7 Økonomiske og administrative konsekvenser

7.1 Innledning

Direktivet om styrket forbrukervern i det grønne skiftet (endringsdirektivet) endrer handelspraksisdirektivet og forbrukerrettighetsdirektivet, som begge er gjennomført i norsk rett i markedsføringsloven, angrerettloven, avtaleloven og i forskrift om urimelig handelspraksis. Endringsdirektivet er totalharmonisert. Under forutsetning av at endringsdirektivet innlemmes i EØS-avtalen, er Norge forpliktet til å opprettholde eller innføre nasjonale regler som tilsvarer endringsdirektivets regler.

I det følgende gjengis en kort omtale av Kommisjonens konsekvensanalyse. Deretter vurderes lov- og forskriftsforslagets økonomiske og administrative konsekvenser for næringsliv, forbrukere, det offentlige og for miljøet.

Endringsdirektivet om fjernsalg av finansielle tjenester til forbrukere, som inntar en ny artikkel 11a om elektronisk angrefunksjon for avtaler som inngås ved hjelp av et nettbasert grensesnitt, er også totalharmonisert. Under forutsetning av at endringsdirektivet innlemmes i EØS-avtalen, er Norge forpliktet til å opprettholde eller innføre nasjonale regler som tilsvarer endringsdirektivets regler.

7.2 Kommisjonens konsekvensanalyse

Endringsdirektivet bygger på Kommisjonens konsekvensanalyse av 30. mars 2022. Konsekvensanalysen og informasjon om denne er tilgjengelig her: Proposal for a Directive on empowering consumers for the green transition and annex | European Commission (europa.eu). Konsekvensanalysen var omtalt i departementets høringsnotat fra 2022 punkt 1.2 og 4. Kommisjonens konsekvensanalyse viser at:

• forbrukerne mangler pålitelig informasjon om produkters bærekraft (bl.a. miljøegenskaper, holdbarhet og muligheter for reparasjon).

• forbrukerne opplever villedende handelspraksis. Eksempler på slik praksis er førtidig produktsvikt, uklare eller udokumenterte villedende miljøpåstander i markedsføring («grønnvasking») og manglende transparens og troverdighet for bærekraftsmerker og tjenester, herunder digitale informasjonsverktøy, som sammenligner produkters bærekraftsegenskaper.

Dette er ikke i samsvar med målet for den «europeiske grønne given» om å sette forbrukere i stand til å treffe mer bærekraftige beslutninger, jf. kommisjonsmeldingen av 11. desember 2019. Forbrukernes tillit til opplysninger om miljøegenskaper er redusert. Det forhindrer forbrukerne i å aktivt bidra til den grønne omstillingen. Det er også et problem for seriøse næringsdrivende som tilbyr bærekraftige produkter.

En undersøkelse knyttet til 150 miljøpåstander viste at en betydelig andel (53,3%) ga vage, villedende eller ubegrunnede opplysninger om produkters miljøegenskaper i hele EU og i en lang rekke produktgrupper (både i reklamer og på produktet) (European Commission, Environmental claims in the EU – inventory and reliability assessment, 2020).

Kommisjonen viser også til behovet for felles regelverk. Dersom EU-landene nå innfører forskjellig nasjonal regulering som løsning på de problemene som er beskrevet, risikerer de næringsdrivende unødvendig høye kostnader ved å måtte forholde seg til fragmentert og ulikt regelverk. Konsekvensanalysen viser videre at det i dag ikke tas tilstrekkelig hånd om virkningene for miljøet av ikke-bærekraftige forbruksvalg. Disse problemene søkes løst ved:

• krav om opplysninger som skal gis til forbrukerne i forbindelse med avtaler/kjøp, og

• regler som styrker beskyttelsen av forbrukerne mot urimelig handelspraksis.

Konsekvensanalysen konkluderer med at forslaget kan ventes å styrke europeisk forbrukervelferd med minst 12,5 til 19,4 milliarder euro over en 15-årsperiode.

Tilpasningskostnader for europeisk næringsliv anslås til mellom 9,1 og 10,4 milliarder euro. Dette tilsvarer gjennomsnittlige engangskostnader per næringsdrivende på mellom 556 og 568 euro, etterfulgt av årlige kostnader på mellom 64 og 79 euro i 15 år.

På den annen side antar Kommisjonen at seriøse næringsdrivende vil oppleve betydelige fordeler som følge av at mindre seriøse konkurrenter vil måtte tilpasse seg bærekraftig handelspraksis.

Endelig antar Kommisjonen at gjennomsnittlige håndhevingskostnader for offentlige myndigheter vil beløpe seg til mellom 440 000 og 500 000 euro årlig per land.

7.3 Konsekvenser for næringsdrivende

Flere av lovforslagene er en kodifisering av gjeldende rett og dermed en lovfesting av krav som næringsdrivende allerede må forholde seg til. Konsekvensene og kostnadene for næringsdrivende som følger dagens regler vil derfor være begrenset. Enkelte av lovforslagene, samt de nye punktene på svartelisten, medfører imidlertid nye krav for næringsdrivende. Reglene i endringsdirektivet er for det meste fullharmonisert, det vil si at de samme reglene vil gjelde også i andre EU/EØS-medlemsstater og gir ikke nasjonalt handlingsrom.

Det vises til omtalen av Kommisjonens konsekvensanalyse nevnt i punkt 7.2 ovenfor. Departementet har ikke foretatt tilsvarende analyse for norske næringsdrivende.

Departementet viser til endringsdirektivets fortale punkt 1 hvor det står at dersom man sikrer at miljøpåstander er rimelige, forståelige og pålitelige, vil næringsdrivende kunne operere på like vilkår, mens forbrukerne vil kunne velge produkter som faktisk er bedre for miljøet enn konkurrerende produkter. Det står videre at dette vil oppmuntre til konkurranse som miljømessig gir mer bærekraftige produkter, noe som igjen vil redusere den negative innvirkningen på miljøet. Departementet viser også til Kommisjonens konsekvensanalyse hvor det heter at seriøse næringsdrivende vil oppleve betydelige fordeler som følge av at mindre seriøse konkurrenter vil måtte tilpasse seg bærekraftig handelspraksis. Departementet antar derfor at lov- og forskriftsforslaget vil kunne ha en positiv effekt på konkurransen mellom næringsdrivende, samt være en fordel for seriøse aktører. Departementet antar også at harmoniserte og klarere regler kan føre til større rettsklarhet og reduserte kostnader, særlig for næringsdrivende med virksomhet i flere europeiske land.

Større rettsklarhet vil også være en fordel for små og mellomstore bedrifter fordi ressurser og kostnader til å forstå og innrette seg etter de nye reglene vil kunne reduseres. Forslaget til nye definisjoner vil også kunne bidra til større rettssikkerhet og forutberegnelighet.

Forbrukertilsynet fører tilsyn med de foreslåtte lovreglene, og vil kunne informere og gi veiledning til næringsdrivende om de nye reglene, blant annet gjennom informasjon på hjemmesiden og ved å oppdatere sin veileder om bærekraftspåstander. Dette vil bidra til å gjøre det enklere for næringsdrivende å forstå og innrette seg etter de nye reglene.

Kommisjonens veiledning til handelspraksisdirektivet har også et eget punkt om miljøpåstander i punkt 4.1.1. Kommisjonen har også publisert en veiledning til forbrukerrettighetsdirektivet. Se også omtalen i punkt 3 ovenfor om Kommisjonens dokument med spørsmål og svar om endringsdirektivet (publisert 28. november 2025).

Departementet viser til at forslaget vil berøre alle næringsdrivende som benytter miljøpåstander mv. i sin markedsføring overfor forbrukere, samt alle næringsdrivende som selger varer og tjenester til forbrukere. Det antas at kostnader til innrettelse av de nye reglene vil være relativt beskjedne.

Det vises også til at mange av reglene i forslaget gjelder miljøpåstander, og at det er opp til næringsdrivende å velge om de vil benytte miljøpåstander i sin markedsføring eller ikke. Forslaget antas også som nevnt å fremme konkurransen mellom næringsdrivende og vil være en fordel for seriøse aktører. Forslaget antas derfor ikke å begrense bedrifters innovasjon og konkurranseevne.

Departementet viser til at Forbrukertilsynet har hjemmel til blant annet å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på markedsføringsloven §§ 6 til 9 samt svartelisten, jf. markedsføringsloven § 42. Forbrukertilsynet kan også ilegge overtredelsesgebyr for visse bestemmelser i angrerettloven, jf. angrerettloven § 29, samt brudd på avtaleloven § 38 b, jf. avtaleloven § 38 c andre ledd. Dette forutsetter at vilkårene for overtredelsesgebyr er oppfylt, det vil si at overtredelsen anses som vesentlig eller har skjedd gjentatte ganger, og overtredelsen har skjedd forsettlig eller uaktsomt, jf. markedsføringsloven § 42, angrerettloven § 29 og avtaleloven § 38 c. Departementet har, med hjemmel i blant annet nevnte lovbestemmelser, gitt forskrift om nærmere regler om utmåling av overtredelsesgebyr, se forskrift 14. februar nr. 193 om utmåling av tvangsmulkt og overtredelsesgebyr.

Telenor skriver i sitt høringssvar at en plikt til å etablere en digital angreknapp vil medføre betydelig utviklings- og vedlikeholdskostnader. Instansen skriver:

«En «personalisert» angrefunksjon er krevende å etablere samt å forvalte. Med «personalisert» angrefunksjon menes at om kunden får synlig en angreknapp/-funksjon eller ikke, er avhengig av når kjøp er gjort av den enkelte kunde, dvs. angreknappen følger kundens spesifikke angrerettperiode. En personalisert funksjon, slik som foreslått, vil kunne komplisere ordningen i praksis for kunden.»

Departementet merker seg høringssvaret fra Telenor og er enig i at forslaget vil kunne medføre visse økonomiske og administrative konsekvenser for næringsdrivende. Departementet antar imidlertid at det i hovedsak er snakk om utviklingskostnader. Departementet viser også til at Forbrukertilsynet og Forbruker Europa i sitt høringssvar skriver at mange nettbutikker allerede nå tilbyr muligheten til å benytte seg av angreretten gjennom ulike skjemaer på nettsiden. Departementet viser også til at endringsdirektivet om fjernsalg av finansielle tjenester, som innfører den nye artikkel 11a i forbrukerrettighetsdirektivet om digital angreknapp, er totalharmonisert og at Norge er forpliktet til å innføre bestemmelsen i angrerettloven.

Kommisjonens gjennomføringsforordning om harmonisert melding og etikett får økonomiske og administrative konsekvenser ettersom de næringsdrivende må benytte den harmoniserte meldingen på salgsstedet og, dersom de næringsdrivende tilbyr en kommersiell garanti om holdbarhet, må den næringsdrivende benytte den harmoniserte etiketten på varen som garantien gjelder. Det følger av endringsdirektivet artikkel 2 nr. 5, som inntar ny artikkel 22a i forbrukerrettighetsdirektivet, at den harmoniserte meldingen og etiketten skal være lett gjenkjennelig og forståelig for forbrukerne og lette å bruke og reprodusere for næringsdrivende, jf. artikkel 22a nr. 5. Ettersom det er tale om en harmonisert melding som det skal være enkelt å benytte på salgsstedet og/eller i nettbutikk, og ettersom det er tale om en påminnelse om de reklamasjonsrettighetene som forbrukerne allerede har i norsk rett etter forbrukerkjøpsloven, antar departementet at meldingen ikke vil medføre særlig store økonomiske og administrative konsekvenser for næringsdrivende.

Hva gjelder den harmoniserte etiketten, vil det kun være aktuelt å bruke den når produsenten velger å tilby en kommersiell holdbarhetsgaranti uten ekstra kostnad som gjelder for hele varen. Etiketten skal da benyttes til å informere forbrukerne om denne holdbarhetsgarantien. Ettersom etiketten er harmonisert og ment å være enkel å benytte, antar departementet at etiketten ikke vil medføre særlig store økonomiske og administrative konsekvenser for næringsdrivende som velger å gi en kommersiell holdbarhetsgaranti.

7.4 Konsekvenser for forbrukere

Formålet med de nye reglene er blant annet å sette forbrukerne i stand til å treffe informerte kjøpsbeslutninger, og med det bidra til mer bærekraftige forbruksmønstre, jf. endringsdirektivets fortale punkt 1. De nye reglene vil gi forbrukere bedre informasjon og bekjempe urimelig handelspraksis i form av blant annet for tidlig foreldelse av varer, villedende miljøpåstander («grønnvasking») og bærekraftsmerker som ikke er tydelige og troverdige. Reglene vil følgelig kunne ha positive konsekvenser for forbrukernes mulighet til å kunne treffe informerte kjøpsbeslutninger. Kommisjonens konsekvensanalyse konkluderer med at de nye reglene kan ventes å styrke samlet europeisk forbrukervelferd med minst 12,5 til 19,4 milliarder euro over en 15-årsperiode. Departementet har ikke foretatt en tilsvarende analyse avgrenset til norsk forbrukervelferd.

Den nye elektroniske angrefunksjonen i angrerettloven § 20 a vil gjøre det lettere for forbrukerne å benytte angreretten ved fjernsalg som inngås ved hjelp av et nettbasert grensesnitt.

7.5 Konsekvenser for det offentlige

I høringen av Kommisjonens direktivforslag i 2022 pekte Forbrukertilsynet på at forslaget i stor grad kodifiserer gjeldende rett, og at de foreslåtte endringene ikke vil få store konsekvenser for næringsdrivende. Forbrukertilsynet viste til at det for håndhevingsmyndighetene trolig vil bli enklere å håndheve villedende og/eller udokumentert bruk av klima- og miljøpåstander i markedsføring. Plasseringen av flere av reglene i forskriften om urimelig handelspraksis (svartelisten) vil lette Forbrukertilsynets tilsynsarbeid, da det ikke nødvendigvis vil kreve omfattende konkrete vurderinger å konstatere lovbrudd i en del typetilfeller som i dag kan være ressurskrevende å undersøke. Departementet slutter seg til Forbrukertilsynets vurdering.

Departementet viser til at Forbrukertilsynet allerede i dag arbeider med miljø- og bærekraftspåstander i markedsføring. Dette kan innebære at økte tilsyns- og håndhevingskostnader vil ligge i det nedre sjikt eller under anslaget i Kommisjonens konsekvensanalyse.

I endringsdirektivets fortale punkt 1 står det at de nye reglene vil sette nasjonale organer i stand til å ta i tak i villedende miljømarkedsføring mv. på en effektiv måte.

Endringene medfører også på enkelte punkter økt rettslig klarhet, noe som vil være til fordel både for de næringsdrivende og for Forbrukertilsynet. Utvidelsen av svartelisten vil i betydelig grad styrke tilsynsmyndighetenes mulighet til effektiv håndheving av regelverket.

Departementet legger til grunn at Forbrukertilsynet vil gi næringsdrivende nettbasert veiledning ved å oppdatere sin veileder på hjemmesiden om bærekraftspåstander. Forbrukertilsynet vil også kunne svare på henvendelser fra næringsdrivende og forbrukere.

I Kommisjonens konsekvensanalyse antas det at gjennomsnittlige håndhevingskostnader for offentlige myndigheter vil beløpe seg til mellom 440 000 og 500 000 euro årlig per land. Departementet har ikke foretatt en tilsvarende analyse for Forbrukertilsynet i Norge.

Etter departementets vurdering vil lovforslaget isolert sett ikke medføre økonomiske og administrative konsekvenser av vesentlig betydning for Forbrukertilsynet eller Markedsrådet. Det legges til grunn at Forbrukertilsynet kan føre tilsyn med de nye reglene innenfor gjeldende budsjettramme. Endring i forventninger om volum på Forbrukertilsynets tilsynsaktivitet vil på ordinær måte være et prioriterings- og budsjettspørsmål. Det samme gjelder for de forskriftsendringene som er omtalt i proposisjonen og som departementet vil fastsette etter at Stortinget har behandlet proposisjonen.

7.6 Konsekvenser for miljøet

Formålet med endringsdirektivet er blant annet å gjøre framskritt i «det grønne skiftet», og å bidra til mer bærekraftige forbruksmønstre, jf. fortalen punkt 1. De nye reglene vil gi mer miljømessig bærekraftige produkter, noe som igjen vil redusere den negative innvirkningen på miljøet.

I Kommisjonens konsekvensanalyse argumenteres det for at forbrukerne vil være mer tilbøyelig til å velge produkter som er bærekraftig (dvs. framstilt med lavere miljøpåvirkning, som forventes å vare lenger og bli reparert oftere). Ifølge Kommisjonens konsekvensanalyse ventes de nye reglene å styrke miljøet ved å bidra til å begrense CO₂-utslipp med 5 til 7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter over 15 år i EU. Departementet har ikke gjort tilsvarende vurdering for Norge, men antar at de nye reglene vil begrense CO₂-utslipp i en viss grad også i Norge.