5 Endringer i forbrukerrettighetsdirektivet, angrerettloven og avtaleloven

5.1 Generelt

Forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU) regulerer krav til informasjon som næringsdrivende skal gi forbrukerne før avtale inngås, og krav til innholdet i avtalen. Direktivet inneholder også regler om angrerett ved avtaler som inngås ved fjernsalg eller utenom faste forretningslokaler. Forbrukerrettighetsdirektivet er gjennomført i norsk rett hovedsakelig ved angrerettloven og enkelte bestemmelser i avtaleloven. Disse lovene blir supplert av relevante definisjoner i forbrukerkjøpsloven og digitalytelsesloven.

Direktivet om styrket forbrukervern i det grønne skiftet ((EU) 2024/825) gjør flere endringer i forbrukerrettighetsdirektivet. Blant annet innføres det nye definisjoner og næringsdrivendes opplysningsplikt overfor forbrukerne utvides. Det innføres en harmonisert melding og en harmonisert etikett som gir opplysninger om henholdsvis den lovbestemte ansvarsperioden for at varene skal være kontraktsmessige (reklamasjonsrett etter forbrukerkjøpsloven), og om produsentens kommersielle holdbarhetsgaranti (utover reklamasjonsretten), dersom produsenten har gitt en slik garanti.

5.2 Definisjoner

5.2.1 Innledning

Definisjonene i forbrukerrettighetsdirektivet kapittel 1 gjelder alle typer avtaler som inngås, både i faste forretningslokaler, ved fjernsalg og ved salg utenom faste forretningslokaler. Endringsdirektivet føyer fem nye definisjoner til forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 14. Dette er nr. 14a til 14e.

Definisjonene i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 1 og nr. 7 til 14 er gjennomført i angrerettloven § 5, forbrukerkjøpsloven § 18 a, markedsføringsloven § 5 bokstav e og tidspartloven § 2 bokstav g. Artikkel 2 nr. 2 til 6 ble ved gjennomføringen av forbrukerrettighetsdirektivet ikke ansett nødvendig å definere i norsk rett. Dette gjaldt definisjon av «næringsdrivende», «varer», «varer framstilt etter forbrukerens spesifikasjoner», «salgsavtale» og «tjenesteavtale». Se Prop. 64 L (2013–2014) Lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven) (gjennomføring av direktiv 2011/83/EU om forbrukerrettigheter).

Ved moderniseringsdirektivet ((EU) 2019/2161) ble det tatt inn nye definisjoner i forbrukerrettighetsdirektivet. Flere av disse ble gjennomført i angrerettloven § 5, blant annet digitalt innhold, digital tjeneste, kompatibilitet, funksjonalitet og samvirkningsevne. Det vises til Prop. 50 LS (2022–2023) punkt 11.2.

Nedenfor foreslås det å innta de nye definisjonene i endringsdirektivet i både avtaleloven og angrerettloven. Forslagene reiser spørsmål om hvorvidt andre definisjoner i forbrukerrettighetsdirektivet, som ikke er tatt inn i avtaleloven eller angrerettloven tidligere, bør vurderes inntatt. Departementet har imidlertid ikke gjort det i denne omgang, og har valgt å kun fokusere på definisjonene i endringsdirektivet.

I høringsnotatet ble det foreslått å ta inn endringsdirektivets nye definisjoner, dvs. kommersiell holdbarhetsgaranti, holdbarhet, produsent, reparasjonsscore og programvareoppdatering.

5.2.2 Kommersiell holdbarhetsgaranti

5.2.2.1 Gjeldende rett

Garantier som stilles overfor forbrukere er regulert i forbrukerkjøpsloven 18 a og markedsføringsloven § 23. Garanti er definert i markedsføringsloven § 5 bokstav e som «enhver forpliktelse som den næringsdrivende har påtatt seg overfor forbrukeren i forbindelse med omsetning av varer, tjenester eller andre ytelser som gir forbrukeren rettigheter i tillegg til rettighetene forbrukeren ellers har». En garanti er altså noe næringsdrivende påtar seg i tillegg til det lovfestede ansvaret for mangler. En garanti utvider den næringsdrivendes ansvar, enten dette er selgeren, produsenten eller leverandøren.

Forbrukerkjøpsloven § 18 a regulerer betydningen av at det er gitt en garanti. Den er rettslig bindende for garantigiveren på de vilkår som er fastsatt i garantierklæringen og i tilknyttet reklame. Det fremgår av bestemmelsen at tilknyttet reklame kan utvide forbrukerens rettigheter, med mindre reklamen er rettet før inngåelsen av avtalen. Forbrukerkjøpsloven § 18 a anses å gjennomføre forbrukerkjøpsdirektivet ((EU) 2019/771) artikkel 2 nr. 14, fordi det legges til grunn at uttrykket «kommersiell garanti» innholdsmessig tilsvarer forbrukerkjøpslovens garantibegrep.

Markedsføringsloven § 23 regulerer krav til garantivilkår i forbrukerforhold. Her er det krav til hvilke opplysninger som skal gis i garantivilkårene, blant annet om garantiens innhold, vilkår, lengde og at garantien kommer i tillegg til lovbestemte rettigheter. Det står også at dersom markedsføringen forut for avtaleinngåelsen er rettet til norske forbrukere, skal garantivilkårene være utformet på norsk. Garantivilkårene skal videre utleveres til forbrukeren på et varig medium senest ved levering av ytelsen.

Hverken angrerettloven, forbrukerkjøpsloven eller markedsføringsloven inneholder en definisjon av uttrykket «kommersiell holdbarhetsgaranti».

5.2.2.2 Endringsdirektivet

Artikkel 2 nr. 1 endrer forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 ved å innta en definisjon av «kommersiell holdbarhetsgaranti» i nytt nr. 14a. «Kommersiell holdbarhetsgaranti» defineres som:

«en produsents kommersielle holdbarhetsgaranti som omhandlet i artikkel 17 i direktiv (EU) 2019/771, der produsenten er direkte ansvarlig overfor forbrukeren i hele den kommersielle holdbarhetsgarantiens løpetid for reparasjon eller omlevering av varene i samsvar med artikkel 14 i direktiv (EU) 2019/771, dersom varenes holdbarhet ikke opprettholdes,».

Definisjonen viser altså til artikkel 17 og 14 i forbrukerkjøpsdirektivet ((EU) 2019/771). Forbrukerkjøpsloven § 29 (retting og omlevering – avhjelp) og § 30 (gjennomføring av avhjelp) ble ved endringslov 16. juni 2023 nr. 60 endret for å være i overensstemmelse med disse bestemmelsene. Se omtale under punkt 11.3 i Prop. 49 LS (2022–2023).

I fortalen punkt 26 står følgende:

«En god indikator på en vares holdbarhet er produsentens kommersielle holdbarhetsgaranti i henhold til artikkel 17 i direktiv (EU) 2019/771. Produsentens kommersielle holdbarhetsgaranti er en forpliktelse fra produsenten overfor forbrukeren om en vares holdbarhet. Mer spesifikt er det en forpliktelse om at en vare ved normal bruk vil opprettholde sine nødvendige funksjoner og sin nødvendige ytelse.»

5.2.2.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene i endringsdirektivet gjennomføres i avtaleloven § 38 a andre ledd nr. 3 og angrerettloven § 5 bokstav p.

5.2.2.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa støtter forslaget om å innta en definisjon av begrepet «kommersiell holdbarhetsgaranti» i avtaleloven § 38 andre ledd nr. 3 og angrerettloven § 5 bokstav p. Instansene foreslår imidlertid å bruke begrepet «garanti for holdbarhet ved normal bruk» eller «holdbarhetsgaranti» i stedet for «kommersiell holdbarhetsgaranti», og viser til at dette allerede er innarbeidet i forbrukerlovgivningen.

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa viser til at det i endringsdirektivet artikkel 2 (1) bokstav 14a fremgår at holdbarhetsgarantien innebærer at produsenten påtar seg å reparere eller omlevere varen i samsvar med artikkel 14 i forbrukerkjøpsdirektivet, som er gjennomført i forbrukerkjøpsloven §§ 29 og 30. Instansene mener at definisjonen med fordel kan henvise til de nevnte bestemmelsene i forbrukerkjøpsloven for å sikre at avhjelpen som følger av holdbarhetsgarantien også gjennomføres uten kostnad, urimelig ulempe og innen rimelig tid for forbrukeren.

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa forstår definisjonen av kommersiell holdbarhetsgaranti slik at det kun er i de tilfellene hvor den kommersielle garantien gjelder for hele varen, garantien er gratis og har en lengde som er lengre enn den lovbestemte reklamasjonsretten, at den skal fremgå av den harmoniserte etiketten. Det vil si at det kan foreligge en holdbarhetsgaranti som ikke oppfyller disse kriteriene og som dermed ikke skal fremgå av etiketten. Høringsinstansene mener dette bør tydeliggjøres i forarbeidene.

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa mener videre at definisjonen av kommersiell holdbarhetsgaranti av pedagogiske hensyn også bør inntas i forbrukerkjøpsloven.

5.2.2.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

«Garanti» er som nevnt i punkt 5.2.2.1 definert i markedsføringsloven § 5 bokstav e, og anvendt i markedsføringsloven § 23 og i forbrukerkjøpsloven § 18 a. Både kommersiell garanti og kommersiell holdbarhetsgaranti er garantier som går utover den lovbestemte ansvarsperioden for at varene skal være kontraktsmessige, og som produsent eller andre yter frivillig. «Kommersiell holdbarhetsgaranti» er snevrere enn «kommersiell garanti», og gjelder kun en vares holdbarhet, altså tidsrommet en vare ved normal bruk vil opprettholde sine nødvendige funksjoner og sin nødvendige ytelse.

Dersom en vare ikke opprettholder sine nødvendige funksjoner og ytelser i dette tidsrommet, har produsenten som har gitt holdbarhetsgarantien, plikt til å sørge for reparasjon eller omlevering av varene i samsvar med artikkel 14 i forbrukerkjøpsdirektivet, som altså er gjennomført i §§ 29 og 30 i forbrukerkjøpsloven. Det stilles spesielle krav til hvordan den næringsdrivende skal informere forbrukeren om eksistensen av kommersiell holdbarhetsgaranti som er gratis, til forskjell fra kommersiell garanti som ikke gjelder holdbarhet, se punkt 5.5 nedenfor om harmonisert melding og harmonisert etikett. Departementet foreslår at «kommersiell holdbarhetsgaranti» defineres i avtaleloven og angrerettloven, slik at uttrykket klargjøres.

Det kan stilles spørsmål om «kommersiell holdbarhetsgaranti» også bør defineres i forbrukerkjøpsloven § 18 a, eventuelt et annet sted i forbrukerkjøpsloven, f.eks. som ny § 18 b. Departementet har imidlertid i denne omgang valgt å kun fokusere på lovendringer som er nødvendige for å gjennomføre endringsdirektivet på en korrekt måte.

Se forslag til avtaleloven § 38 a andre ledd nr. 3 og angrerettloven § 5 bokstav p.

5.2.3 Holdbarhet

5.2.3.1 Gjeldende rett

Forbrukerkjøpsloven, som med virkning fra 1. juli 2024 gjennomførte nytt forbrukerkjøpsdirektiv ((EU) 2019/771) i norsk rett, anvender «holdbarhet» i § 15 tredje ledd bokstav b om tingens egenskaper, men loven har ingen definisjon av uttrykket. Ingen andre lover inneholder en definisjon av begrepet «holdbarhet».

5.2.3.2 Endringsdirektivet

Artikkel 2 nr. 1 endrer forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 ved å innta en definisjon av «holdbarhet» i nytt nr. 14b. Definisjonen viser til definisjonen av holdbarhet i artikkel 2 nr. 13 i forbrukerkjøpsdirektivet. Holdbarhet er der definert som:

«evnen varen har til å opprettholde sine nødvendige funksjoner og sin nødvendige ytelse ved normal bruk».

5.2.3.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene i endringsdirektivet gjennomføres i avtaleloven § 38 a andre ledd nr. 4 og angrerettloven § 5 bokstav q.

5.2.3.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa støtter forslaget om å innta en definisjon av begrepet «holdbarhet» i avtaleloven og angrerettloven, men har bemerkninger knyttet til ulikhetene i definisjonen av begrepet i markedsføringsloven § 5 bokstav l og angrerettloven § 5 bokstav q og avtaleloven § 38 a nytt andre ledd nr. 4, se nærmere omtale i punkt 4.2.12.

5.2.3.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Spørsmålet om å gjennomføre definisjonen av holdbarhet ble vurdert i forbindelse med gjennomføringen av nytt forbrukerkjøpsdirektiv ((EU) 2019/771) i norsk rett, se Prop. 49 LS (2022–2023). Definisjonen ble ikke inntatt i forbrukerkjøpsloven. Forslaget om å innta definisjonen av «kommersiell holdbarhetsgaranti» i angrerettloven og avtaleloven, se punkt 5.2.2, gjør det mer aktuelt å innta også definisjonen av «holdbarhet» i disse lovene. Det kan være hensiktsmessig å få frem at kravet til holdbarhet gjelder ved normal bruk. Se også punkt 4.2.12, der det foreslås å definere «holdbarhet» i markedsføringsloven § 5.

Departementet foreslår å gjennomføre definisjonen av «holdbarhet» i avtaleloven og angrerettloven.

I høringssvaret fra Forbrukertilsynet og Forbruker Europa fremgår det at ordlyden i angrerettloven og avtaleloven er noe ulik definisjonen i markedsføringsloven. Departementet har justert ordlyden i angrerettloven og avtaleloven slik at ordlyden i de tre lovene er lik. Ordlyden er lik ordlyden i forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 2 nr. 13.

Se forslag til avtaleloven § 38 a andre ledd nr. 4 og angrerettloven § 5 bokstav q.

5.2.4 Produsent

5.2.4.1 Gjeldende rett

Begrepet «produsent» er ikke definert i norsk rett. Forbrukerkjøpsloven § 34 tredje ledd om produktskader henviser imidlertid til forståelsen av produsent i produktansvarsloven.

Hvem som er ansvarlig som produsent er regulert i produktansvarsloven § 1-3. Denne loven gjennomfører EUs direktiv 85/374/EØF om tilnærmelse av medlemsstatenes administrativt eller ved lov fastsatte bestemmelser om produktansvar av 25. juli 1985.

5.2.4.2 Endringsdirektivet

Artikkel 2 nr. 1 endrer forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 ved å innta en definisjon av «produsent» i nytt nr. 14c. «Produsent» skal her forstås som «produsent» i artikkel 2 nr. 4 i forbrukerkjøpsdirektivet (EU) 2019/771. Der er produsent definert som:

«en som produserer en vare, en som importerer en vare til Unionen, eller enhver person som framstår som produsent ved å påføre varen sitt navn, sitt varemerke eller et annet særlig kjennetegn».

5.2.4.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene i endringsdirektivet gjennomføres i avtaleloven § 38 a andre ledd nr. 5 og angrerettloven § 5 bokstav r.

5.2.4.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa er enige med departementet i at det er hensiktsmessig å innta en definisjon av «produsent» i lovteksten. Instansene mener dette er særlig viktig ettersom definisjonen i direktivet også inkluderer importør til EØS, eller enhver som utgir seg for å være produsent ved å påføre varen sitt navn, varemerke eller et annet særlig kjennetegn, da disse i normal dagligtale ikke nødvendigvis vil bli ansett som produsent. Instansene mener videre at dette vil forenkle tolkningen av bestemmelsen.

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa mener «person» bør erstattes med «enhver fysisk eller juridisk person», slik det står i den danske versjonen av forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 2 punkt 4. Dette vil ifølge instansene tydeliggjøre at bestemmelsen ikke bare gjelder fysiske personer, men også juridiske personer.

5.2.4.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet med noen språklige justeringer i ordlyden.

Begrepet «produsent» er definert i forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 2 nr. 4. Ved gjennomføringen av endringene i forbrukerkjøpsdirektivet ble det ikke ansett som nødvendig å innta definisjonen i forbrukerkjøpsloven. Definisjonen av «produsent» i forbrukerrettighetsdirektivet henviser til definisjonen i forbrukerkjøpsdirektivet. Det fremgår av definisjonen at begrepet «produsent» omfatter mer enn den som produserer en vare. Begrepet omfatter en importør, når varen er produsert utenfor EU, og andre som fremstår som produsent av varen. Departementet foreslår at definisjonen inntas i loven.

Departementet har valgt å endre ordlyden fra «enhver person» til «enhver». Dette skal tydeliggjøre at bestemmelsen gjelder både fysiske og juridiske personer.

Se forslag til avtaleloven § 38 a andre ledd nr. 5 og angrerettloven § 5 bokstav r.

5.2.5 Reparasjonsscore

5.2.5.1 Gjeldende rett

Reparasjonsscore, altså et uttrykk for i hvilken grad en vare kan repareres, er ikke definert eller omtalt i norsk lovgivning.

5.2.5.2 Endringsdirektivet

Artikkel 2 nr. 1 endrer forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 ved å innta en definisjon av «reparasjonsscore» i nytt nr. 14d. «Score for reparerbarhet» defineres som:

«en score som angir i hvilken grad det er mulig å reparere en vare, basert på harmoniserte krav fastsatt på unionsnivå».

I fortalen punkt 34 står det at for å gjøre det mulig for forbrukerne å treffe informerte transaksjonsbeslutninger og velge varer som er enklere å reparere, bør næringsdrivende, der det er aktuelt, og før forbrukerne er bundet av avtalen, opplyse om varens reparasjonsscore som oppgitt av produsenten og som fastsatt på unionsplan.

5.2.5.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene i endringsdirektivet gjennomføres i angrerettloven § 5 bokstav s og avtaleloven § 38 a andre ledd nr. 6.

5.2.5.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa støtter forslaget om å innta en definisjon av begrepet «reparasjonsscore». Instansene mener departementet bør tydeliggjøre i forarbeidene at informasjonskravet om reparasjonsscore kun gjelder der hvor EU har fastsatt en slik score. Instansene mener videre at departementet bør gjøre det tydelig for både næringsdrivende og forbrukere hvor de på en enkel måte kan gjøre seg kjent med hvilke produkter som har en slik score.

5.2.5.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Begrepet reparasjonsscore er nytt. Det fremgår av direktivets definisjon at scoren baseres på harmoniserte, det vil si samordnede, krav. Det er altså ikke opp til den enkelte produsent eller selger å gi sin vare et terningkast eller lignende. Scoresystemet skal være harmonisert, det vil si at det skal fastsettes på unionsnivå hvordan den enkelte vare skal gis en bestemt score. Dette skal være likt i medlemsstatene, og det er EU som skal fastsette et scoresystem for ulike produkter.

Informasjonskravet om reparasjonsscore gjelder kun der hvor EU har fastsatt en slik score. Per i dag er det, etter hva departementet er kjent med, kun fastsatt scoresystem for mobiltelefoner og nettbrett, jf. EU-kommisjonens delegerte forordning (EU) 2023/1669 om supplering av europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/1369 for så vidt gjelder energimerking av smarttelefoner og nettbrett, jf. endring i energimerkeforskriften for produkter § 20 som trådte i kraft 20. juni 2025. Det er Noregs vassdrags- og energidirektorat (NVE) som fører tilsyn med forskriften, og NVE har informasjon om energimerkeforskriften på sine hjemmesider. Det vises også til Kommisjonens spørsmål og svar-dokument publisert 28. november 2025 spørsmål nr. 19, som nevner smarttelefoner og nettbrett.

Departementet foreslår at «reparasjonsscore» defineres i både angrerettloven og avtaleloven.

Se forslag til angrerettloven § 5 bokstav s og avtaleloven § 38 a andre ledd nr. 6.

5.2.6 Programvareoppdatering

5.2.6.1 Gjeldende rett

Forbrukerkjøpsloven omfatter digitale ytelser som etter kjøpsavtalen skal leveres sammen med en ting, og som er sammenknyttet med tingen på en slik måte at ytelsene er nødvendige for tingens funksjoner, jf. § 2 første ledd bokstav e. Etter forbrukerkjøpsloven § 15 fjerde ledd skal selgeren sikre at forbrukeren får informasjon om og får levert oppdateringer som er nødvendige for at tingen fortsetter å være i samsvar med lovens krav. Dette gjelder også sikkerhetsoppdateringer.

5.2.6.2 Endringsdirektivet

Artikkel 2 nr. 1 endrer forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 ved å innta en definisjon av «programvareoppdatering» i nytt nr. 14e. «Programvareoppdatering» defineres som:

«en gratis oppdatering, herunder en sikkerhetsoppdatering, som er nødvendig for at varer med digitale elementer, digitalt innhold og digitale tjenester fortsatt skal være kontraktsmessige i henhold til direktiv (EU) 2019/770 og (EU) 2019/771».

Direktivene definisjonen viser til er EUs digitalytelsesdirektiv og forbrukerkjøpsdirektiv.

5.2.6.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene i endringsdirektivet gjennomføres i avtaleloven § 38 a andre ledd nr. 7 og angrerettloven § 5 bokstav t.

5.2.6.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa støtter forslaget om å innta en definisjon av «programvareoppdatering» i angrerettloven og avtaleloven, men har bemerkninger knyttet ulikhetene i definisjonen av begrepet i henholdsvis markedsføringsloven § 5 bokstav m og angrerettloven § 5 bokstav t og avtaleloven § 38 a andre ledd nr. 7, se nærmere omtale i punkt 4.2.13. Instansene oppfordrer departementet til å tydeliggjøre forskjellene på definisjonene i forarbeidene.

5.2.6.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Ved gjennomføringen av digitalytelsesdirektivet og forbrukerkjøpsdirektivet ble definisjonen av «programvareoppdatering» inntatt i lovverket. Se forbrukerkjøpsloven § 2 første ledd bokstav e og § 15 fjerde ledd. Det kan derfor være unødvendig å innta definisjon av programvareoppdatering i annet regelverk. Definisjonen i forbrukerkjøpsdirektivet gjelder imidlertid ikke at oppdateringen er gratis. Definisjonen i endringsdirektivet artikkel 2 nr. 1, som gjør endringer i forbrukerrettighetsdirektivet, gjelder gratis oppdatering. Dette avviker fra definisjonen av programvareoppdatering i handelspraksisdirektivet artikkel 2 nr. 1 ny bokstav u, jf. endringsdirektivet artikkel 1 nr. 1 bokstav b. For å tydeliggjøre at kravet til opplysninger om programvareoppdatering etter forbrukerrettighetsdirektivet gjelder gratis oppdatering, foreslår departementet at definisjonen av programvareoppdatering inntas i både avtaleloven og angrerettloven.

Se også omtale av opplysningskrav om programvareoppdateringer i punkt 5.3.6 og 5.4.5.

Se også forslaget til definisjon av «programvareoppdatering» i markedsføringsloven § 5, i punkt 4.2.13. Merk at definisjonen i angrerettloven og avtaleloven har formuleringen «gratis oppdatering», mens definisjonen i markedsføringsloven § 5 gjelder alle programvareoppdateringer.

Se forslag til avtaleloven § 38 a første ledd nr. 7 og angrerettloven § 5 bokstav t.

5.3 Opplysningskrav før avtaleinngåelse i faste forretningslokaler mv. (forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5)

5.3.1 Innledning

Forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 regulerer opplysningskrav ved avtaler som inngås ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler. Artikkel 5 regulerer opplysningskrav ved andre avtaler. Dette er typisk avtaler som inngås i butikk. Opplysningskravene i artikkel 5 og 6 angir at før forbrukeren blir bundet av en avtale, skal den næringsdrivende gi forbrukeren nærmere angitte opplysninger, på en klar og forståelig måte. Opplysningskravene i artikkel 5 modereres ved at opplysningene ikke behøver gis hvis de allerede fremgår av sammenhengen i salgssituasjonen.

Direktivet om styrket forbrukervern i det grønne skiftet gjør enkelte endringer i kravene til forhåndsopplysninger. Mange av endringene i artikkel 5 og 6 er parallelle. Endringene i artikkel 5 behandles i det følgende, mens artikkel 6 behandles nedenfor i punkt 5.4.

Det følger av fortalen punkt 25 at formålet med endringene er å sette forbrukerne i stand til å treffe mer informerte kjøpsbeslutninger, samt å stimulere etterspørselen etter og tilbudet av mer holdbare varer. For å oppnå dette bør forbrukerne gis spesifikke opplysninger om et produkts holdbarhet og reparasjonsmuligheter før avtalen inngås. For varer med digitale elementer bør forbrukerne dessuten informeres om hvor lenge gratis programvareoppdateringer er tilgjengelige. Opplysningene bør gis på en tydelig og forståelig måte og i overensstemmelse med tilgjengelighetskravene i direktiv (EU) 2019/882 (direktiv om tilgjengelighetskrav for varer og tjenester – tilgjengelighetsdirektivet). Forpliktelsene er ment å supplere forbrukernes rettigheter i henhold til direktiv (EU) 2019/770 og (EU) 2019/771 (henholdsvis digitalytelsesdirektivet og forbrukerkjøpsdirektivet).

I høringsnotatet foreslo departementet at endringsdirektivets opplysningskrav gjennomføres i angrerettloven § 8 og avtaleloven § 38 b.

5.3.2 Opplysninger om den lovbestemte ansvarsperioden for at varen skal være kontraktsmessig, jf. forbrukerkjøpsloven § 27 andre ledd

5.3.2.1 Gjeldende rett

Avtaleloven § 38 b første ledd nr. 5 gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 nr. 1 bokstav e, slik artikkelen lød før endringen i direktivet om styrket forbrukervern i det grønne skiftet. Bestemmelsen lyder:

«5. den rettslige forpliktelsen til å levere en kontraktsmessig vare, digitalt innhold og digital tjeneste, eventuell ettersalgsservice og eventuelle kommersielle garantier, samt vilkårene for disse,».

5.3.2.2 Endringsdirektivet

Endringsdirektivet inntar et punkt om at det skal gis en påminnelse om at det finnes en lovbestemt ansvarsperiode for at varer skal være kontraktsmessige etter forbrukerkjøpsdirektivet. Opplysningene skal vises ved bruk av en harmonisert melding. Formålet er at forbrukerne skal kjenne til hvilke rettigheter de har etter forbrukerkjøpsdirektivet.

Artikkel 2 nr. 2 bokstav a endrer forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 nr. 1 bokstav e, slik at det også skal gis påminnelse om de vesentligste elementene i den lovbestemte ansvarsperioden, herunder dens minimumsvarighet på to år som fastsatt i direktiv (EU) 2019/771 (forbrukerkjøpsdirektivet). Denne informasjonen skal gis ved hjelp av en harmonisert melding, se nærmere omtale nedenfor i punkt 5.5.

Bestemmelsen i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 nr. 1 bokstav e om digitalt innhold og digital tjeneste, eventuell ettersalgsservice og eventuelle kommersielle garantier, samt vilkårene for disse, er utelatt fra bokstav e, og flyttet til nye bokstaver eb og ec.

5.3.2.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene i endringsdirektivet gjennomføres i avtaleloven § 38 b første ledd endret nr. 5. I høringsnotatet ble det foreslått følgende ordlyd:

«5. den rettslige garantien for at varene er kontraktsmessige, hovedelementene i den, herunder at garantien har en varighet på minst to år, jf. forbrukerkjøpsloven. Opplysningene skal vises på en framtredende måte ved bruk av en harmonisert melding. Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om innholdet i, utformingen og plasseringen av den harmoniserte meldingen.»

I høringsnotatet ble det anvendt den foreløpige norske oversettelsen, som brukte ordlyden «den rettslige garantien for samsvar». Dette ble senere endret i ny norsk oversettelse til «den lovbestemte ansvarsperioden for at varer skal være kontraktsmessige».

5.3.2.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa støtter forslaget til ny avtalelov § 38 b første ledd. Instansene mener det er viktig at opplysningskravene lovfestes for å sikre at forbrukerne settes i stand til å treffe mer informerte kjøpsbeslutninger, samt å stimulere etterspørselen etter og tilbudet om mer holdbare varer.

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa, Forbrukerrådet og Advokatforeningen har hatt merknad knyttet til bruken av begrepet «rettslig garanti».

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa mener det vil være mer pedagogisk å bruke det innarbeidede uttrykket «reklamasjonsrett» eller «lovbestemt reklamasjonsrett», og viser til at det kan bidra til mer forvirring og uklarhet dersom det benyttes et ord som «rettslig garanti» for det som i forbrukerkjøpsloven omtales som reklamasjon. Høringsinstansene foreslår at ordlyden i ny avtalelov § 38 b første ledd nr. 5 kan være:

«om forbrukerens reklamasjonsrett etter forbrukerkjøpsloven § 27, herunder innholdet i rettigheten og dens varighet på minimum 2 år. Opplysningene skal gis på en fremtredende måte ved bruk av en harmonisert melding. Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om innholdet i, utformingen og plasseringen av den harmoniserte meldingen».

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa bemerker videre at ordlyden i forslagene til gjennomføring av opplysningskravet i avtaleloven og angrerettloven avviker noe, og mener det bør være lik ordlyd i begge bestemmelsene. Dette for å hindre uklarheter om hvorvidt begrepene skal forstås ulikt.

Forbrukerrådet er urolige for introduksjonen av begrepet «rettslig garanti», og mener at departementet bør vurdere om ordlyden i den nye avtaleloven § 38 b nr. 5 bør ha et innhold som i større grad bruker ord som er i tråd med eksisterende kjøpsrett.

Advokatforeningen mener departementet bør vurdere bruken av ordet «garanti» nærmere, sett opp mot markedsføringslovens definisjon av garanti i § 5 e, krav til garantivilkår i § 23 og forbudet mot villedende markedsføring.

5.3.2.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet, men med enkelte lovtekniske endringer og en noe endret ordlyd. Som nevnt over er også den norske oversettelsen endret ved at «lovbestemt ansvarsperiode» benyttes i stedet for «rettslig garanti». Departementet anser derfor høringsinstansenes bekymring knyttet til formuleringen «rettslig garanti» som løst.

Endringene i forbrukerrettighetsdirektivet innebærer en utvidelse av den næringsdrivendes opplysningsplikt ved at det, ved hjelp av en harmonisert melding, også skal opplyses om hovedelementene i den lovbestemte ansvarsperioden for varers kontraktsmessighet. At meldingen er harmonisert, innebærer at den er standardisert, dvs. ensartet i landene som omfattes av direktivet.

Direktivets opplysningskrav om «lovbestemt ansvarsperiode» med en minimumsvarighet på to år viser til direktiv (EU) 2019/771 (forbrukerkjøpsdirektivet). Etter forbrukerkjøpsdirektivets artikkel 10 nr. 1 skal selgeren være ansvarlig overfor forbrukeren for manglende samsvar på det tidspunktet varene ble levert, og som viser seg innen to år etter dette tidspunktet. «Manglende samsvar» innebærer at varene ikke er kontraktsmessige, dvs. at de har en mangel. Medlemsstatene kan opprettholde eller innføre lengre frister, jf. artikkel 10 nr. 3. Ved gjennomføringen av forbrukerkjøpsdirektivet ble det valgt å beholde lovens reklamasjonsregler i § 27 andre ledd på henholdsvis to år og fem år, jf. Prop. 49 LS (2022–2023) punkt 16.1 og punkt 9.5.

Departementet foreslår at det utvidede informasjonskravet inntas i avtaleloven § 38 b første ledd nr. 5. Ordlyden i endringsdirektivet artikkel 2 nr. 2 bokstav a lyder:

«en påminnelse om at det finnes en lovbestemt ansvarsperiode for at varer skal være kontraktsmessige, og om hovedelementene i denne, herunder at den har en varighet på minst to år som fastsatt i direktiv (EU) 2019/771, vist på en framtredende måte, ved bruk av den harmoniserte meldingen omhandlet i artikkel 22a i dette direktivet».

I Danmark valgte departementet ved gjennomføringen av direktiv 2011/83/EU artikkel 6 nr. 1 bokstav l å benytte ordlyden «at købelovens mangelsregler finder anvendelse» i stedet for direktivets ordlyd «eksistensen af en lovbestemt garanti for varernes kontraktmæssighed». Dette er videreført ved gjennomføringen av endringsdirektivet, hvor bestemmelsen har fått følgende ordlyd: «at købelovens mangelsregler finder anvendelse, og de væsentligste elementer ved mangelreglerne, og oplysningerne gives i henhold til regler fastsat i medfør af stk. 5,». For en nærmere beskrivelse av dansk rett, se Lovforslag nr. L 147 Folketinget 2024-25 s. 23–26.

Etter departementets syn er det ønskelig med en direktivnær gjennomføring, men med noen mindre språklige tilpasninger til norsk rett. Det foreslås følgende ordlyd:

«den lovbestemte ansvarsperioden for at varen skal være kontraktsmessig, og om hovedelementene i denne, herunder at ansvarsperioden har en varighet på minst to år, jf. forbrukerkjøpsloven § 27 annet ledd,».

Departementet vurderer at denne begrepsbruken i større grad er i overenstemmelse med forbrukerkjøpslovens terminologi, slik også høringsinstansene har pekt på. Henvisningen til forbrukerkjøpsloven § 27 annet ledd vil også gjøre det enklere å se hva bestemmelsen omhandler, både for forbrukere og næringsdrivende.

Departementet foreslår enkelte justeringer i bestemmelsen. Kravet om at opplysningene etter avtaleloven § 38 b første ledd skal gis på en klar og forståelig måte foreslås av lovtekniske hensyn å flyttes til annet ledd.

Departementet foreslår også å flytte forslaget til avtaleloven § 38 b første ledd nr. 5 andre punktum til tredje ledd. Forskriftshjemmelen foreslås også flyttet til tredje ledd. Departementet vurderer at dette gir en bedre lovteknisk løsning enn forslaget i høringsnotatet.

Se likelydende forslag i angrerettloven § 8 første ledd bokstav l.

Endringene innebærer at avtaleloven § 38 b gjeldende andre og tredje ledd flyttes til § 38 c. Tilsvarende flyttes avtaleloven gjeldende § 38 c til ny § 38 d.

Departementet foreslår også at avtaleloven § 38 b første ledd nr. 5 skal speile kravene i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 nr. 1 bokstav e, slik at opplysningskravene som ikke lenger fremgår av artikkel 5 nr. 1 bokstav e, flyttes til egne bokstaver i avtaleloven § 38 b første ledd, tilsvarende systemet i direktivet. Se punkt 5.3.4 og 5.3.5 nedenfor.

Se forslag til avtaleloven § 38 b første ledd endret nr. 5 og andre og tredje ledd. Se også forslag til avtaleloven § 38 c og ny § 38 d.

5.3.3 Opplysninger om kommersiell holdbarhetsgaranti

5.3.3.1 Gjeldende rett

Etter avtaleloven § 38 b første ledd nr. 5 skal det gis forhåndsopplysninger om den rettslige forpliktelsen til å levere en kontraktsmessig vare, digitalt innhold og digital tjeneste, eventuell ettersalgsservice og eventuelle kommersielle garantier, samt vilkårene for disse. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 nr. 1 bokstav e, slik den lød før endringsdirektivet.

5.3.3.2 Endringsdirektivet

Endringsdirektivet tilføyer et punkt om at det skal opplyses dersom produsenten har gitt en kommersiell holdbarhetsgaranti. Opplysningene skal gis ved bruk av en harmonisert etikett. Formålet er at forbrukerne enkelt skal kunne identifisere hvilke varer som er dekket av en kommersiell holdbarhetsgaranti, slik at det blir lettere å velge varer som er ment å vare lenger.

Artikkel 2 nr. 2 bokstav b supplerer forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 nr. 1 endret bokstav e med nye bokstaver ea, eb, ec og ed. Innholdet i bokstavene eb og ec fremgikk tidligere av artikkel 5 nr. 1 bokstav e.

Det fremgår av forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 nr. 1 ny bokstav ea at dersom produsenten tilbyr forbrukeren en kommersiell holdbarhetsgaranti uten ekstra kostnad som gjelder hele varen og har en varighet på mer enn to år, skal opplysningene om dette vises på en framtredende måte ved bruk av den harmoniserte etiketten i artikkel 22a. Det skal samtidig gis en påminnelse om den lovbestemte ansvarsperioden.

Kommersiell holdbarhetsgaranti er omtalt i direktivets fortale punktene 26-28 og 30-32. Det fremgår av fortalen punkt 26 at produsentens kommersielle holdbarhetsgaranti er en forpliktelse fra produsenten overfor forbrukeren om en vares holdbarhet. En holdbarhetsgaranti er en forpliktelse fra produsenten overfor forbrukeren om at en vare ved normal bruk vil opprettholde sine nødvendige funksjoner og sin nødvendige ytelse. Det vises til at mange produktsvikter først oppstår etter at den lovpålagte reklamasjonstiden på to år etter direktiv (EU) 2019/771 (forbrukerkjøpsdirektivet) har gått ut, se fortalen punkt 30. Det poengteres at bruken av en harmonisert etikett om kommersiell holdbarhetsgaranti kun gjelder der denne holdbarhetsgarantien går utover den lovbestemte ansvarsperioden på to år. Det fremgår også at den kommersielle holdbarhetsgarantien bør gjelde hele varen, og ikke kun for bestemte deler av den, slik at det blir lettere for forbrukerne å treffe en informert beslutning når de sammenligner varer før de inngår en avtale.

Plikten for næringsdrivende som selger varer, til å informere forbrukerne om eksistensen og varigheten av en eventuell kostnadsfri kommersiell holdbarhetsgaranti, gjelder kun dersom produsenten gjør opplysningene tilgjengelig for dem. Den næringsdrivende bør ikke være pålagt å aktivt søke slike opplysninger fra produsenten. For å unngå at forbrukerne forveksler den kommersielle holdbarhetsgarantien med den lovbestemte ansvarsperioden for varers kontraktsmessighet, bør forbrukerne på den harmoniserte etiketten også minnes om at de nyter godt av den lovbestemte ansvarsperioden for varers kontraktsmessighet.

Det fremgår av fortalen punkt 32 at produsenten og selgeren står fritt til å tilby andre typer kommersielle garantier, dvs. garantier som går utover den lovbestemte ansvarsperioden og som ikke gjelder holdbarhet. Det følger forutsetningsvis at disse ikke skal omfattes av den harmoniserte etiketten.

Fortalen punkt 28 beskriver hvordan etikett og melding bør vises. Den harmoniserte etiketten bør fremvises på en fremtredende måte og brukes slik at forbrukerne enkelt kan identifisere hvilken vare som er dekket av en kommersiell holdbarhetsgaranti. Som eksempel nevnes at etiketten kan plasseres direkte på varens emballasje, eller at etiketten kan fremvises på en fremtredende måte på hyllen der varene som er dekket av garantien står, eller den kan plasseres rett ved siden av bildet av varen ved nettsalg. Produsenter som tilbyr slike kommersielle holdbarhetsgarantier kan selv plassere den harmoniserte etiketten direkte på den aktuelle varen eller emballasjen, med sikte på å oppnå en kommersiell fordel.

Det fremgår at etiketten kommer i tillegg til den harmoniserte meldingen som gir forbrukerne en generell påminnelse om den lovbestemte ansvarsperioden for at varer skal være kontraktsmessige, som gjelder for alle varer i henhold til forbrukerkjøpsdirektivet. Den harmoniserte meldingen bør vises på en fremtredende måte, for eksempel på en iøynefallende måte på en plakat på en vegg i butikken eller ved siden av kassen. Ved nettsalg bør den harmoniserte meldingen vises som en generell påminnelse på nettstedet til den næringsdrivende som selger varer. Det er Kommisjonen som har myndighet til å utforme den harmoniserte etiketten og den harmoniserte meldingen, jf. fortalen punkt 29 og forbrukerrettighetsdirektivet ny artikkel 22a nr. 2 og 4, jf. endringsdirektivet artikkel 2 nr. 5. Kommisjonen fastsatte 25. september 2025 gjennomføringsforordning (EU) 2025/1960 om harmonisert melding og etikett, se omtalen nedenfor i punkt 5.3.3.5 og punkt 5.5.

5.3.3.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene i endringsdirektivet gjennomføres i avtaleloven § 38 b første ledd ny nr. 6.

5.3.3.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa har bemerket at opplysningskravet om kommersiell holdbarhetsgaranti som er foreslått i avtaleloven § 38 b første ledd nr. 6 skiller seg noe fra definisjonen av kommersiell holdbarhetsgaranti som er foreslått i avtaleloven § 38 a andre ledd nr. 3, se nærmere omtale i punkt 5.2.2.4. Det vises til at det kun er den kommersielle holdbarhetsgarantien som er uten ekstra kostnad, som gjelder hele varen og som har en varighet som er lengre enn reklamasjonsretten som det skal opplyses om i den harmoniserte etiketten. Instansene mener det vil være hensiktsmessig dersom forskjellen mellom definisjonen og opplysningskravet tydeliggjøres i forarbeidene til avtaleloven.

5.3.3.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet med enkelte lovtekniske endringer.

Avtaleloven inneholder allerede krav om at det skal gis opplysninger om eventuelle kommersielle garantier, samt vilkårene for disse. Kommersielle garantier er altså garantier som kommer i tillegg til den lovbestemte ansvarsperioden for varers kontraktsmessighet, som omtalt under punkt 5.3.2. Nytt i forbrukerrettighetsdirektivet er at opplysninger om eventuell kommersiell garanti som kun gjelder holdbarhet, som er kostnadsfri for forbrukeren, som dekker hele varen, og som varer lenger enn den lovbestemte ansvarsperioden, skal gis ved hjelp av en harmonisert etikett, se punkt 5.5 nedenfor. Denne etiketten er noe annet enn den harmoniserte meldingen som skal benyttes ved informasjon om den lovbestemte ansvarsperioden for varers kontraktsmessighet, jf. punkt 5.3.2 ovenfor. Den kommersielle holdbarhetsgarantien avviker fra den generelle kommersielle garantien som er regulert i avtaleloven nåværende § 38 b første ledd nr. 5. Denne foreslås flyttet til ny nr. 8 for å følge rekkefølgen i forbrukerrettighetsdirektivet.

Departementet viser også til Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2025/1960, se nærmere omtale i punkt 5.5 nedenfor, hvor bilag 2 lyder i engelsk oversettelse:

«Harmonised label for the commercial guarantee of durability».

I dansk oversettelse heter det:

«Harmoniseret mærke for den handelsmæssige garanti for holdbarhed».

I svensk oversettelse heter det:

«Harmoniserad märkning för den kommersiella hållbarhetsgarantin».

Norsk oversettelse av forordningen foreligger ikke ennå.

Departementet foreslår å benytte ordlyden «kommersiell holdbarhetsgaranti», og dette harmonerer godt med de nevnte oversettelsene.

Departementet foreslår at forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 nr. 1 ny bokstav ea gjennomføres ved endringer i avtaleloven.

Departementet foreslår å flytte avtaleloven § 38 b første ledd forslag til ny nr. 6 andre punktum til tredje ledd. Forskriftshjemmelen foreslås også flyttet til tredje ledd. Departementet vurderer at dette gir en bedre lovteknisk løsning enn forslaget i høringsnotatet.

Endringene innebærer at avtaleloven § 38 b gjeldende andre og tredje ledd flyttes til § 38 c. Tilsvarende flyttes avtaleloven gjeldende § 38 c til ny § 38 d.

Se forslag til avtaleloven § 38 b første ledd nr. 6 og andre og tredje ledd. Se også forslag til avtaleloven § 38 c og ny § 38 d.

5.3.4 Opplysninger om den lovbestemte ansvarsperioden for at digitalt innhold og digital tjeneste skal være kontraktsmessig

5.3.4.1 Gjeldende rett

Etter avtaleloven § 38 b første ledd nr. 5 skal den næringsdrivende før avtale inngås gi opplysninger om den rettslige forpliktelsen til å levere kontraktsmessig digitalt innhold og digitale tjenester. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 nr. 1 bokstav e som før endringsdirektivet lød:

«i tillegg til en påminnelse om at det finnes et lovkrav om at varer, digitalt innhold og digitale tjenester skal være kontraktsmessige, eventuelt en påminnelse om at det finnes ettersalgsservice og kommersielle garantier, samt vilkårene for disse.»

Denne artikkelen ble gjennomført i norsk rett ved gjennomføring av moderniseringsdirektivet, se Prop. 50 LS (2022–2023) punkt 11.3. Som det fremgår av punkt 5.3.2.2 ovenfor, endres forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 nr. 1 bokstav e, slik at bestemmelsen nå kun regulerer opplysningsplikt om den lovbestemte ansvarsperioden for varers kontraktsmessighet og hovedelementene i denne. Opplysningsplikten om å levere kontraktsmessig digitalt innhold og digitale tjenester, samt om ettersalgsservice og eventuelle kommersielle garantier og vilkårene for disse, er flyttet til forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 nr. 1 nye bokstaver eb og ec.

5.3.4.2 Endringsdirektivet

Endringsdirektivet flytter gjeldende punkt om opplysningskrav om lovbestemt ansvarsperiode for digitalt innholds og digitale tjenesters kontraktsmessighet til et nytt punkt.

Artikkel 2 nr. 2 bokstav b supplerer endret artikkel 5 nr. 1 bokstav e i forbrukerrettighetsdirektivet med ny bokstav eb. Det følger av bokstav eb at den næringsdrivende skal gi forbrukerne en påminnelse om at det finnes en lovbestemt ansvarsperiode for at digitalt innhold og digitale tjenester skal være kontraktsmessige. Bestemmelsen lyder:

«eb) en påminnelse om at det finnes en lovbestemt ansvarsperiode for at digitalt innhold og digitale tjenester skal være kontraktsmessige,».

Årsaken til at lovbestemt ansvarsperiode for digitalt innhold og digitale tjenester nevnes særskilt, er at digitalt innhold som lastes ned over internett anses å falle utenfor varebegrepet, jf. merknader til avtaleloven § 38 b i Prop. 50 LS (2022–2023) punkt 11.3, som viser til Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) punkt 3.8.11.

5.3.4.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene i endringsdirektivet gjennomføres i avtaleloven § 38 b første ledd ny nr. 7.

5.3.4.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa, Forbrukerrådet og Advokatforeningen har hatt merknad knyttet til bruken av begrepet «rettslig garanti» i avtaleloven § 38 b første ledd nr. 5, se nærmere omtale i punkt 5.3.2.4.

5.3.4.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet, men med endret ordlyd i samsvar med forslaget til «lovbestemt ansvarsperiode», se punkt 5.3.2.

Som nevnt ovenfor, er forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 nr. 1 ny bokstav eb allerede dekket av ordlyden i avtaleloven § 38 b første ledd nr. 5. Som følge av endringene i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 nr. 1 bokstav e kan det være hensiktsmessig også å gjøre endringer i avtaleloven § 38 b nr. 5, slik at loven gjenspeiler inndelingen i direktivet. Dermed er det enklere å se at direktivet er korrekt gjennomført, og enklere å gjennomføre eventuelle senere endringer i direktivet. Endringen er kun av redaksjonell art, og har ingen rettslig betydning.

Departementet har vurdert høringsinstansenes merknad til begrepsbruk, og har som nevnt ovenfor justert ordlyden i samsvar med forslaget til «lovbestemt ansvarsperiode».

Se forslag til avtaleloven § 38 b første ledd ny nr. 7.

5.3.5 Opplysninger om ettersalgsservice og kommersielle garantier

5.3.5.1 Gjeldende rett

Som nevnt ovenfor under punkt 5.3.3.1, inneholder avtaleloven § 38 b første ledd nr. 5 krav til at den næringsdrivende skal gi opplysninger til forbrukeren om eventuell ettersalgsservice og kommersielle garantier, samt vilkårene for disse.

5.3.5.2 Endringsdirektivet

Endringsdirektivet flytter gjeldende punkt om ettersalgsservice og kommersielle garantier til et nytt punkt.

Artikkel 2 nr. 2 bokstav b supplerer endret forbrukerrettighetsdirektiv (se punkt 5.3.3.2 ovenfor) artikkel 5 nr. 1 bokstav e med ny bokstav ec. Dersom det er relevant skal den næringsdrivende også gi informasjon om eksistensen av, og betingelsene for, ettersalgsservice og kommersielle garantier. Disse opplysningskravene stod tidligere i artikkel 5 nr. 1 bokstav e, og ble inntatt i avtaleloven § 38 b første ledd nr. 5 ved gjennomføring av moderniseringsdirektivet. Se Prop. 50 LS (2022–2023) punkt 11.3.

5.3.5.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene i endringsdirektivet gjennomføres i avtaleloven § 38 b første ledd ny nr. 8.

5.3.5.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa støtter den foreslåtte ordlyden i avtaleloven § 38 b første ledd ny nr. 8, men har innspill til begrepsbruken, se nærmere omtale i punkt 5.2.2.4.

5.3.5.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Kravene om forhåndsinformasjon om eventuell ettersalgsservice og kommersielle garantier er allerede gjennomført i avtaleloven § 38 b første ledd nr. 5. Som følge av endringene i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 nr. 1 bokstav e, foreslås det at gjennomføringsbestemmelsene om ettersalgsservice og kommersielle garantier også endres. Endringen i avtaleloven er bare av redaksjonell art.

Departementet har vurdert høringsinstansenes merknad til begrepsbruk, men departementet fastholder ordlyden som ble foreslått i høringsnotatet. Departementet har lagt vekt på en mest mulig direktivnær gjennomføring og på å bruke ordlyden i den norske oversettelsen av endringsdirektivet.

Se forslag til avtaleloven § 38 b første ledd ny nr. 8.

5.3.6 Opplysninger om programvareoppdateringer

5.3.6.1 Gjeldende rett

Avtaleloven § 38 b første ledd nr. 5 gjelder krav om at den næringsdrivende skal gi forbrukeren opplysninger om den rettslige forpliktelsen til å levere en kontraktsmessig vare, digitalt innhold og digital tjeneste, eventuell ettersalgsservice og eventuelle kommersielle garantier, samt vilkårene for disse. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 nr. 1 bokstav e. Det er ingen uttrykkelig krav til opplysninger om programvareoppdateringer.

Etter forbrukerkjøpsloven § 15 fjerde ledd skal selgeren imidlertid sikre at forbrukeren får informasjon om og får levert oppdateringer, herunder sikkerhetsoppdateringer, som er nødvendige for at tingen, omtalt i § 2 første ledd bokstav e, fortsetter å være i samsvar med lovens krav. Forbrukerkjøpsloven § 2 første ledd bokstav e gjelder digitale ytelser som etter kjøpsavtalen skal leveres sammen med en ting, og som er knyttet sammen med tingen på en slik måte at ytelsene er nødvendige for tingens funksjoner. Gjelder avtalen en enkelt levering av en digital ytelse, gjelder selgerens plikter etter første punktum i den tidsperioden som forbrukeren med rimelighet kan forvente ut fra typen og formålet med tingen og den digitale ytelsen og under hensyn til avtalens omstendigheter og art. Gjelder avtalen en løpende levering av den digitale ytelsen, gjelder selgerens plikter etter første punktum så lenge den digitale ytelsen skal leveres, men likevel i minst to år etter leveringen av tingen, jf. bestemmelsens siste punktum.

5.3.6.2 Endringsdirektivet

Endringsdirektivet innfører et nytt punkt om opplysninger om programvareoppdateringer for varer med digitale elementer. Formålet er at forbrukerne skal kjenne til hvor lenge produsenten eller leverandøren leverer programvareoppdateringer, slik at forbrukerne kan treffe mer informerte beslutninger og samtidig fremme konkurransen mellom produsenter når det gjelder holdbarheten av varer.

Artikkel 2 nr. 2 bokstav b supplerer forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 nr. 1 med ny bokstav ed. Det fremgår av den nye bokstaven at for varer med digitale elementer, for digitalt innhold og for digitale tjenester, hvor produsenten eller leverandøren stiller opplysningene til rådighet for den næringsdrivende, skal den næringsdrivende gi forbrukerne informasjon om den minimumsperiode produsenten eller leverandøren leverer programvareoppdateringer (se definisjon i punkt 5.2.6). Minimumsperioden kan angis enten som en periode eller med henvisning til en konkret dato. Den næringsdrivende er kun forpliktet til å gi slike opplysninger dersom produsenten eller leverandøren har stilt opplysningene til rådighet for den næringsdrivende.

Opplysningskravet skal bidra til at forbrukerne kan treffe mer informerte beslutninger og samtidig fremme konkurransen mellom produsenter når det gjelder holdbarheten av varer med digitale elementer, se direktivets fortale punkt 33. Opplysningene skal formidles til forbrukerne på en enkel og tydelig måte, slik at de har mulighet til å sammenligne ulike minimumsperioder. Bestemmelsen er ikke ment å berøre de forpliktelsene som er fastsatt i EU-retten, nærmere bestemt direktiv (EU) 2019/770 (digitalytelsesdirektivet) og (EU) 2019/771 (forbrukerkjøpsdirektivet), og, hvor det er relevant, produktspesifikk EU-rett. Opplysningene om programvareoppdateringer skal gis på en slik måte at det ikke er villedende med hensyn til handelspraksisdirektivet.

5.3.6.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene i endringsdirektivet gjennomføres i avtaleloven § 38 b første ledd ny nr. 9.

5.3.6.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa støtter departementets forslag til utforming av opplysningskravet for programvareoppdatering, men har hatt merknader knyttet til definisjonen av «programvareoppdatering», se nærmere omtale i punkt 4.2.13.

5.3.6.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet med noen mindre språklige endringer i ordlyden.

Departementet legger til grunn at det er EU-kommisjonens oppfatning at «ettersalgsservice», som er omtalt under punkt 5.3.5, ikke omfatter programvareoppdateringer. Bestemmelsen i direktivet avviker fra forbrukerkjøpsloven § 15 fjerde ledd som gjelder informasjon til forbrukeren om blant annet sikkerhetsoppdateringer. Ny bokstav ed i forbrukerrettighetsdirektivet gjelder opplysninger om minimumstiden produsenten eller leverandøren leverer programvareoppdateringer. Det fremgår av endringsdirektivets nye definisjon i forbrukerrettighetsdirektivets artikkel 2 nr. 1 bokstav 14e at programvareoppdatering er en gratis oppdatering, se punkt 5.2.6.

Slik opplysningsbestemmelsen lyder i forbrukerrettighetsdirektivet, fremgår det ikke at opplysningene som gis, skal gjelde gratis oppdateringer. Dette fremgår imidlertid når man sammenholder opplysningsbestemmelsen med definisjonen av «programvareoppdatering» i forslaget til § 38 a nr. 7. Departementet foreslår at kravet til forhåndsopplysninger om programvareoppdateringer gjennomføres i avtaleloven. Se for øvrig forslag til definisjon av «programvareoppdatering» i markedsføringsloven § 5, se punkt 4.2.13.

Se forslag til avtaleloven § 38 b første ledd ny nr. 9.

5.3.7 Opplysninger om reparasjonsscore

5.3.7.1 Gjeldende rett og direktivet

Vi har i dag ingen nasjonale regler om klassifisering av en gjenstands mulighet for å bli reparert (reparerbarhet).

5.3.7.2 Endringsdirektivet

Endringsdirektivet innfører et nytt punkt om opplysninger om reparasjonsscore. Formålet er å gi forbrukerne mulighet til å treffe en informert kjøpsbeslutning og velge varer som er lettere å reparere.

Artikkel 2 nr. 2 bokstav c legger til en ny bokstav i i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 nr. 1. Etter bokstav i skal den næringsdrivende gi forbrukeren opplysninger om varenes «score for reparerbarhet» (se definisjon i punkt 5.2.5), der dette er relevant.

Formålet med opplysninger om reparasjonsscore er å gi forbrukerne mulighet til å treffe en informert kjøpsbeslutning og velge varer som er lettere å reparere, jf. fortalen punkt 25 og 34. Reparasjonsscore er den som er oppgitt av produsenten, og som er fastsatt på unionsplan, dvs. i EU/EØS.

5.3.7.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene i endringsdirektivet gjennomføres i avtaleloven § 38 b første ledd nr. 10.

5.3.7.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa støtter departementets forslag til utforming av opplysningskravet for reparasjonsscore, men har hatt bemerkninger knyttet til definisjonen av «reparasjonsscore», se nærmere omtale i punkt 5.2.5.4. Instansene mener departementet bør tydeliggjøre i forarbeidene at informasjonskravet om reparasjonsscore kun gjelder der hvor EU har fastsatt en slik score. Instansene mener videre at departementet bør gjøre det tydelig for både næringsdrivende og forbrukere hvor de på en enkel måte kan gjøre seg kjent med hvilke produkter som har en slik score.

5.3.7.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Departementet foreslår at direktivets bestemmelser om reparerbarhet inntas i norsk rett. Kunnskap om en vares reparasjonsscore før et kjøp gjøres, vil sette miljøbevisste og økonomiske forbrukere i stand til å velge varer som er reparerbare, og dermed unngå å kaste og kjøpe nytt når en vares funksjoner svikter. Krav til å oppgi reparerbarhet vil styrke forbrukervernet ved at forbrukerne kan vurdere en gjenstands mulighet for å bli reparert opp mot pris og andre forhold før avtale inngås. Systemet skal være objektivt, basert på fastsatte kriterier, og ikke produsents eller selgers subjektive vurdering.

Som nevnt i punkt 5.2.5.5 ovenfor, gjelder informasjonskravet om reparasjonsscore kun der hvor EU har fastsatt en slik score. Per i dag er det, etter hva departementet er kjent med, kun fastsatt scoresystem for mobiltelefoner og nettbrett, jf. EU-kommisjonens delegerte forordning (EU) 2023/1669 om supplering av europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/1369 for så vidt gjelder energimerking av smarttelefoner og nettbrett, jf. endring i energimerkeforskriften for produkter § 20 som trådte i kraft 20. juni 2025. Det antas at flere varer vil bli lagt til etter hvert. Det er Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) som fører tilsyn med forskriften, og NVE har informasjon om energimerkeforskriften på sine hjemmesider.

Se forslag til avtaleloven § 38 b første ledd nr. 10.

5.3.8 Opplysninger om reservedeler og bruksanvisninger mv.

5.3.8.1 Gjeldende rett

I dag er det ingen rettslige krav til produsent eller selger om å gi opplysninger om reservedeler og bruksanvisninger mv.

5.3.8.2 Endringsdirektivet

Endringsdirektivet innfører et punkt om opplysninger om reservedeler og bruksanvisninger. Formålet er å sikre at forbrukerne er velinformerte om reparasjonsmulighetene for de varene de kjøper, i tilfeller hvor det ikke er fastsatt en score for varens reparasjonsmuligheter.

Artikkel 2 nr. 2 bokstav c legger til en ny bokstav j i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 nr. 1. Bokstav j slår fast at dersom det ikke er fastsatt reparasjonsscore for varen, skal den næringsdrivende gi forbrukeren opplysninger om tilgjengeligheten av, kostnadene ved og prosedyren for bestilling av reservedeler som er nødvendige for å holde varen i kontraktsmessig stand. Det forutsettes at produsenten har gitt den næringsdrivende slike opplysninger. Der slik informasjon er stilt til rådighet for den næringsdrivende skal den næringsdrivende også gi forbrukeren informasjon om tilgjengeligheten av reparasjons- og vedlikeholdsveiledninger, samt opplysninger om eventuelle reparasjonsbegrensninger.

Ifølge fortalen punkt 35 er formålet med bestemmelsen å sikre at forbrukerne er velinformerte om reparasjonsmulighetene for de varene de kjøper, i tilfeller hvor det ikke er fastsatt en score for varens reparasjonsmuligheter på unionsplan, altså som gjelder i EU/EØS-området. Den næringsdrivende skal i slike tilfeller gi andre relevante reparasjonsopplysninger.

5.3.8.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene i endringsdirektivet gjennomføres i avtaleloven § 38 b første ledd nr. 11.

5.3.8.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa støtter den foreslåtte utformingen av opplysningsplikten om reservedeler og bruksanvisninger mv.

5.3.8.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet med noen mindre språklige endringer i ordlyden.

Bestemmelsen om reservedeler og bruksanvisninger mv. i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 nr. 1 ny bokstav j utfyller bokstav i om reparasjonsscore ovenfor. Departementet foreslår at kravet til forhåndsopplysninger om reservedeler og bruksanvisninger mv. gjennomføres i avtaleloven.

Se forslag til avtaleloven § 38 b første ledd nr. 11.

5.4 Opplysningskrav før avtaleinngåelse ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6)

5.4.1 Opplysninger om miljøvennlige leveringsalternativer

5.4.1.1 Gjeldende rett

Etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav g skal den næringsdrivende gi forbrukeren opplysninger om ordningene for betaling, levering, oppfyllelse, leveringsfrist og hvordan den næringsdrivende håndterer reklamasjoner. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav g, se Prop. 64 L (2013–2014) punkt 7.1 og punkt 3.3.10.

5.4.1.2 Endringsdirektivet

Endringsdirektivet inntar et nytt punkt om opplysninger om miljøvennlige leveringsalternativer der dette tilbys. Formålet er at forbrukerne skal kunne se og velge det mest miljøvennlige leveringsalternativet.

Artikkel 2 nr. 3 bokstav a endrer forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav g ved at det tas inn krav om at det også skal gis forhåndsopplysninger om miljøvennlige leveringsalternativer der dette tilbys. Som eksempler på miljøvennlige leveringsalternativer nevnes i fortalen punkt 37 levering av varer via fraktsykkel eller elektriske kjøretøy.

5.4.1.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene i endringsdirektivet gjennomføres i angrerettloven § 8 første ledd endret bokstav g.

5.4.1.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa støtter den foreslåtte utformingen av opplysningsplikten om miljøvennlige leveringsalternativer.

5.4.1.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Direktivets krav til opplysninger om miljøvennlige leveringsalternativer gjelder fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler. Departementet foreslår at tillegget om miljøvennlige leveringsalternativer gjennomføres i angrerettloven.

Se forslag til angrerettloven § 8 første ledd endret bokstav g.

Departementet foreslår også en mindre språklig endring i bokstav k for å harmonere bedre med innledningssetningen til punktoppstillingen i § 8 første ledd. Se forslag til angrerettloven § 8 første ledd endret bokstav k.

5.4.2 Opplysninger om den lovbestemte ansvarsperioden for at varen skal være kontraktsmessig, jf. forbrukerkjøpsloven § 27 andre ledd

5.4.2.1 Gjeldende rett

Angrerettloven § 8 første ledd bokstav l gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav l. I tillegg til krav om at det skal gis opplysninger om den rettslige forpliktelsen til å levere en kontraktsmessig vare, inneholder bokstav l bestemmelser om rettslig forpliktelse til å levere digitalt innhold og digital tjeneste som er kontraktsmessig, dvs. mangelfri. Se Prop. 64 L (2013–2014) punkt 7.1 og punkt 3.3.15 og 3.3.16, og Prop. 50 LS (2022–2023) punkt 11.2 og punkt 8.5.4.

5.4.2.2 Endringsdirektivet

Endringsdirektivet inntar et punkt om at det skal gis en påminnelse om at det finnes en lovbestemt ansvarsperiode for at varer skal være kontraktsmessige. Opplysningene skal vises ved bruk av en harmonisert melding. Formålet er at forbrukerne skal kjenne til hvilke rettigheter de har etter forbrukerkjøpsdirektivet.

Forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav l (avtaler som inngås ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler) gjelder den næringsdrivendes plikt til å gi forbrukeren opplysninger om den rettslige forpliktelsen til å levere kontraktsmessige varer, digitalt innhold og digitale tjenester. Endringsdirektivet artikkel 2 nr. 3 bokstav b endrer denne bestemmelsen, slik at det også skal gis en påminnelse om den lovbestemte ansvarsperioden for at varer skal være kontraktsmessige, herunder ansvarsperiodens minimumsvarighet på to år, i samsvar med direktiv (EU) 2019/771 (forbrukerkjøpsdirektivet).

Etter forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 10 nr. 1 skal selgeren være ansvarlig overfor forbrukeren for manglende samsvar på det tidspunktet da varene ble levert, og som viser seg innen to år etter dette tidspunktet. Medlemsstatene kan opprettholde eller innføre lengre frister, jf. artikkel 10 nr. 3. Opplysningene skal gis ved å bruke den harmoniserte meldingen som er omhandlet i forbrukerrettighetsdirektivet ny artikkel 22a, se nærmere omtale i punkt 5.3.2 og punkt 5.5. Bestemmelsene i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav l om digitalt innhold og digital tjeneste, er utelatt fra bokstav l, og inntatt i ny bokstav lb, se nedenfor under punkt 5.4.4.

5.4.2.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene i endringsdirektivet gjennomføres i angrerettloven § 8 første ledd endret bokstav l.

5.4.2.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet og Forbruker Europa har hatt merknad til utformingen av opplysningskravet om rettslig garanti, se nærmere omtale i punkt 5.3.2.4.

5.4.2.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet, men med en noe endret ordlyd som følge av at den norske oversettelsen nå benytter «lovbestemt ansvarsperiode» i stedet for «rettslig garanti». Departementet foreslår også enkelte lovtekniske endringer i bestemmelsen.

Bestemmelsen i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav l innebærer at den næringsdrivende skal presisere overfor forbrukeren hvor lenge selgeren er ansvarlig for mangler. Det følger av forbrukerkjøpsloven § 27 andre ledd at reklamasjonsfristen er to år etter at tingen ble levert, men dersom tingen eller deler av den ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lenger enn to år, er fristen for å reklamere fem år. Opplysningene skal gis ved bruk av den harmoniserte meldingen. Det fremgår for øvrig av direktivets artikkel 22a nr. 3 om harmonisert melding og harmonisert etikett at den harmoniserte meldingen skal henvise til muligheten for at den lovbestemte ansvarsperioden har lengre varighet etter nasjonal rett, se nærmere omtale i punkt 5.5 nedenfor.

Departementet foreslår at endringene i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav l, om opplysningsplikt om den lovbestemte ansvarsperioden for at en vare skal være kontraktsmessig, gjennomføres i angrerettloven. Det vises til drøftelsen ovenfor i punkt 5.3.2.5 om endret ordlyd som er mer i overensstemmelse med forbrukerkjøpslovens terminologi. Det foreslås også at det i lovteksten inntas en henvisning til forbrukerkjøpsloven § 27 annet ledd for å gjøre det klarere for forbrukere og næringsdrivende hva bestemmelsen omhandler. Det foreslås en likelydende ordlyd som i forslaget til avtaleloven § 38 b første ledd nr. 5.

Departementet foreslår at kravet om at opplysningene skal vises på en fremtredende måte ved bruk av en harmonisert melding flyttes til angrerettloven § 8 tredje ledd.

Se forslag til angrerettloven § 8 første ledd bokstav l. Se også forslag til angrerettloven § 8 tredje ledd første punktum.

5.4.3 Opplysninger om kommersiell holdbarhetsgaranti

5.4.3.1 Gjeldende rett

Angrerettloven § 8 første ledd bokstav r pålegger den næringsdrivende å gi forbrukeren forhåndsopplysninger om eventuell ettersalgsservice og eventuelle kommersielle garantier, samt vilkårene for disse. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav m.

5.4.3.2 Endringsdirektivet

Endringsdirektivet inntar et punkt om at det skal opplyses dersom produsenten har gitt en kommersiell holdbarhetsgaranti. Opplysningene skal da gis ved bruk av en harmonisert etikett. Formålet er at forbrukerne enkelt kan identifisere hvilken vare som er dekket av en kommersiell holdbarhetsgaranti, slik at det blir lettere å velge varer som er ment å vare lenger.

Som nevnt under punkt 5.4.2 om opplysninger om lovbestemt ansvarsperiode, gjennomfører angrerettloven § 8 første ledd bokstav l forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav l. Endringsdirektivet artikkel 2 nr. 3 bokstav b endrer forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav l. Endringsdirektivet artikkel 2 nr. 3 bokstav c supplerer endret bokstav l med ny bokstav la.

Det fremgår av artikkel 6 nr. 1 ny bokstav la at dersom produsenten, uten ekstra kostnad, tilbyr forbrukeren en kommersiell holdbarhetsgaranti som gjelder hele varen og har en varighet på mer enn to år, og produsenten gjør denne informasjonen tilgjengelig for den næringsdrivende, så skal opplysninger om at varen omfattes av en slik holdbarhetsgaranti gjøres tilgjengelig for forbrukerne, på en fremtredende måte, ved bruk av en harmonisert etikett. På etiketten skal det også gis informasjon om den lovbestemte ansvarsperioden for at varen skal være kontraktsmessig.

Den kommersielle holdbarhetsgarantien er omtalt i fortalen punktene 26-32. Det vises til at mange produktsvikter først oppstår etter at den lovbestemte ansvarsperioden på to år etter direktiv (EU) 2019/771 (forbrukerkjøpsdirektivet) har gått ut. Det poengteres at bruken av et harmonisert merke om kommersiell holdbarhetsgaranti kun gjelder der denne (kommersielle) holdbarhetsgarantien går utover den lovbestemte ansvarsperioden på to år.

Det fremgår også at den kommersielle holdbarhetsgarantien bør gjelde hele varen, og ikke kun for bestemte deler av den, slik at det blir lettere for forbrukerne å treffe en informert transaksjonsbeslutning når de sammenligner varer før de inngår en avtale. Plikten for næringsdrivende som selger varer til å informere forbrukerne om eksistensen og varigheten av en eventuell kommersiell holdbarhetsgaranti som produsenten tilbyr uten ekstra kostnad, gjelder kun dersom produsenten gjør opplysningene tilgjengelig for dem. Den næringsdrivende skal ikke være pålagt å aktivt søke slike opplysninger fra produsenten.

Det fremgår av fortalen at produsenten og selgeren står fritt til å tilby andre typer kommersielle garantier. Det følger forutsetningsvis at disse ikke skal omfattes av den harmoniserte etiketten.

Fortalen punkt 28 beskriver hvordan etikett og melding bør vises, se punkt 5.5 nedenfor.

5.4.3.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene i endringsdirektivet gjennomføres i angrerettloven § 8 første ledd ny bokstav m.

5.4.3.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa har hatt merknad til utformingen av opplysningskravet om kommersiell holdbarhetsgaranti, se nærmere omtale i punkt 5.3.3.4.

5.4.3.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet, men med enkelte lovtekniske endringer.

Departementet foreslår at kravet til opplysninger om kommersiell holdbarhetsgaranti gjennomføres i angrerettloven. Med «kommersiell holdbarhetsgaranti» menes en for produsenten frivillig garanti, hvis varighet går utover den lovbestemte ansvarsperioden som det også skal opplyses om, jf. angrerettloven § 8 første ledd bokstav l. Opplysningene skal gis ved hjelp av en harmonisert etikett. Denne etiketten har Kommisjonen utformet i en egen gjennomføringsforordning, se punkt 5.5 nedenfor. Departementet foreslår at opplysningskravet inntas i ny bokstav m, slik at rekkefølgen av opplysningskrav blir nærmere rekkefølgen i direktivet, og at innholdet i gjeldende bokstaver forskyves.

Departementet foreslår at kravet om at opplysningene, sammen med opplysningene om den lovbestemte ansvarsperioden, skal vises på en fremtredende måte ved bruk av en harmonisert etikett, av lovtekniske hensyn inntas i angrerettloven § 8 tredje ledd.

Departementet har vurdert høringsinstansenes forslag til endret ordlyd, men opprettholder forslaget om direktivnær ordlyd.

Se forslag til angrerettloven § 8 første ledd ny bokstav m. Se også forslag til angrerettloven § 8 tredje ledd andre punktum.

5.4.4 Opplysninger om den lovbestemte ansvarsperioden for at digitalt innhold og digital tjeneste skal være kontraktsmessig

5.4.4.1 Gjeldende rett

Angrerettloven § 8 første ledd bokstav l pålegger den næringsdrivende å gi forbrukeren opplysninger om den rettslige forpliktelsen til også å levere digitalt innhold og digital tjeneste i samsvar med kontrakt. Bestemmelsen gjennomfører deler av forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav l etter endringen som ble gjort ved gjennomføringen av moderniseringsdirektivet, se Prop. 50 LS (2022–2023).

5.4.4.2 Endringsdirektivet

Endringsdirektivet flytter gjeldende punkt om lovbestemt ansvarsperiode for digitalt innhold og digitale tjenester til et nytt punkt.

Artikkel 2 nr. 3 bokstav c endrer forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav l ved å flytte opplysninger om lovbestemt ansvarsperiode for digitalt innhold og digitale tjenester ut av bokstav l og inn i en ny bokstav lb.

5.4.4.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene i endringsdirektivet gjennomføres i angrerettloven § 8 første ledd endret bokstav l og ny bokstav n.

5.4.4.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet og Forbruker Europa har hatt merknader knyttet til bruken av begrepet «rettslig garanti» i angrerettloven § 8 første ledd bokstav l, m og n, se nærmere omtale i punkt 5.3.2.4.

5.4.4.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet, men med noe endret ordlyd.

Angrerettloven § 8 første ledd bokstav l ble nylig endret ved gjennomføring av moderniseringsdirektivet, se Prop. 50 LS (2022–2023). Ved endringen ble krav til å gi opplysninger om den rettslige forpliktelsen til å levere kontraktsmessig digitalt innhold og digitale tjenester inntatt i bokstav l. Årsaken til at digitalt innhold og digitale tjenester ble spesielt omtalt i direktiv og lov, var at slike ytelser ikke anses dekket av ordet «varer». Bestemmelsen i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav la anses derfor allerede som gjennomført.

Som følge av at artikkel 6 nr. 1 bokstav l i direktivet kun omhandler lovbestemt ansvarsperiode for varer, foreslår departementet at bestemmelsene om lovbestemt ansvarsperiode for digitalt innhold og digitale tjenester også i angrerettloven flyttes ut av bokstav l. Ved at rekkefølgen av bestemmelsene i angrerettloven om lovbestemt ansvarsperiode er parallelle til rekkefølgen av bestemmelsene i forbrukerrettighetsdirektivet, er det enklere å konstatere at direktivet er korrekt gjennomført, og enklere å gjennomføre eventuelle senere endringer i direktivet. Rettslig sett er bestemmelsen i direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav lb allerede gjennomført ved angrerettloven § 8 første ledd bokstav l.

Se forslag til angrerettloven § 8 første ledd endret bokstav l og ny bokstav n.

5.4.5 Opplysninger om programvareoppdateringer

5.4.5.1 Gjeldende rett

Angrerettloven § 8 første ledd bokstav l pålegger den næringsdrivende å gi forbrukeren opplysninger om den rettslige forpliktelsen til å levere en kontraktsmessig vare, digitalt innhold og digital tjeneste. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav l slik den lød før endringene i endringsdirektivet.

5.4.5.2 Endringsdirektivet

Endringsdirektivet innfører et nytt punkt om opplysninger om programvareoppdateringer for varer med digitale elementer.

Artikkel 2 nr. 3 bokstav c supplerer forbrukerrettighetsdirektivet endret artikkel 6 nr. 1 med ny bokstav lc. Det fremgår av den nye bokstaven at for varer med digitale elementer, for digitalt innhold og for digitale tjenester, skal den næringsdrivende gi forbrukerne informasjon om den minimumsperiode produsenten eller leverandøren leverer programvareoppdateringer, se definisjon i punkt 5.2.6. Minimumsperioden kan angis enten som en periode eller med henvisning til en konkret dato. Den næringsdrivende er kun forpliktet til å gi slike opplysninger dersom produsenten eller leverandøren har stilt opplysningene til rådighet for den næringsdrivende.

Kravet til opplysninger om programvareoppdateringer skal bidra til at forbrukerne kan treffe mer informerte beslutninger og samtidig fremme konkurransen mellom produsenter når det gjelder holdbarheten av varer med digitale elementer, se fortalen punkt 33. Opplysningene skal formidles til forbrukerne på en enkel og tydelig måte, slik at de har mulighet til å sammenligne ulike minimumsperioder. Bestemmelsen er ikke ment å berøre de forpliktelsene som er fastsatt i EU-retten, nærmere bestemt digitalytelsesdirektivet og forbrukerkjøpsdirektivet (direktiv (EU) 2019/770 og (EU) 2019/771), og, hvor det er relevant, produktspesifikk EU-rett.

Opplysningene om programvareoppdateringer skal gis på en slik måte at det ikke er villedende med hensyn til handelspraksisdirektivet. Det fremgår av definisjonen av programvareoppdateringer at opplysningsplikten gjelder gratis oppdateringer, se punkt 5.2.6.

5.4.5.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene i endringsdirektivet gjennomføres i angrerettloven § 8 første ledd ny bokstav o.

5.4.5.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa støtter den foreslåtte utformingen av opplysningsplikten om programvareoppdatering.

5.4.5.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet med noen mindre språklige endringer i ordlyden.

Departementet foreslår at krav til opplysninger om programvareoppdateringer i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 ny bokstav lc gjennomføres i angrerettloven. Bestemmelsen bedrer forbrukervernet, ved at forbrukeren får praktiske opplysninger om hvor lenge det kan forventes at programvaren kan fungere ved hjelp av gratis tilgjengelige oppdateringer. At det gjelder gratis oppdateringer, følger av definisjonen av programvareoppdatering i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nytt nr. 14e), jf. forslaget i angrerettloven § 5 bokstav t. Merk at definisjonen i angrerettloven og avtaleloven har formuleringen «gratis oppdatering», mens definisjonen i markedsføringsloven § 5 gjelder alle programvareoppdateringer.

Se forslag til angrerettloven § 8 første ledd ny bokstav o.

5.4.6 Opplysninger om reparasjonsscore

5.4.6.1 Gjeldende rett

Vi har i dag ingen nasjonale regler om klassifisering av en gjenstands mulighet for å bli reparert (reparerbarhet).

5.4.6.2 Endringsdirektivet

Endringsdirektivet innfører et nytt punkt om opplysninger om reparasjonsscore. Formålet er å gi forbrukerne mulighet til å treffe en informert kjøpsbeslutning og velge varer som er lettere å reparere.

Artikkel 2 nr. 3 bokstav d endrer forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 ved at det føyes til en ny bokstav u. Etter bokstav u skal den næringsdrivende gi forbrukeren opplysninger om varenes «score for reparerbarhet» der dette er relevant, se nærmere om definisjonen av «score for reparerbarhet» i punkt 5.2.5.

Formålet med opplysninger om reparasjonsscore er å gi forbrukerne mulighet til å treffe en informert kjøpsbeslutning og velge varer som er lettere å reparere, jf. fortalen punkt 25 og 34. Reparasjonsscore er den som er oppgitt av produsenten, og som er fastsatt på unionsplan.

5.4.6.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene i endringsdirektivet gjennomføres i angrerettloven § 8 første ledd ny bokstav q.

5.4.6.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa støtter den foreslåtte utformingen av opplysningsplikten om reparasjonsscore.

5.4.6.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Departementet foreslår at direktivets bestemmelser om reparerbarhet inntas i norsk rett. Se også forslaget i punkt 5.3.7. Kunnskap om en vares reparasjonsscore før et kjøp gjøres, vil sette miljøbevisste og økonomiske forbrukere i stand til å velge varer som er reparerbare, og dermed unngå å kaste og kjøpe nytt når en vares funksjoner svikter. Krav til å oppgi reparerbarhet vil styrke forbrukervernet ved at forbrukerne kan vurdere en gjenstands mulighet for å bli reparert opp mot pris og andre forhold, før avtale inngås. Systemet skal være objektivt, basert på fastsatte kriterier, og ikke produsents eller selgers subjektive vurdering. Per i dag er det fastsatt system for reparasjonsscore kun for to varer, nemlig smarttelefoner og nettbrett. Det antas at flere varer vil bli lagt til etter hvert. Det vises her til omtalen ovenfor i punkt 5.3.7.5.

Se forslag til angrerettloven § 8 første ledd ny bokstav q.

5.4.7 Opplysninger om reservedeler og bruksanvisninger mv.

5.4.7.1 Gjeldende rett

I dag er det ingen rettslige krav til produsent eller selger om å gi opplysninger om reservedeler og bruksanvisninger mv.

5.4.7.2 Endringsdirektivet

Endringsdirektivet innfører et punkt om opplysninger om reservedeler og bruksanvisninger. Formålet er å sikre at forbrukerne er velinformerte om reparasjonsmulighetene for de varene de kjøper, i tilfeller hvor det ikke er fastsatt en score for varens reparasjonsmuligheter.

Artikkel 2 nr. 3 bokstav d endrer forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 ved at det føyes til en ny bokstav v. Bokstav v slår fast at dersom det ikke er fastsatt en reparasjonsscore for varen, skal den næringsdrivende, forutsatt at produsenten stiller slike opplysninger til rådighet for den næringsdrivende, gi forbrukeren opplysninger om tilgjengeligheten av, kostnadene ved og prosedyren for bestilling av reservedeler som er nødvendige for å holde varen i kontraktsmessig stand. Der slik informasjon er stilt til rådighet for den næringsdrivende skal den næringsdrivende også gi forbrukeren informasjon om tilgjengeligheten av reparasjons- og vedlikeholdsveiledninger, samt opplysninger om eventuelle reparasjonsbegrensninger.

Ifølge fortalen punkt 35 er formålet med bestemmelsen å sikre at forbrukerne er velinformerte om reparasjonsmulighetene for de varene de kjøper, i tilfeller hvor det ikke er fastsatt en score for varens reparasjonsmuligheter på unionsplan. Den næringsdrivende skal i slike tilfeller gi andre relevante reparasjonsopplysninger.

5.4.7.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene i endringsdirektivet gjennomføres i angrerettloven § 8 første ledd ny bokstav r.

5.4.7.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa støtter den foreslåtte utformingen av opplysningsplikten om reservedeler og bruksanvisninger mv.

5.4.7.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet med noen mindre språklige endringer i ordlyden.

Departementet foreslår at kravet til forhåndsopplysninger om reservedeler og bruksanvisninger mv. gjennomføres i angrerettloven.

Se forslag til angrerettloven § 8 første ledd ny bokstav r.

5.4.8 Utvidede opplysninger om angrerett

5.4.8.1 Gjeldende rett

Etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h skal den næringsdrivende på en klar og forståelig måte opplyse forbrukeren om at det foreligger angrerett, samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten, jf. § 20 første og andre ledd. Den næringsdrivende skal også gi forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema). Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h.

5.4.8.2 Endringsdirektiv – direktiv (EU) 2023/2673

Endringsdirektiv (EU) 2023/2673 inntar et nytt punkt om opplysninger om den nye digitale angrefunksjonen, slik at forbrukerne er kjent med den.

I artikkel 1 nr. 2 gjøres det endringer i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h ved at det, hvor det er relevant, også skal gis opplysning om eksistensen og plassering av angrefunksjonen som omhandlet i ny artikkel 11a.

Endringsdirektivet artikkel 1 nr. 7 endrer videre forbrukerrettighetsdirektivet vedlegg 1 A ved å oppdatere malen som næringsdrivende kan benytte for å gi forbrukere informasjon om angreretten. Endringen innebærer at malen vil inneholde informasjon om at forbrukeren kan benytte angreretten ved hjelp av en elektronisk angrefunksjon, jf. ny artikkel 11a. Se punkt 5.6 om angrefunksjonen.

5.4.8.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene i endringsdirektivet gjennomføres i angrerettloven § 8 første ledd endret bokstav h.

5.4.8.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa støtter den foreslåtte utformingen av den utvidede opplysningsplikten om angrerett.

5.4.8.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet med noen lovtekniske endringer.

Departementet foreslår at kravet om at det skal gis informasjon om eksistensen og plasseringen av elektronisk angrefunksjon, jf. § 20 a, av lovtekniske hensyn flyttes til angrerettloven § 8 andre ledd.

Som følge av at det innføres en adgang til å utøve angreretten ved hjelp av en elektronisk angrefunksjon – en «angreknapp» for avtaler som inngås elektronisk, er det nødvendig at forbrukeren før avtale inngås også får informasjon om dette. Opplysningene skal bare gis der det er relevant, dvs. ved avtaler om fjernsalg som inngås elektronisk.

Departementet vil sørge for at malen som næringsdrivende kan benytte for å informere forbrukere om angreretten, jf. forskrift om opplysningsplikt om angrerett mv. § 2, oppdateres i tråd med endringene i vedlegg 1 A til forbrukerrettighetsdirektivet. Formålet er å gjøre det enklere for næringsdrivende å oppfylle opplysningsplikten i angrerettloven § 8 andre ledd nytt tredje punktum.

Se forslag til angrerettloven § 8 andre ledd tredje punktum.

5.4.9 Særlige krav for fjernsalgsavtaler som inngås elektronisk

5.4.9.1 Gjeldende rett

Angrerettloven § 16 stiller ekstra krav til avtaler som inngås elektronisk. I slike tilfeller skal den næringsdrivende tydelig og i fremhevet form gjøre forbrukeren oppmerksom på opplysningene fastsatt i § 8 første ledd bokstav a, e og n umiddelbart før forbrukeren foretar bestillingen. Opplysningene det vises til er varenes eller tjenestenes viktigste egenskaper, pris, og avtalens varighet eller minste bindingstid om det er aktuelt, samt vilkår for oppsigelse.

Det fremgår videre av angrerettloven § 16 andre ledd at den næringsdrivende skal påse at forbrukeren uttrykkelig erkjenner at bestillingen medfører en forpliktelse til å betale. Dersom bestillingen utføres ved å aktivere en knapp eller annen funksjon, skal knapp eller funksjon være merket på en lett leselig måte med «bestilling med forpliktelse til å betale» eller tilsvarende. Dersom disse kravene ikke er fylt, blir forbrukeren ikke bundet av avtalen eller bestillingen, jf. tredje ledd. Reglene i angrerettloven § 16 gjennomfører artikkel 8 nr. 2 i forbrukerrettighetsdirektivet.

5.4.9.2 Endringsdirektivet

Direktivet om styrket forbrukervern i det grønne skiftet inntar en ny opplysningsplikt for fjernsalgsavtaler som inngås elektronisk, ved at det også skal informeres om kommersiell holdbarhetsgaranti. Formålet er at forbrukeren før bestilling skal kunne vurdere opplysningen før avtale inngås.

Artikkel 2 nr. 4 utvider kravet til opplysningene som den næringsdrivende skal gi forbrukeren umiddelbart før forbrukeren foretar bestillingen, ved endringer i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 8 nr. 2 første avsnitt. I tillegg til opplysningene om varenes eller tjenestenes viktigste egenskaper, pris, og avtalens varighet eller minste bindingstid om det er aktuelt, samt vilkår for oppsigelse, skal det informeres om opplysningene i artikkel 6 nr. 1 bokstav la, altså om kommersiell holdbarhetsgaranti.

Opplysningene om kommersiell holdbarhetsgaranti skal gis ved hjelp av en harmonisert etikett. Det fremgår av fortalen punkt 38 at den næringsdrivende tydelig og i fremhevet form, og umiddelbart før forbrukeren foretar bestillingen, skal gjøre forbrukeren oppmerksom på den harmoniserte etiketten, slik at forbrukeren skal kunne ta høyde for opplysningene som fremgår av den før bindende avtale inngås.

5.4.9.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene i endringsdirektivet gjennomføres i angrerettlov § 16 endret første ledd med ny bokstav m (om kommersiell holdbarhetsgaranti) og bokstav t (som tilsvarer dagens bokstav n om avtalens varighet og bindingstid).

5.4.9.4 Høringsinstansenes syn

Det var ingen høringsinstanser som uttalte seg direkte om forslaget.

5.4.9.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Departementet foreslår at endringen i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 8 nr. 2 første avsnitt gjennomføres ved at det i paragrafen om bruk av elektronisk kommunikasjon inntas krav om at den næringsdrivende tydelig og i fremhevet form også skal gjøre forbrukeren oppmerksom på opplysningene om kommersiell holdbarhetsgaranti umiddelbart før forbrukeren foretar bestillingen.

Se forslag til angrerettlov § 16 endret første ledd med ny bokstav m (om kommersiell holdbarhetsgaranti) og bokstav t (som tilsvarer dagens bokstav n om avtalens varighet og bindingstid).

5.5 Harmonisert melding om den lovbestemte ansvarsperioden for kontraktsmessighet, og harmonisert etikett for den kommersielle holdbarhetsgarantien

5.5.1 Gjeldende rett

Harmonisert melding og harmonisert etikett som informasjonsbærer etter forbrukerrettighetsdirektivet er ikke regulert i norsk rett.

5.5.2 Endringsdirektivet

Endringsdirektivet innfører et nytt krav om at opplysninger om lovbestemt ansvarsperiode og kommersiell holdbarhetsgaranti skal gis ved hjelp av henholdsvis en harmonisert melding og en harmonisert etikett. Formålet med den harmoniserte meldingen er at forbrukerne skal bli minnet om de rettighetene de har etter forbrukerkjøpsdirektivet. Formålet med den harmoniserte etiketten er at forbrukerne enkelt kan identifisere hvilke varer som er dekket av en kommersiell holdbarhetsgaranti, slik at det blir lettere å velge varer som er ment å vare lenger.

Artikkel 2 nr. 5 innfører en ny artikkel 22a i forbrukerrettighetsdirektivet. For å sikre at forbrukerne er velinformerte og lett kan forstå sine rettigheter innenfor hele EU, skal det benyttes en harmonisert melding for å formidle opplysninger om eksistensen av den lovbestemte ansvarsperioden for at varer skal være kontraktsmessige som nevnt i artikkel 5 nr. 1 bokstav e og artikkel 6 nr. 1 bokstav l. Tilsvarende skal det benyttes en harmonisert etikett for å formidle opplysninger om en kommersiell holdbarhetsgaranti som nevnt i artikkel 5 nr. 1 ny bokstav ea og artikkel 6 nr. 1 ny bokstav la.

Bakgrunnen for kravet om harmonisert melding er, ifølge fortalen punkt 27, at nylige rapporter viser at forbrukere ofte ikke kjenner til sine juridiske rettigheter i henhold til direktiv (EU) 2019/771 (forbrukerkjøpsdirektivet). Artikkel 22a nr. 3 krever derfor at den harmoniserte meldingen skal inneholde de vesentligste elementene i den lovbestemte ansvarsperioden for kontraktsmessighet, herunder dens minimumsvarighet på to år, som fastsatt i forbrukerkjøpsdirektivet, og en generell henvisning til muligheten for at varigheten av den lovbestemte ansvarsperioden for kontraktsmessighet er lengre i henhold til nasjonal lovgivning. Dette skal forhindre at det oppstår forvirring med hensyn til opplysningene om den kommersielle garantien for holdbarhet.

Det nærmere innholdet i og utformingen av den harmoniserte meldingen og den harmoniserte etiketten skal fastsettes av Kommisjonen senest innen 27. september 2025, jf. artikkel 22a nr. 2 og 4, se omtalen nedenfor. Det er pålagt å referere til minimumsperioden på 2 år i den harmoniserte meldingen, samt at perioden kan være lengre i henhold til nasjonal lovgivning.

Den harmoniserte meldingen og den harmoniserte etiketten skal være lett gjenkjennelige og forståelige for forbrukerne, samt lette å bruke for de næringsdrivende, jf. artikkel 22a nr. 5. Det fremgår av fortalen punkt 28 at den harmoniserte etiketten bør vises på en fremtredende måte og brukes slik at forbrukerne lett kan identifisere hvilke varer som drar fordel av en kommersiell garanti for holdbarhet. Dette kan for eksempel gjøres ved at etiketten plasseres direkte på emballasjen for en bestemt vare eller ved å plassere etiketten på en fremtredende måte på hyllen der varene som er omfattet av en slik garanti plasseres. Dersom det er tale om nettsalg, kan etiketten plasseres ved siden av bildet av varen. Produsenter som tilbyr slike garantier kan selv plassere den harmoniserte etiketten direkte på den bestemte varen eller på dens emballasje. Den næringsdrivende skal sørge for at den harmoniserte etiketten er klart synlig.

Det fremgår videre av fortalen punkt 28 at også den harmoniserte meldingen bør vises på en fremtredende måte, for eksempel på en iøynefallende plakat på en vegg i butikken eller ved siden av kassen. Ved nettsalg kan den vises som en generell påminnelse på den næringsdrivendes nettside.

For å unngå at forbrukerne forveksler den kommersielle holdbarhetsgarantien og den lovbestemte ansvarsperioden, bør den harmoniserte etiketten også minne forbrukerne om at de nyter godt av den lovbestemte ansvarsperioden, se fortalen punkt 26.

5.5.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene i endringsdirektivet gjennomføres som nye opplysningspliktregler i angrerettloven § 8 femte ledd nytt andre punktum (opplysningsplikt før avtaleinngåelse) og avtaleloven § 38 b nr. 5 og nr. 6 (informasjonskrav i forbrukeravtaler). Departementet foreslo en forskriftshjemmel i avtaleloven § 38 b første ledd nr. 5 og nr. 6 og angrerettloven § 8 femte ledd som gir departementet hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om plasseringen og innholdet i harmonisert melding og etikett. Formålet med forskriftshjemlene er at departementet kan inkorporere Kommisjonens gjennomføringsforordning i norsk rett.

5.5.4 Kommisjonens forslag til gjennomføringsforordning

Kommisjonen sendte et forslag til gjennomføringsforordning på høring 30. juni 2025, det vil si etter at høringsnotatet var sendt ut. Justis- og beredskapsdepartementet sendte brev med informasjon om Kommisjonens høring i EU den 11. juli 2025. Brevet ble sendt til samtlige instanser som stod på høringslisten til høringsnotatet om styrket forbrukervern i det grønne skiftet, slik at instansene var kjent med høringen og kunne gi innspill til Kommisjonen. Justis- og beredskapsdepartementet skrev i brevet at de gjerne mottok kopi av eventuelle innspill som norske aktører sendte til Kommisjonens høring. Justis- og beredskapsdepartementet mottok imidlertid ikke noen høringssvar. Grunnen til at det var Justis- og beredskapsdepartementet som sendte ut forslaget på høring, var fordi reglene om harmonisert melding og etikett berører forbrukerkjøpsdirektivets og forbrukerkjøpslovens regler om reklamasjon.

5.5.5 Høringsinstansenes syn

Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet og Forbruker Europa støtter forslaget i høringsnotatet om å innta en forskriftshjemmel i angrerettloven § 8 femte ledd nytt andre punktum og i angrerettloven § 38 b nr. 5 og nr. 6. Forbrukertilsynet og Forbruker Europa oppfordrer for øvrig departementet til å tydeliggjøre i forarbeidene at det kun er den kommersielle garantien som er gratis, lengre enn reklamasjonsfristen og gjelder hele varen, som skal fremgå av den harmoniserte etiketten, se nærmere omtale i punkt 5.2.2.4. Se også i samme punkt omtale av høringssvaret fra Advokatforeningen.

5.5.6 Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2025/1960 om utformingen av og innholdet i den harmoniserte meldingen og den harmoniserte etiketten

Kommisjonen vedtok 25. september 2025 gjennomføringsforordning (EU) 2025/1960 om utformingen av og innholdet i den harmoniserte meldingen og den harmoniserte etiketten. Gjennomføringsforordningen ble publisert i Den europeiske unions tidende 2. oktober 2025.

Gjennomføringsforordningen er omtalt i EØS-notatet på regjeringen.no. Her fremgår det at forordningen er til vurdering hos EØS/EFTA-statene, og at den foreløpige vurderingen er at rettsakten er EØS-relevant og antas å være akseptabel.

5.5.7 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at forskriftshjemmelen i angrerettloven § 8 utvides til også å hjemle harmonisert melding og harmonisert etikett, samt at det i avtaleloven inntas en tilsvarende forskriftshjemmel i § 38 b. Departementet vil etter stortingsbehandlingen av lovproposisjonen fastsette en forskrift som inkorporerer Kommisjonens gjennomføringsforordning.

EFTA-sekretariatet sendte ut standardskjema med frist for innsendelse fra EØS/EFTA-statene 22. januar 2026. Det er nødvendig å foreta visse EØS-tilpasninger i forbindelse med innlemmelsen av gjennomføringsforordningen i EØS-avtalen.

Det vil i den forbindelse også bli vurdert hvordan informasjonen på landingssiden for QR-koden i den harmoniserte meldingen og etiketten, som viser til Your Europe-portalen, skal tilpasses for EØS/EFTA-statene. Dersom dette arbeidet eventuelt ikke er ferdigstilt før lovendringene i denne lovproposisjonen skal tre i kraft, vil det kunne være aktuelt med utsatt ikrafttredelsesdato for forskriften som gjennomfører gjennomføringsforordningen om harmonisert melding og harmonisert etikett. Det vil da også bli vurdert utsatt ikrafttredelsesdato for opplysningspliktreglene om lovbestemt ansvarsperiode og kommersiell holdbarhetsgaranti i forslaget til angrerettloven § 8 første ledd bokstavene l og m, og i avtaleloven § 38 b første ledd nr. 5 og nr. 6.

Se forslag til angrerettloven § 8 nytt sjette ledd og avtaleloven § 38 b tredje ledd.

5.6 Elektronisk angrefunksjon («angreknapp») – ny artikkel 11a i forbrukerrettighetsdirektivet

5.6.1 Gjeldende rett

Næringsdrivende skal på en klar og forståelig måte gi forbrukere forhåndsopplysninger om varen eller tjenesten de ønsker å selge, før avtale inngås. For avtaler som inngås utenfor faste forretningslokaler eller ved fjernsalg skal det også opplyses om det foreligger angrerett, samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. Den næringsdrivende skal også gi forbrukeren et standard angreskjema. Dette følger av angrerettloven § 8 første ledd bokstav h som gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h. Angreretten må utøves innen angrefristens utløp ved å gi en melding til den næringsdrivende. Meldingen kan fremsettes ved bruk av utfylt angreskjema eller ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring, jf. angrerettloven § 20. Dersom den næringsdrivende gir forbrukeren adgang til å gi meldingen om at vedkommende angrer seg elektronisk, skal den næringsdrivende umiddelbart bekrefte på et varig medium at meldingen er mottatt. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 11.

5.6.2 Direktiv (EU) 2023/2673 om fjernsalg av finansielle tjenester

Direktiv (EU) 2023/2673 av 22. november 2023 inntar en ny artikkel 11a i forbrukerrettighetsdirektivet om elektronisk angrefunksjon («angreknapp») for avtaler inngått ved hjelp av et nettbasert grensesnitt (henholdsvis «onlinegrænseflate», «online interface» og «onlinegränssnitt» på dansk, engelsk og svensk). Formålet er å sikre at forbrukerne kan angre på en avtale like enkelt som de kan inngå den.

Direktivet gjelder fjernsalg av finansielle tjenester til forbrukere. Det er tale om et endringsdirektiv som tar inn regler om fjernsalg av finansielle tjenester til forbrukere i forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU), samt opphever gjeldende direktiv om fjernsalg av finansielle tjenester (2002/65/EF). Endringsdirektivet er EØS-relevant, og Justis- og beredskapsdepartementet vil sende forslag til gjennomføring av direktivet i norsk rett på høring. Det vises her til omtalen i EØS-notatet på regjeringen.no.

Direktivet artikkel 1 nr. 3 inntar en ny artikkel 11a i forbrukerrettighetsdirektivet og gir regler om utøvelse av angrerett ved fjernsalgsavtaler – herunder avtaler som ikke gjelder finansielle tjenester – inngått ved hjelp av et nettbasert grensesnitt. Bestemmelsen gjelder generelt, ikke bare for finansielle tjenester. Barne- og familiedepartementet er derfor gitt ansvaret for å gjennomføre ny artikkel 11a i forbrukerrettighetsdirektivet i norsk rett ved endringer i angrerettloven.

Artikkel 11a gjelder fjernsalg som inngås elektronisk – ved et nettbasert grensesnitt. Bestemmelsen pålegger næringsdrivende å legge til rette for at forbrukeren også kan utøve angreretten ved hjelp av en angrefunksjon. De nærmere kravene til utforming av angrefunksjonen fremgår av artikkel 11a nr. 1 til 5. Direktivet er fullharmonisert, jf. fortalen punkt 4.

Angrefunksjonen skal være merket med ordene «angre avtalen» eller tilsvarende utvetydig formulering på en lett leselig måte. Angrefunksjonen skal være uavbrutt tilgjengelig i hele perioden inntil angrefristen utløper. Den skal ha en fremtredende plass i det nettbaserte grensesnittet og være lett tilgjengelig for forbrukeren.

Det følger av fortalen punkt 37 at et nettbasert grensesnitt f.eks. kan være et nettsted eller en applikasjon. Angrefunksjonen skal sikre at forbrukerne kan angre på en avtale like enkelt som de kan inngå den.

Det siteres fra fortalen, i dansk språkversjon: (fortryde = angre)

«Forbrugeren bør f.eks. ikke være forpligtet til at foretage handlinger for at finde eller tilgå funktionen, f.eks. download af en applikation, hvis aftalen ikke blev indgået via den pågældende applikation. For at lette processen kan den erhvervsdrivende f.eks. tilbyde hyperlinks, der leder forbrugeren til fortrydelsesfunktionen. Forbrugeren bør have mulighed for at fremsætte fortrydelseserklæringen og give eller bekræfte de oplysninger, der er nødvendige for at identificere aftalen. F.eks. bør en forbruger, der allerede har identificeret sig selv, f.eks. ved at logge ind, kunne fortryde aftalen uden igen at skulle identificere sig eller, hvor det er relevant, identificere den aftale, som vedkommende ønsker at fortryde.»

I henhold til artikkel 11a nr. 2 skal angrefunksjonen gjøre det mulig å angre seg i det nettbaserte grensesnittet, og dermed underrette den næringsdrivende om at forbrukeren ønsker å angre på avtalen. Ved hjelp av en elektronisk angreerklæring skal forbrukeren lett kunne gi eller bekrefte opplysninger om sitt navn, opplysninger som identifiserer avtalen som forbrukeren ønsker å angre på, og opplysninger om på hvilken elektronisk måte forbrukeren ønsker å få bekreftet at angreretten er benyttet.

Den næringsdrivende skal i henhold til artikkel 11a nr. 3 gjøre det mulig for forbrukeren å sende inn angreerklæringen ved hjelp av en bekreftelsesfunksjon som skal være merket med ordene «Bekreft bruk av angrerett» eller tilsvarende utvetydig formulering. Etter at forbrukeren har aktivert bekreftelsesfunksjonen, skal den næringsdrivende uten unødig forsinkelse sende forbrukeren en kvittering for mottatt bruk av angreretten på et varig medium. Bekreftelsen skal inneholde dato og tidspunktet forbrukeren benyttet angrefunksjonen. Det følger av fortalen punkt 37 at bekreftelsen fra forbrukeren skal motvirke at forbrukeren utøver angreretten utilsiktet.

Forbrukeren skal i henhold til artikkel 11a nr. 5 anses for å ha utøvet angreretten innenfor angrefristen, dersom vedkommende har sendt inn elektronisk angreerklæring innen fristens utløp.

Det følger videre av fortalen at formålet med angrefunksjonen er å øke forbrukernes bevissthet om angreretten, og gjøre det enklere å bruke denne muligheten. Hvis forbrukeren har bestilt flere varer eller tjenester ved samme fjernsalgsavtale, kan den næringsdrivende gi forbrukeren mulighet til å angre kun en del av avtalen i stedet for hele avtalen.

5.6.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene i endringsdirektivet gjennomføres i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, § 20 og ny § 20a.

5.6.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen har forslag til enkelte språklige justeringer av forslaget for å sikre en mer direktivnær gjennomføring og et bedre lovspråk.

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa skriver i sitt høringssvar at mange nettbutikker allerede nå tilbyr muligheten til å benytte seg av angreretten gjennom ulike skjemaer på nettsiden, men instansene ser likevel nytten av at denne muligheten formaliseres og tydeliggjøres. Instansene tolker endringsdirektivet artikkel 11 a slik at bestemmelsen ikke kun er begrenset til å gjelde kjøp gjort via et nettsted, men også via blant annet apper og chatboter. Det vises i denne sammenheng til fortalen punkt 37 hvor det står at dersom den næringsdrivende gir forbrukeren mulighet til å inngå en avtale om fjernsalg via en onlinegrenseflate, slik som et nettsted eller en applikasjon, bør den næringsdrivende også gi forbrukeren mulighet til å fremsette melding om angreretten via en slik funksjon. Det vises videre til fortalen punkt 15 hvor det fremgår at onlinegrenseflater blant annet kan være chatbots og andre interaktive verktøy. Ifølge høringsinstansene kan det heller ikke utelukkes at bestemmelsen kan gjelde kjøp i spill eller andre lignende onlinegrensesnitt. Dette bør ifølge høringsinstansene presiseres av departementet i forarbeidene til endelig lovforslag.

Advokatforeningen og Forbrukertilsynet og Forbruker Europa mener at departementet bør vurdere å bruke uttrykket «melding» i stedet for «angreerklæring» i ny angrerettlov § 20a. Forbrukertilsynet og Forbruker Europa skriver at de ser nytten av en direktivnær ordlyd, men mener likevel at det er viktigere at sammenhengen mellom bestemmelsene i angrerettloven tydeliggjøres, og at innarbeidede ord og begreper videreføres. Det vises i denne sammenheng til at begrepet «melding» benyttes i flere bestemmelser i angrerettloven, blant annet i angrerettloven § 20, og at begrepet «erklæring» tilsvarende er mindre brukt. Advokatforeningen mener også at ordet «angremelding» i ny § 20a tredje ledd første setning bør endres til «online angremelding».

Advokatforeningen mener videre at ordet «vedkommende» i ny § 20a tredje ledd bokstav b bør endres til «forbrukeren». Høringsinstansen foreslår også at samme ledd bokstav c formuleres tilsvarende som ordlyden i den svenske versjonen av direktivet.

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa mener departementet bør vurdere om det kan være pedagogisk å gi et eksempel i ny angrerettlov § 20a fjerde ledd på hva en bekreftelsesfunksjon kan være, og viser til at dette er gjort i gjeldende § 16 om bestillingsknapp eller annen bekreftelsesfunksjon. Ifølge høringsinstansene vil dette gjøre det tydeligere for næringsdrivende og forbrukere hva som forventes av bekreftelsesfunksjonen.

Ifølge Forbrukertilsynet og Forbruker Europa fremgår det ikke av fortalen punkt 37 at den næringsdrivende er forpliktet til å tilby forbrukeren å angre på kun deler av avtalen, men at næringsdrivende kan velge å tilby dette. Høringsinstansene mener at dette bør presiseres i forarbeidene til bestemmelsen.

Telenor Norge AS (Telenor) støtter ikke departementets forslag. Høringsinstansen stiller spørsmål ved departementets uttalelse i høringsnotatet om at den foreslåtte bestemmelsen om en elektronisk angrefunksjon skal gjelde generelt og ikke bare finansielle tjenester, og viser til at direktiv (EU) 2023/2673 gjelder fjernsalg av finansielle tjenester.

Telenor savner videre en henvisning til dokumentasjon som tydeliggjør hvilke forbrukerutfordringer departementet mener hefter ved gjeldende regelverk, og mener det bør utvises varsomhet med å endre en ordning som fungerer godt, uten et slikt transparent grunnlag. Høringsinstansen oppfatter at dagens løsning, hvor kundene enkelt kan kontakte kundeservice/fylle ut angrerettskjema ved behov for å angre eller omgjøre en bestilling fungerer effektivt og godt med høy grad av tilgjengelighet, og ser ikke behovet for den foreslåtte bestemmelsen.

Telenor bemerker videre at en plikt til å etablere en digital angreknapp vil medføre betydelige utviklings- og vedlikeholdskostnader, og at det vil være krevende å etablere og forvalte en «personalisert» angrefunksjon.

5.6.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet, men med en lovteknisk endring og noen mindre språklige justeringer basert på innspillene fra høringsinstansene.

Angrerettloven gjelder avtaler som inngås ved fjernsalg, typisk netthandel, og salg utenom faste forretningslokaler, typisk ved messesalg og dørsalg mv. Fjernsalg kan også foregå på ulike måter, f.eks. per telefon, postordre eller per e-post. Ny artikkel 11a i forbrukerrettighetsdirektivet om en elektronisk angrefunksjon er kun aktuell for fjernsalg hvor avtalen inngås ved hjelp av et nettbasert grensesnitt. Bestemmelsen gjelder generelt, ikke bare for finansielle tjenester, se direktivets fortale punkt 37. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen gjennomføres i angrerettloven. De øvrige bestemmelsene i endringsdirektivet om fjernsalg av finansielle tjenester vurderes av Justis- og beredskapsdepartementet, se omtalen i punkt 5.6.2 ovenfor. Angrerettloven § 2 oppstiller unntak fra lovens virkeområde, og etter bokstav f unntas avtaler som omfattes av finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven. Forslaget til angrefunksjon i angrerettloven vil dermed ikke omfatte finans- og forsikringsavtaler. Justis- og beredskapsdepartementet vil måtte vurdere hvorvidt angrefunksjon skal innføres i finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven i forbindelse med gjennomføring av endringsdirektivet om fjernsalg av finansielle tjenester.

Den nye angrefunksjonen skal gjøre det enklere for forbrukeren å utøve angreretten. Funksjonen innebærer at forbrukeren ikke behøver å returnere et angreskjema eller selv formulere en melding om at vedkommende vil bruke angreretten. Ved en elektronisk angrefunksjon kan meldingen om bruk av angreretten sendes nettstedet (det nettbaserte grensesnittet) der varen eller tjenesten ble kjøpt. Den næringsdrivende må derfor gjøre det enkelt for forbrukeren å finne tilbake til dette nettstedet, enten ved en pålogging (dersom pålogging ble anvendt ved kjøpet) eller på annen måte.

Selv om angrefunksjonen skal gjøre det enklere for forbrukeren å utøve angreretten, innebærer ikke endringen lettelser for den næringsdrivende. Direktivet letter ikke på den næringsdrivendes plikt til å gi forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett, jf. angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, eller plikten til å opplyse om fremgangsmåte for å utøve angrerett, vilkår og tidsfrister. Reglene i angrerettloven § 21 tredje ledd om at manglende opplysninger om angreretten i § 8 første ledd bokstav h forlenger angrefristen med 12 måneder, skal fortsatt gjelde.

Departementet foreslår at forbrukerrettighetsdirektivet ny artikkel 11a gjennomføres i angrerettloven ny § 20 a. Departementet foreslår også at kravene til forhåndsopplysninger om angrefunksjonen gjennomføres i angrerettloven § 8 andre ledd, § 20 andre ledd nytt andre punktum. Departementet foreslår samtidig at kravet om at den næringsdrivende skal gi forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angreretten (angreskjema) av lovtekniske hensyn flyttes til andre ledd.

Departementet fastholder at det er en plikt etter direktivet å innta en elektronisk angrefunksjon, og at det ikke er nasjonalt handlingsrom til å vurdere dette, jf. innspillet fra Telenor. Det vises her til at endringsdirektivet er fullharmonisert, jf. fortalen punkt 4. Det vises også til at Sverige har foreslått å innta bestemmelsen i sin angrerettlov, jf. lagrådremiss 30. oktober 2025. Tilsvarende er bestemmelsen i dansk rett gjennomført i forbrugeraftaleloven ved LOV nr 723 af 20/06/2025 om ændring af lov om forbrugeraftaler og lov om forsikringsaftaler (øget forbrugerbeskyttelse ved fjernsalg af finansielle tjenesteydelser).

Når det gjelder innspillet om rekkevidden av begrepet et «nettbasert grensesnitt», viser departementet til at bestemmelsen gjelder fjernsalg som inngås ved hjelp av et nettbasert grensesnitt, jf. artikkel 11a nr. 1. Den engelske oversettelsen lyder «online interface». I fortalen punkt 37 er eksempler på «nettbasert grensesnitt» nevnt: «f.eks. via et websted eller en applikation» (på engelsk: «such as through a website or application»). Hva som omfattes av «nettbasert grensesnitt» må tolkes konkret i lys av dette. De nærmere grensene må avklares i praksis.

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa peker på at det i fortalen punkt 37 fremgår at den næringsdrivende kan velge å tilby forbrukeren å kun angre på deler av avtalen hvis en forbruker har bestilt flere varer eller tjenester ved samme fjernsalgsavtale, og at dette er frivillig for den næringsdrivende. Departementet leser fortalen på samme måte, jf. at fortalen bruker ordet «kan».

Departementet har vurdert høringsinstansenes innspill til språklige justeringer i ny § 20 a, og foreslår noen mindre språklige justeringer i lovteksten i samsvar med høringsinnspillene. Departementet foreslår blant annet å bruke ordet «melding» i stedet for «angreerklæring» i ny § 20 a for å gjenspeile ordlyden i resten av angrerettloven, slik både Forbrukertilsynet og Forbruker Europa og Advokatforeningen foreslo.

Se forslag til endringer i angrerettloven § 8 andre ledd, § 20 andre ledd nytt andre punktum og ny § 20 a.