Prop. 51 L (2014-2015)

Endringer i småbåtloven (påbud om bruk av flyteutstyr i fritidsbåter)

Til innholdsfortegnelse

5 Påbud om flyteutstyr

5.1 Gjeldende rett

Lovbestemmelser om fritids- og småbåter er samlet i lov 26. juni 1998 nr. 47 om fritids- og småbåter (småbåtloven). Loven sorterer under Justis- og beredskapsdepartementet, men ulike deler av loven er delegert til andre fagdepartementer. Nærings- og fiskeridepartementet er delegert myndighet etter kapittel 3 om krav til fritidsbåter og utrustningen av dem.

Småbåtloven påbyr at fritidsbåter skal være utstyrt med egnet flyteutstyr til alle om bord under seilas, jf. § 23 første ledd. Påbudet ble innført ved forskrift 8. mai 1995 nr. 409 om flyteutstyr om bord på fritidsfartøy.

5.1.1 Nordisk rett

I Danmark stilles det krav til at det må være redningsvest eller svømmevest til alle om bord i alle fartøy som ikke er fortøyd, jf. Bekendtgørelse om redningsveste i mindre fartøjer § 2. Det stilles ikke krav til å ha på vesten.

I Finland stilles det krav om at alle motorbåter og seilbåter under 5 meter skal ha redningsvester, flyteplagg eller redningsdrakter til alle om bord, jf. Lagstiftning för utrustning på fritidsbåtar, Sjötrafikförordning av 7.21997/124 § 2. Det stilles ikke krav til bruk av flyteutstyr.

Island kreves det at det er flyteutstyr om bord til alle i fritidsbåter som er over 6 meter, og dermed registreringspliktig i islandsk båtregister, jf. Regulation 175/2008. Det er ingen krav til at personer om bord skal ha på flyteutstyr når båten er i fart.

I Sverige er det ingen krav til å ha med flyteutstyr i båt eller ha det på når båten er i fart.

Departementet er ikke kjent med at det i de andre nordiske landene foreligger konkrete planer om å innføre slike krav i fremtiden.

5.1.2 Arbeidsgruppens vurdering

Arbeidsgruppens flertall legger opp til at det bør innføres et generelt påbud om flyteutstyr. Arbeidsgruppen viser til at det allerede er mange som bruker flyteutstyr uten et påbud. Dette viser at det målrettede arbeidet som har vært gjort over mange år for å få folk til å bruke flyteutstyr har hatt god effekt. Flertallet av arbeidsgruppen mener et påbud vil understreke viktigheten av at man alltid skal ha på flyteutstyr i åpne båter underveis. På denne måten vil det trolig bli en økning i antallet som benytter flyteutstyr, som arbeidsgruppen mener vil ha en positiv innvirkning på dødsstatistikken. Flertallet mener at et påbud ikke vil være en uforholdsmessig inngripen i den enkeltes handlefrihet, all den tid ulykkestallene viser at sannsynligheten for å omkomme om du havner i sjøen uten flyteutstyr er 12 ganger så stor som når du har på flyteutstyr. Arbeidsgruppens flertall mener også at dette vil lette politiet sin jobb ved at de enkelt kan se om alle i båten har flytevest på eller ikke.

Arbeidsgruppens mindretall mener spørsmålet om å ta på seg flyteutstyr bør være opp til den enkelte. Det fremholdes at bruken av flyteutstyr allerede er på et så høyt nivå at det kan stilles spørsmål ved hvor stor effekt et så drastisk inngrep som brukspåbud vil kunne gi. Det oppfordres heller til å videreføre og intensivere det holdningsskapende arbeidet for frivillig å øke flytevestbruken.

5.1.3 Høringsuttalelser til rapporten

Av høringsinstansene er det kun et fåtall som er mot forslaget om at regjeringen skulle vurdere påbud om flyteutstyr i fritidsbåt. Norges Seilforbund viser til sin dissens i arbeidsgruppen, og mener det ikke er grunnlag for å pålegge norske båtbrukere «en av verdens aller, aller strengeste reguleringer på dette feltet». Som argumenter vises det til uklarheter om når et påbud skal gjelde, at flytevestbruken allerede er på et meget høyt nivå og spesielt at man ikke kan innføre et forbud mot alt som er farlig. Norske båtskoler mener et påbud blir for vanskelig å kontrollere, og ser helst at det gjennom holdningskampanjer og opplæring fokuseres sterkere på bruk av flyteutstyr under visse situasjoner. Ingen andre høringsinstanser hadde motforestillinger mot at et påbud skulle vurderes nærmere av regjeringen.

5.1.4 Departementets vurderinger

Det er bred enighet om at alle som oppholder seg i mindre fritidsbåter i utgangspunktet bør bruke flyteutstyr. Imidlertid er det usikkert om et generelt påbud om flyteutstyr vil ha noe vesentlig innvirkning på ulykkesstatistikken. Folk flest er ansvarlige samfunnsborgere og i stand til å treffe fornuftige beslutninger basert på situasjonen de befinner seg i. Departementet mener imidlertid at barn og ungdom bør ha en særskilt beskyttelse mot egen og voksnes eventuelle ubetenksomhet. Videre kan et påbud om bruk av egnet flyteutstyr for barn og undom medføre en større bevissthet rundt sikkerhet i fritidsbåt og bedre holdninger til sjøs. Forslaget som fremmes understøtter departementets syn på at et regelverk skal være holdningsskapende og i mindre grad kriminaliserende.

Hovedbegrunnelsen for å innføre et påbud om at personer under 16 år pålegges å bruke flyteutstyr i åpen fritidsbåt er å sikre at barn og ungdom, som ikke naturlig kan forventes å ivareta egen sikkerhet på en tilstrekkelig god måte, får det nødvendige vernet. Deres sikkerhet bør ikke være prisgitt egne eller eventuelle voksne personers vurderinger. Evnen til å se konsekvenser av egne handlinger sammen med lavere overlevelsesmuligheter ved en eventuell ulykke som følge av fysiske begrensninger og ofte dårligere svømmeferdigheter, er bakgrunnen for at departementet foreslår et påbud om bruk av flyteutstyr for personer under 16 år. Etter departementets syn vil et påbud således sikre denne gruppen ved alle situasjoner.

Det er i dag en stor andel som allerede benytter flyteutstyr. Et generelt påbud kan fort føre til en uthuling og manglende respekt for regelverket om det ikke følger med en markant økning av kontrollapparatet. Departementet legger vekt på uttalelsen til Norges Seilforbund om at det for mange vil kunne oppfattes som en uforholdsmessig inngripen i folks rett til å ta ansvar for egen sikkerhet. I tillegg vil det av mange kunne oppfattes som detaljstyring og unødig inngripen i privatlivet at staten bestemmer hva man skal ha på seg når man er ute i båt.

Det er ikke påbud om flyteutstyr i de andre nordiske landene. Det er heller ingen andre sammenlignbare land som vurderer å innføre et tilsvarende påbud. Det fremstår som usikkert hvor mange flere som ville benytte flyteutstyr om det ble påbudt, særlig tatt i betraktning av at risikoen for å bli utsatt for en kontroll er liten. Med dagens ressurser til kontroll vil det være vanskelig å håndheve et eventuelt generelt påbud. Departementet tillegger ikke argumentet om at det vil være lettere for politiet å gjennomføre en kontroll, dersom flyteutstyret er i bruk, vesentlig vekt. Lettelse av politiets arbeid er ikke et tilstrekkelig vektig argument i denne sammenhengen, og vil i alle tilfeller ikke kunne godtgjøre et inngrep av denne karakter.

Det vises i arbeidsgruppens rapport til at bruk av bilbelte økte med det dobbelte da det ble innført påbud om dette i 1975. Bilbeltebruk er riktignok et sammenliknbart sikkerhetstiltak, men stiller seg annerledes på flere områder. Bil brukes som regel kun som et fremkomstmiddel, mens båt har et vesentlig større bruksfelt og et annet bruksmønster. Båtliv er i hovedsak forbundet med rekreasjon, mens bruk av bil i de fleste henseender er benyttet i transportøyemed. Det er en del aktiviteter man foretar seg som skiller båt fra bil og som taler for andre sikkerhetsforanstaltninger. Bading, soling og matlaging, er kun noen eksempler på aktiviteter man sjelden finner i bil og som kompliserer sammenligningen mellom bilbelte og flyteutstyr. Når man kan forventes å benytte flyteutstyr i båt vil således være situasjonsbestemt og basert på en vurdering av rådende forhold i større grad enn bilbelte er ved forflytning på veien.

Videre går det fram av rapporten at over 80 % nesten alltid benytter flyteutstyr når de er i båt. Det var ikke tilfellet i 1975 for bilbelte. Spørsmålet knyttet til påbud av flyteutstyr likner i så måte mer på spørsmålet om sykkelhjelm og refleks skal påbys. Mange av de samme avveiningene mellom innføring av generelle påbud og personlig frihet bør ligge til grunn for diskusjonen knyttet til flyteutstyr.

I arbeidsgruppens rapport vises det til at det er 12 ganger så stor sjanse for å omkomme om du faller i vannet uten flyteutstyr som med. Dette bildet bør nyanseres noe da dette er basert på statistikk for fall over bord og under alle typer forhold, årstider og geografiske områder. Det store antallet brukstilfeller med fritidsbåter skjer i sommerhalvåret når det er varmt i vannet, godt vær og ofte kort avstand til land. Overlevelsessjansene synes således mye bedre under disse forhold enn ved fall over bord i dårlig vær midt på vinteren i kaldt vann med grov sjø langt fra land. Henvisningen i arbeidsgrupperapporten anses således ikke som representativ for overlevelsesgraden når du faller i vannet i denne sammenhengen, og et generelt påbud om bruk av flyteutstyr anses som mindre treffende og effektivt for å få ned antallet drukningsulykker.

Etter departementets syn vil en innføring av et generelt påbud om bruk av flyteutstyr sannsynligvis ikke i seg selv ha den ønskede effekten dersom påbudet ikke samtidig følges opp med økte kontrolltiltak. Politiets kontroll på sjøen inngår i det enkelte politidistrikts totale beredskap som en av flere oppgaver ved siden av distriktets øvrige politioppgaver. En vesentlig økning av kontrollnivået for å håndheve påbudet om flyteutstyr vil gå ut over andre viktige oppgaver. Det vises til punkt 8.2 om politiets kontrollvirksomhet. Nye generelle forbud og påbud vil etter departementets syn ikke føre til økt sikkerhet til sjøs. Avgjørende for å bedre ulykkesstatistikken for fritidsbåtbrukere vil være videre arbeid med holdningsskapende arbeid.

Til dokumentets forside