11 Høringsuttalelser
Under det forberedende arbeid med proposisjonen har berørte departementer og underliggende organer blitt konsultert både når det gjelder merknadene til de enkelte deler av vedtektene, oversettelsen av disse og de innledende og avsluttende kapitler. Uttalelser og synspunkter fra disse instanser har i stor grad blitt inkorporert i det høringsutkast som Utenriksdepartementet med brev av 23. september 1998 sendte ut til følgende departementer, institusjoner og organisasjoner til uttalelse:
Departementene
Sametinget
Stortingets ombudsmann for forvaltningen
Høyesterett
Lagmannsrettene
Statsministerens kontor
Regjeringsadvokaten
Riksadvokaten
Generaladvokaten
Statsadvokatembetene
Den norske Helsingforskomiteen
Amnesty International, Norge
ELSA-Norge
Landsorganisasjonen
Næringslivets hovedorganisasjon (NHO)
Den norske dommerforening
Statsadvokatenes forening
Den norske advokatforening
Befalets fellesorganisasjon
Norsk militærjuridisk forening
Krigsskoleutdannede offiserers landsforening
Norges offisersforbund
Forsvarets sivile tjenestemenns landsforbund
Norges forsvarsforening
Folk og Forsvar
Norges Fredsråd
Den norske Atlanterhavskomité
FN-sambandet
NGO-forum
En verden
Norges Røde Kors
Norsk Folkehjelp
Redd Barna
Flyktningerådet
Kirkens nødhjelp
Leger uten grenser
Mellomkirkelig råd
Landsrådet for norske barne- og ungdomsorganisasjoner
Den norske lægeforening
Institutt for menneskerettigheter
Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen
Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo
Det juridiske fakultet, Universitet i Tromsø
Universitetet i Trondheim
Chr. Michelsens institutt for vitenskap og åndsfrihet
NUPI (Norsk utenrikspolitisk institutt)
PRIO - Institutt for fredsforskning
Nobelinstituttet
Høringsfristen var 5. november 1999. Merknader fra høringsinstansene er innarbeidet i proposisjonen der det har vært naturlig å inkorporere disse i teksten. For øvrig er merknader av materiell art gjengitt nedenfor. Høringsinstansene har ikke hatt innvendinger til ratifikasjon av vedtektene, eller forslaget til norske erklæringer.
Departementene har ikke hatt merknader til høringsnotatet, annet enn dem som er innarbeidet i proposisjonen. Forsvarsdepartementet henleder oppmerksomheten på vedlagte høringsuttalelse fra Forsvarets overkommando, hvorav det blant annet fremgår:
«[...] Utkastet er sendt ut til intern høring i Forsvaret. Forsvaret har deltatt i den forberedende prosess før vedtakelse av vedtektene i Roma i 1998. Under denne konferanse var Forsvaret også representert med militærfaglig ekspertise. Deltakelse i prosessen har gitt Forsvaret mulighet til fortløpende å kommentere det norske arbeid [...].»
Generaladvokaten avga følgende høringsuttalelse:
«[...] Når det gjelder hovedspørsmålet, hvorvidt vedtektene bør ratifiseres av Norge, anser jeg etableringen av en internasjonal straffedomstol for krigsforbrytelser og lignende som et så stort fremskritt at ratifikasjon bør skje selv om det måtte være detaljer i vedtektene som vi kunne ha ønsket oss annerledes. Jeg finner imidlertid grunn til å gi visse kommentarer til visse punkter i omtalen av de rettslige spørsmål som norsk ratifikasjon reiser. [...] Ratifikasjon vil medføre at det må foretas visse lovendringer, slik at man er i stand til å oppfylle Norges forpliktelser. Dette vil så vidt jeg forstår være hovedinnholdet i den lovproposisjon som vil bli fremmet av Justisdepartementet. I tillegg bør det foretas en nøye gjennomgang av norsk lovgivning opp mot vedtektene med sikte på at man ikke skal risikere å måtte overlevere en norsk borger fordi norsk lov ikke gir hjemmel for å straffeforfølge en handling som ligger under domstolens jurisdiksjon. Dette kan være særlig aktuelt i forhold til kommandoansvaret i artikkel 28 og de mer spesielle ansvarsformer som er nedfelt i artikkel 25, og som kanskje ligger litt på siden av norsk strafferettstradisjon. For det tredje bør man gjennomgå lovgivningen med sikte på å etablere straffehjemler som samsvarer med domstolens, selv om man i og for seg har hjemmel for å straffe. Det kan her være spørsmål om å sikre at det ikke oppstår en ubalanse i straffenivå ved at man i Norge må bruke bestemmelser som etter sin ordlyd dekker, men som er skrevet med andre forhold for øye. Det kan også ellers være riktig at man markerer alvoret i enkelte forbrytelseskategorier så som folkemord og forbrytelser mot menneskeheten ved å fastsette egne straffebestemmelser for disse. Slike lovendringer behøver ikke å gis samme tidsprioritet som de som direkte refererer seg til våre forpliktelser overfor domstolen, men jeg vil anbefale at man påbegynner arbeidet slik at saken ikke går i glemmeboken.»
Norges Røde Kors avga følgende høringsuttalelse:
«At det nu blir etablert en fast internasjonal straffedomstol med myndighet til å straffeforfølge og dømme enkeltindivider for forbrytelser som folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser, står for Norges Røde Kors som en milepæl i folkeretten. Etableringen av domstolen vil være et vesentlig bidrag for styrkingen av respekten for Genève konvensjonene og humanitær rett for øvrig.
Norges Røde Kors vil understreke betydningen av effektive, upartiske og rettferdige rettsoppgjør - også som virkemiddel som del av bestrebelsene for langsiktig fred og forsoning i samfunn som har vært utsatt for massive overgrep. Et stort fremskritt er det også at krigsforbrytelser i ikke-internasjonale væpnede konflikter er inkludert i vedtektene.
Norges Røde Kors har merket seg med stor tilfredshet at forbrytelser mot menneskeheten for første gang er gitt en nærmere definisjon i traktats form, samt at det er gitt oppdaterte regler som ivaretar hensyn til kvinners og barns rettigheter og interesser på alle ledd i rettergangen. Ved dette har sivilbefolkningen får et ekstra vern der den humanitære retten ikke strekker til; ved overgrep fra egne landsmenn eller i en konflikt som ikke har gått over til å bli en væpnet konflikt etter den humanitære rettens krav.
For Norges Røde Kors står etableringen av Domstolen som en fyldestgjørelse av det første konkrete forslaget om en permanent internasjonal straffedomstol, lansert i 1872 av sveitseren Gustave Moynier, en av grunnleggerne for Den internasjonale Røde Kors Komiteen. Vi registrerer for øvrig at vedtektene har inkludert et forbud mot misbruk av Røde Kors-emblemet som er beskyttet av Genevekonvensjonene.
Norges Røde Kors vil sørge for at informasjon om ICC blir spredt, og at kunnskap herom blir integrert i vår undervisning og materiell om humanitær rett. Røde Kors-bevegelsen vil som før være en varm tilhenger av, og en sterk pådriver i alle sammenhenger for å fremme støtte for ICC, senest ved den pågående 27. Røde Kors-konferansen i Geneve.
Norges Røde Kors støtter fullt ut at norske myndigheter legger vekt på å bidra til en tidligst mulig ikrafttredelse av vedtektene, og at disse får en så bred oppslutning som mulig. Norske myndigheter fortjener stor honnør for sin aktive deltager- og pådriverrolle i arbeidet som nu har ført fram til etableringen av Domstolen. Norges Røde Kors slutter seg fullt ut til vedtektene og tilrår at Norge snarest ratifiserer disse.»
Den norske dommerforening har forelagt høringsnotatet for Dommerforeningens utvalg for internasjonal rett, som uttaler følgende:
«Fra Utenriksdepartementet har vi mottatt et høringsnotat om norsk ratifikasjon av vedtektene til den internasjonale straffedomstol. Vedtektene er utarbeidet i regi av FN i form av en traktat, datert 17 juli 1998, som etablerer en fast, internasjonal domstol med myndighet til å straffeforfølge og dømme enkeltindivider som anklages for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Et grunnleggene trekk ved Domstolen er at den skal være komplementær i forhold til nasjonal strafferettspleie - den skal bare kunne utøve jurisdiksjon overfor handlinger som av ulike årsaker ikke er eller vil bli gjenstand for en troverdig straffeforfølgning fra nasjonale myndigheters side. Utvalget vil understreke brytningen av dette - noe som vil være et viktig insitament for statene til selv å kunne gjennomføre en effektiv straffeforfølgning. Det fremgår av høringsnotatet at traktaten er resultat av et omfattende og langvarig arbeid hvor de endelige løsningene til dels bunner i realistiske kompromisser. Utvalget går derfor ikke nærmere inn på de enkelte bestemmelsene. Det heter i høringsnotatet at den norske regjering anser etableringen av en fast internasjonal straffedomstol for å utgjøre et vesentlig bidrag for styrking av den internasjonale rettsorden. Utvalget er enig i dette og støtter en rask norsk ratifikasjon.»
Institutt for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo har avgitt følgende uttalelse:
«Institutt for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo har mottatt til uttalelse høringsnotat vedrørende fremleggelse for Stortinget for samtykke til ratifikasjon av vedtektene til Den internasjonale straffedomstol.
Instituttet vil sterkt anbefale norsk ratifikasjon. Vi anser vedtakelsen av vedtektene i Roma i 1998 som en milepæl i det globale arbeidet for menneskerettigheter og krigens rett. Vedtektene innebærer at det nå, mer enn et halvt århundre etter Nürnberg- og Tokyotribunalene, har lyktes å oppnå bred prinsipiell internasjonal oppslutning om opprettelsen av en fast internasjonal straffedomstol.
Et meget alvorlig svakhetstrekk i arbeidet med internasjonal humanitærrett og menneskerettigheter har vært den utbredte straffe- og ansvarsfrihet for personer som gjør seg skyldige i de mest alvorlige krenkelser mot enkeltpersoner og grupper. Vi tror at eksistensen av en fast internasjonal straffedomstol kan få en betydelig preventiv virkning.
Det ligger langvarig og meget solid faglig arbeide bak de vedtektene som ble vedtatt i Roma i 1998. Det finnes naturlig nok enkelte svakheter i forhold til det man ideelt kunne ha ønsket, men disse svakhetene utgjør uunngåelige begrensninger i lys av de motstridende, rettspolitiske hensyn som har gjort seg gjeldende i denne lange marsjen frem til vedtakelsen. Vi mener for vår del at det som er oppnådd er mer og bedre enn det man realistisk kunne håpe på. Også av denne grunn håper vi at Stortingets samtykke til ratifikasjon kan oppnås raskt, og på den måten bidra til den videre fremdriften i dette viktige arbeidet.»
Den norske advokatforening har ikke avgitt uttalelse i saken. Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg har imidlertid avgitt en egen uttalelse i tilslutning til uttalelsen fra NGO-forum for menneskerettigheter, se nedenfor.
Landsorganisasjonen i Norge avga følgende uttalelse:
«[...] LO støtter opprettelsen av den internasjonale straffedomstol med dets vedtekter. LO ser det som viktig at Norge snarest ratifiserer vedtektene til den internasjonale straffedomstol for på den måten bidra til at domstolen blir opprettet.»
NGO-forum for menneskerettigheter ved Antirasistisk senter, Amnesty International - Norge, Den norske Helsingforskomité, Den norske Tibetkomité, Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg, Flyktningerådet, FOKUS - forum for kvinner og utviklingsspørsmål, Mellomkirkelig råd, Nasjonale Åndelig Råd for Bahaier i Norge, Norsk folkehjelp, Norsk Forum for Ytringsfrihet, Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), Norsk Folkehjelp, Norsk P.E.N, Norsk Psykologiforening, Redd Barna og Stiftelsen Menneskerettighetshuset har avgitt følgende høringsuttalelse:
«NGO-forum for menneskerettigheter er meget positiv til at den norske regjering ønsker en rask ratifikasjon av Romavedtektene for Den internasjonale straffedomstolen. En sterk internasjonal straffedomstol vil bidra til å gjøre slutt på straffrihet og forebygge internasjonale forbrytelser, det vil si folkemord, andre forbrytelser mot menneskeheten og alvorlige krigsforbrytelser. Straffrihet for slike forbrytelser er et alvorlig problem i mange deler av verden for oppbygging av en rettsstat. Domstolen vil bidra til å styrke den internasjonale rettsorden, og sørge for rask etterforskning og straffeforfølgning av internasjonale forbrytelser.
Utviklingen på 1990-tallet med omfattende overgrep i stort antall interne konflikter, har understreket behovet for et effektivt internasjonalt apparat for å sikre straffeforfølgning av de ansvarlige for overgrepene. Konfliktene har i økende grad hatt sivile ofre.
Rask ratifikasjon fra Norge og andre likesinnede stater er avgjørende for at Romavedtektene skal kunne tre i kraft og domstolen bli etablert (60 stater må ratifisere vedtektene før de trer i kraft og domstolen kan etableres). Norsk ratifikasjon vil ha en viktig signaleffekt overfor andre land som har signert vedtektene, men ennå ikke begynt ratifikasjonsprosessen. Mange land kan være tilbakeholdne med å ratifisere vedtektene fordi de avventer resultatene av forhandlingene om utfyllende prosedyreregler og andre bestemmelser i domstolens forberedende kommisjon i FN. Norsk ratifikasjon vil kunne ha en signaleffekt for land som har en slik avventende holdning.
Norge har - sammen med de andre nordiske land - spilt en viktig rolle i forhandlingene om Romavedtektene. Norge bør fortsatt spille en aktiv rolle både bilateralt og multilateralt for å fremskynde og styrke prosessen med etablering av domstolen. Både domstolens etablering, effektivitet og autoritet vil være avhengig av politisk vilje og støtte fra et stort antall av verdens stater.
NGO-forum for menneskerettigheter er enig med Utenriksdepartementet i at det ikke bør gis noen erklæring under artikkel 124 i Romavedtektene om å utsette domstolens jurisdiksjon for krigsforbrytelser. Artikkel 124 gir statene mulighet til å begrense Domstolens jurisdiksjon i forhold til krigsforbrytelser begått av egne statsborgere eller på dens territorium i en periode på opp til syv år etter at vedtektene er trådt i kraft for vedkommende stat.
Svakheter ved domstolen
NGO-forum for menneskerettigheter ønsker å understreke behovet for en sterk og uavhengig domstol. Romavedtektene utgjør et kompromiss mellom ulike politiske interesser og rettslige tradisjoner. En del av disse kompromissene bidrar utvilsomt til å svekke domstolens muligheter til å gjennomføre en effektiv, uavhengig og troverdig rettergang der nasjonale myndigheter er ute av stand til eller uvillige til å gjennomføre et troverdig rettsoppgjør. NGO-forum kan derfor ikke ubetinget si seg enig i Høringsnotatets vurdering på side 5, der det heter at «Romavedtektene utgjør samlet sett et omfattende regelverk som er egnet til å sikre en mulig, effektiv, uavhengig og troverdig rettergang, med ivaretakelse av rettssikkerhetsgarantier for den anklagede». Selv om hovedanklageren har visse muligheter til å starte etterforskning og ta ut tiltale mot personer utfra egen vurdering - og etter godkjennelse fra domstolens kammer for forundersøkelse - så vil hovedanklageren møte mange praktiske og prinsipielle vanskeligheter i sitt arbeid. Morten Bergsmo, juridisk rådgiver i anklagerkontoret for ad hoc tribunalet for det tidligere Jugoslavia, har i en kronikk i Aftenposten 26 februar 1999 konkludert med at «domsmyndigheten er så begrenset og anklagerens kompetanse til å forberede saker så svak at institusjonens muligheter forblir usikre.» Når domstolen etterforsker situasjoner som er forelagt den av FNs sikkerhetsråd vil dens fullmakter være større enn om domstolens hovedanklager starter etterforskning på egne hånd eller en situasjon er fremlagt for domstolen av en eller flere enkeltstater. Domstolen vil for eksempel kunne få problemer med å få tilgang til bevismateriale, og ellers være avhengig av samarbeid fra myndigheter som kan ha vært delaktig i overgrep, for å kunne gjennomføre en effektiv etterforskning. Andre svakheter ved Romavedtektene er at en stat gis mulighet til ikke å akseptere domstolens jurisdiksjon over krigsforbrytelser i en periode på syv år etter at den har ratifisert eller tiltrådt traktaten. Listen over forbrytelser i interne konflikter er betydelig kortere enn for internasjonale konflikter; for eksempel mangler utsulting av sivile, bruk av forbudte våpen og vilkårlige angrep på sivile. Domstolen vil kunne behandle en sak bare hvis hjemstaten til den anklagede er part i vedtektene, eller der forbrytelsen er begått på territoriet til en av partene, med mindre domstolen er aktivert etter vedtak i Sikkerhetsrådet. Endelig gis Sikkerhetsrådet mulighet til å stoppe domstolen fra å etterforske en sake for en periode på 12 måneder, som kan fornyes uten begrensninger. Dette forutsetter riktignok at ingen av de permanente medlemmene nedlegger veto. Disse bestemmelsene - som gjør at Domstolen i enkelte situasjoner vil stå svakere en ad hoc tribunalene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda - gjør at statenes politiske vilje til å samarbeide og styrke domstolen vil være avgjørende for om den kan bli en effektiv internasjonal institusjon.
Utfordringer for norske myndigheter
På denne bakgrunn er det viktig at norsk ratifikasjon blir fulgt opp med tiltak som støtter opp om prinsippet om at både det internasjonale samfunn og nasjonale myndigheter har et ansvar for å rettsforfølge internasjonale forbrytelser.
Syv år etter at domstolen er etablert skal statspartene møtes til en konferanse hvor de kan endre vedtektene for domstolen. Her kan forbedringer skje, og Norge bør være en pådriver i forhandlingen for å styrke domstolens rettslige stilling.
Norge bør også arbeide aktivt for å gi domstolen en solid finansiell basis. I tillegg til et beløp som vil bli fastsatt for alle stater som ratifiserer Romavedtektene, vil det også være mulig å komme med frivillige bidrag.
Norge må arbeide for at antall ratifikasjoner blir så høyt som mulig, slik at Romavedtektene snarest mulig kan tre i kraft og domstolen får en så bred basis som mulig. Særlig viktig er det å arbeide for at stormaktene støtter opp om domstolen. Samarbeid med Sikkerhetsrådet vil i mange saker være avgjørende for at domstolen kan fungere effektivt.
Endelig vil NGO-forum påpeke betydningen av å tydeliggjøre universell jurisdiksjon for internasjonale forbrytelser som sådan ved å innføre dette som en del av norsk strafferett. Dette vil gi et signal fra norske myndigheter om vilje til å bidra til å løse problemet med straffrihet. Norge bør også arbeide for at andre stater vedtar tilsvarende lovgivning. Dette vil i adskillig utstrekning kunne bidra til å effektivisere forfølgingen av de aktuelle forbrytelsene - ikke minst fordi den internasjonale straffedomstolen vil bli uten jurisdiksjon overfor mange forbrytelser fordi det i lang tid vil være et betydelig antall stater som ikke vil være part til Romavedtektene. Det er en ny utvikling at nasjonale rettssystem i større grad tar ansvar for å rettsforfølge internasjonale forbrytelser uavhengig av hvor, av hvem og mot hvem de er begått (jf. Pinochet-saken). Selv om norsk straffelovs paragraf 12 - som åpner for norsk straffeforfølgning av særlig grove forbrytelser - favner vidt, bør en ratifikasjon av Romavedtektene raskt følger opp av en utredning med sikte på at norsk straffelovgivning dekker de forbrytelser som omfattes av vedtektene.»
Norges Fredsråd har i tillegg til ovennevnte fellesuttalelse fra NGO-forum for menneskerettigheter avgitt følgende uttalelse:
«Norges Fredsråd vil uttrykke sterkt bifall til Romavedtektene og en snarlig norsk ratifikasjon. Vi er glade for den pådriverrolle Norge har spilt i arbeidet, og for at norske diplomater i innspurten tok de avgjørende grep som sikret at Roma-vedtektene ble noe av. Avtalen, som er en viktig utbygging av krigens folkerett og internasjonal rettsorden, gir enda en illustrasjon på hva som kan oppnås gjennom den nye formen for demokratisk diplomati, hvor en gruppe av likesinnede stater tar på seg å føre en sak frem uten å avvente konsensus som hittil har bremset, utsatt og hindret resultater i utviklingen av ny internasjonal rett. Det minste felles multiplum ble ofte altfor lite. Departementet fremhever i sin redegjørelse at organisasjonene, de sivile samfunn, spilte en viktig rolle med å føre saken fram og sette preg på det endelige resultat. Vi vil takke for at Norge gjennom økonomisk bidrag, her som i landminesaken, har støttet og styrket CSO(=NGO)enes muligheter for å gjøre en innsats. Norges Fredsråd håper at en arbeidsmodell med så overbevisende resultater vil komme i økende bruk i årene som kommer. Norges Fredsråd erkjenner, og beklager, at det ikke var mulig å få listet opp masseødeleggelsesvåpen hvor bruk vil utgjøre krigsforbrytelser. Dette er enda et utslag av atommaktenes manglende vilje til å leve opp til sine forpliktelser etter avtalen om ikkespredning og atomnedrustning av 1968. Avgjørelsen fra Den internasjonale domstol av 8. juli 1996 viser at det er ulovlig å bruke eller true med atomvåpen, og vi mener at norsk UD i likhet med andre NATO-land, tar feil i sin utlegning av domstolens konklusjoner. Også bruk i «en ekstrem situasjon av selvforsvar hvor statenes overlevelse står på spill» må - etter de 14 dommeres enstemmige konklusjon - holde seg innenfor folkerettens krav. Da er bruk etter rettens øvrige uttalelser, som en praktisk realitet, ikke mulig. Norsk UD bør endre sitt syn her. Norges Fredsråd er glad for at vedtektene ikke har med dødsstraff blant anvendelige straffereaksjoner og for de spesielle nyvinninger som er gjort gjennom å definere overgrep mot kvinner som krigsforbrytelse.»
En verden har i tillegg til ovennevnte fellesuttalelse fra NGO-forum for menneskerettigheter avgitt følgende uttalelse:
«[...] En verden vil først og fremst uttale sin store tilfredshet med at det lykkedes for 120 stater samt NGOene i Roma 1998 å komme frem til enighet om utkast til vedtekter til en Internasjonal straffedomstol etter til sammen 45 år fra saken ble «lagt på is» i FN og først tatt opp igjen etter slutten av den kalde krig. Dette anses som en stor seier for det internasjonale samfunn. En verden anbefaler at vedtektene godkjennes av Stortinget.»
Mellomkirkelig Råd har i tillegg til ovennevnte fellesuttalelse fra NGO-forum for menneskerettigheter avgitt følgende uttalelse:
«Mellomkirkelig råd takker for å ha mottatt omfattende og interessant dokumentasjon om Den internasjonale straffedomstol. Som understreket i brev av 1. juni 1999 til utenriksministeren, er det svært viktig for kirkene å få vedtatt en effektiv internasjonal straffedomstol så snart som mulig. Arbeidet med dette er særlig fulgt opp av Komiteen for internasjonale spørsmål (KISP), og dets Menneskerettighetsutvalg.
Vi understreker at Mellomkirkelig råd er aktive i Menneskerettighetsorganisasjonenes NGO-forum, og at vi i tillegg vil koordinere et felles høringsinnspill gjennom dette nettverket. Når vi likevel i tillegg ønsker å avgi en egen, kort høringsuttalelse, er dette for å synliggjøre visse anliggender som er særlig viktig ut fra et kirkelig synspunkt.
Ofte er det kirker og kirkelige organisasjoner som må bære mye av byrden med behandling av fysiske og psykiske sår etter omfattende overgrep. Dette arbeidet for å gjenreise den verdigheten som er krenket, blir ofte enklere dersom det erkjennes at overgrep faktisk har skjedd. Det er på denne bakgrunn viktig at ordninger for oppreisning for ofrene blir så omfattende og effektive som mulig. Artikkel 75 omtaler dette, og det er redegjort for de ulike hensyn som ble balansert ved formuleringen av denne artikkelen. Domstolen som sådan kan ikke uten videre etablere omfattende ordninger for erstatning eller inndragning. Norge bør likevel søke å arbeide for ordninger som gir en form for oppreisning for ofrene for overgrep. Vi ber om at dette nevnes som et område for norsk oppfølging.
For det andre understreker Mellomkirkelig Råd viktigheten av formålet med Domstolen, å hindre at personer som har utøvd de verste former for overgrep (folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser) går fri fra tiltale. Dette forstår vi å være ett av de flere nødvendige tiltak for å redusere omfanget av straffefrihet (impunity) internasjonalt. Arbeid mot straffefrihet er særlig vanskelig fordi personer i offentlige stillinger beskyttes i nasjonal lovgivning. Av denne grunn ser vi det som helt avgjørende at artikkel 27 ikke åpner for noen særbehandling av personer som innehar offentlige verv, som regjerings- eller parlamentsmedlemmer.
Dernest erkjenner vi at Domstolen ikke har universell jurisdiksjon. Domstolen kan bare ta ut tiltale mot personer dersom overgriper er statsborger i en stat som har ratifisert vedtektene til Den internasjonale straffedomstolen, eller dersom overgrepet skjedde på territoriet til en stat som har ratifisert disse vedtektene. En slik begrensning nødvendiggjør økt bevisstgjøring om den universelle jurisdiksjon som finnes i nasjonale straffelover, inklusive den norske. Økt bruk av prinsippet om universell jurisdiksjon er også et tiltak mot straffefrihet for å sikre at ansvarlige for de verste overgrepene går fri.
I denne sammenheng understreker Rådet at «trial-in-absentia» også må være mulig i de tilfeller der overgriperne beskyttes av eget eller andre lands myndigheter. En rekke overgripere holdes gjemt. Samtidig er rettssikkerhetsprinsippet om at vedtektene ikke skal ha tilbakevirkende kraft viktig å påpeke.
Til slutt er Mellomkirkelig råd opptatt av uklarhetene rundt hva som utløser en domstolsbehandling ikke må føre til handlingslammelse. En situasjon der stater, sammen med hovedanklageren i domstolen har denne initierende rollen, virker fornuftig. Vi spør likevel om ikke formuleringene i artikkel 17 er såpass vide at de kan åpne opp for svært mange fortolkningsmuligheter. Formuleringen i punkt 1,b er en illustrasjon. Hva som ligger i begrepet «unwillingness and inability» for statene til å legge til rette for en nasjonal rettergang, blir alltid en subjektiv tolkning.
Mellomkirkelig Råd er opptatt av at oppslutningen og legitimiteten til Den internasjonale straffedomstolen blir så omfattende som mulig. Tilstrekkelige ressurser må settes av til virksomheten. En situasjon der vi ser en økt bruk av internasjonale rettstribunaler for etterforskning, tiltale og eventuelt dom for overgrep begått i enkeltland, vil binde opp ressurser. Støtten gitt de første årene er spesielt viktig for å sikre at Domstolen kan arbeide tilstrekkelig effektivt.
Vi håper på en rask ratifikasjon i Stortinget, og det er ikke vår hensikt å søke å komplisere prosessen ved at vi foreslår betingelser for ratifikasjon. Våre påpekninger er snarere for å bidra til å øke oppmerksomheten rundt sentrale forhold når Domstolen begynner å virke.
Målet for Mellomkirkelig Råd, innefor et større fellesskap av kirker, er en internasjonal rettsorden der særlig de svakeste får sikret sine iboende rettigheter.
Vi vil fortsette arbeidet for en styrket internasjonal rettsorden med redusert omfang for straffefrihet.»
Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg har i tillegg til ovennevnte fellesuttalelse fra NGO-forum for menneskerettigheter, anført følgende merknader i tilknytning til tiltaltes rettsstilling:
«Vesentlige rettssikkerhetsgarantier for tiltalte er ivaretatt ved en rekke bestemmelser i Romavedtektene, særlig art. 66 og 67. I Utenriksdepartementets høringsnotat er det i liten grad påpekt svakhetene ved tiltaltes rettigheter, slik de er nedfelt i vedtektene. Ved fremleggelse av vedtektene for Stortinget for ratifikasjon, bør det angis på hvilke områder Norge vil arbeide for å styrke tiltaltes rettgiheter. Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg vil påpeke to svakheter i denne sammenheng.
Det frie forsvarervalg: Det frie forsvarervalg er innført som prinsipp i art. 67. Prinsippet undergraves imidlertid av at tiltalte har begrenset adgang til å få dekket utgiftene til forsvarer, jf. art. 67 d. Kostnadsspørsmålet er sentralt for at forsvarervalget skal være reelt og tilgjengelige for alle tiltalte. Når det gjelder tolkebistand er det en ubetinget rettighet for tiltalte at denne skal være vederlagsfri. Det er vanskelig for å forstå at tolkebistand er prioritert høyere enn forsvarerbistand.
Likhetsprinsippet: I høringsnotatet s. 121 er det i art. 67 bemerket at «bokstav e presiserer dessuten likhetsprinsippet («equality of arms») ved at retten til å utspørre vitner, samt føre bevis skal skje på samme vilkår for tiltalte som for hovedanklageren. En fullstendig gjennomføring av dette prinsippet innebærer at det ikke bare gjennomføres under hovedforhandling, men det skal gi tiltalte likeverdige muligheter for å forberede et forsvar som aktoratet har til å fremme anklagen. Retten til innsyn i aktoratets dokumenter er sentralt for «equality of arms» prinsippet skal gjennomføres fullt ut. I Romavedtektene fremstår dokument-innsynsretten som utilstrekkelig og noe fragmentarisk.
Artikkel 61 omhandler rettsmøtet for bekreftelse av tiltalen. I et slikt rettsmøte har ikke forsvareren en ubetinget rett til å være tilstede. Bare under forutsetning av at forsvareren er tilstede, er han sikret dokumentinnsyn i rimelig tid før rettsmøtet. Tilsvarende bestemmelse er ikke uttrykkelig fastslått for hovedforhandlingen. Plikten for fremleggelse synes å være begrenset til bevis som er til gunst for tiltalte. Fremleggelsen skjer etter anklagerens diskresjonære skjønn. Rettssikkerhetsmessig ville det være av større betydning å ha en regel om ubetinget rett til fremleggelse av alle bevis i god til forut for hovedforhandling. Det må også presiseres at innsynsretten må omfatte alle sakens dokumenter.
Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg er av den oppfatning at det må fremheves overfor Stortinget at det fortsatt gjenstår et arbeide med å forbedre rettssikkerheten for tiltalte.»
Utenriksdepartementet vil her vise til at tiltaltes rettigheter vil bli ivaretatt både gjennom vedtektene og de nærmere prosessreglene som er under utarbeidelse. Under forhandlingene av vedtektene i diplomatkonferansen var det omfattende diskusjoner om hvilken detaljeringsgrad rettergangsreglene skulle få i selve vedtektene. En ble enig om at vedtektene skulle utformes på et generelt nivå hvor en blant annet skulle fastslå de bærende prinsipper for rettergangsordningen. De mer detaljerte rettergangsregler ble forutsatt utformet i prosessregler. Disse skal fastsettes på første statspartsmøte etter forslag fra Den forberedende kommisjon. Prosessreglene må selvsagt bygge på vedtektene og ligge innenfor deres rammer.
Likevel er rettergangsreglene i selve vedtektene langt mer detaljerte enn det som er tilfellet for vedtektene til Jugoslavia- og Rwandadomstolene. Dette gjelder også for de prinsipper som utvalgets uttalelse fokuserer på, jf. artikkel 66 og 67 i Romavedtektene. Det er grunn til å konstatere at nevnte bestemmelser i vedtektene utgjør et vesentlig fremskritt i utviklingen av sentrale internasjonale rettssikkerhetsprinsipper og at de til slutt oppnådde betydelig oppslutning. Begge de to midlertidige domstolene har på basis av vedtatte prosessregler og rettspraksis utviklet rettergangsregler som samlet sett ivaretar tiltaltes rettssikkerhet. Dette gjelder også retten til dokumentinnsyn,se f.eks reglene 66-68 i prosessreglene til Jugoslaviadomstolen, og retten til fritt forsvarervalg. Så vidt vites, har så langt alle de tiltalte ved Jugoslaviadomstolen fått dekket utgifter til forsvarer. Kostnadene til forsvarer utgjør også en betydelig andel av domstolenes totale driftsutgifter.
Så langt tyder diskusjonene i Den forberedende kommisjon på at de endelige prosessreglene for Den internasjonale straffedomstol vil ivareta tiltaltes rettssikkerhet i minst like stor grad som rettergangsreglene ved Jugoslavia- og Rwandadomstolene. De forslag som foreligger så langt må også anses å ligge godt innenfor de krav som følger av internasjonale menneskerettighetsinstrumenter. Det vises i denne forbindelse til Den forberedende kommisjons dokument PCNICC/1999/L.4/Rev.1, hvor det blant annet er foreslått en meget omfattende rett til dokumentinnsyn i regel 5.28- 5.34 på s. 30-34. Utenriksdepartementet er enig i at det er meget viktig at tiltaltes rettigheter sikres så konkret som mulig ved den nærmere utforming av detaljerte bestemmelser i prosessreglene. Departementet vil imidlertid bemerke at de generelle rettssikkerhetsprinsipper som allerede er knesatt i vedtektenes artikkel 66 og 67 må anses å utgjøre et meget tjenlig grunnlag for slike detaljerte prosessregler.
Norsk Militærjuridisk forening har avgitt følgende uttalelse:
«Norsk Militærjuridisk Forening har i følge sine vedtekter til formål å fremme studium av militær rett of krigens folkerett, forskning på området, samt å fremme rettsregler som ivaretar menneskerettigheter. Foreningen har ikke hatt praktisk mulighet for å gjennomgå høringsnotatet i detalj, men er fra før vel kjent med det arbeidet som har pågått og Norges rolle i dette. I anledning hendelsene i det tidligere Jugoslavia avga foreningen den 1. desember 1992 en uttalelse på eget initiativ hvor man støttet de nordiske utenrikministres krav om at det måtte opprettes en internasjonal domstol for krigsforbrytere i det tidligere Jugoslavia. Avslutningsvis anbefalte man også at det skulle arbeides videre med sikte på etablering av en permanent internasjonal domstol for denne type handlinger. Norsk Militærjuridisk Forening anbefaler at vedtektene ratifiseres av Norge.»