Tilråding fra Finans- og tolldepartementet av 8. juni 1995, godkjent i statsråd samme dag.

__________________________________

1.Innledning

Den 23. mars 1995 ble det i Oslo undertegnet en overenskomst til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og av formue mellom Norge og Mexico. Samtykke til undertegning ble gitt ved kongelig resolusjon av 25. februar 1994. Overenskomsten ble på Norges vegne undertegnet av utenriksminister Bjørn Tore Godal, og på Mexicos vegne av ambassadør Antonio Villegas.

Overenskomsten vil tre i kraft på datoen for mottakelsen av den siste av underrettelsene om at de nødvendige konstitusjonelle skritt for overenskomstens ikrafttredelse er tatt i de to stater. Overenskomsten vil i Norge få virkning med hensyn til skatter av inntekt og formue som vedkommer det kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft.

2.Generelle bemerkninger

Etter anmodning fra norske myndigheter ble det i 1992 påbegynt forhandlinger mellom Norge og Mexico om inngåelse av en dobbeltbeskatningsavtale mellom de to land. Etter annen forhandlingsrunde ble utkast til avtale parafert i Oslo den 1. april 1993. Den norske delegasjonen ble ledet av lovrådgiver Per Olav Gjesti, Finansdepartementet. Overenskomsten bygger i store trekk på det mønster for bilaterale avtaler som ble utarbeidet av OECD i 1963, og senere revidert i 1977 og i 1992. På grunn av de store forskjellene i Norges og Mexicos økonomier, er det også tatt hensyn til det mønsterutkast som er utarbeidet i FN vedrørende skatteavtaler mellom industrialiserte land og utviklingsland. Avtalen inneholder imidlertid enkelte avvik fra de forannevnte mønsteravtalene. Bl.a. har overenskomsten bestemmelser om virksomhet og arbeid utenfor kysten, tilsvarende slike som finnes i mange skatteavtaler Norge har inngått de senere år.

I overenskomsten er det tatt hensyn til den norske "Skattereformen 1992", noe som har medført at enkelte bestemmelser avviker fra det som tidligere har vært vanlig i de norske skatteavtalene. Den viktigste av disse er bestemmelsen som regulerer metoden for unngåelse av dobbeltbeskatning. Tidligere har Norge som hovedregel anvendt fordelingsmetoden. Etter denne metoden unngås dobbeltbeskatning ved at inntekter som etter avtalens bestemmelser kan beskattes i den annen stat, unntas fra beskatning i Norge. På bakgrunn av skattereformen har imidlertid Norge funnet det ønskelig å anvende godskrivelsesmetoden (kreditmetoden) for å unngå dobbeltbeskatning. Etter denne metoden kan Norge, overfor personer bosatt i Norge, skattlegge hele inntekten, men må innrømme som fradrag i den utlignede skatt et beløp som svarer til den skatt som er betalt i Mexico.

Avtalen er inngått på norsk og spansk.

Til de enkelte materielle bestemmelser i overenskomsten bemerkes:

Artiklene 1 og 2 har bestemmelser om overenskomstens saklige anvendelsesområde. I følge artikkel 1 omfatter avtalen personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene eller i begge stater. Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av avtalen. Avtalen omfatter også formuesskatt. Mexico utskriver for tiden ikke formuesskatt.

Artiklene 3-5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i overenskomsten.

Det følger av artikkel 3 punktene 1 a) og b) at overenskomsten også får anvendelse på de respektive lands kontinentalsokler for så vidt gjelder utøvelse av rettigheter med hensyn til havbunnen og undergrunnen samt deres naturherligheter. I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det fastslått at avtalen ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland.

De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-mønsteret.

Artikkel 4 definerer uttrykket "person bosatt i en kontraherende stat". Punktene 2 og 3 regulerer situasjonen hvor en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt (hjemmehørende) både i Norge og i Mexico.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket "fast driftssted". Denne definisjonen er viktig fordi den danner rammen for skattlegging etter artikkel 7 av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene stat oppebærer ved virksomhet i den annen stat.

Ifølge artikkelens punkt 3 er stedet for et bygningsarbeid, eller et anleggs- eller installasjonsprosjekt å anse som et fast driftssted for foretaket bare såfremt stedet opprettholdes eller virksomheten varer lenger enn 6 måneder. Dette er i samsvar med FN-mønsteret, mens OECD-mønsteret her har en nedre grense på 12 måneder. For øvrig avviker bestemmelsen fra OECD-mønsteret ved at det, som vanlig i skatteavtaler Norge har inngått i de senere år, er tatt med en bestemmelse hvoretter tilknyttet kontrollvirksomhet uttrykkelig er inkludert i bestemmelsen.

Punkt 4 angir hva som ikke omfattes av begrepet "fast driftssted". Etter ønske fra Mexico er punkt 4 e), om opprettholdelsen av et fast forretningssted i forbindelse med visse aktiviteter av forberedende art eller som har karakter av en hjelpevirksomhet, noe endret i forhold til OECD-mønsteret.

Bestemmelsene i punkt 5 regulerer når en representant skal anses for å være "avhengig" og således anses for å utgjøre et fast driftssted for foretaket, mens punkt 7 omhandler benyttelse av en uavhengig representant. Begge er utformet etter OECD's mønster. I punkt 6 er etter ønske fra Mexico inntatt en særlig regel om forsikringsforetak. Et forsikringsforetak skal anses for å ha fast driftssted i den annen stat hvis det innkrever premie på denne stats territorium eller forsikrer risiki som befinner seg der gjennom en person som ikke er en uavhengig representant som omhandlet i punkt 7. Bestemmelsen er i overenstemmelse med FN-mønsteret. For øvrig er artikkel 5 i samsvar med OECDmønsteret.

Når det gjelder virksomhet på kontinentalsokkelen, er det fastsatt særregler i artikkel 21, jf. bemerkningene nedenfor.

Artiklene 6-22 har regler om beskatning av forskjellige former for inntekt. Disse bestemmelsene har til formål å forhindre dobbeltbeskatning, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt. De detaljerte reglene om de forskjellige inntektskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor den skattepliktige er bosatt, eller den annen stat hvor inntekten skriver seg fra (kildestaten).

Skatteavtalen regulerer ikke trekk på forskuddsstadiet. I prinsippet kan derfor statene tilbakeholde kildeskatt etter den fulle sats som følger av intern lovgivning. I den utstrekning skatteavtalen medfører at skatt enten skal betales med en redusert sats eller inntekten eller formuen skal unntas fra beskatning, må etterfølgende justering finne sted.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Dette er i overensstemmelse med OECD-mønsteret. Det samme gjelder ved inntekt fra direkte bruk eller annen utnyttelse av fast eiendom.

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en kontraherende stat utøver i den annen stat. Slik virksomhet kan bare inntektsbeskattes i den sistnevnte stat dersom den utøves gjennom et fast driftssted der. De nærmere definisjoner av hva som forstås ved et fast driftssted er, som nevnt ovenfor, tatt inn i artikkel 5. Derimot inneholder artikkel 7 hovedprinsippene for selve ansettelsen av fortjeneste som skriver seg fra det faste driftssted.

I henhold til OECD's mønster, er det bare inntekt som kan tilskrives det faste driftssted som skal kunne skattlegges i kildestaten. Inntekt av annen, ikke tilknyttet virksomhet i samme stat, faller således utenfor driftsstedets beskatningsgrunnlag. Ved utarbeidelsen av FN-mønsteret var det oppfatningen blant u-landsrepresentantene at OECD-regelen burde utbygges slik at et fast driftssted ble gitt større "tiltrekningskraft" på andre inntekter enn dem som direkte kunne tilskrives driftsstedet. FN-mønsteret tok således med en bestemmelse om at også inntekt som skriver seg fra salg av likeartede varer som dem som selges gjennom det faste driftssted, skal kunne skattlegges i kildestaten. Bestemmelsen i overenskomstens punkt 1 avviker imidlertid noe fra FN-mønsteret ved at bestemmelsen ikke skal gjelde hvis foretaket kan påvise at slike likeartede salg har blitt utført av andre grunner enn å oppnå fordeler i henhold til bestemmelsene i denne overenskomst.

Artikkelens punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av det faste driftssteds fortjeneste, nemlig at driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt selvstendig foretak som utøvet samme eller lignende virksomhet under samme eller lignende forhold, og det opptrådte helt uavhengig i forhold til det foretak hvis faste driftssted det er ("armlengdeprinsippet").

Artikkelens punkt 3 gir regler om rammen for utgiftsfradragene ved fastsettelsen av det faste driftssteds skattbare fortjeneste. Første punktum er i samsvar med OECDmønsteret, mens resten er føyet til med utgangspunkt i FN's mønster etter forslag fra Mexico. Tilføyelsen slår fast at det ved inntektsfastsettelsen skal ses bort fra betalinger mellom driftsstedet og hovedkontoret eller en annen filial når betalingen har form av royalty, honorar e.l. som vederlag for bruk av patenter eller andre rettigheter eller i form av provisjon for administrasjon eller tjenester, eller, med unntak av banker, i form av renter på lån av penger til det faste driftssted. Under enhver omstendigheter skal det gjøres fradrag for eventuelle faktiske utgifter som hovedkontoret har hatt på vegne av filialen.

De øvrige bestemmelsene i artikkelen svarer til OECD's mønster.

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal skips- og luftfartsvirksomhet, som definert i artikkel 3 punkt 1 h).

Overenskomstens punkt 1 avviker noe fra OECD's mønster, ettersom det fastsetter at fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy som drives i internasjonal fart, bare kan skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende. Dette er imidlertid i samsvar med de skatteavtaler Norge har inngått i de senere år. I annen setning er det presisert at uttrykket fortjeneste av skip eller luftfartøy som drives i internasjonal fart ikke omfatter inntekt fra annen type transport eller losjivirksomhet som hotelldrift o.l.

Etter punkt 2 skal fortjeneste ved bruk, vedlikehold eller utleie av containere benyttet til transport bare kunne skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende.

Punkt 3 klargjør at bestemmelsene i punkt 1 også gjelder fortjeneste når et foretak deltar i en "pool", felles forretningsvirksomhet eller i et internasjonalt driftskontor. I artikkelens punkt 4 er det fastsatt hvordan bestemmelsene skal anvendes i forhold til inntekter som oppebæres av konsortier som SAS. I følge punkt 3 er det kun den del av inntekten som tilfaller den norske interessent (Det Norske Luftfartsselskap A/S (DNL)) og som står i forhold til i DNL's andel av SAS-konsortiet som kan beskattes i Norge. Bestemmelsen er gjort gjensidig i tilfelle Mexico skulle delta i et lignende konsortium.

Artikkel 9 omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre. Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, dvs. mor- og datterselskaper samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Artikkelen gir ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengde-standarden, jf. skatteloven _ 54 første ledd. Artikkelen er bygget på prinsippene i OECD-mønsteret.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av dividender. Etter artikkelens punkt 1 kan slike inntekter skattlegges i den kontraherende stat hvor aksjonæren er bosatt.

De samme inntektene kan dessuten skattlegges i den stat hvor selskapet som utdeler dividendene er hjemmehørende (kildestaten), jf. punkt 2. Den skattesats som kan benyttes er imidlertid begrenset til 15 prosent hvis mottakeren er den virkelige rettighetshaver og ikke for eksempel en stråmann for den faktiske eier enten i kildelandet eller i et tredje land. Artikkelens punkt 3 fastsetter at dividender utbetalt til et selskap som direkte kontrollerer minst 25 prosent av aksjekapitalen i det utdelende selskap skal være unntatt fra beskatning i kildestaten. Begrunnelsen for at dividendeutdeling fra datter- til morselskap er unntatt fra kildebeskatning er hensynet til å eliminere, eller i det minste begrense, såkalt kjedebeskatning av samme inntekt.

De ovenfor nevnte begrensninger i adgangen til å kreve kildeskatt gjelder likevel ikke når de aksjer hvorav dividendene utdeles reelt er knyttet til næringsvirksomhet eller utøvelse av fritt yrke gjennom et fast driftssted eller fast sted for selvstendige personlige tjenester, som rettighetshaveren har i den stat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. Etter artikkelens punkt 5 skattlegges i så fall dividendene i samsvar med bestemmelsene i henholdsvis artikkel 7 eller artikkel 14. (Tilsvarende bestemmelser gjelder etter artikkel 11 punkt 6 for renter og etter artikkel 12 punkt 4 for royalty).

Artikkel 11 omhandler renteinntekter. Overensstemmende med OECD-mønsteret er det fastsatt at slike inntekter kan skattlegges både i den stat hvor mottakeren er bosatt, jf. punkt 1, og i den stat hvor rentene skriver seg fra, jf. punkt 2. Kildeskatten i den sistnevnte stat skal dog ikke overstige 10 prosent av rentenes bruttobeløp når det gjelder banker, og 15 prosent i andre tilfeller. I en periode på fem år fra denne bestemmelsen har virkning anvendes imidlertid en sats på 15 prosent også for banker, jf. punkt 3. Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av renter som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet.

I punkt 4 er det gitt visse unntak fra retten til å oppkreve kildeskatt. Dette gjelder tilfeller hvor renter oppebæres av en kontraherende stat eller en av dens forvaltningsmyndigheter, samt dersom nevnte myndigheter garanterer eller forsikrer det gjeldsforhold som rentene knytter seg til. Således er det for norske institusjoners vedkommende fastsatt at renter som mottas av -- og renter av lån garantert av -- en lokal forvaltningsmyndighet, Norges Bank, Garantiinstituttet for Eksportkreditt eller A/S Eksportfinans ikke skal undergis kildebeskatning i Mexico. Det samme gjelder i visse tilfeller renter til pensjonsfond, se underpunkt d).

De kompetente myndigheter kan bli enige om at denne artikkelen ikke skal få anvendelse dersom fordringen som foranlediger rentebetalingen ble konstruert eller inngått med det hovedformål å oppnå fordelene i denne artikkelen.

Artikkel 12 gir bestemmelser om skattlegging av royalty, som tilsvarer rentebestemmelsene i artikkel 11. Royalty kan skattlegges både i mottakerens bostedsstat og i kildestaten, men satsen for den kildeskatt som kan kreves er begrenset til 10 prosent av royaltyens bruttobeløp. Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av royalty som utbetales fra Norge til mottaker i utlandet.

Definisjonen av uttrykket royalty i punkt 3 avviker fra OECD-mønsteret av 1992 og de fleste skatteavtaler som Norge har inngått i de senere år, ved at godtgjørelse for bruken av industrielt, kommersielt eller vitenskapelig utstyr er inkludert i begrepet royalty. Begrepet royalty er således bevisst utvidet til også å omfatte rene leasinginntekter. Imidlertid vil "bare-boat leasing" av oljerigger og tilsvarende utstyr ikke vært omfattet av artikkel 12 om royalty, men av artikkel 21 om virksomhet utenfor kysten, se artikkel 21 punkt 3 og bemerkningene nedenfor. Videre omfatter "royalty" også gevinst ved avhendelse av enhver slik rettighet eller eiendel som er et resultat av dets innsats eller bruk.

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster. Bestemmelsene bygger på det prinsipp at retten til å skattlegge formuesgevinst bør tilligge den stat som var berettiget til å skattlegge vedkommende formuesgode og dens avkastning, før avhendelse fant sted.

Etter punkt 1 kan gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den kontraherende stat hvor eiendommen ligger. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av aksjer eller andre rettigheter i et selskap hvis formue hovedsakelig, direkte eller indirekte, består av slik fast eiendom, for eksempel et eiendomsselskap.

Gevinst ved avhendelse av aksjer i et datterselskap (aksjer som representerer en deltagelse på mer en 25% av aksjene i et selskap), kan skattlegges i den stat hvor datterselskapet er hjemmehørende, jf. punkt 3.

Punkt 4 inneholder en særbestemmelse som gir Norge rett til å beskatte gevinster ved salg av aksjer eller andeler i norske selskaper i inntil 5 år etter at aksjonæren har vært skattemessig bosatt i Norge. Bestemmelsen er kommet inn på bakgrunn av de nye utflyttingsreglene i skattelovens _ 15 første ledd, bokstav e).

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke, kan i henhold til artikkelens punkt 5 skattlegges i den kontraherende stat hvor det faste driftssted eller faste sted befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftssted eller faste sted.

I henhold til punkt 6 skal gevinst ved avhendelse av skip, luftfartøy eller containere i internasjonal fart bare kunne skattlegges i den staten hvor foretaket er hjemmehørende, se kommentarene til artikkel 8.

Gevinst ved avhendelse av andre formuesgjenstander enn dem som er spesielt nevnt, kan bare skattlegges i avhenderens bostedsstat, jf. punkt 7.

Artikkel 14 gjelder beskatningen av inntekt ved utøvelse av fritt yrke. Bestemmelsene om beskatning av inntekt av slik virksomhet avviker noe fra OECD's mønsteravtale. Etter dette mønster skattlegges inntekter ved utøvelse av fritt yrke i den stat hvor yrkesutøveren er bosatt, med mindre han i en annen kontraherende stat vanligvis råder over et fast sted (kontor eller lignende) som tjener utøvelsen av hans virksomhet. I så fall kan sistnevnte stat skattlegge den del av inntekten som kan henføres til et slikt sted. Artikkelen har her fått en tilføyelse som avviker noe fra OECD-mønsteret, således at sistnevnte stat også kan skattlegge dersom oppholdet i denne stat i ett eller flere tidsrom til sammen overstiger 183 dager i løpet av enhver tolvmåneders periode.

Punkt 2 i artikkelen definerer nærmere hva som ligger i begrepet "fritt yrke", og nevner eksempler på aktiviteter og yrkesgrupper som kan falle inn under artikkelen. Oppregningen er ikke uttømmende. Det bemerkes at bestemmelsen bare omhandler selvstendige yrkesutøvere, og således ikke f.eks. en lege som er fast ansatt ved en bedrift. Artister og idrettsutøvere er omhandlet særskilt i overenskomstens artikkel 17.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 15. Som etter OECD-mønsteret tilkommer det den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene med mindre arbeidet utføres i den annen kontraherende stat. I så fall har den stat hvor arbeidet utføres, rett til å skattlegge inntektene. Det gjelder dog et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagers regel. Bestemmelsen er i samsvar med OECD's mønster.

Under forhandlingene ble problematikken om beskatningen av innleide arbeidstakere inngående drøftet. Etter norsk oppfatning kommer unntaket i punkt 2 ikke til anvendelse dersom arbeidstakeren er innleid og en har således fått et punkt 3 i avtalen som presiserer dette.

Artikkelens punkt 4 gir særregler for lønnsarbeid utført om bord i et skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart. Lønnsinntekter fra slikt arbeid kan skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende, jf. artikkel 8 punkt 1.

Når det gjelder lønnsutbetalinger til norske besetningsmedlemmer i SAS, er det inntatt en bestemmelse i punkt 5 om at disse bare skal kunne skattlegges i Norge.

Artikkel 16 omhandler styregodtgjørelse. Slike inntekter kan i overensstemmelse med OECD-mønsteret skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 17 fastsetter at artister og idrettsutøvere kan skattlegges i den stat hvor slik virksomhet utøves, uansett reglene i artikkel 14 om fritt yrke og artikkel 15 om lønnsarbeid i privat tjeneste. Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som presiserer at den stat hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, f.eks. et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet. Reglene i punktene 1 og 2 bygger på OECD's mønster.

I punkt 3 er det gitt unntak fra nevnte regler når opptredenen i den ene kontraherende stat er understøttet av offentlige fond i den annen kontraherende stat. I slike tilfeller skal inntekten bare kunne skattlegges i den stat hvor artisten eller idrettsutøveren er bosatt.

Artikkel 18 omhandler pensjoner, livrenter, sosiale trygdeytelser og underholdsbidrag. I motsetning til tilsvarende bestemmelse i OECD-mønsteret omhandler denne artikkelen alle typer pensjoner, både private og offentlige. Etter punkt 1 skal pensjoner skattlegges i den stat hvor pensjonisten er bosatt. For tiden har ikke Norge intern hjemmel til å skattlegge pensjonsutbetalinger til personer som ikke er bosatt i Norge. Punkt 2 fastslår at underholdsbidrag som hovedregel kun skal beskattes i den stat hvor mottakeren er bosatt. Dersom bidraget utdeles av en person bosatt i en av statene til en mottaker i den annen stat, og beløpet ikke er fradragsberettiget for betaleren er det imidlertid bare utbetalingslandet som har beskatningsretten.

Artikkel 19 omhandler offentlig tjeneste. Som hovedregel og i samsvar med OECD's mønster, er den stat som utreder godtgjørelsen tillagt beskatningsretten. For så vidt angår lønnsutbetalinger gjelder hovedregelen ikke når de bestemte vilkår i punkt 1 b) er oppfylt, og heller ikke i forbindelse med utøvelse av offentlig forretningsvirksomhet, jf. punkt 2. Offentlige pensjonsutbetalinger omfattes som nevnt av artikkel 18.

Artikkel 20 fastsetter at studenter og lærlinger som er bosatt i den ene kontraherende stat og som midlertidig oppholder seg i den annen stat i anledning sin personlige utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte stat av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne stat. Bestemmelsen samsvarer med OECD-mønsteret og med skatteloven paragraf 26 første ledd, bokstav o.

Artikkel 21 inneholder regler om virksomhet utenfor kysten (offshorevirksomhet).

Punkt 1 slår fast at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft innenfor sitt avgrensede område uansett hva som måtte følge av overenskomsten for øvrig.

Punktene 2, 3 og 4 omhandler næringsinntekt og fastsetter at slik virksomhet utøvet utenfor kysten av en stat skal anses å utgjøre virksomhet utøvet gjennom et fast driftssted eller et fast sted i denne stat, dersom virksomheten utøves til sammen over 30 dager i løpet av enhver tolvmåneders periode. Punkt 3 slår fast at "bare-boat leasing" av oljerigger og lignende utstyr skal omfattes av virksomhet i punkt 2, og således ikke av artikkel 12 om royalty. Inntekten fra virksomhet etter punktene 2, 3 og 4 kan skattlegges fra første dag i denne stat. Bestemmelsene i punkt 4 a) og b) tar sikte på å hindre at 30-dagers fristen blir omgått.

Punkt 5 inneholder et unntak fra de generelle bestemmelsene i punktene 2, 3 og 4 for fortjeneste ved transport av forsyninger eller personell, eller ved drift av taubåter eller lignende hjelpefartøy knyttet til virksomhet som omhandlet i artikkelen. Slik fortjeneste skattlegges i overensstemmelse med de øvrige artikler i overenskomsten.

I punkt 6 a) er det gitt bestemmelser om beskatning av lønnsinntekter i forbindelse med sokkelvirksomhet. Slik inntekt kan skattlegges i sokkelstaten såfremt arbeidsoppholdet til sammen varer mer enn 30 dager i løpet av enhver tolvmåneders periode. Unntak fra denne regel er imidlertid gjort i punkt 6 b) som fastsetter at lønnsinntekter for tjeneste om bord i skip eller luftfartøy som er omfattet av unntaksbestemmelsen i punkt 5, skal skattlegges i henhold til artikkel 15.

Punkt 7 gjelder gevinst ved overføring av rettigheter til undersøkelse eller utnyttelse av naturforekomster, eiendom som i sokkelstaten benyttes i forbindelse med virksomheten utenfor kysten, og aksjer eller andeler som henter sin verdi fra slike rettigheter eller slik eiendom. Beskatningsretten til slike gevinster tilligger kyststaten.

Artikkel 22 gjelder annen inntekt, dvs. inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i overenskomstens øvrige artikler. Overensstemmende med OECD-mønsteret er det fastsatt at slike inntekter bare skal kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt.

Unntak er gjort i punkt 2 der det foreskrives at inntekter som er knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke, skal beskattes etter artiklene 7 og 14.

Det er imidlertid også gjort et særlig unntak i punkt 3 for inntekter som har sin kilde i en av statene. I henhold til denne bestemmelsen er kildestaten gitt den prinsipale beskatningsretten til slik annen inntekt.

Artikkel 23 gjelder formuesbeskatning. Bestemmelsen er utformet med sikte på at Mexico ikke har formuesskatt, men bestemmelsen følger ellers prinsippet i OECD's mønster. Formue som består av fast eiendom i Mexico eller aksjer i et selskap hvis aktiva for en vesentlig del består av slik fast eiendom, for eksempel et eiendomsselskap, skal være unntatt fra norsk beskatning, jf. punkt 1. Formue som består i løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast sted i Norge, kan skattlegges i Norge, jf. punkt 2.

Ifølge punkt 3 kan formue som består av skip og luftfartøy i internasjonal fart, og løsøre knyttet til driften av disse, samt containere, bare skattlegges i den stat hvor selskapet som driver virksomheten er hjemmehørende.

All annen formue som tilhører en person bosatt i en av statene, kan bare skattlegges i denne staten, jf. punkt 4.

Artikkel 24 gir regler om fremgangsmåten til unngåelse av dobbeltbeskatning.

Kreditsystemet (godskrivelsessystemet) innebærer at Norge, overfor personer bosatt i Norge, kan skattlegge en inntekt også når det av avtalens materielle bestemmelser fremgår at inntekten kan skattlegges i Mexico. Norge må imidlertid innrømme som fradrag i den utlignede skatt et beløp som svarer til den skatt som er betalt i Mexico (kildestaten), jf. punkt 1 a). Motsvarende gjelder for Mexico.

Videre er det i punkt c) fastsatt at i den utstrekning en person bosatt i en kontraherende stat mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelser i avtalen er unntatt fra beskatning i den annen kontraherende stat, så kan denne inntekten likevel tas i betraktning ved beregningen av den skatt som skal betales av vedkommende persons øvrige inntekt (progresjonsforbehold).

I punkt 2 er det gitt særregler som oppjusterer størrelsen av det fradrag som innrømmes i den norske skatten for den skatt som et fast driftssted betaler i Mexico, såkalt "taxsparing credit". For det tilfellet at Mexico i henhold til intern lovgivning (for å fremme den økonomiske utvikling i Mexico), reduserer skatten, skal Norge ved beregningen av det fradrag som innrømmes i norsk skatt se bort fra nevnte reduksjon og innrømme fradrag som om Mexico hadde ilagt selskapsskatt etter ordinære satser. Dette for å unngå at skattelettelser som er ment å fremme investeringer i Mexico, nøytraliseres ved beskatningen av driftsstedets overskudd i Norge.

Denne regelen om oppjustering av fradrag gjelder imidlertid bare i forhold til fortjeneste opptjent gjennom et fast driftssted i Mexico fra forretningsvirksomhet utført i Mexico og innen områdene produksjon, landbruk (inkludert kvegdrift), skogbruk, fiskeri, turisme (inkludert restauranter og hoteller) eller telekommunikasjon. Videre er det en forutsetning at det faste driftssted ikke er engasjert i forretningsvirksomhet i den finansielle sektor og at ikke mer enn 25 prosent av fortjenesten skriver seg fra renter og gevinster ved avhendelse av aksjer og verdipapirer eller er fortjeneste fra et tredjeland, jf. punkt 6.

I punkt 3 er det for Norge gjort unntak fra kreditsystemet i visse tilfeller hvor en person i Norge mottar dividender fra et selskap i Mexico, men bare når inntekten hvorav dividendene utdeles er gitt en skattereduksjon etter reglene ovenfor. Norge skal da unnta fra beskatning dividender som utdeles fra et selskap i Mexico til en person bosatt i Norge som direkte eller indirekte kontrollerer 25 prosent av kapitalen i det utdelende selskap. Bestemmelsene i punktene 2 og 3 er i samsvar med de retningslinjer som er nedfelt i kommentarene til FN-mønsteret.

Etter punkt 7 skal bestemmelsene i punktene 2, 3, 4 og 5 få anvendelse i 5 år fra det år overenskomsten får virkning.

Artiklene 25-28 inneholder enkelte særlige bestemmelser om ikke-diskriminering (artikkel 25), fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater (artikkel 26), utveksling av opplysninger (artikkel 27) samt om diplomatiske og konsulære tjenestemenn (artikkel 28).

Artiklene 29-30 inneholder sluttbestemmelser (ikrafttredelse og opphør).

I henhold til artikkel 29 trer overenskomsten i kraft når begge stater har gitt hverandre meddelelse om at nødvendige skritt er tatt for at overenskomsten kan tre i kraft. Overenskomsten vil få virkning med hensyn til skatter av inntekt og formue som vedkommer det kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft.

Finans- og tolldepartementet

tilrår:

At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt forslag til proposisjon til Stortinget om samtykke til å sette i kraft en Overenskomst mellom Kongeriket Norge og Mexicos Forente Stater til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og formue.

Vi HARALD, Norges Konge,

stadfester:

Stortinget blir bedt om å fatte vedtak om samtykke til at Norge setter i kraft en Overenskomst mellom Kongeriket Norge og Mexicos Forente Stater til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og formue, undertegnet i Oslo den 23. mars 1995, i samsvar med et fremlagt forslag.

Tilråding fra Finans- og tolldepartementet ligger ved.