St.meld. nr. 22 (2000-2001)

St.meld. nr. 22

Til innholdsfortegnelse

1 Om begreper og forkortelser

Oppklaringsprosent

Sentrale mål for politiets straffesaksavvikling er; høy kvalitet, høy oppklaringsprosent, kort saksbehandlingstid og adekvate straffereaksjoner.

Oppklaringsprosenten er et viktig parameter for kvaliteten på politiets straffesaksbehandling, men det er grunn til å påpeke at det er vanskelig å foreta en direkte sammenligning distriktene imellom; Det må tas hensyn til distriktenes kriminalitetsbilde og de lokale forholdene i distriktet, ved vurderingen av om oppklaringsprosenten er tilfredsstillende eller ikke.

Politiets rapporteringsverktøy; Strasak inneholder rapporter som angir den gjennomsnittlige oppklaringsprosenten totalt sett i politidistriktet, og for ulike kriminalitetstyper og sakskategorier. Oppklaringsprosenten angir i utgangspunktet hvor mange av de påtalebehandlede anmeldelsene i et distrikt som i en gitt periode har resultert i at påtalemyndigheten har truffet en såkalt positiv påtaleavgjørelse dvs. innstilt på straffeforfølging mot en mistenkte i form av forelegg, forslag om forhørsrettsbehandling tiltale, konfliktrådsbehandling eller påtaleunnlatelse. Likeledes regnes en anmeldelse som oppklart hvor påtalemyndigheten mener å ha brakt det rene hvem gjerningsmannen er, men saken er blitt henlagt på grunn av at den mistenkte er under den kriminelle lavalder, er avgått med døden, det anmeldte forhold er foreldet, ikke straffbart eller almene hensyn ikke krever tiltale m.v.

En gjennomgang av politidistriktene viser at det er store variasjoner med hensyn til hvilke gjennomsnittlige oppklaringsprosenter som oppnås. Den gjennomsnittlige oppklaringsprosenten i et politidistrikt vil i stor grad avhenge av de ressurser som stilles til disposisjon for straffesaksbehandlingen og av den kompetanse som etterforskere og påtaleansvarlige besitter. Men det er også slik at oppklaringsprosenten vil avhenge av det enkelte politidistrikts kriminalitetsbilde dvs. den forholdsmessige fordelingen av de ulike kriminalitetstypene da det erfaringsmessig viser seg at oppklaringsprosenten i stor grad varierer fra kriminalitetstype til kriminalitetstype. Et distrikt med stor andel vinningskriminalitet antas å ha vanskeligere for å oppnå en høy oppklaringsprosent enn et distrikt med en stor andel narkotikasaker. Også andre forhold ved det enkelte politidistrikt vil påvirke oppklaringsprosenten. I distrikt med oversiktlige bomiljø og gode personkunnskap vil det for eksempel være lettere å oppklare en straffesak enn i et stort og uoversiktlig distrikt hvor det er lett å gjemme seg unna.

Funksjonelle regioner

Regionbegrepet har oppstått innenfor en ramme der en betrakter landareal som forskjelligartede. Ved at ulike områder er forskjellige, kan man dermed med et slikt utgangspunkt definere en region som et avgrenset geografisk område med et preg som skiller det ut fra områder utenfor avgrensningen. Regioner kan avgrenses på mange ulike måter. En hyppig brukt type regioninndeling er basert på administrative inndelinger, og kalles administrative regioner. Kommunene og fylkene er de viktigste administrative regionene i dagens Norge.

Når man i dag bruker begrepet region, er det likevel i forskningssammenheng vanligvis funksjonelle regioner man tenker på. Dette er regioner som avgrenses ut fra forholdet mellom én eller flere funksjoner og omfanget av bruken av denne funksjonen(e) i et omland. De funksjonelle regioner har like lange røtter som vår vestlige kultur, ettersom de er knyttet til reiseruter, og dermed til kontakt mellom personer. Det er for øvrig ikke den menneskelige kontakten som er avgjørende, men snarere et tredje element; en funksjon. Begrepet knytter seg allikevel ikke til en klassifisering av steder og regioner etter senterets funksjoner, men til de »tetthetsbånd» opp mot et senter som blir synliggjort gjennom reiseaktivitet.

Funksjonelle regioner er som regel sentrert rundt en by eller et annet senter. Slike regioner kalles gjerne sentrerte funksjonelle regioner. Når man skal vurdere sentrerte funksjonelle regioner, kan man gruppere dem etter størrelseskriterier, ettersom det er store forskjeller mellom regionene og styrken i de interne båndene i regionene avhengig av senterets størrelse.

I forhold til blant annet politi- og justisinndeling utgjør de funksjonelle regionene en form for tvungne inndelinger, og utgjør også en parallell til de mer fasttømrede administrative kommune- og fylkesinndelingene. Begrepet tvungne regioner anvendes i den betydning, at bruken av funksjonen medfører at reiseaktiviteten »tvinges» mot det bestemte sted der funksjonen finnes. Det vil være bostedsadressen som er avgjørende for hvor den konkrete funksjon er tilgjengelig for den enkelte. Det foreligger følgelig ikke en valgfrihet ut i fra kommunikasjonsmuligheter eller avstander til ulike sentra. Ideelt sett bør dermed tettheten i fordelingen av funksjoner ses i forhold til hvor ofte personer har behov for å oppsøke de forskjellige funksjoner og til de aktuelle målgruppenes mobilitet.

I ytterdelene av områder som har blitt definert som funksjonelle sentrerte regioner ser en i mange tilfeller at enkelte kommuners integrasjon med senteret kan være svakere enn mot andre omegnskommuner til senteret. I områder av landet der nabokommuner har kommunesentre av omtrent samme størrelse (ofte rundt 2000 innbyggere), ser man ofte bare svake trekk i retning av en regiondannelse som kan kalles sentrert i vanlig forstand. De forskjellige kommunesentrene kan istedenfor være nokså jevnt sterke. Der to kommunesentre ligger tett opptil hverandre, er det vanlig å betrakte det største av dem som senteret for en samlet region.

Områder som ikke er dominert av ett enkelt senter, men hvor aktiviteten flyter i retning flere sentre, betegnes som samhandlingsregioner. En samhandlingsregion er forskjellig fra en sentrert region i den forstand at den ikke er knyttet opp mot ett enkelt senter, men den kan ofte betraktes som sentrert i den forstand at samspillet mellom kommunene i stor grad er knyttet opp mot deres senterstruktur (selv om også dette kan modifiseres av store industriarbeidsplasser i det en tradisjonelt oppfatter som omegnen).

Hvor sentrert en region framstår vil variere etter hvilken funksjon det ses i forhold til. Avhengig av i hvilken grad småbyregionene må anses som samhandlingsregioner fremfor sentrerte regioner, vil det kunne fremstå som nødvendig å nyvurdere i hvilken grad småbyen fortsatt kan betraktes som stedet der alle offentlige fellesfunksjoner bør være plassert. Slike større enheter (samhandlingsregioner) har en klar relevans i forhold til store tvungne regiondannelser, og ved etablering av tvungne regioner kan hensynet til samhandlingsregionene være relevant.

Reisevilligheten er ikke identisk i hele landet. Den reisevilligheten som er knyttet til arbeidsreiser i retning sentre øker i reiseminutter med sentrenes størrelse og funksjonsinnhold. Overfører vi denne kunnskapen til plassering av tvungne reisemål knyttet til offentlige tjenester, betyr dette blant annet:

  • ettersom reisevilligheten er større til store enn til mindre steder, vil valg av de største som lokaliseringssted påvirke rekrutteringen til stillinger fra personer i omlandet

  • større steder vil ha en dagbefolkning der en vesentlig del av voksenbefolkningen i omlandet er til stede, fordi mange pendler dit

  • der den tvungne regionavgrensningen tilsvarer, eller er mindre enn senterets bo- og arbeidsmarkedsomland, er orienteringen mot senteret mindre belastende enn ellers

Når man tenker på at bo- og arbeidsmarkedsregioner er basert på pendling, skiller dette seg nokså klart fra forhold som går på inndeling av domsstolers geografiske ansvarsområde. Mens pendlingen knytter seg til en daglig foreteelse, viser domsstolsinndelingen til en situasjon der brukerreisene er langt sjeldnere, og der det er nettopp brukerne, og ikke sysselsettingen som er fokus for inndelingen. Det må følgelig skilles mellom inndelinger knyttet til ansatte og inndelinger knyttet til brukerne av en funksjon.

For politidistriktene er det naturlig å ha en inndeling som samler opp i seg områder som er nokså lik bo- og arbeidsmarkedsregionene, eller for en storby som Oslo, deler av bo- og arbeidsmarkedsomlandet. Det er en fordel om forbindelsen mellom by og omland ikke brytes ut fra betraktninger knyttet til funksjonelle bånd som går ut over dagbefolkningsbetraktninger, der også sammenhengen mellom omlandsbefolkningens bruk av byen i en fritidssammenheng vektlegges.

Sentrale IKT-systemer i politi- og lensmannsetaten

PolitiOperativt system (PO)

Systemet gir fortløpende (kronologisk) oversikt over politioperativ tjeneste i politidistriktet, og bidrar derved til et godt grunnlag for raske og riktige politioperative beslutninger som er basert på historiske data, samt på tilgang til annen relevant informasjon fra andre IKT-systemer.

BasisLøsninger (BL)

Et system for elektronisk straffesaksbehandling innenfor de enkelte politidistrikter. Systemet gir mulighet for en god oversikt og kontroll med saksbehandlingen. Det har kobling mot andre sentrale IKT-løsninger.

Straffesakssystem (STRASAK)

Politiets straffesaksregister føres på et landsdekkende system, og gir god oversikt og styringsinformasjon om kriminalitetsutvikling. Systemet bidrar også til styringsinformasjon med hensyn til oppklaringsprosent, saksbehandlingstid etc.

Turnus-, Tjeneste- og Arbeidsreglement system (TTA)

System som brukes ved planlegging og utarbeiding av turnus- og tjenestelister, og som bidrar til at tjenestelister og personell enklere kan administreres. Systemet bidrar videre til en enhetlig fortolkning av arbeidsreglementet og gir støtte til budsjettoppfølgingen.

Til dokumentets forside