Tilråding fra Finans- og tolldepartementet av 26. april 1996, godkjent i Statsråd samme dag.

__________________________________________

1 INNLEDNING

Den 26. mars 1996 ble det i Oslo undertegnet en overenskomst til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og formue mellom Norge og Russland. Samtykke til undertegning ble gitt ved kongelig resolusjon av 13. juli 1995. Overenskomsten ble på Norges vegne undertegnet av utenriksminister B. T. Godal, og på Russlands vegne av finansminister V. G. Panskov.

Overenskomsten vil tre i kraft på datoen for bekjentgjørelse av siste underrettelse om at de konstitusjonelle krav som stilles for å sette overenskomsten i kraft er oppfylt. Overenskomsten vil i Norge få virkning med hensyn til skatter av inntekt og formue som vedkommer det kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft.

2 GENERELLE BEMERKNINGER

Dobbeltbeskatningsavtalen undertegnet 15. februar 1980 mellom Norge og tidligere Sovjetunionen gjelder mellom Norge og Russland, jf protokoll mellom Norge og Russland om det avtalerettslige grunnlag for de bilaterale norsk-russiske forbindelser utferdiget i Moskva 22. april 1993. Protokollen har som utgangspunkt at Russland fremstår som Sovjetunionens etterfølgerstat. Avtalen med Sovjetunionen er dårlig tilpasset de nye økonomiske forhold i Russland. I februar 1994 ble det derfor i Oslo innledet forhandlinger mellom de to land om en ny skatteavtale. Annen og siste forhandlingsrunde fant sted i Moskva i juni 1994. Enkelte uavklarte spørsmål samt noen rettelser er avklart ved senere korrespondanse. Forhandlingene ble fra norsk side ledet av lovrådgiver Per Olav Gjesti, Finansdepartementet.

Avtalen følger i stor grad det mønster som er lagt til grunn i andre dobbeltbeskatningsavtaler som Norge i den senere tid har inngått. I store trekk følger disse det mønsterutkast som er utarbeidet av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Avtalen inneholder imidlertid på visse punkter avvikelser fra OECD-mønsteret. Det vises til kommentarene til de enkelte artikler.

Enkelte bestemmelser avviker fra det som tidligere har vært vanlig i de norske skatteavtalene. Den viktigste av disse er bestemmelsen som regulerer metoden for unngåelse av dobbeltbeskatning. Tidligere har Norge som hovedregel anvendt fordelingsmetoden. Etter denne metoden unngås dobbeltbeskatning ved at inntekter eller formue som etter avtalens bestemmelser kan beskattes i den annen stat, unntas fra beskatning i Norge. På bakgrunn av skattereformen har imidlertid Norge nå funnet det ønskelig å anvende godskrivelsesmetoden (kreditmetoden) for å unngå dobbeltbeskatning. Etter denne metoden kan Norge i de tilfeller hvor Russland kan skattlegge inntekten eller formuen, overfor personer bosatt i Norge, skattlegge hele inntekten eller formuen, men må innrømme som fradrag i den utlignede skatt et beløp som svarer til den skatt som er betalt i Russland. Også Russland vil benytte kreditmetoden. I den gjeldende avtale er kun fordelingsmetoden benyttet.

Avtalen består av en hoveddel og en protokoll som utgjør en integrerende del av avtalen. Avtalen er inngått på norsk, russisk og engelsk. Alle tekstene har lik gyldighet, men slik at den engelske teksten, ved tilfelle av uoverensstemmelse mellom den norske og den russiske tekst, skal være avgjørende. Som vedlegg følger den norske og den engelske teksten.

3 BEMERKNINGER TIL DE ENKELTE ARTIKLER I AVTALEN

Artiklene 1 og 2 har bestemmelser om overenskomstens saklige anvendelsesområde. I følge artikkel 1 omfatter avtalen personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene eller i begge stater. Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av avtalen. Den omfatter både inntekts- og formuesskatt. Russland utskriver imidlertid foreløpig ikke formuesskatt.

Artiklene 3 til 5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i overenskomsten.

Det følger av artikkel 3 punkt 1 a) at overenskomsten også får anvendelse på Norges kontinentalsokkel for så vidt gjelder utøvelse av rettigheter med hensyn til havbunnen og undergrunnen samt deres naturforekomster. Det er imidlertid i avtalens protokoll tatt inn særskilte bestemmelser som vil innebære at avtalen får begrenset anvendelse i dette området. Dette omtales nærmere nedenfor. I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det fastslått at avtalen ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland.

I definisjonen av Russland i punkt 1 a) er luftområdet over Russlands jordterritorium tatt med. Dette var ønskelig fra Russlands side fordi en slik formulering er forenlig med definisjonen av Russland i den russiske grunnlov. At luftområdet er særskilt nevnt i avtalens definisjon av Russland har imidlertid ikke skattemessige konsekvenser. At en gjenstand befinner seg i en annen stats luftterritorium kan ifølge folkeretten ikke utløse beskatning i denne stat. De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-mønsteret.

Artikkel 4 definerer uttrykket "person bosatt i en kontraherende stat". Punktene 2 og 3 regulerer situasjonen hvor en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt (hjemmehørende) både i Norge og i Russland.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket "fast driftssted". Denne definisjonen er viktig fordi den danner rammen for skattlegging etter artikkel 7 av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene stat oppebærer ved virksomhet i den annen stat.

Bestemmelsen i artikkelens punkt 2 g) om når stedet for et bygningsarbeid, et anleggs-, monterings- eller installasjonsprosjekt mv utgjør et fast driftssted er utformet noe annerledes enn OECDs mønsterartikkel, men tidsgrensen på tolv måneder er beholdt. Bestemmelsen presiserer at begrensningen i artikkelens punkt 2 g) også får anvendelse på tilknyttet kontrollvirksomhet.

Artiklene 6 til 22 har regler om beskatning av forskjellige former for inntekt og formue. Disse bestemmelsene har til formål å forhindre dobbeltbeskatning, det vil si at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt eller formue. De detaljerte reglene om de forskjellige inntekts- eller formueskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor den skattepliktige er bosatt, eller den annen stat hvor inntekten skriver seg fra (kildestaten) eller formuen befinner seg.

Skatteavtalen regulerer ikke trekk på forskuddsstadiet. I prinsippet kan derfor statene tilbakeholde skatt etter den fulle sats som følger av intern lovgivning. I den utstrekning skatteavtalen medfører at skatt enten skal betales med en redusert sats eller inntekten eller formuen skal unntas fra beskatning, må en etterfølgende justering finne sted.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Dette er i overensstemmelse med OECDs mønster. Det samme gjelder ved inntekt fra direkte bruk, eller annen utnyttelse av fast eiendom.

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en kontraherende stat utøver i den annen stat. Slik virksomhet kan bare inntektsbeskattes i den sistnevnte stat dersom den utøves gjennom et fast driftssted der. De nærmere definisjoner av hva som forstås ved et fast driftssted er, som nevnt ovenfor, tatt inn i artikkel 5. Derimot inneholder artikkel 7 hovedprinsippene for selve ansettelsen av fortjeneste som skriver seg fra det faste driftssted. Artikkelen svarer i det vesentlige til OECDs mønster.

Artikkelens punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av det faste driftssteds fortjeneste, nemlig at driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt selvstendig foretak som utøvet samme eller lignende virksomhet under samme eller lignende forhold, og det opptrådte helt uavhengig i forhold til det foretaket hvis faste driftssted det er ("armlengdeprinsippet").

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal skips- og luftfartsvirksomhet.

Avtalen avviker noe fra OECDs mønster, ettersom det fastsetter at fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy som drives i internasjonal fart, bare kan skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende. Uttrykket internasjonal fart er nærmere definert i artikkel 3 punkt 1 h).

For det tilfelle at denne stat etter sin interne lovgivning ikke kan skattlegge foretakets fortjeneste i sin helhet, er det i protokollens punkt 2 fastsatt en subsidiær beskatningsrett for den annen stat hvor mottakeren av fortjenesten er hjemmehørende.

Som følge av en anbefaling fra OECD er det i punkt 5 fastsatt at fortjeneste ved bruk, disposisjon eller leie av containere (innbefattet tilhengere og tilknyttet utstyr for transport av containere) benyttet til transport av gods eller varer, bare skal kunne skattlegges i denne stat, med mindre det dreier seg om transport utelukkende mellom steder innen den annen stat.

Punkt 3 klargjør at bestemmelsene i punkt 1 og 2 også gjelder fortjeneste når et foretak deltar i en "pool", felles forretningsvirksomhet eller i et internasjonalt driftskontor.

I punkt 4 er det gitt særregler som tar hensyn til SAS-samarbeidet. Bestemmelsen er gjensidig og gir på samme måte Russland rett til å skattlegge russiske deltakere i et lignende konsortium.

Artikkel 9 omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre. Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, det vil si mor- og datterselskaper samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Artikkelen gir ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller, skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengdestandarden, jf skatteloven ¤54 første ledd. Artikkelen er bygget på prinsippene i OECD-mønsteret, men bestemmelsene i punkt 2 om korresponderende retting i den stat hvor det annet foretak er hjemmehørende, har i avtalen en annen formulering enn i OECD-mønsteret. Hensikten med formuleringen har vært å få fremhevet at korresponderende retting bare skal foretas hvis dette anses å være berettiget, slik at den korresponderende retting vil være basert på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av dividender. Etter artikkelens punkt 1 kan slike inntekter skattlegges i den kontraherende stat hvor aksjonæren er bosatt.

Etter punkt 2 kan de samme inntektene dessuten skattlegges i den stat hvor selskapet som utdeler dividendene er hjemmehørende (kildestaten), men den skattesats som kan benyttes er begrenset til 10 prosent hvis mottakeren er den virkelige rettighetshaver (og ikke for eksempel en stråmann for den faktiske eier enten i kildestaten eller i en tredje stat).

De ovenfor nevnte begrensninger i adgangen til å kreve kildeskatt gjelder likevel ikke når de aksjer hvorav dividendene utdeles reelt er knyttet til næringsvirksomhet eller utøvelse av fritt yrke gjennom et fast driftssted eller fast sted for selvstendige personlige tjenester, som rettighetshaveren har i den stat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. Etter artikkelens punkt 4 skattlegges i så fall dividendene i samsvar med bestemmelsene i henholdsvis artikkel 7 eller artikkel 14.

Artikkel 11 omhandler renteinntekter. Overensstemmende med OECD-mønsteret er det fastsatt at slike inntekter kan skattlegges både i den stat hvor mottakeren er bosatt, jf punkt 1, og i den stat hvor rentene skriver seg fra, jf punkt 2. Kildeskatten i den sistnevnte stat skal dog ikke overstige 10 prosent av rentenes bruttobeløp.

I punkt 3 er det gitt visse unntak fra retten til å oppkreve kildeskatt. Dette gjelder tilfeller hvor renter oppebæres av en kontraherende stat eller en av dens forvaltningsmyndigheter. Videre er det gjort unntak fra retten til å oppkreve kildeskatt dersom rentene oppebæres av Norges bank, Garanti-instituttet for eksportkreditt og A/S Eksportfinans. På tilsvarende måte er det gjort unntak når rentene oppebæres av Sentralbanken i Russland eller Den russiske bank for utenlandshandel. Det er videre gitt fullmakt til å inngå gjensidig avtale om at andre statlige institusjoner skal dekkes av bestemmelsen. I underpunkt c) er det videre gjort unntak fra retten til å oppkreve kildeskatt på renter ved kredittsalg av varer og industrielt, kommersielt eller vitenskapelig utstyr. Norge har ikke internrettslig hjemmel til å beskatte renter ved kilden.

Artikkel 12 omhandler royalty. Beskatningsretten for royalty er forbeholdt den stat der mottakeren (den virkelige rettighetshaver) er bosatt.

Bestemmelsen harmonerer med gjeldende norsk skattelovgivning, for såvidt som det for tiden ikke foreligger alminnelig internrettslig hjemmel til å skattlegge royalty som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet.

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster. Bestemmelsene bygger på det prinsipp at retten til å skattlegge formuesgevinst, bør tilligge den stat som var berettiget til å skattlegge vedkommende formuesgode og dens avkastning, før avhendelse fant sted.

Etter punkt 1 skal gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom bare kunne skattlegges i den kontraherende stat hvor eiendommen ligger.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke, kan i henhold til artikkelens punkt 2 skattlegges i den kontraherende stat hvor det faste driftssted eller faste sted befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftssted / sted.

I henhold til artikkelens punkt 3 skal gevinst av avhendelse av skip eller luftfartøy i internasjonal fart bare kunne skattlegges i den stat hvor inntekten til det foretak som oppebærer gevinsten er skattepliktig i henhold til artikkel 8 i avtalen.

Gevinst ved avhendelse av containere benyttet i internasjonal fart skal bare kunne skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende, jf punkt 4.

Punkt 5 inneholder bestemmelser som gir Norge rett til å beskatte gevinster ved salg av aksjer eller andeler i norske selskaper i inntil fem år etter at aksjonæren har vært skattemessig bosatt i Norge. Bestemmelsen er kommet inn på bakgrunn av de nye utflyttingsreglene i skatteloven ¤15 første ledd bokstav e). Bestemmelsen er gjensidig og gir på samme måte Russland beskatningsrett til gevinster ved salg av aksjer fem år etter at aksjonæren har vært bosatt i Russland.

Gevinst ved avhendelse av andre formuesgjenstander enn dem som spesielt er nevnt, kan bare skattlegges i avhenderens bostedsstat, jf punkt 6.

Artikkel 14 omhandler selvstendige personlige tjenester (fritt yrke). Bestemmelsene i artikkelens punkt 1 b) svarer til OECDs mønsterartikkel. Etter dette mønster skattlegges inntekter ved utøvelse av fritt yrke i den stat hvor yrkesutøveren er bosatt, med mindre han i den annen stat vanligvis råder over et fast sted (kontor eller lignende) som tjener utøvelsen av hans virksomhet. I så fall kan denne stat skattlegge den del av virksomheten som kan henføres til et slikt sted. Artikkelen har i punkt 1 a) fått en tilføyelse således at sistnevnte stat også kan skattlegge dersom oppholdet varer minst 183 dager i løpet av en tolvmåneders periode, uansett om yrkesutøveren har et fast sted eller ikke. Det er i bestemmelsen presisert at den bare får anvendelse overfor fysiske personer. Dersom virksomheten er organisert på annen måte, vil inntekten bli å beskatte som vanlig næringsinntekt i henhold til artikkel 7.

Punkt 2 i artikkelen definerer nærmere hva som ligger i begrepet "fritt yrke", og nevner eksempler på aktiviteter og yrkesgrupper som kan falle inn under artikkelen. Oppregningen er ikke uttømmende. Det bemerkes at bestemmelsen bare omhandler selvstendige yrkesutøvere, og således ikke for eksempel en lege som er fast ansatt ved en bedrift. Artister og idrettsutøvere er omhandlet særskilt i overenskomstens artikkel 17.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 15. Som etter OECD-mønsteret tilkommer det den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene med mindre arbeidet utføres i den annen kontraherende stat. I så fall har den stat hvor arbeidet utføres, rett til å skattlegge dem. Det gjelder dog et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagers regel.

Ordlyden avviker noe fra OECDs mønster idet det er presisert at unntaket fra beskatning i arbeidsstaten ikke kommer til anvendelse når arbeidsgiverens virksomhet består i utleie av arbeidskraft.

Artikkelens punkt 3 gir særregler for lønnsarbeid utført om bord i skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart. Lønnsinntekter fra slikt arbeid kan i utgangspunktet skattlegges i den stat som er gitt retten til å skattlegge foretakets overskudd, jf artikkel 8. Det avgjørende er her hvor foretaket er hjemmehørende.

Når det gjelder lønnsutbetalinger til norske besetningsmedlemmer i for eksempel SAS, er det inntatt en bestemmelse i punkt 4 om at disse bare skal kunne skattlegges i Norge. Bestemmelsen er gjensidig og gir på samme måte Russland beskatningsrett til russisk flymannskap i et lignende konsortium.

Artikkel 16 omhandler styregodtgjørelse. Slike inntekter kan i overensstemmelse med OECD-mønsteret skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 17 fastsetter at artister og idrettsutøvere kan skattlegges i den stat hvor slik virksomhet utøves, uansett reglene i artikkel 7 om fortjeneste ved forretningsvirksomhet, artikkel 14 om fritt yrke og artikkel 15 om lønnsarbeid i privat tjeneste.

Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som tar sikte på å sikre den stat beskatningsretten hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, for eksempel et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet. Reglene i punkt 1 og 2 er avfattet etter OECDs mønster.

I punkt 3 er det gitt unntak fra nevnte regler når opptredenen i den ene kontraherende stat i vesentlig grad er understøttet av offentlige fond eller andre offentlige midler i den annen kontraherende stat. I slike tilfeller skal inntekten bare kunne skattlegges i den stat utøveren er bosatt.

Artikkel 18 omhandler livrenter, sosiale trygdeytelser og underholdsbidrag. Pensjoner, livrenter og sosiale trygdeytelser kan bare skattlegges i bostedsstaten. Med pensjon menes her så vel private som offentlige pensjoner samt andre trygdeytelser som utbetales i henhold til den sosiale trygdelovgivningen. For tiden har ikke Norge intern hjemmel til å skattlegge pensjonsutbetalinger til personer som ikke er bosatt i Norge.

Underholdsbidrag eller annet beløp til underhold skal skattlegges i bostedsstaten. For det tilfelle at underholdsbidrag betales til en person bosatt i en kontraherende stat fra en person bosatt i den annen kontraherende stat, skal bidraget likevel ikke kunne skattlegges i mottakerens bostedsstat dersom bidraget ikke er fradragsberettiget på betalerens hånd. I disse tilfellene skal utbetalingene bare kunne beskattes i utbetalingsstaten. På denne måten unngås økonomisk dobbeltbeskatning av disse ytelsene.

Artikkel 19 omhandler lønn i offentlig tjeneste. Retten til å skattlegge slik inntekt er med visse unntak, i overensstemmelse med OECDs mønster, tillagt den stat som utreder ytelsene. Særregelen om kildestatsbeskatning gjelder ikke når de bestemte vilkår i punkt 1 b) er oppfylt, samt når lønn utredes av en av statene i forbindelse med utøvelse av offentlig forretningsvirksomhet.

Offentlige pensjonsutbetalinger omfattes som nevnt av artikkel 18.

Artikkel 20 omhandler studenter og lærlinger. Artikkelen er avfattet etter OECD-modellen. Artikkelen sikrer at studenter og lærlinger fra den annen stat ikke skattlegges i oppholdsstaten for beløp som vedkommende mottar fra utlandet i anledning studiet eller opplæringen, jf skatteloven ¤26 første ledd bokstav o.

Artikkel 21 gjelder annen inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i overenskomstens øvrige artikler. Overensstemmende med OECD-mønsteret er det fastsatt at slike inntekter skal skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt. Overensstemmende med FN-mønsteret kan slike inntekter imidlertid også skattlegges i kildestaten. I punkt 2 foreskrives at inntekter som er knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke, skal beskattes etter artiklene 7 og 14.

Artikkel 22 omhandler formuesbeskatning. Bestemmelsene innebærer at statenes rett til å beskatte de ulike formuesobjekter i hovedtrekk faller sammen med retten til å beskatte inntekten av de samme objekter. Således kan formue som består av fast eiendom, skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger, jf punkt 1.

Formue som består av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast forretningssted, kan skattlegges i den stat hvor driftsstedet eller forretningsstedet befinner seg, jf punkt 2.

Formue som består i skip og luftfartøy som drives i internasjonal fart, skal bare kunne skattlegges i den stat som etter artikkel 8 har rett til å skattlegge fortjenesten ved utøvelse av slik virksomhet, jf punkt 3.

Som følge av den før nevnte anbefaling fra OECD, er det i punkt 4 fastsatt at formue som består av containere, inkludert tilhengere og tilknyttet utstyr for transport av containere, brukt til transport av varer bare skal kunne skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende. Dette gjelder likevel ikke hvor containere eller tilhengere og tilknyttet utstyr blir benyttet til transport utelukkende mellom steder innen den annen stat.

Alle andre typer formue skattlegges bare i eierens bostedsstat, jf punkt 5.

Artikkel 23 gir regler om fremgangsmåten til unngåelse av dobbeltbeskatning.

Godskrivelsessystemet (kreditsystemet) innebærer at Norge, overfor personer bosatt i Norge, kan skattlegge en inntekt også når det av avtalens materielle bestemmelser fremgår at inntekten kan skattlegges i Russland. Norge må imidlertid innrømme som fradrag i den utlignede skatt et beløp som svarer til den skatt som er betalt i Russland (kildestaten). Motsvarende gjelder for Russland. For Norge gjelder det tilsvarende for formuesskatt, men Russland utskriver som nevnt ikke formuesskatt.

For Norges vedkommende er det videre fastsatt at i den utstrekning en person bosatt i en kontraherende stat mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelser i avtalen er unntatt fra beskatning i denne stat, så kan denne inntekten likevel tas i betraktning ved beregningen av den skatt som skal betales av vedkommende persons øvrige inntekt (progresjonsforbehold).

Artiklene 24 til 28 inneholder enkelte særlige bestemmelser om ikke-diskriminering (artikkel 24), fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater (artikkel 25), utveksling av opplysninger (artikkel 26), bistand til innkreving av skattekrav (artikkel 27) og funksjonærer ved diplomatiske stasjoner og konsulat (artikkel 28).

Artiklene 29 og 30 inneholder sluttbestemmelser (ikrafttredelse og opphør).

I henhold til artikkel 29 trer overenskomsten i kraft på datoen for bekjentgjørelse av siste underrettelse om at de konstitusjonelle krav som stilles for å sette overenskomsten i kraft er oppfylt. Overenskomsten vil i Norge få virkning med hensyn til skatter av inntekt og formue som vedkommer det kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft og etterfølgende år. I Russland vil overenskomsten ha virkning med hensyn til skatter tilbakeholdt ved kilden, på beløp betalt eller gitt fradrag for på eller etter 1. januar i det kalenderår som følger etter det år overenskomsten trer i kraft og etterfølgende år. Med hensyn til andre skatter på inntekt og formue får den virkning for inntektsår som begynner på eller etter 1. januar i det kalenderår som følger etter det år overenskomsten trer i kraft og etterfølgende år. Gjeldende skatteavtale av 15. februar 1980 skal opphøre å ha virkning fra det tidspunkt den nye overenskomsten får virkning. En viktig overgangsregel er at fysiske personer som er omfattet av et skattefritak etter 1980-avtalen ved den nye avtalens virkningstidspunkt fortsatt skal omfattes av den gamle avtalen.

Protokollen inneholder som nevnt visse særbestemmelser og utgjør en integrert del av overenskomsten.

I følge protokollens punkt 1 a) skal en person bosatt i en kontraherende stat ikke ha rett i den annen kontraherende stat til fordeler i artikkel 6 til og med artikkel 21 når det gjelder virksomhet utøvet med tilknytning til et område utenfor den sistnevnte stats sjøterritorium, men innenfor et område hvor denne sistnevnte stat har eller vil ha i følge sin lovgivning rettigheter til havbunnen og undergrunnen i overensstemmelse med folkeretten. Dette innebærer at kyststatens beskatningsrett er ubeskåret.

Ifølge punkt 1 b) kan de kontraherende stater ved utveksling av noter gjennom diplomatiske kanaler avtale å erstatte punkt 1 a) med en særlig artikkel om virksomhet utenfor kysten. Artikkelen tilsvarer det som er vanlige regler i Norges skatteavtaler.

Punkt 1 i denne artikkel slår fast at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft innenfor sitt avgrensede område uansett hva som måtte følge av overenskomsten for øvrig.

Punktene 2 og 3 omhandler næringsinntekt og fastsetter at slik virksomhet utøvet utenfor kysten av Norge skal anses å utgjøre virksomhet utøvet gjennom et fast driftssted eller et fast sted i Norge, dersom virksomheten utøves til sammen over 30 dager i løpet av en tolvmåneders periode. Inntekten fra slik virksomhet kan i så fall skattlegges fra første dag i Norge. Bestemmelsene i punkt 3 a) og b) tar sikte på å hindre at 30-dagers fristen blir omgått.

Punkt 4 inneholder et unntak fra de generelle bestemmelsene i punktene 2 og 3 for fortjeneste ved transport av forsyninger eller personell, eller ved drift av taubåter eller liknende hjelpefartøy knyttet til virksomhet som omhandlet i artikkelen. Slik fortjeneste skattlegges bare i den stat hvor foretaket har sin virkelige ledelse.

I punkt 5 a) er det gitt bestemmelser om beskatning av lønnsinntekter som en person bosatt i Russland oppebærer i forbindelse med sokkelvirksomhet. Slik inntekt kan skattlegges i Norge såfremt arbeidsoppholdet til sammen varer mer enn 30 dager i løpet av en tolvmåneders periode. Unntak fra denne regel er imidlertid gjort i punkt 5 b) som fastsetter at lønnsinntekter for tjeneste om bord i skip eller luftfartøy som er omfattet av unntaksbestemmelsen i punkt 4, bare skal kunne skattlegges i den stat hvor den virkelige ledelse for foretaket har sitt sete.

I punkt 6 er det inntatt en bestemmelse som klargjør beskatningssituasjonen med hensyn til visse avhendelsesgevinster som har tilknytning til den stat hvor kontinentalsokkelaktivitet foregår. Slike gevinster kan skattlegges i Norge.

Protokollens punkt 2 er nærmere kommentert under omtalen foran av artikkel 8.

Ifølge protokollens punkt 3 vil de kontraherende stater innlede forhandlinger med den hensikt å inngå en tilleggsprotokoll dersom Russland innfører bestemmelser om skatteinsentiver i sin interne lovgivning. De russiske myndigheter har offentlig uttalt at de ønsker å innføre skatteinsentiver som skal gjelde for utenlandske investorer.

Finans- og tolldepartementet

tilrår:

At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt forslag til proposisjon til Stortinget om samtykke til å sette i kraft en overenskomst mellom Kongeriket Norge og Den Rusiske Føderasjon til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og formue.

Vi HARALD, Norges Konge,

stadfester:

Stortinget blir bedt om å fatte vedtak om samtykke til at Norge setter i kraft en overenskomst mellom Kongeriket Norge og Den Russiske Føderasjon til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og formue, undertegnet i Oslo den 26. mars 1996, i samsvar med et fremlagt forslag.

Tilråding fra Finans- og tolldepartementet ligger ved.