St.meld. nr. 26 (2003-2004)

Om endring av Grunnloven § 100

Til innholdsfortegnelse

10 Økonomiske og administrative konsekvenser

Grunnlovsbestemmelsens annet ledd legger plikter på private, ved at de må avstå fra inngrep overfor andre private, jf. særlig punkt 4.2.3. Dette kan først og fremst tenkes å få betydning for private arbeidsgivere som må avstå fra å gripe inn mot ansattes ytringer. I den grad arbeidsgiverne har reglementer, instrukser og liknende om taushetsplikt og rett til å ytre seg, kan det etter omstendighetene være behov for å vurdere disse nærmere i lys av den vedtatte grunnlovsbestemmelsen. Dette vil variere med den enkelte arbeidsgiver. Økt ytringsfrihet for ansatte kan ha positive samfunnsøkonomiske virkninger, jf. punkt 4.11, men det er vanskelig å tallfeste disse.

Selve grunnlovsbestemmelsen vil bare i noen få tilfeller gjøre lovendringer nødvendige. Det kan imidlertid bli spørsmål om å justere tolkningen av enkelte lovbestemmelser. Dette innebærer prinsipielt ingen endring i den situasjon som både private og offentlige hele tiden må forholde seg til. Ingen endringer synes å ha betydelige konsekvenser for så vidt.

I en del tilfeller anbefales det i meldingen å grunnlovsfeste løsninger som allerede følger av den ordinære lovgivningen, etablert rettspraksis eller av internasjonale forpliktelser. I slike tilfeller vil ikke vedtakelse av grunnlovsbestemmelsen i seg selv få umiddelbare økonomiske eller administrative konsekvenser.

I noen andre tilfeller går departementet inn for endringer i den alminnelige lovgivningen. Departementet går inn for å bygge ned det rettslige vernet mot ærekrenkelser, særlig ved redusert bruk av straff i slike saker. På samme måten som Straffelovrådet (jf. NOU 1995: 10) og Ytringsfrihetskommisjonen antar departementet at dette ikke vil innebære vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser. Det kan ikke utelukkes at endringer her kan føre til en noe lavere belastning av rettsvesenet og for privatpersoner som blir involvert i slike prosesser. Avskaffelse av adgangen til å gå til privat straffesak og overføring av saker om mortifikasjon til sivilprosessens former innebærer visse forenklinger og dermed også færre utgifter. Tilsvarende vil endringer i enkelte straffebestemmelser til vern om rikets sikkerhet i prinsippet kunne føre til færre saker. Departementet mener at de økonomiske og administrative konsekvensene av dette er ubetydelig.

Departementet signaliserer ønske om nærmere vurdering av lovendringer som ikke er en nødvendig følge av at det grunnlovsforslaget som departementet tilrår, blir vedtatt.

Utredning av medielovgivning, jf. kapittel 8.2 og 8.3, vil kreve ressurser til som følge av nedsetting av et offentlig utvalg. Det er ennå for tidlig å si hvilket omfang et slikt utredningsutvalg vil få, og det kan være aktuelt å dele opp arbeidet.

Utredning av ordninger som tar sikte på å avdempe de uheldige virkningene av å oppheve forbudet mot reklame for livssyn og politisk reklame i fjernsyn, kan nødvendiggjøre økte ressurser til Partifinansieringsutvalget. En ordning med tildeling av gratis sendetid til politiske partier kan innebære direkte utgifter for det offentlige eller tap for private. Det kan også bli spørsmål i hvilken utstrekning det offentlige skal drive tilsyn med etterlevelsen av et nytt regelverk. En nærmere vurdering av slike eventuelle konsekvenser vil måtte foretas av Partifinansieringsutvalget. Selve opphevelsen av forbudet mot reklame for politiske budskap og livssyn kan dessuten få økonomiske konsekvenser for annonsører og mediene i form av økte utgifter for noen og reduserte inntekter for andre. Også dette spørsmålet må vurderes nærmere av Partifinansieringsutvalget.

Utredning av øvrige lovendringer i samsvar med det som er signalisert i meldingen, vil dekkes innenfor ordinære budsjettrammer, i hovedsak som ledd i arbeid som allerede pågår. Det gjelder i første rekke arbeidet med ny straffelov, men også andre lovarbeider, slik som arbeidet med ny lov mot etnisk diskriminering og endring av straffeloven § 135 a i den forbindelse.

Departementet tilrår en grunnlovsfesting av offentlighetsprinsippet. Grunnlovsfestingen vil ikke kreve endringer i gjeldende offentlighetslov. Det kan ikke utelukkes at det er behov for å justere tolkninger av domstolloven og kommuneloven i enkelte konkrete tilfeller, med de konsekvensene det har. Grunnlovsbestemmelsen oppstiller ikke noe alminnelig forbud mot at det tas betaling for å gi ut informasjon.

I departementets tilråding til sjette ledd pålegges staten å legge forholdene til rette for en fungerende offentlighet. I punkt 7.2 og 7.6 er det vist til en del tiltak fra det offentlige som kan ses som en oppfyllelse av infrastrukturkravet. Bestemmelsen vil innebære en forpliktelse til å ta infrastrukturkravet i betraktning når myndighetene vurderer lovgivning eller andre tiltak på områder med betydning for ytringsfriheten, jf. punkt 7.6.2. Dette kan stille krav til myndighetenes saksbehandling og avveiningsprosessen. Tilsvarende vil bestemmelsen innebære en forpliktelse til å vurdere positivt tilretteleggende tiltak dersom det offentlige rom ikke fungerer som forutsatt. Det nærmere innholdet i og omfanget av myndighetenes positive tiltak må avgjøres på grunnlag av politiske og økonomiske prioriteringer innenfor de til enhver tid tilgjengelige ressurser. På denne bakgrunn vil ikke infrastrukturkravet i seg selv innebære vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser.

Til dokumentets forside