St.meld. nr. 22 (2008-2009)

Svalbard

Til innholdsfortegnelse

8 Kunnskap, forskning og høyere utdanning

8.1 Innledning

Svalbard er den mest forskningsintensive delen av Norge, og også den mest internasjonale. Forskere har i flere hundre år søkt til Svalbard, som i nyere tid er blitt lett tilgjengelig kommunikasjonsmessig og kan tilby gode levevilkår for kortere eller lengre opphold. De siste tiårene er det investert store ressurser i tung infrastruktur for forskning og overvåkning, dels fra norsk side, dels ved internasjonal innsats. I Longyearbyen er verdens nordligste universitetsstudier etablert. Norge er i dag vertsnasjon for forskningsinstitusjoner fra 20 land med mer eller mindre permanent nærvær på Svalbard. Enkelt sagt er kunnskap blitt en hovednæring for det høyarktiske øysamfunnet. Samtidig er dette en «næring» som forutsetter at områdets særegne villmarksnatur bevares. Store områder på Svalbard er vernet og et viktig formål med vernet er nettopp å sikre store, i det vesenlige urørte referanseområder for forskningen. I tillegg fikk Svalbardloven i 2004 en egen bestemmelse om begrensninger i virksomhet som vil kunne være til skade for forsk­ningsaktivitet i bestemte områder av spesiell verdi for forskningen.

Arktisk forskning har tradisjonelt sin tyngde i naturvitenskapene, og er av avgjørende betydning for klimaforskningen. Endringer i miljøforhold skjer raskere og mer synbart i Arktis enn på lavere breddegrader. Med dette blir Svalbard et unikt område for studier av fysiske og biologiske prosesser ved slike endringer, og gir Norge et særskilt ansvar for å fremme kunnskap om vår tids fremste globale utfordringer. Svalbard har dessuten svært gode forhold for naturvitenskapelig grunnforsk­ning innenfor flere felt, og kulturminner av betydning for europeisk historieforskning knyttet blant annet til fangst og vitenskapelig virksomhet. Svalbards beliggenhet har åpnet for unike atmosfæriske studier og satellittovervåkning. Havområdene omkring, som er beite- og oppvekstområder for en lang rekke marine arter, har også stor forsk­ningsmessig betydning, ikke minst i lys av de pågående klimaendringene. Det er f.eks. fortsatt liten kunnskap om hvordan marine arter reagerer på endringene.

Internasjonalt engasjement og samvirke med norske forskere er svar på slike grunnleggende forhold, og vises senest innenfor rammen av Det internasjonale polaråret 2007 – 2008. Det største polarforskningsprogram noensinne samler fors­kere fra mange land om problemstillinger av betydning for en felles fremtid. Norge bidrar med en vesentlig satsning innenfor Polaråret, delvis med virksomhet lagt til Svalbard. Dette forteller også at norsk forskning i og om Arktis står seg godt i det globale kunnskapssamfunnet. Samtidig skaper styrket norsk innsats i Antarktis, blant annet ved utbyggingen av forskningsstasjonen Troll til helårsstasjon, nye muligheter for norsk polarforsk­ning. Dette åpner for komparative studier mellom de to polarområdene, og en videreutvikling av områder der norsk forskning har særlige fortrinn.

Polarforskningen har økt i betydning de senere årene, ikke minst som følge av klimaendringene. Samtidig er kunnskapen om klimautviklingen i Arktis begrenset. Det er et stort paradoks at klimamodellene i Arctic Climate Impact Assessments (ACIAs) studie forutså et delvis isfritt Polhav i midten av dette århundret, mens de siste års observasjoner viser at denne situasjonen allerede langt på vei er inntruffet. Mangelfull kunnskap kan sees i sammenheng med at datagrunnlaget i Arktis er dårlig og at klimamodellene for Arktis er svakt utviklet. Videre vil aktivitetsnivået i Arktis, det være seg turisme, skipsfart, petroleumsvirksomhet eller fiske, trolig øke i årene som kommer. Dette skaper behov for mer kunnskap for å få bedre værmeldinger, bedre varsling av is og isfjell, bedre sikkerhet og beredskap samt kompetanseoppbygging innen satellittovervåking. Forskning og overvåking på Svalbard vil bidra til mer kunnskap på alle de ovennevnte områdene.

8.2 Hovedmål

Regjeringens politikk for forskning og utdanning på Svalbard har ulike dimensjoner. På grunn av virksomhetens voksende omfang og det internasjonale nærværet blir denne politikken et stadig viktigere element i forvaltningen av øygruppen. Den er videre en vesentlig del av regjeringens nordområdestrategi, som legger til grunn at kunnskap er selve «navet» i satsingen. Endelig er den en helt sentral side ved den overordnede nasjonale politikken for forskning og høyere utdanning, som blant annet vektlegger kvalitet, internasjonalisering og utnyttelse av nasjonale fortrinn. Regjeringen understreker følgende hovedmål for politikken:

  • Forskning og høyere utdanning skal være en viktig del av norsk virksomhet på Svalbard i årene fremover.

  • Svalbard skal videreutvikles som plattform for internasjonal forskning, høyere utdanning og miljøovervåkning. Øygruppens infrastruktur og unike forskningsmuligheter skal utnyttes enda bedre enn i dag. Infrastrukturen må suppleres med tiltak som ytterligere styrker Svalbards posisjon innenfor internasjonal kunnskapsutvikling.

  • Norge skal være en sentral aktør innenfor kunnskapsutvikling på og om Svalbard, ikke bare tilrettelegger. En faglig ledende rolle må særlig sikres gjennom tyngde og kvalitet i norsk polarforskning.

  • All aktivitet skal være i tråd med et overordnet hensyn til miljøet. Forskning innenfor klima/miljø er et naturlig fokusområde, og denne forskningen er selv avhengig av at området i størst mulig grad bevares uberørt av lokal påvirkning.

8.3 Status og utviklingstendenser

8.3.1 Grunnlagsinvesteringer

Institusjonelt nærvær og annen infrastruktur av betydning for forskning er særlig knyttet til Ny-Ålesund og Longyearbyen, med en viss arbeidsdeling mellom de to bosettingene. Tungt vitenskapelig utstyr for måling og overvåkning, tildels med internasjonal innsats, er etablert begge steder.

Ny-Ålesund er i dag definert som en «grønn» forskningsstasjon, og skal fungere som et naturvitenskapelig laboratorium. Annen næringsvirksomhet i og omkring Ny-Ålesund skal tilpasses de rammer som forskningsvirksomheten setter. De fleste utenlandske forskningsstasjonene er etablert i Ny-Ålesund. Der har også Norsk Polarinstitutt og Statens kartverk stasjoner. Det er Kings Bay AS som er ansvarlig for infrastruktur og tjenester i Ny-Ålesund. Selskapet har til oppgave å legge til rette for norsk og internasjonal naturvitenskapelig forsk­ning og miljøovervåkning på stedet og i området omkring. Longyearbyen var som administrativt sentrum det naturlige sted for opprettelsen av Universitetsstudiene på Svalbard i 1993 (UNIS; nå Universitetssenteret på Svalbard AS), og generelt for virksomhet som krever gode kommunikasjoner og et omfattende tjenestetilbud. Ut fra ulike forutsetninger har begge bosettingene gjennomgått en viktig utbyggings- og utviklingsprosess de senere år. For nærmere omtale av investeringer knyttet til forskning, utdanning og overvåkning, se boks 8.1.

Boks 8.1 – Investeringer knyttet til forskning, utdanning og overvåkning

De store investeringene av betydning for forsk­ning, utdanning og overvåkning har funnet sted etter 1990. I første omgang gjaldt det f.eks. opprettelsen av UNIS, etablering av store radaranlegg nær Longyearbyen for studier av nordlyset og andre vekselvirkninger mellom sola og jorda, Norsk Romsenters etablering av SvalSat nær Longyearbyen for satellittkommunikasjon, SvalRak i Ny-Ålesund for oppskyting av vitenskapelige raketter, ferdigstillelse og åpning av en rekke forskningsstasjoner i Ny-Ålesund, etablering og senere nybygg av målestasjon på Zeppelinfjellet, også ved Ny-Ålesund.

Investeringene har fortsatt det siste tiåret, og speiler både norsk og internasjonal interesse for Svalbard som forskningsplattform og kunnskapssenter. Fiberoptisk kabel fra Longyearbyen til fastlandet var klar i 2003/2004. UNIS er blitt videre utbygd. Svalbard Forsk­ningspark ble åpnet i 2006, og har både norske og utenlandske leietakere. I 2008 åpnet UNIS nordlyslaboratoriet Kjell Henriksen Observatoriet (KHO) nær Longyearbyen.

I Ny-Ålesund ble Marinlaboratoriet ferdigstilt i 2005. Da India offisielt åpnet sin forsk­ningsstasjon i Ny-Ålesund sommeren 2008, var det som det tiende landet i rekken, etter at gammel bygningsmasse var blitt satt i stand til forskningsformål de senere år. Institusjoner fra Norge, Japan, Sør-Korea, Kina, Nederland, Tyskland, Frankrike, Italia og Storbritannia hadde tidligere etablert egen stasjon på stedet. I statsbudsjettet for 2009 er det satt av 25 mill. kroner til bygging av nytt kraftverk i Ny-Ålesund, der den gamle kraftstasjonen har vært den største forurensningskilden. Investeringen i nytt kraftverk i regi av Kings Bay AS er et viktig bidrag til konsolidering av Ny-Ålesund som miljøvennlig forskningssenter.

Eksakte tall for norske og utenlandske investeringer i forskningsinfrastruktur foreligger ikke. Norske investeringer i forskningsinfrastruktur på Svalbard etter 1990 anslås imidlertid til noe over 1 mrd. kr., mens utenlandske investeringer anslås til vel 0,5 mrd. kr. i samme periode.

Figur 8.1 Universitetssenteret på Svalbard og Svalbard Forskningspark.

Figur 8.1 Universitetssenteret på Svalbard og Svalbard Forskningspark.

Kilde: Nils Petter Dale/UNIS

8.3.2 Det faglige nærværet

Begrepet «polarforskning» omfatter virksomhet både i Arktis og Antarktis, og regnes som en del av innsatsen innenfor ulike vitenskapelige disipliner. Generelt kan vi si at polarforskningen tar utgangspunkt i materiale og fenomener om og i polare områder. Norge har lange tradisjoner innen polarforskning, særlig i Arktis, og regnes som en tung forskningsnasjon på dette feltet. Målt etter antall vitenskapelige artikler, bidrar Norge med 6 pst. av total kunnskapsproduksjon innenfor polarforsk­ningen, mot et bidrag på 0,6 pst. av verdens samlede vitenskapelige produksjon. En betydelig del av norsk polarforskning er naturlig nok forankret på Svalbard, enten utført på øygruppen eller basert på materiale innhentet derfra. Internasjonalt er forskning med tilknytning til Svalbard blitt stadig viktigere, og forskere fra norske institusjoner står for noe under halvparten av virksomheten. De viktigste indikatorene er her både vitenskapelig publisering og antall forskerdøgn. Samlet sett har norsk polarforskning hatt en vesentlig økning i løpet av det siste tiåret; det samme gjelder den internasjonale satsingen totalt.

Det er i første rekke UNIS og Norsk Polarinstitutt som gir norsk forskning og kunnskapsproduksjon tilhold på Svalbard. Hovedtyngden av den norske forskningen er nå knyttet til Longyearbyen og området omkring. UNIS står alene for godt og vel halvparten av årsverkene innenfor forsknings- og utdanningssektoren i vid forstand, og godt over halvparten av disse – rundt 200 – er igjen norske. En viktig del av forskningen på Svalbard finner sted i Ny-Ålesund, hvor en rekke utenlandske forsk­ningsinstitusjoner er etablert. I tillegg har russiske og polske institusjoner virksomhet i hhv. Barentsburg og Hornsund. Norsk virksomhet i Ny-Ålesund er spesielt knyttet opp mot Norsk Polarinstitutts forskningsstasjon (Sverdrupstasjonen), luftmålestasjonen på Zeppe­linfjellet og Marinlaboratoriet, foruten på utskytnings- og målestasjoner.

8.3.3 Et strategisk mangfold

Institusjoner som Norsk Polarinstitutt, Kings Bay AS og UNIS har på forskjellig måte strategiske funksjoner i det kunnskapspolitiske landskapet. Med tiden er det blitt et stadig større behov for organisatoriske løsninger som fremmer økt samvirke mellom de norske aktørene på Svalbard, og mellom norske og utenlandske interesser. Norges forskningsråd har siden rådet ble opprettet vært tillagt oppgaver av betydning for virksomheten i Arktis. Kartlegging, miljøovervåkning og forvaltningsrettet forskning i polområdene ivaretas i første rekke av Norsk Polarinstitutt, som også er rådgiver for sentralforvaltningen og Sysselmannen i polare spørsmål. Instituttet har en omfattende virksomhet på Svalbard, med blant annet forskning og drift av forskningsstasjoner, miljøovervåkning og drift av målestasjoner, topografisk og geologisk kartlegging og miljørettet kunnskapsformidling. Polarinstituttet gir også norsk og utenlandsk forskningsvirksomhet som deltar i fellesprosjekter, tilgang til instituttets infrastruktur. Videre har instituttet bilaterale avtaler eller «Memoranda of understanding» om samarbeid innen polarforskning med motparter i en rekke land, og har også et nært samarbeid med norske forskningsmiljøer.

I egenskap av grunneier i Ny-Ålesund fikk Kings Bay AS på 1990-tallet en endret formålsparagraf, som ga det gamle gruveselskapet nye oppgaver av stor betydning for den faglige virksomheten. Selskapets hovedoppgave har etter dette vært å se til at infrastruktur- og tjenestetilbudet i og omkring bosettingen gagner Ny-Ålesund som arena for norsk og internasjonal naturvitenskapelig forsk­ning og miljøovervåkning, og er i takt med forskernes behov, norske myndigheters krav, og den tekniske utviklingen. Kings Bay AS har også som oppgave å fremme et nært og godt samarbeid mellom forskere og institusjoner med base her.

Boks 8.2 – Universitetssenteret på Svalbard

På slutten av 1990-tallet hadde UNIS 30 ansatte og en omsetning på like mange millioner kroner. Ved inngangen til 2009 har UNIS 75 ansatte og budsjetterer med 110 millioner i omsetning. UNIS tilbyr undervisning til nærmere 400 studenter fra 25 land. Om lag 160 gjesteforelesere og deltidsansatte (professor II) bidro til undervisningen ved UNIS i 2008. Studenttallet inkluderer et økende antall stipendiater på doktorgradsnivå.

Ansatte og studenter ved UNIS representerer totalt sett i overkant av 200 årsverk som alle bor og virker i Longyearbyen. Inkludert ansattes familier utgjør UNIS ca. 15 pst. av Longyearbyens befolkning. Inkludert deltidspersonell og direkte og indirekte ringvirkninger antas UNIS å representere mellom 20 pst. og 25 pst. av Longyearbyens befolkning.

UNIS er i hovedsak finansiert gjennom statlige bevilgninger. I 2009 representerer bevilgninger fra departementet ca. 75 pst. av selskapets inntekter. Resterende midler kommer i hovedsak fra Norges forskningsråd og fra privat næringsliv. Volumet av eksternt finansiert forsk­ning og utdanning ved UNIS ble mer enn tre­doblet fra 2006 til 2009 og har passert 25 mill. kroner per år.

UNIS gir studietilbud og driver forskning med utgangspunkt i Svalbards geografiske plassering i et høyarktisk område og de fortrinn dette gir. Her er fire studieretninger: Arktisk biologi, arktisk geologi, arktisk geofysikk og arktisk teknologi. Undervisningen foregår på engelsk, og omlag halvparten av studentene kommer fra andre land enn Norge. Dette er i tråd med forutsetningene da senteret ble etablert. UNIS er ikke akkreditert som universitet, men hviler akkrediteringsmessig på de fire universitetene som opprinnelig opprettet senteret. Emnene det undervises i, inngår i ordinære studieløp frem til grader på bachelor-, master- og doktorgradsnivå ved et av fastlandsuniversitetene. Slik sett fungerer UNIS som en arktisk feltstasjon for fastlandsuniversitetene som spesialiserer seg på grunnforskning og utdanning innen de høyarktiske disipliner. Det forutsettes at UNIS samarbeider med andre kunnskapsinstitusjoner nasjonalt og internasjonalt, og med samfunns- og næringsliv.

UNIS har i løpet av sin femtenårige levetid ekspandert som senter for arktiske studier, og har fått en vesentlig plass på kunnskapsplattformen Svalbard. Både undervisning og forskning er styrket, herunder virksomhet med ekstern finansiering. Senterets engasjement i nordlyslaboratoriet Kjell Henriksen Observatoriet (KHO), forskningsfartøy, Forskningsparken, EISCAT, kullvirksomheten i Svea, Ny-Ålesund, Barentsburg og Hornsund i samarbeid med lokale aktører og senest overtakelsen av radarsystemet SPEAR fra tidligere eier University of Leicester, er noen eksempler på en aktiv og utadvendt virksomhet, både nasjonalt og internasjonalt, og et ønske om å være en sentral strategisk aktør. Studenter og ansatte ved UNIS utgjør også en stadig viktigere del av lokalsamfunnet Longyearbyen.

Som myndighetenes sentrale institusjon for finansiering og koordinering av norsk forskning, og for forskningspolitisk rådgivning, har Norges forskningsråd viktige oppgaver også på Svalbard. Forskningsrådet opprettet i 1993 Nasjonalkomiteen for polarforskning, som blant annet skal bidra til at nasjonale ressurser og logistikk samordnes bedre. Nasjonalkomiteen utarbeider strategiske planer for polarforskningen, og bistår i rådgivning overfor Det interdepartementale polarutvalg og andre forvaltningsorganer. De største polarrelaterte satsinger finansieres gjennom Forskningsrådet; f.eks. norsk deltagelse i Det internasjonale polaråret.

Norges forskningsråd opprettet i 1998 Svalbard Science Forum (SSF) som et instrument for koordinering av forskningen på Svalbard. Et nytt SSF, med forsterket mandat, ble oppnevnt av Det interdepartementale polarutvalget i 2005. I henhold til mandatet skal SFF ivareta både faglig koordinering og praktisk tilrettelegging av forskningsvirksomhet, norsk så vel som internasjonal. Svalbard Science Forum skal videre ivareta informasjonsvirksomhet om forskning på Svalbard, blant annet gjennom det oppgraderte databasesystemet RiS (Research in Svalbard). RiS inneholder nå nødvendig informasjon for forskere som ønsker å arbeide på Svalbard, inkludert en prosjektdatabase med en godt utviklet søkefunksjon.

Til forskning i felt som medfører ferdsel over store deler av øygruppen, må det innhentes tillatelse fra Sysselmannen, som bl.a. stiller krav om registrering i RiS-databasen ved innvilgelse av slik tillatelse. Totalt sett har utviklingen av databasesystemet allerede forbedret oversikten over forskningsvirksomheten på Svalbard, til gagn både for myndigheter og forskningsmiljøer, og har åpnet for en noe bedre samordning av denne virksomheten.

Både i Ny-Ålesund og Longyearbyen er det dannet egne samarbeidsfora. Ny-Ålesund Science Managers Committee (NySMAC) går tilbake til 1994, og samler representanter for alle institusjoner med permanente stasjoner og større forsk­ningsprosjekter på stedet. Norsk Polarinstitutt ivaretar sekretariatsfunksjonen. NySMAC skal bidra til at eksisterende og planlagte forskningsprosjekter ikke kommer i konflikt med hverandre, samt til utvikling og god utnyttelse av infrastruktur og tekniske løsninger. Longyearbyen Science and Education Forum (LySEF) ble opprettet i 2008, med det formål å fremme Longyearbyen som base for forsk­ning og utdanning. Dette skal skje ved koordinering og ulike samarbeidstiltak. UNIS ivaretar sekretariatsfunksjonen.

8.3.4 Grenseløst samvirke

Svalbard er blitt en møteplass for regjeringens internasjonale kontaktnett, der en prioritering av klimarelatert forskning og samarbeid har en fremtredende plass. Studietur Nord og Svalbardkurset har gjennom tre tiår bidratt til å bevisstgjøre og lære opp deltakerne i arktiske spørsmål. High North Study Tour har fra og med 2005 blitt arrangert som en årlig studietur på og rundt Svalbard for viktige samarbeidsland og Europakommisjonen. Nordområdespørsmål, også knyttet til forsk­ning, utdanning og overvåkning på Svalbard, inngår som en del av dagsordenen i den politiske dialogen med en rekke land. Slike spørsmål står særlig sentralt i samarbeidet med våre nordiske naboer, både bilateralt og i fora som Nordisk Ministerråd, Barentsrådet, og Arktisk Råd. Klimaendringer og andre endringer i Arktis har de senere årene stått høyt på den internasjonale politiske agendaen. Siden 2006 har Norge årlig arrangert et internasjonalt symposium i Ny-Ålesund om endringer i Arktis med deltakelse på høyt nivå fra både forskning, næringsliv og politikk.

Som beskrevet over, har det flernasjonale faglige nærværet og internasjonale investeringer på Svalbard økt vesentlig de senere år. Bilaterale avtaler om forsknings- og utdanningssamarbeid som de senere årene er inngått med Sør-Afrika, Japan, USA, India, Frankrike og Kina, kan også ha betydning for utviklingen fremover.

Innenfor polarforskning spesielt er det lange tradisjoner for forskningssamarbeid mellom norske og russiske institusjoner. Russland står for det nest største antall årlige forskerdøgn på Svalbard (13 pst., mot 47 pst. for Norge). Det er viktig å få til dialog og samvirke mellom forskere i de norske bosettingene og russiske forskere i Barentsburg. UNIS kan vise til gode resultater i arbeidet med å få dette til.

8.3.5 Det internasjonale polaråret 2007 – 2008 (IPY-International Polar Year)

Polarforskning er særlig avhengig av internasjonalt samarbeid. Det tredje internasjonale polaråret, i regi av Det internasjonale vitenskapsråd (ICSU) og Verdens meteorologiorganisasjon (WMO), er det største polarforskningsprogram noensinne. I alt deltar ca. 50 000 forskere fra 63 land. Med en særskilt bevilgning på 320 mill. kr. fordelt over fire år, er Norge blant de største bidragsyterne. Midlene kanaliseres gjennom Norges forskningsråd. Et betydelig antall polarårsprosjekter, både norske og internasjonale, har aktiviteter på Svalbard. Disse prosjektene vil gi svært interessante data og forskningsresultater og bør derfor videreføres.

Et av målene for den norske satsingen på Polaråret var at den skulle føre til en betydelig økning i varig internasjonalt samarbeid, og i utenlandske forskeres bruk av norsk infrastruktur på Svalbard i samarbeid med norske forskere. Det er allerede klart at denne målsettingen i stor grad er nådd. Polaråret har medført økt bruk av Svalbard. Samtidig er internasjonale nettverk styrket, og nye er etablert.

Satsingen innebærer et viktig nasjonalt løft for polarforskningen, som er et felt der Norge har enestående muligheter til å bidra til den globale kunnskapsutviklingen. Den styrker dermed Norges rolle internasjonalt, ikke minst i samvirke med den infrastrukturen særlig Svalbard har å tilby.

Den norske deltakelsen i Polaråret har med dette bidratt til at regjeringens hovedmål skal kunne nås. Det er viktig at deltakelsen gir varig utbytte for norske forskningsmiljøer, og blant annet bidrar til økt internasjonal bruk av Svalbard også etter at det store programmet er avsluttet. Videreføring av nettverk etablert under Polaråret står sentralt i denne sammenheng. Norge vil også kunne bygge på erfaringene fra denne store programsatsingen i en videre satsing på å utvikle Svalbard som forskningsplattform.

8.4 Utfordringer, muligheter og prinsipper

Fremtidens Svalbard vil i stadig større grad hvile på utvikling, innhenting og formidling av kunnskap. Dette er et hovedperspektiv innenfor regjeringens politikk, som dermed viderefører norsk engasjement i Arktis. Dette engasjementet knytter oss samtidig nærmere til verdenssamfunnet. Det er et arbeid som stiller oss overfor store utfordringer, og åpner for minst like store muligheter dersom utfordringene håndteres på en god måte.

8.4.1 Miljømessige rammer

Økt forskningsaktivitet kan skape konflikter både i forhold til naturmiljøet, og mellom ulike interessegrupper. Generelt vil det være avgjørende å finne en god balanse mellom bruk og vern. Den forsk­ning som utføres, bør være av en slik art at den bare eller best kan utføres på Svalbard, og den må alltid ta hensyn til miljøets sårbarhet. Varsomheten må gå sammen med erkjennelsen av at nettopp kunnskap gjennom forskning er nødvendig for en forsvarlig forvaltning av villmarksnaturen på Svalbard.

Det er et mål at forsknings- og utdanningsaktiviteter i all hovedsak skal være knyttet til bosettingene og forskningsstasjonene, og benytte etablert infrastruktur. Innenfor denne rammen skal Ny-Ålesund videreutvikles som «grønn» forskningsstasjon, med faglig hovedfokus på klima- og miljøforsk­ning. Samtidig vil virksomhet i felt være et sentralt element både i forskning og utdanning. For at belastningen på natur- og kulturmiljø skal kunne begrenses, må det legges vekt på samordning av praktiske og logistiske sider ved prosjektene. Det er videre viktig å sikre god faglig koordinering mellom prosjekter når det gjelder innsamling av, og forsøk på biologisk materiale. Deling av forsk­ningsdata vil ofte være hensiktsmessig.

Virksomhet i de vernede områdene på øygruppen må ikke være i strid med vernets formål og bestemmelser, og bør som hovedregel begrenses til det som ikke kan foregå andre steder. Samtidig er bevaring av i det vesentlige urørte referanseområder for forskningen som sikrer at påvirkningen fra lokal aktivitet forblir lav, en sentral begrunnelse for vernet. For store deler av øygruppen, f.eks. de to naturreservatene på Øst-Svalbard, er dette hovedformålet med vernet. Bestemmelser om vern, som skal sikre urørt natur og intakte økosystemer, er en viktig del av «infrastrukturen» for Svalbard som forskningsplattform. De vernede områdene er av særlig betydning for studier av effekter på arter og økosystemer av klimaendringer og langtransportert forurensning. Se kap. 7.4.2 for en nærmere omtale av utfordringer som følge av ferdsel i bl.a. disse områdene.

Det er i dag ikke grunn til å tro at forskning på Svalbard medfører ferdsel og øvrig miljøbelastning utover det akseptable. Sysselmannen vurderer det slik, men viser samtidig til at både forskningsvirksomheten og behovet for ferdsel vil øke i tiden fremover, og spesielt i områder som er særlig sårbare og vanskelig tilgjengelige. Dette gjelder i første rekke de østlige naturreservatene. I disse er klimaet rent arktisk, og skiller seg fra de vestlige deler av øygruppen, der Golfstrømmen skaper forholdsvis milde og regnfulle forhold. Klimaendringer, som nå står sentralt innenfor polarforskningen, er langt mer merkbare i det «arktiske» øst enn i det «atlantiske» vest, og dette blir ventelig bestemmende for mange forskeres reiseruter.

Riksrevisjonen er i sin forvaltningsrevisjon av Svalbard, jf. kap. 2.5, opptatt av at det fremskaffes oversikt over all form for ferdsel, også den som er knyttet til forskning. Sysselmannen påpeker samme behov, med henblikk på å klarlegge de totale miljøeffekter av virksomheten og dette er også drøftet i kap. 7.4.2. Slik kunnskap må ligge til grunn for utviklingen av forvaltningsplanene, og for politikk som utøves ut fra disse. Et mulig virkemiddel er videreutvikling av rapportering og databasesystemer, jf. også omtale under kap. 8.5.6.

8.4.2 Verdt å satse på

Svalbard er blitt et mulighetenes land for utvikling og innhenting av kunnskap. Det vil være en oppgave for norske myndigheter å se til at virksomheten generelt har en faglig profil som bygger på øygruppens spesielle fortrinn.

Både nasjonalt og internasjonalt vil det være rimelig i første rekke å utnytte de muligheter som Svalbard tilbyr klima- og miljørelatert forskning, ikke minst innenfor rammen av det brede felt som polarforskningen dekker, og som har fått økt oppmerksomhet gjennom Polaråret. Dette er områder der norsk forskning har stor kompetanse, og kan spille en ledende rolle. Det samme gjelder den marine forskningen, som også er av vesentlig betydning for kartleggingen av globale klimaendringer, blant annet gjennom studier av isdekke og hav, og hvilke konsekvenser klimaendringene har for de marine ressursene. Marinlaboratoriet i Ny-Ålesund understreker dette, og er i kraft av sin strategiske plassering på randen av Polhavet blitt et sentralt ledd i de marine forskningsnettverkene. I budsjettet for 2009 er det lagt inn 22 mill. kr. til et nytt kompetansesenter for is og klima, knyttet til Norsk Polarinstitutt i Tromsø, som også vil være av stor verdi for den klimarelaterte forskningen på Svalbard. I 2008 og 2009 er det bevilget midler til prosjektering av nytt isgående forskningsfartøy, til erstatning for en gammel og delvis utdatert flåte. En endelig avgjørelse i saken kan først fattes i løpet av 2009. Svalbards geografiske plassering under den magnetiske kløft gir unike muligheter for å studere de midlere og øvre lagene av atmosfæren der påvirkningen fra verdensrommet er sterkest. Den gode tilgangen på romrelatert infrastruktur, særlig rundt Longyearbyen, gir mulighet for å studere vekselvirkningen mellom alle lag av atmosfæren og rommet. Prosessene som styrer energioverføring mellom lagene av den polare atmosfæren og mellom atmosfæren og verdensrommet, er viktige for den globale energibalansen og dermed for klimaet på jorda. Forskingsområdet er gjenstand for et bredt internasjonalt samarbeid. 18 universiteter og institutter fra hele verden leier plass i det nye Kjell Henriksen Observatoriet.

Det knytter seg økende interesse til de to naturreservatene på Øst-Svalbard som et særlig viktig referanseområde for klimaforskningen. Havområdet utenfor har kalde strømmer, og stor utbredelse av havis. På land finnes de største isbreene på Svalbard. Her er et typisk høyarktisk økosystem, med en hovedsakelig isavhengig fauna. I henhold til globale og regionale klimamodeller forventes den største temperaturøkningen i dette området. Det antas at en rekke klimarelaterte felter, som f.eks. oseanografi, glasiologi og biologi, vil være aktuelle for forskning og overvåkning på Øst-Svalbard i årene fremover.

Boks 8.3 – Forskning i praksis – øglegraverne

«Hodet var tre meter stort, tennene var lange som slangeagurker. Monstret kunne tatt en Morris Mini i kjeften og nesten slukt den helt.»

Slik beskriver paleontolog Jørn Hurum fra Naturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo den 15 meter lange pliosauren som ble funnet og delvis utgravd på Svalbard sommeren 2007 og 2008. Populært kalles funnet «Monsterøgla fra Svalbard – Predator X». Funnet beskrives som en verdenssensasjon ettersom den er verdens hittil største og best bevarte pliosaur.

Sommeren 2001 gjorde geologilærere under en ekskursjon med studenter fra UNIS, et funn av en rekke sammenhengende knokler av en svaneøgle. Som en oppfølging ble det i 2004 gjennomført utgravinger i regi av Naturhistorisk museum. Like rundt det originale funnet ble 11 skjeletter funnet. I 2007 gravde ekspedisjonen ut det delvise skjelettet av en ny kjempeart.

Det er funnet knokler av ulike marine øgler forskjellige steder på Svalbard, samt fotavtrykk av et 60 millioner år gammelt pattedyr, en phantodontog ulike typer dinosaurer. Nyere forskning viser at øgler av mange typer svømte i havet ved Svalbard for 150 – 140 millioner år siden og var et vanlig innslag i faunaen i Juraperioden her.

Som et ledd i formidlingen av Svalbards egenart, geologiske historie og den polare naturarv, jobber det prisbelønte Svalbard Museum for at det lages en avstøpning av «Monsterøgla fra Svalbard» som stilles ut på Svalbard Museum i et egnet bygg. Dette vil kunne bli et viktig supplement til museets arbeid som formidler av Svalbards miljø- og kulturhistorie.

Internasjonal polarforskning har de senere år i stor grad blitt vinklet mot det som på fagspråket kalles ESS – Earth System Science, og som skal gi et tverrfaglig perspektiv på jorden som integrert system. Det er vanskelig å forstå hvordan kompliserte systemer virker ved kun å studere enkeltprosesser, og dette gjør det nødvendig med innsikt i vekselvirkningen mellom prosessene. Earth System Science skal fremme en viten som gir slik innsikt. ESS-perspektivet omfatter altså både studiet av enkeltprosesser og forholdet mellom disse, og står særlig sentralt innenfor dagens massive internasjonale satsinger, f.eks. Det internasjonale polaråret. Perspektivet gjør det mulig å se sammenhengene mellom polområdene og kloden forøvrig. Det ligger til grunn for det såkalte SIOS-initativet – Svalbard integrerte observasjonssystem for Arktis; jf. nærmere omtale under kap. 8.5.1.

Overvåkning, kartlegging og etablering av lange tidsserier er av grunnleggende betydning for forskning og forvaltning både på land og i farvannene rundt Svalbard, og har også næringsmessig interesse. På Svalbard har Norge først og fremst en enestående romrelatert infrastruktur, som helt eller delvis ligger til grunn for så ulike typer virksomhet som atmosfærisk forskning, forvaltning av land- og havområder, og kommersiell utnyttelse av meteorologiske data. Generelt vil utvikling og utnyttelse av observasjonssystemene for både rom, hav, land og is være en viktig side ved en kunnskapspolitikk for Svalbard. Den romrelaterte infrastrukturen er så langt den best utbygde, og det er en viktig oppgave å utnytte denne optimalt. Det er fortsatt en utfordring å etablere systemer for en konsekvent og omfattende overvåkning av hav, land og is.

Flere norske institusjoner samarbeider om forskning i Svea, bl.a. samarbeider SINTEF og UNIS om forskning relatert til oljesøl. Svea er også arena for teknologisk forskning og utdanning relatert til konstruksjoner i permafrost og operasjoner i isfylte farvann.

Naturvitenskapelig forskning innenfor flere disipliner har fått et arnested på Svalbard. Ny-Ålesund rommer viktige målestasjoner som er avhengig av uberørte omgivelser. Ved Longyearbyen er det etablert store anlegg for satellittovervåkning og nedlesing av data, og virksomheten ved UNIS har betydning for fagområder som arktisk geologi, geofysikk og biologi. Det er viktig å sørge for at mulighetene for naturvitenskapelig grunnforsk­ning på Svalbard mer generelt kan utnyttes fullt ut av både norske og internasjonale miljøer.

Figur 8.2 Utgraving av pliosaur.

Figur 8.2 Utgraving av pliosaur.

Kilde: Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

Forskning for verdiskapning og næringsutvikling må skje innenfor rammen av særlig strenge miljøkrav i det arktiske området. For Norge har høsting av marine ressurser rike tradisjoner, som regjeringen ønsker å videreutvikle med den nødvendige varsomhet. Det knyttes store forventninger til marin bioprospektering. Marin bioprospektering er ikke en egen næring, men et forsknings- og utviklingsverktøy innenfor teknologiområdet bioteknologi som går ut på systematisk leting etter unike gener, biomolekyler og organismer fra det marine miljø. Dette verktøyet tar sikte på utvikling av produkter for kommersielle eller samfunnsmessige formål. Anvendelsesområdet er bredt; resultater og produkter har potensial innenfor en rekke næringsområder og med globale markedsmuligheter. Som eksempler kan nevnes nye medisiner, ingredienser for smak og næringsinnhold i mat og fôr, enzymer og mikroorganismer til foredling av mat/fôr, samt industriprosesser knyttet til produksjon av tekstiler, cellulose, biomasse/fornybar energi og anvendelse tilknyttet oljeindustrien.

Regjeringen arbeider med en nasjonal strategi for marin bioprospektering. Kravet til spisskompetanse innenfor en rekke felt fordrer at det samarbeides regionalt, nasjonalt og internasjonalt både på forsknings- og næringslivssiden. En satsing på marin bioprospektering der Tromsø vil ha en sentral plass og en naturlig forlengelse til Svalbard, er en del av regjeringens nordområdestrategi.

Svalbard er også i noen grad blitt knyttet opp mot en sterk nasjonal og internasjonal oppmerksomhet om fangst og lagring av karbondioksid, og dermed på skjæringspunktet mellom energi/næring og hensynet til miljøet. UNIS har utnyttet de geologiske fortrinnene i Longyearbyen og Adventdalen for å utvikle et feltlaboratorium for CO2-lagring, i samarbeid med en rekke forsk­ningsinstitusjoner, bedrifter og GASSNOVA.

8.4.3 Kvalitet, arbeidsdeling og samarbeid

Regjeringen ønsker at Svalbard skal være en attraktiv arena for forskere fra hele verden. Samtidig må Norge ikke bare spille rollen som tilrettelegger, men selv være en aktiv deltager i den faglige virksomheten. På mange områder bør representanter for norske institusjoner kunne innta en faglig lederrolle. Dette er viktig både for å bidra til koordinering av virksomheten på Svalbard, og for at denne skal komme norske forsknings- og utdanningsmiljøer til gode. Forutsetningen for at en slik målsetting skal kunne nås, er at de norske miljøene har vitenskapelig tyngde og kvalitet og med dette kan være attraktive samarbeidspartnere for utenlandske kolleger i årene fremover. I denne sammenheng er det en sentral oppgave å sikre rekrutteringen til norsk polarforskning. Særskilte virkemidler og tiltak omtales nærmere under kapittel 8.5.

Norge har gode forskere, men relativt små fagmiljøer. I tillegg fordrer ofte polarforskning særskilte kostnader. Det er derfor svært viktig at ressurser samles, blant annet gjennom en fornuftig arbeidsdeling mellom institusjoner og miljøer, og at disse igjen samarbeider der dette er hensiktsmessig. Innenfor rammen av virksomheten på Svalbard er det av stor betydning at de faglige aktivitetene i henholdsvis Longyearbyen og Ny-Ålesund utfyller hverandre, og samlet sett sikrer en sterk og helhetlig forskningsinnsats. I samråd med Norges forskningsråd har sterke aktører som UNIS og Norsk Polarinstitutt et særlig ansvar for at en slik målsetting skal kunne nås.

Infrastruktur og geografi gjør det naturlig med en noe bredere faglig profil i Longyearbyen enn i Ny-Ålesund. Eksempelvis bør atmosfæreforsk­ning, utnyttelse av jordobservasjonsdata, arktisk teknologi rettet mot geoteknikk, konstruksjoner i permafrost og isdekke prioriteres i Longyearbyen, sammen med naturvitenskapelig arktisk grunnforskning med base i studieretninger ved UNIS, og de mulighetene som satellittstasjonene gir. Forsk­ning i Ny-Ålesund bør konsekvent utnytte stedets særegenhet som et rent, naturvitenskapelig laboratorium innen marine, terrestriske og atmosfæriske forhold. Det arbeides med en felles forsk­ningsplan for Ny-Ålesund og området omkring (foreløpig kalt Kongsfjorden International Research Base – KIRB), som skal omfatte både norske og utenlandske aktører, og der Norge ved Svalbard Science Forum er tiltenkt ansvaret for samordning og iverksetting; jf. kap. 8.5.5.

UNIS spiller en viktig rolle i den del av regjeringens nordområdestrategi som gjelder Svalbard generelt og Longyearbyen spesielt, der institusjonen i stadig større grad preger samfunnsutvikling og visjoner for fremtiden. Senteret bidrar også til at Longyearbyen kan kalle seg et stabilt, helårlig familiesamfunn. Regjeringen ser i utgangspunktet positivt på senterets ambisjoner om å bli et ledende internasjonalt senter for arktiske studier. Utover å ta de nødvendige faglige og budsjettmessige hensyn, må imidlertid senteret vurdere planer om vekst i forhold til miljøet, og til lokalsamfunnets muligheter for å håndtere veksten.

Gitt den sårbare arktiske naturen og Svalbards geopolitiske posisjon, er det viktig at UNIS arbeider for god utnyttelse av etablert infrastruktur og stimulerer til deling av både materielle og immaterielle ressurser. UNIS bør på denne bakgrunn fortsette arbeidet med å etablere partnerskap med norske og utenlandske institusjoner.

UNIS bør fortsatt aktivt søke tilgang til eksterne ressurser og samarbeide med ulike aktører på Svalbard. All slik aktivitet skal være i tråd med selskapets hovedmandat, og bidra til å forsterke og forsvare den arktiske kunnskapsallmenningen. Det er viktig med et godt samarbeid mellom UNIS og utdanningsinstitusjonene på fastlandet, med utgangs­punkt i UNIS’ spesielle kompetanse og fortrinn.

Virksomheten til Norsk Polarinstitutt har en stor bredde, og en lang historikk på Svalbard. Instituttets erfaring og kompetanse er av stor verdi for andre aktører – fra myndigheter til enkeltforskere. Polarinstituttets samlede kunnskapsbase skal være grunnlaget for instituttets rådgivningsfunksjon. Norsk Polarinstitutt skal fortsatt være synlig på Svalbard, blant annet for å kunne bidra positivt til forvaltningen av miljøet på øygruppen.

Havforskningsinstituttet er den ledende institusjonen på marin forskning i Barentshavet. Instituttet overvåker utviklingen i klima, forurensing og i det marine økosystemet, og har flere lange tidsserier. Havforskningsinstituttet skal fortsatt være den ledende marine institusjonen i Barentshavet, og vil være et vesentlig element i regjeringens nordområdestrategi. Det foreligger en samarbeidsavtale mellom Havforskningsinstituttet og Norsk Polarinstitutt, hvor det slås fast at Havforsk­ningsinstituttet i hovedsak arbeider i åpne farvann, mens Norsk Polarinstitutts aktivitet i hovedsak foregår i drivisen og den permanente issonen.

8.5 Særskilte virkemidler og tiltak

Regjeringens politikk for styrking av Svalbard som kunnskapssenter blir i stor grad til i dialog med internasjonale partnere. En rekke særskilte virkemidler og tiltak tar sikte på å gjøre Norge til en sterkere aktør i den del av den globale kunnskapsutviklingen som har en særskilt oppmerksomhet mot Svalbard. De omfatter nye satsinger nasjonalt og internasjonalt, videreutvikling av det administrative apparatet for samordning av virksomheten og større vekt på norsk forskningsfaglig kompetanse.

8.5.1 Videreutvikling av Svalbard som internasjonal forskningsplattform – SIOS

Svalbard vil om få år kunne bli selve knutepunktet i europeisk arktisk forskning, med særlig vekt på klimarelaterte observasjonssystemer. Det europeiske strategiforum for forskningsinfrastruktur (European Strategy Forum on Research Infrastructure – ESFRI), har nå inkludert et forslag til prosjekt for utbygging og koordinering av observasjonssystemer på Svalbard i sitt reviderte «veikart» over ny storskala infrastruktur av alleuropeisk interesse. ESFRI ble opprettet i 2002 som et rådgivende organ for Europakommisjonen, og har representanter både fra EU-land og assosierte land som Norge. Det er stor konkurranse om å bli inkludert på «veikartet», som omfatter behov for tung infrastruktur innenfor mange fagområder, fra astronomi og nanoteknologi til samfunnsvitenskap. Det kan med andre ord dreie seg om så ulike installasjoner som f.eks. databaser og bibliotek, radaranlegg og målestasjoner, teleskop, kommunikasjonsnettverk, observatorier og forskningsfartøy.

Det legges stor vekt på at prosjektene presenteres på vegne av flere viktige institusjoner, og angår så mange land som mulig. I 2006 ble 35 prosjekter valgt ut til ESFRIs veikart; Norge har interesser i 11 av disse. I desember 2008 ble veikartet oppdatert for første gang. To norskledede prosjektforslag ble denne gang inkludert. Foruten Svalbard-prosjektet dreier det seg om et prosjekt for fangst og lagring av karbondioksid. Her har NTNU/SINTEF ledet arbeidet med utformingen av forslaget.

Svalbard-prosjektet går under kortnavnet SIOS (Svalbard integrerte observasjonssystem for Arktis). Søknaden om å komme med på veikartet ble utarbeidet av UNIS, Norsk Polarinstitutt, Norsk Romsenter, Universitetet i Tromsø og Norges forsk­ningsråd. Prosjektet har så langt støtte fra flere tunge institusjoner i syv ulike europeiske land foruten Norge (Tyskland, Frankrike, England, Finland, Polen, Russland og Nederland). Kunnskapsdepartementet har i samråd med andre berørte departementer gitt Forskningsrådet i oppdrag å lede forprosjektfasen. Forskningsrådet vil dermed også få ansvaret for en søknad om støtte til den såkalte «Forberedende fase» over EUs rammeprogram. En egen styringsgruppe er nedsatt, og Utenriksdepartementet og Kunnskapsdepartementet har støttet arbeidet i første fase. Den forberedende fase med midler fra rammeprogrammet varer vanligvis 2 – 4 år.

SIOS består av to hovedelementer. Det ene elementet går ut på å videreutvikle/utfylle eksisterende observasjonssystemer på Svalbard og i området omkring øygruppen, og organisere disse slik at man får en heldekkende infrastruktur som står for datainnhenting på fire «observasjonsplattformer», innenfor feltene landjord, hav, is og atmosfære. Det andre hovedelementet vil være opprettelse av et felles «kunnskapssenter» i Longyearbyen, som skal lagre og integrere data fra hele den relevante infrastrukturen. Dette vil kunne gi grunnlag for forsknings- og overvåkningssamarbeid, tverrfaglige prosjekter, undervisning og formidling, samt gi bidrag til regionale og globale klimamodeller.

SIOS vil bidra til utnyttelse og videre utbygging av infrastrukturen på Svalbard, med utgangspunkt i et stort internasjonalt prosjekt med norsk ledelse. Det vil bli et viktig virkemiddel i regjeringens arbeid for å nå sine målsettinger innenfor både nordområdestrategien, forvaltningen av Svalbard, og den nasjonale forskningspolitikken. De positive reaksjoner som prosjektet er møtt med internasjonalt, speiler den store interessen for klimarelatert polarforskning generelt. Slik forskning har også stått sentralt under Polaråret. Dette innebærer at SIOS-initiativet vil være en naturlig videreføring av både norsk og internasjonal satsing de senere år. Det vil blant annet bli et knutepunkt i det planlagte SAON (Sustained Arctic Observing Network), et nettverk innenfor rammen av Arktisk Råd, som skal følge opp Polaråret i årene fremover og bidra til å følge opp EUs arktiske strategi, som har forsk­ning og overvåkning som sentrale elementer.

Administrative og juridiske forhold knyttet til permanent organisasjonsmodell, drift og samarbeid med internasjonale partnere på Svalbard, vil bli utredet i Forskningsrådets forprosjekt i 2009. Det vil være naturlig å trekke veksler på erfaringer fra andre ESFRI-prosjekter, og på det arbeidet som utføres i regi av EU-kommisjonen for å utvikle et juridisk rammeverk for felles europeisk infrastruktur. Det er imidlertid allerede nå rimelig å anta at et eventuelt SIOS vil bli en egen internasjonal organisasjon med sete i Forskningsparken i Longyearbyen.

8.5.2 Overføring av data

Ny-Ålesund inngår i et globalt forskningsnettverk bestående av 25 forskningsstasjoner med såkalte VLBI-antenner (Very Long Base-line Interferometry-antenner). Dette er store radioteleskoper som gir svært nøyaktige data om jordens bevegelser i solsystemet, samtidig som dataene benyttes til å overvåke jordrotasjonen og bevegelsene til jordens kontinentalplater. Slike data muliggjør vitenskapelig arbeid av stor betydning innen klimaforsk­ning oseanografi, astrofysikk og geofysikk. Ny-Ålesund er en viktig del av det globale VLBI-nettverket på grunn av sin beliggenhet nær nordpolen. Stasjonen fungerer som et sentralpunkt for alle stasjoner på den nordlige halvkule.

Ny-Ålesund er i dag knyttet til omverdenen gjennom et radiolinjesamband til Longyearbyen. Dette sambandet har imidlertid begrenset kapasitet og det kan derfor være aktuelt å vurdere mulige løsninger for å øke datakapasiteten mellom Ny-Ålesund og Longyearbyen i tiden fremover

8.5.3 Tidsserier for overvåkning og forskning – Øst-Svalbard

De mest uberørte delene av Svalbard vil være av særlig interesse for forskning og overvåkning i årene fremover, jf. omtale av de østlige naturreservatene under kap. 8.4.1. Siden området har vært så lite besøkt, mangler også en heldekkende basisundersøkelse for langsiktig overvåkning, som vil gjøre det mulig over tid å kartlegge endringer i fysiske, kjemiske og biologiske forhold. Utviklingen av Øst-Svalbard og havområdene rundt som arena for høyteknologisk miljøovervåkning, er en langsiktig oppgave, og må bygge på en gjennomarbeidet plan.

8.5.4 Polar rekruttering

Dersom norsk polarforskning skal kunne opprettholde sin posisjon, og videreutvikles på sentrale områder, er det nødvendig med satsing på rekruttering av yngre forskere, og også på utdanning av teknisk personale. Behovet gjelder situasjonen innenfor realfagene generelt, og forsterkes av at både universitetene og forskningsinstituttene står foran en periode med stor avgang fra toppstillinger innen polarforskningen. I tillegg kommer at kostnadene til reise og logistikk på de relevante fagområdene ofte er betydelige.

Regjeringen ønsker å styrke rekrutteringen til forskning, særlig innen MNT-fagene (matematiske, naturvitenskapelige og teknologiske fag). Regjeringen regner også med at den økte internasjonale virksomheten i polarområdene, og de mulighetene den skaper for faglige kontakter, vil kunne stimulere rekrutteringen. Det vil være viktig å forhindre at kostnadene ved reise, opphold og logistikk begrenser utnyttelsen av den gode infrastrukturen for forskning og utdanning som vi finner på Svalbard.

En ordning med egne stipendier til dekning av særlige utgifter ved arktisk feltforskning har eksistert i en årrekke, i en første fase i regi av Norsk Polarinstitutt. I 2006 kom det til midler via Norges forskningsråd. Ordningen administreres av Svalbard Science Forum i samråd med Norsk Polarinstitutt, som i 2007 finansierte henholdsvis l,2 mill. kr. og 0,5 mill. kr. til denne type tiltak. Det er stor interesse for ordningen, og det hevdes at kun omlag halvparten av de beste søkerne har kunnet tilgodeses. Norges Forskningsråd går inn for en betydelig styrking, og endring av regelverket for mottagelse av støtte, slik at det også kan omfatte utenlandske institusjoner, eventuelt i samarbeid med norske. For 2009 er det lagt inn en mindre engangsbevilgning over Norges Forskningsråds budsjett til økning av denne type aktivitet. Regjeringen mener det er grunnlag for å vurdere en mer varig styrking av ordningen, som i tillegg til norske søkere, bør kunne omfatte søkere fra utenlandske institusjoner. Det bør også være mulig for UNIS å søke midler til merutgifter ved feltarbeid i Ny-Ålesund.

Stipendordningen bidrar til økt rekruttering, og medfører både nasjonalt og internasjonalt samarbeid. Det gir også Norge muligheter til å styre forskningsaktivitetene ved å lage tildelingskriterier som krever at synergier skapes, overlapping unngås, kunnskapshull tettes, og at infrastrukturen utnyttes bedre året rundt – det vil si også i vinterhalvåret.

Studietilbudet ved UNIS er del av studieplanene på fastlandsuniversitetene og UNIS har som særlig oppgave å utdanne forskere på arktiske forhold. Fastlandsinstitusjonene må i så høy grad som mulig utnytte det fortrinn UNIS representerer i rekrutteringen til norsk polarforskning. Det bør også vurderes ordninger som kan knytte bånd mellom fag- og studentmiljøene ved UNIS og miljøer knyttet til utenlandske forskningsstasjoner på Svalbard.

8.5.5 Bilateralt og multilateralt samarbeid

Internasjonalt forskningsfaglig nærvær og internasjonale investeringer i forskning og forskningsinfrastruktur på Svalbard har som nevnt økt betydelig de senere år. Gjennom å delta i internasjonalt forskningssamarbeid på Svalbard kan Norge sikre kvalitet og fornyelse i egen svalbardrelevant forsk­ning, hente hjem kunnskap fra den internasjonale forskningsfronten og dele risiko og kostnader ved investeringer i blant annet infrastruktur.

Det er i dag iht. en norsk–russisk avtale øremerkede midler til forskningssamarbeid mellom norske og russiske forskningsinstitusjoner på Svalbard. Disse midlene, 3 mill. kr. per år, deles ut til norske institusjoner som samarbeider med russiske forskere på Svalbard. Midlene er av stor betydning for samarbeidet mellom de to landene. Regjeringen vil vurdere om lignende ordninger kan etableres med andre land. Det vil være en fordel om midlene kan brukes av flere land samtidig.

8.5.6 Øremerket for Svalbard

Norges rolle under Polaråret hviler på en betydelig økonomisk satsing over flere år, og er et godt eksempel på hva vi kan oppnå. Regjeringen vil jobbe for at arven fra Polaråret ivaretas og videreutvikles etter at programperioden utløper. Erfaringene med enkelte mindre satsinger rettet direkte mot Svalbard, f.eks. gjennom arktiske stipend og strategiske midler til internasjonalt samarbeid, er også positive.

Generelt er øremerking av midler til virksomhet på og omkring Svalbard et viktig bidrag til utnyttelse av den kapasiteten øysamfunnet tilbyr. Av mulige nye tiltak kan nevnes programmer som Norge kan ta initiativet til, og som internasjonale aktører kan inviteres til å delta i med sine midler og sine prosjekter. Denne type samfinansierte satsninger er så langt på tegnebrettet under navnet «flagship programmes», og har blant annet vært drøftet som et mulig virkemiddel i utviklingen av Ny-Ålesund som forskningssenter. Når det foreligger enighet mellom ulike aktører om tema og andre faglige spørsmål, vil Norge ved Forskningsrådet kunne vurdere forslagene og eventuelt gå inn for øremerking av midler til et eller flere programmer. Det bør være et krav at det etableres samarbeid med minst ett land – helst flere – som også bidrar økonomisk.

Et eget «svalbardprogram» – eller flere programmer – av denne art skal ikke være til hinder for at forskningsmiljøene også kan søke om midler til svalbardrelatert forskning over andre relevante programsatsninger.

8.5.7 Koordinering i mangfoldet

Med økt aktivitet er behovet for en styrking av både praktisk og faglig koordinering blitt mer påtrengende. Når det gjelder praktisk/logistiske spørsmål, har Riksrevisjonen i sin forvaltningsrevisjon av Svalbard ønsket en bedre oversikt over forskning generelt samt ferdsel knyttet til denne virksomheten, og har understreket betydningen av praktisk samordning for i størst mulig grad å skåne miljøet. Databasesystemet Research in Svalbard (RiS) innebærer flere skritt fremover på dette feltet; jf. omtale under kap. 8.3.3.

I medhold av svalbardmiljøloven må Sysselmannen gi tillatelse til ferdsel og ulike typer forsk­ning i felt. Ved aktiv bruk av RiS-databasen, og i samarbeid med SSF og Norsk Polarinstitutt, bør Sysselmannen fortsatt ivareta de oppgavene som ligger til kontoret i dag, og holde fast ved de kriterier som benyttes ved behandling av forskningssøknader.

Sysselmannen har begrenset mulighet for å foreta faglige vurderinger av forskningssøknader. Så langt har Norsk Polarinstitutt vært en svært verdifull rådgiver når faglig skjønn skal utvises og interesser avveies. Økt aktivitet særlig i de sårbare verneområdene, medfører ventelig et behov for styrking av den forskningsfaglige funksjonen ved søknadsbehandlingen.

Regjeringen mener at det må være mulig å imøtekomme slike behov ved å bygge på de institusjoner man har på Svalbard, og at disse må settes i stand til å møte fremtidige utfordringer. Det mest naturlige vil være å se den praktiske koordineringen av forskningen i forbindelse med en generell styrking av Norges Forskningsråds nærvær gjennom Svalbard Science Forum. SSF forvalter allerede RiS-portalen, som bl.a. vil kunne synliggjøre hvor på øygruppen forskningsaktivitet og ulike former for relevant ferdsel pågår til enhver tid. En slik løsning innebærer altså at viktige sider ved dagens ansvarsfordeling opprettholdes, men at SSFs rolle som støtte for Sysselmannens arbeid gjøres tydeligere. I kraft av fagkompetanse og eget ansvar for forskningslogistikk må Norsk Polarinstitutt fortsatt være en viktig samarbeidspartner.

Norges forskningsråd har fått et stadig større ansvar for finansiering av svalbardrelatert forsk­ning, senest gjennom norsk innsats innenfor Polaråret, men uten at dette gir seg utslag i vesentlig større nærvær og synlighet på Svalbard. Dette begrenser Norges Forskningsråds mulighet til å bidra til en effektiv forskningsfaglig koordinering, noe norske myndigheter mener det er behov for. Regjeringen mener at Norges Forskningsråd må ivareta koordineringen på en mer aktiv måte. Regjeringen kan ikke se at det skulle være nødvendig å opprette nye organer for å fylle denne funksjonen; jf. omtale av et strategisk mangfold under kap. 8.3.3. Det enkleste og mest naturlige vil være å videreutvikle det administrative apparatet til SSF. Dette vil kunne bidra til bedre forskningsledelse, økt samarbeid, planlegging og overordnet prioritering av forskningen på Svalbard.

Norges forskningsråd ved Nasjonalkomiteen for polarforskning bør foreta en nærmere vurdering av faglige oppgaver som bør kunne legges til et revitalisert SSF. Det vil f.eks. være viktig å engasjere og «synliggjøre» SSF bedre i forbindelse med det internasjonale samarbeidet. SSF bør også kunne spille en mer aktiv rolle i videreutviklingen av Ny-Ålesund som forskningsarena. Det er et mål for norske myndigheter at Ny-Ålesund skal fremstå som en forskningsarena der samarbeid mellom nasjonene skaper omforente faglige og strategiske forskningsmål. SSF har allerede en rolle i arbeidet med utviklingen av felles forskningsplan for aktørene i Ny-Ålesund. Et utvidet sekretariat vil kunne gi en faglig ledelse som trengs for å bidra til å definere fagprofil og etter hvert følge opp denne. Dette vil også knytte tette bånd til en rekke av Norges Forskningsråds svalbardrelaterte programmer og øvrige virkemidler, som vil kunne bidra til en vesentlig samordning av forskningsvirksomheten i og omkring Ny-Ålesund.

Kunnskapsinstitusjonene på Svalbard og deres oppgaver er blitt til over tid, og har bidratt til en gradvis utvikling mot et mer kunnskapsbasert øysamfunn. De ulike institusjonene gir ut fra sine forutsetninger viktige bidrag til dialog og samvirke seg imellom, og med utenlandske aktører av betydning for Svalbard og området omkring. Samtidig er behovet for bedret koordinering på norsk side blitt tydeligere, i stor grad grunnet det økte utenlandske engasjementet. Regjeringen går nå inn for en styrking av Norges Forskningsråds posisjon i Arktis, som også forutsetter fortsatt tett samvirke med øvrige aktører. Det dreier seg altså om en moderat endring, som tar sikte på å forbinde fordelene ved at Norge har ett forskningsråd med den kompetanse som andre sentrale institusjoner representerer.

Til dokumentets forside