Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 75 L (2019–2020)

Midlertidig lov om rekonstruksjon for å avhjelpe økonomiske problemer som følge av utbrudd av covid-19 (rekonstruksjonsloven)

Til innholdsfortegnelse

8 Finansiering av rekonstruksjonsperioden

8.1 Gjeldende rett

Under gjeldsforhandling kan skyldneren ikke stifte gjeld eller pant uten gjeldsnemndas samtykke, jf. konkursloven § 14 annet ledd første punktum. Etter dekningsloven § 9-2 annet ledd nr. 2 vil eventuelle lån som gis for å finansiere fortsatt drift i gjeldsforhandlingsperioden, være massekrav av andre klasse ved en senere konkurs. Eventuelle pantsettelser som foretas i gjeldsforhandlingsperioden, vil imidlertid ha prioritet bak andre, tidligere etablerte pantsettelser. Konkursloven og panteloven har i dag ikke bestemmelser om mulighet for å etablere særskilt prioritet for pantesikkerhet for lån til finansiering av videre drift i perioden med gjeldsforhandling. Mangelen på en slik mulighet for særskilt prioritet innebærer at det kan bli vanskelig å finansiere drift i gjeldsforhandlingsperioden, og forhandlingen kan da stanse opp.

8.2 Forslaget i utredningen

På s. 44 flg. gir utrederen uttrykk for følgende om behovet for å kunne etablere særskilt prioritet for pantesikkerhet for lån til finansiering av videre drift i perioden med gjeldsforhandling:

«Perioden med rekonstruksjonsforhandling krever tilgang til likvide midler. Driften av virksomheten under rekonstruksjonsforhandlingen vil kreve likvide midler, særlig til kjøp av varer og tjenester, lønn til ansatte, leie av lokaler og maskiner mv. Dette må i høy grad betales kontant da skyldneren i begrenset utstrekning kan stifte ny gjeld uten rekonstruksjonsutvalgets samtykke. Leverandører og långivere er uansett lite villige til å yte ny kreditt til skyldneren, da dette er forbundet med stor risiko. Videre vil selve rekonstruksjonsforhandlingen (først og fremst betaling til rekonstruktør, kreditorutvalg og revisor) kreve friske midler.
En virksomhet som søker rekonstruksjonsforhandling vil normalt ha svært begrensede likvide midler, da skyldneren vil være i store økonomiske problemer. De fleste virksomheter som begjærer rekonstruksjonsforhandling er illikvide. For å finansiere driften under forhandlingsfasen må eiere, kreditorer eller andre være villig til å fremskaffe likviditet, eller garantere for lån/kreditt. Selv om slikt lån i stor grad vil være massekrav andre klasse, jf. dekningsloven § 9-2 annet ledd nr. 2 (forutsatt at forpliktelsene påført skyldneren med gjeldsnemndens/ rekonstruksjonsutvalgets samtykke), vil dette være usikker kreditt. Man er i dag avhengig av eieres eller sentrale kreditorers godvilje for å bidra til finansiering. I praksis bruker i dag skyldner og gjeldsnemndsleder mye tid og store ressurser på å finansiere driften i gjeldsforhandlingsperioden. Mange gjeldsforhandlinger stanser opp på grunn av manglende finansiering. Utrederen antar videre at en del skyldnere unnlater å begjære gjeldsforhandling fordi det ikke er utsikter til å finansiere driften i gjeldsforhandlingsperioden.
Det er behov for å kunne gi sikkerhet for slike lån på en enklere og mer forutberegnelig måte. Det er ikke tilstrekkelig at slike krav har prioritet som massekrav av klasse II, jf. dekningsloven § 9-1 annet ledd. Utrederen antar at den som gir lån til finansiering av drift av skyldnerens virksomhet og eventuelt omkostningene ved rekonstruksjonsforhandlingen må gis pantesikkerhet. Utrederen vil foreslå to alternative måter; 1) prioritet foran eksisterende panthavere, såkalt «superprioritet», i driftstilbehør, varelager og utestående fordringer og 2) bruk av «legalpantet» ved konkurs etter panteloven § 6-4. Da det vil variere fra bedrift til bedrift hvilke verdier som kan benyttes etter alternativ 1) og 2), foreslår utrederen at det kan gis pant etter begge alternativer etter konkret behov. Utrederen vil bemerke at det kan være gode grunner for og være logisk at det kan gis sikkerhet generelt i form av superprioritet i alle pantsatte gjenstander, men vil ikke fremme slikt forslag nå. Et slikt forslag antas å møte stor motstand fra de tradisjonelle panthaver, og konsekvensen av et slikt forslag bør sees i sammenheng med en generell gjennomgang av pantereglene. Det vises også til begrensningen i mandatet.
Slike lån skal både kunne finansiere skyldnerens drift og til drift av rekonstruksjons-forhandlingen, slik utgifter til rekonstruktør, kreditorutvalg, borevisor og andre medhjelpere.»

Utrederen foreslår etter dette for det første at det skal kunne etableres pant for lån til videre drift av skyldnerens virksomhet i rekonstruksjonsforhandlingsperioden med prioritet foran eksisterende panthavere (såkalt «superprioritet»). Om dette heter det videre i utredningen på s. 45 flg.:

«Motargumentet mot at lånet gis slik superprioritet er at det vil gå på bekostning av de eksisterende panthavere. Deres sikkerhet vil bli dårligere. Det vil i noen grad medføre at objektene driftstilbehør, varelager og utestående fordringer blir mer usikre som pantobjekter. Det kan i prinsippet gjøre långiverne mindre villig til å yte kreditt med pant i disse objekter. Utrederen vil imidlertid peke på at dette allerede er usikre pantobjekter. Det ligger i sakens natur at verdien av disse pantobjekter kontinuerlig vil endre seg. Felles for disse panteobjektene er at de er tingsinnbegrep, bestående av gjerne mange små enheter, hvor skyldneren uten panthavers samtykke har rett til å omgjøre de enkelte enheter av pantobjektene til annet ved salg eller innfordring, dog forutsatt innenfor normal drift av virksomheten. I en normal løpende virksomhet vil særlig varelageret raskt endre verdi, det kjøpes inn nye varer med ujevne mellomrom og på den annen side vil varene selges uten panthavers kontroll. Det samme vil gjelde for utestående fordringer; de oppstår ved salg av varer, tjenester og annet fra skyldneren, og så betaler kunder og andre fordringene. Driftstilbehøret er noe mer stabilt, men vil også raskt kunne endre seg. Utrederen vil også peke på at selv under gjeldsforhandling har skyldneren med gjeldsnemndens samtykke etter konkursloven § 17 fjerde ledd rett til å selge pantsatt varelager og driftstilbehør som ledd i vanlig løpende drift forutsatt at det ikke vesentlig forringer panthavers rett.
I USA har man regler om at lån til driften under chapter 11-forhandlinger kan gis pantefortrinn i alle pantsatte aktiva, såkalt «superprioritet». I enkelte andre land som England er reglene om superprioritet begrenset til å gjelde pant foran virksomhetspant e.l. – hvilket noe forenklet tilsvarer samlet pant i driftstilbehør, varelager og utestående fordringer i Norge. Begrunnelsen er nettopp at dette uansett er en usikker panterett i driftstilbehør.
Samtidig er det vanligvis en sentral finanskreditor, gjerne hovedbankforbindelsen, som har fått pant i driftstilbehør, varelager og utestående fordringer. Dette er en kreditor som normalt vil ha stor interesse i at rekonstruksjonsforhandlingen blir vellykket. Banker og andre finanskreditorer vil også ha best evne til å tåle den usikkerhet som slikt pant med superprioritet vil medføre.
Det er mange motforestillinger mot å gi slik superprioritet til alle eiendeler, men det vil være adskillig færre motforestillinger i at superprioritet gis i driftstilbehør og varelager. Verdien av et slikt pant vil uansett variere, og det er et usikkert pant. Etter dagens regler for gjeldsforhandling kan skyldneren i gjeldsforhandlingsperioden selge varelager og driftstilbehør som ledd i vanlig løpende drift og det ikke vesentlig forringer panthavers rett, se konkursloven § 17 fjerde ledd.»

For det andre foreslår utrederen at lån til drift av skyldnerens virksomhet i perioden for rekonstruksjonsforhandling gis pantesikkerhet etter reglene om legalpant i panteloven § 6-4. Utrederen skriver på s. 46:

«Utrederen vil foreslå at lån til drift av skyldnerens virksomhet i perioden for rekonstruksjons-forhandling gis pant innenfor reglene om legalpant for nødvendige boomkostninger i panteloven § 6-4. På samme måte som ved pant i tingsinnbegrepene nevnt i pkt. 10.2, vil pantesikkerhet innenfor reglene om legalpant gå på bekostning av de eksisterende panthavere. På den annen side må enhver panthaver være forberedt på at et konkursbo kan kreve dekket inntil 5 % av pantets verdi – dog maksimalt 700 ganger rettsgebyret for hvert pantobjekt – til dekning av nødvendige boomkostninger. Usikkerheten blir da ikke vesentlig større dersom de samme 5 % med den samme begrensningen på 700 ganger rettsgebyret også kan benyttes som sikkerhet for lån i rekonstruksjonsperioden og til omkostningene ved rekonstruksjonsbehandlingen. Utrederen forutsetter at dersom rekonstruksjonsforhandlingen ender med at det åpnes konkurs, så kan dette beløpet bare brukes én gang. Med andre ord blir risikoen for de eksisterende panthavere kun inntil 5 % av pantets verdi og maksimalt 700 ganger rettsgebyret for hvert pantobjekt.»

Utrederen uttaler følgende på s. 46 flg. om hvilken saksbehandling og hvilke rettssikkerhetsgarantier som skal gjelde ved etablering av superprioritet og legalpant for lån til drift i perioden med rekonstruksjonsforhandlinger:

«Slik bruk av superprioritet og legalpant bør bare benyttes dersom det ikke finnes andre likvide midler til drift av virksomheten og kostnader til gjeldsforhandlingene. Det vil være et ansvar både for skyldneren og for rekonstruktør/kreditorutvalg å holde utgiftene til drift og forhandlinger på et forsvarlig nivå. Det må utarbeides gode budsjetter for driften av virksomheten og man må se om det finnes inntektsmuligheter. Utrederen vil også peke på at det i mange tilfeller vil være naturlig at eierne og/eller hovedkreditorene bidrar med kreditt til driften.
Låneopptak med sikkerhet i form av superprioritet eller legalpant skal bare foretas med samtykke fra rekonstruksjonsutvalget. De berørte panthavere vil også ha rett til å bringe rekonstruksjonsutvalgets beslutning om å gi slik sikkerhet inn for retten. Retten skal da prøve om det er nødvendig med slikt lån og om det vil virke særlig urimelig for panthaverne. Av hensyn til fremdriften må det settes en kort frist for å bringe saken inn for retten. Det forutsettes også at retten raskt tar stilling til spørsmålet. Det foreslås at vedkommende kreditor da må fremsette begjæring overfor tingretten innen en uke etter at rekonstruktøren har meddelt vedtaket til kreditor. Formen for meddelelse til kreditor må følge de alminnelige regler om kommunikasjon med kreditorene, se pkt. 17 nedenfor.
Dersom eksisterende panthaveres sikkerhet blir vesentlig forringet eller retten finner at det ikke er tilstrekkelig behov for slik lån, kan retten omgjøre samtykke til slik sikkerhet. I USA, hvor bruken av finansiering under rekonstruksjonsperioden er mest brukt, utøver retten en streng sensur av både behovet for slike lån og at pantesikkerheten ikke skal være til vesentlig skade for panthaverne. Det vises også til at etter § 17 fjerde ledd kan retten forby salg av varelager og driftstilbehør som vesentlig forringer panthavers sikkerhet. Det foreslås derfor at dersom eksisterende panthaveres sikkerhet blir vesentlig forringet eller retten finner at det ikke er tilstrekkelig behov for slik lån, skal retten kunne omgjøre samtykke til slik sikkerhet.
Det foreslås en egen bestemmelse i konkursloven § 17 A om slikt låneopptak. Det bør også gis bestemmelser om dette i panteloven.»

8.3 Høringsinstansenes syn

Forslagene i utredningen støttes av Advokatforeningen, mens Finans Norge etterlyser en utredning av hvordan andre enn sikrede kreditorer kan bidra til å finansiere driften i rekonstruksjonsperioden. Brønnøysundsregistrene har en merknad til de praktiske sidene ved etableringen av pant som foreslått i utredningen.

Advokatforeningen uttaler:

«Gjennomføring av rekonstruksjonsforhandlinger krever tilgang til likvider, både til drift av virksomheten og til utgiftene forbundet med rekonstruksjonsarbeidet. Virksomheter som fyller vilkårene for å få åpnet forhandlinger om rekonstruksjon er vanligvis i en økonomisk situasjon der det er begrenset tilgang på likvide midler og trenger således tilførsel av kapital for å kunne gjennomføre rekonstruksjonsforhandlingene. Dette er nok en av de viktigste grunnene til at gjeldsforhandlinger er relativt lite benyttet. Det er i dag som regel kun i de tilfeller det enten foreligger frie (ikke pantsatte) midler, eller skyldneren i forkant av forhandlingene har skaffet frisk kapital, at gjeldsforhandlinger vil kunne gjennomføres. I sistnevnte tilfeller vil finansiering av gjeldsforhandlinger i praksis løses ved at investor låner midler til drift under gjeldsforhandlinger, mot massekravsstatus i en etterfølgende konkurs dersom forhandlingene ikke lykkes. Det er derfor i disse få tilfellene langt på vei etablert en ordning med «superprioritet» for finansiering under gjeldsforhandlinger. Det er imidlertid kun i unntakstilfellene at slike løsninger foreligger allerede ved åpningen av forhandlingene, og Advokatforeningen mener de foreslåtte løsninger i betydelig grad åpner for bedre muligheter for å kunne lykkes med rekonstruksjon. Utreder foreslår derfor at lån til drift og finansiering av rekonstruksjonsforhandlingen skal gis pantesikkerhet foran eksisterende panthavere, enten med såkalt «superprioritet» eller ved bruk av legalpant i medhold av pantel. § 6-4.
Advokatforeningen støtter utrederens forslag på dette punkt. Gir man mulighet for superprioritet i alle aktiva kan nok dette begrense kredittmulighetene for mindre selskaper hvor verdien av panteobjektet er i det lavere sjiktet. Særlig når det ikke er klare begrensninger i størrelsen på et lån med superprioritet. Dette kan muligens på sikt gjøre det vanskeligere for små og mellomstore bedrifter å utnytte de kredittmulighetene som ligger i selskapets aktiva.
For å sikre forutberegnelighet for de øvrige panthaverne, ser Advokatforeningen videre et behov for å prosentvis begrense adgangen til å etablere superpant til finansiering av driften under rekonstruksjonsforhandlingene.»

Finans Norge uttaler:

«Finans Norge er av den klare oppfatning at finansiering av rekonstruksjonsperioden må utredes nærmere og at utredningen må omfatte en langt videre krets enn de med pantsikrede krav i de aktuelle objekter. Etter vår oppfatning må det utredes nærmere hvordan øvrige kreditorer, kreditorer med fortrinnsretter og eierne (for eksempel ved tvungen emisjon) kan bidra til å finansiere rekonstruksjonsperioden.
Hensynet til forutberegnelighet tilsier at det på forhånd skal være mulig å forutse konsekvensene av de rettslige disposisjoner som foretas mellom parter i kraft av sin private autonomi. En kreditor som yter kreditt mot sikkerhet i form av pant kan foreta gode beregninger av den fremtidige økonomiske stillingen dersom kreditten misligholdes. Et annet hensyn som er nær knyttet til forutberegnelighet er hensynet til omsetningsinteresser, nærmere bestemt hvordan formuesretten bygger opp under samfunnsøkonomisk verdiskapning.
Utredningens forslag til finansiering av rekonstruksjonsperioden rokker ved begge disse prinsippene ved at panteobjektene fungerer som sikkerhet for noe annet enn det de var tiltenkt, og som medfører at kreditt til finansiering av rekonstruksjonsperioden vil gå på bekostning av de eksisterende panthavere som vil sitte igjen med dårligere sikkerheter. Dette kan gi utilsiktede konsekvenser, blant annet ved at kreditorer kan bli mer tilbakeholdne med å yte kreditt med sikkerhet i disse panteobjektene, men også at kreditt kan bli dyrere eller at det i tillegg må avtales ytterligere sikkerheter i form av (real)kausjoner.
En annen side ved utredningens forslag til finansieringen av rekonstruksjonsperioden er at dette kan åpne for at nye aktører spekulerer i å finansiere rekonstruksjonsperioder. Det kan være uheldig at nye aktører kommer inn i en sikret posisjon på bekostning av etablerte og pantsikrede kreditorer. Slike aktører kan for eksempel være forskjellige typer fond, eller at eiere av virksomheter kan være interessert i å finansiere rekonstruksjonsperioden selv. I utenrettslige forhandlinger med kreditorene kan eierne skyte inn kapital i virksomheten, men da med dårligste prioritet, men dersom det åpnes rekonstruksjonsforhandlinger kan eierne av virksomheten skyte inn kapital med sikkerhet foran eksisterende panthavere.
I tillegg vil vi også peke på at hensynet til å sikre (real)kausjonistene ikke synes tilstrekkelig ivaretatt ved at forslaget kan ramme kausjonistene. Dersom skyldnerens pant faller bort eller minker øker kausjonistens ansvar tilsvarende og dette innebærer en tvungen gjennopplåning på kausjonistens bekostning, i konkurs ligger dette utenfor boets beslagsrett og det samme bør gjelde ved rekonstruksjon.»

Brønnøysundregistrene uttaler:

«Brønnøysundregistrene legger til grunn at det ikke legges opp til etablering av et nytt pantealternativ med tilhørende ny dokumenttype som omfatter varelager, driftstilbehør og utestående fordringer, men at sikkerhet må etableres særskilt for de ulike typer løsøre på vanlig måte. l pantattesten fra Løsøreregisteret vil pant under rekonstruksjonsforhandlinger fremgå sist i panteheftelsen for de ulike pantealternativer, på samme måte som for legalpant etter panteloven § 6-4. Det vil si at en fortsatt ikke kan legge til grunn rekkefølgen i pantattesten ved vurdering av prioritet.»

Konkursrådet peker i sitt brev 30. mars 2020 til departementet på at mangelen på løsninger for å finansiere rekonstruksjonene er en vesentlig svakhet ved dagens regler, og gir uttrykk for støtte til forslagene i utredningen. I brevet heter det:

«Enkelte høringsinstanser har vært skeptiske til om forslaget til ny § 17 A går for langt på bekostning av panthavere. Konkursrådet påpeker at opptak av lån skal godkjennes av rekonstruktøren og kan overprøves av retten «dersom eksisterende panthaveres sikkerhet blir vesentlig forringet eller retten finner at det ikke er tilstrekkelig behov for et slikt lån». Etter det Konkursrådet har forstått er erfaringene fra USA at første prioritets panthaver ofte selv velger å yte den nye kreditten for ikke å få noen foran seg i prioritetsrekken.
Det er imidlertid en risiko for at disse tiltakene ikke er tilstrekkelige, og Konkursrådet tror nok at det bør være adgang til også å belåne realregistrerte eiendeler, men innser samtidig at det kanskje er vanskelig å innføre dette på kort sikt uten ytterligere utredning.
Konkursrådet støtter også forslagene om at det i begjæringen om åpning av rekonstruksjon skal redegjøres for hvordan videre drift skal finansieres, jf. § 2 første og andre ledd i forslaget. Det er normalt slik at likviditetsbehovet vil øke umiddelbart ved åpning av gjeldsforhandling. Dette forslaget vil legge til rette for at skyldneren, eventuelt den kreditoren som har innlevert begjæringen, forsøker å avklare finansieringen på forhånd.
Konkursrådet støtter for øvrig høringsinnspill fra Brønnøysundsregistrene om at gjennomføring av finansiering med superprioritet krever enkelte endringer i panteloven.»

8.4 Departementets vurdering

Departementet ser det som viktig å forbedre mulighetene til å finansiere fortsatt drift av virksomheten under rekonstruksjonsforhandlinger. Det er særlig behov for dette nå som følge av situasjonen som har oppstått med utbruddet av covid-19. Departementet følger derfor opp forslagene i utredningen om å innføre regler om mulighet for etablering av pantesikkerhet for lån til fortsatt drift i rekonstruksjonsperioden i driftstilbehør, varelager og utestående fordringer med såkalt superprioritet foran eksisterende panthavere. Departementet følger dessuten opp forslaget om at slik finansiering skal sikres ved legalpant innenfor tilsvarende rammer som gjelder etter reglene i panteloven § 6-4 om legalpant for nødvendige boomkostninger under konkursbehandling. Bestemmelsene foreslås tatt inn i § 19 i lovforslaget. I tillegg har departementet utarbeidet nye bestemmelser i panteloven om superprioritet og legalpant som nevnt.

Til innvendingene fra Finans Norge om at også øvrige kreditorers og eieres mulighet til å bidra til finansieringen bør utredes nærmere, samt til Konkursrådets innspill om at det bør være adgang til å belåne også realregistrerte eiendeler, vil departementet vise til at det i nåværende situasjon er viktig raskt å få på plass en midlertidig ordning som kan avhjelpe situasjonen, og som allerede er tilstrekkelig utredet. Departementet foreslår ikke i denne omgang regler som går utover å følge opp forslagene i utredningen.

Finans Norge har påpekt at kreditt til finansiering av rekonstruksjonsperioden vil gå på bekostning av eksisterende panthavere. Siden det foreslås at panterettigheter til sikkerhet for lån under rekonstruksjonsforhandling etter nye regler om superprioritet og legalpant skal gå foran eksisterende panterettigheter, har departementet vurdert forslagene opp mot forbudet mot tilbakevirkende lover i Grunnloven § 97. Spørsmålet er om inngrepet i etablerte panthaveres posisjon etter en helhetsvurdering utgjør særlig urimelig eller urettferdig tilbakevirkning, jf. Rt-1996-1415 (Borthen), Rt-2007-1281 (Øvre Ullern) og Rt-2013-1345 (strukturkvote).

Når det gjelder forslaget om legalpant etter ny § 6-5 i panteloven, viser departementet til at panteloven § 6-4 allerede har en regel om legalpant for boomkostninger, som innebærer at panthaverne må ta høyde for en mulighet for fem prosents reduksjon av sikkerhetens verdi. Siden departementet går inn for at panteretten for boomkostninger etter § 6-4 i en eventuell etterfølgende konkurs ikke skal gjelde så langt pant for lån under rekonstruksjonsforhandling etter ny § 6-5 benyttes, innebærer lovforslaget ingen økning av den størrelsesmessige reduksjonen av sikkerheten som panthaverne må ta høyde for allerede etter gjeldende rett. Forslaget innebærer kun en utvidelse av hvem denne sikkerheten kan benyttes til fordel for, ved at man inkluderer långiver etter lovforslaget § 19. Dette kan medføre en viss økt risiko for at pantet aktualiseres, men samtidig kan en økt sannsynlighet for vellykket rekonstruksjon som følge av at det ytes lån etter § 19, medføre lavere risiko for konkurs. Så lenge den størrelsesmessige rammen for legalpantet er den samme som etter gjeldende rett, kan departementet ikke se at forslaget er problematisk opp mot forbudet mot urimelig eller urettferdig tilbakevirkning etter Grunnloven § 97.

Når det gjelder forslaget om såkalt superprioritet for lån under rekonstruksjonsforhandling, som skal gå foran eksisterende pant i driftstilbehør, varelager og utestående fordringer, jf. forslaget til ny § 3-1 a og nytt fjerde ledd i § 4-10 i panteloven, medfører dette at sikkerheten for eksisterende panthavere reduseres med det beløpet som eventuelt benyttes til dekning av lånet etter lovforslaget § 19. Departementet viser her for det første til at opptak av slikt lån etter forslaget skal godkjennes av rekonstruksjonsutvalget. Samtykke fra utvalget kan etter begjæring fra eksisterende panthavere overprøves av retten, som kan nekte godkjenning hvis det medfører at eksisterende panthaveres sikkerhet blir vesentlig forringet. Rettens kontroll vil etter dette kunne avverge tilfeller der anvendelse av de nye reglene ellers kunne gi urimelige utslag for eldre panthavere i det enkelte tilfellet. Advokatforeningen har etterlyst en prosentvis begrensning av adgangen til å etablere pant med superprioritet av hensyn til forutberegneligheten for øvrige panthavere. Departementet ser det imidlertid ikke som hensiktsmessig, eller nødvendig av hensyn til Grunnloven § 97, å foreslå noen slik begrensning. Det vil kunne variere for den enkelte virksomhet hvor stort låneopptak som kan være akseptabelt. Vurderingen av om den aktuelle pantsettelsen er akseptabel sett opp mot øvrige pantekreditorers stilling i det enkelte tilfellet, vil høre under den kontrollen rekonstruksjonsutvalget, og eventuelt retten, skal foreta ved godkjenning og overprøving etter lovforslaget. Departementet viser videre til at de aktuelle panterettighetene allerede er en til en viss grad usikker størrelse etter gjeldende rett, siden de er såkalte tingsinnbegrepspant som omfatter de formuesgodene som inngår i pantet til enhver tid. Panthaveren må følgelig regne med endringer i pantets verdi over tid. Ved vurderingen av forholdet til Grunnloven § 97 må det dessuten legges betydelig vekt på at lovforslaget kan gi bedre muligheter for vellykket gjennomføring av rekonstruksjonsforhandlinger, avverging av konkurs og videre drift av virksomheten, noe som generelt er positivt for pantekreditorene, næringslivet generelt og av stor samfunnsmessig betydning. Dette hensynet har etter departementets syn særlig stor vekt i situasjonen som nå er oppstått som følge av utbruddet av covid-19, der mange bedrifter som ellers ikke ville vært aktuelle for konkurs, kan få gjeldsproblemer og behov for rekonstruksjonsforhandling. For at reglene om lån under rekonstruksjonsforhandling skal få rask effekt som et virkemiddel til å avhjelpe situasjonen, er det viktig at de gis anvendelse også for panterettigheter som er stiftet før lovens ikrafttredelse.

Departementet har vurdert om det eventuelt bør gis en overgangsperiode for de nye reglene, for å gi eksisterende panthavere tid til å innrette seg etter endringene. En slik overgangsperiode ville imidlertid medføre at lovforslaget kunne fått mindre effekt som virkemiddel til å avhjelpe den ekstraordinære situasjonen mange virksomheter nå står i som følge av utbruddet av covid-19. En overgangsperiode er også lite praktisk når det foreslås en midlertidig lov med begrenset varighet. Departementet kan heller ikke se at det er påkrevd med en overgangsperiode av hensyn til Grunnloven § 97, i hvert fall ikke i den ekstraordinære situasjonen man nå står overfor.

Etter dette er departementets konklusjon at forslagene om såkalt superprioritet og legalpant for lån under rekonstruksjonsforhandling ikke reiser problemer opp mot forbudet mot urimelig eller urettferdig tilbakevirkning etter Grunnloven § 97.

Siden ordningen med superprioritet skal gis virkning også i relasjon til allerede stiftede panterettigheter, vil den i enkelte tilfeller, der superprioriteten gjøres gjeldende, kunne innebære en form for ekspropriasjon av et formuesgode fra en person (den eksisterende panthaveren) til en annen (långiveren etter lovforslaget § 19). Dette er ikke tilfellet for forslaget om legalpant, som ikke innebærer noen utvidelse av legalpantets størrelse utover det panthaveren allerede må avfinne seg med etter panteloven § 6-4 om boomkostninger. Forslaget medfører riktignok at det kan bli noe større risko for at legalpantet aktualiseres, ettersom det kommer inn en ytterligere begunstiget (långiveren etter § 19). Både for pant med superprioritet og legalpantet dreier det seg ikke om noen avståelse av eiendom i snever forstand, men om en noe økt risiko for eksisterende panthavere. Departementet legger til grunn at vurderingen etter Grunnloven § 97 vil være dekkende også for vurderingen etter Grunnloven § 105 av denne økte risikoen, slik at § 105 ikke vil kunne gi noe vern utover det som følger av § 97. Som fremholdt av Høyesterett i Rt-1996-1440 (Tunheim), er det en nær forbindelse mellom bestemmelsene i § 97 og § 105. Likheten som etablerte panterettigheter har med eiendomsrett i snever forstand, vil også være relevant etter Grunnloven § 97, hvor det særlig skal tas hensyn til hvilke rettigheter eller etablerte rettsposisjoner som inngrepet gjelder. Departementet viser videre til de hensyn som er fremhevet ovenfor knyttet til at lovforslaget kan gjøre det mulig å gjennomføre vellykkede rekonstruksjoner i flere tilfeller enn i dag, og dette kan komme også eksisterende pantekreditorer til gode. Vurderingen av dette opp mot Grunnloven § 105 blir sammenfallende med vurderingen etter § 97.

Departementet finner det etter dette klart at verken § 97 eller § 105 i Grunnloven er til hinder for at de nye panterettighetene som foreslås, gis virkning også overfor eksisterende panterettigheter stiftet før lovens ikrafttredelse.

Departementet har også vurdert de nye reglene om pant med superprioritet opp mot vernet av eiendomsretten etter den europeiske menneskerettskonvensjonen første tilleggsprotokoll artikkel 1 (heretter EMK P1-1). Forutsatt at eksisterende panthavers panterett, med den eksisterende dekningsrekkefølge (prioritet) vedkommende har, er en «possession» etter EMK P1-1, må eventuelle inngrep i eierens rettighetsutnyttelse – for ikke å komme i strid med bestemmelsen – være i samsvar med loven og ikke vilkårlig, forfølge et legitimt formål og være forholdsmessig. Inngrepet vil være uforholdsmessig og dermed konvensjonsstridig dersom eieren må bære «an individual and excessive burden». Departementet finner det klart at lovforslaget forfølger et legitimt formål. Som fremhevet ovenfor kan lovforslaget gi bedre muligheter for vellykket gjennomføring av rekonstruksjonsforhandlinger, avverge konkurs og sikre videre drift av virksomheten, noe som generelt er positivt for pantekreditorene, næringslivet generelt og av stor samfunnsmessig betydning. Det er dermed forholdsmessighetsvurderingen som vil være det sentrale for spørsmålet om hvorvidt et inngrep vil være i strid med EMK P1-1.

Ved forholdsmessighetsvurderingen kommer mange av de samme hensynene inn som ved vurderingen etter Grunnloven § 97. Dette innebærer blant annet at inngrep normalt ikke vil anses for å være uforholdsmessige i tilfeller der inngrepet består av endringer i fremtidige reguleringer av etablerte rettighetsposisjoner som skyldes tungtveiende og ekstraordinære samfunnsmessige behov, og som ikke rammer spesielt hardt. Departementet viser til at tiltaket er egnet til å føre til flere vellykkede gjeldsforhandlinger. Det anses viktig å skaffe likviditet til kostnadene under rekonstruksjonsforhandlingene. For å oppnå dette har departementet foreslått flere tiltak, hvor pant med superprioritet er ett av dem. Departementet anser det som nødvendig med tiltak som også tilfører likvide midler til prosessen, slik pant med superprioritet legger til rette for. Panteobjektene som er omfattet av forslaget, vil etter departementets syn føre til et mindre inngrep i eksisterende panterettigheter sammenliknet med alternativer som pant i skyldnerens realregistrerte eiendeler. For legalpantet innebærer ikke lovforslaget et inngrep utover at det blir en noe økt risiko for at pantet blir benyttet. Driftstilbehør, varelager og fordringer er panteobjekter med varierende verdi over tid. Dette vil også kunne reflekteres i kredittvilkårene for lån i slike objekter. Etter lovforslaget skal retten dessuten sette en beslutning om superprioritet til side dersom eksisterende panthaveres sikkerhet vil bli vesentlig forringet. Retten skal derfor påse at etablering av pant med superprioritet ikke skal slå urimelig ut i det enkelte tilfellet for eksisterende panthavere. Departementet viser også til at muligheten for å gjennomføre vellykkede rekonstruksjoner i flere tilfeller enn i dag vil komme hele kreditorfellesskapet til gode. Etter en samlet vurdering finner departementet at lovforslaget ikke er i strid med EMK P1-1.

For øvrig viser departementet til at rekonstruksjonsutvalgets og rettens kontroll også vil tjene til å sikre mot slik spekulering i finansiering av rekonstruksjonsperioder som Finans Norge har uttrykt bekymring for.

Departementet er ellers enig med Finans Norge i at det vil være uheldig om realkausjonistens ansvar øker som følge av bortfall av skyldnerens pant for å sikre finansiering i rekonstruksjonsperioden. Departementet foreslår derfor at legalpant for lån til fortsatt finansiering i rekonstruksjonsperioden ikke skal omfatte formuesgoder som en tredjeperson har stilt som pantesikkerhet for konkursskyldnerens gjeld. Det foreslås altså en mer begrenset løsning her enn det som gjelder for boomkostninger etter § 6-4.

På bakgrunn blant annet av innspillet fra Brønnøysundregistrene ser departementet at det er behov for enkelte midlertidige nye bestemmelser i panteloven for å klargjøre at sikkerheten for lån til finansiering av fortsatt drift skal ha prioritet foran øvrige heftelser, jf. forslaget til ny § 3-1 a og § 4-10 fjerde ledd i panteloven. Dette bør fremgå av panteloven, og ikke bare av rekonstruksjonsloven. Panteretten må ellers etableres særskilt for de enkelte typer av løsøre på vanlig måte, etter de ellers gjeldende reglene i panteloven kapittel 3 og 4 om dette. Det foreslås i tillegg nye bestemmelser i panteloven ny § 6-5 om legalpant for lån til finansiering av rekonstruksjonsperioden. Det fremgår av denne bestemmelsen at i den utstrekning denne panteretten er benyttet, reduseres boets legalpanterett etter § 6-4 tilsvarende ved en eventuell direkte etterfølgende konkurs.

Etter dette vises det til § 19 i lovforslaget og til forslaget til ny § 3-1 a, § 4-10 nytt fjerde ledd og § 6-5 i panteloven (jf. lovforslaget § 66 nr. 2). I tillegg vises det til merknadene til bestemmelsene.

Til toppen
Til dokumentets forside