4 Nærmere om forordningen

4.1 Innledning

AFIR innebærer en vesentlig styrking av regelverket om infrastruktur for alternativt drivstoff, sammenlignet med AFI-direktivet. Direktivet regulerte i all hovedsak tekniske krav til infrastrukturen, og la ellers opp til en fleksibel nasjonal gjennomføring. AFIR oppstiller bindende og detaljerte krav, med klare frister for etterlevelse for å sikre en ensartet implementering i EU. Forordningen har som formål å harmonisere og standardisere regelverket innen EU.

4.2 Virkeområde

Mens AFI-direktivet regulerte offentlig tilgjengelige ladepunkter for elektrisk drevne kjøretøy, fyllestasjoner og landstrøm i havner, er AFIR sitt virkeområde utvidet til også å inkludere strømforsyning til fly som står parkert på brotilknyttede oppstillingsplasser eller på fjernoppstillingsplasser, men ikke bruk av drivstoff under flyvning. Forordningen stiller også krav om vurdering av alternativt drivstoff til fremdrift av tog.

Kravene i AFIR gjelder for offentlig tilgjengelige lade- og fyllepunkter for alternativt drivstoff, slik disse er definert i artikkel 2 nr. 45. Det følger av bestemmelsen at infrastruktur anses som offentlig tilgjengelig dersom den er plassert et sted som er åpent for allmenheten, uavhengig av om dette er på offentlig eller privat grunn. Dette gjelder også dersom det er begrensninger eller betingelser for adgang til stedet eller adressen, eller bruken av lade- eller fyllepunktet.

I fortalens punkt 11 står det videre at lade- og fyllepunkter anses som offentlig tilgjengelige selv om de er begrenset til en generell brukergruppe, som kunder. Dette vil for eksempel kunne gjelde et kjøpesenter. Lade- og fyllepunkter vil derimot ikke nødvendigvis regnes som offentlig tilgjengelig om de kun er tilgjengelige for en lukket og klart definert gruppe, for eksempel i et kontorbygg der kun ansatte eller autoriserte personer har tilgang.

Kravene i AFIR er i stor grad knyttet til infrastrukturen som skal etableres i og langs TEN-T-nettet. Hva som omfattes av TEN-T-nettet er beskrevet i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1315/2013 av 11. desember 2013 om unionsretningslinjer for utviklingen av et transeuropeisk transportnett (TEN-T-forordningen). TEN-T-forordningen er tatt inn i EØS-avtalens protokoll 31. Forordningen er erstattet i EU av ny TEN-T-forordningen (EU) 2024/1679, som foreløpig er til vurdering i EØS-landene.

TEN-T-nettet består av en rekke vei- og jernbaneforbindelser, både nasjonale og grensekryssende, og knutepunkter som sentrale havner og lufthavner. TEN-T-veinettet i Norge består i februar 2026 av deler av de viktigste europaveiene. Enkelte strekninger er vurdert til å ha høyere prioritet, og er definert som en del av TEN-T-hovednettet. Dette er E6 Oslo-Riksgrensen, E18 Oslo-Riksgrensen og E6 fra Fagernes sør for Narvik til Riksgrensen på E10. Per februar 2026 er det ingen definerte byknutepunkt («urban nodes») i Norge etter TEN-T-forordningen.

4.3 Nærmere om de enkelte bestemmelsene i forordningen

4.3.1 Innledning

AFIR består av en fortale og 26 artikler, samt fire vedlegg.

Artikkel 1 angir forordningens formål som blant annet er å fastsette obligatoriske nasjonale mål som fører til utbygging av tilstrekkelig infrastruktur for alternativt drivstoff i Unionen for veigående kjøretøy, tog, fartøy og stasjonære luftfartøy. Forordningen fastsetter også felles tekniske spesifikasjoner og krav om brukerinformasjon, framlegging av data og betaling for infrastruktur for alternativt drivstoff.

4.3.2 Definisjoner

AFIR innfører en rekke nye begreper som ikke var en del av AFI-direktivet. Artikkel 2 inneholder en liste på 72 definisjoner.

Definisjonen av alternativt drivstoff i artikkel 2 nr. 4 er tredelt:

1. alternativt drivstoff til nullutslippskjøretøy, -tog, -fartøy og -fly: elektrisitet, hydrogen og ammoniakk

2. fornybare drivstoff: biomassebasert som definert i direktiv (EU) 2018/2001 og syntetisk og parafinsk drivstoff

3. ikke-fornybart alternativt drivstoff og fossilt overgangsdrivstoff: CNG, LNG, LPG og syntetisk og parafinsk drivstoff produsert fra ikke-fornybar energi

Andre viktige definisjoner er ladepunkt, ladestasjon og ladepark, som er definert i artikkel 2 nr. 48–52. Ladepark defineres som en eller flere ladestasjoner på et bestemt sted. Ladestasjon defineres som et fysisk anlegg på et bestemt sted, som består av ett eller flere ladepunkter. Ladepunkt er et fast eller flyttbart grensesnitt, med eller uten tilkobling til nettet, for overføring av elektrisitet til et elektrisk kjøretøy som, selv om det kan ha en eller flere koplinger for å passe til ulike koplingstyper, kun kan lade ett elektrisk kjøretøy om gangen, og som utelukker enheter med en effekt på 3,7 kW eller mindre, hvis hovedformål ikke er å lade elbiler.

Etter artikkel 2 nr. 47 betyr lading på ad hoc-basis en ladetjeneste kjøpt av en sluttbruker uten at denne må registrere seg, inngå skriftlig avtale eller inngå forretningsforhold med operatøren av dette ladepunktet, som går utover bare kjøp av ladetjenesten.

4.3.3 Elektrisk ladeinfrastruktur langs vei

Mål for ladeinfrastruktur beregnet for lette elektriske kjøretøy

Ifølge AFIR artikkel 3 skal medlemsstatene sikre at det bygges ut offentlig tilgjengelige ladestasjoner for lette elektriske kjøretøy, som samsvarer med utviklingen i opptaket av nye kjøretøy, og at det leveres tilstrekkelig effekt til disse kjøretøyene.

Artikkel 3 nr. 1 stiller krav til effektmål som skal nås, ved offentlig tilgjengelige ladestasjoner, ved slutten av hvert år. Kravene baserer seg på antall lette elektriske kjøretøy og plug-in-hybridkjøretøy registrert. Kravet til effekt øker over tid.

For TEN-T-hovedveinettet (se punkt 4.2.) skal samlet installert effekt innen 31. desember 2025 på hver ladepark for lette kjøretøy, være minst 400 kW, inkludert minst ett ladepunkt med en individuell effekt på minst 150 kW. Innen 31. desember 2027 øker kravet til samlet installert effekt på hver ladepark til minst 600 kW, inkludert minst to ladepunkt med en individuell effekt på minst 150 kW.

For TEN-Ts samlede veinett (se punkt 4.2) skal samlet installert effekt innen 31. desember 2027 på hver ladepark for lette kjøretøy, langs minst 50 % av lengden av nettverket, være minst 300 kW, inkludert minst ett ladepunkt med en individuell effekt på minst 150 kW. Innen 31. desember 2030 skal samlet installert effekt på hver ladepark være minst 300 kW, inkludert minst ett ladepunkt med en individuell effekt på minst 150 kW. Innen 31. desember 2035 økes kravet til samlet effektuttak til minst 600 kW, inkludert minst to ladepunkt med en individuell effekt på minst 150 kW.

Både for TEN-T-hovedveinettet og TEN-Ts samlede veinett skal maksimal avstand mellom hver offentlig tilgjengelig ladepark i hver kjøreretning være 60 km, jf. artikkel 3 nr. 4. For TEN-Ts samlede veinett skal dette kravet oppfylles innen 31. desember 2030. Begge kjøreretninger kan betjenes av en enkelt ladepark hvis den er lett tilgjengelig fra begge kjøreretninger og tydelig skiltet.

Det åpnes i artikkel 3 nr. 8 og 9 for unntak fra kravene til maksimal avstand og effektuttak ved lave trafikkvolumer. Hvis samlet årlig gjennomsnittlig daglig trafikk (ÅDT, årsdøgntrafikk) for lette kjøretøy er under 8 500 og det ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt å bygge ladeinfrastrukturen iht. kravene i nr. 4, kan det gjøres unntak slik at en ladepark betjener begge kjøreretninger. Ved ÅDT under 8 500 kan kravet til effektuttak reduseres med 50 % på hver ladepark. Ved ÅDT under 3 000 kan avstanden mellom hver ladepark økes til 100 km.

Mål for ladeinfrastruktur beregnet for tunge elektriske kjøretøy

Kravene knyttet til infrastrukturen for tunge elektriske kjøretøy følger av artikkel 4. Effektuttaket for tunge kjøretøy er formulert på samme måte som for lette kjøretøy, med økende krav til effekt over tid og redusert avstand mellom hver ladepark langs TEN-T-veinettet.

Etter artikkel 4 nr. 1 skal det innen 31. desember 2025 langs minst 15 % av lengden av TEN-T-veinettet være bygd ut offentlig tilgjengelige ladeparker for tunge elektriske kjøretøy. Hver ladepark skal ha en effekt på minst 1 400 kW, inkludert minst ett ladepunkt med effekt på minst 350 kW. Innen 31. desember 2027 skal det være ladeparker langs minst 50 % av lengden av TEN-T-veinettet. Langs TEN-Ts hovedveinett økes effektkravet til hver ladepark fra 31. desember 2027 til 2 800 kW, og minst to ladepunkt skal ha effekt på minst 350 kW. Tilsvarende krav for TEN-Ts samlede veinett er 1 400 kW, og ett ladepunkt med effekt på minst 350 kW.

Innen 31. desember 2030 skal avstand mellom hver ladepark for TEN-Ts hovedveinett maksimalt være 60 km i hver kjøreretning med installert effekt på 3 600 kW og to ladepunkt som hver har installert effekt på minst 350 kW. Tilsvarende krav for TEN-Ts samlede veinett er 100 km mellom hver ladepark, samlet effektuttak på 1 500 kW og ett ladepunkt på minst 350 kW.

Det er også krav til ladestasjoner og effekt på sertifiserte døgnhvileplasser for tunge kjøretøy iht. forordning (EU) 2022/1012 og for definerte byknutepunkt iht. TEN-T-forordningen.

En enkelt ladepark kan betjene begge kjøreretninger hvis den er lett tilgjengelig fra begge kjøreretninger, godt skiltet og ellers er iht. de øvrige kravene til ladepunkt og -stasjoner for tunge kjøretøy.

Artikkel 4 nr. 4 til artikkel 4 nr. 6 definerer unntak fra avstandskravet og kravet til samlet effektuttak for ladeinfrastrukturen for tunge kjøretøy. Ved trafikkmengder under 2 000 ÅDT langs TEN-T-veinettet kan samlet effektuttak reduseres med inntil 50 % av kravet i artikkel 4 nr. 1. Ved trafikkmengder under 800 ÅDT kan maksimal avstand økes fra 60 km til 100 km, men avstanden mellom hver ladepark må være tydelig merket.

Ladeinfrastruktur, herunder betalingsløsning og prisinformasjon

Artikkel 5 inneholder krav til ladeinfrastrukturen for elektriske kjøretøy, herunder betalingsløsninger, lett tilgjengelig prisinformasjon og forbrukerinformasjon, likebehandling, smart lading og skiltingsregler som gjør det enkelt å finne hvor ladepunktet er lokalisert.

Etter artikkelen skal operatører av offentlig tilgjengelige ladepunkter for elektriske kjøretøy gi sluttbrukere mulighet til å lade elbilen på ad hoc-basis, jf. artikkel 2 nr. 47. Dette vil videre også omtales som lading uten forhåndsavtale.

Ved offentlig tilgjengelige ladepunkter, utplassert etter at forordningen ble gjort gjeldende i EU (13. april 2024), skal det være mulig å lade uten forhåndsavtale ved å bruke et betalingsinstrument som er mye brukt i unionen. Som følge av dette skal operatører av ladepunkter godta elektronisk betaling ved disse punktene gjennom terminaler og enheter som brukes til betalingstjenester, herunder minst ett av følgende alternativer:

1. betalingskortlesere

2. enheter med kontaktløs funksjonalitet som minst kan lese betalingskort

3. for offentlig tilgjengelige ladepunkter med en effekt på under 50 kW: enheter som bruker en internettforbindelse og muliggjør sikre betalingstransaksjoner, for eksempel enheter som genererer en spesifikk QR-kode.

I Norge er det et liknende krav om betalingsterminal for ladepunkt eller ladestasjoner med et effektuttak fra og med 50 kW etablert etter 1. juli 2023, jf. forskrift om betalingsløsning for betaling ved lading av elektrisk drevet kjøretøy § 3.

Fra 1. januar 2027 skal operatører av offentlig tilgjengelige ladepunkter som de driver, som har effekt på minst 50 kW og er etablert langs TEN-T-veinettet eller på en sertifisert døgnhvileplass, iht. forordning (EU) 2022/1012, sikre at også ladepunkter etablert før 13. april 2024 oppfyller kravene i bokstav a) eller b). Det er per februar 2026 ingen sertifiserte døgnhvileplasser i Norge iht. forordning (EU) 2022/1012.

Artikkel 5 nr. 3 stiller krav om at priser som kreves skal være rimelige, lett og klart sammenlignbare, gjennomsiktige og ikke-diskriminerende. Operatører skal ikke diskriminere gjennom priser som belastes mellom sluttbrukere og leverandør av mobilitetstjenester, eller mellom ulike leverandører av mobilitetstjenester. Bestemmelsen åpner likevel opp for at prisnivået kan differensieres, men bare dersom differensieringen er forholdsmessig og objektivt begrunnet.

Artikkel 5 nr. 4 krever at ved ladepunkter med en effekt på minst 50 kW skal prisen ved lading uten forhåndsavtale, være basert på prisen per kWt for den leverte elektrisiteten. I tillegg kan det også kreves et bruksgebyr, i form av en pris per minutt, for å unngå at biler blir stående lenge ved ladepunktet. Før ladingen starter, skal alle aktuelle kostnader gjøres kjent for brukeren.

På ladepunkter med effekt på under 50 kW skal informasjonen om prisen ved lading uten forhåndsavtale gjøres tydelig og lett tilgjengelig, med alle priskomponentene, slik at denne informasjonen er kjent for sluttbrukerne før ladingen starter. De gjeldende priskomponentene skal presenteres i følgende rekkefølge:

• pris per kWt,

• pris per minutt,

• pris per økt; og

• eventuelle andre priskomponenter som gjelder.

Det stilles også krav om at prisene som leverandører av mobilitetstjenester krever av sluttbrukere, skal være rimelige, gjennomsiktige og ikke-diskriminerende. All prisinformasjon knyttet til den aktuelle ladeøkten, skal være tilgjengelig for sluttbrukerne før ladeøkten starter gjennom fritt tilgjengelige elektroniske midler som det er utbredt støtte for. Informasjonen skal klart skille mellom alle prisbestanddeler, herunder gjeldende kostnader for e-roaming og andre gebyrer eller avgifter som leverandøren av mobilitetstjenester pålegger. Gebyrene skal være rimelige, gjennomsiktige og ikke-diskriminerende. Leverandører av mobilitetstjenester skal ikke belaste ekstra gebyrer for e-roaming over landegrensene.

4.3.4 Mål for infrastruktur for fylling av hydrogen for veigående kjøretøy

Artikkel 6 inneholder bestemmelser for medlemsstatene for å sikre minimumsdekning av offentlig tilgjengelige fyllepunkter for hydrogen både til lette og tunge kjøretøy langs TEN-T-hovedveinettet.

Innen 31. desember 2030 skal det være en fyllestasjon for hver 200 km som er konstruert for en samlet kapasitet på minst 1 tonn pr dag og utstyrt med en dispenser på minst 700 bar. Kapasiteten kan reduseres langs TEN-T-hovedveinettet med inntil 50 % hvis samlet årlig gjennomsnittlig daglig trafikk er under 2 000 tunge kjøretøyer, og der utbyggingen ikke kan forsvares ut fra samfunnsøkonomiske kost-nytte-hensyn, jf. artikkel 6 nr. 4. Etter artikkel 6 nr. 2 skal nabomedlemsstater sikre at den maksimale avstanden nevnt i nr. 1 andre ledd ikke overskrides for grensekryssende strekninger av TEN-T-hovednettet.

I hvert byknutepunkt etter TEN-T-forordningen (se punkt 4.2) skal det innen 31. desember 2030 være etablert en fyllestasjon for hydrogen.

Artikkel 7 inneholder krav til infrastrukturen til hydrogenfyllestasjoner for å sikre brukervennlighet ved fylling av hydrogen, blant annet gjennom minimumskrav til betalingsløsninger, prisinformasjon og kontraktsvalg. Det er samme krav til betalingsløsninger som for ladepunkt med effektuttak på minst 50 kW, dvs. betalingskortlesere eller en enhet med kontaktløs funksjonalitet som minst kan lese betalingskort. Det skal vises tydelig informasjon om ad hoc-prisen per kg, slik at sluttbrukere er kjent med prisen før de starter en fylling, og slik at prissammenligning blir mulig. Differensiert pris mellom kunder er tillatt hvis begrunnelsen er objektiv og alle kan benytte seg av den tilbudte prisen.

4.3.5 Mål for landstrømforsyning og forsyning av flytende metan i sjøhavner

Etter artikkel 9 skal hvert land sikre et minimum av landbasert strømforsyning i TEN-T havner for containerskip og passasjerskip. Kravene er like for havner på TEN-T-hovednettverket og havner i det utvidede TEN-T-nettverket. Havner, hvor antall anløp av containerskip over 5 000 bruttotonn er over 100 som gjennomsnitt de siste tre årene, skal kunne levere landstrøm til minst 90 % av anløpene. Videre skal havnene kunne levere landstrøm til roro-passasjerskip og høyhastighetspassasjerfartøy over 5 000 bruttotonn, hvis havnen har mer enn 40 årlige anløp av slike skip. Endelig skal havnen kunne levere landstrøm til passasjerskip over 5 000 bruttotonn (i praksis cruisefartøy) dersom antallet årlige anløp er over 25. Som for containerfartøy skal havnen ha kapasitet til å levere landstrøm til minst 90 % av anløpene. Det er bare anløp som varer i minst to timer som teller med, og en skal også se bort fra anløp av skip som bruker nullutslippsteknologi i havnen, eller som anløper på grunn av nødsfall eller lignende.

Artikkel 11 krever at medlemsstatene sikrer et passende antall LNG-fyllestasjoner i TEN-T-hovednettverket av sjøhavner og identifiserer relevante havner gjennom den nasjonale handlingsplanen, jf. artikkel 14 (se punkt 3.4.8).

4.3.6 Mål for strømforsyning til stasjonære luftfartøy

Artikkel 12 omhandler minimumsbestemmelser for strømforsyning til alle stasjonære fly for flyplasser i TEN-T-hovednettet og TEN-Ts samlede nett. Kravene til strømforsyning gjelder både fly som står parkert på brotilknyttede oppstillingsplasser eller på fjernoppstillingsplasser. Det skal være strømforsyning for passasjerfly og transportfly ved brotilknyttede oppstillingsplasser innen 31. desember 2024 og på fjernoppstillingsplasser fra 31. desember 2029. Det kan gjøres unntak for flyplasser med mindre enn 10 000 kommersielle flybevegelser i året, beregnet som et gjennomsnitt for de siste tre årene.

4.3.7 Jernbaneinfrastruktur

Kravene til jernbane følger av artikkel 13. Bestemmelsen fastslår at for jernbaneinfrastruktur som ikke er omfattet av TEN-T-forordningen, skal medlemsstatene vurdere utviklingen av alternative drivstoffteknologier og fremdriftssystemer for jernbanestrekninger som det av tekniske årsaker eller av hensyn til kostnadseffektivitet ikke er fullt mulig å elektrifisere. Der det er relevant, skal behov for infrastruktur for lading og fylling av drivstoff inngå i vurderingen.

4.3.8 Nasjonale politiske rammer og nasjonal rapportering

Artikkel 14 har bestemmelser om nasjonale politiske rammer for utviklingen av markedet for alternativt drivstoff og etableringen av relevant infrastruktur. Disse nasjonale politiske rammene omtales videre som en «handlingsplan». Det er en detaljert liste over hva handlingsplanen skal inneholde i artikkel 14, og det stilles krav til medvirkning fra både interessenter og myndigheter. Planen skal være tydelig tiltaksorientert for å kunne oppfylle kravene som er definert for hver transportform.

Forordningen artikkel 15 har krav om en nasjonal statusrapport som skal forelegges Kommisjonen første gang innen 31. desember 2027 og deretter hvert annet år. Rapporten skal vise fremdriften i gjennomføringen av den nasjonale handlingsplanen, som skal utarbeides iht. artikkel 14. For Norge må dette leses som at det vil være EFTAs overvåkingsorgan (ESA) som skal underrettes.

4.3.9 Fremlegging av data og felles tekniske krav

Artikkel 20 nr. 1 krever at medlemsstatene skal utnevne en organisasjon for identifikasjonsregistrering, forkortet «IDRO» (Identification Registration Organisation). IDRO skal utstede og administrere unike identifikasjonskoder (‘ID-koder’) for å identifisere operatører av ladepunkter og leverandører av mobilitetstjenester.

Videre stiller artikkel 20 nr. 2 krav om at operatør eller eier av offentlig tilgjengelige ladepunkter og fyllepunkter for alternativt drivstoff skal sikre at statiske og dynamiske data om infrastruktur for alternativt drivstoff er tilgjengelig uten kostnad. Følgende data skal gjøres tilgjengelig:

1. Statiske data om offentlig tilgjengelige ladepunkter og fyllepunkter for alternativt drivstoff som de driver:

   1. den geografiske beliggenheten

   2. antall koplinger

   3. antall parkeringsplasser for personer med funksjonsnedsettelse

   4. kontaktinformasjon til eieren og operatøren av ladestasjonen og fyllestasjonen

   5. åpningstider

2. Ytterligere statiske data om offentlig tilgjengelige ladepunkter som de driver:

   1. ID-koder, som et minimum for operatøren av ladepunktet

   2. type kopling

   3. type strøm (vekselstrøm/likestrøm)

   4. ladestasjonens største effekt (kW)

   5. ladepunktets største effekt (kW)

   6. kompatibiliteten med kjøretøytyper

3. Dynamiske data om offentlig tilgjengelige ladepunkter og fyllepunkter for alternative drivstoff som de driver:

   1. driftsstatus (i drift/i ustand)

   2. tilgjengelighet (i bruk/ikke i bruk)

   3. ad hoc-pris

   4. om strømmen som leveres er 100 % fornybar (ja/nei)

Dataene listet opp over skal gjøres tilgjengelig gjennom et programmeringsgrensesnitt (API) som gir gratis og ubegrenset tilgang til dataene. API-en skal oppfylle felles tekniske krav fastsatt av Kommisjonen i medhold av artikkel 20 nr. 6 for å muliggjøre en automatisert og ensartet datautveksling. Operatøren eller eieren skal sende informasjon om API-en til de nasjonale tilgangspunktene.

Artikkel 20 nr. 6 og 7 gir Kommisjonen myndighet til å fastsette delegerte rettsakter og gjennomføringsrettsakter. Etter artikkel 20 nr. 6 (a) kan Kommisjonen endre artikkel 20 nr. 2 for å ta inn krav om å tilgjengeliggjøre flere typer data, i tillegg til å fastsette felles tekniske krav til API for å kunne aktivere automatisert og enhetlig utveksling av data mellom operatører av ladepunkt og av fyllepunkt. Kommisjonen er også gitt myndighet til å endre forordningens vedlegg II, som angir europeiske tekniske standarder for infrastrukturen. Kommisjonen og har vedtatt fire nye rettsakter med vesentlige endringer i artikkel 20 og forordningens vedlegg II, se punkt 4.3.10.

AFIR artikkel 20 nr. 4 krever at medlemsstatene skal gjøre dataene nevnt i artikkel 20 nr. 2 tilgjengelig gjennom et nasjonalt tilgangspunkt. Informasjonen som den enkelte operatør skal sende til tilgangspunktet fremgår av AFIR artikkel 20 nr. 2.

4.3.10 Delegerte rettsakter og gjennomføringsrettsakter

EU-kommisjonen er gitt myndighet i artikkel 22 til å fastsette gjennomføringsrettsakter og delegerte rettsakter som angitt i artikkel 20 nr. 6 og 7 og artikkel 21 nr. 3.

EU-kommisjonen har per februar 2026 vedtatt fire rettsakter i medhold av artikkel 22:

• Kommisjonens delegerte forordning (EU) 2025/645 av 1. april 2025 om utfylling av Europaparlamentets og Rådets forordning (EU) 2023/1804

  • Supplerer og utfyller de felles tekniske kravene til API i AFIR.

• Gjennomføringsforordning (EU) 2025/655 av 2. april 2025 om spesifikasjoner for dataformat, datafrekvens og datakvalitet til art. 20 (2) i forordning (EU) 2023/1804

  • Omhandler data som er listet opp i artikkel 20 nr. 2 og stiller krav til formatet, hvor ofte data skal oppdateres, kvaliteten og tilgjengelighet.

• Kommisjonens delegerte forordning (EU) 2025/656 av 2. april 2025 om standarder for trådløs lading, elektrisk veisystem (ERS), kommunikasjon mellom kjøretøy og ladepunkt og hydrogenforsyning til kjøretøy

  • Endrer vedlegg II til forordningen om tekniske spesifikasjoner.

• Kommisjonens delegerte forordning (EU) 2025/671 av 2. april 2025 om endring av artikkel 20 (2) i forordning 2023/1804

  • Erstatter hele artikkel 20 nr. 2. Listen over statiske og dynamiske data som operatører skal sikre tilgjengeligheten til, øker fra 15 til 44. Formålet med å stille krav til å tilgjengeliggjøre et utvidet sett med data er å sikre at sluttbrukere får tilstrekkelig og god nok informasjon til å ta informerte beslutninger om lade- og fylleøkter.

Forordning (EU) 2025/655 er med i vedlagte utkast til EØS-komitébeslutning, jf. artikkel 1 i beslutningen. De øvrige rettsaktene er til vurdering i EØS/EFTA-statene for innlemmelse i EØS-avtalen.

4.3.11 Øvrige bestemmelser i forordningen

I tillegg til artiklene beskrevet ovenfor er det en bestemmelse i forordningens artikkel 8 om at det skal bygges ut infrastruktur til flytende metan for veigående motorvogner, dersom det er etterspørsel etter det, og en kost-nytte-vurdering tilsier det.

Artikkel 10 har mål for landstrømforsyning for innlandshavner. Artikkelen er ikke relevant for Norge, ettersom vi ikke har innlandshavner.

Artikkel 16 - 18 inneholder nærmere informasjon om prosessene knyttet til de nasjonale handlingsplanene og nasjonal rapportering etter henholdsvis artikkel 14 og 15.

Artikkel 19 inneholder krav til informasjon som skal gjøres tilgjengelig om motorvogner som bringes i omsetning, og som regelmessig kan lades eller fylles med drivstoff.

Artikkel 21 bestemmer at de felles tekniske spesifikasjonene som er fastsatt etter vedlegg II får anvendelse. Artikkelen gir også EU-kommisjonen myndighet til å fastsette felles tekniske spesifikasjoner for nye områder og endre de tekniske spesifikasjonene i vedlegg II etter nærmere angitte prosedyrer.

Artikkel 23 og 24 setter rammer for EU-kommisjonens arbeid med forordningen og dens innhold.

Artikkel 25 opphever direktiv 2014/94/EU og delegert forordning (EU) 2019/1745 og (EU) 2021/1444.

Artikkel 26 omhandler ikrafttredelse.