6 femte ledd.

Endringsdirektivet artikkel 1 nr. 4 endrer vedlegg 1 til handelspraksisdirektivet ved at det legges til 12 nye punkter som alle relaterer seg til miljømessige eller sirkulære aspekter i markedsføringen. Disse praksisene er alltid forbudt.

Punkt 2a, 4a, 4b, 4c og 10a gjelder praksis knyttet til «grønnvasking». Punktene 23d til 23j gjelder praksis knyttet til tidlig foreldelse av varer og tjenester.

I høringsnotatet viste departementet til at endringsdirektivet er totalharmonisert og at det ikke er nasjonalt handlingsrom til å vedta hverken strengere eller mildere regler enn det som er fastsatt i direktivet. Dette gjelder også for endringene i vedlegg 1. De 12 nye punktene som legges til i vedlegg 1 må derfor også inntas i norsk rett. Departementet foreslo at de nye punktene tas inn i forskriften om urimelig handelspraksis der de øvrige punktene i vedlegget er tatt inn. Departementet foreslo å justere forskrift om urimelig handelspraksis § 1 ved å ta inn følgende nye punkter:

Nytt punkt 2a skal lyde:

• 2a. Å framvise et bærekraftsmerke som ikke er basert på en sertifiseringsordning eller ikke er etablert av offentlige myndigheter.

• Nytt punkt 4a til 4c skal lyde:

• 4a. Å framsette en generell miljøpåstand uten at den næringsdrivende kan vise til anerkjente fremragende miljøprestasjoner som er relevante for påstanden.

• 4b. Å framsette en miljøpåstand om hele produktet eller hele den næringsdrivendes virksomhet når den bare gjelder et bestemt aspekt ved produktet eller en bestemt aktivitet i den næringsdrivendes virksomhet.

• 4c. Å påstå, basert på kompensasjon for klimagassutslipp, at en ytelse har en nøytral, redusert eller positiv innvirkning på miljøet med tanke på utslipp av klimagasser.

• Nytt punkt 10a skal lyde:

• 10a. Å framstille krav som er lovpålagt for alle produkter i den aktuelle produktkategorien i EØS, som en særlig egenskap ved det den næringsdrivende tilbyr.

• Nytt punkt 23d til 23j skal lyde:

• 23d. Å holde tilbake opplysninger fra forbrukeren om at en programvareoppdatering vil ha en negativ innvirkning på funksjonen til varer med digitale elementer eller på bruken av digitalt innhold eller digitale tjenester.

• 23e. Å framstille en programvareoppdatering som nødvendig når den kun forbedrer funksjonaliteten.

• 23f. Enhver kommersiell kommunikasjon om en vare som har en egenskap som er innført for å begrense holdbarheten, til tross for at den næringsdrivende har tilgang til opplysninger om egenskapen og dens konsekvenser for varens holdbarhet.

• 23g. Feilaktig å hevde at en vare under normale bruksforhold har en viss holdbarhet når det gjelder brukstid eller bruksintensitet.

• 23h. Å framstille det som om en vare kan repareres, når det ikke er tilfelle.

• 23i. Å få forbrukeren til å bytte ut eller etterfylle forbruksvarer i en vare tidligere enn det som er nødvendig av tekniske årsaker.

• 23j. Å holde tilbake opplysninger om hvordan en vares funksjonalitet svekkes dersom det brukes forbruksvarer, reservedeler eller tilbehør som ikke er levert av originalprodusenten, eller feilaktig å hevde at slik svekkelse vil skje.

Departementet mottok to høringssvar til forslaget om utvidelse av forskriften om urimelig handelspraksis. Forbrukertilsynet og Forbruker Europa og Advokatforeningen mener at ordlyden «produkt» i punkt 4b og 10a bør endres til «ytelse». Dette fordi markedsføringsloven generelt bruker ordlyden «ytelse» der handelspraksisdirektivet bruker ordet «produkt». Forbrukertilsynet og Forbruker Europa viser til at «ytelse» er definert i markedsføringsloven § 5 bokstav c som «vare, tjeneste, fast eiendom, rettigheter og forpliktelser».

Departementet vil etter at Stortinget har behandlet lovproposisjonen fastsette endringer i forskrift om urimelig handelspraksis for å gjennomføre endringsdirektivets krav i vedlegg 1. Hjemmelen til forskriftsendringene ligger hos departementet, se markedsføringsloven § 6 femte ledd. Departementet viser til den nærmere omtalen av de nye punktene i svartelisten i høringsnotatet av 13. juni 2025 punkt 2.6. Det bemerkes at flere av de nye definisjonene i endringsdirektivet viser til de nye punktene i svartelisten.