3 Gjeldende rett

3.1 Innledning

Dagens ektefellepensjoner fra offentlig tjenestepensjon kan deles i tre kategorier. Et hovedskille går mellom nettoberegnede og bruttoberegnede ytelser. De bruttoberegnede ektefellepensjonene kan igjen deles inn i to kategorier – såkalte behovsprøvde ektefellepensjoner og ikke-behovsprøvde ektefellepensjoner. De behovsprøvde ektefellepensjonene avkortes mot (forventet) inntekt og reduseres ved egen tjenestepensjon. De ikke-behovsprøvde ektefellepensjonene avkortes ikke mot inntekt, og de reduseres heller ikke ved egen tjenestepensjon. De ikke-behovsprøvde ektefellepensjonene har også gunstigere samordningsregler enn de behovsprøvde pensjonene. Dette avsnittet redegjør for kriteriene for å tilhøre de ulike kategoriene samt hvordan de forskjellige ektefellepensjonene blir beregnet.

3.2 Vilkår for rett til de ulike kategoriene av ektefellepensjon

Fra 1. januar 2001 ble det innført nettoberegnet ektefellepensjon. Da den nye beregningsmåten ble vedtatt i 2001, ble enkelte grupper unntatt fra reglene om nettoberegnet etterlattepensjon slik at de fortsatt var omfattet av bruttoberegnet etterlattepensjon. Dette gjaldt for de som er født før 1. juli 1950 og avdøde ektefelle var medlem i Pensjonskassen før 1. juli 2000. Det gjaldt også for kvinner som er gift med menn med medlemskap før 1. oktober 1976. Sistnevnte gruppe hadde rett til en bruttoberegnet ikke-behovsprøvd enkepensjon. Dette innebar at pensjonen ikke blir redusert for arbeidsinntekt og at det er gunstige samordningsregler mot pensjonen fra folketrygden. Da unntakene fra nettoberegnet ektefellepensjon ble vedtatt, var det kun enker etter menn med medlemskap før 1. oktober 1976 som hadde rett til ikke-behovsprøvd ektefellepensjon.

Den 30. oktober 2007 ble det avsagt dom i EFTA-domstolen som konkluderte med at lov om Statens pensjonskasse § 34 første ledd andre punktum var i strid med likestillingsdirektivet og artikkel 69 i EØS-avtalen. Et resultat av dommen var at det ble gjennomført likestilling for kvinner og menn for den del av pensjonsgivende tjenestetid som er opptjent etter 1. januar 1994, dvs. det tidspunktet da EØS-avtalen fikk virkning for Norge.

Bakgrunnen for saken var en endring av reglene om enke- og enkemannspensjon i lov om Statens pensjonskasse fra 1. oktober 1976. Enkemenn fikk fra da av ubetinget rett til pensjon, også i tilfeller hvor de ikke var forsørget av kvinnen. Det ble samtidig innført regler om reduksjon av enke- og enkemannspensjonene når gjenlevende hadde inntekt fra arbeid eller hadde alders- eller uførepensjon. Reglene om inntektsprøving ble ikke gjort gjeldende for kvinner som var gift med menn som ble medlem i pensjonsordningen før 1. oktober 1976. Disse fikk videreført en rett til enkepensjon hvor pensjonen ikke reduseres for arbeidsinntekt og egen alders- eller uførepensjon. De aktuelle kvinnene var også omfattet av særlige regler for samordning av tjenestepensjonen med pensjon fra folketrygden. EFTA-dommen slo fast at denne overgangsordningen for kvinner var i strid med EØS-avtalen artikkel 69.

EFTA-dommen ble fulgt opp i Ot.prp. nr. 101 (2008–2009) og Prop. 10 L (2009–2010). Gjennom behandlingen av forslagene ble det vedtatt at unntaket fra nettoberegnet ektefellepensjon i tilfeller der avdøde ble medlem av Pensjonskassen første gang før 1. oktober 1976 skal gjelde når gjenlevende ektefelle er født før 1. januar 1955 og ekteskapet ble inngått før 1. januar 2010. Endringen innebar både en utvidelse og en innsnevring av unntaksbestemmelsen. Utvidelsen gjelder at også annen gjenlevende ektefelle enn enker etter menn omfattes. Innsnevringen var at unntaket nå kun omfatter gjenlevende som er født før 1. januar 1955 og hvor ekteskapet ble inngått før 1. januar 2010. Før gjaldt unntaket for enker uavhengig av fødselsår. Innsnevringen ble kun gjort gjeldende for nye tilfeller, dvs. at de som mottok løpende bruttoberegnet ektefellepensjon ved lovens ikrafttredelse 1. februar 2010 fikk videreført retten til brutto ektefellepensjon. Fritaket fra inntektsprøving mv. for annen gjenlevende ektefelle enn enker etter menn gjaldt kun for tjenestetid opptjent etter 1. januar 1994 (tidspunktet da EØS-avtalen fikk virkning for Norge).

Det er altså slik at gjenlevende som er født samme år kan ha tre forskjellige regler for ektefellepensjon avhengig av når de ble enker/enkemenn, når avdødes medlemskap startet og når ekteskapet ble inngått. Dette er nettoberegnet ektefellepensjon, behovsprøvd bruttoberegnet ektefellepensjon og ikke-behovsprøvd bruttoberegnet ektefellepensjon.

Bruttoberegnet ektefellepensjon gjelder følgende grupper:

• Når medlemmet døde før 1. januar 2001.

• Når medlemmet døde mellom 1. januar 2001 og 1. februar 2010 og gjenlevende er enke eller enkemann etter medlem med medlemskap før 1. oktober 1976, og ellers når gjenlevende er født før 1. juli 1950 og avdøde ble medlem før 1. juli 2000.

• Når medlemmet døde etter 31. januar 2010 og gjenlevende ektefelle er født før 1. januar 1955 og avdøde ble medlem første gang før 1. oktober 1976 og ekteskapet ble inngått før 1. januar 2010, og ellers når gjenlevende ektefelle er født før 1. juli 1950 og avdøde ble medlem før 1. juli 2000.

Ektefellepensjonen blir ikke behovsprøvd for enker etter menn som ble medlem første gang før 1. oktober 1976 og for annen gjenlevende ektefelle etter medlem med medlemskap før 1. oktober 1976 for tjenestetid opptjent etter 31. desember 1993.

Hovedvekten av dem med rett til brutto ektefellepensjon som er født fra og med 1954, gjelder altså tilfeller der dødsfallet har skjedd før 2010. Ettersom kvinner statistisk sett lever lenger enn menn, og kvinner statistisk sett er yngre enn menn når ekteskap inngås, vil et klart flertall være kvinner. Overgangsreglene forsterker kjønnsdimensjonen og innebærer at det er klart flere kvinner blant de som har rett til bruttoberegnet ektefellepensjon, særlig fra og med 1955-kullet og særlig for de ikke-behovsprøvde rettighetene.

For å belyse omfanget av mottakere har departementet innhentet opplysninger fra Statens pensjonskasse (SPK) og Kommunal Landspensjonskasse (KLP). Det vil også være mottakere i andre offentlige tjenestepensjonsordninger.

Tabell 3.1 viser antall personer med rett til brutto ektefellepensjon fra SPK og KLP etter fødselsår ved utgangen av 2018. Det er totalt 1202 personer som har rett til bruttoberegnede ektefellepensjoner fra SPK eller KLP som er født fra og med 1954 (925 i SPK og 277 i KLP). Forskjellen i omfanget mellom SPK og KLP skyldes både at KLP hadde klart færre medlemmer enn SPK i 1976 og at KLP har en klart større andel kvinnelige medlemmer enn SPK.

I SPK har flertallet rett til ikke-behovsprøvd ektefellepensjon mens det i KLP i hovedsak gjelder behovsprøvd ektefellepensjon. Forskjellene reflekter trolig at de ikke-behovsprøvde ektefellepensjonene i hovedsak gjelder enker mens de behovsprøvde i noe større grad gjelder enkemenn, og at det historisk har vært en klart større kvinneandel i kommunal sektor enn i statlig sektor.

Over halvparten av mottakerne er født i 1957 eller tidligere, og det er et jevnt fallende antall mottakere jo yngre årskull vi ser på. Det er likevel mottakere som er født tidlig på 1980-tallet.

3.3 Nettoberegnet ektefellepensjon

Nettoberegnet ektefellepensjon reguleres i lov om Statens pensjonskasse § 33. Full nettoberegnet ektefellepensjonen utgjør 9 prosent av pensjonsgrunnlaget til avdøde. Ved kortere medlemstid enn 30 år avkortes pensjonen med så mange 30-deler som mangler. Netto ektefellepensjon skal ikke samordnes med ytelser fra folketrygden eller reduseres på grunn av arbeidsinntekt, dvs. at de nettoberegnede ektefellepensjonene beregnes likt uavhengig av om gjenlevende er lønnsmottaker, mottar uførepensjon, gjenlevendepensjon eller alderspensjon fra folketrygden.

3.4 Ikke-behovsprøvd ektefellepensjon

Reglene for ikke-behovsprøvd bruttoberegnet ektefellepensjon framgår av lov om Statens pensjonskasse §§ 34–36. Bruttoberegnet ektefellepensjon utgjør 39,6 prosent (60 prosent av bruttosatsen på 66 prosent) av pensjonsgrunnlaget til avdøde ved full opptjening. Ved kortere medlemstid enn 30 år avkortes pensjonen med så mange 30-deler som mangler.

Pensjonen avkortes ikke mot inntekt, og den reduseres ikke ved egen tjenestepensjon, men pensjonen samordnes med gjenlevendepensjon, uføretrygd og alderspensjon fra folketrygden. Det er forskjellige samordningsregler avhengig av om ektefellepensjonen samordnes med gjenlevendepensjon, uføretrygd eller alderspensjon. Samordningen påvirkes også av om gjenlevende har egen uførepensjon eller egen alderspensjon fra offentlig tjenestepensjonsordning.

Samordningsfradraget for gjenlevendepensjon fra folketrygden (slik pensjon ytes inntil fylte 67 år) er ¾ av folketrygdens grunnbeløp og 55 prosent av tilleggspensjonen til avdøde.1 Dersom gjenlevendepensjonen fra folketrygden er redusert pga. forventet eller faktisk inntekt, skal samordningsfradraget for gjenlevendepensjonen reduseres i samme grad som gjenlevendepensjonen er redusert.

Fra 67 år samordnes ektefellepensjonen med alderspensjon fra folketrygden. Samordningsfradraget for alderspensjon fra folketrygden er også her ¾ grunnbeløp og 55 prosent av tilleggspensjonen til avdøde.2 For de ikke-behovsprøvde ektefellepensjonene er det i midlertid en begrensning på samordningsfradraget for tilleggspensjonen ved at gjenlevendes egenopptjente tilleggspensjon skal skjermes fra samordning (fridelsprinsippet). Dette innebærer at samordningsfradraget i så godt som alle tilfeller blir klart lavere enn 55 prosent av avdødes tilleggspensjon, og i de fleste tilfeller er det i realiteten kun gjenlevendefordelen, dvs. økningen i alderspensjonen som følge av at man får medregnet deler av avdødes opptjening i alderspensjonen, som samordnes.

Samordningsfradragene levealdersjusteres ikke, dvs. at brutto ektefellepensjon ikke kompenserer for at alderspensjonen fra folketrygden levealdersjusteres. Dersom det er tatt ut alderspensjon fra folketrygden før 67 år, samordnes ektefellepensjonene med den gjenlevendepensjonen eller overgangsstønaden gjenlevende ville hatt rett til dersom vedkommende ikke hadde tatt ut alderspensjon.

Samordningsreglene for uføretrygd fra folketrygden ble endret fra 1. januar 2015 da uførepensjon ble erstattet av uføretrygd. Samordningsfradraget for uføretrygden er fortsatt ¾ grunnbeløp, selv om uføretrygden ikke lenger er bygget opp av grunnpensjon og tilleggspensjon. Videre skal det gjøres fradrag for gjenlevendetillegg fra folketrygden (dvs. tillegget til uføretrygden).3

Dersom gjenlevende også mottar uførepensjon eller alderspensjon fra offentlig tjenestepensjon, blir samordningsfradragene i ektefellepensjonen påvirket av dette. Når gjenlevende selv mottar alderspensjon eller uførepensjon fra offentlig tjenestepensjon, vil størstedelen av samordningsfradragene være trukket i egenpensjonen. Dette begrenser derfor samordningsfradragene i ektefellepensjonene, og utbetalt ektefellepensjon øker sammenlignet med tilfeller hvor gjenlevende ikke har rett til egen alders- eller uførepensjon.

Når gjenlevende mottar egen alderspensjon, vil mesteparten av fradraget for grunnpensjonen allerede være trukket i alderspensjonen, og samordningsfradraget vil typisk kun være differansen mellom et ikke-levealdersjustert fradrag og et levealdersjustert fradrag.

Når gjenlevende mottar egen uførepensjon, skal det ikke gjøres fradrag i uføretrygden for ¾ G.4 Når uførepensjonen eller alderspensjonen er beregnet etter mindre enn full tjenestetid, skal det likevel gjøres fradrag for deler av ¾ G. Samordningsfradraget for ¾ G skal multipliseres med en brøk hvor telleren utgjør differansen mellom full tjenestetid og tjenestetiden i uførepensjonen eller alderspensjon og nevneren utgjør full tjenestetid.

Generelt skal fradragene i ektefellepensjonen settes ned forholdsmessig dersom ektefellepensjonen ikke er beregnet for full pensjonsgivende tjenestetid og når ytelsene fra folketrygden er gradert.

3.5 Behovsprøvd ektefellepensjon

Reglene for behovsprøvd bruttoberegnet ektefellepensjon framgår av lov om Statens pensjonskasse §§ 34–36. Full ektefellepensjon utgjør 39,6 prosent av pensjonsgrunnlaget til avdøde. Ved kortere medlemstid enn 30 år avkortes pensjonen med så mange 30-deler som mangler.

Ektefellepensjonen avkortes mot inntekt, den samordnes med gjenlevendepensjon, uføretrygd og alderspensjon fra folketrygden, og den reduseres dersom gjenlevende også har egen alderspensjon eller uførepensjon fra offentlig tjenestepensjon. Det er forskjellige samordningsregler avhengig av om ektefellepensjonen samordnes med gjenlevendepensjon, uføretrygd eller alderspensjon.

Ektefellepensjonen avkortes mot faktisk og forventet inntekt. Pensjonen skal ikke reduseres når den faktiske eller forventede inntekten på årsbasis er mindre enn halvparten av grunnbeløpet i folketrygden. Pensjonen reduseres med 40 prosent av inntekt over halvparten av grunnbeløpet. Likestilt med arbeidsinntekt er dagpenger, sykepenger, stønad ved barns og andre nærståendes sykdom, arbeidsavklaringspenger, svangerskapspenger, foreldrepenger og pensjonsytelser etter AFP-tilskottsloven. Har den gjenlevende ektefellen fylt 67 år, skal ektefellepensjonen ikke avkortes med mindre gjenlevende faktisk har arbeidsinntekt.

Samordningsfradraget for gjenlevendepensjon fra folketrygden er ¾ grunnbeløp og 55 prosent av tilleggspensjonen til avdøde.5 Dersom gjenlevendepensjonen fra folketrygden er redusert på grunn av forventet eller faktisk inntekt skal samordningsfradraget for gjenlevendepensjonen reduseres i samme grad som gjenlevendepensjonen er redusert.

Fra 67 år samordnes ektefellepensjonen med alderspensjon fra folketrygden.6 Samordningsfradrag for alderspensjon fra folketrygden er ¾ G og 55 prosent av tilleggspensjonen til avdøde. For de behovsprøvde ektefellepensjonene er det ingen begrensning på samordningsfradraget for tilleggspensjonen slik det er for de ikke-behovsprøvde. Samordningsfradraget for tilleggspensjonen blir derfor normalt 55 prosent av avdødes tilleggspensjon. Dette er i de aller fleste tilfeller et klart høyere beløp enn gjenlevendefordelen i alderspensjonen fra folketrygden. Gjenlevendefordelen i alderspensjonen fra folketrygden er økningen i alderspensjonen som skyldes at en er gjenlevende, dvs. utbetalt alderspensjon fratrukket den gjenlevendes egenopptjente alderspensjon. Det gjøres også fradrag for avdødes tilleggspensjon når gjenlevende ikke har en fordel av å få medregnet avdødes tilleggspensjon.

Hverken ektefellepensjonen eller samordningsfradragene i ektefellepensjonen levealdersjusteres. Dersom det er tatt ut alderspensjon fra folketrygden før 67 år, samordnes ektefellepensjonene med den gjenlevendepensjonen eller overgangsstønaden gjenlevende ville hatt rett til dersom vedkommende ikke hadde tatt ut alderspensjon.

For de behovsprøvde ektefellepensjonene er samordningsfradraget for uføretrygden 50 prosent av den uføretrygden avdøde hadde eller ville hatt rett til.7 Samordningsfradraget skal likevel ikke være lavere enn differansen mellom avdødes minsteytelse beregnet med gjenlevendes sivilstand og 50 prosent av gjenlevendes egen uføretrygd. Er uføretrygden fra folketrygden gradert, skal fradraget settes ned forholdsmessig. Det samme gjelder hvis ektefellepensjonen er redusert for inntekt. Er begge ytelsene gradert eller redusert for inntekt, benyttes den laveste graden. Fradraget skal også settes ned forholdsmessig dersom ektefellepensjon ikke er beregnet for full pensjonsgivende tjenestetid.

Dersom gjenlevende også mottar uførepensjon eller alderspensjon fra offentlig tjenestepensjon, reduseres ektefellepensjonen før den samordnes. Har den gjenlevende ektefellen alderspensjon, skal pensjonene ikke overstige et beløp som svarer til 60 prosent av summen av den gjenlevendes og den avdødes alderspensjoner.8 Avdødes alderspensjon regnes av samme pensjonsgrunnlag og tjenestetid som er lagt til grunn for ektefellepensjonen. Det overskytende beløpet skal gå til fradrag i ektefellepensjonen.

Har den gjenlevende ektefellen uførepensjon fra offentlig tjenestepensjon, skal pensjonene ikke overstige et beløp som svarer til 60 prosent av summen av den gjenlevendes og den avdødes pensjoner. I beregningen legges det til grunn en beregnet alderspensjon for den gjenlevende ektefellen med samme pensjonsgrunnlag og tjenestetid som den midlertidige uførepensjonen eller uførepensjonen. Dersom den midlertidige uførepensjonen eller uførepensjonen er gradert, skal den beregnede alderspensjonen graderes tilsvarende.

Når gjenlevende selv mottar alderspensjon eller uførepensjon fra offentlig tjenestepensjon, vil ektefellepensjonen være redusert før den samordnes. At gjenlevende mottar en egen alderspensjon eller uførepensjon påvirker også samordningen av ektefellepensjonen ved at størstedelen av samordningsfradragene vil være trukket i egenpensjonen. Samordningsfradraget vil da typisk kun være differensen mellom et ikke-levealdersjustert fradrag og et levealdersjustert fradrag. Også mesteparten av fradraget for tilleggspensjonen vil være trukket i egenpensjonen slik at restfradraget typisk reduseres til gjenlevendefordelen i alderspensjonen.

Når gjenlevende mottar egen uførepensjon, skal samordningsfradraget for uføretrygden begrenses til gjenlevendetillegget til uføretrygden.9 Når uførepensjonen eller alderspensjonen er beregnet etter mindre enn full tjenestetid, skal det likevel gjøres fradrag for deler av avdødes uføretrygd. Fradraget skal begrenses til summen av gjenlevendetillegget multiplisert med tjenestetidsbrøken i uførepensjonen eller alderspensjonen og 50 prosent av avdødes uføretrygd multiplisert med en brøk hvor telleren utgjør differansen mellom full tjenestetid og tjenestetiden i uførepensjonen eller alderspensjon og nevneren utgjør full tjenestetid.

Generelt skal fradragene i ektefellepensjonen settes ned forholdsmessig dersom ektefellepensjonene ikke er beregnet for full pensjonsgivende tjenestetid og når ytelsene fra folketrygden er gradert.

I mange tilfeller vil gjenlevende delvis motta ytelser fra folketrygden og delvis motta lønnsinntekt, for eksempel kan den gjenlevende være 50 prosent ufør og 50 prosent arbeidsfør med lønnsinntekt, eller gjenlevende kan motta en gradert alderspensjon i kombinasjon med inntekt. I slike tilfeller skal ektefellepensjonene først reduseres for inntekt og eventuelt reduseres for egenpensjon fra offentlig tjenestepensjon, og deretter skal ektefellepensjonene samordnes. Samordningsfradragene skal da settes ned med den laveste utbetalingsgraden av ektefellepensjonen og folketrygdytelsen. Dersom for eksempel uføretrygden, på grunn av lønnsinntekt utbetales med 50 prosent og ektefellepensjonen, på grunn av lønnsinntekt er avkortes til 60 prosent, skal samordningsfradragene settes ned med 50 prosent.

Det vises til avsnitt 9.2 hvor egenskapene til dagens samordningsregler illustreres gjennom eksempelberegninger.

3.6 Kombinasjon av ikke-behovsprøvd og behovsprøvd ektefellepensjon

Regelverket for å beregne brutto ektefellepensjoner kompliseres ytterligere ved at enkelte får ektefellepensjonen delvis beregnet som en ikke-behovsprøvd bruttoytelse og delvis som en behovsprøvd bruttoytelse. Dette knytter seg til utvidelsen som skjedde i 2010 som følge av dom i EFTA-domstolen, se avsnitt 3.2 ovenfor. Da skal deler av ektefellepensjonen være gjenstand for reduksjonen ved inntekt, og ektefellepensjonen skal samordnes etter to forskjellige samordningsregimer.