6 Nytt unntak fra varighetsbegrensningen for arbeidsavklaringspenger ved lang ventetid på behandling – folketrygdloven § 11-12 andre ledd
6.1 Innledning
Arbeidsavklaringspenger (AAP) skal sikre inntekt for personer med nedsatt arbeidsevne som har behov for aktiv behandling eller arbeidsrettet tiltak, eller får annen oppfølging i Arbeids- og velferdsetaten med sikte på å skaffe seg eller beholde arbeid. Det er et vilkår at arbeidsevnen er nedsatt med minst halvparten, og sykdom, skade eller lyte må være en vesentlig medvirkende årsak til den nedsatte arbeidsevnen. Arbeidsavklaringspenger kan gis i inntil tre år med mulighet til forlengelse i inntil to år etter egne unntaksbestemmelser, jf. folketrygdloven § 11-12. Forlengelse av stønadsperioden kan gis dersom en mottaker av arbeidsavklaringspenger først etter langvarig utredning har kunnet begynne med medisinsk behandling og/eller arbeidsrettet tiltak, eller der mottaker har vært forhindret fra å kombinere medisinsk behandling og arbeidsrettet tiltak, jf. folketrygdloven § 11-12 andre ledd.
Departementet foreslår nå å innføre en ny unntaksmulighet fra varighetsbegrensningen på tre år. Folketrygdloven § 11-12 andre ledd bokstav a foreslås endret slik at det også skal kunne gis forlenget stønadsperiode dersom mottaker først etter lang ventetid på behandling i helsevesenet har begynt med hensiktsmessig medisinsk behandling og/eller arbeidsrettet tiltak. Unntak skal også kunne gis dersom en mottaker både har gjennomgått utredning og har ventet på behandling, og utredningen og ventetid på behandling samlet sett har tatt lang tid.
6.2 Gjeldende rett
Arbeidsavklaringspenger er en tidsbegrenset helserelatert ytelse i folketrygden. Det følger av folketrygdloven § 11-12 første ledd at arbeidsavklaringspenger kan gis så lenge det er nødvendig for at mottakeren skal kunne gjennomføre fastsatt aktivitet med sikte på å komme i arbeid, men likevel ikke lenger enn tre år (ordinær stønadsperiode).
Det er gitt unntak fra varighetsbegrensningen i § 11-12 andre og tredje ledd. Det følger av andre ledd at stønadsperioden kan forlenges i inntil to år dersom:
«a) medlemmet først etter langvarig utredning har begynt med hensiktsmessig medisinsk behandling og/eller arbeidsrettet tiltak, eller
b) medlemmet har vært forhindret fra å kombinere medisinsk behandling og arbeidsrettet tiltak.»
For begge disse alternativene er det en forutsetning at sykdom, skade eller lyte er hovedårsak til at mottakers arbeidsevne ikke er avklart mot arbeid eller uføretrygd.
Stønadsperioden kan også forlenges i inntil to år dersom mottaker deltar på opplæringstiltak, jf. § 11-12 tredje ledd. For dette unntaket gjelder ikke kravet om at sykdom, skade eller lyte er hovedårsak til at mottakers arbeidsevne ikke er avklart mot arbeid eller uføretrygd.
Unntaket i § 11-12 andre ledd bokstav a åpner for forlengelse av stønadsperioden dersom mottaker har vært gjennom langvarig utredning. Det er situasjoner der avklaringsprosessen er forsinket av utredningen, og hvor denne forsinkelsen er så lang at den resterende delen av ordinær stønadsperiode ikke gir tilstrekkelig tid til behandling og/eller tiltaksdeltakelse, og avklaring. På bakgrunn av forarbeidene, Prop. 74 L (2016–2017), har praksis lagt til grunn at varigheten av utredningen må ha hatt en lengde på ett til to år for at denne skal vurderes som å ha vært langvarig.
Ut fra ordlyden i vilkåret «langvarig utredning» inkluderer dette vilkåret ventetid i helsevesenet under selve utredningsperioden, men ikke ventetid på behandling etter at mottaker er ferdig utredet. Tilsvarende forståelse er lagt til grunn i praktiseringen av dette unntaket. Denne tolkningen støttes av forarbeidene, Prop. 74 L (2016–2017), der lange ventetider hos lege eller på sykehus mens mottaker er under utredning, nevnes som forhold som kan gi lang utredningstid.
6.3 Høring
6.3.1 Høringsinstanser
Høringsnotatet om forslag til nytt unntak fra maksimal varighet for arbeidsavklaringspenger – mulighet til forlengelse av stønadsperioden ved langvarig ventetid på behandling ble sendt på alminnelig høring 23. april 2021 med høringsfrist 23. juli. Høringen ble offentliggjort på departementets hjemmesider. Departementet mottok 39 høringssvar.
Høringsnotatet ble sendt direkte til følgende høringsinstanser:
Departementene
Arbeids- og velferdsdirektoratet
Barneombudet
Datatilsynet
Husbanken
Statens helsetilsyn
Statens pensjonskasse (SPK)
Statistisk sentralbyrå (SSB)
Statsforvalterne
Trygderetten
Høgskulen i Volda
Høgskolen i Østfold
Høgskulen på Vestlandet
Lovisenberg diakonale høgskole
Nord universitetet
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)
Oslo Met – storbyuniversitetet
Universitetet i Agder
Universitetet i Bergen
Universitetet i Oslo
Universitetet i Tromsø
Riksrevisjonen
Samediggi – Sametinget
Sivilombudsmannen (nå Sivilombudet)
Kommunene
Akademikerne
Aleneforeldreforeningen
Arbeid og inkludering (bransjeforening i NHO Service og Handel)
Arbeidsgiverforeningen for Vekst- og attføringsbedrifter (ASVL)
Arbeidsgiverforeningen Spekter
AAP- aksjonen
Den Norske Advokatforening
Den Norske Aktuarforening
Den Norske Dommerforening
Den norske legeforening
Fellesorganisasjonen (FO)
Finans Norge
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO)
Gatejuristen
Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede (Unio)
Hovedorganisasjonen Virke
Juridisk Rådgivning for Kvinner (JURK)
Jussbuss i Oslo
Jussformidlingen i Bergen
Jusshjelpa i Nord-Norge
Kirkens bymisjon
Kreftforeningen
Kommunesektorens organisasjon (KS)
Kommunal landspensjonskasse (KLP)
Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL)
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
Landsrådet for arbeid til yrkeshemmede (LAFY)
Nasjonal kompetansetjeneste for sjeldne diagnoser (NKSD)
Norges Blindeforbund
Norges Handikapforbund (NHF)
Norsk attføringsforum
Norsk forening for psykisk helsearbeid
Norsk tjenestemannslag (NTL)
Norsk trygdemedisinsk forening (Ntmf)
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
Personskadeforbundet LTN
Rehabiliteringssenteret AiR
Rettspolitisk forening (RPF)
Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO)
Rådet for psykisk helse
Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner (SAFO)
Senter for seniorpolitikk
SENO – Supported Employment Norge
Uføres Landsorganisasjon (ULO)
Unge funksjonshemmede
Velferdsalliansen EAPN Norway
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)
Det kom inn 41 høringssvar, hvorav 30 høringsinstanser hadde merknader til saken:
Arbeids- og velferdsdirektoratet
Statens helsetilsyn
Bergen kommune
Oslo kommune
Stavanger kommune
Akademikerne
Akademikerne i Nav
Arbeid og Inkludering i NHO Service og Handel
AAP-aksjonen
EL og IT forbundet (Rogaland elektromontørforening)
Fellesorganisasjonen (FO)
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO)
Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede (Unio)
Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)
Jussbuss
Jussformidlingen i Bergen
Kommunal Landspensjonskasse (KLP)
LO Norge
ME-foreldrene
Nasjonalt kompetansesenter for sjeldne diagnoser
Norges ME-forening
Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU)
Norsk Psykologforening
Norsk trygdemedisinsk forening
Parat Nav
Rettspolitisk forening
Spafo (Spondyloartrittforbundet Norge)
I tillegg hadde én privatperson merknader. Følgende instanser har uttalt at de ikke har merknader:
Justis- og beredskapsdepartementet
Forsvarsdepartementet
Helse- og omsorgsdepartementet
Klima- og miljødepartementet
Landbruks- og matdepartementet
Samferdselsdepartementet
Utenriksdepartementet
Statsforvalteren i Møre og Romsdal
Statens jernbanetilsyn
Statistisk sentralbyrå (SSB)
Trondheim kommune
6.3.2 Høringsnotatet
I høringsnotatet ble det foreslått å endre folketrygdloven § 11-12 andre ledd bokstav a slik at det skal kunne gis forlenget stønadsperiode dersom mottaker først etter langvarig ventetid på behandling i helsevesenet har begynt med hensiktsmessig medisinsk behandling og/eller arbeidsrettet tiltak. Det ble foreslått at ventetiden må ha vart om lag ett år for å anses som langvarig. Departementet foreslo at behandlingen må være vitenskapelig dokumentert og anerkjent. Departementet påpekte i høringsnotatet at unntaksvurderingen må være knyttet til behandling som har til hensikt å øke funksjonsevnen til arbeid. Behandling for å opprettholde funksjon eller unngå forverring av tilstanden skulle ikke omfattes. Videre ble det foreslått at ventetid for utprøving av riktig medisin bør omfattes, men ikke utredning/behandling for å utelukke en tilstand. Det ble påpekt i høringsnotatet at det skal kunne legges vekt på om det har vært mulig å gjennomføre annen aktivitet i påvente av behandlingen Det ble videre foreslått at ventetiden må dokumenteres. Departementet foreslo også at unntak skal kunne gis ved kombinasjon av langvarig utredning og langvarig ventetid på behandling i helsevesenet.
6.3.3 Høringsuttalelser
I all hovedsak er høringsinstansene positive til lovforslaget. Flere høringsinstanser har likevel hatt merknader til enkelte deler av lovforslaget. Blant annet er det skepsis til at ventetiden må være så lang som om lag ett år, hvordan departementet har rammet inn hvilken behandling som skal gi rett til unntak, samt at det i unntaksvurderingen skal kunne legges vekt på om det har vært mulig å gjennomføre annen aktivitet i påvente av behandlingen. I tillegg påpeker noen at det ikke må stilles for strenge krav til dokumentasjon.
Flere av høringsinstansene adresserer regelendringene av 2018 generelt og ber om reversering av endringene, herunder regelen om at stønadsperioden etter unntak er begrenset til to år. Enkelte påpeker generell mangelfull oppfølging i Arbeids- og velferdsetaten for AAP-mottakere, lange saksbehandlingstider i etaten, og dårlig samspill mellom etaten og helsevesenet. I tillegg er det flere som mener regjeringen må gjøre noe med de lange ventetidene i helsevesenet. Siden disse innspillene gjelder AAP-ordningen, Arbeids- og velferdsetaten og helsevesenet i stort og ikke knytter seg til selve lovforslaget som fremmes her, vil departementet ikke kommentere disse ytterligere.
6.4 Departementets vurdering og forslag
6.4.1 Om forslaget
Perioden en mottaker får arbeidsavklaringspenger skal benyttes best mulig av mottaker og Arbeids- og velferdsetaten. Mottaker har aktivitets- og medvirkningsplikt, jf. folketrygdloven § 11-7, og Arbeids- og velferdsetaten har et ansvar for å følge opp og avklare mottakerens arbeidsevne, jf. folketrygdloven § 11-11 og arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 a. Mottaker og etaten skal i samarbeid utarbeide en aktivitetsplan. Aktivitetsplanen skal inneholde et konkret opplegg for hvordan mottakers arbeidsevne skal avklares. Aktiviteten skal tilpasses mottakers funksjonsnivå.
Aktivitetskrav kan eksempelvis oppfylles gjennom deltakelse i arbeidsrettet tiltak, deltakelse i kompetansehevende tiltak (opplæring), medisinsk behandling eller egentrening.
Som det framgår av forarbeidene til folketrygdloven § 11-12, Prop. 74 L (2016–2017), er det et mål om større grad av samtidighet mellom arbeidsrettet aktivitet og medisinsk behandling under stønadsløpet.
Noen ganger er det ikke mulig å få til slik samtidighet, og derfor er det gitt mulighet for forlengelse av stønadsperioden i tilfeller der mottaker først etter langvarig utredning har begynt med hensiktsmessig medisinsk behandling og/eller arbeidsrettet tiltak, jf. § 11-12 andre ledd bokstav a.
Som nevnt under punkt 6.2 inkluderer vilkåret «langvarig utredning» ventetid i helsevesenet under selve utredningsperioden, men ikke ventetid på behandling etter at mottaker er ferdig utredet. Ved ventetid på behandling vil man bruke av den ordinære stønadsperioden på tre år som mottaker og Arbeids- og velferdsetaten har tilgjengelig for å avklare vedkommendes arbeidsevne, uten at dette gir mottaker rett til å motta arbeidsavklaringspenger utover tre år.
Lang ventetid på behandling i helsevesenet er ofte et forhold verken mottaker eller Arbeids- og velferdsetaten kan påvirke. Lengden på ventetiden vil bl.a. avhenge av kapasiteten i helsetjenesten og alvorlighets- og hastegrad for den enkelte pasient. Det kan virke urimelig at mottaker skal bære belastningen for ventetid i helsevesenet, dersom ventetiden skyldes forhold mottaker ikke selv rår over. Departementet foreslår derfor at mottakere av arbeidsavklaringspenger som først etter lang ventetid på behandling har begynt med hensiktsmessig medisinsk behandling og/eller arbeidsrettet tiltak, skal kunne få rett til forlenget stønadsperiode. Retten til å motta arbeidsavklaringspenger utover tre år ved ventetid på behandling, skal baseres på en konkret vurdering. Ettersom det avgjørende for rett til å motta arbeidsavklaringspenger etter denne unntaksvurderingen er om mottaker har måttet vente på behandling i løpet av den ordinære delen av stønadsperioden, må Arbeids- og velferdsetaten foreta en tilbakeskuende vurdering, slik det også gjøres etter gjeldende § 11-12 andre ledd.
Departementet mener videre at det må være en forutsetning at sykdom, skade eller lyte er hovedårsak til at arbeidsevnen til mottakerens arbeidsevne ikke er ferdig avklart mot arbeid eller uføretrygd, tilsvarende det som gjelder for dagens unntak i § 11-12 andre ledd bokstav a og b. Forlengelsen av stønadsperioden skal også være begrenset til to år, slik som det framgår av dagens unntaksbestemmelser.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 11-12.
6.4.2 Nærmere om lang ventetid på behandling
Departementets forslag innebærer at lang ventetid på behandling i helsevesenet skal kunne gi rett til unntak fra varighetsbegrensningen av stønadsperioden på tre år. Hva som er «lang ventetid på behandling», må defineres nærmere slik at Arbeids- og velferdsetaten, andre rettsanvendere og publikum lettere vil kunne forstå hva som ligger i vilkåret. Dette vil i større grad sikre forutberegnelighet og likebehandling.
6.4.2.1 Lang ventetid
Mottakere av arbeidsavklaringspenger må påregne at noe av stønadstiden går til å vente på medisinsk behandling i helsevesenet. Departementet mener det er i tilfeller der ventetiden er lang at det skal være mulighet for forlengelse. Lang ventetid i denne sammenheng kan skille seg fra hva som anses som lang ventetid i medisinsk forstand. Begrepet, slik det anvendes her, har ikke sammenheng med hva som regnes som medisinsk forsvarlig. Hva som regnes som «lang ventetid» i denne sammenheng vil departementet redegjøre for under.
Stønadsperioden for arbeidsavklaringspenger er inntil tre år, jf. folketrygdloven § 11-12 første ledd. For de fleste mottakere vil dette være tilstrekkelig tid for avklaring mot enten arbeid eller uføretrygd. Forlengelse etter gjeldende § 11-12 andre ledd gis der stønadsløpet har blitt forsinket av en hindring som har vart så lenge at tre år ikke har vært tilstrekkelig til å avklare mottakers arbeidsevne. Departementet mener at hindringens varighet, også når hindringen er ventetid på behandling, må være av en viss lengde, og at det da er naturlig å se hen til dagens vilkår om langvarig utredning i § 11-12 andre ledd bokstav a (forlengelse kan gis der mottaker først etter langvarig utredning har begynt med hensiktsmessig medisinsk behandling og/eller arbeidsrettet tiltak). Med støtte i forarbeidene, har praksis knyttet til unntaket i § 11-12 andre ledd bokstav a lagt seg på en utredningstid på ett til to år. Departementet foreslo i høringsnotatet at unntak kunne gis når ventetiden på behandling har vært ett år eller om lag ett år. Det er et noe lavere krav sammenlignet med hvordan kriteriet «langvarig utredningstid» i gjeldende bokstav a vurderes. Noen høringsinstanser, som FO, Rettspolitisk forening, Spafo Norge, Stavanger kommune og Unio, mener at om lag ett år er for lenge og ønsker en ventetid på seks til åtte måneder.
Departementet fastholder at forlenget stønadsperiode skal kunne gis ved en ventetid på behandling på om lag ett år. Departementet viser til at det må påregnes at en del av stønadsperioden går med til noe ventetid. I tillegg vil det være en viss sammenheng mellom de to unntaksmulighetene, også med tanke på at ventetid på behandling og utredningstid skal kunne ses i sammenheng, se punkt 6.4.2.3. Ventetid på om lag ett år er naturlig å anse som «lang» og som en tilstrekkelig lengde på periode som det er hensiktsmessig å kompensere for gjennom forlenget stønadsperiode.
Videre ble det i høringsnotatet pekt på at tid gått med til forberedelser, forbehandlinger mv. til den medisinske behandlingen, eller ventetid for å se effekten av behandlingen, ikke skal regnes som ventetid som kan gi grunnlag for å innvilge arbeidsavklaringspenger utover tre år. Departementet holder fast ved dette. Dette er ikke å anse som ventetid på behandling, men annen type ventetid.
Når det gjelder fra hvilket tidspunkt ventetiden starter å løpe, mener departementet at dette skal være fra et tidspunkt som er lett å dokumentere, og foreslår at ventetiden skal løpe fra tidspunktet henvisning er sendt fra legen, se også nærmere om dokumentasjonskrav under punkt 6.4.2.5.
I høringsnotatet ble det foreslått at vilkåret skulle være «langvarig» ventetid på behandling. Departementet foreslår å endre vilkåret fra «langvarig» ventetid på behandling til «lang» ventetid på behandling. Dette fordi lengden på ventetiden foreslås satt til om lag ett år, som er et noe lempeligere krav enn det som ligger i dagens vilkår om «langvarig utredningstid». Å ha likelydende ordlyd på vilkår i samme bestemmelse, men hvor innholdet er forskjellig, kan være uheldig. For å unngå det foreslår departementet at vilkåret skal være «lang» ventetid. Det vil signalisere at vilkåret skal tolkes noe annerledes enn vilkåret «langvarig» utredningstid.
6.4.2.2 Behandling
Når det gjelder hvilken type behandling som skal være omfattet av unntaket, foreslo departementet i høringsnotatet at det skulle være behandlinger som klart er vitenskapelig dokumentert og anerkjent. Departementet ser at det er mer hensiktsmessig om det stilles de samme vilkårene til behandling som det som følger av folketrygdloven § 11-6. Det følger av denne paragrafen at det er et inngangsvilkår for rett til arbeidsavklaringspenger at mottaker har behov for «aktiv behandling». Med dette menes hensiktsmessig behandling – som er den behandling som med utgangspunkt i brukerens medisinske tilstand anbefales å gjennomføre med det formål å bedre arbeidsevnen.
I høringsnotatet foreslo departementet at ventetid på utprøving av riktig medisin bør kunne omfattes av unntaket. Departementet vurderer også at det samme må gjelde ventetid på utprøving av riktig behandling (som kanskje i ettertid ikke viste seg å være riktig behandling), så lenge behandlingen ble påstartet med den hensikt å bedre arbeidsevnen.
I høringsnotatet påpekte departementet at utredning/behandling som kun har til hensikt å utelukke en tilstand ikke skulle være omfattet. Enkelte høringsinstanser som AAP-aksjonen, Jussbuss, ME-foreningen, ME-foreldrene og Parat NAV er kritiske til dette. Departementet ser i ettertid at dette er nærmere å anse som utredning enn behandling, og at en slik situasjon heller vil kunne falle innunder dagens unntak for langvarig utredningstid.
I høringsnotatet ble det videre påpekt at unntaket skal omfatte ventetid på behandling som har til hensikt å øke funksjonsevnen til arbeid. Det innebar at behandling som har til hensikt å opprettholde funksjon eller unngå forverring av en tilstand ikke skulle omfattes av unntaket. Enkelte høringsinstanser som AAP-aksjonen, Arbeid- og inkludering, El og IT forbundet/Rogaland Elektromontørforening, Jussbuss, ME-foreningen, ME-foreldrene og Parat NAV, er kritiske til dette. Departementet vil understreke at rett til arbeidsavklaringspenger forutsetter at mottaker har behov for bistand/oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten med det formål å bedre arbeidsevnen (evnen til inntektsgivende arbeid). Mottaker skal ha behov for «aktiv behandling» for å bedre arbeidsevnen, jf. folketrygdloven § 11-6. Som tidligere nevnt er dette et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger. Departementet mener derfor at behandling som kun har til hensikt å vedlikeholde en tilstand, dvs. behandling som kun har til det formål å unngå at sykdommen forverrer seg og hvor det ikke kan forventes noen bedring av arbeidsevnen, ikke skal omfattes. Dette er ikke behandling som er arbeidsrettet og slik behandling bør ikke gi grunnlag for forlenget stønadsperiode. Dette er også i tråd med regelverket for øvrig, da vedlikeholdsbehandling ikke gir rett til arbeidsavklaringspenger.
6.4.2.3 Kombinasjon av langvarig utredningstid og lang ventetid på behandling
I høringsnotatet foreslo departementet at tid gått med til utredning og til ventetid på behandling kan vurderes samlet. I høringen kom det innspill fra Jussformidlingen i Bergen og Rettspolitisk forening om at denne vurderingen ikke bare kan, men alltid skal gjøres av Arbeids- og velferdsetaten.
Departementet legger til grunn at Arbeids- og velferdsetaten i alle saker hvor utredning og ventetid på behandling samlet sett har tatt lang tid, skal foreta en vurdering av om det er grunnlag for forlenget stønadsperiode.
6.4.2.4 Mulig å gjennomføre annen aktivitet i venteperioden
I høringsnotatet viste departementet til at hensynet bak unntaksreglene for forlengelse av stønadsperioden, er at mottaker ikke har kunnet utnytte stønadsperioden tilstrekkelig for avklaring mot arbeid eller uføretrygd. Departementet påpekte derfor at det i unntaksvurderingen må kunne legges vekt på om det har vært mulig å gjennomføre andre aktiviteter i påvente av behandlingen. Enkelte høringsinstanser, som Akademikerne og Rettspolitisk forening, er skeptiske til dette.
Departementet viser til at lovforslaget innebærer at stønadsforlengelse kan innvilges dersom man først etter lang ventetid på behandling har kunnet begynne med medisinsk behandling og/eller arbeidsrettet tiltak. Det betyr at dersom det har vært mulig å gjennomføre andre arbeidsrettede aktiviteter som er hensiktsmessige for å avklare arbeidsevnen, samtidig som man har ventet på behandling, vil det ikke gi grunnlag for unntak. Da har man ikke hatt en hindring som har vanskeligjort mulighetene for tiltak, behandling og dermed avklaring mot arbeid. Det er der det ikke har vært mulig å gjennomføre tiltak/og eller behandling, og man (passivt) har ventet på behandling at man skal få mulighet til forlengelse, på tilsvarende måte som for gjeldende unntaksadgang ved langvarig utredningstid.
6.4.2.5 Dokumentasjon
Departementet foreslo i høringsnotatet at det skal stilles dokumentasjonskrav. Ikke bare skal det stilles krav til henvisende lege med hensyn til tidspunkt for når ventetiden begynner å løpe, men også til behandler for å dokumentere at ventetiden skyldes kapasitetsproblemer i helsevesenet.
I høringen hadde enkelte instanser, som Jussformidlingen i Bergen og Jussbuss, innspill om at det ikke må stilles for strenge krav til dokumentasjon og at det må være behandlingstedet som har ansvaret for dokumentasjonen og ikke mottaker selv. Arbeids- og velferdsdirektoratet ber også om nærmere retningslinjer for hva som skal anses som og dokumentasjon av behandling og kapasitetsproblemer i helsevesenet.
Departementet vil presisere at det ikke er mottaker alene som skal ha ansvar for å framskaffe dokumentasjon på ventetid på behandling i helsevesenet, selv om mange mottakere likevel vil sitte på denne informasjonen og kan framlegge denne for Arbeids- og velferdsetaten.
Departementet fastholder at det må stilles dokumentasjonskrav. Departementet legger til grunn at det først og fremst vil være primær- og spesialisthelsetjenesten som kan belyse og dokumentere hvorvidt en mottaker av arbeidsavklaringspenger venter eller har ventet på behandling i perioden vedkommende har mottatt arbeidsavklaringspenger. Arbeids- og velferdsetaten vil i slike saker kunne innhente opplysninger om henvisninger og planlagt behandling, som oftest fra fastlege, i de sakene der dette ikke allerede foreligger. Fastlegen vil i de aller fleste tilfeller kunne gi etaten relevante opplysninger om dette, eventuelt med kopi av informasjon fra det aktuelle behandlingsstedet. Dette kan føre til noe økt innhenting av helseopplysninger, særlig fra fastlege, men departementet viser samtidig til at slike opplysninger ofte allerede foreligger i sakene i tidligere innhentede legeerklæringer. Det er imidlertid viktig at det kommuniseres til fastlege eller spesialist at de spesifikt må informere om når henvisning ble sendt og at mottaker venter på behandling, ev. hvor lang ventetid som ventes, når dokumentasjon innhentes.
6.5 Forholdet til EØS
Departementet har vurdert om forslaget til ny unntaksmulighet vil få EØS-rettslige konsekvenser eller konsekvenser etter annen internasjonal rett. Departementet kan ikke se at det vil være tilfellet. Dette er forslag til endring av nasjonale kvalifikasjonsregler for rett til arbeidsavklaringspenger, og forslaget forskjellsbehandler ikke mellom norske borgere og EØS-borgere (dvs. at forslaget ikke bryter likebehandlingsprinsippet i EØS-retten).
6.6 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser
Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. juli 2022.
Departementet forventer at lovforslaget vil innebære en økning i antall mottakere av arbeidsavklaringspenger som vil få stønad utover ordinær stønadsperiode. Det vil gi økte utgifter til arbeidsavklaringspenger. Det foreligger ikke data for hvor mange mottakere av arbeidsavklaringspenger som ikke har fått unntak grunnet lang ventetid på behandling. På usikkert grunnlag legges det til grunn at dette kan gjelde om lag 5 prosent av de som går ut maksimal stønadsperiode og som per i dag ikke får forlenget stønadsperioden etter unntaksbestemmelsene. Ved en ikrafttredelse fra 1. juli 2022, gir oppdaterte kostnadsanslag en utgift ved tiltaket på om lag 11 mill. kroner i økte utbetalinger av arbeidsavklaringspenger i 2022. Dette er innarbeidet i forslaget til statsbudsjett for 2022, Prop. 1 S (2021–2022) for Arbeids- og sosialdepartementet. Helårseffekten anslås til om lag 180 mill. kroner.
Et nytt unntak vil kunne omfatte noen mottakere som i dag får økonomisk sosialhjelp som stønad til livsopphold når de går ut av ordinær stønadsperiode med arbeidsavklaringspenger. Likeledes vil nytt unntak kunne omfatte enkelte mottakere som i dag avklares mot uføretrygd. Det vil derfor kunne forventes noe reduksjon i utgiftene til økonomisk sosialhjelp og i uføretrygd på kort og muligens også lengre sikt. Det foreligger ikke grunnlag for å anslå omfanget av slike mindreutgifter.
Det vil være noe kostnader ved implementering av forslaget i Arbeids- og velferdsetatens fagsystem. Det vil også gi noe økning i administrative kostnader som knytter seg til vurderinger, vedtaks- og klagebehandling. Departementet legger imidlertid til grunn at forslaget vil kunne følges opp innenfor Arbeids- og velferdsetatens gjeldende rammer.