St.meld. nr. 24 (1997-98)

Norges deltakelse i Europarådet i 1997

Til innholdsfortegnelse

3 Menneskerettigheter og demokratibygging

Den europeiske menneskerettighetskonvensjon er grunnlaget for Europarådets menneskerettighetsarbeid. Konvensjonen beskytter først og fremst enkeltpersoners grunnleggende sivile og politiske rettigheter. Både enkeltpersoner, ikke-statlige organisasjoner og grupper av personer som mener de er blitt utsatt for brudd på rettighetene fastsatt i konvensjonen, kan innklage den aktuelle konvensjonsstaten til Den europeiske menneskerettighetskommisjonen i Strasbourg. Også konvensjonsstater har rett til å reise klage mot andre konvensjonsstater i menneskerettighetssaker.

3.1 Domstolen og Kommisjonen

Den europeiske menneskerettighetskommisjon mottok i 1997 12 469 klager om brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, og registrerte 4 750 klager for videre behandling. De fleste klagene kom fra Italia, Frankrike, Polen og Storbritannia. Det ble totalt mottatt 292 klager fra tyrkiske statsborgere, mot 271 i 1996.

Kommisjonen mottok 41 klager fra norske statsborgere. 18 av disse klagene ble registrert for videre behandling. Til sammenligning mottok Kommisjonen 331 saker fra svenske statsborgere og 119 saker fra danske statsborgere.

Etter at en sak er ferdig behandlet i Kommisjonen blir saken enten sendt til Komitéen av faste representanter, som kan treffe bindende vedtak med basis i Kommisjonens rapport, eller til Domstolen for videre behandling.

Domstolen fikk i 1997 119 saker til behandling, og avsa dom i tilsammen 156 saker. Ingen nye saker mot Norge ble referert til domstolen for behandling. Det ble avsagt dom i én norsk sak, saken Eriksen mot Norge. I denne saken fant Domstolen at Norge ikke hadde brutt Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

I 1997 ble det avsagt dom i fire saker for Domstolen vedrørende tyrkiske myndigheters behandling av den kurdiske minoritet i landet: sakene Aydin mot Tyrkia, avgjort 25. september, Zana mot Tyrkia, avgjort 25. november, Mentes m.fl. mot Tyrkia, avgjort 28. november og Sakik m.fl. mot Tyrkia, avgjort 26. november. I alle disse sakene fant Domstolen at Tyrkia hadde brutt Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

Komitéen av faste representanter vedtok 664 resolusjoner i menneskerettighetssaker i 1997, mot 676 i 1996. Av disse kan nevnes at 454 av sakene var individuelle klagesaker mot Italia, 93 mot Frankrike, 37 mot Østerrike, 21 mot Portugal og 17 mot Storbritannia. Det høye antallet klagesaker mot Italia skyldes i hovedsak problemer med for lang saksbehandlingstid. Det ble vedtatt to resolusjoner i klagesaker mot Norge, sakene Botten mot Norge og Johansen mot Norge. Syv av resolusjonene i Komitéen gjaldt valg av medlemmer til Menneskerettighetskommisjonen og Torturkomitéen.

Protokoll 11 til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon fastslår at Domstolen og Kommisjonen skal slås sammen til én domstol. Italia ratifiserte som det 34. land protokollen 1. oktober 1997, og dermed var betingelsene for ikrafttredelse av protokollen oppfylt. Den nye domstolen for menneskerettigheter vil i tråd med dette kunne begynne sitt arbeid 1. november 1998. Det er ventet at opprettelsen av domstolen vil bidra til å effektivisere arbeidet med den økende mengden menneskerettighetssaker. Domstolen skal bestå av én dommer fra hvert av Europarådets medlemsland. Dommerne vil være permanent bosatt i, eller nær Strasbourg.

Regjeringen nominerte i november 1997 Trond Dolva, Hanne Sophie Greve og Erik Møse som norske kandidater til Domstolen. Parlamentarikerforsamlingen valgte i januar 1998 Hanne Sophie Greve til norsk dommer ved Domstolen.

3.2 Demokratibygging

Tilveksten av nye medlemsland har aktualisert behovet for praktisk bistand for å bringe disse landenes rettssystem og -praksis opp på linje med Europarådets standarder, i første rekke Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og Den europeiske sosialpakten.

Europarådets prosjekter har i stor grad vært rettet mot de lovgivende organer, domstolene, påtalemyndigheten, politi- og fengselsvesenet, advokater og andre grupper med en viktig funksjon i rettsapparatet.

I 1997 brukte Europarådet i overkant av FRF 100 millioner på samarbeidsprosjekter i medlemslandene. En viktig del av bistanden foregår i samarbeid med EU og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE).

3.3 Rettslige instrumenter for vern av nasjonale minoriteter

1. februar 1995 ble Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter åpnet for undertegning. Konvensjonen ble undertegnet av Norge samme dag, og ved utgangen av 1997 var den undertegnet av 37 stater og ratifisert av 15. Konvensjonen trer i kraft 1. februar 1998, tre måneder etter at den tolvte medlemsstaten ratifiserte. Norge tar sikte på å ratifisere i nær fremtid.

Ifølge rammekonvensjonen skal Europarådets ministerkomité overvåke statenes gjennomføring av konvensjonsforpliktelsene. I mars 1996 traff Ministerkomitéen en avgjørelse om en firetrinns prosedyre for fastsettelse av nærmere regler om konvensjonens virkemidler for iverksettelse.

Første fase, som ble avsluttet i 1996, innebar at en ad-hoc ekspertkomité, CAHMEC, skulle klargjøre aktuelle problemstillinger og identifisere mulige løsninger. I fase to fastla en ad-hoc arbeidsgruppe, GT-MIN, hovedlinjene i mekanismen for iverksettelse. I fase tre, som ble avsluttet høsten 1997, utarbeidet CAHMEC utkast til nødvendige regler og prosedyrer. Som fjerde og siste fase, vedtok Ministerkomitéen i september 1997 de foreslåtte reglene og prosedyrene. Norge har deltatt aktivt i denne prosessen.

3.4 Den europeiske kommisjonen for demokrati gjennom lovgivning (Venezia-kommisjonen)

Den europeiske kommisjonen for demokrati gjennom lovgivning (Venezia-kommisjonen) ble opprettet i 1990, etter initiativ fra den italienske regjering. 1. januar 1998 hadde Venezia-kommisjonen 37 stater med fullt medlemskap, seks med assosiert medlemskap og syv med status som observatør. I tillegg har Sør-Afrika en spesiell samarbeidsavtale med Kommisjonen. Norge har vært aktivt med siden starten.

Kommisjonen skal arbeide for å støtte demokratiseringsprosessen i de sentral- og østeuropeiske land ved å gi juridisk assistanse ved utforming av grunnlover og andre sentrale lover. Etterhvert har også arbeidsområdet blitt utvidet ut over Europas grenser, Kommisjonen samarbeider på ulikt vis med stater også på andre kontinenter. Særlig aktivt har samarbeidet med Sør-Afrika vært. I 1997 ga Venezia-kommisjonen assistanse i lovgivningsprosessen bl.a. i følgende stater: Albania, Bosnia-Hercegovina, Hviterussland, Kirgistan, Kroatia, Latvia, Moldova, Sør-Afrika og Ukraina. Dessuten arbeider Kommisjonen med utredning og generelle juridiske spørsmål av betydning for utvikling av demokratiet og rettsstaten.

3.5 Den europeiske komitéen for forebygging av tortur og mishandling

Konvensjonen om forebygging av tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff trådte i kraft i 1989 og må ses i sammenheng med art. 3 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Konvensjonen innebærer en forsterket rettssikkerhet for mennesker som er undergitt frihetsberøvelse i fengsler, politistasjoner, psykiatriske institusjoner, kaserner m.v. Konvensjonen er ratifisert av 37 av de nåværende 40 medlemslandene. Norge ratifiserte konvensjonen allerede i 1989 og har vært aktivt med i arbeidet fra starten.

Torturkomitéen, CPT (The Committe for Prevention of Torture and Inhuman or Degrading Treatment or Punishment), ble etablert i 1989 og har sitt sete og sekretariat i Strasbourg. Det norske medlemmet har fra 1996 vært komitéens 1. visepresident. Komitéen foretar inspeksjoner på steder i det enkelte medlemsland hvor det er anbrakt frihetsberøvede personer. Komitéen har ubegrenset adgang til de aktuelle stedene og kan ha fortrolige samtaler med de frihetsberøvede uten vitner til stede. I tillegg er komitéen i regelmessig dialog med myndighetene i de enkelte medlemsland for å drøfte tiltak som kan forhindre at evt. overgrep begås.

En delegasjon fra CPT har besøkt Norge ved to tilfeller, senest 17. - 21. mars da Oslo og Bergen politikamre samt Oslo kretsfengsel og Bergen landsfengsel ble besøkt. I rapporten fra det siste besøket rettet CPT anbefalinger til norske myndigheter vedrørende rutiner for bruk av varetektsfengsling, isolat og brevforbud. Norges svar på Torturkomitéens rapport forelå i januar 1998. For øvrig har komitéen i 1997 foretatt inspeksjonsreiser til Albania, Belgia, Estland, Hellas, Luxembourg, Nederland, Spania, Storbritannia, Tsjekkia og Tyrkia.

3.6 Nord/Sør-senteret

Nord/Sør-senteret ble åpnet i Lisboa i mai 1990 og har som hovedformål å gi informasjon og utføre holdningsskapende arbeid vedrørende spørsmål knyttet til global gjensidig avhengighet og solidaritet. Senteret bygger på en delavtale under Europarådet og har 16 medlemsland. Norge har vært medlem siden opprettelsen. En vesentlig del av senterets virksomhet blir finansiert av frivillige bidrag fra medlemslandene og EU-kommisjonen.

Til dokumentets forside